Jammen jeg ville jo ha den sjokoladen jo!

Lekser, Retretten

I dag går det i ett. Først kurs på Retretten, så hjem å være mor og hustru, joda, det er fint det også. Akkurat nå sitter jeg på båten til byen igjen for å ha mitt eget kurs og skriver til deg.

Det er mye, men det er gøy. Du er gøy. Rett og slett. Jeg kan bare innrømme det med en gang, jeg går på kurs nå av en eneste grunn: å videreføre det jeg lærer til deg. Jada, det hjelper meg i samme slengen, men det handler om deg for meg nå for tiden.

Derfor skriver jeg leksene mine til deg på båten nå, fordi jeg liker det, og fordi jeg lovet deg det i dag morges. Svingene er bråe i livet mitt nå, så hvis du får servert mange skrivefeil, får du rett og slett bare ete de. Kanskje du ikke rekker annen middag i dag?

Og det over her skrev jeg i går, jeg rakk ikke å skrive ferdig til deg før kurset startet. Så jeg skriver resten nå. Leksen må frem i snøstormen.

Forresten kurset mitt, som jeg nå har valgt å kalle “Det Andre Stedet” istedenfor “Julie Winges Forum”, gikk kjempefint! Vi var fem mennesker og holdt på i litt over to timer. Jeg fikk lært bort både om Amygdala og konsekvenslister. Vi går videre med det neste gang 30 okt. Og ja, på kurset mitt er det lov til å snakke litt i munnen på hverandre.

Lekser ja: 

Denne metoden har Sturla Stålsett kommet opp med og jeg synes den er spennende.

Det finnes små historier fra tidlig i livet som kan ha generert vonde følelser.

Historien trenger ikke å være dramatisk. den kan være både og. Det handler i grunn om den første barndomshistorien som faller deg inn. F.eks. nå når du leser dette. Enkelt, det første, uansett hva det er. Og hvis du forteller den nok ganger til en du stoler på, kan den forandres til det bedre for deg.

Hva falt deg inn akkurat nå? Ikke tenk. Den kommer fort hvis du ikke tenker.

Jeg skal gi deg mitt eksempel:

Min lille historie, som jeg egentlig har hatt i hodet helt siden den skjedde i femårsalderen, var helt udramatisk for meg. Jeg har alltid tenkt på den som søt – helt til i går. Så jeg ble veldig overrasket over at det var denne som datt inn så fort, i det oppgaven kom.

Og enda mer overrasket ble jeg over at den søte lille saken plutselig ga meg en følelse av usikkerhet og svik (eller utenforskap). For husk at rusavhengighet er bygd på små eller store barndommstraumer.

Dette er ikke bare for oss rusavhengige forresten, vi har disse tingene alle sammen. Vi vet ikke at de er der hvis vi ikke jobber med det og finner det. Men en liten del av hjernen vår husker disse traumene helt uten å samarbeide med oss. Det dukker opp lignende ting gjennom livet som trigger denne lille hjernedelen, den setter seg i stressmodus og vi går til løsningen vår uten egentlig å tenke over det. For oss rusavhengige blir det en drink, for deg blir det kanskje en biltur alene, eller en løpetur? Dette forklarer jeg egentlig bedre på kurset/forumet mitt.

Sjokoladen jeg ikke klarte å ta i mot

Da jeg var rundt fem år bodde vi i Gabels Gate 37 i Oslo og jeg gikk, som seg hør og bør en liten Frognerjente, på Tomm Murstads barnehager i Nordmarka (eller hva den nå heter for tiden). Jeg ble fulgt av praktikanten min til Majorstuen for å ta Barnetrikken derfra hver dag. Eller, dette er viktig: det er sånn jeg husker det. Moren og faren min fulgte meg sikkert også, men det har ingenting med akkurat dette minnet å gjøre. Det er min følelse og min hukommelse som trigger denne hjernedelen min. Ikke fakta. Bare følelser.

Tilbake til Majorstua: barnetrikken  som den het, var en egen trikk for barna og de ansatte i barnehagene (tror jeg, jeg husker ikke sånne detaljer), men jeg husker godt at det var den gode gamle brune Holmenkolltrikken, som gikk fra en egen liten perrong lengst borte på Majorstua stasjon. 

Akkurat denne dagen, satt jeg ved endt barnehagetid på trikken tilbake til Majorstuen og var trøtt lei meg, full av skitt og sliten.

Jeg var lei meg fordi jeg hadde fått det for meg at ingen av de andre barna likte meg eller ville leke med meg. Så jeg hadde stått alene ute i snøen og synes synd på meg selv i flere timer (det føltes i alle fall som en evighet). En liten Julie med stor sans for dramatikk.

Jeg subbet av trikken på Majorstua for å møte praktikanten min etter endt barnehagedag, og plutselig sto både mamma og pappa på perrongen istedenfor, med store glade smil. Pappa hadde et kremmerhus med masse sjokolade i, som de strakte ut mot meg.

Jeg ble så glad! Det jublet inni meg, men plutselig tok et stort sug tok over og spredte seg i hele brystet mitt. Jeg ble sjenert. Veldig sjenert. Jeg sa nei takk til sjokoladen . Jeg hadde så veldig lyst på den sjokoladen!  Og jeg var egentlig veldig glad for at foreldrene mine kom for å hente meg, til og med midt på dagen!

Av en eller ble jeg sjenert og følelsene tok over, selv om jeg var sammen med mine foreldre hver dag. 

Sjokoladen lyste mot meg i hånden til pappa, men jeg klarte ikke å ta i mot. Foreldrene mine skjønte sikkert ingenting å sa: “Kom da Julie, så går vi hjem”. De snudde seg og gikk oppover mot Majorstuhuset. Jeg husker at jeg gikk etter dem oppover bakken, enda like sjenert og nå litt lei meg for at jeg ikke hadde turt å ta i mot sjokoladen, mens de to menneskene foran meg omgjorde seg til fremmede foran øynene på meg. For en bitte liten stund.

I går, på Retretten ble jeg veldig overrasket over at det var denne lille historien som datt inn da oppgaven ble fremlagt. Og enda mer overrasket over at den, som alltid har vært en søt liten historie for meg, plutselig ga meg et sug i brystet.

Denne lille ubetydelige historien. Men fordi jeg har lært meg om traumer, gjetter jeg meg til at det har skjedd noe lignende tidligere enn dette, som har med følelsen av avvisning å gjøre. Og jeg begynner å bli ganske sikker på at den faktisk er plantet av noen andre enn foreldrene mine.

Det begynner å gå opp for meg at det ligger noe hos en viss barnehagetante jeg beundret og så opp til, Tante Herdis i barnehagen på Vestkanttorget, som ikke så meg som jeg ville. Det dukker opp et par gamle grandtanter på Fagernes jeg var mye hos, som ikke hadde filla peiling på barn og hvordan man snakker til dem. For selve denne lille sjokokoladehistorien er ikke særlig dramatisk.

Men du, det skal jeg lære om på Retretten i dag, jeg skal lære om hvordan man forandrer en vond historie (som denne av en eller annen syk, merkelig grunn ble), snur den til noe bedre og eier den på en annen måte.

Prøv selv: NÅH Hva dukker opp?

Hva som helst. Det første.

Jeg skal gi deg svaret på hvordan man forandrer historien senere i dag.

Ebok utgaven:

Husk å kjøp massevis av vin I MORGEN! Og følg meg mer enn gjerne HER