Ingenting, absolutt ingenting skal skje i denne vinterhagen!

Reklame | Reklame/Annonselenker Bangerhead

Jeg tror virkelig ikke at jeg skal gjøre noen ting i dag heller. Det viser seg å være veldig effektivt. Nå for eksempel, skal jeg ikke skrive til deg fordi jeg ikke har noe å skrive om. For to dager siden fikk jeg betalt regninger og tømt kontoen, malt et par vinduskarmer, booket to foredrag og ryddet i skuffene fordi jeg ikke gjorde noe som helst. I går gjorde jeg masse av ingenting-jobb her på nettet. Fenomenalt! Det lønner seg virkelig å ikke gjøre noe. 

I dag skal jeg på frivillighetssentralen her på Nesodden, men jeg må ikke, jeg kan godt avlyse. Jeg trenger ikke å forberede meg fra nå til klokka 13 for å gå på det møte – bare hvis jeg vil. Hvorvidt jeg skal trene i dag eller ikke, er en helt annen sak, det rekker jeg heldigvis ikke på grunn av alt det andre jeg ikke skal gjøre i dag, godt å vite. Jeg sto forresten opp klokken fem i dag for å skrive til deg, men jeg kan love deg, det var ingen som ba meg om å gjøre det, og jeg måtte ikke – det er helt sikkert.

Turtallet er høyt her på hjemmekontoret mitt, eller vinterhagen om du vil, og turtallet må ned, eller i alle fall litt, derfor er det best å gjøre minst mulig.

I denne vinterhagen har det gått ned noen liter i ensomhet. I cyber-ensomhet? Du vet den typen cyber-ensomhet som gjør at man ikke tør å åpne maskinen før man har fått seg en drink igjen? 

Den typen ensomhet skal jeg prøve å dra en person ut av i dag. Møte ham å ta han med til andre edrue alkoholikere. Kanskje det blir en start for ham, kanskje ikke. Jeg har ikke møtt ham før, men jeg gjetter at motstanden er stor, det er den for oss alle.

Tenk det kjære pårørende, kjære rusavhengige: motstanden er så stor at man ikke vil helt, selv om man har tatt initiativet på egenhånd. Vi tar initiativ, vi trekker oss, vi fortsetter å drikke i noen år til, vi krabber tilbake og sånn fortsetter vi til vi kanskje får helt nok.

Har jeg håp for ham i dag? Det håpet jeg sier at du ikke får lov til å ha? 

Ja

Jeg kjenner ham ikke, så det blir ikke et personlig håp som går ut over mitt eget følelsesregister. Det eneste håpet jeg har for ham i dag, er at han er edru når vi møtes. Hvis han ikke er det, så når jeg ikke inn, da er smerten bedøvet og besserwisseren eller vaskekluten fremme i dagen. 

Men vet du hva, hvis han ikke er edru i dag, så gjør det heller ingenting. Det er helt naturlig, han er tross alt alkoholiker. Vi alkoholikere gjør en helt naturlig og forutsigbar ting før vi har fått helt nok: vi drikker.

På det punktet har jeg ingen forventninger, intet krav, ingen moral og heller ingen bebreidelser å komme med. Det eneste som skjer da er at vi prater litt, men hopper over de andre edru alkoholikerne og tar det på nytt en annen dag. Det er alltid en ny dag, alltid en ny sjanse og alltid en mulighet for nok. Og det min kjære pårørende, det får ikke du lov til å tenke. Er vi enige om det?

Ha en knalldag!