Nei? Det skjønner jeg godt, det hadde ikke jeg heller. Den lille prikken?!

Jeg har nettopp lært om den lille prikken selv, og derfor tenkte jeg at jeg skulle fortelle deg om den nå:

Dette skjedde i de hine hårde dager… for ca en uke siden. Jeg kjørte inn i en vakker vestlandsby ved navn Norheimsund for å holde et foredrag for en av dine avdelinger. Eller, et interaktivt foredrag som jeg kaller det, vi snakker sammen mens jeg holder på skjønner du. Et forum? Ja. la oss heller kalle det det.

Avdelingen din fra Bergen hadde booket meg til sitt seminar, som seg hør og bør en avdeling fra deg. De satt pent og pyntelig i lokalet, med uskyldige miner, og ventet på meg med powerpoint og statistikker. Det fikk de ikke. Powerpoint og statistikker er ikke så viktig når vi skal snakke om mennesker.

Jeg kom busende inn med et fylleslag fra helvete. Det varte lenge nok til at forsamlingen ble pinlig berørt av gjenkjennelse. De fleste av oss kjenner igjen dårlig oppførsel i fylla. Et fylleslag er ikke pent.

Vi begynte den virkelige reisen etter at sjokket hadde lagt seg, og vi gikk inn på mye i de to timene vi holdt på Nav. Blant annet snakket vi om hvordan dine ansatte skal forholde seg til sånne som oss, oss rusavhengige. Du har utrolig mange fine ansatte som er interessert og egentlig bryr seg mer enn de kan vise i det daglige.

Jeg tok fra dem håpet, det skal sies. Det må til Nav, sånn som du holder på med rapporteringsplikten din, men den tenker jeg at vi kan snakke mer om i morgen. Akkurat nå skal vi frem til den lille prikken!  

Som jeg sa, tok jeg fra dine ansatte håpet. Jeg liker å gjøre det når ting ikke funker helt. For deg og for pårørende. Det er viktig å få frem, at de fleste av oss rusavhengige ikke slutter. Folk rundt oss blir ødelagte av mindre. Vi slutter i hvert fall ikke med rusen vår fordi noen forteller oss at vi burde det, eller at de tar fra oss barna hvis vi fortsetter. Alkoholen/Rusen har dessverre en sterkere drift enn som så, den er sterkere enn alt rundt oss, til og med barna. 

Det var en ivrig og interessert dame i lokalet, som ikke likte tanken på at vi rusavhengige ikke stoler på henne, når vi kommer inn av døra hennes. Vi gjør ikke det skjønner du. Vi gjør ikke det uansett hvor snill og omsorgsfull personen er, fordi vi vet på forhånd at personen ikke forstår oss fullt og helt. Når vi går inn av døra forventer vi moral, og moral får vi som regel i mangel på mer innsiktsfulle ord. Vi får vanlige fraser som aldri har funket. Vi får fraser som bare en uten egenerfaring kan lire av seg i beste mening. En person som ikke har den samme erfaringen som oss, en sånn person har ikke sjans i ville H.

Selv en omsorgsfull person gjør oss kvalme med sin milde og allikevel spisse stemme. Vi er ikke oss selv når vi ruser oss, og vi vil ikke ha noe med “tullinger” å gjøre.

Tullinger? Tullinger er derfor alle mennesker som ikke er rusavhengige. Ingen andre enn en annen rusavhengig kan gjøre den jobben. Når vi er i aktiv rus tenker vi på dere som tullinger, sånn er det bare.

Du kan sikkert  se det for deg Nav, at damen ble en smule fortvilet over mine brutale, men ærlige utsagn. Ansiktet hennes fikk et håpløst og litt tomt uttrykk. 

Men vet du hva? Etter en stund tok hun mot til seg og rakk opp hånden igjen. Håpet hadde spredt seg i ansiktet hennes, hun hadde fått en ide og spørsmålet ville ut:

“Men hvis jeg ikke kan hjelpe hele veien, kan jeg i det minste være en liten prikk?”

Harr’u hørt Nav?! Harr’u hørt noe så bra!

Det er klart at du kan være en prikk damen!

Hvis du blir hos meg når jeg sliter. Hvis du blir hos meg uansett hvor avvisende jeg er i min rus, da kan det hende – til sutt, at den lille prikken du har skapt i brystet mitt, med omsorgen din, kan virke. Men det er ikke før jeg får det vondt nok med meg selv.

Den dagen, den dagen jeg får det vondt nok med meg selv, kommer jeg til å huske at jeg kan gå til deg for å få hjelp. Fordi du gadd å være min lille prikk. Den dagen gjør det ikke noe at du en gang sa feil og at du ikke forstår helt.

Da skal jeg tilgi deg at du ikke er rusavhengig, og grunnen til det, er nettopp den lille prikken du har skapt gjennom din sterke omsorg. Den prikken kommer kanskje til å redde livet mitt. Den kommer til å redde livet mitt, hvis du har innsikt nok til å forstå at du i deg selv ikke er nok.

Hvis du da krever at jeg f.eks må holde meg edru til innleggelsen inntreffer, må du også vite hvor du skal sende meg i mellomtiden. Det holder ikke med en trussel om at barnevernsvakta kan banke uanmeldt på døra. Det er greit nok at barnevernsvakta må komme, men jeg klarer ikke å holde meg edru uten hjelp fra andre rusavhengige mens jeg venter på innleggelsen. Hvis du, samtidig som du er den lille prikken, har kunnskap nok til å vite hvor du skal sende meg, da, da snakker vi.

Så kjære lille prikk, lær deg på en prikk hvor du skal sende meg for at jeg skal kunne snakke med de jeg egentlig stoler på mens jeg venter. Lær deg alt det praktiske jeg trenger. Ikke det du tror jeg trenger, men det du lærer av rusavhengige (nyktre sådan) at jeg trenger.

Da blir du en fin prikk da!

Skjønner du Nav?

Du har mange fine prikker, prikker som må lære mer av oss. Og du Nav, du må gi prikkene dine et trygt rom til oss som egentlig trenger disse prikkene. Et trygt rom uten rapporteringsplikt. Du mangler det.

Du mangler et tredje ledd.

Min egen konsulent i barnevernet var min lille prikk. Hun satt til og med barnevakt hver mandag da jeg kom ut fra Trasoppklinikken. Så jeg vet at noen prikker til og med tøyer systemet de jobber mot.

For det er det de må da Nav, disse prikkene våre. De må jobbe mot systemet ditt når de ser at de har en åpning til å hjelpe oss. Som Marianne, min saksbehandler. Hun fikk nesten sparken av å være min lille prikk.

Så takk Marianne, for at du er den du er! Følg meg HER da Nav, så kan vi snakke mere sammen!

 

Nå til Åsane Folkehøyskole i Bergen. Det skal bli spennende å høre hva de lurer på der;)

 

 

Ble du syk? Nei, du glemte det kanskje? Fikk du det ikke med deg?

Eller?

Ignorerte du det fullstendig?

Beklager NAV, jeg holdt på å glemme, for det gjelder ikke bare deg, det gjelder blant annet resten av kommunene også. Ja, bare blant annet, for hvor mange gjelder det egentlig? Hvor var politiet?

Det gjelder egentlig alle som har med oss å gjøre. Oss alkoholikere, rusavhengige, pårørende og psykisk litt på hell. Så? Det var vel omtrent alle? Mesteparten av Norge?

Rusavhengighet handler om følelser. Forsterkede følelser. Følelser de fleste menneske har. Rusavhengighet finnes i flere hjem enn tallet viser. Derfor var dette for alle. Rusavhengighet handler også om de pårørende – de fleste.

Og vet du hva Nav, det var, oppå det hele – underholdene. 

Men NAV, nå er det du og jeg som snakker sammen, og grunnen til at jeg vil snakke med deg, er at det er deg de fleste møter først. De fleste rusavhengige og pårørende vet bare om deg, fastlegen, politiet og en og annen psykolog. Det du gjør nå for tiden hverken holder eller hjelper. Din jobb burde først og fremst være å kunne veilede oss til riktige mennesker og organisasjoner. Det trenger du å lære mer om – av oss, om organisasjonene våre. 

Så hvor var du?

Hva jeg snakker om?!

Det burde du vite.

Jeg snakker om fagseminaret for rus og psykisk helse som gikk av stabelen i forrige uke på Gol.  “Hvordan møte psykisk syke og rusavhengige” het det. Det seminaret du skulka i forrige uke. Hvordan møte…

MØTE OPP?

“Hvordan møte psykisk syke og rusavhengige” Ganske dekkende. Dekkende for de fleste.

Du møtte ikke opp Nav. 

Kan du rus så bra? 

Du kan overhode ikke rus bra nok til å gå glipp av det som skjedde på Gol. Du hadde egentlig ikke råd til fraværet ditt. For hva er det du trenger? Du trenger et helt lass med egenerfaring hvis du skal klare å hjelpe oss. Du trenger oss. Du trenger mye mer

EGENERFARING

enn du har nå.

Jeg har holdt noen foredrag for deg. Ikke mange, Fem for å være eksakt. Fem på tre år?! I hele Norge.

Ikke for det, det har ikke vært mangel på mailer fra meg til deg. Fra meg til deg i hele landet. Du har vel fått bortimot 20 mailer i hele landet. Du har sikkert fått fra andre også. Du blir snart nødt til å svare.

Hvorfor? Fordi du er nødt til å bruke oss med egenerfaring innen rus sa jeg. Rusavhengige stoler ikke på deg, de stoler på oss.

Du klarer deg ikke uten oss og med det mener jeg at du er nødt til å ansette oss. Du er nødt til å åpne øynene, ørene og pannelappen hvis du vil hjelpe. Noe av systemet ditt må også forandres

Vi er nødt til å snakke litt om rapporteringsplikten din. Nå er den i alle rom, det kan begrenses.

JODA!

Den hjelper ingen, men jeg vet, jeg vet at du har mange ansatte som bryr seg. Det er mange som sitter hjelpeløse på kontorene sine og er bundet på hender og føtter av regler og systemer. Du er så stor at reglene og systemene går langt over hode på dine ansatte, som ofte vil gjøre mer. Mange av dine ansatte er fortvilede mennesker som mangler den kunnskapen de kan få – av oss rusavhengige. Jeg vet det, jeg har snakket med dem. Du er sikkert like stor som Telenor, og hei, Telenors individuelle hjelp er ikke til å rope hei og hå for.

Hva skal du gjøre med det?

La meg få lov til å minne deg på at du ikke en gang var på fagseminaret på Gol.

FAGseminaret

Her i Norge sliter folk med rus bak hvert grantre, så

Hvorfor var du ikke på Gol?

Dette gikk du glipp av:

 

Røver og Pollti Trond Henriksen og Ronny René Nilsen. 

 

 

Røver Trond var en ung gutt som endte i avisen som “Norges farligste mann” og har brukt mye av livet bak murene. Nå bruker han livet sitt på Kirkens Bymisjon og ungdom i Halden. Trond Henriksen er verdt sitt google-søk. Trond Henriksen gjør en jobb som funker. Det kunne du ha lært mye av.

Pollti Ronny René var en del av uropatruljen og fant sin vei lett til grammene for egen del. Nå jobber han for RIO = Rusmisbrukernes interesseorganisasjon

Trond og Ronny har etter all sannsynlighet tatt rotta på hverandre nok av ganger opp gjennom livet. Ironisk nok har de både rus og krim til felles. Kan du måle deg med det Nav? 

Vet du, de gjør så mye bra at det er et eget innlegg. Et innlegg hos deg Nav?At du gikk glipp av disse er ikke det vi kaller hjelp til selvhjelp.

 

Jon Storaas som leder Rio var vår konferansier i år.

 

 

Jon er også et kapittel for seg. Det er vi i grunn hele gjengen. Jon lovet at han skulle bråke mer enn han gjør etterhvert. Bråke om bruken av egenerfaring. Jeg håper at jeg får lov til å være med på bråket Jon. Både Kjell og jeg håper det.

 

Du gikk også glipp av Endless aka Mikael Nyhus, som helt klart kan mer enn deg om rus:

 

 

Jukie?

Eller en mann med egenerfaring og et foredrag som sitter der det skal. Vi snakker levende, sårt, fint, ærlig og innsiktsfullt. Har dere tenkt å gi ham støtte til å reise rundt på VGS? Skolesekken? Nav? Kommer dere på banen? Eller er det bedre med et lass til av Karius og Baktus?

Litt av Mikaels musikk 

Endless:

 

 
Skolesekken?! Det er ikke Mikael som burde krabbe til dere med søknaden sin. Det er dere som burde spørre pent om han har tid. NÅ
 
Jan Schøyen
 
 
Som driver Veien Ut under fanen “En hver rusavhengig kan bli en ressurs i samfunnet!”.
Ser du poenget? Det kan vel ikke bli sagt klarere enn det?
Jan driver også ut fra sin egenerfaring Nav. Det er på den måten vi blir friske. Vi tør ikke å stole på noen andre det første året. Vil du vite hvorfor? Hør på oss.
 
 
Så har vi meg da. Og jeg får bare si det selv.. 
 
 
 
…jeg prøver å holde meg tilgjengelig for dere. Jeg prøver å leve av foredragene mine fordi det er viktig å lære dere hvordan man burde bruke egenerfaring riktig.
På de få kontorene du har konsulenter med erfaringen, bruker du de nemlig feil.
Så hva gikk dere glipp av med meg? De sier: en spade for en spade. Det er hva dere går glipp av: ærlig, direkte, klar og innsiktsfull, litt humor og letthet er også viktig. Du kan få det når som helst NAV, fordi jeg er her, selv om du gikk glipp av det på Gol.
På tide?
Jeg gjør ikke dette mot dere, men med dere. Å være mot er ikke konstruktivt, men å snakke litt sammen er begynnelsen på en løsning. Skal vi være litt konstruktive? 
 
De pårørende gikk du også glipp av. Du vet, de som aldri blir hørt. De som ikke blir tatt alvorlig nok. De som har minst like sterke utfordringer som oss, fra sin vinkel. De som blir psykisk syke av sånne som oss:
 
DE PÅRØRENDE:
 
Marianne Engevold
 
 
Marianne som sa på TV at hun ikke hadde fått den hjelpen hun trengte av Lillehammer kommune. Vet du hva som skjedde da Nav? Da ble hun kalt inn på teppe av den samme kommunen med beskjed om at hun måtte si unnskyld. Heldigvis har ikke Marianne sakt unnskyld for noe som helst, og jeg håper hun aldri gjør det.
 
Pårørende blir så nedprioritert at de til syvende og sist vil gå ut over … det meste? For de blir sykere enn du tror. De kan bli så syke av presset at det til slutt vil koste deg millioner i utgifter. Kanskje det er billigere å ta de på alvor?
 
Pårørende trenger hjelp, på lik linje med rusavhengige. Og nå? Nå er den linjen på bærtur fra alle kanter.
Vil du vite hvorfor Nav? Jeg kan snakke med deg om det også. Eller kanskje de kan gjøre det selv? Det ville vært fint? Med egenerfaringen innenfor dette feltet. Det er et eget felt og det er stort.
 
Frode Tafjord
 
 
 
Åse Berit Svarstad
 
 
 
Åse Berit har tatt sin egenerfaring og gjort det til sin jobb. Hun driver et firma hvor pårørende kan komme. De trenger nemlig det, de trenger hverandre. Vi trenger hverandre.  Indre Ro heter siden hennes. Gå dit.
 
Så må vi ikke glemme selveste, selveste, SELVESTE
 
Kjell Torstein Hagen!
 
 
Ildsjelen bak seminaret på Gol som dere ikke var på.
Det er mannen sin det! En nykter rusavhengig som brenner for dette. Kjell står bak det beste seminaret jeg noen gang har vært på. Tusen tusen takk Kjell for alt du har klart å få til!
 
Sammen med Andreas!
 
Vi må ikke glemme Andreas Hyldetoft:
 
 
 
Men kjære Nav, sjansen din er ikke helt forspilt. Du får en ny til neste år. Da går det samme arrangementet av stabelen 6 og 7 November. Hørte du det? 6 og 7 november. Skriv det ned i kalenderen med en gang.
 
Kjell og Andras kan allerede diske opp for deg, de har allerede booket:
 
Armand Vesta. 
Du vet, han som skaffet våpnene i Orderudsaken. Hvordan kunne han finne på noe sånt?! Det skal han fortelle deg om når han kommer. For du kommer vel? Så han kan fortelle deg om det?
 
 
 
 
 
Nav, dere trenger oss. Ordet for dette er tverrfaglig, men det vet du vel? Det du ikke vet er hvordan vi burde brukes. Det burde skje ganske raskt.
 
Skal vi snart snakke sammen?
 
Ikke en gang du her på Nesodden har kalt meg inn til foredrag. Ikke var du på Gol heller. Nav-Nesodden? Hallo? Nesodden Kommune? Jeg bor ikke i Finnmark? Batikk holder ikke rusen i sjakk her på Odden heller, bare så det er sagt.
 
Jeg er faktisk ikke av de som er så sinna på Nav. Jeg har jo snakket med noen av deg, og det er mange, utrolig mange omsorgsfulle personer ansatt hos deg. Problemet er bare at de er bundet på hender og føtter. Og de er bundet med feil reip. Det reipet kan vi snakke om på en fin og konstruktiv måte. 
 
Her er vi alle sammen, og vi savna deg!
 
 
 
Husk kalenderen nå da Nav, nå med en gang.
Neste gang braker det løs 6 og 7 november 2019
med Armand Vestad på programmet.
 
Og følg meg HER du nav, så prates vi;)
 
 
 
 


 

Go morgen🙂
Tenk at jeg kan skrive dette i dag!

Og det er ikke fra glattcella, men fra min egen seng. Følelsen er ubeskrivelig god og anbefales på det sterkeste.
Etter halvannen måned med avhold holdt jeg på å sprekke i går. Hele dagen gikk jeg å planla. Jeg var så og si sikker. Det gjaldt bare å holde ut til nettmøtet kl 1530. Etterpå skulle jeg drikke. Men etterpå var jeg ikke så sikker allikevel. Lysten var blitt mindre. Nye tanker hadde blitt plantet inn i mitt hode.
Jeg ble invitert til julebord på en poker klubb hvor alt var gratis, drikke også. Jeg kan jo ikke poker en gang. De kunne hente meg. Jeg takket til slutt nei, i siste sekund. Var ikke fornøyd med det. Planla og gå rett på butikken, det var flere fester jeg kunne gå på.
Men nei, det var noe som holdt meg igjen.
Er jeg glad for det i dag? Oh yes😀
I dag er jeg en annen. En som tenker hvor galt det kunne ha gått i går. At jeg nå kunne ha ligget med en helvetes angst og en selvforakt større en alt. At jeg hadde ødelagt alt. Skuffet, og kanskje med polititrøbbel på kjøpet som en liten bonus.
Ok, det var litt kjipt i går. Men i dag føles det som en fest. En fest uten konsekvenser. En fest som er bra🙂
Jeg må bare si tusen takk til dere alle som var med på nettmøtet i går❤️
Å til dere andre, bli med
Å til deg Julie, jeg er så utrolig takknemlig for at ble kjent med deg❤️❤️
Jeg vet dette må holdes ved like. En dag av gangen.
Sammen med dere.
Ha en strålende dag alle sammen.

Pål har gitt meg tillatelse til å dele statusen han la ut i dag, i gruppa Tilbake Til Livet ,en lukket gruppe og kurs du kan be om medlemskap hvis du sliter med alkohol/dop.

Han har ikke bare gitt meg tillatelse, han har også sagt “bare bruk navnet mitt, jeg har ingenting å skjule lenger!”. Jeg bruker fornavnet ditt da Pål;)

Er det ikke rart?

At å lytte litt til hverandre, dele i et trygt rom og reflektere litt, kan gi alt dette?

Jo, det er rart, men det er også enkelt.

Det er enkelt hvis vi fortsetter å gjøre dette sammen og Pål, det skal vi:)

 

 

 

 

Boklink:

blank book isolated. bookcover with clipping path - insert your own design. 3D render; Shutterstock ID 233231413; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

 

 

 

 

Klart det! Angelina kan bare gjemme seg i en hule når jeg kommer spradende nedover gata. Men du, jeg er faktisk stygg som et uvær – inne i mitt hode.

Det har jeg til felles med deg.

Jeg ser ikke på meg selv hvis jeg er på TV, film eller min egen videosnutt. Jeg hater bilder av meg selv, hvis de ikke er tatt av et proft geni som sletter alle de rare vinklene mine, før jeg får utvalgte bilder tilsendt.

Jeg kødder med at Johnny Depp og jeg har dette felles, men jeg skal glatt innrømme at jeg ikke aner hvorfor Johnny Depp ikke ser på seg selv. Han må jo ha en skrue løs?

Jeg vet ganske godt hvorfor jeg ikke ser på meg selv: jeg ser bare feil. Feilen er at jeg ser ut som et monster. 

Jeg hører heller ikke på meg selv, hvis noen tvinger meg til å høre på noe jeg selv har vært med på, sier jeg lalalalalala inne i hue mitt så høyt jeg kan, og smiler høflig utad, mens jeg later som om jeg ser meg selv storfornøyd med resultatet.

I går la jeg ut en filmsnutt av meg selv på både Instagram, FB og Twitter, det var ekkelt. Men jeg øver på det nå, for jeg vil ikke mer! Jeg er møkka lei av min egen selvforakt. Den har ingenting for seg. Den gir meg null, og den tar energi jeg kunne brukt på noe annet.

Men hvorfor forteller jeg deg dette?

Fordi vi har det felles, noen av oss – ganske mange egentlig.

Jeg orker ikke å hate meg selv så mye lenger, derfor prøver jeg å få dette til uansett hvor mye jeg hater det. Jeg vet ikke om jeg orker Insta i dag, men jeg skal prøve… jeg tror jeg skal prøve… kanskje?

Grunnleggende selvforakt sitter dypt, så dypt at du må gjøre en innsats for å lette på det. Jeg har ikke svaret på hva du kan gjøre med din egen selvforakt, men jeg skal prøve å fortelle deg hva jeg gjør med min for tiden.

Jeg deler livet mitt med andre rusavhengige. Når jeg gjør det, ser jeg at jeg ikke er alene. Du sier som regel det samme som meg, om deg.

Du får meg til å forstå hvor irrasjonell jeg er, og hvor mye jeg kan lene meg til deg for å føle meg trygg. Du får meg til å forstå at jeg sannsynligvis ikke er så stygg, ubrukelig og dust. 

Og ikke minst, du holder meg edru.

Nå for tiden tar jeg meg mer av hygienen min enn jeg egentlig orker. I  dag skal jeg for eksempel ta meg et bad selv om jeg bare skal være hjemme. Jeg tror jaggu jeg skal sminke meg også! For det er en annen ting vi også har felles. Hygienen. Vi er ikke uhygieniske, urenslige eller ekle. Saken er at hygiene fordrer at vi ser oss selv for mye i hvitøyet. Vi orker jo ikke det.

Vi har en selvforakt som gjør at vi ikke alltid orker å gå inn på badet. Når vi kler av oss, kommer kroppene våre i hvitøyet. Når vi pusser tennene er det gjerne med et forbasket speil i nærheten. Når vi kler på oss igjen, kommer kroppen tilbake i hvitøyet. For å opprettholde en bra hygiene, må vi samtidig deale med oss selv. Og det? Det er pokkern ikke lett! 

Du skal barbere deg, jeg skal sminke meg – da kommer speilet og slår oss ned i bakken.

Så i dag skal jeg først bade, så sminke meg, så ta på klær som utfordrer hva jeg føler om meg selv, så titte forsiktig på telefonen å se om jeg tør å åpne Instagram.

Dette skal jeg gjøre før jeg går til legen for å ta bort føflekken jeg har i panna. Jeg har skaffa meg plastikktenner fordi jeg ikke hadde flere tenner. Nå kan jeg smile. 

I dag skal jeg altså kvitte meg med denne føflekken, som har utviklet seg til å se ut som en jævla vorte, og jeg har klistra på meg knall røde negler. De neglene retter opp ryggen min. Ja, også skal jeg rense ansiktet med noe som er forbasket dyrt! Jeg har kjøpt noe dyrt til ansiktet mitt nå, jeg bryr meg ikke om Spenol er like bra, for jeg vil føle meg bedre, uansett om det kommer fra det ytre eller det indre.

Helst begge deler. Jeg begynner utenpå meg selv i dag. Jeg holder på innvendig hele tiden, så nå er det pokkern meg på tide å ta seg av panserskallet! Jeg skal ta vare på meg selv i dag, med alle de midlene jeg har til råde. Jeg har først og fremst deg.

 

Du får ikke lov til å kommentere noe om hvor pen jeg er i dag. Du får ikke lov til å si at jeg er flink eller modig i dag. Det eneste du får lov til er å dele med meg, er deg.

Du får også lov til å gi meg oppgaver. Hvis det er noe du vil at jeg skal skrive om, så si det. Jada, innboksen holder lenge:) I dag blir alle komplimenter til meg i et kommentarfelt slettet. For poenget mitt er bare å dele med deg for og skape gjenkjennelse.

Kjenner du deg igjen?

Jeg deler med deg for å dele erfaringer, ikke for å få komplimenter!

Makan? I dag tror jeg nesten jeg har skrevet litt aggressivt til deg? Jeg merker i alle fall at jeg hører tastaturet mitt veldig godt nå;)

Sorry – jeg ville bare komme med et poeng…

Hvis du har utfordringer med rus, så be om medlemskap i den lukkede FB- gruppa Tilbake Til Livet. Kom deg inn, vi har det fint der og tar vare på hverandre. Det er helt anonymt og ingen kan se oss utenfra. Kom igjen! Du trenger oss, og vi trenger deg.

Du som ikke har rus-utfordringer, du kan følge meg HER. Ja? Jeg lover å være mye hyggeligere i morgen;)

 

Bilde?? jajajaja, det er klart jeg skal legge til et bilde! Jeg er jo dritpen!  Jeg tar et med pappa, da ser du mer på ham.

 

 

Nå skal jeg dusje å bruke dyre ting i ansiktet mitt. Vi ses!

 

Boka mi kan du kjøpe her. Joda!

blank book isolated. bookcover with clipping path - insert your own design. 3D render; Shutterstock ID 233231413; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

Romantikken. Rock’n rollen. Den romantiske Rock’n rollen? Lakk og lær…. Ahhh… suggererende lokaler. Sexy situasjoner.

Eller?

Konsekvenser

Romantisering av rus er noe vi alle driver med. Det var jo så gøy! Er gøy… Det var ikke noe problem før i tiden. I morgen skal jeg feste å ha det gøy. Det kommer ikke til å bli sånn som i går fordi jeg skal ha det dritgøy denne gangen! Jeg skal kose meg å være snill. I går var jeg jo så utafor, i dag er alt bra. Skål.

Rusromantikken 

Var det  bedre før? Hvis du tenker deg godt om? Jeg har jobbet mye med konsekvensene mine. Jeg har oversikt over de, og etter at jeg hadde skrevet de ned, gjør de enda, at jeg ikke løfter det første glasset.

Det første glasset = flere dager på grøftefylla. Punktum.

Jeg skal vise deg min konsekvensene mine lenger ned i innlegget. Det er bare stikkord, men bak hvert stikkord, ligger det en historie eller hundre.

 

Dette er en av mange historier bak ett stikkord, fra en hyggelig soldag på stranden:

“Jeg våknet plutselig og så rett i det velkjente hyttetaket vårt. Gleden over livet krasjet brått. Jeg ble slått rett i mellomgulvet av ren angst, det var Donald-stjerner foran øynene mine, men jeg visste ikke hvorfor.

Angsten, den velkjente fylleangsten, banket seg inn i kroppen som et balltre av jern. Hikst, hiving, panikk og tics brå kast fra den ene til den andre siden, ukontrollerte lyder på innpust, ufrivillige små avbrutte setninger: Åhh kast du er så NEI! riste på hodet dumme dumme! ahh-jeg må Du har! au innpust jernstang i brystet innpust. Under dynen, bare under dynen!
Jeg husket ingenting. Jeg prøvde å sove litt til. Bare litt til! Det måtte bort! Kanskje jeg bare kunne dø? Det gikk ikke. Jeg fikk ikke sove. Jeg måtte sove! Kulden hadde et grepa tak i magen. Nå kunne jeg ikke leve mer. Jeg fikk ikke sovet det bort, så jeg måtte dø det bort. Fort!
Jeg klarte ikke å bevege meg. Hvorfor? Jeg vet ingenting! Hva har jeg gjort nå? Det er noe som er galt. Ikke nå igjen? Hva faen er det som er galt med meg? Jeg er jo klin gæren! Gjemme meg. Jeg måtte gjemme meg under dynen. Det gikk ikke det heller.
Alex bråvåknet og satte seg opp i sengen.
Det ene øyet hans var helt blått.
Hva faen var det som gikk av deg i går, Julie? Se her!
Øyet hans var ikke bare blått, det hadde bitemerker rundt det hele.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si …
Jeg vet ikke Alex? Unnskyld?
Julie, vi satt på stranden og hadde det kjempefint og på veien hjem tok du plutselig
helt av. Du begynte å skjelle meg ut for et eller annet, jeg skjønte ikke et ord av det du sa og så hoppet du plutselig opp på meg og beit meg i øyet?
Stille.
Hva er det som går av deg?

Jeg vet ikke, Alex.

Unnskyld?

 

Skal vi gå tilbake til: “Det var jo så gøy før!”

Denne historien skjedde da jeg var 17 år. Den går bare inn i rekken av et utall historier. Til deg som har en og annen utfordring: hvor mange drinker er morsomme når kvelden starter før det ikke er så morsomt lenger?

Helt ærlig… Skal vi ta en dag av gangen sammen?

Hvis du kjenner deg igjen, kan du spørre om medlemskap i fb-gruppa Tilbake Til Livet. Der er vi sammen uten at noen andre ser det. Der er vi bare sånne som oss. Der er det ingen som ikke har opplevd noe lignende som dette. Der er du helt helt trygg.

Ja, jeg holdt på å glemme… her har du hele konsekvenslisten min. Bak hvert stikkord er det historier, smerte, angst og skam. Men du, ikke nå lenger – jeg har tross alt jobbet meg gjennom det, derfor er det borte nå. Det kommer bare opp hvis jeg får lyst på en drink. Da kommer derimot listen skytende inn i hodet mitt som en ubarmhjertig rakett. Den kommer på et par sekundet og drinken uteblir..

Værsegod, her har du Rock’n roll romantikken min:

Familie/Sosialt

Sannhet = løgn

Barna

fornektelser

Løgn
Svekket tillit
Ferier
Høytider

Omsorgssvikt

Fritidsaktiviteter

Leking

«B-menneske»

Kjærestekrangling

Utålmodighet

«Husmor»

Ensomhet

Mot mamma:

Bitterhet

Brutte avtaler

Slåssing

Løgn

Mot pappa:

Manipulasjon

Løgn

Sosialt:
Svekket tillit
Isolasjon
Alkobullshit
Rusa på upassende steder

Samlivsbrudd  

vold Isolasjon

ensomhet

Fysisk

Ytre forfall

Tenner

Trening = ikke no trening

Hygiene

Angst

Skjelving

Fallulykker

Blackouts

Konsentrasjon

Abstinens

Tilfriskning  = Trasoppklinikken

Juridisk/Kriminelt

Dop

Fyllekjøring

Fengsel

Svart arbeid

Følelsesmessig/Mentalt

Angst
Depresjon
Skam
Bitterhet
Sinne
Sorg
Ubearbeidet sorg

Selvmordstanker

Personlighetsforandring

Tankespinn

Klovn
Dramaqueen

Handlingslammet

Ensom
Nedstemt
Likegyldig
Selvforakt = Hele meg

Etisk/Moralsk

Fyllekjøring

Slåssing

Omsorgssvikt

Tøye grenser

Ingen egenomsorg

Manipulering

Utagering

Sex

Bedrevitende

Løgner

Arbeidsmessig

Trass
Rykter
Turnéfesting
Premierefesting (feil tid, feil sted)

Hotellslåssing
Unngå presse (Ikke bra når man er skuespiller og burde promotere det man er med på)
Gjøre som jeg vil
Som arbeidsgiver -> ansatte bekymret

Økonomisk fra 1986

Tapt arbeid cirka                                                                     2 000 000
Samlivsbrudd (ja, bare ta det med deg du)                               300 000

En kjæreste cirka (han var blakk)                                              500 000
Fyll cirka                                                                                 3 347 000
Bot                                                                                               24 000

Gjeld i ubetalte regninger                                                       1 000 000

Sum                                                                                        7 171 000

Seksuelt/Intimitet

Seriemonogami
Utroskap
Bruk og kast
Løs i strikken
Gruppesex (denne kategorien er ikke nødvendigvis negativ for alle, men den var det

for meg den var ikke meg)

Latt meg kjøre opp i hjørner

Damesex (Det samme gjelder denne)

Overgrep
=
Julie er en dampveivals uten selvbeskyttelse 

Sånn, det var hele lista mi. Jeg drikker ikke lenger. En dag av gangen?

 

 

blank book isolated. bookcover with clipping path - insert your own design. 3D render; Shutterstock ID 233231413; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

 

Enda en av disse jævlige mandagene! Det røsker i brystet og murrer i uante organer mens hjernen min vris opp som en stinkende gammel vaskeklut. En helt vanlig mandag.

Det kunne like godt vært torsdag for den saks skyld. Det er sånn hver dag – nesten. Ikke alltid foresten! Jeg drikker ikke hver dag, bare noen ganger… eller, jeg er edru ganske ofte faktisk! Jeg skjønner ikke hva de maser om?! Ikke for det, de skjønner ingenting uansett. De skjønner ikke hvor vondt jeg har det. De skjønner ikke hva som foregår i det hele tatt! Idioter!

En mandag hvor ingen ser meg. En mandag jeg ikke vil ha. Jeg vil bare dø. Jeg tør ikke å dø, men livet er ikke noe vits i å leve. Alle hater meg og jeg duger ikke til noe som helst. Jeg er sannsynligvis gal oppå det hele.

En drink? Ja, en drink duger, men hvis jeg begynner nå så tidlig, er livet saus om noen timer. Hva gjør det egentlig? Hvem bryr seg om det? Ikke jeg. De på jobben? Samma det, jeg har allerede sendt dem en mail. Ja? Jeg er jo syk i dag jeg? Jeg er syk på sinnet skal jeg si deg. Jeg er gal, fikk du ikke med deg det? Er du litt sakte?

Min mandag var akkurat som din. Du føler deg som en grøftekant, men ingen ser det. Ikke ordentlig. Du tror i alle fall at ingen ser det? Ikke helt? Bare litt noen ganger, men du er vanlig, så du klarer deg. Nesten.

Til slutt begynte alle dagene mine sånn. Eller, til slutt? Var ikke egentlig de fleste dagene mine sånn? Bare litt verre etter som årene gikk? I begynnelsen var det en fest, før det ble hyggelig – koselig.

Litt verre ble det hele tiden, samtidig som jeg tviholdt på “mitt vanlige jeg”. Mitt vanlige jobbende jeg, med alle de pliktene det innebar, og som jeg til slutt ikke klarte. Jeg var vanlig. Jeg drakk bare litt om kvelden? Ja? Jeg fortjente jo det etter en lang dag? Nesten hver dag?

I dag kommer jeg til å få en fin mandag. Uansett om det blir litt fin, litt slitsom, litt koselig eller litt kjedelig. Uansett hvordan den blir, blir den bedre enn den var før. Den blir bedre enn den var før fordi jeg tar en dag av gangen og har gjort det i fem år. Høres ikke det enkelt ut? Det er enkelt, men ikke før du lærer det av noen som har gjort det før deg. Før det, er det bare en strofe. Synes du jeg gjentar meg selv nå? Jeg kan love deg at gjentagelse er en av de tingene jeg kommer til å fortsette med. Jeg kommer til å gjenta meg selv til du får det bedre. Du skjønner, jeg får det også bedre av det.

Denne mandagen blir bedre enn den var i de tider jeg hadde all verdens unnskyldninger for å kose meg om kvelden. Fem år med bedre mandager. Den gangen jeg drakk koste jeg meg så mye om kvelden, at jeg var i ferd med å grave mine egne seks fot ned i jorda, uten å tenke over at de seks fotene var konsekvenser som lå foran meg og kosen min.

Så uansett hva denne mandagen bringer, lever jeg nå. Fordi jeg vet at det som var så koselig, ikke var koselig i det hele tatt. Det var døden i hvitøyet.

Du spør meg støtt og stadig om hemmeligheten min. Du vil ha den. Jeg har jo ingenting i mot å gi deg den! Jeg vil faktisk gi deg den. Hemmeligheten er enkel, men ingen quickfix, og vet du hva? Den er fin hele veien gjennom langfix. Den kan være ensom, det er sant, men det har jeg planer om å gjøre noe med for deg.

Du skal få den enkle hemmeligheten min hvis du vil ha den, men da må du gjøre litt selv, du må bli med meg for å få den. Det er en av to ting du må. Den andre tingen du må, tar du og jeg sammen, og etter de to tingene stryker vi “må”, for “må” er ikke et bra ord for oss alkoholikere/rusavhengige.

Hvis du vil ha denne hemmeligheten spør du om medlemskap på denne FB-siden:

Tilbake Til Livet

Du skjønner, det holder ikke å lese en blogg for å få lettet litt på skuldrene, vi burde snakke litt mer – sammen.

Hvis du bare vil følge meg, blir jeg gladere enn Julenissen og det kan du gjøre HER

 

 

Tro, håp og kjærlighet.

Men størst blandt dem er kjærligheten.

 

Altså, jeg heter jo ikke Julie T Capulet Winge da vet du! Noe jeg ganske så frekt påstår via FB profilen min. Det er egentlig ingen T i navnet mitt, ei heller en Capulet. JulieT er Juliet, og hun er helt klart en Capulet. Jeg skal gledelig innrømme at det har vært gøy å bli introdusert som henne nå og da, men hun er altså ikke meg. Jeg er bare Julie Winge. 

Derimot ble Juliet Capulet  “min” ganske tidlig i livet, selv om hun er henne og jeg er meg. Det eksisterer heller ikke et eneste hint av italiensk blod i mine årer. Juliet Capulet er fra Verona og jeg er tross alt bare fra Oslo.

For fire år siden, da J spurte meg ut om FB-navnet mitt, forklarte jeg ivrig hvor jeg hadde det fra. Han slang like godt på en Montague til seg selv, og søkte folkeregisteret på begges veiene. For et initiativ tenkte jeg lykkelig og skrev under på papirene. Men hei! Vi fikk avslag! Jeg husker ikke lenger hvorfor de avslo en så genial ide, men bitter på saken har jeg jaggu tenkt å fortsette med og være.

Avslag ble det i hvert fall. Men at det står på FB, får dere ikke tulle med kjære folkeregister, for det klarer jeg nok aldri å forandre. Jeg er Romeo og Julie, uansett hvor kul jeg prøver å være, for jeg er ikke kul, jeg er egentlig ganske myk og romantisk. Så jeg er Julie T Capulet Winge.. Nå med en ny S i, for Montague;) 

 

                                              

 

For hun stikker dypt hos meg, unge Juliet, og Juliet har ikke kommet fra teateret til meg. Hun kom en gang da jeg var liten, via mormor, som fortalte meg historien på sin lille finurlige måte.

Mormor kuttet beleilig ut slutten, så barnebarnet, lille Julie, kunne se seg så fornøyd som barnebarn skal bli. I mormor og Julies verden, levde Romeo og Juliet alle sine glade dager til ende, og jeg er ganske sikker på at de ikke har endt enden enda.

Lite visste stakkars mormor, at hun var i ferd med å gjødsle et allerede ivrig frø – et drømmefrø. Et frø til flukt.

Kjenner jeg mormor rett, var det nok balkongscenen hun malte ut, jeg har i alle fall lykkelig murklatring i hodet enda.

Den satt seg rett i lille Julie(T)’s bryst og ble der. Den satt seg der lille Julie trengte at den skulle sitte – i drømmen Julie hadde i seg fra før. Drømmen om prinsen og den store kjærligheten. Drømmen som skulle bli den flukten Julie(T) trengte. For Julie måtte tydeligvis flykte fra seg selv ganske tidlig. 

Min kjære mormors versjon må ha inntruffet før jeg fylte syv år, for da jeg ble syv, fikk jeg hele historien servert på lerretet i Zeffirellis kledning, med Olivia Hussey som min Juliet. Hun er ikke Zeffirelli sin Juliet! Hun er min, bare så vi har det klart for oss.

 

                                                       ROMEO AND JULIET, Olivia Hussey, 1968

 

Derimot J og Julie har gått i sirkel siden 1975

De vokste opp i samme gate. Eller nesten da, gatene deres krysset hverandre, mens de to små barna gikk forbi hverandre – hver dag.

Lille Julie krysset J’s kryss på vei fra skolen, der han sto henslengt over sykkelen sin, med sine tre lojale kompiser og kontemplerte neste rampestrek. Lille Julie gikk raskt over krysset – hver dag, for hun synes tross alt gutter med ett år mer på baken, var skumle saker. Hun ble ikke kjent med de, de ville sikkert ha ertet henne uansett tenkte hun og gikk fort hjemover – hver dag. 

Lille Julie ble litt større, hele femten år til og med! Og fant sin vei til Bygdøy og heller våte festligheter. Disse festlighetene ble noen ganger besøkt av fire kjekke kompiser som var så kule at de nesten falt bakover. Nå skal det innrømmes at Julie bare husker tre av kompisene, for den fjerde? Ja, han vår både innadvent og sky, men det er noe Julie har fått greie på i senere tider.

Da lille Julie ble enda litt større og inntakene av morrosaker ble enda litt våtere, fant hun sin største glede i flukten sin, på det svarte pulserende stedet Barbeint. Og gjerne alene, Julies egne venner likte seg bedre på andre steder.

Nå hadde det seg slik at Julie ble både full og utagerende på det nevnte stedet Barbeint, til alle herrens tider, og konsekvensene av den slags uvøren oppførsel er gjerne utkastelse for livstid – mange mange ganger etter hverandre.

Det skulle vise seg at den sjenerte gutten i krysset fra barndommen, var den samme som sto for en og annen utkastelse av Julie. For det er klart, den sjenerte gutten, den fjerde gutten, hadde blitt dørvakt på det samme svarte stedet – Barbeint. Og det var det for den perioden.

Nå skulle det gå mange herrans år før de møttes igjen og hvor de møttes vil jeg ikke fortelle her på J’s bekostning. Jeg fikk lov til å skrive om det i boken min, men det får også holde for offentligheten.

Poenget er at vi har møtt hverandre, uten å se hverandre, siden 1975. Og jeg er glad for at vi ikke så hverandre, selv om vi nok sto i samme sirkel og drakk øl mange ganger, før vi så rett på hverandre i 2013. Vet du, jeg tror ikke jeg hadde fått min Romeo hvis det hadde skjedd?

 

Nå, mens jeg ligger her i sengen, i en liten hytte rett ved Holmenkollen og har vært gift i to dager med min egen Montague, tenker jeg at flukten er ferdig. Den er ferdig fordi jeg er edru. Den er ferdig fordi jeg gifter meg for første gang med all den livserfaringen jeg har, og vet at det jeg har er riktig og ekte – på godt og vondt.

Så trenger jeg Romeo og Juliet mer i mitt liv?

Å ja! Julie T Capulet Winge fortsetter, bare litt mer fornøyd;)

 

Foto: Viktor Jæger

                 1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
2 Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.
3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.
4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
6 Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
8 Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.
9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn,
forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.
 
                                                       Kjærlighetens høysang

Kjære brudepar 

Dere har kommet hit i dag for å bli viet til ektepar. Jeg vil minne dere om hvilken stor og viktig begivenhet det er når to mennesker velger å leve sammen i ekteskap. Ved å inngå ekteskap, lover dere hverandre samhold og støtte i alle livets forhold, både i medgang og i motgang.

Men dere lover hverandre mer: Ekteskapet innebærer at dere lover hverandre kjærlighet og troskap. Det å love hverandre kjærlighet for resten av livet, er det vanskeligste løfte vi kan gi et menneske. Det krever at dere setter dere høye mål for samlivet, og det krever deres oppriktige vilje til å strekke dere mot disse målene, i dag og i tiden som ligger foran. Det er dette dere lover hverandre her i dag.

 

Foto: Viktor Jæger

 

Ved å inngå ekteskap, blir dere en enhet, men dere fortsetter også å være to selvstendige og likestilte mennesker. Det er ingen motsetning mellom kjærlighet og samhold på den ene siden, og frihet og selvstendighet på den andre. Kjærlighet er også å vise respekt for hverandre.

Det er en rett jeg har, men også en plikt som er pålagt meg etter loven, å legge dere to nå alvorlig på hjertet at dere skal leve etter det løftet som dere gir hverandre her.

 

Foto: Viktor Jæger

 

Og nå:

Jeg spør deg først, Julie: Vil du ha J som står ved din side til din ektefelle?

 

(

Foto: Viktor Jæger

 

Så spør jeg deg, J:

Vil du ha Julie, som står ved din side til din ektefelle?

 

Foro: Viktor Jæger

Vi sa like godt ja begge to…

 

Foto: Viktor Jæger

 

Siden dere nå i vitners nærvær har lovet hverandre å leve sammen i ekteskap, erklærer jeg dere med dette for å være rette ektefolk.

 

Foto: Viktor Jæger, litt kuttet av undertegnede, så ingen havner ufrivillig på denne bloggen.

Makan! Førstegangs gift i en alder av 48 er virkelig fint!

 

Foto: Viktor Jæger

     

Foto er fremdeles av Viktor Jæger, heldigvis! Tusen tusen takk Viktor!

Og Tusen takk til Nesoddens ordfører Truls Wickholm, som sto for vielsen og leste teksten med så stor innlevelse at vi ble minnet på, med verdighet, hva vi sto og dreiv med;)

En hilsen til alle fra Holmenkollen.!

 

“Jeg skammer meg over hvem jeg er. jeg tror ikke noen vet hvordan jeg holder på, fordi jeg isolerer meg alene hjemme når jeg drikker. Jeg går på jobb. Jeg gjør alt det vanlige, så jeg tror ikke det er så mange som skjønner det? I natt drømte jeg at jeg var på fylla”

Kjenner du deg igjen? Det gjør i alle fall jeg.

Du som har skrevet dette til meg, blir kanskje redd nå, fordi du kjenner deg igjen i din egen melding. 

Men vet du hva? Den er ikke fra deg. Dette er en melding jeg har gjenskapt av tre meldinger –  fra tre personer. Det er også litt av poenget mitt til deg:

Meldingen din gjelder så veldig mange! Ser du det nå? Nå når du vet at dette er tre personer?

Tankene “dine” er mindre unike enn du aner, og du er egentlig så lite alene som du kan få blitt. Det er min lettelse til deg. Rusen vår gjør oss veldig like. Driften er lik, angsten er lik og skammen er lik. Uansett livssituasjon og andre personlige forskjeller.

Problemet er at alle (og det er mange) de andre som har det sånn som deg, er akkurat like ensomme som deg, like alene med skammen og angsten, og lever i en verden hvor de tror at de har domene på galskap som sådan.

Skammen slutter der vi begynner å snakke sammen. Det tar litt tid å komme seg dit, derfor er du veldig modig! Men du vil fikse alt på en gang og det er ingen nyhet det heller;)

Tålmodighet er ikke en av våre sterkeste sider. Det har vi også felles.

Da jeg kom ut av Trasoppklinniken skulle jeg få livet på stell i går. Trene, pusse opp, skaffe inntekter, rense huden, ri på hester og for ikke å glemme hytte til hytte i Jotunheimen med fem kilo multer i spannet. Heldigvis gikk det fort opp for meg at dette muligens ble en smule irrasjonelt, så jeg satt meg foran Netflix med dyna mi og ble der i ett år. Det første året gjorde jeg bare det som var komfortabelt for meg selv, uansett hva andre måtte mene. 

Det er mange små ting som kan hjelpe deg i begynnelsen, en av de er sannheten.

Hvis du tenker deg om, så lyver vi om utrolig mange ting! Til oss selv og til andre. Jeg tar meg selv i det rett som det er, men nå om dagen klarer jeg å ta meg i forkant av løgnen, mesteparten av tiden… 

Løgnen kan være om de minste ting, og ofte for å unngå en aldri så liten konflikt. Ikke bare ovenfor partneren, men også ovenfor barna, sjefen, kompisen og nabo’n. 

Småløgner i en familie genererer baksnakk: “Se her Mathias, her har du 500 kroner til Tusenfryd, men ikke si noe til Maria, for jeg har ikke råd til å gi dere begge så mye nå”.  Uskyldige småløgner som involverer andre innenfor de fire vegger blir bare det – baksnakk. Vi vet om de, vi føler de, men vi gjør ikke noe med de. 

Nå sier jeg heller: “I dag skal Mathias på Tusenfryd så han får 500 kroner Maria. Du fikk i forrige uke, så det blir rettferdig uansett. Dere får det dere får når dere trenger det”.

Vet du hva? Det er forresten greit å ikke gjøre noe med andres løgner – gjør bare noe med dine egne. For det er også en vei til edruskap: å forstå at man ikke kan forandre andre, bare seg selv. De andre får rett og slett seile sin egne sjø å leve med sine handlinger – jeg kan bare gjøre mitt for at jeg skal være i vater, og kanskje, bare kanskje, påvirker det en og annen.

Nå tenker du kanskje:

Hva pokker’n har dette med edruskap å gjøre? Hvordan i huleste H skal det holde meg unna sausen?! Tuller du Julie!

Sorry lille nurk – jeg tuller ikke. Jeg tuller ikke, fordi det å holde seg unna drinken, ikke har noe med edruskap å gjøre. Det holder deg bare promillefri – en liten stund. For å få det bedre, er forandring av tankesettet løsningen. Det er hjernen din som ruser seg, ikke viljen. Viljestyrke har ingenting med saken å gjøre, følelsene dine går foran viljen. 

For å renske bort angst og skam, er det lurt at du tar deg en liten reise gjennom følelsene dine. Hvis du kjenner etter i brystet, hvis du lar klumpen i brystet vokse litt, hvis du ønsker den velkommen og tar vare på det som er i deg, vil det komme opp ord som beskriver hvordan du egentlig har det av seg selv.

Det er litt av veien til edruskap: å være ærlig, å kjenne etter, for så å dele det med likesinnede som kan dra deg videre. Det gjør at følelsene dine får en vei i hjernen. Min grunnleggende følelse som kom den gangen jeg hadde størrelse 31 i sko, har jeg satt et ord på nå, jeg har fortalt deg ordet før:

SVIK

Det er mitt ord, det er plassert i meg, en gang i størrelse 31, fordi jeg er meg. Fordi det var den følelsen jeg fikk av omverdenen, uten at det er omverdenen sin skyld. Nå, når jeg vet om det, er det mitt ansvar å ta vare på det, så jeg kan gå inn i et rom med fremmede mennesker uten å føle meg usikker. Jeg kjenner igjen at det kommer og vet hva det er. 

Dette vil jeg sende deg inn i helgen med, verktøy til hjernen din:

Tren på ærlighet, om ikke for omverdenen, så inne i den lukkede FB-gruppen Tilbake Til Livet

Tren på to ting: 

Tren på ærlighet og hva en dag av gangen betyr for deg, det vil si, hvis du er inne i gruppen, så du har andre likesinnede å kaste ball med.

Hvis du ikke er i gruppen, så skal jeg fortelle deg hva gruppen er:

Det Andre Stedet – Online, er en FB gruppe for alkoholikere/rusavhengige, og deg som ikke vet helt hvorfor ting er tungt. Det hjelper litt på ensomheten din å bli med (den røde linken over her). I gruppa har vi ingen krav til noe som helst, og den er helt lukket – det er bare vi i gruppa som ser hva som skjer der. Du er velkommen til å spørre om medlemskap. Vil du ikke inn, men bare titte litt utenfra, kan du følge meg HER

Jeg skal gifte meg i dag, så jeg kommer ikke til å være så veldig aktiv på nett før tirsdag, litt men ikke mye.

Ta vare på deg selv, med andre du stoler på.

 

Fem år uten kjærlighet. Fem år uten et eneste rødt vått kyss. Fem år uten min beste venn. Fem år uten en trygg grunn. 

Fem år uten falsk kjærlighet. Fem år med ekte kyss. Fem år med ekte venner. Fem år med en solid grunn.

 

Fem år uten Pappkartong, Amundsen og humle. Fem år uten forfinet snødryss.

 

Fem år uten overgrep. Fem år uten angst. Fem år uten skam. Fem år uten Blackout. Fem år uten skitten sex.

Fem år med en ekte favn. Fem år med glede. Fem år med stolthet. Fem år med hukommelse. Fem år med ekte kjærlighet.

 

Tusen takk for alle gratulasjoner på min viktigste fødselsdag 21 oktober 2018 – fem års edruskap.

Takket være deg, meg og oss – sammen

 

Fem år med et liv. 30 år uten.

21 oktober 2013 var en helt annen dag enn den jeg har i dag, det var dagen jeg ble født. Og å bli født er skummelt.

 

Hæ?! Nei! Hvor er barna? Brystet er iskaldt.

Jeg… nei…jeg er ikke hjemme en gang? Bra. Sånn var det ja, jeg har barnefri…

Faen! Denne sofaen klør, hvor var jeg i går? Jeg får ikke puste. Vin? Vin hadde gjort seg nå? En jeger? Er det sprit her? Hvor er jeg? Sove.. bare sove. Nei… pusten vil ikke høre på meg. Var jeg naken i går? 

Er det søndag? Kan ikke den kalde kniven i brystet bare gå bort snart? Slo jeg? Hvem slo jeg?

Barna kommer hjem i dag… Jeg må hjem… ikke enda… 

Aker brygge? Ja. Vi var på Aker brygge i går? Husker ikke… Jeg ble sikkert kasta ut uansett. Herregud ass! Dørvakter har fett på hjernen! Kan jeg ikke bare få litt fred nå? Vin ja. Jeg tror jeg har vin ett eller annet sted… hehheh. Jeg vil ha fri, fri hele tiden, fra alt!

Sekken min? Jeg tror det er vin i sekken min?

Hvor er sekken min?

Nei… jeg kan ikke drikke i dag, barna kommer hjem klokken fem. Litt? Jo, jeg kan drikke litt, jeg rekker å sove det av før barna kommer hjem. Klokken er bare ti. Litt, bare litt.

 

Angst bortevekk. Jeg rekker ett glass til, bare ett? Faen, klokken er fire, det ble ikke no søvn, men dette går bra. Jeg er da faen meg stødigere enn en påle!

Taxi? 

Jeg må ta taxi for å rekke barna. Klokken er seks.

 

 

Vet du, det der gikk ikke bra. Jeg var ikke stødig. Jeg hadde ikke vært stødig på mange år. Jeg var ikke edru da jeg kom hjem til barna den kvelden. Det beste som har skjedd meg noen gang, er den bekymringsmeldingen som ble sendt inn av de som kom hjem med de små. For det ble kveld før jeg klarte å komme meg hjem. 

Det siste året jeg drakk, var livet borte.

Marianne fra barnevernet banket på døren dagen etter. Det ble den siste bekymringsmeldingen Marianne hadde tenkt å få: “No lura du mæ ikkje længer. Du lægg dæ inn, eller vi tar barna!”.

Trasoppklinikken

Tusen takk Marianne!

 

 

Jeg fikk barnevernsvakta på døra mens jeg ventet på innleggelse. Drakk jeg for det? Å jada. Vi er ikke så veldig annerledes enn deg på det punktet. Hva gjør du f.eks i dagene før du skal slanke deg? 

Litt tannkrem for hånden ved rødvinsglasset i tilfelle det skulle banke på døra, var alt som skulle til. De tok meg ikke på det.

Jeg husker nesten ingenting av sommeren 2013.

Men hva husker jeg? Jeg husker at jeg regisserte et helt sommerspjel i Gyland ved Flekkefjord. Jeg husker at jeg hadde barna og en ny valp rundt beina mens jeg gjorde jobben. Jeg mener å ha tråkket på hunden i fylla, men det er vel for bagateller å regne i forhold til å klappe til de nærmeste rundt en ved uberegnelige og festlige anledninger.

Det eneste jeg ikke har gjort i mitt liv er å danse naken på et nattklubbord. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha gjort det? Og har jeg ikke gjort det, så er det bare for flaks å regne. Kanskje jeg har gjort det også, da går det i tilfelle inn i et allerede stort regnskap.

Jeg husker at jeg satt opp dette sommerspillet i operaform, med fullt orkester, kor, statister og profesjonelle skuespillere. Jeg husker at jeg styrte det i havn med en premiere som sto sin prøve. Jeg sto i solsteika, pekte og mente, svarte på spørsmål og løste problemer. Gaffateip-Julie.

Fyllsjuk som faen. Jeg husker at jeg gledet meg til prøveslutt – hver dag. Jeg husker at jeg “ikke var på jobb” den dagen det var premiere. Jeg var jo tross alt regissør må vite – eller, en del av publikum som vi også kan kalle det. Status vodka cola.

 

 

Jeg husker premierefesten fordi jeg holdt meg i tøylene den dagen. Vi kan det også vet du? Holde oss i tøylene mener jeg – en stund. Det er de gangene du som er pårørende blir imponert og lettet. Det er de gangene du får et lite håp om bedre tider. Til neste gang.

Jeg husker også hvor viktig det var at mamma tok barna den natten. Jeg husker at jeg satt midt på veien etter endt fest, fordi jeg ikke ville avslutte festen. Avslutninger av fester er i veien for fester.

Jeg husker at det var deilig å komme hjem igjen til Nesodden etter oppdrag utført, så jeg kunne fortsette å gjøre som jeg ville. Å gjøre som vi vil har en helt egen betydning for oss rusavhengige. 

Jeg ville ikke ned. Jeg ville aldri ned. 

Jeg klarte jobben, jeg klarte barna fordi det var det som var normalen, hver dag hele året. Uansett oppgave, uansett barn, kunne festen og oppgavene kombineres – i mitt hode. De fleste av oss tror jo at vi er normale fordi vi fikser både jobb, barn og hverdagen. Sannheten er at vi absolutt ikke fikser det. Vi bare tror vi fikser det fordi vi går på autopilot.

 

Jeg er ikke nede nå. Jeg er ikke nede selv når jeg er nede. Jeg feirer edruskapet mitt med å være edru. Og jeg har det gøy. Jeg har det ikke festlig lenger, men du, ærlig talt – jeg har da hatt nok av festligheter? Og de var vel egentlig aldri særlig festlige? 

Festlighetene mine var fylt av skam og angst, med klærne på knærne, vodka i koppen og grøftekanten som residens. Jeg skal ikke si at jeg ikke har hatt ekte følelser i mitt liv, men at jeg ikke har vært i kontakt med de jeg hadde? Det kan jeg love deg.

 

Hvordan klarte du det Julie? Jeg vil ha hemmeligheten din! 

Jeg skal fortelle deg hemmeligheten min og jeg gjør det i grunn ofte her på denne plattformen. Du får det bare ikke med deg fordi du egentlig ikke vil helt? 

Hemmeligheten min er veldig enkel og veldig vanskelig å utføre. Den er vanskelig å utføre fordi vi ikke vil utføre den. Ingen av oss vil utføre den. Ingen av oss vil egentlig kutte ut rusen. Du er alt annet enn unik i så måte. Du har heller ikke det værste livet som er levd. Du er bare en av oss alle. Å innse det, er en av de første hemmelighetene.

Den neste hemmeligheten er den du ikke vil gjøre (dette gjelder deg også kjære pårørende – i aller høysete grad):

Hemmeligheten er å gjøre det samme som de som har gått før deg. AKKURAT det samme. Uten innvendinger. Uten skepsis og uten arroganse. Det er en enkel grunn til at jeg har kunnet gi deg meg fra min profil – jeg har lært meg det jeg har gitt deg hittil, av andre. Jeg har lært meg meg ved å gå på kurs og møter. Jeg har lært meg om MEG – av de som vet bedre enn meg. 

Jeg kunne ikke meg. Det er den neste hemmeligheten: å innse at du ikke kan deg like godt som du tror. 

Jada! Jeg vet at du ikke bare tror du kan deg, du er overbevist om at du kan deg noe så til de grader. Så lenge du tror det, kommer utfordringen til å forbli som den er: 

I flaska, i pulveret, i pillene og i sprøyta. Du som er i flaska er ikke strightere en deg som lever med nålen. Du som lever med nålen? Hallooo! Du har det ikke verre enn oss som er i flaska. Rus er rus og rus er gøy – til det blir vondt. Når du innser at det er vondt, innser du også at det har vært vondt hele tiden.

Hemmeligheten er å gjøre det som blir sagt av de som har gått før deg. Helt og holdent.

Ja, jeg vet det, du vil ikke det, så derfor har jeg planer for deg. Jeg vil gi deg det jeg har, og hvis du ikke har fått det enda, så har ikke jeg vært klar nok. Derfor skal jeg feire mitt sjette år med å bli klar nok for deg.

Hva kan jeg gi deg? 

Først og fremst: følg meg (linken ligger i blått nederst), så vi kan begynne reisen vår. Reisen din skal ikke bestå av moral. Den skal ikke bestå av tvang eller forpliktelser. Den skal ikke bestå av trinnprat eller høytstående individer.

Reisen skal bestå av deg og meg – oss. Du trenger ikke en gang å ha et ønske om å slutte med noe som helst. Alt du skal få, er gjenkjennelse og tilhørighet. Du skal få senket skuldrene, få bort angsten og skammen og reise sammen med oss som allerede er her. 

Har du mistet meg nå kjære pårørende, husker du? Dette gjelder deg også.

Hvor skal vi gjøre det?

Vi skal først og fremst gjøre det i mitt nye forum Det Andre Stedet. Førstkommende tirsdag 30 oktober kl 19.

Jeg lager også en nettside til deg for tiden, og før den er ferdig, får du bare følge meg så du får informasjon, for jeg skal gjøre mer for deg:

Vi skal gå online, Tilbake Til Livet. Hvis du føler at du har en og annen utfordring med alkohol/rus, er du velkommen til å spørre om medlemskap i gruppa på FB. Vi er allerede fem personer som møtes og snakker gjennom skjermen, og i kommentarfelt inne i gruppa. Vi snakker uten forpliktelser og vi får en bedre kveld etter å ha gjort det. Det som sies og skjer i gruppa, blir i gruppa. Du skal få hemmeligheten min, den er ikke vanskelig. Den er enkel, den er lettende og den tar bort ensomheten din. Du skal få vite hvordan du virker, hvorfor du gjør som du gjør og hvorfor det egentlig ikke er deg. Er ikke det bra?! Du er nemlig ikke så gal som du føler deg. Du er bare rusa.

Kom til Det Andre Stedet på tirsdag, linken ligger i bildet nederst i innlegget. Og du som ikke kommer deg ut av døra eller bor utenfor Oslo? Du, jeg, oss = vi går snart på nett sammen. Hvis du vil og når du vil. Jeg jobber med oppsettet nå. Meld meg på FB-innboks så treffes vi.

Jeg er fem år og ukysset av vin, vodka og øl. 

Bil med meg og følg meg på denne blå linken. Jeg ønsker meg deg som gave. 

SAMMEN. Det går ikke alene.

 

Det Andre Stedet: