En ny mandag, en ny dag uten å gjøre noe som helst. Jeg har en del ting jeg ikke skal gjøre i dag. En ting jeg ikke skal gjøre i dag, er å drikke.
For det er egentlig bare i dag jeg ikke skal drikke. Jeg har bare dagen i dag å tenke på. I morgen kan jeg drikke akkurat så mye jeg vil. Jeg kan bøtte nedpå vodka til jeg ligger under sofaen og raller om det er det jeg vil. I morgen. Den gangen jeg kom ut fra Trasoppklinikken plastret jeg lapp på kjøleskapet: Husk å kjøp vin i morgen.
Jeg slipper å tenke på adventstiden, neste julebord eller hvor kjedelig det blir i Hemsedal hvis jeg ikke kan drikke, av den enkle grunn at jeg faktisk kan det. Jeg kan drikke så mye jeg vil til helgen. Det eneste jeg skal bestemme meg for nå, her jeg sitter i vinterhagen min, er at jeg ikke skal drikke i dag. Bare i dag.
Er det manipulasjon, lureri? Kanskje, kanskje ikke. Jeg bryr meg ikke noe om hva det er, så lenge det holder meg unna flaska – for i dag, mandag 24 september.
Som pårørende skal jeg ikke stresse i dag. Jeg skal tenke på meg selv og hva jeg tåler, for i dag. Jeg skal minne meg selv på, gjennom hele dagen, at jeg ikke har kontroll over hva andre gjør. I dag skal jeg prøve så godt jeg kan, å la det fare. Lytte til meg selv og hva jeg trenger – av meg. Bare i dag skal jeg ta det helt med ro – så langt det går, men ikke straffe meg selv hvis det ikke går.
Det tok meg lang tid å få hodet mitt rundt hvordan jeg selv skulle klare å tenke en dag av gangen. Tenke det så jeg trodde på det selv. Det er en enkel frase å forstå: “en dag av gangen”, men ikke like enkel å tro på eller utføre.
Det er en jobb, en daglig påminnelse, som gjør at det kan gå hvis jeg tar det alvorlig. Jeg kan ikke se for meg at jeg aldri skal møte min største kjærlighet og partner igjen. Han jeg elsker å hate. Han som bestemmer alt. Det eneste jeg kan gjøre, er å unngå ham i dag og det er mer enn nok for meg.
Du skulle bare visst hvor mange det er av deg, hvor vanlige du er og hvor vanlig jeg er. Vi kryr.
Hadde du visst det og skjønt det, så hadde kanskje angsten minsket litt og skammen lettet.
Du er ikke et unikum og du har sannsynligvis ikke driti deg ut no’mer enn naboen. Du vet, han som bor på toppen av allèen. Roar i merce-caben. Roar som ikke en gang passer inn på Bygdøy, for ikke å snakke om Nina som går rett inn i gjengen på Høvik. Eller Morten som sitter på Grorud i en fyrstikkeske. Også Turid da! Turid, på Norstrand, i kråkeslottet sitt med de Shabby Chice møblene fra Home & Cottage. Stukkaturet i taket på Frogner er grått av støv, men fint er det – på avstand. Alt var egentlig litt finere før, og alt skal bli bra igjen hvis du bare drikker litt mindre, kutter ut den ene pillen eller streken. Samma hva, bare litt mindre.
En ting du ikke gjør, er å jobbe i teateret, du er heller ikke musiker. De spiser tydeligvis bare gulrøtter for tiden. Du er som regel ikke kunstner i det hele tatt. Jeg tror faktisk ikke at utøvere har noe problem? Rus er en grunnleggende faktor for å uttrykke seg selv ordentlig – på fritiden vel og merke (med unntak av musikere, en øl eller femten på scenen er obligatorisk, og litt gratis). Å jada, jeg klarer å skille fritid og jobb. Ikke noe problem. De andre ser det, men de sier ingenting. Det gjør man ikke i denne bransjen. De kan ikke ta meg, for jeg er dyktig. Synd at den Absinten ikke er det samme som før, på Van Goghs tid. Den ene øreflippen min er også litt skeiv når jeg tenker meg om. Jaja, jeg får holde meg til rødvinen, mens jeg pugger tekst, maler “Utrykk i Blått”, drar den beste soloen ever og skriver blankvers på svensk for å gå dypere inn i materien. I morgen skal jeg bare holde ut til oppgavene mine, jobben min er gjennomført , det gjør jeg hver dag, ikke noe problem. Jeg må bare rekke polet igjen før det skjer. Huske å ta med sekken. Jeg har ikke veske lenger. Det er mer praktisk med sekk. Til utstyret mitt. Arbeidsutstyret vel og merke. Jeg holder ut og jeg er flink. Tross alt. Ingen kan ta meg på det. Så lenge sekken er med.
Du trenger ikke en gang å føle deg truffet under disse titlene, for det er mange av deg – under samme tittel. Jeg kunne ramset opp fler. Poenget er at du er vanlig.
Avstanden du har bygget opp til verden og de rundt deg, synes nesten ikke en gang. Den synes noen ganger, men ikke alltid. Ikke nok til at noen kan ta deg. Og hvis de tar deg, så kan du snakke deg rundt det en stund til. Dessuten tar de feil, de er bare ute etter deg. For det er det de fleste egentlig vil. Ta deg.
Du er akkurat som meg og du er helt vanlig. (har jeg allerede sagt det?)
De ville ta meg også. Alle sammen. Egentlig.
Nå for tiden vil ingen ta meg. Rart? Kanskje det bare var meg? Kanskje det bare var jeg som ville ta meg? Kanskje de bare ville meg godt? Var bekymret, men ikke visste hva de skulle gjøre? Kanskje jeg ikke en gang er så udugelig som jeg trodde? Ikke så stygg? Ikke så feit og ikke så slem? Det var bare en måte å finne ut av det på. Jeg måtte slutte for å se hvem jeg egentlig er. Jeg vet ikke helt hvem jeg er enda. Men jeg vet mye mer enn jeg gjorde i selvrealiserende selskap med studen Vodka.
I går var det lørdag, du drakk i går, du drakk ikke på tirsdag, du skal ikke drikke i dag, eller jo… kanskje litt, det er søndag. Men ikke hver dag, bare noen ganger. Bare i perioder, eller bare annen hver dag. Det kan ofte bli hver dag, men ikke alltid. Noen ganger er det til og med bare øl, da er det ikke så farlig. For ikke å snakke om den gangen du holdt deg i to måneder.
Det har gått for langt, men ikke helt. Jobben er mistet, sparken er rundt hjørnet, jobben går bra fordi ingen sier noe der enda.
Antabusen ligger i skuffen, eller noen ganger i glasset på vei til munnen. Den tas, den virker… littegrann. Så virker den ikke lenger. Fordi det ikke egentlig er kroppen som vil ha rus. Det er hodet. Antabus virker ikke for hodet ditt. Det er bare du som virker i hodet ditt.
Angst.
Du dukker opp på innboksen min, telefonen min, mailen min for å gjøre noe, men du vet ikke helt hva, for du vil ikke helt. Og det er helt greit. Det er faktisk dritbra. Det er starten på noe og noe er nok. Jeg har ingen krav til deg, de finnes ikke fordi dette tar tid. Jeg har tid og jeg vet ganske godt hvordan du har det.
Det er ikke så mye jeg måtte ha vridd på, i dette innlegget, for å få det til å stemme for en pårørende. Litt, men ikke så mye.
Kom hit, vi kan snakke om meg, så du slipper å snakke om deg. Et slags foredrag for alle.
Tenk om jeg kunne vise deg hvordan det er på denne siden!
Tenk om jeg kunne få deg til å forstå at det er bedre her.
Tenk om jeg kunne vise deg at det ikke er kjedelig her, og heller ikke så skummelt som du skal ha det til. Det er nok av beviser for at det er bedre her, men vi ser de ikke når vi drikker. Hvis vi ser de, tror vi ikke på de. Det er mistenkelig. Det er noe som ikke stemmer.
Men det går nesten ikke an å dra deg med over på denne siden. På den siden du er, er det trygt å være. Uansett hvor vondt det er, er det trygt. Du kjenner det stedet du er på nå. Du vil ut, men bare litt – eller kanskje ikke. En ting er sikkert, du vil helst gjøre det alene. I den samme ensomheten som du er i nå. Uansett hvor mange ganger du ikke har klart det alene, skal du klare det alene denne gangen.
Jeg kan godt fortelle deg at det er bedre her jeg er nå, her hvor jeg slipper all angsten og smerten. Jeg kan også fortelle deg at jeg absolutt ikke klarte det alene. Tenk om du hadde trodd på det? Jeg vet at det nesten ikke går an, for jeg har vært på din side – i mange år. 30 av dem. Og et liv uten er nesten umulig å se. Det er skummelt å se for seg min edru side, fordi det er en trygghet i smerten på din side. Det er trygt å ha det vondt fordi du er vant til det. Det er det eneste du kjenner nå. Det er en vane.
Slutte?
Helt?!
Nei.
Ikke helt.
En gang i fremtiden kanskje? De som ikke drikker lenger virker så prektige, så bedrevitende og frelste, for ikke å snakke om dørgende kjedelige. Få det bedre uten? Bullshit! Det kan ikke være bedre uten. Eller kanskje? Nei. Jeg orker ikke nå, jeg tør rett og slett ikke. Eller… jeg tør kanskje, men jeg vil ikke, ikke i dag for i kveld skal jeg kose meg.
Jeg må kanskje ha en øl allerede nå, men det er bare en øl, den virker ikke, den skal jeg bare ha for å bli stødig. Så skal jeg slappe av. Du skjønner, jeg kommer meg ikke på polet uten å justere litt først, og på polet skal jeg, fordi jeg skal kose meg i kveld sa jeg. Akkurat nå er det helt jævlig, jeg husker ikke noe fra i går. Jeg husker ikke hva jeg gjorde på Facebook, jeg orker ikke å sjekke telefonen. Derfor må jeg ha en øl nå, fordi jeg må gjøre ting. Gå i postkassen og sånn. Det går ikke uten en øl, kanskje en gammeldansk også, det er tross alt medisin. Jo! Danskene bruker det som medisin. Da er det medisin.
Vet du, jeg slipper medisin, og da mener jeg virkelig slipper. Men hvordan skal jeg fortelle deg at livet er bedre uten medisin? Hvordan skal jeg få dratt deg over den kneiken? Det berget? Det ubestigelige fjellet? Det kan jeg ikke. Det føles brutalt. Jeg kan ikke overbevise deg om noe du aldri har opplevd. Det steget må du ta selv, og da kommer den første vanskeligheten: du kan ikke ta det steget alene, selv om du tror det. Dette innlegget er snikreklame skjønner du, både for deg og våre pårørende. Når du kommer hit (som du selvfølgelig gjør), kan du sitte stille å høre på meg, eller rekke opp hånden å spørre. Det er opp til deg. Nå første gangen kan vi fokusere alt på meg, så du slipper fokus. Jeg holder rett og slett et foredrag for deg. Et slags foredrag. Et interaktivt foredrag hvor du kan spørre hvis du vil. Du kan være stille, du kan delta, du kan komme for sent, du kan gå før det slutter. Det eneste du ikke kan, er å komme påvirket, både for din egen og andres skyld. Senk skuldrene og kom hit:
Og du som er pårørende, dette gjelder deg også, du slipper ikke unna du heller. Du har angst selv. Det er kanskje ikke din skyld, men hva hjelper det? Når angsten allikevel har taket i deg mesteparten av dagen?
Jeg håper at jeg, i dag, klarer å godta de tingene jeg ikke kan gjøre noe med
Jeg håper at jeg er modig nok til å gjøre noe med det jeg kan
Jeg tror virkelig ikke at jeg skal gjøre noen ting i dag heller. Det viser seg å være veldig effektivt. Nå for eksempel, skal jeg ikke skrive til deg fordi jeg ikke har noe å skrive om. For to dager siden fikk jeg betalt regninger og tømt kontoen, malt et par vinduskarmer, booket to foredrag og ryddet i skuffene fordi jeg ikke gjorde noe som helst. I går gjorde jeg masse av ingenting-jobb her på nettet. Fenomenalt! Det lønner seg virkelig å ikke gjøre noe.
I dag skal jeg på frivillighetssentralen her på Nesodden, men jeg må ikke, jeg kan godt avlyse. Jeg trenger ikke å forberede meg fra nå til klokka 13 for å gå på det møte – bare hvis jeg vil. Hvorvidt jeg skal trene i dag eller ikke, er en helt annen sak, det rekker jeg heldigvis ikke på grunn av alt det andre jeg ikke skal gjøre i dag, godt å vite. Jeg sto forresten opp klokken fem i dag for å skrive til deg, men jeg kan love deg, det var ingen som ba meg om å gjøre det, og jeg måtte ikke – det er helt sikkert.
Turtallet er høyt her på hjemmekontoret mitt, eller vinterhagen om du vil, og turtallet må ned, eller i alle fall litt, derfor er det best å gjøre minst mulig.
I denne vinterhagen har det gått ned noen liter i ensomhet. I cyber-ensomhet? Du vet den typen cyber-ensomhet som gjør at man ikke tør å åpne maskinen før man har fått seg en drink igjen?
Den typen ensomhet skal jeg prøve å dra en person ut av i dag. Møte ham å ta han med til andre edrue alkoholikere. Kanskje det blir en start for ham, kanskje ikke. Jeg har ikke møtt ham før, men jeg gjetter at motstanden er stor, det er den for oss alle.
Tenk det kjære pårørende, kjære rusavhengige: motstanden er så stor at man ikke vil helt, selv om man har tatt initiativet på egenhånd. Vi tar initiativ, vi trekker oss, vi fortsetter å drikke i noen år til, vi krabber tilbake og sånn fortsetter vi til vi kanskje får helt nok.
Har jeg håp for ham i dag? Det håpet jeg sier at du ikke får lov til å ha?
Ja
Jeg kjenner ham ikke, så det blir ikke et personlig håp som går ut over mitt eget følelsesregister. Det eneste håpet jeg har for ham i dag, er at han er edru når vi møtes. Hvis han ikke er det, så når jeg ikke inn, da er smerten bedøvet og besserwisseren eller vaskekluten fremme i dagen.
Men vet du hva, hvis han ikke er edru i dag, så gjør det heller ingenting. Det er helt naturlig, han er tross alt alkoholiker. Vi alkoholikere gjør en helt naturlig og forutsigbar ting før vi har fått helt nok: vi drikker.
På det punktet har jeg ingen forventninger, intet krav, ingen moral og heller ingen bebreidelser å komme med. Det eneste som skjer da er at vi prater litt, men hopper over de andre edru alkoholikerne og tar det på nytt en annen dag. Det er alltid en ny dag, alltid en ny sjanse og alltid en mulighet for nok. Og det min kjære pårørende, det får ikke du lov til å tenke. Er vi enige om det?
Når jeg snakker med deg på telefonen, eller på innboksen, du som enten sliter med å være pårørende eller du som sliter med rus, så glemmer du en ting jeg har snakket litt om før: jeg er som deg – på begge sider av skalaen. Du gir deg ikke med at jeg er sterk, flink eller bortimot en guru innen edruskapsfenomenet;)
Ja, jeg sluttet og ja jeg kan snakke å skrive om det til deg, fordi du gir meg så mye tilbake. Mye mer enn du tror. Ikke bare deg som kommenterer, ringer eller går på innboksen, men også deg som leser i det stille.
Jeg ser det skjønner du, jeg ser ikke hvem du er (slapp helt av;), men jeg ser at det leses bakpå dette data-programmet og jeg ser en jevn rytme som gjør at jeg vet at du er der – for meg og for deg.
Ja, det gir meg styrke, men det gjør meg ikke flink, det inspirerer meg bare til å fortsette, selv om tastaturet og jeg krangler endel for tiden. Det er den pårørende i meg som krangler nå om dagen, hun sliter og har angst. Angst for det meste. Det er det som skjer når man er berørt. Hva skjer nå? Hvordan kommer det til å være i dag? Sannhet eller løgn?
Vet du, den kulden som sitter i brystet mitt som berørt, den er nesten lik den jeg hadde da jeg var fyllesjuk (uten resten av fysikken da). En kulde som går i bølger og daler, som jeg prøver å skyve unna for å få pauser. Noen ganger går det helt bort – det er når det berømte håpet setter inn. Det håpet jeg sier at man ikke burde ha, som man allikevel har fordi man er et menneske. Håpet føles nesten instinktivt, det er der uansett.
Men du, der digererte jeg igjen, sånn går det når man setter seg ned med et tastatur som ikke virker helt. Jeg ville mase på deg om flink og sterk, sterk og flink, litt med tanke på deg som sliter den ene eller den andre veien, og husk at jeg snakker fra min egen synsvinkel (ikke som edru-guru;):
Jeg er ikke flink eller sterk fordi (hmm, hvordan skal jeg få sagt dette…), fordi, jo, fordi jeg aldri ville slutte! Fordi ingen egentlig vil slutte. Ikke du heller? Vi vil vel helst slippe å slutte.
Jeg sluttet ikke fordi jeg satte meg et delmål eller et mål (det kommer senere), jeg sluttet fordi det var vondt. Det var så vondt at jeg ikke orket mer. Og da snakker jeg ikke om alle de utallige gangene jeg ikke orket mer, men fortsatte allikevel. Jeg snakker om den gangen det ble helt helt nok. Nok av intet annet enn egoistiske (i mangel på et bedre ord) grunner, nok fordi jeg ikke holdt ut mer.
Den er vanskelig, fordi det hører du som er rusavhengig deg selv si støtt og stadig, og det hører du som er pårørende, den rusavhengige, si støtt og stadig. Når er det nok? Når er smerten så stor innvendig for den det gjelder at det ikke går mer – der og da!? Det kommer for noen, men ikke for de fleste. Brutalt. Derfor skal vi ikke som pårørende håpe for mye, det knuser oss så mange mange ganger, og kanskje uten stopp.
Men for deg som sliter med avhengigheten: slutt å vær flink! Det bare sliter, det sender deg rett i bunnen av flaska. Og hvis du vil ha hjelp så burde du ta den, legge deg flat og gjøre det som blir sagt – der det blir sagt. Ingen klarer dette alene i lengden. “Jo jeg har klart det alene!” kan du høre en si. Vel, da er han eller hun et så stort unntak at du ikke burde ta sjansen på det.
Så jeg er ikke flink eller sterk, jeg har fått hjelp, masse hjelp, til å takle noe som ble så vondt at jeg ikke hadde noe valg. Jeg tok i mot hjelpen og la meg helt flat.
Pass deg, nå kommer reklamen:
Få ut finger’n og kom hit, så skal jeg fortelle deg mer om det:
Grave i hagen, sjaue i hagen, male huset innvendig og alene… ikke kom nær malekosten min! Trene intenst i perioder (det allment kjente periodesyndromet), Elske roser, så roser, bli lei av roser, hold deg unna rosene mine! Skulle jeg ha blitt interiørarkitekt eller advokat? Kanskje kokk? Nei, jeg må snekre en veranda før jeg studerer. Skulle man dratt på med en podcast? Skrive blogg, skrive to innlegg, skrive et innlegg, ikke skrive noe, vaske huset istedenfor. Ville det kanskje vært smart å bygge en hylle i gangen? Skrive en bok? Et øyeblikk, nå må jeg rydde i kjelleren mens jeg strikker en vott.
Jeg fikk ikke helt tak hva som skulle komme rundt svingen den gangen jeg trasket ut av Trasoppklinikken. Litt redd for verden og ganske nyfødt i en alder av 43, vel vitende om at jeg gikk glipp av neste fest. O sorg! Bare en liten Gin Tonic? Hmmm. Nei, det hadde den frekke klinikken pent ødelagt for meg. Med overlegg! Krapyler!
Hjem til barna uten hodepine, med øyne like store som et spedbarns, litt reddere kanskje.
Klinikken hadde lært meg at det kom til å oppstå et tomrom. At tomrommet etter rusen måtte fylles med noe. At en ny avhengighet lå og lurte bak neste hjørne som en opphisset og glad liten djevel, en rød liten faen (beklager). Det hørtes naturlig ut for meg den gangen, i og med at den røde lille rakkeren allerede satt på skulderen min og hoppet spenstig over alle vift med hånden. Den reneste turn entusiast.
Men lille rød lurte ikke meg! Noen drink skulle han ikke få prakket på meg, og vet du hva, han tapte. Iallefall der og da, på vei ned til Tveita og t-banestasjonen, bort fra den trygge klinikken og ut i verden. Edru?!
Vel hjemme på Nesodden gikk det fint, ingen rød liten rakker å se. Inntil jeg fant meg selv liggende hjelpeløst på badegulvet etter å ha kvittet meg med mer sjokolade enn en barnehage kan fordøye på en uke. Og der satt han, lille rødtopp, i vinduskarmen, med medalje-smilet sitt. Seieren var et faktum.
Det var den spisevegringen ja, den hadde jeg glemt og den fant lille Erik med en gang. Denne jævlige, altoppslukende, nedbrytende dritten som jeg trodde jeg hadde kvittet meg med i en alder av 20.
Rødtass finner sånt med en gang. Han visste at jeg ikke var frisk, at jeg bare hadde drukket det bort og brukt mer enn halve livet i tåka. Han fikk ikke makten over meg igjen, heldigvis kjente jeg veien ut, og gikk den med syvmilstøvler godt tredd over anklene. Nå for tiden lever jeg med denne vegringen, men bare mentalt. Jeg er møkkalei av det, men den er der og jeg aksepterer det.
Så hva har jeg byttet ut alkoholen med da? Lenge trodde jeg at det var Netflix om kvelden. At jeg måtte sovne med en levende skjerm i rommet. Det må jeg ofte enda. Men ærlig talt du! Ikke kom å fortell meg at Netflix er det samme som party!
Det slo meg ikke før i dag (der kan du se, det kommer opp ting når jeg skriver til deg). Jeg har sannsynligvis byttet det ut med prosjekter. Uansett hva jeg gjør, så går jeg hele veien og blir intens i gjøremålet. Boka mi for eksempel, den skrev jeg på to og en halv måned, litt intenst for de rundt meg?
Jeg vet ikke egentlig hvor negativt det er? En ting er sikkert, jeg glemmer de rundt meg når jeg er midt oppi noe, det skal jeg jobbe med. Holde i sjakk, trekke ned turtallet å se meg rundt (ærlig talt mamma! Noe av dette har jeg arvet av deg!;). Jeg blir rett og slett besatt av det jeg gjør, og røde lille Erik er sikkert fornøyd hver gang jeg dykker ned og glemmer de jeg elsker. Men vi får se, det er den eneste utbyttingen jeg kan komme på nå. Og jeg skal være klar over den. Det er alt vi kan gjøre for å gjøre noe med det: være klar over det.
Jeg vet ikke hvordan du ser på mandager, men jeg for min del er en klassiker: mandager er tunge og det har jeg tenkt å gjøre noe med, et høstforsett. Hvorfor er det ingenting som heter høstforsett? Hvorfor er mandager så tunge? Det må jo være fordi vi er forutinntatt? Ok, hvis det er sånn, så kan man vel gjøre noe med det.
Når jeg tenker meg om, så er det egentlig ganske rart at vi setter oss forsett 31 desember. I mørket, med 20 kuldegrader i sikte. For meg er høsten nyttår, krisp luft og nytt penal. Jeg var dårlig/uinteressert i skolen da jeg var liten, men ikke om høsten og ikke på mandager, den tråden vil jeg ta opp igjen.
I sommer tok jeg opp tråden ved å snike meg inn i Gabels gate 37, inn i oppgangen, utenfor døren til barndomshjemmet mitt, hvor det en gang fantes et nytt penal og en fin høst.
Men det går jo ikke, på mandag starter uken, da må vi røske oss opp å gjøre alt vi må og burde, med kroppen og hodet hengende bak oss. Og det er klart, jeg skal også mye i dag, men jeg skal manipulere meg selv til å tro at jeg ikke må stressende ting.
Jeg må ikke betale regninger i dag, jeg kan begynne med det på tirsdag. Jeg må ikke trene eller vaske huset i dag, verden står. Kanskje jeg gjør det allikevel, men jeg må ikke. Det eneste jeg måtte i dag, var å skrive til deg fordi jeg har bestemt meg for det. Det er tungt å få ned ting på tastaturet for tiden, men det er gøy å trykke “publiser” og det er fint å snakke med deg, så da er vel det innafor?
Mandagen min starter bra her jeg sitter alene før alle står opp – jeg elsker det. Selv om jeg har gjort det hver dag i mine fem første friske år i livet, føles det nytt og godt hver morgen. Tenk det a! Jeg er frisk om morgenen og det er mandag!
Det er lenge siden jeg har brukt ordet alkoholiker. Jeg tror det er fordi det for meg, egentlig ikke handler hva man tar inn når rusen uansett er målet. Det finnes et sted de sier “rus er rus” og for meg er det sant uansett hvor det kommer fra: rus er rus. Hva jeg foretrekker for å ruse meg er smak og behag. Sjokolade eller potetgull. Eller litt av begge deler som blir alt for mye til sammen.
Vel, jeg har enda ikke kommet dit hen at jeg savner det. Det kan komme en sjelden gang, som et flash i noen sekunder:
Hvorfor kan ikke jeg få kose meg på en flislagt terrasse med en glattbarbert kjæreste som glinser av olje og en aldri så liten blå paraplydrink?
De gangene jeg får sånne flash, kommer av en eller annen grunn alltid denne mytologiske terrassen i “syden” klinkende inn bak pannebrasken:
Når vi blir eldre da? Da må vi jo få lov vel??? Da har jeg jo vært flink i drøssevis av år! Ahh… Solnedgang, varme dager, en bedre halvdel med perfekte verdier og interesser som er så snill og sexy at det må feires med litt rosa Champagne, passe alko-sløv, romantiske samtaler og drømmer med Pink Floyd i bakgrunnen. Fine fruktbare diskusjoner om vårt fantastiske forhold, på en syden-terrasse med evighetsbasseng og vodkafontene. I samtalene dukker det opp sporty planer om hvilket fjell vi skal bestige morgenen etter mens svalene svever over våre bedøvede hoder.
Ser du den? Jeg ser den godt. Og når jeg ser den i de sekundene det fremdeles dukker opp, ser jeg ikke den andre. Du vet den hvor samtalen blir til krangel, hvor solnedgangen blir til soloppgang. Hvor timene går og jeg er dritafull på morgenkvisten, etter lange tirader med beskyldninger begge veier. Den romantiske terrassen? Den viste seg og bli veien til slutten på meningen med livet og begynnelsen på neste drink. Jeg ser ikke at jeg sovner utpå dagen for å våkne til en ny kveld, uten å ha spist på flere dager, bare for å starte opp igjen med en ny øl. En liten øl for å varme opp til vodkaen. I kveld skal vi ha det koselig!!!
Jeg ser at den største triggeren kan være glede og tanken på koselige stunder.
For meg kommer dette heldigvis sjelden nå for tiden. Men når det kommer, tar det bare noen sekunder før sannheten går opp for meg. Sannheten om hva som egentlig kommer til å skje hvis jeg drikker.
Jeg blir kalt flink, flink som ikke drikker, flink som har sluttet. Flink som har vært edru i fem år. Jeg føler meg ikke flink. Flink er for de som fremdeles drikker eller ruser seg. Vi ruser oss jo fordi vi ikke er flinke nok. Vi duger ikke. Vi prøver å være flinke, men det går ikke. I morgen skal jeg være flink! Er jeg ikke flink?! Nei… jeg duger bare ikke, jeg gir opp. Skål!
Du var kanskje ikke flink i går, all grunn til å drikke i dag.
Så jeg er ikke flink, jeg er heldig som fikk et ekte NOK. En personlig grense hvor smerten og angsten ble nok. Hvorfor? Det er en annen historie, men jeg kan prøve å skrive om det en dag.
Og her sitter jeg da, på en søndag, med verdens største digresjon til hvorfor jeg startet dette innlegget:
Det er uansvarlig av meg!
Sånn ja, det var der jeg skulle begynne i dag: Jeg tenker på at jeg skriver til deg om rus, som rusavhengig og blir borte fra nettet nå og da. Litt ekstremt borte til tider også kan man trygt si.
Ta for eksempel i februar: Jeg skrev gledesstrålende til deg at jeg skulle ut å seile i Karibien, jeg sa at du skulle få følge meg på reisen. Jeg begynte på Barbados med noen sporadiske innlegg og så forsvant jeg. Og vi snakker ikke forsvant litt nei! Vi snakker forsvant i månedsvis, like lenge som turen, for så å dukke opp i juli med denne:
Hmmm. Hva har skjedd med Julie nå? Hun jeg kunne lene meg til en gang i blant. Har hun pakket sekken og flyttet inn i vodkaflasken? Ble Karibien et eneste stort raveparty i pinlige bastskjørt? Faller hun rundt i bunnen av flaska mens hun stripper på lugubre kafebord? Er det dette som er å være en edru alkoholiker? Går det ikke? Er det bare tull?
Jeg vet ikke, kanskje jeg ikke drakk fordi jeg hadde det vondt? Kanskje, hvis man først har vært edru en stund, kanskje det er lettere å se konsekvensene når man har det vondt? Ok, triggeren jeg levde i, er også en av de største, men lengselen etter glede og kos? Jeg tror kanskje den vinner? Jeg vil kose meg!!!
Jeg har slitt en stund, ikke med alkohol, men med andre ting som er i ferd med å bli bedre. Jeg har vært i nærheten av konsekvensene hele tiden og sett de i hvitøyet. Fordi jeg har hatt det vondt, så har det ikke vært fristende. Jeg tror det hadde vært mye mer fristende hvis solnedgangen hadde vært perfekt. Sånn føles det nå. Kanskje det føles annerledes en annen gang? Og ikke minst, det er ganske deilig å takle smerte i edru tilstand. Gå gjennom det og takle det uten bedøvelse.
Så jeg er heldig som slipper store mengder av dette, ikke flink.
Jeg må nok bare akseptere at jeg forsvinner fra nettet en gang i blant, selv om ambisjonen er å holde denne plattformen gående hele tiden, går kanskje ikke det alltid. Hvem vet. En ting kan jeg si, jeg vil være her nå.
Kom uten ambisjoner eller mål. Bare kom med deg selv og den du er, i et trygt lukket rom uten konsekvenser av noe slag. Jeg skal prøve å få støtte til dette, så det etterhvert kan bli gratis. Nå må jeg dessverre dekke utgifter for å få det til. Og vet du hva, jeg venter ikke på lov til å gjøre noe jeg tror på, så jeg starter på denne måten. Og jaaa, da tar vi linken eeen gang til;)
Vi er redde, fylt av skam og angst, pårørende og rusavhengige som en. Det er vondt, men det er ikke over. Ikke helt enda. kanskje aldri? Vi skal iallefall ikke på klinikk! Ikke på AA, ikke på Al-anon, ikke på Retretten, ikke i andre pårørendegrupper og helst ikke ut på gaten. Vi skal slutte en dag og begynne med det derre der. Den derre selvhjelpen. Det derre ordet, den derre setningen: hjelp til selvhjelp. De derre teite ordene! Utenforskap!? Halloooo! Kan vi ikke like godt si innovativt bærekraftig utenforskap da – når vi først er i gang? Yogaklemmeinnovativsolhilsenutenfor!
My ass! Det kan de andre drive med!
Hvis du leser det over her og er pårørende, vil du kjenne deg litt igjen. Hvis du leser det over her og er alkoholiker/rusavhengig vil du kjenne deg litt igjen. Pårørende og Avhengige har mange av de samme følelsene, bare fra forskjellige vinkler. Forskjellen er ordet avhengighet, driften. Eller er det det?
Ikke for alle, noen er begge deler. Jeg er begge deler og det vil jeg dele med dere, mens noen av dere kanskje deler litt tilbake og noen er stille og lytter.
Jeg har hatt en drøm i noen år nå, og drømmer skjer ikke hvis man ikke får ut finger’n, så ut med finger’n Julie!
Og ut med finger’n er ikke lett for noen, så vi tar det sakte. Ikke jeg da du;) Jeg stiller opp og er der til du kommer sakte.
Jeg har en drøm om å være det første leddet og ikke nødvendigvis alene. Jeg kan starte, være der, og etterhvert involvere andre interesserte. Skape et sted pårørende og rusavhengige kan gå uten regler og klare mål. Jakken må være løs med et tema uten fasit. Løs og trygg.
På noen etablerte steder kalles menneskene jeg tenker mest på, nykommere. Mennesker som ikke får ut finger’n, men vet med seg selv at livet har klasket i bakken for lenge siden.
Jeg føler meg som en nykommer hver dag.
Vi møtes uten forpliktelser. Tenk om jeg også kunne involvere fagfolk og lage et eget forum for dere? Vil dere så vil jeg. Og første gang 25 september kl 19, er et fint sted å starte sammen med oss andre. Kan barnevernspedagogen, ruskonsulenten, psykologen eller behandleren alt om oss? Kan vi alt om dere? Vi skal ikke hete opp diskusjoner og debatter, vi skal bare være sammen i et forum i det samme trygge rommet.
Også deg da, du som ikke er ny i dette gamet, du som har vært edru/nykter i et lass med år nå. Du kan også fint komme. Jeg håper du kommer. Jeg trenger deg. Vi trenger deg. Du trenger oss. Du kan bidra med deg selv og din erfaring. Det er nemlig på tide at vi tar oss ordentlig av de redde og tvilende, for at de skal kunne ta seg av oss også. På ordentlig.
Tanken bak dette er ikke å være noen løsning. Jeg er ikke løsningen, du er ikke løsningen. Vi kan være starten på en vei videre. Noen vil videre, andre vil prøve, og noen kommer bare en gang. Vi lever i et vanskelig, nesten uløselig tema, og alt vi har er hverandre, det gjelder også dere proffe. Dere trenger oss og vi trenger dere.
Som jeg skrev i går, møtes vi alle sammen første gang, for å se hvordan dette blir, og deler oss opp etter behov neste gang vi møtes. Jeg starter første gangen på den måten jeg alltid gjør i foredrag:
Jeg varmer dere opp og dere overfaller meg med spørsmål om hva dere vil. Jo mer overfall jo bedre. Blir det stille, gå det også bra, jeg fyller det.
Har du tenkt på en ting?
Ved å samle så mange forskjellige lag første gang, kommer du uten å måtte vise din agenda. Hvorfor du kommer er din sak. Om du er stille eller aktiv er din sak. Alt som blir sagt i rommet er vår sak. Det blir i rommet. Jeg kommer heller ikke til å blogge om deg neste dag eller noen annen gang;)
Jeg tar litt betalt, fordi det er så mye gratisarbeid i det jeg driver med fra før. Utgifter til meg blir det også på dette.
Hvis du følger billettlinken under her, ser du at jeg har laget mange forskjellige priser fordi alle skal kunne komme. Du velger pris, du velger om du kommer eller ikke. Du velger hva du vil med å komme med deg selv, og ingen andre.
En del av dere har spurt meg flere ganger om jeg snart skal ha et forum i nærheten. Derfor lager jeg et nå, og blir det behov for fler lager vi fler. Enkelt og greit.
I går hadde jeg et møte med min gode venninne Trude Arntzen, som driver dette stedet, om å lage et åpent forum. Stedet heter Villa Bugten og er et fantastisk hus på Bygdøy med varme fine lokaler:
Når jeg ser på dette bilde tenker jeg, enebolig. Det er det ikke. Dette er et hus med lokaler til utleie, så vi har full frihet når vi er der.
Tirsdag 25 september kl 19 er dere velkommen til Villa Bugten i Løchenveien 16
Jeg tenker at vi starter første gang med at jeg lager et generelt forum for alle som har lyst til å høre, spørre og prate. Vi starter som jeg alltid gjør på foredragene mine og fokuserer alt til meg, gjennom min erfaring. På den måten blir det lettere for dere å delta etterhvert, for de som vil delta.
Vi lager det for både de pårørende, rusavhengige, fagpersoner og nysgjerrige. De som ikke vil delta aktivt kan fint være med, lytte og ta en kaffe. Takhøyden er ikke bare høy nok i selve huset, vi lager den høy nok mellom oss også, og ikke minst trygg og anonym. Mot slutten av kvelden tar vi en oppsummering og ser om det er behov for å fortsette – jeg vil gjerne fortsette, men da i oppdelte grupper:
Jeg foreslår at vi deler oss opp med en ukekveld for pårørende, en ukekveld for rusavhengige osv.
Dette blir ikke som et AA eller Al-anon møte. Her kan vi rekke hender i været og snakke med hverandre fra forskjellige vinkler. Eller bare høre på meg hvis det blir stille. Alt går, her er det ingen feil og heller ingen flinke. Et krav har jeg til den rusavhengige: på dette forumet kommer du edru/nykter i den tiden vi holder på:) Det er både for andres og ikke minst din egen skyld: tenk deg den angsten du får dagen etter hvis du er påvirket a!
Jeg tenker at dette kan bli et lite steg på veien videre i livet, men ikke løsningen. Et steg til en løsning og ikke minst en lettelse. Første gang for alle, etterfulgt av oppdeling. Alt dette kan vi snakke om når vi er der.
Den første gangen blir også et eksperiment på å se om det er interessant for dere.
Vi kommer til å ta litt betalt, fordi det er så mye gratis-arbeid innen dette feltet og noen utgifter blir det.
“Billett-prisen” blir etter din egen lommebok og også anonym, alle skal ha muligheten til å komme. Skal vi si en minstepris på kr 20 og en øverste pris på rundt 30 milliarder? Jeg skal finne en “billettform” som passer;)
Vi kommer også til å lage en FB-invitasjon. Inntil den er laget, kan du jo gi meg et hint så jeg ser en skisse? På den måten kan jeg lage en klarere beskrivelse når invitasjonen kommer.
Klarte jeg å uttrykke hva dette dreier seg om nå? Jeg er usikker, så bare spør meg i kommentarfelt og på innboks.
