Enda en av disse jævlige mandagene! Det røsker i brystet og murrer i uante organer mens hjernen min vris opp som en stinkende gammel vaskeklut. En helt vanlig mandag.
Det kunne like godt vært torsdag for den saks skyld. Det er sånn hver dag – nesten. Ikke alltid foresten! Jeg drikker ikke hver dag, bare noen ganger… eller, jeg er edru ganske ofte faktisk! Jeg skjønner ikke hva de maser om?! Ikke for det, de skjønner ingenting uansett. De skjønner ikke hvor vondt jeg har det. De skjønner ikke hva som foregår i det hele tatt! Idioter!
En mandag hvor ingen ser meg. En mandag jeg ikke vil ha. Jeg vil bare dø. Jeg tør ikke å dø, men livet er ikke noe vits i å leve. Alle hater meg og jeg duger ikke til noe som helst. Jeg er sannsynligvis gal oppå det hele.
En drink? Ja, en drink duger, men hvis jeg begynner nå så tidlig, er livet saus om noen timer. Hva gjør det egentlig? Hvem bryr seg om det? Ikke jeg. De på jobben? Samma det, jeg har allerede sendt dem en mail. Ja? Jeg er jo syk i dag jeg? Jeg er syk på sinnet skal jeg si deg. Jeg er gal, fikk du ikke med deg det? Er du litt sakte?
Min mandag var akkurat som din. Du føler deg som en grøftekant, men ingen ser det. Ikke ordentlig. Du tror i alle fall at ingen ser det? Ikke helt? Bare litt noen ganger, men du er vanlig, så du klarer deg. Nesten.
Til slutt begynte alle dagene mine sånn. Eller, til slutt? Var ikke egentlig de fleste dagene mine sånn? Bare litt verre etter som årene gikk? I begynnelsen var det en fest, før det ble hyggelig – koselig.
Litt verre ble det hele tiden, samtidig som jeg tviholdt på “mitt vanlige jeg”. Mitt vanlige jobbende jeg, med alle de pliktene det innebar, og som jeg til slutt ikke klarte. Jeg var vanlig. Jeg drakk bare litt om kvelden? Ja? Jeg fortjente jo det etter en lang dag? Nesten hver dag?
I dag kommer jeg til å få en fin mandag. Uansett om det blir litt fin, litt slitsom, litt koselig eller litt kjedelig. Uansett hvordan den blir, blir den bedre enn den var før. Den blir bedre enn den var før fordi jeg tar en dag av gangen og har gjort det i fem år. Høres ikke det enkelt ut? Det er enkelt, men ikke før du lærer det av noen som har gjort det før deg. Før det, er det bare en strofe. Synes du jeg gjentar meg selv nå? Jeg kan love deg at gjentagelse er en av de tingene jeg kommer til å fortsette med. Jeg kommer til å gjenta meg selv til du får det bedre. Du skjønner, jeg får det også bedre av det.
Denne mandagen blir bedre enn den var i de tider jeg hadde all verdens unnskyldninger for å kose meg om kvelden. Fem år med bedre mandager. Den gangen jeg drakk koste jeg meg så mye om kvelden, at jeg var i ferd med å grave mine egne seks fot ned i jorda, uten å tenke over at de seks fotene var konsekvenser som lå foran meg og kosen min.
Så uansett hva denne mandagen bringer, lever jeg nå. Fordi jeg vet at det som var så koselig, ikke var koselig i det hele tatt. Det var døden i hvitøyet.
Du spør meg støtt og stadig om hemmeligheten min. Du vil ha den. Jeg har jo ingenting i mot å gi deg den! Jeg vil faktisk gi deg den. Hemmeligheten er enkel, men ingen quickfix, og vet du hva? Den er fin hele veien gjennom langfix. Den kan være ensom, det er sant, men det har jeg planer om å gjøre noe med for deg.
Du skal få den enkle hemmeligheten min hvis du vil ha den, men da må du gjøre litt selv, du må bli med meg for å få den. Det er en av to ting du må. Den andre tingen du må, tar du og jeg sammen, og etter de to tingene stryker vi “må”, for “må” er ikke et bra ord for oss alkoholikere/rusavhengige.
Hvis du vil ha denne hemmeligheten spør du om medlemskap på denne FB-siden:
Altså, jeg heter jo ikke Julie T Capulet Winge da vet du! Noe jeg ganske så frekt påstår via FB profilen min. Det er egentlig ingen T i navnet mitt, ei heller en Capulet. JulieT er Juliet, og hun er helt klart en Capulet. Jeg skal gledelig innrømme at det har vært gøy å bli introdusert som henne nå og da, men hun er altså ikke meg. Jeg er bare Julie Winge.
Derimot ble Juliet Capulet “min” ganske tidlig i livet, selv om hun er henne og jeg er meg. Det eksisterer heller ikke et eneste hint av italiensk blod i mine årer. Juliet Capulet er fra Verona og jeg er tross alt bare fra Oslo.
For fire år siden, da J spurte meg ut om FB-navnet mitt, forklarte jeg ivrig hvor jeg hadde det fra. Han slang like godt på en Montague til seg selv, og søkte folkeregisteret på begges veiene. For et initiativ tenkte jeg lykkelig og skrev under på papirene. Men hei! Vi fikk avslag! Jeg husker ikke lenger hvorfor de avslo en så genial ide, men bitter på saken har jeg jaggu tenkt å fortsette med og være.
Avslag ble det i hvert fall. Men at det står på FB, får dere ikke tulle med kjære folkeregister, for det klarer jeg nok aldri å forandre. Jeg er Romeo og Julie, uansett hvor kul jeg prøver å være, for jeg er ikke kul, jeg er egentlig ganske myk og romantisk. Så jeg er Julie T Capulet Winge.. Nå med en ny S i, for Montague;)
For hun stikker dypt hos meg, unge Juliet, og Juliet har ikke kommet fra teateret til meg. Hun kom en gang da jeg var liten, via mormor, som fortalte meg historien på sin lille finurlige måte.
Mormor kuttet beleilig ut slutten, så barnebarnet, lille Julie, kunne se seg så fornøyd som barnebarn skal bli. I mormor og Julies verden, levde Romeo og Juliet alle sine glade dager til ende, og jeg er ganske sikker på at de ikke har endt enden enda.
Lite visste stakkars mormor, at hun var i ferd med å gjødsle et allerede ivrig frø – et drømmefrø. Et frø til flukt.
Kjenner jeg mormor rett, var det nok balkongscenen hun malte ut, jeg har i alle fall lykkelig murklatring i hodet enda.
Den satt seg rett i lille Julie(T)’s bryst og ble der. Den satt seg der lille Julie trengte at den skulle sitte – i drømmen Julie hadde i seg fra før. Drømmen om prinsen og den store kjærligheten. Drømmen som skulle bli den flukten Julie(T) trengte. For Julie måtte tydeligvis flykte fra seg selv ganske tidlig.
Min kjære mormors versjon må ha inntruffet før jeg fylte syv år, for da jeg ble syv, fikk jeg hele historien servert på lerretet i Zeffirellis kledning, med Olivia Hussey som min Juliet. Hun er ikke Zeffirelli sin Juliet! Hun er min, bare så vi har det klart for oss.
Derimot J og Julie har gått i sirkel siden 1975
De vokste opp i samme gate. Eller nesten da, gatene deres krysset hverandre, mens de to små barna gikk forbi hverandre – hver dag.
Lille Julie krysset J’s kryss på vei fra skolen, der han sto henslengt over sykkelen sin, med sine tre lojale kompiser og kontemplerte neste rampestrek. Lille Julie gikk raskt over krysset – hver dag, for hun synes tross alt gutter med ett år mer på baken, var skumle saker. Hun ble ikke kjent med de, de ville sikkert ha ertet henne uansett tenkte hun og gikk fort hjemover – hver dag.
Lille Julie ble litt større, hele femten år til og med! Og fant sin vei til Bygdøy og heller våte festligheter. Disse festlighetene ble noen ganger besøkt av fire kjekke kompiser som var så kule at de nesten falt bakover. Nå skal det innrømmes at Julie bare husker tre av kompisene, for den fjerde? Ja, han vår både innadvent og sky, men det er noe Julie har fått greie på i senere tider.
Da lille Julie ble enda litt større og inntakene av morrosaker ble enda litt våtere, fant hun sin største glede i flukten sin, på det svarte pulserende stedet Barbeint. Og gjerne alene, Julies egne venner likte seg bedre på andre steder.
Nå hadde det seg slik at Julie ble både full og utagerende på det nevnte stedet Barbeint, til alle herrens tider, og konsekvensene av den slags uvøren oppførsel er gjerne utkastelse for livstid – mange mange ganger etter hverandre.
Det skulle vise seg at den sjenerte gutten i krysset fra barndommen, var den samme som sto for en og annen utkastelse av Julie. For det er klart, den sjenerte gutten, den fjerde gutten, hadde blitt dørvakt på det samme svarte stedet – Barbeint. Og det var det for den perioden.
Nå skulle det gå mange herrans år før de møttes igjen og hvor de møttes vil jeg ikke fortelle her på J’s bekostning. Jeg fikk lov til å skrive om det i boken min, men det får også holde for offentligheten.
Poenget er at vi har møtt hverandre, uten å se hverandre, siden 1975. Og jeg er glad for at vi ikke så hverandre, selv om vi nok sto i samme sirkel og drakk øl mange ganger, før vi så rett på hverandre i 2013. Vet du, jeg tror ikke jeg hadde fått min Romeo hvis det hadde skjedd?
Nå, mens jeg ligger her i sengen, i en liten hytte rett ved Holmenkollen og har vært gift i to dager med min egen Montague, tenker jeg at flukten er ferdig. Den er ferdig fordi jeg er edru. Den er ferdig fordi jeg gifter meg for første gang med all den livserfaringen jeg har, og vet at det jeg har er riktig og ekte – på godt og vondt.
Så trenger jeg Romeo og Juliet mer i mitt liv?
Å ja! Julie T Capulet Winge fortsetter, bare litt mer fornøyd;)
Foto: Viktor Jæger
1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
2 Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.
3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.
4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
Dere har kommet hit i dag for å bli viet til ektepar. Jeg vil minne dere om hvilken stor og viktig begivenhet det er når to mennesker velger å leve sammen i ekteskap. Ved å inngå ekteskap, lover dere hverandre samhold og støtte i alle livets forhold, både i medgang og i motgang.
Men dere lover hverandre mer: Ekteskapet innebærer at dere lover hverandre kjærlighet og troskap. Det å love hverandre kjærlighet for resten av livet, er det vanskeligste løfte vi kan gi et menneske. Det krever at dere setter dere høye mål for samlivet, og det krever deres oppriktige vilje til å strekke dere mot disse målene, i dag og i tiden som ligger foran. Det er dette dere lover hverandre her i dag.
Foto: Viktor Jæger
Ved å inngå ekteskap, blir dere en enhet, men dere fortsetter også å være to selvstendige og likestilte mennesker. Det er ingen motsetning mellom kjærlighet og samhold på den ene siden, og frihet og selvstendighet på den andre. Kjærlighet er også å vise respekt for hverandre.
Det er en rett jeg har, men også en plikt som er pålagt meg etter loven, å legge dere to nå alvorlig på hjertet at dere skal leve etter det løftet som dere gir hverandre her.
Foto: Viktor Jæger
Og nå:
Jeg spør deg først, Julie: Vil du ha J som står ved din side til din ektefelle?
(
Foto: Viktor Jæger
Så spør jeg deg, J:
Vil du ha Julie, som står ved din side til din ektefelle?
Foro: Viktor Jæger
Vi sa like godt ja begge to…
Foto: Viktor Jæger
Siden dere nå i vitners nærvær har lovet hverandre å leve sammen i ekteskap, erklærer jeg dere med dette for å være rette ektefolk.
Foto: Viktor Jæger, litt kuttet av undertegnede, så ingen havner ufrivillig på denne bloggen.
Makan! Førstegangs gift i en alder av 48 er virkelig fint!
Foto: Viktor Jæger
Foto er fremdeles av Viktor Jæger, heldigvis! Tusen tusen takk Viktor!
Og Tusen takk til Nesoddens ordfører Truls Wickholm, som sto for vielsen og leste teksten med så stor innlevelse at vi ble minnet på, med verdighet, hva vi sto og dreiv med;)
“Jeg skammer meg over hvem jeg er. jeg tror ikke noen vet hvordan jeg holder på, fordi jeg isolerer meg alene hjemme når jeg drikker. Jeg går på jobb. Jeg gjør alt det vanlige, så jeg tror ikke det er så mange som skjønner det? I natt drømte jeg at jeg var på fylla”
Kjenner du deg igjen? Det gjør i alle fall jeg.
Du som har skrevet dette til meg, blir kanskje redd nå, fordi du kjenner deg igjen i din egen melding.
Men vet du hva? Den er ikke fra deg. Dette er en melding jeg har gjenskapt av tre meldinger – fra tre personer. Det er også litt av poenget mitt til deg:
Meldingen din gjelder så veldig mange! Ser du det nå? Nå når du vet at dette er tre personer?
Tankene “dine” er mindre unike enn du aner, og du er egentlig så lite alene som du kan få blitt. Det er min lettelse til deg. Rusen vår gjør oss veldig like. Driften er lik, angsten er lik og skammen er lik. Uansett livssituasjon og andre personlige forskjeller.
Problemet er at alle (og det er mange) de andre som har det sånn som deg, er akkurat like ensomme som deg, like alene med skammen og angsten, og lever i en verden hvor de tror at de har domene på galskap som sådan.
Skammen slutter der vi begynner å snakke sammen. Det tar litt tid å komme seg dit, derfor er du veldig modig! Men du vil fikse alt på en gang og det er ingen nyhet det heller;)
Tålmodighet er ikke en av våre sterkeste sider. Det har vi også felles.
Da jeg kom ut av Trasoppklinniken skulle jeg få livet på stell i går. Trene, pusse opp, skaffe inntekter, rense huden, ri på hester og for ikke å glemme hytte til hytte i Jotunheimen med fem kilo multer i spannet. Heldigvis gikk det fort opp for meg at dette muligens ble en smule irrasjonelt, så jeg satt meg foran Netflix med dyna mi og ble der i ett år. Det første året gjorde jeg bare det som var komfortabelt for meg selv, uansett hva andre måtte mene.
Det er mange små ting som kan hjelpe deg i begynnelsen, en av de er sannheten.
Hvis du tenker deg om, så lyver vi om utrolig mange ting! Til oss selv og til andre. Jeg tar meg selv i det rett som det er, men nå om dagen klarer jeg å ta meg i forkant av løgnen, mesteparten av tiden…
Løgnen kan være om de minste ting, og ofte for å unngå en aldri så liten konflikt. Ikke bare ovenfor partneren, men også ovenfor barna, sjefen, kompisen og nabo’n.
Småløgner i en familie genererer baksnakk: “Se her Mathias, her har du 500 kroner til Tusenfryd, men ikke si noe til Maria, for jeg har ikke råd til å gi dere begge så mye nå”. Uskyldige småløgner som involverer andre innenfor de fire vegger blir bare det – baksnakk. Vi vet om de, vi føler de, men vi gjør ikke noe med de.
Nå sier jeg heller: “I dag skal Mathias på Tusenfryd så han får 500 kroner Maria. Du fikk i forrige uke, så det blir rettferdig uansett. Dere får det dere får når dere trenger det”.
Vet du hva? Det er forresten greit å ikke gjøre noe med andres løgner – gjør bare noe med dine egne. For det er også en vei til edruskap: å forstå at man ikke kan forandre andre, bare seg selv. De andre får rett og slett seile sin egne sjø å leve med sine handlinger – jeg kan bare gjøre mitt for at jeg skal være i vater, og kanskje, bare kanskje, påvirker det en og annen.
Nå tenker du kanskje:
Hva pokker’n har dette med edruskap å gjøre? Hvordan i huleste H skal det holde meg unna sausen?! Tuller du Julie!
Sorry lille nurk – jeg tuller ikke. Jeg tuller ikke, fordi det å holde seg unna drinken, ikke har noe med edruskap å gjøre. Det holder deg bare promillefri – en liten stund. For å få det bedre, er forandring av tankesettet løsningen. Det er hjernen din som ruser seg, ikke viljen. Viljestyrke har ingenting med saken å gjøre, følelsene dine går foran viljen.
For å renske bort angst og skam, er det lurt at du tar deg en liten reise gjennom følelsene dine. Hvis du kjenner etter i brystet, hvis du lar klumpen i brystet vokse litt, hvis du ønsker den velkommen og tar vare på det som er i deg, vil det komme opp ord som beskriver hvordan du egentlig har det av seg selv.
Det er litt av veien til edruskap: å være ærlig, å kjenne etter, for så å dele det med likesinnede som kan dra deg videre. Det gjør at følelsene dine får en vei i hjernen. Min grunnleggende følelse som kom den gangen jeg hadde størrelse 31 i sko, har jeg satt et ord på nå, jeg har fortalt deg ordet før:
SVIK
Det er mitt ord, det er plassert i meg, en gang i størrelse 31, fordi jeg er meg. Fordi det var den følelsen jeg fikk av omverdenen, uten at det er omverdenen sin skyld. Nå, når jeg vet om det, er det mitt ansvar å ta vare på det, så jeg kan gå inn i et rom med fremmede mennesker uten å føle meg usikker. Jeg kjenner igjen at det kommer og vet hva det er.
Dette vil jeg sende deg inn i helgen med, verktøy til hjernen din:
Tren på ærlighet, om ikke for omverdenen, så inne i den lukkede FB-gruppen Tilbake Til Livet
Tren på to ting:
Tren på ærlighet og hva en dag av gangen betyr for deg, det vil si, hvis du er inne i gruppen, så du har andre likesinnede å kaste ball med.
Hvis du ikke er i gruppen, så skal jeg fortelle deg hva gruppen er:
Det Andre Stedet – Online, er en FB gruppe for alkoholikere/rusavhengige, og deg som ikke vet helt hvorfor ting er tungt. Det hjelper litt på ensomheten din å bli med (den røde linken over her). I gruppa har vi ingen krav til noe som helst, og den er helt lukket – det er bare vi i gruppa som ser hva som skjer der. Du er velkommen til å spørre om medlemskap. Vil du ikke inn, men bare titte litt utenfra, kan du følge meg HER
Jeg skal gifte meg i dag, så jeg kommer ikke til å være så veldig aktiv på nett før tirsdag, litt men ikke mye.
Fem år uten kjærlighet. Fem år uten et eneste rødt vått kyss. Fem år uten min beste venn. Fem år uten en trygg grunn.
Fem år uten falsk kjærlighet. Fem år med ekte kyss. Fem år med ekte venner. Fem år med en solid grunn.
Fem år uten Pappkartong, Amundsen og humle. Fem år uten forfinet snødryss.
Fem år uten overgrep. Fem år uten angst. Fem år uten skam. Fem år uten Blackout. Fem år uten skitten sex.
Fem år med en ekte favn. Fem år med glede. Fem år med stolthet. Fem år med hukommelse. Fem år med ekte kjærlighet.
Tusen takk for alle gratulasjoner på min viktigste fødselsdag 21 oktober 2018 – fem års edruskap.
Takket være deg, meg og oss – sammen
Fem år med et liv. 30 år uten.
21 oktober 2013 var en helt annen dag enn den jeg har i dag, det var dagen jeg ble født. Og å bli født er skummelt.
Hæ?! Nei! Hvor er barna? Brystet er iskaldt.
Jeg… nei…jeg er ikke hjemme en gang? Bra. Sånn var det ja, jeg har barnefri…
Faen! Denne sofaen klør, hvor var jeg i går? Jeg får ikke puste. Vin? Vin hadde gjort seg nå? En jeger? Er det sprit her? Hvor er jeg? Sove.. bare sove. Nei… pusten vil ikke høre på meg. Var jeg naken i går?
Er det søndag? Kan ikke den kalde kniven i brystet bare gå bort snart? Slo jeg? Hvem slo jeg?
Barna kommer hjem i dag… Jeg må hjem… ikke enda…
Aker brygge? Ja. Vi var på Aker brygge i går? Husker ikke… Jeg ble sikkert kasta ut uansett. Herregud ass! Dørvakter har fett på hjernen! Kan jeg ikke bare få litt fred nå? Vin ja. Jeg tror jeg har vin ett eller annet sted… hehheh. Jeg vil ha fri, fri hele tiden, fra alt!
Sekken min? Jeg tror det er vin i sekken min?
Hvor er sekken min?
Nei… jeg kan ikke drikke i dag, barna kommer hjem klokken fem. Litt? Jo, jeg kan drikke litt, jeg rekker å sove det av før barna kommer hjem. Klokken er bare ti. Litt, bare litt.
Angst bortevekk. Jeg rekker ett glass til, bare ett? Faen, klokken er fire, det ble ikke no søvn, men dette går bra. Jeg er da faen meg stødigere enn en påle!
Taxi?
Jeg må ta taxi for å rekke barna. Klokken er seks.
Vet du, det der gikk ikke bra. Jeg var ikke stødig. Jeg hadde ikke vært stødig på mange år. Jeg var ikke edru da jeg kom hjem til barna den kvelden. Det beste som har skjedd meg noen gang, er den bekymringsmeldingen som ble sendt inn av de som kom hjem med de små. For det ble kveld før jeg klarte å komme meg hjem.
Det siste året jeg drakk, var livet borte.
Marianne fra barnevernet banket på døren dagen etter. Det ble den siste bekymringsmeldingen Marianne hadde tenkt å få: “No lura du mæ ikkje længer. Du lægg dæ inn, eller vi tar barna!”.
Trasoppklinikken
Tusen takk Marianne!
Jeg fikk barnevernsvakta på døra mens jeg ventet på innleggelse. Drakk jeg for det? Å jada. Vi er ikke så veldig annerledes enn deg på det punktet. Hva gjør du f.eks i dagene før du skal slanke deg?
Litt tannkrem for hånden ved rødvinsglasset i tilfelle det skulle banke på døra, var alt som skulle til. De tok meg ikke på det.
Jeg husker nesten ingenting av sommeren 2013.
Men hva husker jeg? Jeg husker at jeg regisserte et helt sommerspjel i Gyland ved Flekkefjord. Jeg husker at jeg hadde barna og en ny valp rundt beina mens jeg gjorde jobben. Jeg mener å ha tråkket på hunden i fylla, men det er vel for bagateller å regne i forhold til å klappe til de nærmeste rundt en ved uberegnelige og festlige anledninger.
Det eneste jeg ikke har gjort i mitt liv er å danse naken på et nattklubbord. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha gjort det? Og har jeg ikke gjort det, så er det bare for flaks å regne. Kanskje jeg har gjort det også, da går det i tilfelle inn i et allerede stort regnskap.
Jeg husker at jeg satt opp dette sommerspillet i operaform, med fullt orkester, kor, statister og profesjonelle skuespillere. Jeg husker at jeg styrte det i havn med en premiere som sto sin prøve. Jeg sto i solsteika, pekte og mente, svarte på spørsmål og løste problemer. Gaffateip-Julie.
Fyllsjuk som faen. Jeg husker at jeg gledet meg til prøveslutt – hver dag. Jeg husker at jeg “ikke var på jobb” den dagen det var premiere. Jeg var jo tross alt regissør må vite – eller, en del av publikum som vi også kan kalle det. Status vodka cola.
Jeg husker premierefesten fordi jeg holdt meg i tøylene den dagen. Vi kan det også vet du? Holde oss i tøylene mener jeg – en stund. Det er de gangene du som er pårørende blir imponert og lettet. Det er de gangene du får et lite håp om bedre tider. Til neste gang.
Jeg husker også hvor viktig det var at mamma tok barna den natten. Jeg husker at jeg satt midt på veien etter endt fest, fordi jeg ikke ville avslutte festen. Avslutninger av fester er i veien for fester.
Jeg husker at det var deilig å komme hjem igjen til Nesodden etter oppdrag utført, så jeg kunne fortsette å gjøre som jeg ville. Å gjøre som vi vil har en helt egen betydning for oss rusavhengige.
Jeg ville ikke ned. Jeg ville aldri ned.
Jeg klarte jobben, jeg klarte barna fordi det var det som var normalen, hver dag hele året. Uansett oppgave, uansett barn, kunne festen og oppgavene kombineres – i mitt hode. De fleste av oss tror jo at vi er normale fordi vi fikser både jobb, barn og hverdagen. Sannheten er at vi absolutt ikke fikser det. Vi bare tror vi fikser det fordi vi går på autopilot.
Jeg er ikke nede nå. Jeg er ikke nede selv når jeg er nede. Jeg feirer edruskapet mitt med å være edru. Og jeg har det gøy. Jeg har det ikke festlig lenger, men du, ærlig talt – jeg har da hatt nok av festligheter? Og de var vel egentlig aldri særlig festlige?
Festlighetene mine var fylt av skam og angst, med klærne på knærne, vodka i koppen og grøftekanten som residens. Jeg skal ikke si at jeg ikke har hatt ekte følelser i mitt liv, men at jeg ikke har vært i kontakt med de jeg hadde? Det kan jeg love deg.
Hvordan klarte du det Julie? Jeg vil ha hemmeligheten din!
Jeg skal fortelle deg hemmeligheten min og jeg gjør det i grunn ofte her på denne plattformen. Du får det bare ikke med deg fordi du egentlig ikke vil helt?
Hemmeligheten min er veldig enkel og veldig vanskelig å utføre. Den er vanskelig å utføre fordi vi ikke vil utføre den. Ingen av oss vil utføre den. Ingen av oss vil egentlig kutte ut rusen. Du er alt annet enn unik i så måte. Du har heller ikke det værste livet som er levd. Du er bare en av oss alle. Å innse det, er en av de første hemmelighetene.
Den neste hemmeligheten er den du ikke vil gjøre (dette gjelder deg også kjære pårørende – i aller høysete grad):
Hemmeligheten er å gjøre det samme som de som har gått før deg. AKKURAT det samme. Uten innvendinger. Uten skepsis og uten arroganse. Det er en enkel grunn til at jeg har kunnet gi deg meg fra min profil – jeg har lært meg det jeg har gitt deg hittil, av andre. Jeg har lært meg meg ved å gå på kurs og møter. Jeg har lært meg om MEG – av de som vet bedre enn meg.
Jeg kunne ikke meg. Det er den neste hemmeligheten: å innse at du ikke kan deg like godt som du tror.
Jada! Jeg vet at du ikke bare tror du kan deg, du er overbevist om at du kan deg noe så til de grader. Så lenge du tror det, kommer utfordringen til å forbli som den er:
I flaska, i pulveret, i pillene og i sprøyta. Du som er i flaska er ikke strightere en deg som lever med nålen. Du som lever med nålen? Hallooo! Du har det ikke verre enn oss som er i flaska. Rus er rus og rus er gøy – til det blir vondt. Når du innser at det er vondt, innser du også at det har vært vondt hele tiden.
Hemmeligheten er å gjøre det som blir sagt av de som har gått før deg. Helt og holdent.
Ja, jeg vet det, du vil ikke det, så derfor har jeg planer for deg. Jeg vil gi deg det jeg har, og hvis du ikke har fått det enda, så har ikke jeg vært klar nok. Derfor skal jeg feire mitt sjette år med å bli klar nok for deg.
Hva kan jeg gi deg?
Først og fremst: følg meg (linken ligger i blått nederst), så vi kan begynne reisen vår. Reisen din skal ikke bestå av moral. Den skal ikke bestå av tvang eller forpliktelser. Den skal ikke bestå av trinnprat eller høytstående individer.
Reisen skal bestå av deg og meg – oss. Du trenger ikke en gang å ha et ønske om å slutte med noe som helst. Alt du skal få, er gjenkjennelse og tilhørighet. Du skal få senket skuldrene, få bort angsten og skammen og reise sammen med oss som allerede er her.
Har du mistet meg nå kjære pårørende, husker du? Dette gjelder deg også.
Hvor skal vi gjøre det?
Vi skal først og fremst gjøre det i mitt nye forum Det Andre Stedet. Førstkommende tirsdag 30 oktober kl 19.
Jeg lager også en nettside til deg for tiden, og før den er ferdig, får du bare følge meg så du får informasjon, for jeg skal gjøre mer for deg:
Vi skal gå online, Tilbake Til Livet. Hvis du føler at du har en og annen utfordring med alkohol/rus, er du velkommen til å spørre om medlemskap i gruppa på FB. Vi er allerede fem personer som møtes og snakker gjennom skjermen, og i kommentarfelt inne i gruppa. Vi snakker uten forpliktelser og vi får en bedre kveld etter å ha gjort det. Det som sies og skjer i gruppa, blir i gruppa. Du skal få hemmeligheten min, den er ikke vanskelig. Den er enkel, den er lettende og den tar bort ensomheten din. Du skal få vite hvordan du virker, hvorfor du gjør som du gjør og hvorfor det egentlig ikke er deg. Er ikke det bra?! Du er nemlig ikke så gal som du føler deg. Du er bare rusa.
Kom til Det Andre Stedet på tirsdag, linken ligger i bildet nederst i innlegget. Og du som ikke kommer deg ut av døra eller bor utenfor Oslo? Du, jeg, oss = vi går snart på nett sammen. Hvis du vil og når du vil. Jeg jobber med oppsettet nå. Meld meg på FB-innboks så treffes vi.
I dag går det i ett. Først kurs på Retretten, så hjem å være mor og hustru, joda, det er fint det også. Akkurat nå sitter jeg på båten til byen igjen for å ha mitt eget kurs og skriver til deg.
Det er mye, men det er gøy. Du er gøy. Rett og slett. Jeg kan bare innrømme det med en gang, jeg går på kurs nå av en eneste grunn: å videreføre det jeg lærer til deg. Jada, det hjelper meg i samme slengen, men det handler om deg for meg nå for tiden.
Derfor skriver jeg leksene mine til deg på båten nå, fordi jeg liker det, og fordi jeg lovet deg det i dag morges. Svingene er bråe i livet mitt nå, så hvis du får servert mange skrivefeil, får du rett og slett bare ete de. Kanskje du ikke rekker annen middag i dag?
Og det over her skrev jeg i går, jeg rakk ikke å skrive ferdig til deg før kurset startet. Så jeg skriver resten nå. Leksen må frem i snøstormen.
Forresten kurset mitt, som jeg nå har valgt å kalle “Det Andre Stedet” istedenfor “Julie Winges Forum”, gikk kjempefint! Vi var fem mennesker og holdt på i litt over to timer. Jeg fikk lært bort både om Amygdala og konsekvenslister. Vi går videre med det neste gang 30 okt. Og ja, på kurset mitt er det lov til å snakke litt i munnen på hverandre.
Lekser ja:
Denne metoden har Sturla Stålsett kommet opp med og jeg synes den er spennende.
Det finnes små historier fra tidlig i livet som kan ha generert vonde følelser.
Historien trenger ikke å være dramatisk. den kan være både og. Det handler i grunn om den første barndomshistorien som faller deg inn. F.eks. nå når du leser dette. Enkelt, det første, uansett hva det er. Og hvis du forteller den nok ganger til en du stoler på, kan den forandres til det bedre for deg.
Hva falt deg inn akkurat nå? Ikke tenk. Den kommer fort hvis du ikke tenker.
Jeg skal gi deg mitt eksempel:
Min lille historie, som jeg egentlig har hatt i hodet helt siden den skjedde i femårsalderen, var helt udramatisk for meg. Jeg har alltid tenkt på den som søt – helt til i går. Så jeg ble veldig overrasket over at det var denne som datt inn så fort, i det oppgaven kom.
Og enda mer overrasket ble jeg over at den søte lille saken plutselig ga meg en følelse av usikkerhet og svik (eller utenforskap). For husk at rusavhengighet er bygd på små eller store barndommstraumer.
Dette er ikke bare for oss rusavhengige forresten, vi har disse tingene alle sammen. Vi vet ikke at de er der hvis vi ikke jobber med det og finner det. Men en liten del av hjernen vår husker disse traumene helt uten å samarbeide med oss. Det dukker opp lignende ting gjennom livet som trigger denne lille hjernedelen, den setter seg i stressmodus og vi går til løsningen vår uten egentlig å tenke over det. For oss rusavhengige blir det en drink, for deg blir det kanskje en biltur alene, eller en løpetur? Dette forklarer jeg egentlig bedre på kurset/forumet mitt.
Sjokoladen jeg ikke klarte å ta i mot
Da jeg var rundt fem år bodde vi i Gabels Gate 37 i Oslo og jeg gikk, som seg hør og bør en liten Frognerjente, på Tomm Murstads barnehager i Nordmarka (eller hva den nå heter for tiden). Jeg ble fulgt av praktikanten min til Majorstuen for å ta Barnetrikken derfra hver dag. Eller, dette er viktig: det er sånn jeg husker det. Moren og faren min fulgte meg sikkert også, men det har ingenting med akkurat dette minnet å gjøre. Det er min følelse og min hukommelse som trigger denne hjernedelen min. Ikke fakta. Bare følelser.
Tilbake til Majorstua: barnetrikken som den het, var en egen trikk for barna og de ansatte i barnehagene (tror jeg, jeg husker ikke sånne detaljer), men jeg husker godt at det var den gode gamle brune Holmenkolltrikken, som gikk fra en egen liten perrong lengst borte på Majorstua stasjon.
Akkurat denne dagen, satt jeg ved endt barnehagetid på trikken tilbake til Majorstuen og var trøtt lei meg, full av skitt og sliten.
Jeg var lei meg fordi jeg hadde fått det for meg at ingen av de andre barna likte meg eller ville leke med meg. Så jeg hadde stått alene ute i snøen og synes synd på meg selv i flere timer (det føltes i alle fall som en evighet). En liten Julie med stor sans for dramatikk.
Jeg subbet av trikken på Majorstua for å møte praktikanten min etter endt barnehagedag, og plutselig sto både mamma og pappa på perrongen istedenfor, med store glade smil. Pappa hadde et kremmerhus med masse sjokolade i, som de strakte ut mot meg.
Jeg ble så glad! Det jublet inni meg, men plutselig tok et stort sug tok over og spredte seg i hele brystet mitt. Jeg ble sjenert. Veldig sjenert. Jeg sa nei takk til sjokoladen . Jeg hadde så veldig lyst på den sjokoladen! Og jeg var egentlig veldig glad for at foreldrene mine kom for å hente meg, til og med midt på dagen!
Av en eller ble jeg sjenert og følelsene tok over, selv om jeg var sammen med mine foreldre hver dag.
Sjokoladen lyste mot meg i hånden til pappa, men jeg klarte ikke å ta i mot. Foreldrene mine skjønte sikkert ingenting å sa: “Kom da Julie, så går vi hjem”. De snudde seg og gikk oppover mot Majorstuhuset. Jeg husker at jeg gikk etter dem oppover bakken, enda like sjenert og nå litt lei meg for at jeg ikke hadde turt å ta i mot sjokoladen, mens de to menneskene foran meg omgjorde seg til fremmede foran øynene på meg. For en bitte liten stund.
I går, på Retretten ble jeg veldig overrasket over at det var denne lille historien som datt inn da oppgaven ble fremlagt. Og enda mer overrasket over at den, som alltid har vært en søt liten historie for meg, plutselig ga meg et sug i brystet.
Denne lille ubetydelige historien. Men fordi jeg har lært meg om traumer, gjetter jeg meg til at det har skjedd noe lignende tidligere enn dette, som har med følelsen av avvisning å gjøre. Og jeg begynner å bli ganske sikker på at den faktisk er plantet av noen andre enn foreldrene mine.
Det begynner å gå opp for meg at det ligger noe hos en viss barnehagetante jeg beundret og så opp til, Tante Herdis i barnehagen på Vestkanttorget, som ikke så meg som jeg ville. Det dukker opp et par gamle grandtanter på Fagernes jeg var mye hos, som ikke hadde filla peiling på barn og hvordan man snakker til dem. For selve denne lille sjokokoladehistorien er ikke særlig dramatisk.
Men du, det skal jeg lære om på Retretten i dag, jeg skal lære om hvordan man forandrer en vond historie (som denne av en eller annen syk, merkelig grunn ble), snur den til noe bedre og eier den på en annen måte.
Prøv selv: NÅH Hva dukker opp?
Hva som helst. Det første.
Jeg skal gi deg svaret på hvordan man forandrer historien senere i dag.
Ebok utgaven:
Husk å kjøp massevis av vin I MORGEN! Og følg meg mer enn gjerne HER
Jeg har tatt litt feil tror jeg? Jeg tenker på pratet mitt om at vi rusavhengige trenger egenerfaring.
I går var jeg hos psykologen for fjerde gang i mitt liv, og jeg har jo sagt til deg at sånne folk ikke forstår seg på sånne som oss. Eller, de burde i alle fall samarbeide med sånne som oss når de har med oss å gjøre. Når jeg tenker meg om, så står jeg for det enda, spesielt på NAV, på institusjoner, på arbeidsplassen og klinikker.
Det er jo veldig nedprioritert, synes ikke du også?
Så bra, tusen takk, da fikk jeg bestemt det for deg også. Nei ser man det, der digererte jeg igjen.
Jeg var vel på at jeg har tatt feil?
Det er selvfølgelig første gang i mitt liv, men det har altså skjedd.
Du skjønner, jeg tror jeg har truffet med denne psykologen min? Jada, jeg vet det. Jeg skal innrømme det. Jeg har satt an tonen med ham, vist ham hva jeg jobber med selv og hva jeg tenker om avhengighet i det daglige.
Neida! Slapp helt av, jeg var ikke arrogant og bedrevitende, kanskje litt forutinntatt?
Du skjønner – han gikk rett inn han! Han gikk rett til kjernen av meg, han krabbet rett inn i brystet mitt. Jeg fikk ikke lov til å tenke (akkurat som om det går an å stoppe meg i det). Jeg fikk bare lov til å føle, gå helt tilbake til lille meg, føle på det som skjedde i kroppen å sette ord på det.
I det han sa ordet traumer, ble jeg trygg.
Yes! Denne mannen vet hva det dreier seg om, tenkte jeg selvsikkert mens jeg ble vridd opp som en vaskeklut. For det er klart, avhengighet dreier seg ikke i utgangspunktet om rus, det dreier seg om noe annet: Årsak. Årsaken til usikkerheten og selvforakten som ble plantet tidlig i livet, omdanner seg til symptomet som for meg er alkohol = løsningen.
Dette har jeg jo lært av Rita på Retretten før, men det var så deilig at denne mannen gjorde den samme jobben på meg aktivt. Så jeg tok feil, i alle fall i dette tilfellet. Han skjønte hvor han skulle føre meg.
Men du, som jeg sa i stad, jeg hadde vært klar på hva jeg kunne fra før, hva jeg vil og jeg har tydeligvis truffet med denne mannen. Tenk det, han gikk rett på sak.
Det var vel alt jeg hadde å si til deg akkurat nå, jeg tok litt feil gitt.
Det ser ut til å bli en fin høstdag i dag, for min del skal jeg fyke inn til Retretten, og kanskje gjøre lekser for deg senere i dag, men skal vi ta hånd om denne fine dagen sammen?
Du, skal jeg ta den før jeg legger på? Ja, jeg gjør det:
I kveld kan du gå rett på sak selv å komme på forumet mitt for litt læring.
Ta litt action for deg. I dag skal jeg brette ut en av de største grunnene til at jeg ikke løfter glasset for deg:
Det er forbasket gøy å være en edru alkoholiker! I går fikk jeg et spørsmål jeg har fått noen ganger før: blir du ikke lei av å være alko-Julie noen ganger? Jeg har et helt klart svar på det:
Jeg blir ikke lei av det på fest, ikke i foredrag jeg holder, ikke hjemme, ikke på kurs og ikke på Nesoddbåten.
Tenk a, når jeg for eksempel holder foredrag for NAV, og møter både barnevernet, ruskonsulenter og andre interesserte. Tenk deg den muligheten jeg får til å snakke om hvordan vi virker og hva vi egentlig trenger (jeg tror jeg må skrive et eget innlegg om det igjen), og ikke minst hva pårørende trenger. Jeg synes rett og slett det er gøy. Mennesker er spennende og fascinerende. For det er jo det vi egentlig snakker om her? Mennesker?
På fest treffer jeg mennesker, mennesker jeg er redd for å småprate med fordi jeg ikke er flink til å prate smått. Når de ser colaen min, kommer temaet opp av seg selv fordi jeg er meg. Jeg forteller gladelig hvorfor jeg drikker cola og ikke vin. For det er nesten en kjensgjerning, “hvorfor drikker du ikke i dag”, kommer opp når man er alkoholfri på fest. Det gjør meg ingenting, det er spennende for de som spør, og jeg har noe å snakke om. Jeg slipper å diskutere den siste kolleksjonen til Gucci, ikke for det, den er sikkert fin, men jeg har ikke sett den og vet ingenting om fashion.
Det er spennende å gå på kurs for å lære mest mulig, så jeg kan gi det videre til deg, mens jeg i samme slengen gir det til meg.
Så nei, jeg blir ikke lei av å være alko-Julie, det er akkurat det som er agendaen min. Det har blitt jobben min. En jobb jeg hele tiden må skape selv fra denne vinterhagen jeg en gang drakk i.
I dag på ingentingdagen min (mandager må være ingentingdager), skal jeg velge å være frisk, men bare for i dag.
I dag skal jeg også til psykolog for fjerde gang. Jeg har aldri egentlig vært hos psykolog før, så det er også spennende. Jeg bruker ikke han til denne typen tilfriskning, for unnskyld meg, men den kan han ikke. Ikke på den måten jeg trenger at han skulle kunne det. Men jeg har da nok av andre galskaper å ta tak i, og de, de har jeg plass til nå, jeg mener, plass til å ta tak i.
Du, du slipper ikke unna i dag. Kom på forumet mitt. Kom hvis du sliter litt selv. Kom hvis du er pårørende.
Det er ingen krav til edruskap hos meg. Det du trenger, er å senke skuldrene litt, det er alt. Trykk på linken under her og kom deg ut av døra for bare en ting: et trygt rom med stor takhøyde. Det skjer i morgen, så meld deg på nå.
Skulle man kanskje bære en bøsse for Bymisjonen i år?
Dette året går TV-aksjonens innsamling til Kirkens Bymisjon i deres arbeid for å forebygge utenforskap. Utenforskap opptrer i mange former og er grobunn for mye angst og depresjon.
…er verdt å kjempe for. Kjemper vi sammen for det, kjemper vi for det meste av negativitet i samfunnet. Vi inkluderer plutselig innvandrere, rusavhengige, psykisk syke, arbeidsløse, prostituerte, fattige, og ikke minst ensomme mennesker – et mørketall som er gedigent. I can go on, vi har alle en psykisk helse. Hvis vi bidrar sammen, bidrar vi til å senke vår egen følelse av ensomhet ved å delta. Jeg tenker at jeg skal:
Det neste jeg tenkte var å renne ned både Frivillighetssentralen her på Nesodden som tok initiativet til dagen vår i dag, og Kirkens Bymisjon i Oslo, etter å ha blitt inspirert av de to som som presenterte det overnevnte: Hege Emilsen og Henning Høyner.
Så nå må jeg roe egget. Eller ikke. Eller jo. Nei? Nei!
Det bobler over for tiden, og i dag ble det enda flere inntrykk for meg, mens jeg egentlig bare skulle servere meg selv fra en scene sammen med Nesoddens ordfører Truls Wickholm og min mededrue entusiastalkoholiker Ann Helen Nyhus.
Vi kom, sammen med et deltagende publikum, inn på mange temaer som kan bidra til utenforskapet her på Nesodden. Jeg klarer ikke å gjengi alt her nå, litt trøtt og sliten som jeg er etter en lang søndag.
Men en ting det virket som om det var enighet om, var at det er vel og bra med aktivitetstilbud, de må være der, men det som mangler mest, er vel en livlig møteplass?
Du vet, den typen kafe som tilbyr alt fra et kjent ansikt, til en billig kaffe og en gratis avis fra hylla på veggen. Et sted du kan gå alene uten å føle deg alene, fordi du møter kjente fjes der hele tiden. En stamkafe? Et sted med gjester og ansatte som kjenner hverandres blide åsyn på en eller annen måte. Et sted du ikke må være “syk i hue” for å komme, men kanskje litt kosete?
Jeg skal innrømme at denne delen, av alt jeg plukket opp i dag, denne kafedelen, er den delen jeg kan relatere best til selv. Stedet man kan gå uten en agenda og med en følelse av felleskap. I min bok har vi et sånt sted egentlig: Nesoddtangen Gård. Der kan man ta tak i litt av hvert og gjerne ut fra det som er der fra før?
Cammilla Schaanning…
… som er det store varme hjertet bak Nesodden Ressurskafé, hadde et innlegg mot slutten av dagen i dag, et innlegg jeg ikke en gang tør å gjengi her, fordi hun satt utenforskap på plakaten på en måte som satt så hardt og godt at jeg ble matt.
Gla-matt Camilla! Du ble kalt Nesoddens engel i dag, og det skal du ta til deg! Du er Nesoddens engel. Hvis jeg hadde trodd på engler, så hadde de holdt på som deg.
I mangel på dekkende ord om hva Camilla har satt i gang, vil jeg bare vise deg det via denne linken her:
Under her ser vi sønnen til Ann Helen sammen med oss, Mikael Nyhus, som også er åpent rusavhengig. Det gjør dem begge til pårørende. Det er mange av oss rusavhengige som også er pårørende, så la oss alle være:
MINDRE ALENE SAMMEN
Men du, jeg setter også stor pris på om du følger meg HER
Endelig ble jeg kvitt ham! Det var bare mas uansett. Nå kan jeg drikke så mye jeg vil! huset er tomt, mens God morgen Norge surrer i bakgrunnen. Akkurat som om Vår Staude ikke er nok for meg?! Ha! Jeg har det så bra som bare det. Jeg har kvitta meg med nok en masekopp. Er ikke huset litt stort nå? Det er slutt, han er borte og jeg har det bedre sånn som dette uansett! Jeg må rekke polet før kl 18. Det er alt jeg trenger å gjøre i dag. Bortsett fra å lage mat til barna. Men det skal gå det også. Huset er kaldt.
Burde jeg kanskje gå ned i kjelleren å sette på tørketrommelen? Faa. så dum,.. hahh. Hold kjeft Vår. Orker ikke, sove litt til.
Hva skrev jeg på Facebook i går? Angst. Tørketrommelen kan vente. Hva skal jeg egentlig nede i kjelleren å gjøre nå, når jeg allikevel har den i hue?
Polet, jeg må ta bussen til polet. Bare sove litt til. Bare litt – vær så snill. Dette må bort. Vekk! Polet, det går vekk i kveld, jeg må bare ha et glass vin så jeg tør og åpne Facebook. Der er det i alle fall folk. Folk jeg slipper å relatere direkte til. Folk jeg kan tulle med så jeg slipper dette. Jeg må ta en buss uten mennesker. Jeg må gå på senteret før rushet. Jeg orker ikke. Sove nå, bare litt. Vær så snill. I kveld skal jeg kose meg. I kveld blir alt bra igjen. Vår! Klapp igjen kjeften din prektige sugge!
————————-
Og bra ble det til kvelden, i mitt hode – til dagen etter, da jeg våknet på sofaen i vinterhagen og ikke husket slutten av kvelden før. Jeg rakk aldri opp til senga. Eller vet du hva? Jeg ville aldri opp i senga, fordi den var så tom. Soverommet var tomt og dyna var kald og fremmed.
Det var min type ensomhet. Festen var slutt. Jeg hadde barn alene og kartongen som min nærmeste venn.
For hva er ensomhet? Det er vel forskjellige ting for forskjellige mennesker? For meg var ensomheten selvpåført før i tiden. Nå er den i meg fordi jeg er meg. Jeg er ikke sosial. Jeg har ikke sosial angst, men jeg driver med mitt, og er dårlig til å sosialisere. Jeg føler meg ikke ensom nå lenger, men er noen ganger redd for at jeg ikke legger inn aksjer for fremtiden. Jeg er en dårlig venn som ikke kommer dit det skjer. Jeg har sosialisering på agendaen for tiden, men jeg gruer meg alltid til smalltalk.
I dag skal jeg på scenen her på Nesodden sammen med Ann Helen Nyhus og Nesoddens ordfører Truls Wickholm. Vi starter opp klokken 14, og vi skal snakke om ensomhet og utenforskap her på Odden. Vi nesoddinger verner om ryktet til dette stedet. Vi elsker Nesodden og snakker det langt opp i de rosa skyene på eventyrhimmelen.
Ja, det er fint her på Nesodden, men fylt av ensomhet bak vært grantre. Vi skal også snakke om å skape et treffpunkt. Et sted folk kan møtes – og det viktigste: trives sammen. Men hvor skal det være og hva skal det bli?
Ensomhet og utenforskap eksisterer i beste velgående rundt om kring i vårt ganske land. Noe har vi inni oss og noe kan kanskje gjøres noe med?
Vi skal ikke snakke til publikum i dag, men med publikum. Publikum kan delta via tekstmeldinger fra sine telefoner opp til scenen, eller rett og slett ved å rekke opp hånden. Jeg for min del elsker den formen. I foredrag og eventer synes jeg ikke egentlig det er de/vi på scenen som er viktigst, det er hva publikum kan bidra med til scenen som er spennende.
Lets do utenforskap! Hvorfor ikke gjøre det samme i din kommune?
Ordfører’n vår serverer selvfølgelig suppe til oss Nesodd-folk. Ordføreren gjør som ordførere skal. Her fra i går på Tangensenteret
