tilbaketilivet.no
Hei hei!
Jeg ser at det har kommet inn massevis av kommentarer – det er veldig fint, jeg liker sånt, uansett om de er positive eller negative. Egentlig vil jeg bare si fra om at jeg er på turne med foredraget mitt og da blir livet litt rotløst – fint, men rotløst. Derfor rekker jeg ikke å svare på alt nå. Jeg kommer sterkere tilbake i helgen og skal svare på alt som har kommet inn. Jeg setter virkelig stor pris på det. Tusen takk:)))
//Ovehode ikke sponsa innlegg
Neineineinei! Nå må du gi deg. Jeg skal da ikke legge meg inn på noen som helst slags rusklinikk!
Kontaktinfo til klinikken nederst i innlegget
Jeg er da ikke sånn!
Jeg har ikke tid til å legge meg inn
Dette klarer jeg selv
Vennene mine, naboen, skolen og foreldrene mine kommer til å tro at jeg er syk og gal
Dessuten må jeg være hjemme for barnas skyld
Barna dine liker ikke at du er drita hjemme. De ser det ikke nei? Joda, de ser deg bakfull, sur, irritert og trøtt. De ser deg også full en gang i blant, du vil bare ikke innrømme det for deg selv. Du vil ikke tenke på det, men det er sant. Derfor må du overhode ikke være hjemme for barnas skyld. De har det vondt når du er rusa, de har det også vondt når du er fyllesjuk.
Vennene dine, naboen, skolen og foreldrene dine synes allerede at du er syk og gal. Men de er utrolig glad i deg for det. Du ser det bare ikke.
Du klarer det ikke selv. Ferdig – det vet du egentlig, du bare unngår det uunngåerlige.
Har du ikke tid? Jeg vet det, du har egentlig bare tid til å drikke. Jobb? Slutt a – du dør av dette, og du har ikke bruk for penger til husleie i grava. Du er ikke sånn nei?
Neivel.. Men vet du hva du er? Du er sannsynligvis mye bedre enn du tror, folk liker deg bedre enn du tror, de er bare bekymret (og ganske slitene av alt sammen), de ser det bedre enn deg skjønner du. Du er faktisk verdt forsøket. Alle andre synes det. Alle andre synes ikke at du er en idiot. Alle andre – du vet den store massen som gir deg angst og setter i gang trass-virksomheten din (eller bøttinga som vi også kan kalle det), de liker deg. De vil deg vel og de vil ha deg tilbake!
Ta meg for eksempel: i 2013, da jeg la meg inn på Trasoppklinikken, 21 oktober for å være eksakt (en edruskapsdato husker man;), hadde barna mine mistet faren sin til kreft 3 år tidligere. De var 8 og 10 år, med andre ord, hadde de en separasjonsangst uten like. Jeg kunne ikke dra fra dem! Jeg klarte det ikke!
Å du – jeg drakk jo bare om kvelden etter at de hadde lagt seg?! Drakk meg drita mener jeg – hver eneste kveld… når jeg tenker meg om… hadde det kanskje sklidd ut litt den sommeren? Ja, barna var blitt store nok til å leke på egenhånd, de hadde venner på besøk mesteparten av tiden og alt jeg egentlig trengte å gjøre var å sørge for mat – ikke for det, det var et ork å smelle sammen middag. Ikke bare var det slitsomt, det tok fra meg drinken min.
Løsning! Øl i kaffekoppen på kjøkkenet – tidligere enn leggetid, i fem tiden… i firetiden… i tretiden. Med andre ord, den sommeren var en stor tåke. Den samme tåken som jeg egentlig hadde hatt før jeg fikk barn. Bekymringsmeldingen kom og barnevernet sa stopp. De sa stopp den riktige dagen, den dagen jeg hadde angsten så langt oppe i halsen etter 30 år på fylla at mitt personlige nok hadde kommet. Hadde ikke nok vært der, så hadde jeg ikke klart det og jeg hadde mistet barna. Det var bare nok.
Ruskonsulenten min visste ikke så mye om de forskjellige klinikkene, jeg visste derimot om Trasoppklinikken selv. Jeg var heldig sånn. Jeg tror, etter hva jeg har hørt om tilbakefall fra andre steder, at Trasoppklinnikken er en av de beste stedene. Du kan si det sånn: de ødelegger hele morrora! Hvilket er helt perfekt i og med at det egentlig ikke er noe gøy i det hele tatt. Jeg elsker det stedet og alle som jobber der. De ansatte er fulle av faglig kompetanse og ikke minst – mange av dem har egenerfaring. En viktig og veldig bra kombinasjon. De stålkvinnene du så på tv i går? Jeg kan love deg en ting – du har lyst til å møte dem.
Jeg kan love deg en ting til. Jeg har vært edru siden 21 oktober 2013 da jeg la meg inn, og har aldri i mitt liv hatt det så bra. Ja, jeg vet at du ikke tror på det, og at du ikke kan se det for deg. Det er sant.
Trasoppklinikken redder liv, ikke bare til den det gjelder, men også til de rundt. Ingen over ingen ved siden, I can go on…
Det var utrolig imponerende å se de menneskene som lot seg filme fra klinikken på Helene sjekker inn i går (<link til programmet), men vet du hva jeg synes var mest imponerende? At de i det hele tatt hadde lagt seg inn! Jeg vet ikke om du tenkte over det, men de var helt vanlige mennesker. De var nabo’n, kollegaen og sjefen. Som jeg har skrevet før: det kryr av alkoholikere i nabolaget ditt, det er ikke mannen med rødspritflaska i grøften. Er du en av dem, så legg deg inn å få det overstått. Bli kvitt smerten og angsten. Problemet er vanlig, veldig vanlig. Dette var mennesker som hadde de samme livene som deg og meg. Vi skal klare det selv! Newsflash: det går ikke an – for noen. Hvis du vil være den første – igjen, good luck!
Trasoppklinikken (<link):
For det første: DEN ER GRATIS
For å få plass der må du henvises fra lege, psykolog, ruskonsulent e.l
Det neste som skjer er at du får et møte med en lege på poliklinikken, de vurderer status og du får en plass innen ca 6 uker.
Innleggelsen varer i ca 3 mnd og vet du hva, det holder. Best av alt, det ligger på Tveita, nær sentrum og sentrum er egentlig ikke farlig, du må lære deg omgivelsene dine på nytt uansett.
Tel nr til klinikken: 23 34 82 00
Flere gjenkjennende innlegg om rus HER
Bare kontakt meg for spørsmål. FB sien min er HER, det er ikke farlig å like siden, det er ikke bare rusavhengige der skjønner du, de fleste er faktisk ikke det;)
I dag kjører jeg mot Bergen i bil, men jeg skal stoppe opp å svare på spørsmål både her og der;)
Det var en gang en gutt som het… Jens? Ja, vi kaller ham Jens.
Jens vokste opp i et ganske vanlig hjem, med ganske vanlige møbler sammen med en ganske vanlig mor. Egentlig så vokste Jens opp ganske likt som alle andre.
Da Jens ble tretten, gikk Jens på sin første fest sammen med sine ganske vanlige venner. Festen var også ganske vanlig til trettenåringer å være. Det var ingen voksne hjemme i leiligheten de brukte, så de kunne gjøre akkurat som de ville. De hadde med seg øl og alle drakk seg fulle for første gang på en ganske vanlig måte.
Årene gikk og Jens synes dette var ganske gøy – vennene også. De festet og drakk, oppdaget byens utesteder og valgte sine favoritter. Det viste seg at Jens synes det var litt morsommere enn sine venner. Han skaffet seg jobb på et av de mest populære utestedene i byen og levde festen han jobbet i på fritiden.
Årene gikk og gikk. Jens skaffet seg både familie og utdannelse. Fikk en akseptabel jobb og porsjonerte den morsomme festen sin til akseptable tider. Det gikk en stund. Jens sluttet etterhvert på jobben fordi han, som han mente selv, følte seg utbrent. Det er klart man brennes ut av for liten tid til å drikke – det er noe alle vet.
Det var ikke så hyggelig hjemme lenger heller. Jens la seg inn på avrusnings-klinikk, folk ville jo helst at han skulle gjøre det, men det hjalp ikke i lengden. Han måtte jo ha øl? Den neste runden ble enda heftigere – Jens drakk enda mer øl.. og vin… og sprit – litt i hvertfall… mest vin.
Han kunne ikke bo hos familien sin lenger og flyttet inn i kjellerboden til moren sin. Jens mente kjellerboden var passende. Kjellerboder er gjerne det hvis man har noe å justere med. Det hadde begynt å murre i kroppen til Jens, egentlig for lenge siden. Jens stavret seg avgårde til Legen. Han stavret fordi han ikke kunne gå så bra lenger. Det hadde gått endel år nå. Hos legen fikk han vite at han måtte ta det litt med ro. Det sto ikke så bra til med leververdiene. Legen ba ham om å holde seg til en og en halv liter væske om dagen. Jens var fornøyd med det svaret, dro på polet, kuttet ut vinen, og kjøpte en og en halv liter sprit. En og en halv liter væske er en og en halv liter væske tenkte Jens fornøyd.
Det bar inn og ut av rusakutten, det hjalp ikke. Jens måtte jo ha medisinen sin! Til slutt murret det så mye i kroppen til Jens at han tenkte det var på tide med et legebesøk til. Denne gangen gikk det ikke så bra. Leveren til Jens hadde skrumpet helt inn, sluttet å fungere, og Jens fikk en tid av legen. Den berømte tiden. Seks måneder igjen å leve. Jens drakk videre, han måtte jo ha medisinen sin. Jens var 43 år.
Nå, jeg kjenner Jens godt og Jens har ikke en ekstrem historie. Derfor, når jeg får spørsmål om hva jeg synes om antabus, hva jeg synes om Campral, hva jeg synes om å flytte på fjellet. Så har jeg ingen nye svar. Jeg sitter ikke her med en mirakelkur som går ut på å drikke litt.
Når du sier til meg at du er så langt nede at du ikke orker mer, men fortsetter å drikke fordi det gjør så vondt, så er det ingenting jeg kan gjøre. Du synes til og med at det er vanskelig å lese, høre eller si ordet Lever. Jeg vet det.
Så lenge du er ute etter en halvveis løsning så kommer det til å fortsette. Med fortsette, mener jeg at det kommer til å bli verre. Angsten kommer ikke til å forsvinne, murringen går ikke bort og det blir ikke hyggeligere i kveld enn det var i går. Du gir deg allikevel ikke, fordi du ikke vil slutte. Det er ikke rart, det er ikke uvanlig og det er ikke unikt.
På tross av det, er du ikke et dårlig menneske. Du er ikke slem, du er ikke ubrukelig og du er ikke umulig. Du er bare AVHENGIG. Det finnes ingen mellomløsning. Psykologen eller legen din kommer heller ikke til å kunne hjelpe deg. Medisiner virker ikke. Nye diagnoser oppi fanget er heller ikke noe å lene seg på. I det hele tatt, det å lene seg på noe som helst hjelper ikke organene dine. Ikke hjernen din heller. Ferdig snakka. Det er bare en ting å gjøre (på flere måter) og så lenge du ikke vil det? Blir det verre – hver dag.
Synes du jeg er streng? Jeg er egentlig ikke det, det bare er sånn. En ting som hjelper litt er å minne seg selv på hvem man er hver eneste dag, så kanskje du skal gå tilbake til leksene mine fra Retretten? Du finner de HER
Hyggelig hvis du slår følge med meg må Facebook. På siden min er det både vanlige mennesker, pårørende og rusavhengige. Det er ikke farlig, vi er der alle sammen og har det faktisk ganske fint;) Siden finner du HER
Ska vi fyre av litt krydder? Trekke inn litt morodamp? Sende verden et fuck you, og ligge i blomsterenga mens vi ser på rosa makrellskyer? Ha en lengre samtale om værhårene til katten Mons?
Jada lille snuskebass, hasj er kult. Det fenger.
Kule steine gutter er utrolig sexy. Jeg elsker å stå i baren og ha en lengre samtale om det nyeste innen leverpostei. Det utvikler både fantasi og horisont.
Man kan også risikere å være så heldig at man blir sjekket opp av en sexy rockestjerne med blomster bak ørene. Ingenting er bedre enn det.
Det holder egentlig i mengder at fyren bare er rockestjerne inne i hodet sitt også. Det er noe med essensen – lukten av suksess.
Du står der og henger over baren med rumpa litt på snei, ytterdøren åpner seg og der er han! Stålmannen med de slørete, vakre litt lure øyne. Han ser deg og strener bort i sakte film. Hjertet hopper. Han kommer til deg! Den kjekkeste gutten i lokalet… muligens i verden, er på vei, med bare deg i øynene.. ahh lykke.
Han åpner den deilige munnen sin og sier:
Shit, det skulle han ikke ha gjort! Åpna kjeften mener jeg, eventyret er over. Han funket egentlig best som stumme Brigitte. All tvil har forduftet, din seng blir intet hotell i natt allikevel.
Plutselig ser du det. Han er ikke kjekk i det hele tatt! Det var noe der, men nå har det forsvunnet like fort som shoten du måtte styrte for å holde ut visvaset hans. Ikke er han rockestjerne heller. Ambisjonene hans hører til på planeten treklemmingogandrekoseligeting. Drømmen hans innebærer å bli en blanding av Bob Marley, Snoop Dogg, Eminem og den personlige treneren til dine innerste drømmer og fantasier – og så klart: Bonde, ikke minst! Men ikke en sånn bonde som faktisk driver en gård, men mer en naturbonde, en sånn som lukter på korn, danser naken i sirkler og klapper kuer.
Ha! Ikke prøv deg! Jeg diskuterer ikke om alkohol er farligere enn hasj med deg. Den diskusjonen er eldre enn faren din, og veldig kjedelig.
Tjallrøykende gutter er ikke sexy, ikke jenter heller for den saks skyld, men må jeg være så forbasket politisk korrekt nå? Gidder ikke.
Tilbake til: Hasjrøykende småtasser (i alle aldere) er og forblir småtasser. I setningens rette forstand. Tissen krymper tross alt til slutt den også – vær ikke i tvil.
Alt du har igjen er deg selv, tjobbangen din og en og annen fillete jager alene på hyber’n. Ikke så mye av det heller, det går mest i og lure på om tapetet i rommet egentlig er limt opp av polti! Ja det er jo flate usynlige mikrofoner i både mønsteret og under parketten! For ikke å snakke om telefonen din! CIA har faktisk ikke noe bedre å gjøre enn å bruke tiden sin på å overvåke deg og ditt konspiratoriske liv! Sannsynligheten for at de samarbeider med NASA er også ekstremt stor, og da snakker vi plutselig hele verdensrommet! D’ække måte på hvor mange som sirkler rund deg og skal finne ut av hva som foregår i hue ditt! Selv presidenten i USA har hacket maskinen din bare for å følge deg via kamera! Sett gaffateip på kamera nå! Der forsvant jaggu den jager’n også…
Og du, forresten – rockestjerner får ikke fine damer fordi de er steine, de får fine damer fordi de er rockestjerner.
Blir ikke alle sånn sier du? Neivel, men tar du sjansen? Ja vel. Lykke til.
Og du, hvis du deler innlegget videre, skal du få pistasjis – det hører med;)
Du kan umulig tenke mye på barna dine når du driver på sånn?
Kommentaren over er omskrevet
Jo jeg tenker på barna mine og jeg tenker på andres barn ganske mye. For det kryr av barn som er utsatt for rusa foreldre. I nærmiljøet ditt – og mitt.
Jeg tenker på alle de barna med striglede foreldre som drikker seg fra sans og samling om kvelden. Jeg tenker på barna med mødre og fedre som våkner med oppblåste ansikter på grunn av så alt for mange piller. Jeg tenker på barna som går i veien hele tiden, fordi mor er i fyr og flamme, hun har så mye energi at hun vasker kjøkkenet fem ganger i løpet av en kveld og sover mistenkelig lite om natten. Jeg tenker på de barna som ikke tør å ta med venner hjem og egentlig ikke vil hjem etter skolen selv heller. De barna som ikke vet hvilket humør mamma er i den dagen. For mamma er uforutsigbar hver dag. Hun er plutselig glad. Hun er plutselig sint. Noen ganger sitter hun og gråter ved kjøkkenbordet. Andre ganger er hun akkurat sånn som de ønsker at hun skal være: hun leker, hjelper til med lekser, smiler og ler – men det er så få ganger. De gangene får barna nye håp. De håper at alt skal bli bedre nå. Mamma sier det også, at alt skal bli bra igjen. De sovner lykkelige den kvelden – med nytt håp. De våkner midt på natten av bråk, og vet så alt for godt hva det handler om. Barna krøller seg sammen under dynen. Håpet knuses atter en gang og de går på skolen med den samme lutede ryggen og later som ingenting. De kommer hjem, går stille i dørene og sier unnskyld for sikkerhets skyld. Disse barna som gruer seg til julaften – hvert eneste år.
De samme barna gruer seg til sommerferien og det kryr av disse barna. Det kryr av de, fordi foreldrene ikke har et problem. De jobber jo! De er bare litt slitene og trenger voksentid om kvelden. Det er også fint om barna kan være litt mer selvstendige og klare seg selv om morgenen. Barna er så flinke hver gang de lager middag selv, foreldrene er stolte av matferdighetene barna fremviser. Det er i grunn ganske slitsomt at barn skal ha mat i det hele tatt?
Rusavhengige – eller: Alkoholikere, Narkomaner og Pilleavhengige. Er det de du ser på gaten? Er det det bilde du har?
Det bilde burde bort fra netthinnen – på grunn av de samme barna. De du ser på gaten er minoriteten. Majoriteten har fine klær, perler i ørene, akseptable jobber, leverer på skolen og går på trening. Til det går helt galt, for det gjør det til slutt. Majoriteten er naboen din. Barna til majoriteten må leve livet sitt i det skjulte.
Temaet er ikkeeksisterende i disse hjemmene – fordi foreldrene ikke har et problem. Det er nemlig slik at disse tusenvis av foreldre, har det samme bilde på netthinnen, som de fleste mennesker går rundt med. De sammenligner seg selv med den stakkaren de ser på gaten, og kommer frem til at de ikke har et problem. De ruser seg ikke: de koser seg og slapper av etter jobb.
Tilbake til det opprinnelige spørsmålet:
Er det kanskje en mulighet for at mine barn og jeg kommuniserer? Kanskje jeg skal skrive litt om det? Om hvorfor man ikke burde skjule ting barna allerede vet? Om hvordan tabuet forsvinner når man er åpen? Om hvordan vennene til mine barn forholder seg til meg nå? Og ikke minst, hvordan jeg overhode ikke bekymrer meg over at vår hysteriske foreldregenerasjon kan reagere på det. For generasjon X har tatt helt av – i feil retning. Jeg vet ikke om jeg skal skrive om det enda.
Eller forresten, jeg kan si litt om barna mine nå: Barna mine er sikkert lei av temaet noen ganger. Noen ganger er de flaue over mammaen sin. De er i den alderen. Vennene til barna mine tør å fortelle meg det meste. Jeg holder det de sier for meg selv, og beholder tilliten. Noen av vennene har det vondt, de har nettopp sånne foreldre. Barna mine ser det uten å dømme, de vet hvordan det er, og er glade for å slippe. Derfor dømmer de ikke – de overnatter hos disse barna og lar det bli med det, eller omvendt. Barna mine har med andre ord erfaringen som skal til for å gi videre. Det er jeg stolt av og det skal ikke forandres.
Tusen takk for meldingen. Jeg liker kritikk som får meg til å tenke. Eller åpen dialog som en leser eller nett-venn så fint kalte det. Åpen dialog er veldig bra!
Det er uansett synd på disse barna. Utrolig nok er det også synd på disse foreldrene. Innerst inne vet de det, men de er utsatt for en drift som er større enn dem selv, og de er utsatt for en tankegang som gjør at de sammenligner seg med andre. Det er også noe i hjernen som ikke henger helt på greip for dem, som det er med meg.
Del gjerne innlegget, setter stor pris på det
De vanligste rusavhengige er ikke de du ser på gaten. Få dette bilde inn på netthinnen, for de vanligste ser egentlig litt sånn ut:
Dere har et valg sånn jeg ser det. Jeg kjenner mange som sluttet å ruse seg da de fikk barn. Moren min sluttet ikke og døde til slutt. Jeg er sint på henne og beundrer dere som slutter.
Hvordan skal man svare det? For det er vel både riktig og galt?
I går var jeg invitert til å se filmen ‘Natta pappa kom å henta oss’ , for å snakke med publikum i etterkant. Filmen er laget av regissør Steffan Strandberg og handler om hans barndom med en tungt alkoholisert mor. Filmen er så absolutt å anbefale. Den er vakker, hard, trist og ærlig. Den er fra en pårørendes ståsted. Filmen er engasjerende og ikke minst usentimentalt gjengitt.
Men hadde moren et valg?
Nei.
Link til filmen nederst i innlegget
Jeg har snakket mye om det her på denne plattformen, så jeg vil heller svare med å fortelle dere litt om gårsdagen min:
JEG VIL IKKE MER! JEG ORKER IKKE! Det dundrer i brystet, hele kroppen er iskald og ingenting har noe poeng. INGENTING. Jeg stirrer ut i luften. Hva er vitsen? Dagen startet så bra, oppglødd som alltid. Jeg skulle jo gjøre så mye? Hvor kom apatien fra nå? Jeg sitter i stolen og stirrer ut i luften. Jeg reiser meg – går i sirkler. Går opp og river av meg klærne. Jeg må bare legge meg. Det går ikke. Opp igjen å gå i sirkler. Polet? Ja! Jeg driter i alt! God ide.
Jeg setter meg i vinterhagen, fyrer opp en røyk og stirrer på maskinen igjen. Så kommer lukten. Lukten av gamledager. Det var i dette rommet jeg satt å drakk før. Rommet lukter det samme. Jeg blir satt tilbake i tid av lukten. Rødvin og FB i dette rommet…
Jeg orker ikke mer akkurat nå! Jeg er så dum!
Jeg skulle jo ordne opp i så mye? Ingenting går. Jeg stirrer på maskinen, den bare er der. Julie, det er bare og åpne mailene – de er ikke farlige. Ikke så veldig ihvertfall.. gamle regninger i millionklassen. Litt farlige kanskje.. Jeg setter meg ned og drikker meg dritings.. Kanskje taxien kan bringe fra polet? Jeg skal holde foredrag i kveld, men jeg kan jo ringe å si at jeg er syk? Eller bare drite i å møte opp?
Det var i går.
For fire år siden ville jeg ha dratt rett på polet. Det ville jeg ha gjort uansett humør, men en sånn dag er en sikker vinner. Jeg gjorde det ikke i går av to grunner: det er ikke synd på meg, alle har sånne dager, og ikke alle løser det med polet. Jeg vet det nå, og jeg vet at det går over. Jeg visste det ikke for fire år siden, ingen av oss tenker videre i sånne situasjoner (når vi er aktive).
Uansett, jeg måtte få bort angsten, jeg skulle stå foran en haug med mennesker noen timer senere. To timer til foredrag, fokus og formidling…
Kunnskap er makt? Det skal være sikkert og visst. Jeg vet hvorfor lukten av vinterhagen satte meg tilbake. Jeg har lært hvorfor på Retretten. Derfor blir det ikke så farlig når det skjer. Og en ting kan jeg love deg, når Rita Nilsen (< link om mor og barn av Rita) snakker på Retretten, hører man etter. Alt blir spennende. Her har du to linker om hvorfor (til deg som ikke har åpnet de før da):
(Ny) Amygdala 1
Så nei, jeg gikk ikke på polet, jeg bestilte ikke taxi. Jeg satte meg ned og åpnet de mailene som tynget mest, for det er sånt vanlige mennesker gjør – selvmedlidenhet er ikke bra for alko-hjernen.
Og har du sett! Det lettet. Fremdeles kald i brystet, fremdeles med trommeslagere, men klar til å stå på scenen. En annen ting Amygdalan min vet, er at alt blir borte på scenen, da settes fokuset ut og bort fra meg selv. Et greit verktøy.
Jeg vet dette. De som fremdeles er aktive vet ikke det. På andre siden finnes det ikke noen løsning. Derfor kan det egentlig ikke løses uten at personen har fått nok, og nok er, som vi vet – det få mennesker som får.
Ingen slutter på grunn av barna og den nyetablerte familien sin. Hvis de gjør det, så er de ikke avhengige. Ferdig.
Tusen takk for filmen din Steffan – den minnet meg på hvem jeg er <3
Nei folkens, nå må jeg ringe Gothia og Aravato. CrediCare for vente til i morgen. Dæven – jeg kan navnet på alle byråene utenatt…
For deg som er ny her inne kan du lese mer om hvordan vi fungerer HER
Her er linken til selve filmen og jeg anbefaler virkelig å se den. Den engasjerer, har fremdrift og ikke minst? Den er akkurat passe lang;)
“Jeg tror ikke på regler, jeg følger ikke det dramaturgiske hierarkiet! Det bryter ned mitt personlige utrykk!”
Anne-May Nilsen, lederen og hjerte bak Det Åpne Teater som en gang lå på Grønland, sa (eller sier) mye klokt. På 90-tallet klistret jeg meg fast til hennes teater (selv om jeg ikke klarte å stå opp hver dag, jeg hadde tross alt fester å ta meg av om kvelden). Ting satt seg allikevel. Som den gangen en ung og håpefull forfatter fikk et forslag fra henne om å følge dramaturgiske regler for å skrive forståelig. Han utbrøt med kunstnerisk innlevelse og ekstravagans: “Jeg tror ikke på regler, jeg følger ikke det dramaturgiske hierarkiet! Det bryter ned mitt personlige utrykk!” “Det er vel og bra” sa Anne-May rolig og behersket, med sin allikevel noe gjennomborende stemme, “Men det er kanskje lurt å kunne reglene før man bryter de?”
Det festet seg, og har fulgt meg hittil i livet, selv i tåka. Det fikk meg til å gjennomføre tre år på teaterskolen selv om jeg trodde jeg kunne alt. Ja? Jeg var jo oppvokst i teateret? Det er klart jeg kunne hele pakka? Der tok jeg grundig feil. Jeg hadde mye å lære. Og jeg tok ikke med meg alt videre, men jeg kunne det, og jeg kunne velge hva jeg selv trengte.
Jeg går ikke mye på Anonyme Alkoholikere for tiden. Det passer ikke meg helt. Men hvorfor gjør jeg ikke det?
Fordi jeg har gått der mye og funnet ut hva som passer for meg. Jeg har tatt med meg det jeg har lært og gått videre. Jeg går en gang i blant, f.eks når jeg er ute å reiser – det er møter i hele verden, i de fleste byer. Det er spennende å møte nye mennesker, og det minner meg på at blå paraplydrinker ikke er løsningen for meg når jeg er på ferie. Har jeg sluttet å jobbe med meg selv? Nei. Nå går jeg f.eks på Retretten istedenfor.
Og jeg skriver til dere. Jeg vet at dere ikke tror på meg, spesielt ikke du, du tror det er “de andre” når jeg sier dere, det er deg også – dere hjelper meg enormt med edruskapet mitt. Rusavhengighet er ferskvare og et edruskap må ikke mugne! Det er overhode ikke noe galt med AA, det tok meg inn i livet over lang tid, og dette har jeg tatt med meg:
Trinn 10: Vi fortsatte med selvransakelsen, og når vi hadde feilet, innrømmet vi det uten å nøle.
Jeg tror alle kan bruke det for å få en bedre dag. Får meg handler det om å gå innom meg selv før jeg klasker andre med beskyldninger.
Er jeg sjalu fordi noen har gjort noe? Eller er det min egen fantasi som er i sving?
Har barna egentlig gjort noe galt, eller er det jeg som er trøtt og sliten?
Sånne ting gjør meg vel ikke nødvendigvis til et bedre menneske, men det gjør dagen min så mye enklere. Hvis jeg er nede og ikke skylder på andre, (som f.eks Eikegulvet jeg sliper for tiden😉 blir i grunn dagen som regel veldig bra!
Vi tar den en gang til:
10. Vi fortsatte med selvransakelsen, og når vi hadde feilet, innrømmet vi det uten å nøle.
Man må vel ikke være rusavhengig for å jobbe litt med den? (Blunkesmilefjes)
Hvordan i alle dager skal jeg få på det Ikea-putetrekket uten rødvin?!
Dagen i dag har vært meget støvete. Jeg har slipt gulv, ringt diverse inkassoselskaper, grått, ledd, vært sinna og gitt gulvet skylden for alt sammen. Inkludert gjelden. Det er klart det er gulvet sin skyld. Det er tross alt Eik.
Kan man i det hele tatt gjøre sånt uten morodrikke?
Alt sammen uten tivolidråper? Helt uten tryllevann? Og det var nettopp det jeg kom på! Jeg må jo fortelle deg hvor vanskelig det er å gjøre noe som helst i begynnelsen av det vidstrakte ørkenlandskap som er vann, Farris og Cola.
Min første slutteådrikkeperiode varte i fire måneder. Ikke så rart, jeg ville jo ikke slutte. Det var andre som maste, peste og ikke skjønte noen ting. Men jeg hadde det akk så grusomt og vondt, så jeg gjorde et tåkete forsøk. En dag jeg var på vei hjem i bilen fra et av disse selvhjelpsstedene, dro jeg innom Ikea å kjøpte et stort putevar – et sånt stueputevar. At det var oransje, sier bare litt om tåkeheimen jeg egentlig kavet i. Jada, det er hyggelig at du liker oransje puter, jeg gjør ikke det.
Jeg kjørte fornøyd hjemover, fornøyd med å være voksen, edru og pen i tøyet. Klokken bikket seks på kjøreturen, enda mer fornøyd, polet var stengt. Jeg var reddet (eller de som ville at jeg skulle slutte, var reddet). Jeg nærmet meg huset mitt og gledet meg til å dekorere i stuen med det store nye putevaret. Plutselig dalte gleden, lykken knuste som krystall der og da, og i like mange knas.
Man setter jo ikke sammen noe fra Ikea uten å kose seg?! Tivolidråpebutikken var stengt! Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde noe fra Ikea – til puten min? Jada, det var bare et putetrekk, men ærlig talt! Har man noe fra Ikea, så er det bare en måte å få det ut av papirposen på!?
Det gjør man med rødvin. Masse. Det visste du vel?
Jeg hadde altså ingen måte å forholde meg til det nye putetrekket på. Livet som jeg kjente det, kunne bare snuble ned i bekken for min del. Man tager en Ikea-gjenstand, blander det med et glass fylt av rødvin. Et generøst sådan. Og dekorerer eller skrur. Det er nemlig sånn man gjør det! Man gjør ingenting uten?! Ingenting sa jeg! Putevaret ble liggende i bilen i mange dager – i fire måneder faktisk. Til jeg sluttet å slutte.
Da jeg endelig helte den deilige vodkaen ned i hele kroppen for første gang etter de fire ufrivillige månedene andre hadde tenkt ut for meg, filosoferte jeg stort og fornøyelig over at jeg hadde gitt organene mine en velfortjent pause. Men fire måneder holdt i mengder! Det var på tide for dem å begynne og jobbe litt igjen Man skal da ikke gå arbeidsløs heller? Hallooo, jeg hadde vært flink. Sånn. Ferdig!
Jeg drakk på en benk i Spikersuppa, kjempefornøyd i 20 kuldegrader, leide meg inn på Thon Hotel i Brugata og husket ikke mer av det. Så gikk det noen år før jeg egentlig husket noe igjen. Det var ikke verdt putevaret for å si det sånn.
Helt ærlig talt, så er det ikke så forbasket gøy å pusse opp et helt hus på null komma ingenting, men det er utrolig deilig og faktisk orke det. For ikke å snakke om å gjennomføre det! Det er digg det.
Ser du! Ha! Jeg kan rusrelatere alt – til og med en fillete slipemaskin;)
Nå har jeg blitt hekta på å skrive til dere om morgenen og ellers også. En koselig hekting spør du meg.
Hver morgen setter jeg meg ned med baksiden av blogg.no ,i skriveprogrammet her, og lar tastaturet gå. Jeg bestemmer meg alltid for å skrive noe koselig og morgenaktig, men innboksen lyser i rødt og der ligger det et eller flere alvorlige spørsmål. Morgenen blir preget av det og litt mer alvorlig enn jeg trodde den skulle bli.
Dere unnskylder dere og tror dere maser, plager meg. Det kan ikke være lengre fra sannheten enn det. Dere maser jo ikke! Dere reagerer på det jeg skriver om, responderer, får meg til å tenke – fintenke på det jeg allerede driver med. Når dere går på innboksen min, på mailen, i tråder på FB, så viser dere meg bare at dette kanskje har noe for seg. Og ikke minst, det holder meg edru. Det er nettopp sånn vi gjør det. Forskjellen er bare at jeg gjør det litt mer offentlig.
Noen våkner friske og glade, noen våkner litt mer deppa. Noen våkner tungt og vil ikke stå opp, de er bare trøtte.
Endel mennesker våkner og er fortvilet fordi partneren gjorde det i går igjen. Drakk for mye, ble ufin, masete og utilgjengelig som menneske. For det er sånn jeg opplever oss nå som jeg er edru. Fylla gjør at vi forsvinner, det er ikke bare en forandring som skjer, vi forsvinner fra dere. Dere vet ikke hva dere skal gjøre. Dere er sinte og fortvilede.
Vi våkner egentlig med angst, men viser aggresjon, irritasjon og bedrevitenhet. Det var din skyld, du var slitsom og skjønte ikke at jeg måtte få lov til å slappe av etter jobb! Eller vi våkner glade som få, det kalles ofte bakfull… angsten kommer dalene litt senere, men den kommer. Vi pisker oss selv, men går i forsvar. Vi er tilbake på start – til aggresjon og beskyldninger. Det varer til neste drink egentlig.
Noen av oss våkner edru og har vært det lenge, vi liker dagen, vi er glade for at alt er over. De fleste av oss. Noen har fremdeles sug og sliter fordi de er på det første året. Det går over selv om du ikke tror det nå. Bare stol på det. Ja jeg vet at det er vanskelig. Det kommer til å gå fint i dag også. Men bare i dag. Husk det! <3
Jeg har våknet med mascara fra i går. Det går an selv når man er frisk. I dag blir det ikke Retretten på meg. Det blir sliping av gulv og betaling av gjeld. Masse gjeld. Kanskje jeg tør å skrive litt på hasj-innlegget mitt, jeg er litt redd for det fordi det skal ha en snert. Hvem vet hvordan det går. Kanskje jeg gjør noe med den mascaraen etterhvert også;)
Ha en strålende dag!
Det er nesten umulig å svare pårørende eller “vanlige mennesker” på hvorfor vi rusavhengige er som vi er, og ikke minst hvorfor det kan gå helt galt. Jeg har prøvd på mange forskjellige måter, og det jeg alltid møter er et håp om at folk kan hjelpe oss ut av det. Dette er et eksempel på hvorfor det nesten er umulig ,og hvorfor dere rundt oss burde passe godt på dere selv. Denne situasjonen er typisk og det kostet litt å sette seg tilbake i den for å skrive den, det kostet fordi det er så lett å gå dit:
Hysterisk?! Han skal faen meg få se på bråk! Han er jo helt blåst i hue. Kverulere på den måten rett før vi skal legge oss? Sånn er det alltid! Også snu ryggen til da, sovne å late som ingenting!? “Neida, det er ikke noe galt”. My ass! Drittsekk!
Ja jøss, supermorgen! Dette må jeg våkne med?
Sånn ja. Barn levert på skolen, jeg kjører hjem igjen. Eller nei? Faen ta ham! Jeg drar på polet! NÅ!
Alt går rett på høygir. Det suger i brystet, adrenalinet pomper og skyter opp i halsen. Alt fokuserer, raseriet og urettferdigheten stiger i takt med temperaturen bak øynene. Det er glovarmt der. Kroppen rister. Jeg er på vei. Jeg er ikke i tvil om hvor jeg er på vei. Ikke pokker!
Jeg skal faen meg vise ham! Jeg gidder ikke mer. Hvorfor skal jeg holde på sånn som dette? Jeg vil ikke. Jeg gidder ikke å være edru lengre! Fingrene hvitner rundt rattet på bilen. Vinterbrosenteret, jeg går på polet på Vinterbro! Jeg kjenner ingen der og møter jeg noen fra Nesodden så kan jeg bare si et eller annet, det går bra. Jeg lener meg over rattet. Jeg holder fartsgrensen for sikkerhets skyld. Ingen skal stoppe meg nå. Jeg må ha øl også, det er tross alt lang vei hjem igjen. Hvordan skal jeg komme meg hjem med bilen uten å drikke? Jeg må drikke nå. Nistepakke løst. Blir jeg stoppet så kan det være det samme, da har jeg iallefall det jeg trenger i sekken. Jeg må sjekke baksetet – ja, det er en sekk der. Bra!
Pol unnagjort. Jeg har kjøpt nok. Jeg har litervis. Redda og sikker.
Ølen er klar mellom beina. Røyken i sikte på siden. Ingen ser meg. Hold deg litt over fartsgrensen på vei hjem nå Julie, det må se naturlig ut.
Jeg fører boksen opp til munnen. Ahhh, roen senker seg. Varmen brer seg i kroppen. Adrenalinet synker. Nå banker det ikke lengre, nå banker bare spenningen. Et perfekt bytte av følelser. Jeg vet at de røde diamantene ligger klar i sekken. Alt er deilig og jeg er meg igjen. Barn plassert. Lenge leve polkø og mobiltelefon, alt ordner seg i dagens moderne samfunn! Kjæreste på vei til jobb i en annen by. Jeg er alene. Ingen kan stoppe meg. Ingen kan mase og ingen skal få komme til.
Plastemballasjen rundt korken på kartongen gikk lett. Det var som å sykle. Rødvin! Fyre opp røyken. Alt må stemme nå. Jeg stirrer på glasset mens det er på vei opp til munnen, jeg har ikke drukket på fire år. Jeg skal! Nei. Åjoda.. sprekken skjedde egentlig i går. I hodet. Det treffer.
Rødvinen sprer seg i kroppen. Enda mer deilig varme. Alt forsvinner, det er bare meg. Barna sklir unna. Kjæresten sklir unna. Han er snill. Hvorfor kranglet vi egentlig? Det gjør ikke noe, det er over nå.
Litt kjedelig å sitte her alene da? Hvem kan jeg ringe? Jeg går nedover telefonlisten. Nei… ikke hun… hun passer ikke nå. Hmm han kanskje? Nei. .. se der! Åh, at jeg ikke tenkte på henne! Hun er helt perfekt, hun er sikkert langt nede i ølen selv nå. Jeg ringer. Vi snakker. Det er lenge siden sist. Det er koselig. Akkurat som om det skulle ha vært i går. Vinen forsvinner ned i rakkettfart. Akkurat den farten jeg liker…
SVART
Angsten dundrer i kroppen. Hva skjedde i går. Jeg sjekker fort. Ja det stemmer, jeg er alene og jeg har mer igjen. Det sørget jeg heldigvis for. Jeg sørget for at barna er borte i noen døgn til også. Hvor lenge snakket jeg i telefonen i går? Ringte jeg noen andre? Husker ikke… orker ikke å sjekke telefonen. Jeg vil slappe av. Glemme. Jeg kan slappe av i dag, drikke roligere enn i går. Trappe ned til et normalt tempo? Jeg gidder ikke å ha angst nå, den kan jeg. Lett å ta bort.
Jeg ringte heldigvis ikke feil i går. Ingen farlige mennesker fikk greie på det. Kanskje jeg bare kan fortsette nå? Dette var jo ganske digg. Det gjør vondt, men jeg er bare en slurk unna løsningen. Ikke en slurk en gang egentlig, bare en heving, et tak i kartongen for å heve den mot handling, det er alt jeg trenger..
Det er ikke sikkert at noen kommer til å merke det heller? Hvis jeg bare fortsetter litt sakte? I kveld er det Lindmo på TV, det blir koselig. Jeg må skaffe litt ost og kjeks. Det er ikke noe galt i det, herregud! Det skulle bare mangle. Akkurat som om jeg ikke skal få lov til å kose meg litt jeg også!?
Når barna kommer hjem i morgen, så kan jeg bare vente til de har lagt seg. Akkurat som jeg gjorde før. Jeg vet hvordan jeg skal passe på. Barnevernet ja.. nei, det går egentlig bra. De stoler på meg nå, og det kommer jo ingen og besøker meg uten videre for tiden heller?
Jeg kan slutte igjen litt senere
Lindmo dukker opp på tv-skjermen. Jeg glemte å kjøpe ost og kjeks.. det gjør ikke noe.. dette er koselig…
SVART
Andre gjenkjennbare og rusrelaterte innlegg HER
Slå følge med meg på FB a! HER
Del gjerne:)
Boken om de juicy, harde, morsomme, vonde og ærlige detaljene i mitt lange rusliv kan du lese her:
