Første gang jeg så Hanne, satt hun bortgjemt og redd inne i et hjørne på Dovrehallen sammen med datteren sin. Datteren hadde fått nok, kanskje Hanne også – det var vanskelig å si der og da for både Hanne selv, datteren og meg.
Ja, vi valgte Dovrehallen til å ta opp en podcast-episode for pårørende og rusavhengige. I tryggheten for alkoholikeren og smerten for den pårørende – den brutale sannheten.
Jeg så de ikke bortgjemt i kroken før vi var ferdige. Det skulle vise seg å bli slutten og begynnelsen for Hanne og hennes familie. Hanne hoppet i det – stille. Hun har vært stille i Tilbake Til Livet i to år. Nå er hun ikke stille lenger.
Møt Hanne Merete Falck etter 16 måneders edruskap:
Så du det? Freden hun har fått?
Endringen som skjer når vi gjør noe med det, handler ikke om rus, men om hele livet. Rus tar mer av deg enn du tror. Det tar hele deg, alle rundt deg, og røver alt du har av følelser og rasjonalitet. Spesielt for deg som fungerer i livet ellers – du dytter det foran deg lenger og smerten gror saktere, seigere og kronisk.
Dette er fred
I dag begynner vi fra starten igjen
Det krever ikke at du er klar (det blir vi aldri), det krever ikke edruskap (det kan ikke tvinges). Det krever ditt hopp inn i det ukjente. Inn i en anonym trygghet du enda ikke kan se for deg, men må ta i mot for å få endring:
Det sa jeg til meg selv på tross av angst nesten hver dag før drinken var innen rekkevidde.
Det sa jeg til meg selv på tross av hva jeg hadde gjort eller ikke gjort kvelden før.
For de fleste kvelder går fint, men uansett om de går fint eller dårlig, er det vondt uten et snev av promille.
Hva er du mest redd for?
“Alt”
Var mitt andre svar til meg selv – alt.
Ingenting og alt er store ord. Så store at de aldri kan få noen løsning. Skal vi gå til ordet “løsning” også?
Løsning på hva da? Ingenting og alt?
Løsningen på det ukjente.
Hva er du mest redd for?
Egentlig var det de små tingene. Jeg var redd for hva jeg skulle gjøre istedenfor å drikke. Jeg var redd for smalltalk. Det er de fleste av oss uansett (omdøpt: sosialangst).
Jeg var redd for hvordan jeg skulle tilbringe tid med vennene mine uten å drikke. Kjedelig.
Jeg var redd for hvordan feriene kom til å bli. Kjedelige.
Jeg var redd for kvelden.
Jeg var redd for å sove. Tankespinn.
Jeg var redd for angsten. Med andre ord, jeg hadde angst for angsten i seg selv uten å tenke over angstens kilde. Alkoholen.
Jeg visste ikke en gang at alkoholen var angstens kilde. Jeg hadde diagnostisert meg selv med alt annen enn alkoholen: sosial angst. Eksistensiell angst. Depresjon. Eufori = “Jeg er en person som må ha spenning og kick i livet”. Skal vi gå så langt som til at “Hedonist” også var en egendefinert diagnose? Hedonist = jeg liker å være oppe om natten jeg er mest kreativ da. (Selv om inspirasjonen hadde tatt fyken for mange år siden).
Jeg var redd for å slutte så jeg ikke kunne nyte livet lenger.
Jeg så ikke sannheten for skogens grønne trær.
Jeg så ikke at jeg aldri lenger nøt livet.
Jeg så ikke at de spennende dagene alltid endte i kaos (ville ikke se).
Jeg så ikke at tankespinnet forsterket seg av alle mine brutte avtaler til både meg selv, andre, og kreditorene.
Jeg så ikke at årsaken lå i alkoholen (jeg ville ikke se det, jeg ville fremdeles kose meg).
Jeg var redd for å slutte fordi jeg ville slippe å slutte. Jeg ville fortsette og bare slippe konsekvensene.
Jeg “trappet ned” hele livet. Jeg trappet ned fra den første gangen jeg gjorde noe dust i fylla. Jeg trappet ikke ned for å gjøre noe med selve alkoholen. Jeg trappet ned i tankene, ikke i handling, for det trapper jo opp igjen av seg selv når man fortsetter.
I hodet trappet jeg bare ned håpet om at konsekvensene skulle bli mindre for kvelden. Det skjedde ikke.
Til slutt måtte jeg hoppe ut i mørket. Ut i det ukjente. Ut i å være redd for “alt og Ingenting”.
Svaret på hva alt og ingenting var kunne jeg ikke se før jeg hadde vært edru en stund. Å få oversikt over det er et resultat av handling.
Rus = Handling og bare det.
Resultatet er fred, sinnsro og glede – det kommer ikke før, det kommer etter handling.
Fred, sinnsro og glede er der til alle. Til deg også.
Før i tiden var jeg så intelligent at jeg ikke husker noe av det. Jeg hadde en selvinnsikt på linje med orakelet i Delfi og litt mer. Jeg løste et hvert verdensproblem som krysset min vei. Det var i grunn bare å knipse av korken.
Jeg løste ikke bare verdensproblemer, jeg løste andres problemer samtidig.
Andre menneskers kjærlighetsproblemer, drikkeproblemer, sorger, gleder, hemmeligheter og andre grantrær. For ikke å snakke om mine egne problemer – jeg løste de også.
Før i tiden hadde jeg full oversikt.
Jeg hadde full oversikt over hva jeg ikke gjorde og hvorfor.
Årsakene var mange og unike. De var så unike at jeg kunne hjelpe hvem som helst med hva som helst gjennom min egen erfaring av hvorfor jeg ikke gjorde hverken det ene eller det andre, og hvorfor jeg valgte å gjøre som jeg gjorde.
Kanskje det var derfor jeg var så full? Fordi jeg var så smart at hodet trillet rundt?
Vi må ikke glemme at jeg oppå det hele var unik i mine tragedier, sorger og omstendigheter. Det var all grunn til å fortsette som jeg gjorde. Jeg hadde tross alt full kontroll over hvorfor det var som det var med det meste under en gråstein.
Jeg er fremdeles rimelig intelligent. Når jeg er på mitt beste, når professor-Julie dukker opp med all sin vitenskap og innsikt, vet du hva som skjer da?
Da lærer jeg ingenting.
Og det værste av alt? Vet du hva det er eller? Verre enn verst: jeg avslører ikke alltid at professor-Julie er der når det gjelder. Når jeg virkelig både vil og trenger å lære noe.
Jeg må minne meg selv på at hun er der i bakgrunnen nesten daglig.
Heldigvis er tjukk-i-hue-Julie ganske opptrent nå, så litt får jeg med meg – i hvert fall så mye at jeg ikke finner ut at en drink er helt greit for meg som har vært edru i 7 år.
Hvis professor Julie kommer og tuller med det der? Rakkettforskeren som kan alt om seg selv?
Da skal jeg love deg at de som er rundt meg, mine nære og kjære står fare for både foredrag, leksjoner og filosofi på høyt nivå fra denne jenta.
Langt nede i rødvinskartongen er det ikke bare Kierkegaard-Platon-Aristoteles-Julie som dukker opp. Vet du hva jeg skal vedde for? Jeg kan vedde for at hun snakker flytende Japansk også.
Vel – dette er jo ikke nødvendigvis rusrelatert. Mitt superego (som Svein kaller det så fint) og mitt bedrevitende jeg dukker fremdeles opp i situasjoner hvor det hadde vært bedre å være:
Nysgjerrig, lyttende, åpen og villig.
Jeg håper jeg husker de fire ordene i morgen tidlig.
Det er lettere å jobbe med litt øl i kaffekoppen. Øl er jo helt ufarlig, dessuten går jobben lettere på den måten.
Skal jeg si: “Det var det jeg sa”?
Nei!
For en setning! Tenk at så mange mennesker fremdeles sier den, eller om ikke sier så i alle fall tenker: “Det var det jeg sa” …
Har egentlig litt alko i kaffekoppen tidligere på dagen noe med covid og isolasjon å gjøre?
Ja. Hmmm .. hvis du tenker etter? Tenker tilbake på situasjoner i livet hvor muligheten for å gjøre akkurat som du vil åpnet seg. Det er mange av de bakover i tid: alene på hytte, alene hjemme, en tur på “spa”, på seminar, en avkoblings-ferie eller bare litt barnefri.
Egentlig – for vår avhengige hjerne er isolasjonen vi står i nå bare en utvidet mulighet. Vi klekker ut muligheten til å ha en mulighet fortere enn Nille slo Jeppe (det var ikke derfor han drakk heller;).
Men du planla jo at alt skulle bli bedre nå?! Roligere. Du skulle virkelig bruke tiden til deg selv. Joa, men under der, begravd langt nede i underbevisstheten lå frøet til en mulighet. Frøet ble sådd ved første hint av nyheter om isolasjon.
I mars?
Føl litt på det. Våg å kjenn etter. Da ser du det med en gang. Jo!
Kom igjen nå, våg å se tilbake. Du skjønner – i det du våger det kan det skje en ting til også:
Du kan kaskje få et lite glimt av at det ikke er deg det er noe galt med. Et lite glimt av at hjernen din turer fremover av seg selv.
Du er ikke svak eller gal. Ikke skitzo heller selv om det føles sånn. Selv om det føles som om den ene delen av deg er helt uenig med den andre, og de svakeste delen vinner mye mer enn du vil selv.
Det er rett og slett sånn en avhengig hjerne fungerer. Det går an å snu på den, men du må ville selv. Ikke at jeg trenger å fortelle deg det;)
Kjenn godt nå, jeg mener det. Du er ikke svak eller gal. Jeg lover.
Utbrøt en entusiastisk dame og begynte i Tilbake Til Livet. Og hun kan, som jeg kan og som du kan.
Så hva var det da? Hva var det som stoppet henne, stoppet Svein eller for den saks skyld meg selv i så mange år? Skal vi ta det helt enkelt?
For det er egentlig ganske enkelt. Vi stoppes av at vi overhode ikke er interessert i å slutte. Vi vil bare en ting – slippe å slutte. Vi vil slippe konsekvensene det gir. Vi vil slippe å gjøre det vi gjorde i går igjen, og vi vil slippe tanken på hva andre tenker.
Derfor tar det årevis før vi kryper til korset hvis vi i det hele tatt gjør det. Vi har trappet ned hele livet. Ikke for å slutte, men for og slippe alle konsekvensene. Vi har trappet ned siden første gang det gikk galt.
Neida! Ikke trappet ned sånn som du tenker nå, men på den andre måten:
Vi har lovet oss selv at det ikke skal skje igjen – det vi gjorde forrige gang. Vi har til og med fått drøssevis av beviser for at det går an – det går jo bra nok av ganger!
Til det smeller igjen. Og igjen … og igjen … og igjen …
Kanskje Einstein tenkte på oss da han kom med utsagnet sitt? For en ting er sikkert:
Definisjonen på galskap er:
Å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat
Heldigvis for oss i Tilbake Til Livet hoppet Svein rett i det 2 september og forandret sin definisjon sammen med oss, for er det en ting som er helt sikkert, så er det at denne mannen gir en helt egen dimensjon i delinger. Han gir, og han gir ekte. 3 ganger i uken stødig og fast møter du opp på sendinger i TTL Svein. Det er helt utrolig og jeg vet at jeg har med meg alle medlemmene når jeg sier:
Tusen takk for at du er deg Svein!
(Neste tirsdag får du se alt om hvordan Svein har det nå)
Dagene skled over i hverandre som seig gjørmete saus. Ikke for det – jeg hadde oppgaver å ta meg av og det gikk. Ting gikk uansett saus. De gjør gjerne det.
Oppgaver som for eksempel barna.
Heldigvis var de store nok til å leke selv, så jeg slapp å vente helt til kvelden før første drink. Sommer må vite! Det var klart jeg skulle kose meg!
Dessuten hadde jeg større oppgaver enn barna å forberede. Jeg skulle regissere en helt opera den sommeren! Tenk så gøy! 40 korister, 7 solister og et helt orkester.
I kveld blir det GT til manuslesing! Litt kos til kunsten må til.
Et sommerspjel – en liten sommeropera på Sørlandet. Hvem klarer ikke sånt med en GT eller 15? En GT eller 15 setter bare et godt perspektiv på terasse-rekene. Et manus er helt klart det samme som en godt innarbeidet kokebok. Flekkene skal synes, som minnet meg på at GT er blankt. Vi må spe på med litt rødvin til senere på kvelden. Rødvin er definitivt kunst.
Saus? Eksistensiell saus.
Et sausete fungerende liv hvor selve gjørma gled som understrømmer av lava. Angst-lava.
En date med en. En date med en annen. En jobb på scenen. To jobber bak. Barn som leker. Barn som overnatter. Barn på besøk.
En varm god sommer med sol, båt, vann , de beste jobbene, øl i kaffekoppen kl 17 og vin utover kvelden.
En sommer jeg ikke husker noe av. En sommer full av angst marinert i promille og et fungerende liv.
2013 – min siste sommer på “jodadetgårsåbraså-barnahardetsåfint-ogjegharsåmyeågjøre-seilaset.
Toro vet ikke hva de snakker om når de lanserer en ny saus, bare så det er sagt.
Vi fungerer på jobb, som denne Operaen også gjorde sommeren 2013 – tross saus
Fra sommer-operaen Beltespenna på GylandPremierefesten kan starte
En etterlengtet applaus så festen endelig kan starte. Sjefen har gjort jobben sin og det er mer GT på plakaten. Det er jo festen vi venter på. For ærlig talt? Uansett om det er på teater, på seminar eller fredagspilsen på Pub’en, så er the en game hovedsaken.
Barna har det bra (i det minste på overflaten) – tross saus
Storesøster foran som et godt eksempelMens lillebror følger modig etter
Rus i alle former er sakte, seigt, snikende og kronisk. Vi fungerer lenge, og lengre enn lenge.
Jeg lurte ikke på om jeg fungerte den gangen, og lurer ikke på det nå. Min refleksjon tilbake i tid handler mye mer om hvordan de rundt meg egentlig hadde det. Hva de egentlig så, og hva de egentlig forsto. Deres egentlige uro og smerte rundt hva jeg ga dem den gangen. Alt de også fornektet og levde.
Vi er fungerende, vi er vanlige og vi er mange. De fleste av oss dundrer på til graven tar oss, og det er en uendelig lang smertefull vei.
Jeg er heldig. Jeg er ikke sterk, men heldig som er av de 10% med et reelt nok.
Jeg er heldig fordi barna mine slipper meg som jeg var. Jeg er heldig som la ned min egen besserwisser – en forvridd tolkning av “dyp selvinnsikt” og tingenes tilstand.
Du kan kalle det å legge deg flat. Du kan kalle det at du har fått nok. Jeg liker å kalle min vei ut at jeg ble lurt. Jeg ble skikkelig lurt av meg selv fordi jeg gjorde det med overlegg. Jeg gikk helt inn for å følge det en som hadde gått foran meg lærte bort, uavhengig av hva jeg selv trodde.
Jeg lurte meg selv til “å se hva som skjer” med et hopp inn i det ukjente og skumle fordi det ikke hjalp å drikke lenger. Ikke for det – det hjalp ikke å ikke drikke heller. Da er det på tide å la seg lure spør du meg.
Jeg lurte meg selv til jeg hadde lært. Jeg fikk hjelp til å manipulere hjernen min inn i en ny tankerekke uten å stille spørsmål til hvordan og hvorfor. Jeg manipulerte hjernen via læring til nye minner og nye reaksjoner på gamle følelser.
Jeg liker de ordene – lure og manipulere. De er morsommere for oss bullshit-detektorer. Og er det en ting som er helt sikkert, så er det at det er morsomt å lure seg selv til et bedre liv.
Spillet kan fortone seg omtrent sånn, men husk, det er ingen regler så alt kan skje
1 Du oppdager at ungen din ruser seg:
Gå rett i kjellern (senere i spillet skal du oppdage at det alltid er en kjeller under kjellern), men en kort stund er du uvitende om akkurat det).
2 Du setter grenser:
Alt er bedre nå. Slå et ekstra kast.
3 Det blir ikke bedre:
Rykk tilbake til start
4 Du prøver å finne noen som kan hjelpe:
Stå over en fire – fem kast, til enten noe skjer eller du gir opp og tenker at dette må du fikse selv.
5 Ungen din lover bot og bedring:
Og sier at hun egentlig ikke har noe problem. Du blir glad å klatrer opp en stige. Eller to, hvis det er første gangen hun lover det. Hvis du har hørt det mange ganger før, at alt blir bedre nå, kan du bli stående der.
6 Det blir verre igjen:
men du har hvilt, så du tror at dette kan du fikse. Slå et ekstra kast.
7 Du må ta fri fra jobben:
for å leite etter ungen din.. Stå over et kast mens du ringer politi og ruskonsulent.
8 Du leiter etter ungen din:
Henne finner du ikke, men du møter både Spardame og Svarte-Per. Før ville du ha rykket tilbake til start, tatt en tur i kjellern og stått over et kast. Nå er du så vant til det at du bare spiller videre.
9 Siden ingen hos politiet hører på deg:
når du ringer å forteller om planlagte kriminelle handlinger, drar du til politistasjonen. Der trekker du kølapp og venter. Stå over et kast.
10 Du ringer til NAV
for å prøve og får til et samarbeid. Rykk en plass bakover for hver telefonsamtale.
11 Ungen din tar enda en overdose:
Du har en åtter på hånda og vrir til hjerter. Det hjelper en liten stund.
12 Ungen din blir tatt av politiet:
og rykker i fengsel. Du vet hvor hun er og kan slå to ekstra kast.
13 Dessverre løslates arrestanten: Hun er ute igjen og du står i sjakk.
14 Huset ditt oppgraderes:
eller nedgraderes, til hotell. Ungen vil ha penger hver gang hun har passert start. Du har fått nok og stenger banken, hoteller og resturanten. Nå kan du klatre opp en stige.
15 Ungen din står i sjakk:
og vil plutselig være på lag med deg. Hun drar i rusbehandling. Ta en pause i spillet så lenge hun er det.
16 Du skal besøke ungen din:
Rykk fram til Bastøferga. Betal billetten med glede. Slå et ekstra kast.
17 Ungen din skriver seg ut:
av behandling. Rykk tilbake til start.
18 Ungen din forsvinner:
Det gjør smykkene dine også. Du jakter på den forsvunnede diamant, og ungen din. Du finner henne, men får henne ikke med tilbake i behandling. Hun har pokerfjes, og gode hjelpere som skaffer henne et sted å bo.
19 Du har fått dårlige kort på hånda:
og melder pass. Siden det ikke er lov i dette spillet, må du stå over et kast og slå ut et tårn. Du må krangle med en juksemaker, en ruskonsulent og en ansatt i NAV.
20 Sakte men sikkert klatrer du opp av kjellern:
For å være sikker på og ikke havne der igjen, fyller du den med sement. Du skjønner at du ikke kan spille alene og rykker frem til selvhjelpsgruppene.
21 Du slår Yatzy:
Ungen din drar i behandling igjen. Du satser på at alle gode ting er to, men du setter ikke penger på det.
og som du ser skal vi gjøre noe ordentlig koselig fremover
Hva sier du mest? Sier di “OG” eller sier du “MEN”?
Det blir morgensending hver mandag, onsdag og fredag kl 8 og nå gjør vi det med en liten morsom vri: du kan være med inn på sendingene hvis og når du vil.
Er du medlem av TTL fra før?
Da anbefaler jeg deg IKKE å bli med på dette også. Det blir enda en ting å få med seg. Konsentrer deg om det vi gjør i TTL. Du har både sendinger med Svein og møter å holde på med. Husker du “flink”? Ikke vær det. Du har mer enn nok å drive med.
Til deg der ute
Her får du link så du kan være med direkte inn sammen med meg på zoom. Du er bare tilskuer og deltar anonymt:
Du klarer det. Du klarer det ikke. Så klarer du det igjen
Du kan bare ikke fatte og begripe hvorfor det skal gå så galt noen ganger? Spesielt de dagene du virkelig scannet følelsene på vei til polet.
Alt var jo fint på vei dit?!
Og så – allikevel gikk det som det gikk den kvelden.
Neida! Jeg vet det – jeg vet at det ikke skjer så ofte, men vet du hva jeg også vet?
Jeg vet veldig godt hvorfor det er sånn og hvorfor det blir sånn. Joda! Jeg vet det når det kommer til deg også.
Denne utfordringen gjør oss likere enn du tror. Jeg vet til og med at du ikke tror på det, og det skal vi gjøre noe med akkurat nå. Det å vite på ordentlig (ikke det du tror du vet, som jeg også trodde jeg visste), vil gi deg enormt med lettelse uansett om du skal bøtte nedpå i noen år til eller ikke.
Dette er hva du og jeg skal gjøre nå:
Er du med?
Snik deg inn gratis og i fred. Du er helt anonym, og når du har sett dette kommer skuldrene dine til å senke seg mange hakk.
Jeg vet mer jeg. Jeg vet at du føler deg alene om dette uansett hva jeg eller noen andre sier til deg. Det eneste du kan gjøre med det, er å faktisk gjøre noe med akkurat den følelsen.
Du skjønner. denne mildt sagt uforutsigbare utfordringen vår = handling. Rus i enhver form, uansett middel, mengde, hyppighet og bouqet = handling.
Slipp opp frykten litt, det er bare frykt, og join meg på dette nett foredraget. Join meg uten at noen vet at du er der. Det ønsker jeg virkelig for deg nå.
