Når telefonen ringer og barna mine spør meg hvem det er, forsnakker jeg meg noen ganger og sier “Pappa” istedenfor “Beste”. Det er alltid vondt, mest for meg tror jeg, for barna mine har ikke noen pappa lenger, de kan ikke bruke det ordet. Det føles urettferdig.
Det er 6 år siden Terje døde av kreft, barna er 10 og 12 år nå. Vi snakker ikke så mye om han lenger, det føles rart. Ikke fordi vi ikke vil eller fordi det er for vondt. Vi er ikke redde for å snakke om ting i vår familie. Det er bare det at vi ikke kommer på så mye og snakke om. Det er rart det der. Man får dårlig samvittighet av det, men det er ikke noe vits i å presse frem ting heller. Som oftest kommer det opp hvis jeg ser at en av barna virker ute av balanse. Jeg spør hva det er og får svaret “Jeg tenker på pappa”. Den samme setningen fra begge to til forskjellige tider.
Terje og jeg skilte lag to år før han døde, vi samarbeidet fint om barna. Vi klarte og opprettholde en flytende 50/50 fordeling. Når jeg hører om andre samlivsbrudd, virker det nesten som et mirakel. Da døden lå foran oss og var et faktum, hadde han barna så mye han ville og orket, det var mye. Det var de han levde for, barna. Presten spurte ukristelige meg hva han skulle sitere fra bibelen i ukristelige Terjes begravelse. Det ble soleklart for meg: Jesus og barna, det var Terje.
Mot slutten sa de på sykehuset at de ikke kunne gjøre noe mer og at han derfor ikke kunne oppholde seg der lenger. Hva gjør vi da? Spurte jeg og fikk beskjed om at det vanligste var å avslutte kreft-livet på hospits eller gamlehjem. Ok: HEI! Skilt eller ikke, ny samboer eller ei, Terje skulle hjem til oss, basta!
Vi innredet et rom med alt utstyret som var nødvendig og der ble han til han døde. Det er vel det beste jeg har funnet på i mitt liv og all ære til min daværende nybakte samboer for samarbeidet.
Der ble han liggende ved hjelp av sykepleiere som kom og gikk. Han skrumpet sakte men sikkert inn til et levende lik foran øynene på oss. Det at barna fikk dette inn i dagliglivet sitt, gjorde selve døden lettere å takle, de avskrev han på en måte mens han fremdeles var i live og kunne møte det som skulle komme. De lekte, de hadde venner på besøk nesten hver dag, alle var med. For Terje som var så glad i barn, alle barn (vi var vel aldri mindre enn 10 personer på ferier tror jeg) håper og tror jeg at det var den beste løsningen for han også, han snakket ikke så mye mot slutten.
Denne åpenheten om døden kom overraskende på meg, jeg visste ikke at jeg kunne takle sånt. Jeg er livredd for døden. Det gjorde også sitt til at barna snakket fritt og fint om det blant venner og på skolen i etterkant. Det gjør de enda. “Hva driver pappaen din med?” “Han er død”.
Kreft er en ubarmhjertig dampveivals, mange spør meg ofte om hva slags kreft Terje hadde. Navnet i papirene er så langt og latinsk at jeg aldri husker det, med andre ord, han hadde kreft over alt.
Livet går videre, det er rart det også. Barna har det bra og selv om vi ikke snakker så mye om det, er Terje med oss, hele tiden. De gangene jeg er en flink mamma, får jeg ros, det merker jeg og sånn blir det.
“Natta Pappa, vi elsker deg, vi er bestevenner. Natta natta natta Pappa”
Bildene er gamle
Til minne om pappa
