Tror jeg… eller.. jeg kan de enkleste nå… nei.. jeg kan de litt vanskeligere også – jo! Jeg er så stolt at jeg snart faller bakover. Jeg har nesten glemt at det egentlig er barna jeg skal være stolt av. Jeg kan nemlig forkorte brøk sa jeg!
Jeg tror det var akkurat på brøk-tidspunktet jeg kutta ut alt på skolen. Nå er det skjerpings, jeg har barn som er kloke gitt! De har at på til truet med at de tar første fly hjem hvis jeg ikke er streng med skoletiden. Derfor er jeg streng som pokker, timeplanen holdes. Sett dere ned å hør på mamma! Nei… lærer’n… nei, mamma… nei… eh?
Strenge barn:
-Mamma? Skal vi det eller det på skolen i morgen?
-Vi kan gjøre sånn eller slik. Hva vil dere?
-Mamma!!! Du må bestemme!!!
-Ok.. jeg bestemmer..
Vi er endelig tilbake på vestkysten med hvite strender, uten larver og med noen få kjærkomne mygg.
Ventemoduset begynner å ta på. Det suger litt i brystet her jeg sitter – på en vidunderlig terrasse og skriver til deg.
I dag har det gått fjorten dager siden båten forlot Kapp Verde. De idiotiske (og litt morsomme) fantasiene om puppedamer i lugaren til J, er byttet ut med å dytte bort bekymringer jeg får av å se ut på det urolige havet.
Dytt dytt dytt Julie. Han sa faktisk fjorten dager pluss minus tre. Det blir iallefall pluss… ja, og det er ikke farlig å seile over Julie. Neida, det er ikke det! Marinetraffic kryr av rosa prikker uten navn…
Positiviteten svinner hen, så i kveld bærer det på møtet i Bridgetown.
Til deg som ikke er vant til sånt:
Det har ikke nødvendigvis noe med drikkesug å gjøre, jeg har ikke det, og har ikke hatt det på utrolig lenge. Akkurat nå har det for meg, noe med ensomhet og frykt å gjøre. Og siden alle disse følelsene – alle følelser, kan trigge ruspersonligheten min, har jeg et sted å gå hvor jeg kan møte andre med lik hjerne som meg, bare det blir jeg roligere av.
Her på Barbados, i Bridgetown, er det sånne sammenkomster hver dag. Ja tenk det, på denne lille øya også. Jeg vet at hvis jeg går dit, senker skuldrene seg, jeg går ut av møtet i en bedre og gladere tilstand. Rart ikke sant?
Selv med en u-rusete agenda som å være redd for kjæresten sin og crewet hans på havet? Utrolig nok. Det er en av de tingene man bare kan si: Det bare er sånn, om.
Nei, nå må vi ha ett bilde av crewet:
Rune, Trude og Øyvind. Fine fine mennesker! Jeg kjenner ikke Øyvind enda, men om noen dager gjør jeg det!
Vel, jeg går kanskje på møte. Det spørs på barnas humør i kveld. Jeg lar dem ikke være alene i et fremmed hus hvis ikke humøret er på topp. Eller kanskje jeg tar de med? Alle møtene er åpne her, noe som betyr at man kan ta med seg pårørende. Tja.. hvis de vil, drar jeg de med meg.
Det er faktisk ganske gøy å gå når man er på reise. Uansett om det er i en annen by i Norge, i Japan eller på Nordpolen (jeg må sjekke møter på Nordpolen;). Det er alltid både spennende og beroligende å se nye ansikter av samme slag.
Magen suger hardt i dag, jeg får det ikke unna, så jeg må egentlig. Det er litt som å dra på trening? Man utsetter det, gidder ikke, finner på unnskyldninger og når man først har gjort det? Da føles det deilig i kropp og pannebrask.
Kakerlakker og larver opp etter veggene. Lange mørkebrune larver. Kanskje larvene skal bli Kakerlakker?
Jadajada vi må tåle det sier du? Blablablaba… Pøh!
Jeg skal fortelle deg en ting jeg – vi må tåle det akkurat så mye at vi flytter tilbake til vestkysten igjen. Nå har jeg lært – hvis man ikke liker eksotiske småkryp med nok bein til å donere hele verden, er ikke bushen ved Atlanterhavskysten gullkornet.
Vi spretter rundt på tærne med paranoide blikk på murveggene for å unngå larvenatten. Så i den samme natten booket jeg ett billig strandhus (tenk at det finnes a! BILLIG strandhus a!) på østkysten. Tilbake til hvite strender og vanlige insekter. Kjære mygg og fluer, jeg elsker dere, og dere kan få både blodet og maten min.
Vi har selvfølgelig ikke råd til å holde på sånn, men nå er vi i ventemodus og litt ferdige med Barbados (Jo! Det går an å si det). Vi er jo her for å nyte livet, ikke for å være tunge i hode mens vi danser samba i en sokkelleilighet sammen med larve-Morten! Barna skal ha det bra, jeg skal ha det bra og vi er på en FIN reise. Sånn ja.
Ensomhet
Jeg har tenkt mye på det ordet i russammenheng i det siste. Når vi slutter å drikke og går sakte inn i et edruskap er det ofte kjedsomhet og ensomhet man treffer først. Det kan lett føre direkte tilbake til Puben. Det er også en av grunnene til at vi burde gå på disse ‘teite’ gruppene nesten hver dag i begynnelsen.
Ja, du skjønner sikkert hvorfor jeg tenker på det nå om dagen – fordi jeg venter på J, jajaja – jeg har sagt det før, jeg vet jo det da!
Jeg juksa nemlig litt på vei inn i edruskapet mitt. Jeg møtte ham på den tiden, og det var et helt riktig møte. Hvorfor det var riktig, skal jeg ikke fortelle her fordi J vil være i fred for eksponering. Men av en eller annen grunn lot han meg skrive åpent om det i boka, så hvis du har lest den, vet du hvorfor. Så la oss bare si her at det var helt riktig, også for edruskapet mitt.
Det er derfor jeg sier ‘juksa’. Jeg unngikk ensomheten og kjedsomheten, ble forelsket og i flaksens (eller hva du nå måtte velge) navn, forelsket i noe som var riktig for reisen jeg hadde begitt meg ut på. Når jeg tenker på deg som er utsatt for mye av ensomheten, føler jeg meg heldig og ja – juksete.
Jeg kan ingen triks for å unngå kjedsomhet og ensomhet, men det tror jeg ikke de som har erfaringen med det kan heller. Avhengighet har ingen quickfiks! INGEN!
Det eneste trikset som finnes er det jeg maser om: gå dit og gå dit ofte! Og med dit mener jeg det alternativet du liker best. Kjedsomhet og ensomhet inn i ett edruskap handler nødvendigvis ikke om å være fysisk alene heller.
En partner som gjør så godt han/hun kan, har ikke sjans i havet til å skjønne hvordan du fungerer uansett hvor mye han/hun prøver. For all del – vær sammen med de du vil være sammen med, men møt oss også, så du ikke havner i grøfta igjen.
Så det sitter jeg å tenker mye på nå, fordi jeg kjenner littegranne på det.
Makan! Hva man gjør når man savner! Og jeg savner ikke bare på romantiske måter nei! Jeg får fantasier, syke fantasier som logisk sett er helt usannsynlige, men selvfølgelig? Jeg klarer fint å sannsynliggjøre dem – jammen det er klart det!
Hå! Ikke prøv deg, du vet akkurat hva jeg snakker om.
Jeg tror jeg har plassert opptil ti forskjellige puppebabes inn i lugaren til J – midt på Atlantern. Om jeg kan få det til å bli logisk Ja?! Uten tvil… hvis jeg bare jobber litt for det. Og det er akkurat den følelsen jeg drikker på – eller, heldigvis, drakk. Så jeg stagger fantasien, jeg klarer det og jeg klarer det ikke. Jeg blir sint på meg selv fordi J ikke fortjener sånne tanker, så klarer jeg det igjen.
Du, heldigvis har Frustrerte Fruer deisa inn på Netflix med åtte sesonger. Lenge leve hjernepauser!
Fantasiene startet fordi det dukket opp ‘levert’ på en sms jeg har sendt. Intet svar = galskap i hue. Det har jo ikke gått 14 dager en gang! Det tar 14 dager å seile fra Kapp Verde til Barbados Julie!
Vel, den fantasien er ikke egentlig så stor som det ser ut som i teksten. Det meste er romantisk savn, for jeg er jo sånn. Jeg må ha prins, hester og slått. Basta – du kan si hva du vil.
De siste dagene har romantikken min gått ut på å se etter det flytende slottet med prinsen på Marinetraffic, og det er selvfølgelig jævla irriterende at de ikke har registrert ruten sin! De rosa prikkene er privatbåter og jeg sitter å gjetter i vilden sky. Hvilken av de rosa båtene er J! Forbasket bra at de er rosa iallefall:
Sånn sitter jeg og tolker og refresher siden for å se hva som skjer – uten å hvite hvilken rosa lille dott for pokker! Men de over her ser jo fine ut? De er jo bare noen få dager unna.
Men så da vet du, så forstørrer jeg kartet..
Nei.. her er det bare å bøtte nedpå med alt for sterk blåbærsaft. Eller… komme oss ut av dette larvehullet… tilbake hit:
Se a du, jeg har fått nye tenner og greier. Ikke værst: ny sand og nye tenner.
Det nye stedet vi skal til i morgen ser heller greit ut, så jeg lar blåbærsaften ligge;)
Julie, jeg tror ikke egentlig at jeg er alkoholiker, jeg har bare et alkoholproblem.
Før
Kanskje det er det som er hovedproblemet? .. En dag..
Jeg vet iallefall at jeg skal slutte å røyke… en dag…
Trasoppklinikken så så teit ut på TV. De derre gruppe-greiene så jo helt frelst ut, også virket de derre behandlerne så strenge!
Ok Lars, men hva synes du de burde gjort på en sånn klinikk da? Spilt slåball og bedervet akrobatikk? Burde behandlerne servert ostekake mens de sa: bare drikk du, det er helt greit, dessuten må jeg nesten få lov til å si at de er meget pen i tøyet i dag.
Jeg beundrer virkelig folk som står på og jobber med sånne som oss, dag ut og dag inn i årevis. Vet du hva de får høre hver dag?
Akkurat de samme setningene, nesten de samme historiene, de samme klagene og den samme angsten, frykten og smerten. Du skjønner det Lars, at på disse områdene så fungerer hjernene våre helt likt, og hva hjelper i lengden?
Å dele erfaringer med likesinnede hjelper i lengden. Derfor spilte vi ikke slåball og spiste ostekake. Derfor så du de ‘teite’ gruppetimene på TV. Det er klart sånt ser teit ut på TV! Det finnes vel tusenvis av komedier som er skrevet over det temaet. Gamle som nye. Men hvorfor gamle? Fordi det har fungert helt siden det ble oppfunnet. Fordi vi er like (i rusen) og av en eller annen grunn senkes skuldrene våre i et trygt rom, når det samtidig går opp for oss at vi ikke er alene om galskapen. Vi er faktisk så mange at vi dekker det meste av jordkloden. Joda på havet også, jeg kjenner noen sånne som er på havet akkurat nå.
Behandlerne er selvfølgelig ikke egentlig strenge. De er noen av de mest hjertevarme menneskene jeg har møtt i mitt liv. Behandlerne og hva de lærte meg sitter i kroppen enda, etter 4 1/2 år.
Så har vi disse møtene. Vet du hva? Jeg gidder ikke å begynne en gang! Eller jo..
De er ikke religiøse. Man tror det fordi det finnes visse ritualer på møtene. Så drit i det da! Overse det og ta i mot hjelpen. Har ikke du ritualer i hverdagen forresten? Jeg hører at du sier nei nå, men det har du faktisk. Du har ritualer rundt angsten din, på vei til jobb, på vei til puben, på vei til polet eller butikken. Du har et ritual når du hever det første glasset. Men jeg vet at det ikke går an å snakke om det, så vi gjør det lettere:
Enkel matte:
Det startet i 1938
Siden den gang har det oppstått møter over hele verden
Nå finnes de i hver eneste store by på denne kloden
Er det fordi at gruppesituasjonen med likesinnede hjelper?
Enkel matte..
Jeg tror ikke problemet ligger i hva vi mener og synes om ditt og datt – for det gjør vi mye av uansett, besserwissere som vi er. Jeg tror problemet ligger et helt annet sted. Det gjorde iallefall det for meg:
Selv hadde jeg aldri så store motforestillinger mot hverken det ene eller det andre, fordi jeg alltid skjønte matten. Millioner av mennesker rundt i verden gjør det på den måten og det må vel være av en enkel grunn: det virker. Ja – punktum.
Motforestillingene mine lå ett helt annet sted: jeg ville ikke slutte – ikke egentlig. Hverken med festing, kosing, eller feiring. og å feire noe kunne jeg gjøre hver dag – hele året.
Ok, det var vondt hver dag, angsten var en leveregel, men det var alltid på grunn av hva som skjedde I GÅR. I DAG skulle det selvfølgelig bli kjempekoselig – eller gøy! Vi må for guds skyld ikke glemme gøy!
Det ble aldri noen av delene de siste ti årene. Før det var det egentlig heller aldri gøy, fordi det alltid endte opp i en eller annen katastrofe.
Bortsett fra rushjernen, så er vi jo forskjellige på alle andre måter. For meg var det aldri snakk om å slutte. Derfor sluttet jeg heller ikke, på tredve år. Men joda! Nok hadde jeg fått en drøss med ganger, gjennom hele ruskarrieren egentlig.
Når du sier at du kryper til korset Lars, mens du går på puben, eller sitter hjemme og stanger hue i veggen fordi du ikke drikker den dagen, så er ikke det å krype til korset. Korset krypes til når man har det så vondt at alle motforestillinger legges på hylla på grunn av smerte. Når smerten og angsten er så stor at man ikke har noe valg. Når man har fått nok. NOK!
Ikke når man vil slutte, men når man vil SLIPPE. Når man er klar for å legge ned all motstand å gjøre det som blir foreslått. Uansett om det er fra en gruppe på Blåkors, A-senteret, en klinikk, AA eller – ikke minst: Retretten. Og når man går dit, går man egentlig bare når man gjentar det flere ganger i uken. Man ‘går’ ikke fordi man har vært der en eller to ganger i sitt liv.
Nå, det er min erfaring.
Du er redd for at jeg skal avvise deg og gi opp – gå lei.
Lars – en av de vanligste traumene vi bærer på er avvisning, opp gjennom hele livet. Det kan være så enkelt som at hjernen husker en rygg ut av en dør. Den husker det uansett om vi vil eller ikke. Jeg har det sånn selv, min styrke har blitt at jeg vet om det – bare det, jeg vet fordi jeg har lært om det – av andre.
Jeg vet også hva jeg er, veldig godt. Jeg skriver kanskje om det snart, jeg er tross alt på reise og reise fordrer en blå paraplydrink, men jeg vet så alt for godt hva som skjer etter den drinken – derfor tar jeg den ikke lenger. Det er for vondt.
Men vet du hva Lars? Det er ikke alltid den kunnskapen hjelper heller, ikke hvis jeg lar det ligge og det gjør jeg jo en gang i blant med min late hjerne. Hvis det skjer så er det rett på drinken.
Derfor gjorde jeg noe med det i dag. Jeg skrev dette til deg. Det er alt som skal til i lengden hvis jeg gjør HELE jobben. Jeg kommer ikke til å drikke i dag fordi jeg måtte tenke ordentlig for å dele dette. HELE jobben har jeg lært av andre, ikke av meg selv, for det går ikke! Hadde jeg vært alene med mitt eget hode.. tja, mitt eget hode har vel stått sin prøve – i 30 år. Nei takk, ingen gjenkallelse til audition der nei!
Så Lars, når du er svak nok, når du er helt ødelagt (som du tror du er hver dag), når du ligger på gulvet og ikke en gang kan krype, da synker motforestillingene kanskje?
Gruppeterapi er ikke teit – det ser teit ut.
Trasoppklinikken er ikke farlig – det bare føles sånn.
Kan du forresten forklare meg forskjellen på en alkoholiker og en som har et alkoholproblem?
Hva er farlig? Det kan du vel egentlig svare på selv?
Jeg hadde ett klippekort til festen i livet mitt, det har jeg brukt opp. Det er ikke flere klipp igjen.
-När man e på en öda ö, så vil man vel va där i sju år åt minstånde?!
-Sju år???
-Tenk om vi aldri kan komma hem?
-Tja, vi får vel kasta ut en flaskpost.
Ok da, så er ikke denne øya øde, men det føles sånn uten deg! Du skjønner det J, at i denne høyelektroniske tidsalder som vi tross alt befinner oss i, kommer jeg ikke til å føle meg rolig bare ved å sende deg en flaskepost.
Det holder ikke med eventyr når jeg venter på deg, og jeg venter selv om jeg vet at det enda er en drøss med dager til du kommer. Vet du J, jeg sjekker til og med sms’ene jeg har sendt deg flere ganger om dagen, bare for å se om det snart står ‘levert’.
Så nå må du komme snart, for jeg er ikke mitt fulle meg uten deg. Inspirasjonen svinner hen litt skjønner du, selv med mine elskede barn og min deilige varme rund meg her på Barbados. Så jeg driter i at det tar to uker å seile over Atlantern. Make it ONE!
Jeg klarer ikke en gang å skrive J! Så derfor skriver jeg like godt til deg nå for å klare det. Av en eller annen grunn så må jeg skrive? Harr’u hørt?! Jeg som aldri har skrevet i hele mitt liv? De siste tre årene har jeg skrevet, og nå må jeg visst nok det? Jaja, tenke seg til hva man oppdager når man får karret seg ut av fylla…
Så hvor er du? Midt ute på Atlanterhavet. Ja jeg vet det, men jeg klarer ikke å la vær og vente..
Jammen så kom da!
Ja, vi er altså på Barbados. Barbados…
Nå tenker sikkert en og annen: Herregud Julie, du er i Karibien sammen med barna dine. Slutt å syt! Men vet du hva J, jeg syter ikke – jeg nyter at jeg savner deg.
På en måte….
På en annen måte nyter jeg å være alene sammen med barna. Vi blir tette og samarbeidende, det er fint og jeg har fått bekreftet at barna mine helt klart både er plan A og B. Du husker det? At jeg lærte det av Rita? Man må ha en plan B for å holde seg edru i lengden. Jeg må helt klart ha en plan B når jeg er uten deg. Eller plan A, barna er jo A.. og du er A.. ABABABAB.. jaja – dere er fine planer uansett..
Det er spennende å høre barna skravle i vei om livene sine. De har så fine hoder begge to! Og vet du hva? Hjemmeskoleringen går faktisk kjempefint. Vi har til og med timeplan!
Se her a:
Ferdig kl 12 hver dag. Jeg tror det kan holde med to barn og en “lærer” – og to når du kommer? Vi får se. Jada, vi skal ha norsk også, det drar vi inn i ‘valg’..
Rent bortsett fra i går – vi skulket for å surfe, så nå er vi surfere. Joda! Det er klart man blir surfere av to timers kurs, slutt å tull! Du får ikke være med å surfe når du kommer forresten, du er sikkert god – og det kommer til å irritere stumpen av meg!
Eller – det var vel ikke skulking? Det var en utflukt. Ja, sånn må det bli..
Utflukter har man da gudhjelpe meg på skoler også?
Vi får bare ta samfunnsfag i valgfagtimen i dag i stedenfor. Ja, du skjønner – det er sånn jeg… nei – vi, har lagt det opp. Valg fylles med de andre fagene eller oppgaver om reisen vår.
Å lese historie om dette området (hele Karibien) kan lett gjøres spennende. Det går nemlig fint an å gjøre det gjennom å studere de gamle famøse piratene. Begynne med Svartskjegg foreksempeI = Edward Teach, eller Charles Vane som også har blitt plassert inn i serien Black Sails, he’s for real you see.
Da får man det meste, de kommer jo fra steder.. man får engelsk historie, kolonisering, rivaliseringen mellom England, Spania og Portugal og ikke minst… slavehandelen.
Barbados er hovedsakelig bebodd av Afrikanere (er det det man sier nå til dags?). Barbados ble kolonisert av England. Så hva gjorde engelskmennene her etterhvert a? Stakk av? Kanskje det har vært et gedigent slaveopprør her? Det må jeg finne ut av..
Vi har selvfølgelig vært på utflukt før også, og møtt disse gutta:
…som liker seg best oppå skilpaddekompisene sine når de inntar lunsj:
… eller midt på veien.
Barbados… Barbados… vi har både bodd på vest og østkysten. Valget er enkelt hvis man vil velge en av to goder – vil du ha hvite strender med kokospalmer hengende over hue, er det vestkysten som gjelder – inn mot det Karibiske hav. Der får du hele glansbildet, vel… nesten.
Vil du ha dramatikk og surfing mot tilfeldige steiner, er det østkysten som gjelder – røffe tilstander med hele Atlanterhavet slengende inn på stranda. Jeg vil tro det gjelder hele perleraden som utgjør de Karibiske øyer?
ØSTKYSTEN
Vi kom hit for bare noen dager siden, uten å vite helt hvordan det var her. Vi måtte flytte fra de hvite strendene fordi jeg bare hadde leid huset til den datoen vi trodde du skulle komme J! Og her på Barbados er alt fullbooket. Så nå bor vi i Lala-land.
Jeg ble først og fremst forført av terrassen
Mest fordi jeg ikke blir inspirert av sånt som dette:
Herregud! Jada, det er fint nok, men det går jo ikke an å kjederøyke, skrive og bøtte kaffe uten godstoler! Se på det pinne-aleminiumsrasket da!
Så ja – vi kom hit til Cattlewash på mandag, vi nøt terrassen og jeg gikk for å sjekke ut stranden.
Tydelig offpist for surfere.. så det er selvfølgelig her de er. Man vil da ha det farlig!
Jeg fant en liten kulp å bade i – eller rettere sagt, en stor stein som skjermet for galskapen, og det eneste stedet man kan dyppe seg.
Jeg liker å gå på strender, så jeg gikk, men stoppet brått. Hva var det?
En grav? Et minnesmerke?
En mann vandret frem og tilbake ved stedet.
Jeg ville ikke forstyrre, men klarte ikke å la vær. Det var noe tungt over hele atmosfæren. Jeg nærmet meg prøvende og forhåpentligvis høflig. Vi dro gjennom de vanlige frasene og det viste seg at han var fra USA. Og som vi vet, folk fra USA er det lett å komme i snakk med.
-Hi, I just have to ask: what happened here?
– A boy died surfing here some days ago, and somebody – i don’t know who, made this memorial for him. I have to say, I really appreciate the gesture.
-Surfing here? That sounds crazy?
-No, not if you go far enough out into the waves, and know what to do. He knew, but it can of course happen anyway, as it did with him. He was a good surfer and a great guy.
– So? You knew him?
-Yes. It was my son, he only got to be sixteen year old. He was the best.
Der stoppet samtalen, vi bare så på hverandre, for det ikke var mer å si.
Jeg lot ham være i fred og gikk til mitt, til mine barn på snart samme alder. Kanskje det var derfor det satt så hardt i brystet?
Siden jeg møtte denne mannen har jeg gått dit hver dag – av en eller annen grunn. Og det sitter like hardt enda. Seksten år… det ble nært. Minnesmerket er brutalt, vakkert og trist.
Jeg har ikke vist det til barna mine enda. Hvorfor? Fordi vi selv dro på dette surfekurset i går. Vi skal leie brett i dag og vi har det gøy med det. Jeg elsker å finne felles interesser med barna mine. Vi har slalåm, snowboard og nå kanskje surfing?
Det er livet og vi må leve det for å nyte det. Det er jo også derfor vi er på denne reisen. Jeg skal vise barna mine minnesmerket om noen dager, men først skal vi surfe litt. Så Aksel? Min kjære venn! Du får ikke sladre til Maria enda;)
