Jeg har fått mange fine svar om hva folk tenker når de hører ordet “personlighetsforandring”. Svarene handler om endring, håp og fremdrift. Tusen takk!
Tenkte jeg noen dager før jul. Jeg hadde ikke hatt noen julestemning i år? Ikke en gang på grunn av mine egne barn som jeg alltid pynter til jul for natt til første desember. I år ble ikke det gjort. Jeg unnskyldte meg med en sikkert vanlig strofe: “de har jo blitt så store nå”.
Når sant skal sies ble min eldste datter skuffet. Det ble allikevel ikke pyntet til jul her. Jeg tenkte ikke over hvorfor.
Mamma er død
Dette er den første julen uten mamma. Det sank inn. Mamma døde i sommer og hun døde brått. Hun døde med danseskoene på føttene og DJ-hånda på mixeren. DJ Grandma.
Min sorg over mamma er min. Den føles privat. Helt privat. Jeg har den inni meg uten å dele det noe særlig. Ikke en gang med familien. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi det føles rent?
Skjønner du hva jeg mener?
Det er vanskelig å uttrykke, men privat og ren er de beste ordene jeg kommer på for å beskrive sorgen. Jeg holdt ikke en gang tale i kirken på begravelsen, noe som er helt ute av karakter for meg. Det føltes ikke riktig. Sorgen min er stille.
Mye mer stille enn meg.
Men “digg uten julestemning”?
Der har du hvor stille kan gå over i for stille. Jeg fikk ikke med meg at det var mammas død som hadde satt en demper på julestemningen.
Den første julen uten hun som skal mase frem alle versene i alle julesangene rundt juletreet mens vi, resten av familien, mobber henne på veien gjennom versene.
Det er borte.
Hva skulle pappa gjøre nå? Når han ikke kunne tute i stykker mammas evige julesang-gauling med vers opp og vers ned rundt treet? Det var jo hele underholdningen! Mamma synger sopran mens vi andre ødelegger.
Borte
I år slapp jeg ikke unna. Jeg drakk ikke på det. Følelser er ikke farlige. Det er farligere å ikke ha de, da får vi ikke med oss livet. Eller for den saks skyld – døden
Vondt og rent. På den måten er vondt godt.
Da mannen til barna mine døde av kreft, møtte jeg fyllesjuk opp på sykehuset for å se liket. I begravelsen til mormoren min resiterte jeg Wildenvey foran forsamlingen stinkende av gårsdagens vodka.
Slapp jeg unna da?
Nei,
det ble skam
Slipper jeg egentlig unna nå allikevel?
Ja
Jeg slipper å ikke få det med meg. Jeg slipper å ikke sørge for og dytte det bort i en skam som blir enda større. Jeg slapp å tute og bære meg på julaften full som en alke fordi “ingen egentlig forstår mitt unike forhold til mamma!”
Jeg fikk med meg at denne julen ble trist. Trist, ren og sånn som den skal være.
En rolig kort julaften hvor vi brukte iPhonen til å memorere alle versene i Deilig er Jorden.
Dette er bare en av mange historier
Ingen av oss er alene om å ha både gode og vonde historier. I dag er jeg takknemlig for at jeg bare en dag til ikke har brukt historien min som en forklaring – en forklaring til å stupe ned i en kartong rødvin.
Følelser har vi alle sammen. De styrer alt vi foretar oss, og vi er utstyrt med verktøy for å leve med de, få de med oss og ikke gå glipp av de – hvis vi tar de i mot.
Følelser er en enkel trekant, og den trekanten kan du se i filmen øverst i dette innlegget.
Jeg vet ikke hvordan det er hos deg der du bor, men her på Nesodden snakker vi kort lykke. Snøen kom, snøen dro.
Kort lykke er greit nok det, og jeg lager meg mange av dem.
Jeg har ikke tid til å vente på at livet skal komme til meg med gøy.
Gøy lages, likeså lat eller ingenting-dag. Jeg tar 100% ansvarlighet for eget liv når det gjelder alt, og det gir en følelse av power!
Med 100% ansvarlighet for eget liv, er det bare jeg som kan gjøre noe med det ene eller det andre. Være seg jobb, en lat dag, en aktiv dag, gøy eller kjedelig.
Så lenge jeg kan bestemme hva slags dag jeg skal ha så er jeg fornøyd.
Deppa-dag kan også bestemmes for den saks skyld.
Enkle ting som akkurat nå:
Å stå opp tidlig selv om jeg har fri. Når jeg gjør det, vet jeg at jeg får en bra start på dagen uansett. Og med en bra start kan resten gå som det vil.
Morgenen trenger ikke å ha “fornuftig innhold”. Det er bare digg å være alene i huset.
Akkurat nå mens jeg skriver til deg, stormer det ute. Akkurat nå er det fint. En serie med korte lykker.
100% ansvar er digg
Tenk litt på konseptet. Det høres kanskje strengt ut, men hvis du tenker litt over det: med en gang du tar 100% ansvar for ditt eget liv med alt det innebærer – bestemmer du helt selv. Med en gang du ikke skylder på omstendigheter eller andre for hvordan dagen din skal bli og hva du skal gjøre med den – er alt plutselig opp til deg selv.
Først må du se hvor mye du bryr deg om hva andre mener og synes
Og det krever en liten tur under dørkarmen. De fleste av oss påstår jo hardnakket at vi overhode ikke bryr oss om hva andre synes, men hvis du møter deg selv i døra litt og ser etter, finner du ikke bare ut at du bryr deg. Du finner også ut hvor mye det stopper deg i å gjøre det du drømmer om og vil.
Hvem tenker jeg på før jeg går mot målet mitt?
Stopper det meg?
Hvem er jeg bitter på i dag?
Hva er jeg redd for?
Hvordan stopper det meg?
Frykt
Innerst inne frykter vi mer enn vi tenker over. Bare i løpet av en dag. Hva som helst av småting kan stoppe drømmen din i dag: noe kjæresten din sa i går. Noe en kollega mener om hvordan ting skal gjøres. Noe et miljø du vil bli akseptert i synes og mener. Noe naboen sa i forrige uke. Vennekretsen. You name it. Vi stopper oss selv i drømmene våre fordi vi frykter hva andre mener, uansett hvor lite vi tror vi gjør det.
Så ta en liten sjekk i dag
Sjekk hva du frykter – ordentlig. Det er alt som skal til. Så lenge du vet hva som stopper deg og tar 100% ansvarlighet for dine egne mål, kan du gjøre hva som helst.
I dag brydde jeg meg litt for mye om hva mennesker jeg ikke en gang kjenner, mener om hva jeg skriver her.
Nå fikk jeg endelig sagt fra til henne, julaften eller ikke julaften.
At hun fortjente en liten runddans med vokabularet mitt i går er det ingen tvil om! Ok det var kanskje julaften, men nå er det nok! Jeg er bare glad jeg endelig fikk sagt fra.
Det var på tide!
Om jeg har angst i dag ja?!
Men det er ikke fordi jeg kranglet med mamma i går. Det er fordi jeg har eksistensiell angst. Noe som sikkert er hennes skyld uansett.
Jeg er i alle fall ikke redd for å stå opp i dag. For i går hadde jeg helt rett! Det er ikke mange forunt å ha en så egoistisk mamma som jeg har.
I dag skal vi kose oss og hvis hun er sur enda så kan det være hennes problem!
I dag er det første Juledag og akevitt til frokost
Akevitt til frokost er pappas tradisjon, så den må jo soleklart følges. Det eneste som bekymrer meg litt er at de andre bare skal ha ett glass. Hva skal vi gjøre etter det? Første juledag er noe herk sånn sett. Jeg kan ikke dra noen steder etter frokosten. Alt er stengt. Hadde jeg kunnet dra ned på puben hadde jo alt vært greit. Men nå? Nå må jeg sitte å dingle med familien og oppføre meg pent.
Bare ikke mamma begynner igjen …
Vinkjellern? Eller egentlig: vintrappen. Pappa har hele stæsjet sitt under trappen. Dyre viner og stort kalas.
Ja! Jeg kan foreslå pysjamasparty!
Manipulerende løgnere
Vi kan foreslå det meste, helt uten å nevne drikkevarer for å få det til. Vi kan det bedre enn vi selv tenker over. Mennesker rundt oss kaller det manipulering og løgn. For oss er det ikke det – det er automatikk. Vi tenker ikke en gang over hvor sterkt vi driver frem og planlegger dagene våre.
I settingen over her, første juledag, trenger jeg bare å foreslå noe som snakker til de andre.
Det ene året var det “pysjamasparty”,men vi kan en haug med fler:
“Ahhh dere, det er så deilig med en rolig dag!”
“Pappa, du blir vel sittende ved bordet litt til?”
“Verden er stengt og vi kan ikke gjøre annet enn å kose oss sammen”
“Skal vi spille monopol etter maten?” (Vi må unngå at de andre foreslår film, da er det slutt på drikken)
Sett på litt musikk a!
Skal vi se litt i familie-albumene sammen?
Vi har det innebygd. Står vi i fare for at ingen andre tar frem vinen med alle forslagene vi nettopp har servert – som ikke nevner vin, har vi i grunn allikevel reddet dagen. Vi har foreslått ting som gjør det naturlig å ta frem flaskene selv.
Dette er oss, vi avhengige. Sånn er vi uten å tenke så mye over det. Vi tenker mest over det om morgenen, men da er det så vondt at det må dyttes unna. Jeg hatet roen første juledag ga. Den lå som et tykt, truende klamt teppe over livet mitt og hvordan jeg ville ha det.
Men var det eksistensiell angst? Nei. Det var tredve år med fyllesjuke og eksistensiell angst var min diagnose til meg selv. Ingen andres. Jeg skal komme tilbake til egenhendig diagnostisering her på bloggen senere.
Du kan ikke forandre andre, bare deg selv
Og jeg vet at du ikke vil det akkurat nå. Jeg mener akkurat i dag.
Jeg vet det fordi jeg kjenner deg, og jeg kjenner deg godt. Vi kan være forskjellige på mange områder, men ikke dette. Driften, planleggingen og hva avhengighet gjør med hjernen vår har vi helt felles. Derfor kjenner jeg deg.
Jeg vet hvordan du har det ned til minste detalj. Jeg kan også alle forklaringene dine om hvorfor du drikker generelt. Hvorfor du drakk i går, og hvorfor du skal drikke i morgen.
Jeg vet også hvorfor du ikke tror på nyttårsforsetter.
Derfor skal du få slippe å forandre deg i dag. Ingen kan forandre deg bortsett fra deg selv. Jeg er her når du kommer deg dit, og på veien skal jeg vise deg hvordan og hvorfor.
For en ting er sikkert
Jeg har et nyttårsforsett som går fra meg til deg
Jeg hatet de jeg også. Jeg hatet første juledag, første nyttårsdag. Alle stille dager hvor jeg visste at det bar inn i isolasjon med flaska. Og ikke minst – kjedelige løfter om å kutte ut moroa.
Nå elsker jeg freden disse dagene gir. Vi drikker bare på følelser og tanker. Følelser og tanker jeg ikke redd for lenger – derfor kommer freden. Freden er total og god.
Det er mitt nyttårsforsett til deg: I løpet av 2021 vil jeg gi deg den samme freden, men bare i ditt tempo. Ikke mitt. Og jeg skal virkelig vise deg at:
Du kjenner det litt før du våkner, brystet er kaldt. Noe jobber av seg selv inni deg som en helvetes stempelmaskin. Du vil stoppe det. Sove det bort, men det går ikke. Det nådeløse stempelet føles som en bevæpnet djevel og helvete er ikke varmt, det er iskaldt. Djevelen spenner buen, for du skal ikke få sove videre nå. Du prøver, du må sove! Du slumrer litt mens du gjør alt du kan for å overse jævelen.
Du sover… i et par minutter.
Djevelen din har ingen planer om å høre på deg. Du våkner igjen av den kalde ispilen hans, som skyter gjennom brystet. Du får ikke fred. Den kalde pilen iverksetter stempelet i brystet igjen, men den har ingen planer om å stoppe der. Pilen skyter fra brystet og ut i armene, den forlater brystet vel vitende om at stempelet er i gang. Ispilen sprer seg. Armene dine lammes, du er tørst men orker ikke å løfte hånden. Glasset står på nattbordet, men det er umulig å strekke seg ut til det.
Hodet begynner å dunke, det er ikke så farlig, det er du vant til, det er verre med den jævla iskalde angstpilen, for den har ikke stoppet reisen sin enda.
Den er på vei ned til beina, og på veien skyter den forbi organene dine i mellomgulvet. Du kjenner at de dunker, disse rare fremmede organene. Du er ikke sikker på hvorfor de dunker, men du vet at det er feil. Helt feil. De har dunket mye i det siste. Du må bare sove litt til for å få det bort, men det går ikke… pilen har ikke gitt seg.
Nå sprer den seg til hjernen og blander seg med dunkingen i hodet, den sniddet innom brystet ditt for å sjekke at stempelet fortsatt er i gang for å ødelegge deg mer. I hjernen din farer den rundt fra sted til sted. Den skal vekke deg, du skal huske. Du vil ikke huske, men den er nådeløs.
Du ringte noen i går. du husker ikke hvem, du orker ikke å sjekke telefonen. Ispilen minner deg på Facebook, du skrev en idiotisk status der i går. Du må vente, du kan ikke åpne datamaskinen nå, det går bare ikke. Du må sove litt til, men den armerte djevelen kommer ikke til å la det skje.
Du hører det plutselig
Barnet som våkner, men du klarer ikke. Ikke akkurat nå. Pilen må bort først. Du må stå opp. Pilen vil ikke gi seg. Du vet at barnet skal ha mat, men det går ikke. Du må. Du må bare ha en drink først. Bare en så du kan si farvel? For du vet jo det, at du kan smekke igjen kjeften på djevelen din med et par drinker. Det går, ikke lenge, bare til i morgen, men det går. Du har tross alt mat å lage nå. Du må opp å stå, uten at det egentlig går an.
I dag skal jeg ikke gjøre noen ting – det er mandag. En utrolig kul ny mandag.
Jeg skal ikke gjøre noe jeg ikke vil. Jeg har ikke tid til det i livet mitt. Så i dag, på en ny vakker mandag skal jeg ikke stresse. Jeg skal ikke presse og jeg skal ikke være forbanna på Stordalen som har kuppa mandags-filosofien min. Jeg som likte ham også?! Jeg slår opp!
Det kan bli litt vanskelig og ikke stresse med mitt nyervervede høye stoffskifte, men nå har jeg sagt det: denne mandagen blir fin!
Av alt jeg ikke skal gjøre, skal jeg holde foredrag i Selbu. Først for VGS, så for de som vil komme. Det vil si at jeg skal gjøre som jeg vil. Jøss, nå fikk jeg plutselig lyst til å betale regninger også! Jeg har de med på turne. Kanskje jeg skal blakke meg helt i dag?
Før var postkassen et rent helvete, eller… jeg kjente den ikke? Før var mandagen tung fordi søndagen hadde vært full av angst. Du skjønner, jeg hadde aldri nok igjen i kartongen på søndager, bare akkurat nok til å ta toppene. Akkurat nok til å ikke ta bort angsten fra lørdagen. Akkurat nok til å lage mandagen til en tung mandag. En dag jeg måtte gjennom med barna, alene, før jeg kunne helle innpå igjen for å lage tirsdagen til et verre helvete.
I går fikk jeg kritikk for at jeg skriver så mye om rus, det er kjedelig.
Men du, hvis det er så kjedelig, så skal jeg love deg at jeg skal kjede rævva av deg i noe som ligner det uendelige. Jeg skal kjede rævva av deg med gjentagelser til du blir blå i trynet.
Hvorfor?
Tenk deg om! Fordi jeg bryr meg om deg mer enn du gjør selv. Fordi jeg vet hvordan du har det i dag. Det vil si, hvis du ikke allerede har dykket ned i den første øllen. Du får det jævlig nok uansett, og du er langt fra unik i din galskap.
Det drysser av deg i alle retninger – og meg. Noen av deg prøver å slutte. Noen av deg har gitt opp – litt som deg? Vel, jeg har ikke gitt deg opp, så jeg skal taste til du sprekker av sinne og fortvilelse. Til bitterheten og selvmedlidenheten din tar deg bakfra og sender deg rett i mine armer.
Du har en helt for jævlig mandag, til du hever flasken. Da blir den bra igjen, men bare i noen få slurker. Den blir bra igjen til jeg ser deg legge ut låt på låt fra youtube – med en gang du sender musikken ut på veggen til oss ser jeg deg, da er du i gang igjen – med helvete ditt.
Hvordan jeg vet det? Jeg vet det fordi du er meg – var meg. Du tror kanskje at du bare er deg? Du er ikke bare deg, du er mange. Derfor fortsetter jeg, fordi jeg venter til du kommer, og fordi jeg kommer til å ha en forbasket bra mandag i dag.
En mandag hvor jeg slipper det du sliter med. Det er ikke fest lenger. Festen er over. Den gikk over sent på nittitallet.
I dag kan jeg gjøre akkurat som jeg vil. En flott ny uke i livet er på vei. En ny uke jeg begynner hos elevene i Selbu. Jeg gjør bare det jeg vil selv i dette livet, og på denne dagen – fordi jeg kan.
Kose seg ved gullrekka, eller i godt lag med lystige venner? Lystige venner med ærlige utsagn i de sene kveldstimer? Koseprat.
Fredagskos
Vega utenfor Brønnøysund
I dag har jeg hittil en flott fredag, men dagen fredag er en vanskelig dag for mange. Fredag er begynnelsen på fri. Fredag er dagen som begynner dagene vi kan gjøre akkurat som vi vil. For noen startet planleggingen ev denne fredagen allerede på onsdag. For andre går planleggingen helt automatisk fra uke til uke. Helgefylla ligger i kulturen vår. Vi kan nesten gå så langt som å si at vi er født med helgefylla i H&R.
Derfor skal jeg konsentrere meg om å ikke drikke akkurat nå, og ut dagen. Noen er nødt til å ta en time av gangen i begynnelsen og det er helt greit.
Hvis jeg, når kvelden nærmer seg, opplever at selskapet jeg skal på kan bli slitsomt for meg, ringer jeg å melder avbud. Det er nok av unnskyldninger jeg kan bruke for å melde avbud. For min egen del sier jeg det bare som det er.
Hvis jeg i kveld, begynner å assosiere gullrekka med ost og vin, driter jeg i gullrekka for i kveld. Er det noe der jeg ikke vil gå glipp av, kan jeg det senere på nett. Jeg fyrer istedenfor på Netflix; HBO, Viaplay, en bok eller musikk. Uansett hva, gjør jeg det jeg føler meg tryggest med i dag.
Vega
Så i kveld skal jeg gjøre akkurat sånn som jeg vil, ikke sånn som jeg synes jeg burde. Jeg burde ingenting.
I morgen kan jeg drikke meg så drita jeg bare vil, men ikke akkurat i dag og ikke akkurat i kveld. For en ting er helt helt sikkert. Jeg er alkoholiker, og hvis jeg tenker for langt fremover, blir jeg deppa av tanken på og ikke drikke. Jeg kan ikke kvitte meg med min største kjærlighet sånn helt uten videre,
Tenk om jeg ikke kan drikke på neste ferie!? Tenk om ikke J og jeg kan kose oss med vin i alderdommen på Playa del Hurramegrundt?! Hvis jeg tenker mer enn en dag av gangen, oversettes det fort til: “Jeg skal aldri drikk mer”. Det har ikke vi råd til å tenke, vi kan ikke tenke “aldri” om vår største kjærlighet. Så i dag skal jeg ikke drikke, i morra skal jeg ligge under bordet å gurgle hvis det er det jeg vil. En irrasjonell, men allikevel våt drøm.
Jeg skal dra på med en oppgave til for meg selv:
Jeg skal legge meg selv til side.
Hver gang jeg blir litt irritert på andre rundt meg i dag, så skal jeg ta en liten runde innom meg selv for en helsjekk.
Vega
Denne helsjekken tar meg bare et par sekunder.
Jeg skal sjekke, om den jeg er irritert på egentlig har noe særlig skyld i min følelse. Kanskje, bare kanskje, finner jeg ut at det er meg det gjelder. Kanskje personen som irriterer meg ikke har gjort noe galt? Kanskje det bare er jeg som er sliten? Sliten, deppa, utafor og litt på siden. Hvis jeg i dag spanderer denne to sekunders turen innom meg selv før jeg lasher ut mot andre, kanskje jeg finner ut nettopp det: at det var meg selv alt kom fra i dag.
Kanskje den andre bare gjorde sitt beste på sin måte?
Hvis den andre i tillegg viser seg å være en drittsekk, så skal jeg la det ligge.
Drittsekker kan jeg ikke styre, de får ture frem som de gjør, så skal jeg ta meg av mitt. Hvis jeg er sinna på Ole fra Fredrikstad, for noe han gjorde for 10 år siden, kan du være ganske sikker på at Ole fra Fredrikstad, akkurat i dag, gjør noe helt annet enn å tenke på meg. Derfor lar jeg det like godt ligge. Ole fra Fredrikstad får holde på med sitt. Så tar jeg meg av mitt jeg, som i dag er å ta noen indre servicer hver gang jeg retter dårlig energi mot de rundt meg.
En av mine favorittoppgaver til meg selv, ja, pluss at jeg ikke skal drikke i dag da… skal du?
Tusen takk kjære Vega kommune, for at jeg fikk komme til dere med mitt foredrag! Tusen takk for at dere ville snakke med meg!
Ikke jeg heller, men jeg føler at jeg kjenner ham.
Det var Bjørn som fant det første gresstrået med morroeffekt skjønner du. Neandertaleren Bjørn synes gresstrået han fant en dag han var alene på jakt var så digg, at han bare måtte ha det hele tiden! Ikke for det, Bjørn så ikke at han hadde noen grunn til å slutte med sin geniale oppdagelse, det var jo gøy må vite!
Joa, han ble ganske redd av det – nå og da, men gresset hjalp tross alt hver gang han brukte det. Litt kjipt i etterkant kanskje, men da var det jo bare å stappe i seg litt mer?
Prostitusjon er verdens eldste yrke
Visst nok?
Men du, hvis prostitusjon er verdens eldste yrke, vil jeg glatt påstå at rus er:
Verdens eldste hobby og fritidssyssel.
Det er ingen tvil om at de fleste av oss har mye til felles med Neandertaleren Bjørn. De fleste av oss liker å ommøblere hjernen. Og det gjelder deg også – du som ikke er avhengig. Ommøblering av hjernen er i utgangspunktet gøy.
På vei til Øksnes, Vesterålen
…før det blir et rent H for den det gjelder og de rundt personen. Vi slutter ikke av at du vil det.
Og hvis rus er en så gammel hobby, er det da noen poeng i, at jeg i mine foredrag, eller forum som jeg liker å kalle det, forteller deg “min grusomme historie”.
NEI!
Den historien er like gammel som Neandertaleren Bjørn. Neandertaleren Bjørn og jeg har kanskje forskjellig utgangspunkt og forskjellige familier. En av oss er fattigere eller rikere enn den andre. En av oss kommer fra en Container og en fra et velmøblert hjem.
Men vet du hva, vi har akkurat den samme driften når det kommer til rus. Vi er avhengige og vi må ha det uansett hvor vi kommer fra. Bjørn og jeg er av samme ulla.
Så derfor, derfor er det ditt spørsmål som står i fokus når jeg holder foredrag. Og, ja – du kan godt få historien min også – hvis du spør meg om den.
Du tør ikke å snakke høyt i forsamlinger sier du?
Null problem. jeg har telefonen min på scenen. Du får telefonnummeret mitt mens jeg holder på, så det er bare å bombandere meg med det velkjente fenomenet SMS!
Det fungerte ypperlig i Mo i Rana i går
Det fungerte også ypperlig for Barnevernet i Namsos dagen før.
Vi konsentrerer oss om det rommet vi er i, om det er deg som pårørende, deg som er rusavhengig, deg som er nyskjerrig, deg som er fagperson eller Nav og Barnevernet. Vi gjør det du vil, og vær ikke engstelig, jeg driver alt.
Har jeg et manus?
Selvfølgelig har jeg et manus, jeg er skuespiller – vi må ha struktur.
De beste dagene jeg har er allikevel de dagene hvor du ødelegger manuset mitt mest mulig!
Nei? Det skjønner jeg godt, det hadde ikke jeg heller. Den lille prikken?!
Jeg har nettopp lært om den lille prikken selv, og derfor tenkte jeg at jeg skulle fortelle deg om den nå:
Dette skjedde i de hine hårde dager… for ca en uke siden. Jeg kjørte inn i en vakker vestlandsby ved navn Norheimsund for å holde et foredrag for en av dine avdelinger. Eller, et interaktivt foredrag som jeg kaller det, vi snakker sammen mens jeg holder på skjønner du. Et forum? Ja. la oss heller kalle det det.
Avdelingen din fra Bergen hadde booket meg til sitt seminar, som seg hør og bør en avdeling fra deg. De satt pent og pyntelig i lokalet, med uskyldige miner, og ventet på meg med powerpoint og statistikker. Det fikk de ikke. Powerpoint og statistikker er ikke så viktig når vi skal snakke om mennesker.
Jeg kom busende inn med et fylleslag fra helvete. Det varte lenge nok til at forsamlingen ble pinlig berørt av gjenkjennelse. De fleste av oss kjenner igjen dårlig oppførsel i fylla. Et fylleslag er ikke pent.
Vi begynte den virkelige reisen etter at sjokket hadde lagt seg, og vi gikk inn på mye i de to timene vi holdt på Nav. Blant annet snakket vi om hvordan dine ansatte skal forholde seg til sånne som oss, oss rusavhengige. Du har utrolig mange fine ansatte som er interessert og egentlig bryr seg mer enn de kan vise i det daglige.
Jeg tok fra dem håpet, det skal sies. Det må til Nav, sånn som du holder på med rapporteringsplikten din, men den tenker jeg at vi kan snakke mer om i morgen. Akkurat nå skal vi frem til den lille prikken!
Som jeg sa, tok jeg fra dine ansatte håpet. Jeg liker å gjøre det når ting ikke funker helt. For deg og for pårørende. Det er viktig å få frem, at de fleste av oss rusavhengige ikke slutter. Folk rundt oss blir ødelagte av mindre. Vi slutter i hvert fall ikke med rusen vår fordi noen forteller oss at vi burde det, eller at de tar fra oss barna hvis vi fortsetter. Alkoholen/Rusen har dessverre en sterkere drift enn som så, den er sterkere enn alt rundt oss, til og med barna.
Det var en ivrig og interessert dame i lokalet, som ikke likte tanken på at vi rusavhengige ikke stoler på henne, når vi kommer inn av døra hennes. Vi gjør ikke det skjønner du. Vi gjør ikke det uansett hvor snill og omsorgsfull personen er, fordi vi vet på forhånd at personen ikke forstår oss fullt og helt. Når vi går inn av døra forventer vi moral, og moral får vi som regel i mangel på mer innsiktsfulle ord. Vi får vanlige fraser som aldri har funket. Vi får fraser som bare en uten egenerfaring kan lire av seg i beste mening. En person som ikke har den samme erfaringen som oss, en sånn person har ikke sjans i ville H.
Selv en omsorgsfull person gjør oss kvalme med sin milde og allikevel spisse stemme. Vi er ikke oss selv når vi ruser oss, og vi vil ikke ha noe med “tullinger” å gjøre.
Tullinger? Tullinger er derfor alle mennesker som ikke er rusavhengige. Ingen andre enn en annen rusavhengig kan gjøre den jobben. Når vi er i aktiv rus tenker vi på dere som tullinger, sånn er det bare.
Du kan sikkert se det for deg Nav, at damen ble en smule fortvilet over mine brutale, men ærlige utsagn. Ansiktet hennes fikk et håpløst og litt tomt uttrykk.
Men vet du hva? Etter en stund tok hun mot til seg og rakk opp hånden igjen. Håpet hadde spredt seg i ansiktet hennes, hun hadde fått en ide og spørsmålet ville ut:
“Men hvis jeg ikke kan hjelpe hele veien, kan jeg i det minste være en liten prikk?”
Harr’u hørt Nav?! Harr’u hørt noe så bra!
Det er klart at du kan være en prikk damen!
Hvis du blir hos meg når jeg sliter. Hvis du blir hos meg uansett hvor avvisende jeg er i min rus, da kan det hende – til sutt, at den lille prikken du har skapt i brystet mitt, med omsorgen din, kan virke. Men det er ikke før jeg får det vondt nok med meg selv.
Den dagen, den dagen jeg får det vondt nok med meg selv, kommer jeg til å huske at jeg kan gå til deg for å få hjelp. Fordi du gadd å være min lille prikk. Den dagen gjør det ikke noe at du en gang sa feil og at du ikke forstår helt.
Da skal jeg tilgi deg at du ikke er rusavhengig, og grunnen til det, er nettopp den lille prikken du har skapt gjennom din sterke omsorg. Den prikken kommer kanskje til å redde livet mitt. Den kommer til å redde livet mitt, hvis du har innsikt nok til å forstå at du i deg selv ikke er nok.
Hvis du da krever at jeg f.eks må holde meg edru til innleggelsen inntreffer, må du også vite hvor du skal sende meg i mellomtiden. Det holder ikke med en trussel om at barnevernsvakta kan banke uanmeldt på døra. Det er greit nok at barnevernsvakta må komme, men jeg klarer ikke å holde meg edru uten hjelp fra andre rusavhengige mens jeg venter på innleggelsen. Hvis du, samtidig som du er den lille prikken, har kunnskap nok til å vite hvor du skal sende meg, da, da snakker vi.
Så kjære lille prikk, lær deg på en prikk hvor du skal sende meg for at jeg skal kunne snakke med de jeg egentlig stoler på mens jeg venter. Lær deg alt det praktiske jeg trenger. Ikke det du tror jeg trenger, men det du lærer av rusavhengige (nyktre sådan) at jeg trenger.
Da blir du en fin prikk da!
Skjønner du Nav?
Du har mange fine prikker, prikker som må lære mer av oss. Og du Nav, du må gi prikkene dine et trygt rom til oss som egentlig trenger disse prikkene. Et trygt rom uten rapporteringsplikt. Du mangler det.
Du mangler et tredje ledd.
Min egen konsulent i barnevernet var min lille prikk. Hun satt til og med barnevakt hver mandag da jeg kom ut fra Trasoppklinikken. Så jeg vet at noen prikker til og med tøyer systemet de jobber mot.
For det er det de må da Nav, disse prikkene våre. De må jobbe mot systemet ditt når de ser at de har en åpning til å hjelpe oss. Som Marianne, min saksbehandler. Hun fikk nesten sparken av å være min lille prikk.
Så takk Marianne, for at du er den du er! Følg meg HER da Nav, så kan vi snakke mere sammen!
Nå til Åsane Folkehøyskole i Bergen. Det skal bli spennende å høre hva de lurer på der;)
Beklager NAV, jeg holdt på å glemme, for det gjelder ikke bare deg, det gjelder blant annet resten av kommunene også. Ja, bare blant annet, for hvor mange gjelder det egentlig? Hvor var politiet?
Det gjelder egentlig alle som har med oss å gjøre. Oss alkoholikere, rusavhengige, pårørende og psykisk litt på hell. Så? Det var vel omtrent alle? Mesteparten av Norge?
Rusavhengighet handler om følelser. Forsterkede følelser. Følelser de fleste menneske har. Rusavhengighet finnes i flere hjem enn tallet viser. Derfor var dette for alle. Rusavhengighet handler også om de pårørende – de fleste.
Og vet du hva Nav, det var, oppå det hele – underholdene.
Men NAV, nå er det du og jeg som snakker sammen, og grunnen til at jeg vil snakke med deg, er at det er deg de fleste møter først. De fleste rusavhengige og pårørende vet bare om deg, fastlegen, politiet og en og annen psykolog. Det du gjør nå for tiden hverken holder eller hjelper. Din jobb burde først og fremst være å kunne veilede oss til riktige mennesker og organisasjoner. Det trenger du å lære mer om – av oss, om organisasjonene våre.
Så hvor var du?
Hva jeg snakker om?!
Det burde du vite.
Jeg snakker om fagseminaret for rus og psykisk helse som gikk av stabelen i forrige uke på Gol. “Hvordan møte psykisk syke og rusavhengige” het det. Det seminaret du skulka i forrige uke. Hvordan møte…
MØTE OPP?
“Hvordan møte psykisk syke og rusavhengige” Ganske dekkende. Dekkende for de fleste.
Du møtte ikke opp Nav.
Kan du rus så bra?
Du kan overhode ikke rus bra nok til å gå glipp av det som skjedde på Gol. Du hadde egentlig ikke råd til fraværet ditt. For hva er det du trenger? Du trenger et helt lass med egenerfaring hvis du skal klare å hjelpe oss. Du trenger oss. Du trenger mye mer
EGENERFARING
enn du har nå.
Jeg har holdt noen foredrag for deg. Ikke mange, Fem for å være eksakt. Fem på tre år?! I hele Norge.
Ikke for det, det har ikke vært mangel på mailer fra meg til deg. Fra meg til deg i hele landet. Du har vel fått bortimot 20 mailer i hele landet. Du har sikkert fått fra andre også. Du blir snart nødt til å svare.
Hvorfor? Fordi du er nødt til å bruke oss med egenerfaring innen rus sa jeg. Rusavhengige stoler ikke på deg, de stoler på oss.
Du klarer deg ikke uten oss og med det mener jeg at du er nødt til å ansette oss. Du er nødt til å åpne øynene, ørene og pannelappen hvis du vil hjelpe. Noe av systemet ditt må også forandres
Vi er nødt til å snakke litt om rapporteringsplikten din. Nå er den i alle rom, det kan begrenses.
JODA!
Den hjelper ingen, men jeg vet, jeg vet at du har mange ansatte som bryr seg. Det er mange som sitter hjelpeløse på kontorene sine og er bundet på hender og føtter av regler og systemer. Du er så stor at reglene og systemene går langt over hode på dine ansatte, som ofte vil gjøre mer. Mange av dine ansatte er fortvilede mennesker som mangler den kunnskapen de kan få – av oss rusavhengige. Jeg vet det, jeg har snakket med dem. Du er sikkert like stor som Telenor, og hei, Telenors individuelle hjelp er ikke til å rope hei og hå for.
Hva skal du gjøre med det?
La meg få lov til å minne deg på at du ikke en gang var på fagseminaret på Gol.
FAGseminaret
Her i Norge sliter folk med rus bak hvert grantre, så
Hvorfor var du ikke på Gol?
Dette gikk du glipp av:
Røver og Pollti Trond Henriksen og Ronny René Nilsen.
Røver Trond var en ung gutt som endte i avisen som “Norges farligste mann” og har brukt mye av livet bak murene. Nå bruker han livet sitt på Kirkens Bymisjon og ungdom i Halden. Trond Henriksen er verdt sitt google-søk. Trond Henriksen gjør en jobb som funker. Det kunne du ha lært mye av.
Trond og Ronny har etter all sannsynlighet tatt rotta på hverandre nok av ganger opp gjennom livet. Ironisk nok har de både rus og krim til felles. Kan du måle deg med det Nav?
Vet du, de gjør så mye bra at det er et eget innlegg. Et innlegg hos deg Nav?At du gikk glipp av disse er ikke det vi kaller hjelp til selvhjelp.
Jon Storaas som leder Rio var vår konferansier i år.
Jon er også et kapittel for seg. Det er vi i grunn hele gjengen. Jon lovet at han skulle bråke mer enn han gjør etterhvert. Bråke om bruken av egenerfaring. Jeg håper at jeg får lov til å være med på bråket Jon. Både Kjell og jeg håper det.
Du gikk også glipp av Endless aka Mikael Nyhus, som helt klart kan mer enn deg om rus:
Jukie?
Eller en mann med egenerfaring og et foredrag som sitter der det skal. Vi snakker levende, sårt, fint, ærlig og innsiktsfullt. Har dere tenkt å gi ham støtte til å reise rundt på VGS? Skolesekken? Nav? Kommer dere på banen? Eller er det bedre med et lass til av Karius og Baktus?
Litt av Mikaels musikk
Endless:
Skolesekken?! Det er ikke Mikael som burde krabbe til dere med søknaden sin. Det er dere som burde spørre pent om han har tid. NÅ
Jan Schøyen
Som driver Veien Ut under fanen “En hver rusavhengig kan bli en ressurs i samfunnet!”.
Ser du poenget? Det kan vel ikke bli sagt klarere enn det?
Jan driver også ut fra sin egenerfaring Nav. Det er på den måten vi blir friske. Vi tør ikke å stole på noen andre det første året. Vil du vite hvorfor? Hør på oss.
Så har vi meg da. Og jeg får bare si det selv..
…jeg prøver å holde meg tilgjengelig for dere. Jeg prøver å leve av foredragene mine fordi det er viktig å lære dere hvordan man burde bruke egenerfaring riktig.
På de få kontorene du har konsulenter med erfaringen, bruker du de nemlig feil.
Så hva gikk dere glipp av med meg? De sier: en spade for en spade. Det er hva dere går glipp av: ærlig, direkte, klar og innsiktsfull, litt humor og letthet er også viktig. Du kan få det når som helst NAV, fordi jeg er her, selv om du gikk glipp av det på Gol.
På tide?
Jeg gjør ikke dette mot dere, men med dere. Å være mot er ikke konstruktivt, men å snakke litt sammen er begynnelsen på en løsning. Skal vi være litt konstruktive?
De pårørende gikk du også glipp av. Du vet, de som aldri blir hørt. De som ikke blir tatt alvorlig nok. De som har minst like sterke utfordringer som oss, fra sin vinkel. De som blir psykisk syke av sånne som oss:
DE PÅRØRENDE:
Marianne Engevold
Marianne som sa på TV at hun ikke hadde fått den hjelpen hun trengte av Lillehammer kommune. Vet du hva som skjedde da Nav? Da ble hun kalt inn på teppe av den samme kommunen med beskjed om at hun måtte si unnskyld. Heldigvis har ikke Marianne sakt unnskyld for noe som helst, og jeg håper hun aldri gjør det.
Pårørende blir så nedprioritert at de til syvende og sist vil gå ut over … det meste? For de blir sykere enn du tror. De kan bli så syke av presset at det til slutt vil koste deg millioner i utgifter. Kanskje det er billigere å ta de på alvor?
Pårørende trenger hjelp, på lik linje med rusavhengige. Og nå? Nå er den linjen på bærtur fra alle kanter.
Vil du vite hvorfor Nav? Jeg kan snakke med deg om det også. Eller kanskje de kan gjøre det selv? Det ville vært fint? Med egenerfaringen innenfor dette feltet. Det er et eget felt og det er stort.
Frode Tafjord
Åse Berit Svarstad
Åse Berit har tatt sin egenerfaring og gjort det til sin jobb. Hun driver et firma hvor pårørende kan komme. De trenger nemlig det, de trenger hverandre. Vi trenger hverandre. Indre Ro heter siden hennes. Gå dit.
Så må vi ikke glemme selveste, selveste, SELVESTE
Kjell Torstein Hagen!
Ildsjelen bak seminaret på Gol som dere ikke var på.
Det er mannen sin det! En nykter rusavhengig som brenner for dette. Kjell står bak det beste seminaret jeg noen gang har vært på. Tusen tusen takk Kjell for alt du har klart å få til!
Sammen med Andreas!
Vi må ikke glemme Andreas Hyldetoft:
Men kjære Nav, sjansen din er ikke helt forspilt. Du får en ny til neste år. Da går det samme arrangementet av stabelen 6 og 7 November. Hørte du det? 6 og 7 november. Skriv det ned i kalenderen med en gang.
Kjell og Andras kan allerede diske opp for deg, de har allerede booket:
Armand Vesta.
Du vet, han som skaffet våpnene i Orderudsaken. Hvordan kunne han finne på noe sånt?! Det skal han fortelle deg om når han kommer. For du kommer vel? Så han kan fortelle deg om det?
Nav, dere trenger oss. Ordet for dette er tverrfaglig, men det vet du vel? Det du ikke vet er hvordan vi burde brukes. Det burde skje ganske raskt.
Skal vi snart snakke sammen?
Ikke en gang du her på Nesodden har kalt meg inn til foredrag. Ikke var du på Gol heller. Nav-Nesodden? Hallo? Nesodden Kommune? Jeg bor ikke i Finnmark? Batikk holder ikke rusen i sjakk her på Odden heller, bare så det er sagt.
Jeg er faktisk ikke av de som er så sinna på Nav. Jeg har jo snakket med noen av deg, og det er mange, utrolig mange omsorgsfulle personer ansatt hos deg. Problemet er bare at de er bundet på hender og føtter. Og de er bundet med feil reip. Det reipet kan vi snakke om på en fin og konstruktiv måte.
