Måned: februar 2018

Tenerife – Kapp Verde

…med solbriller. Eller… beklager J, shades, jeg mener selvfølgelig shadesa dine, alltid shades. Kule shades da!

J har tatt med seg huset vårt og reist av gårde. Huset skal testes fra Tenerife til Kapp Verde før det bærer over Atlanteren med mannskapet:  J, Trude, Supern og Mathias. Trude har vondt i foten, Supern har pustemaskin, J har shades og tåler ikke sol, mens Mathias ble født ikke lenge før år 2000. Ja? Det er klart man skal ha litt karakter om bord!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Denne båten skal jeg altså lære meg å seile uten å ha tatt i en åre i hele mitt liv, langt mindre ett tau. Akkurat nå er jeg veldig glad for at barna og jeg starter reisen med fly til Karibien – ja, og et helt vanlig hus med internett mens vi venter på båten. En mild overgang før jeg rører i ett tau mellom ukjente øyer.

Det svenske flagget er selvfølgelig byttet ut, det er viktig. Jeg lærer hver dag…

Min egen lille Mathias gleder seg mest til å møte disse små tyvene:

Jada jeg skal rusrelatere dette innlegget for deg. Det er ikke så vanskelig, for mens jeg sitter igjen her i Norge nå – uten J, merker jeg at mesteparten av min inspirasjon – til alt, har dalt betraktelig. Jeg får rett og slett ikke til noen ting på samme måte som jeg pleier. Jeg kan ikke skrive, ikke lese, ikke male ferdig utleiedelen på huset vårt og det finnes ikke en eneste serie på Netflix som fenger. Jeg må ha bøker eller TV som erstatning for rødvin, eller jeg må nok ikke, men jeg liker det. Nå er det derimot helt tydelig for meg at jeg må ha J også. Han trenger bare å være i nærheten for at jeg skal være inspirert – til livet. Bak ryggen min i sengen mens jeg leser, ett eller annet sted i huset mens jeg ser på TV, rundt om kring på tomta mens jeg driver på i huset og på sin egen maskin mens jeg skriver. 

Jeg har lært av Rita at vi trenger en plan B for å holde edruskapet ved like. Vi trenger et mål og en drøm (drøm er min egen påstand) for å bli edru, og vi trenger en plan B for å holde oss der. Jeg har instinktivt en plan B for alt i hverdagen, eller et mål om du vil, også for denne reisen vi skal på…

… men jeg har ikke en plan B for livet mitt! Jeg har ikke en plan B for et liv uten J. Forholdet vårt er klissete bra på det femte året. Jeg har alltid tenkt: jaja, edruskapet mitt er J, sånn får det bare være.

Men du, det holder jo ikke! Denne inspirasjonen og gleden til livet jeg har hatt i disse edru årene kommer fra samværet med J! 

Å ha mål, å ha delmål, å ha en plan B er egentlig helt innlysende for meg. Jeg er en drømmer og en romantisk sådan. I edruskapet har jeg hittil realisert drømmene mine, gjort luftslott til virkelighet og gjennomført mesteparten. Bare ikke for livet mitt! Hva om J skulle bli lei av meg? Eller omvendt for den saks skyld? Hva om det skjer noe? Nære mennesker har dødd fra meg før, men da drakk jeg og fortsatte med det. Dette er bare en tanke til både deg og meg: 

 Vi burde sikre oss med den store planen, den store drømmen, drømmen om “lykken” må ha en plan B.

Jeg tror jeg skal kjenne på dette med barna mine. Jeg gleder meg veldig til å starte denne reisen alene med dem. Maria, Mathias og jeg på en øy alene mens vi venter på en seilbåt som kommer… kanskje den ene dagen, kanskje den andre.

Vi kan ikke slutte å ruse oss for andres skyld. Ikke en gang for våre barn, men kanskje vi kan la vær å begynne? Jeg mener, vi er jo edru hvis vi først har sluttet? Da er det vel lettere å gjøre ting for barnas skyld. Jeg tror at det er min plan B: å være der for barna mine livet ut. Det kan jeg ikke med rødvinsdunken, da blir barna plan B.

Jeg reiser 23 februar og avslutter her i Oslo med et brak 21 februar. Jeg avslutter på Internasjonalen med et interaktivt foredrag kl 20.00.  Da kan vi snakke litt om både plan B, vi kan snakke om ‘en dag av gangen’, vi kan snakke om pårørende og vi kan snakke om deg – hvis du vil det. Både via hender i været og tekstmeldinger opp til telefonen min på scenen. Vi kan rett og slett snakke om det du lurer på og du trenger ikke en gang å lure på det høylytt. Det er heller ikke nødvendig å være rusavhengig eller pårørende for og komme, det er mer enn nok plass til pur nyskjerrighet på dette arrangementet. Jeg kommer selv til å være der minst en time før hvis du vil skravle litt.

Kom a! Du kan lese mer om hva det er her: Julie og Du

Brev fra et tidligere “barn av”

Noen ganger blir jeg litt redd for at du som sliter med rus skal tro at jeg bare holder på med pårørende. Det jeg tenker når jeg skriver til “begge sider” om hverandre, er at du som sliter kanskje kjenner deg igjen i begge versjonene? Og du som er pårørende får et innblikk i hvordan vi virker? Mange av dere som sliter lurer på hvorfor jeg gidder å hjelpe dere. Det handler ikke om det, det handler om at man ikke vil sin værste fiende så vondt som man har hatt det selv. Den følelsen deler jeg med, så vidt jeg vet, alle som har vært så heldige å klare seg over kneiken. Hvorfor brenner jeg sånn for Pårørende? Av samme grunn. Jeg ser at mange av dere er hjelpeløse i kontakt med den aktive versjonen av oss rusavhengige. Og etterhvert? Like syke, med NESTEN de samme tendensene som oss: fornektelse, skam og angst. Derfor vil jeg vise deg denne kommentaren. Jeg fikk den under dette svarinnlegget mitt: Slutt å vær hobbypsykolog!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Fra Jepp:

Veldig bra svart! Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå hvordan barn har det som pårørende siden de tenker så annerledes enn voksne, men du har forstått det.

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Jeg er voksen nå, men egen familie. Vokst opp med det jeg pleide å kalle «aksepterte alkoholikere» eller «rødvinsalkoholikere», som vil si at de daglig drakk vin hver kveld. Høres ikke så ille ut det? Det gjør vel mange, uten å være alkoholiker? Og nettopp sånn så det nok ut for dem rundt meg. Hvertfall når livsprosjektet mitt var å beskytte dem, INGEN måtte finne det ut. Jeg trenger vel kanskje ikke si at vinen kom på bordet tidligere, og mengdene ble større i takt med at problemene tårnet seg opp. Har fortsatt noen dagboksider fra denne tiden som er trist lesning. En veldig sårbar tid som tenåring.

Hopper vi 15 år fram i tid har problemene selvsagt ikke blitt mindre. Fortsatt er det like vondt, en knyttneve i magen når telefonen ringer på kveldstid. En stille bønn hver gang jeg går inn døra, vær så snill å ikke ha drukket i dag! Blodet som fryser til is når et fremmed nummer ringer, tenk om det er amk igjen. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, egentlig er det så mye å fortelle, men fortsatt er det skammen over at JEG ikke har klart å hjelpe som nesten er verst. Og frykten, angsten jeg har arvet.

Jeg så alltid på meg selv som et «løvetannbarn» (liker ikke det begrepet lenger egentlig), en som lykkes tross alt, fikk utdannelse, god jobb, familie, leilighet, bil, ordna meg alt selv. Helt til BÆM! Livet traff meg så hardt i fjeset og jeg klarte ikke å fungere mer. Jeg arvet ikke alkoholproblemene, (selv om jeg på et tidspunkt oppdaget at å selv være full fjernet de vonde følelsene for en kveld). Men alle de vonde følelsene, angsten, panikken og den ordentlig svarte depresjonen fikk jeg. Og så innså jeg at angsten hadde vært der hele veien egentlig, jeg hadde bare gitt den et annet navn.

Hvor vil jeg hen? Antagelig si noe til den 14 år gamle gutten. Så enkelt som du sier, du kan ikke fikse dem, og det er ikke din feil. Innerst inne elsker de deg mest, men noe har blitt ødelagt i hjernen deres. Noe du ikke kan noe for. Det er deg selv du må ta vare på. Finn andre i samme situasjon, i dag har vi jo nettet med chat og alt mulig, det ville nok vært en lavere terskel for meg og. Altså, jeg vet ikke hvordan du har det, men frykten for barnevernet og foreldrene mines eventuelle reksjon og straff for det var nok til at jeg aldri i verden hadde oppsøkt noe offentlig hjelpeapparat. Det gjelder å finne de folka du først kan stole på og trygge deg på at du ikke er problemet først. Egentlig har jeg vel ingen gode råd, jeg klarte det jo ikke selv heller. Det er vondt å være vitne til at noen ødelegger seg selv, og at alle forsøk på hjelp blir møtt med straff og giftige ord. Fortsatt.

Til deg som ikke har klart deg enda:  I morgen begynner det ett kurs på Retretten kl 10.00, det varer bare til kl 12.00 og hvis du vil slenge innpå en lunsj i felleskap med de andre som går der av samme grunn som deg, blir du mett også. Kurset er ikke bare støttende, hjelpende og oppløftende – det er også veldig spennende! Har du ikke sett det på leksene mine da?

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER

Og jeg drar HIT på en deilig ubestemt tid. Jeg reiser avgårde 23 februar.

Aller forlag har lagt ned butikken, så papirutgaven (hard) tar jeg meg av selv. Boken koster kr 250 med frakt. Og hvordan gjør vi det? Du går på innboksen min på FB med adressen din eller på mail: [email protected]

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Baksiden av boka:

Skuespilleren Julie Winge, eksmisbruker og tobarnsmor – skriver uredd og ærlig om sitt tretti år lange lidenskapelige, men turbulente forhold til alkoholen. I boken blottlegger hun nådeløst sine drømmer, forventninger, svakheter og skjebnesvangre feiltrinn. Veien fra hun tok sin første øl som trettenåring til hun tretti år senere ble sendt på avvenning. Julie skriver sårt, men også med humor om det å være alkoholiker og menneske – en kombinasjon som sjelden ender godt. En livsreise som kan være til hjelp og advarsel for alle dem som kjenner noen som er rusmisbruker, det vil si så godt som alle. 

Utdrag fra boken kan du lese HER

Men du, hvis du ikke vil sitte på bussen med en bok det er plastret FYLLIK utover hele forsiden, så kan du kjøpe e-boken

HER

Det eneste du blir nødt til å passe på da, er at ingen står og lusker bak ryggen din.

Hvis du vil være med på reisen, kan du følge denne bloggen fra bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 13.0px ‘Helvetica Neue’; -webkit-text-stroke: #000000}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 13.0px ‘Helvetica Neue’; -webkit-text-stroke: #000000; background-color: #e5e5ea}
span.s1 {font-kerning: none; background-color: #e5e5ea}
span.s2 {font-kerning: none}

… da kan torsdagen bli hard.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hei.

Er helt i kjelleren nå. Jeg trodde det ikke var mulig å synke lavere. Men det gjorde det. Ble to netter på glacelle denne helgen. Var helt rabiat på byen i går. Nå er det rett før jeg ikke orker mere. Er så lei. Jeg skjelte ut hun jeg var forelsket i og hun vil ikke ha noe mer med meg å gjøre. Det er ikke så rart. Jeg ble nesten påkjørt av en bil på vei hjem fra jobb i dag. Da tenkte jeg at det var like greit. Jeg vil ikke leve mer fordi det er jo ikke noe poeng. Jeg er bare gal.

…. klikket inn på telefonen min på mandag. Vi har snakket sammen siden det, og mannen har vært edru i noen dager. Alene, i en helt annen by enn min. Derfor kan jeg ikke følge deg dit du burde gå for og ikke være alene om dette. Alene stanger du hodet i veggen av ensomhet og ikke minst den største utfordringen som kommer nå,  det er torsdag: kjedsomhet!  Du har en kontakt i byen din nå, men det er helt opp til deg å bruke den, mest for å unngå ensomheten som kommer i ditt drikkemønster: helgen.

Hun du er forelsket i har egentlig ingenting med ølen din å gjøre. Den kom før henne. Ølen din er også viktigere enn HENNE (<link). Hun er dog en fantastisk unnskyldning til å danse ned i kjelleren. Herregud så mange samlivsbrudd eller ulykkelige forelskelser jeg brukte for å gå på rocker’n! Da kan man jo fint holde på i flere uker. Jeg lagde mesteparten av bruddene selv, rett og slett fordi jeg likte meg så godt i bunnen av flasken, dramatikken og ensomheten. I ensomheten kunne jeg drikke så mye jeg ville.

Å føle på kjedelig samtidig som du er ensom er uungåelig hvis du ikke oppsøker andre av samme slag som oss, da stanger vi bare hue i veggen. Det er en kneik man må over hvis man vil slippe. Du har en angst som gjør at du ikke kan bevege deg. Du klarer ikke å rydde, reise deg fra sofaen for og gå på do eller lage mat (gjetter jeg meg til). De enkleste ting. Hva er løsningen da? Øl.

Øl uten konsekvenser. Bare en øl. Joa, det blir selvfølgelig noen til, men ikke så mange som forrige gang. Lars, husker du forrige gang? Sist fredag? Da du skulle hjem å sa: det går bra, jeg har bare to øl hjemme, så jeg skal slappe av å ta det med ro. Det var da jeg fikk denne meldingen over her på mandagen.

To øl er konsekvensene av den helgen. To øl for meg er det samme. Jeg vil da for pokker ikke ha TO øl! Jeg vil ha blackout! Og helst uten konsekvenser. Men 28 drinker, som to øl blir, gjør at jeg klikker i vinkel, raver rundt i gatene, blir plukket opp av det samme politiet og våkner med et betongtak i hvitøyet som helt klart ikke er mitt. To øl a dø!

Du sier : ja, jeg skjønner at jeg må ta vare på meg selv. Er du klin hakke gal Lars?

Enfinstrofejegharhørtiheleverden hjelper ikke her;) Du har jo tatt vare på deg selv helt til nå, og det har vel ikke resultert i de mest edruelige blomsterenger? Jeg måtte faktisk krype til hjelpen for å få det til. Overgi meg helt og til den hjelpen jeg fikk, uten innvendinger. Uansett hva jeg hadde av motforestillinger. Og det var mange, det kan jeg love deg! – inne i hodet mitt, til det gikk over. Nå har det gått fire år.

For en time siden klikket du inn på telefonen igjen: Jeg tror ikke at jeg er alkoholiker, jeg har bare et alkoholproblem. Folk som er alkoholikere drikker hver dag.

Ok Lars. Det er torsdag – snart helg og du ser frem mot en friuke fra jobben. Ser du den?

Du sammenligner deg med fylliken på gaten eller den arbeidsløse på puben. Det gjør du for å gi deg selv lov til å drikke i helgen. Ditt drikkemønster handler om fridager, eller frikvelder. Du drikker ikke nå fordi du har nattevakter.

De fleste er som oss: jobber, har barn og går på tur eller trener. Vi drikker når vi har sjansen til det og vi drikker så fort vi får den. De fleste alkoholikere drikke IKKE hver dag. Det har de ikke tid til. Men den tiden kommer til slutt, når alt faller sammen. Alkoholisme er progressivt.

Vi har tatt en dag av gangen helt siden mandag, eller egentlig et par timer av gangen, uten at du helt forstår hva det er. Det er ikke så rart. Det første jeg tenkte da jeg fikk høre den frasen, var nettopp det – en frase.

Det er nesten umulig og ikke tenke: Ha! Tror du ikke jeg skjønner den eller! Jeg skal liksom tenke det hver dag så jeg ikke drikker lenger! Tror du ikke jeg skjønner at dagene går eller!

Jo det tror jeg, jeg tror alle gjennomskuer det med en gang. Men det er ikke det som er oppgaven. Det er ABC det, vi gjennomskuer selvfølgelig det. Oppgaven er en helt annen: oppgaven er å få seg selv til å tro at det bare går en dag av gangen. Det er en oppgave man bare kan gjøre selv. Å gå fra frasen til overbevisningen – selv. Det kan ingen gjøre for deg og du kan bare gjøre det på en måte som funker for deg. For meg går det sånn: jeg kan, uten tvil, drikke meg drita i morgen. Uten tvil. Selvfølgelig kan jeg det! Jeg kan drikke meg drita nå også jeg, men jeg venter til i morgen. Da skal jeg det, og ingen kan stoppe meg.

Jeg skal ikke tvinge på deg den frasen, det er bare et råd som kan funke. Det vil si, hvis du vil at det skal funke…

I dag er det torsdag. I morgen skal du kanskje dit vi går for å snakke med hverandre, hvis du tør. Istedenfor å gå på puben? Eller ikke. Det er klart du ikke vil det! Hvem vil det? Ingen. Alternativet ditt på fredag? Hva er det alternativet når man kjeder seg og er ensom? Ok, det er en øl. Men er det en?

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER

Selve historien min kan du skaffe her: