Jeg vil ikke åpne øynene. Jeg vet ikke hva klokka er for jeg kan ikke klokka ordentlig enda, dessuten er det mørkt. Nei jeg vil ikke mer. Nå skriker de enda høyere. Det hjelper ikke å holde hendene for ørene heller, for da skriker de bare inni hodet mitt istedenfor. De skriker så ofte? Også skriker de om de samme tingene hele tiden? Eller.. det er bare den ene som skriker.. den andre er helt stille. Jeg tror jeg ville skreket tilbake? Eller slått? Slått så det ble stille?
Kan de ikke bare være venner da? Kanskje jeg kan hjelpe dem til å bli venner? Kanskje de blir venner igjen hvis jeg tuller, ler og smiler masse? Eller lager mat? De er alltid så slitene etter jobb. De blir sikkert glade hvis jeg lager mat i morgen.
Heldigvis er det ikke sånn om dagen. Bare om natten. Eller om kvelden. Til slutt så sovner de. Jeg sovner jeg også, for det har jeg lært meg nå, å drømme meg bort. Det er en veldig kjekk gutt på skolen som jeg tenker på da. Så sovner jeg.
Når jeg våkner, så later de som ingen ting. Da prøver de å smile til meg og snakke fint, men det går ikke helt, for jeg vet at de kanskje tror at jeg vet at de bråket, men de vet det ikke helt, det ser jeg alltid og da later de som ingenting. Jeg også. Jeg må late som ingenting å smile masse, så de ikke blir lei seg igjen.
Jeg rekker nesten aldri skolen i tide lenger, for de drar før meg og jeg vil ikke egentlig gå på skolen. Iallefall ikke samtidig som de andre. Nå har jeg sagt at vekkeklokken ikke ringer veldig mange ganger, så jeg må snart finne på noe annet å si, men jeg vet ikke helt hva?
Det er forresten ikke bare om kvelden de skriker. Hvis jeg tenker etter, så skriker de midt på dagen også, da skjer det liksom helt plutselig og nesten alltid ved middagsbordet. Det begynner alltid med at de snakker om jobben. Hvorfor krangler de om jobben når de liker den? Når de gjør det, er det best å være stille. Jeg spiser alltid opp all maten min når det er sånn.
Det er egentlig verst når det begynner om dagen, for da varer det mye lenger. Da varer det både dagen, kvelden og natten. Og i bilen, hvis vi skal kjøre ett sted. Det er ikke så gøy, for da kan jeg ikke gå noe sted. Jeg hører alltid alt sammen, men i bilen må jeg liksom være helt oppi det? Jeg tror ikke de burde kjøre når de er sånn heller, jeg er ikke helt sikker, men det virker ikke sånn ihvertfall? De drar jo i hverandre mens de kjører? Men det er oftest om natten de krangler. Bare ikke i helgene eller i feriene. Da kan de plutselig fortsette om morgenen. Kanskje det er fordi de ikke skal på jobb?
Nå til sommerferien skal vi på lang telttur, det både gruer og gleder jeg meg til. Jeg gleder meg til Legoland og Liseberg, men jeg gleder meg ikke til å kjøre dit og jeg gleder meg ikke til å sove i telt om natten.
Stanislavski sier at vi har gått gjennom hele følelsesregisteret innen vi er syv år. Jeg fikk vite det da jeg gikk på teaterskolen, jeg leste det ikke selv, for jeg hadde nok med å være på Puben på kveldstid, ikke i boka. Men det satt for meg da læreren fortalte om det, det funker for meg at vi sannsynligvis har gått gjennom alle følelser av tap, sorg, glede osv. innen vi er syv år. Så man kan sette seg inn i både ting og tang tenker jeg – hvis man tør å gå dit, de gangene det er nødvendig vel og merke. Akkurat nå ville jeg gå til de samme barna som jeg har skrevet om i det siste. Gjennom meg selv, og mine nå forgangne følelser.
Jeg har vridd hode frem og tilbake, rundt, opp og ned for å finne ut av når det treffer hos meg. Denne hormonsyklusen som alle har kommer hver tredje måned, den kan vare i opptil 20 dager. Hei du! Stopp litt. Leste du tallet 20? Det hadde ikke jeg gjort, jeg hadde bare gått videre i teksten – det varer i 20 dager, det trenger ikke å være slitsom i 20 dager, men det er der. Faren for tilbakefall ligger i disse (hvilket tall sa du?) dagene, for oss som er rusavhengige. Jeg har skrevet om akkurat hva sen-abstinens er i midten av innlegget:HERDet innlegget du vet, det med hasjen som overskrift.
Men når har man det? Litt vanskelig, jeg mener, det går jo litt opp og ned i livet hele tiden? Jeg dro med meg spørsmålet på Retretten i forrige uke og fikk dette spørsmålet tilbake av Rita:
Når kranglet du med kjæresten din sist?
Og det du, det kan jeg love deg at jeg husker! Ikke når det gnisset litt, men når det dasket i adrenalinet og kortisoletføk opp som en djevel med agenda. Du vet, de kranglene som varer i tre dager, når til slutt ingen husker hvorfor de begynte. Når man sitter igjen med bare prestisje og stolthet, når man blir kald og ikke vil gi seg på sin rett. Nå er jeg så heldig at jeg er i et forhold som er klissete bra. Så når det da smeller, spretter dramatikken i taket, armageddon er nær og resten av verden er for maur å regne. Om polet og den brune baren er bestekompisen i hodet mitt da? Gjett a! Trassen setter inn fra alle hold. Nå skal han få se nå! Tenk at det går an å være så teit! Han hører jo ikke etter en gang! Jeg har jo rett jo, han må da høre det! Går det virkelig an å ha mer fett på hjernen! Jeg orker ikke å være her! Gå vekk! Stakkars stakkars meg..
Det er sånne følelser som fyrer meg – kjærestefølelser.
Så ja du, nå har jeg funnet min dato. Jeg husket også å spørre Rita om en annen vesentlig ting: synkroniserer man denne syklusen etterhvert hvis man bor sammen?
Ja
Praktisk å vite. Et fint våpen å ha – mot seg selv.
Så det er mitt tips for å finne ut av når din syklus setter inn – gå tilbake til en smell, eller sist gang du hadde overflod av energi: ommøblering? Oppussing med kosten på hue og maling mellom tærne? Da du måket så mye snø at du like godt tok naboen sin tomt i samme slengen? Eller da du kranglet i dagevis med noen på tekstmelding, selv om du godt vet at det er det mest idiotiske du gjør, man kan ikke krangle på tekst! Det vet da du også – jeg også… Da du ryddet den innerste skuffen på loftet. Eller da du NESTEN gjennomførte et prosjekt ingen andre på jobben brant like mye for som deg.
Eller enkelt for noen: sist gang du sprakk.
Selv kunne jeg ikke regne tilbake til min egen edruskaps dato, for det er tross alt fire år siden. I mitt liv føles store krangler med J unaturlig, så nå vet jeg når det kan skje neste gang: i en seilbåt på det Karibiske hav. Det kan jo være praktisk å vite om i forkant, for på den båten kan det bli en smule trangt, og i Sjørøverland? Der har de alko i alle butikker.
Det er vel alltid greit å ruste opp i fredstid hvis man vet hvilke våpen man skal skaffe seg. Når det smeller, er det for sent. Da smeller det bare. Om det smeller via en sprekk, en krangel, eller verdens største blomsteroppsats, kan man nok ikke vite i forkant, men man kan iallefall vite. Det er mitt våpen – å vite.
Vi har denne hormonsyklusen hele gjengen, det er bare ikke alle som løser det med femten drinker.
Beklager men at du leker hobbypsykolog og sier til en 14 år gammel gutt at han “ingenting kan gjøre” men må ta vare på seg selv? himmel– nei han kan nok ikke få mor/far til å slutte å drikke-men han kan få råd-vettige råd — helsesøster-nær familie -snakker av erfaring -med både alkohol og pillemissbruk i fam … – å si at det ikke er håp? UFF ser tårene på gutten… fordi om du nå er blitt “edru” har du nok mistet en del på veien dit…. og ja jeg er 5 barns MAMMA og har selv møtt “Kong Alkohol” så jeg vet hva jeg snakker om.
Jeg har ventet litt på dette nå, for når man tar for seg barn, i dette tilfellet fjortenåringer, kan temperaturen stige. Da blandes følelser inn. Oppdragelse er et minefelt og alle har sin egen versjon. Jeg driver ikke med oppdragelse, jeg snakker om fylla og den er alvorlig når det kommer til berørte barn. Fylla blir ikke mildere fordi barna er søte og små. Den blir verre. Mye verre.
Nå er det slik at denne rusen vår, den kan være helt ustoppelig i mange tilfeller.
Det blir reagert på ordet Håp. Det er klart det blir det! Vi skal jo ha håp her i livet. Ja, men ikke i dette tilfellet, bare det å skrive eller si at man må ha håp, setter i gang håpet, fordi vi elsker. Bildene av en romantisk fremtid med edru foreldre dansende bortover blomsterengen hånd i hånd kommer først i det du sier ordet HÅP. Det kommer på sekunder og blir der gjennom skoledagen – til middagsbordet er dekket… Da knuses håpet igjen og det er ordet IGJEN som regjerer her.
“Å ta vare på seg selv,” betyr å forstå at foreldrene ikke slutter. I det jeg sier “kanskje” ikke slutter, spretter håpet opp igjen som en djevel på få sekunder. Å ta vare på seg selv, betyr og beskytte følelsene sine – håpet – mot gjentatte fylle-rier som blir verre og verre. Rusavhengighet er progressivt, null diskusjon.
Å ta vare på seg selv, betyr å tilegne seg mest mulig kunnskap om hva som foregår. Som Herman gjør nå. Den kunnskapen får man ikke av meg, men av oss som har erfaringen. Enten fra rusens side, eller helst fra andre pårørendes side. Nå er det slik at Herman er i tvil om både seg selv og sine, og det er det nok av andre som er også. Veien dit kan vi vise, det kan også andre som har studert DETTE faget, sannsynligvis ikke helsesøster. Da skal du være heldig! Hvis din helsesøster tilfeldigvis har rus som fag. I tilfellet er jo det helt genialt.
Barnet som gråter av at jeg sier det jeg sier er et dramatisk og effektivt bilde. Barnet som gråter, er livredd og har mistet grunnen under føttene fordi foreldrene krangler om natten, er drita ved middagsbordet og uforutsigbare om morgenen, år etter år. Disse barna kryr det av. Det blir ikke snakket om, det blir ikke sett eller avslørt i tide fordi det ikke er synlig – i tide. Disse vellykkede drita foreldrene ødelegger barna like mye i sine edru perioder. Da kommer nemlig håpet du etterlyser. Endelig er mamma og pappa til stede. Endelig er det over. Vet du når håpet blir knust igjen? Sannsynligvis ved den kommende ferien, den ferien barna nå gleder seg til fordi alt er bra igjen.,
Det er glede man begynner å drikke på etter et stopp. Glede og tilfredshet. Man har plutselig noe å feire igjen og det krever belønning. Man begynner av en grunn og fortsetter av en annen. Glede > angst og smerte. Så når ferien kommer, den som barna gleder seg til, ja da du, da gleder foreldrene seg også, men ikke til det samme som barna. Foreldrene gleder seg til å slappe av, kose seg og nyte det fine været. Det fine været er ikke sola som skinner over vannet klokken 12. Det fine været er solnedgangen, med rekene og hvitvinen når barna forhåpentligvis har lagt seg. Der komme skjæret i sjøen, barna legger seg ikke så tidlig i ferien, så da får det heller feires mens de er våkne. Håp knust. IGJEN. Og IGJEN. Og…
Så håp får du ikke av meg, ikke når det kommer til små nurk heller. Jeg vil ikke ødelegge de med det ordet. Ikke før det faktisk er håp, noe som kommer sjeldent. Tårene til Herman og de andre barna, og partnerene, og foreldrene som er berørt av sånne som oss, har vært der lenge, fordi de håper og elsker – hele tiden. Det skal bort så lenge rus pågår, det er håpet som sender folk rett i psykiatrien. Kjærligheten kan de heldigvis beholde.
Ord som Hobbypsykolog skremmer meg ikke, det treffer heller ikke i brystet som det skal. Det som skremmer meg er dine forslag til hjelp. Nær familie? Jeg antar at du ikke mener de samme foreldrene. Men hvem mener du? Mormor? Tante og Onkel? De samme menneskene som er fylt av skam og angst på lik linje som de det gjelder – foreldrene? De samme som fornekter problemet kanskje enda mer enn de som sliter? De som til nød kan komme med ordet Periodedranker. Du vet den drankeren som får verdens største unnskyldning til å drikke på grunn av det samme ordet? Skal de hjelpe?
Helsesøsteren, legen, psykologen, professoren? Ja, det er fint hvis de har rus som spesialitet. Sannsynligheten for at barnet det gjelder treffer på en med rus på agendaen er vel heller liten. Det barnet du snakker om som ikke skal få hjelp av meg eller andre med egenerfaring vet jo ikke hvor det skal henvende seg. Hva skal helsesøsteren uten rus som fagfelt si? Slapp av gutt, jeg skal hjelpe mora di jeg, dette går så bra så. Skal gutten dele sin erfaring med noen som ikke har filla peiling på hva han snakker om? Legen? Litt Ritalin på bordet til den uregjerlige guttungen kanskje? Med påfølgende lykkepiller litt senere når han har blitt stor nok? Angstdempende morosukkertøy? Det står mye fint i beskrivelsene inne i pille-boksene. De skal selges. Alt som kødder med hjernen, alt som er endringsfremkallende på noen som helst slags måte, er også er avhengighetsskapende. Uansett hva som står i beskrivelsen. Får man det servert? Jada, for det virker som om man har alvorlig angst – ikke drita fulle foreldre.
Jeg er ikke i mot leger, psykologer eller helsesøster, de kan så absolutt hjelpe, men bare hvis de kan dette faget!
Unnskyld, jeg merker at jeg tenner. Ikke på kritikken, men på hva pårørende går gjennom. Det gjør jeg hver gang det kommer opp. Jeg får ta resten av dette siste avsnittet på innboksen, til de som trenger det – som hobbypsykolog.
Det er selvfølgelig på innboksene det foregår hos meg, der snakker vi videre og hjelper hverandre mer enn på denne bloggen. Hvis jeg skulle sagt alt her hele tiden, ville dere også ha lest det samme igjen og igjen, det er jo faktisk nesten sånn nå. På grunn av håpet som gjentar seg, på grunn av rusavhengigheten som aldri slutter og fordi de fleste søker etter løsninger som ikke virker. Den rusavhengige vil bare drikke litt mindre, ikke slutte – eller klare alt alene. Den pårørende håper at det skal gå bedre i morgen.
Solnedgang, hvitvin, reker og telt, eller lammestek og rødvin på fjellet?
Stakkaaaars meg! Jeg orker ikke meg selv lenger! Jeg er så tjukk at fettet detter nedover barkrakk.. nei, det var før.. nedoverkroppenminutenfordetfettetsomerderfrafør! Jeg er så møkkalei av å synes det om meg selv at jeg vurderer og transplantere hjernen eller bli en due. Tenk for eksempel nå snart, da skal jeg leve blant aper, kokosnøtter og palmer i mange måneder, med solen slikkende over den feite feite feite rumpa mi! Det er jo helt forferdelig synd på meg som har det sånn! I palmesus med turkise bølger skummende over valkene! Tenk på alle de Karibiske sjørøverne som blir nødt til å få det dvaske droget mitt i hvitøyet! Snakk om og ikke finne skatten!
Ok, da! Det var ikke akkurat det jeg sa ved kursstart på Retretten forrige uke, men nesten.
For ærlig talt? Jeg er møkkalei av å kaste bort livet mitt og tiden min på sånne tanker når de kommer å tar meg: For de tar meg og fengsler meg inn i mitt eget møkkahue. Joda søtnos, når det er sånn, er hodet mitt intet mer enn en kuruke som ikke en gang fluene gidder å tafse på.
Jeg vil ikke dusje, jeg vil ikke kle på meg vanlige klær, jeg vil ikke gå ut av døra og jeg vil helst ikke kjenne at jeg har hud. Snakk om tull!
Så dette tenkte jeg på i døgnet som gikk etter at vi hadde hatt om sorg. Det var da Rita forklarte meg om symptomer så jeg endelig forsto det litt bedre. Det dreier seg i grunn om det jeg prøvde å forklare Herman i forrige innlegg: HER
Spisevegringen min slår ikke inn så ofte lenger, den ligger der og vaker, det skal jeg innrømme, men så kommer den plutselig, da slår den hardt! Hvis jeg går bort til klesskapet eller ser meg i speilet kommer gråten, eller de litt desperate hikstene hvis du skjønner.
Så hva er det egentlig som plager deg nå da Julie – EGENTLIG. Hva er det som er så slitsomt eller vondt at du går direkte til den typen selvskading?
Du skjønner, du har det trygt i den smerten, du kjenner den godt og den dytter bort det som egentlig plager deg.
Med disse velvalgte ordene fra Rita, gikk jeg ut i tøværet, fikk våte føtter, frøs inn til margen og jeg gikk ut på den andre siden av meg selv uansett vær. Full av ny energi. Jeg hadde hørt etter, tenkt meg om og funnet ut hva det egentlig var som plaget meg. Jeg dro hjem og ordnet opp i det som tynger meg, og vet du hva – det hjalp.
Inni hodet mitt er jeg ikke så mye tynnere nå, jeg unngår speilet en stund til, men det går oppover for nå skjønner jeg hvordan jeg skal hanskes for å finne den underliggende årsaken. Nå skjønner jeg at jeg må sette meg ned når avhengighetene mine slår inn, puste ut å finne ut av hva som EGENTLIG plager meg. Så enkelt er det. Det løser ikke alt, men det letter så mye at det blir bedre.
I det lange løp må jeg jobbe med hva som ligger helt nede i dybden, under en selvforakt som startet en gang for lenge siden, sånt driver jeg med daglig. Men i hverdagen, hvis jeg får alkoholsug eller føler meg feit, så kan jeg lette litt på det øverste sløret å se etter den nåværende årsaken:
Rus (eller andre avhengigheter), er bare symptomet på noe annet
Sånn, jeg trodde jeg skjønte det før, men nå skjønner jeg det såpass godt at jeg kan gjøre noe med det. Og det ble overraskende enkelt.
Å gjøre noe med det, er å vite.
Skjønner du?
Nei?
Det er ikke så rart, fordi du må lære det av noen.
Det hjelper ikke å sitte hjemme med kartongen å “skjønne” seg selv til fyllekrampa tar knekken på deg. Og etter at du har lært det, da må du gjøre det igjen, da lærer du noe annet fordi du er annerledes når du lærer det igjen. Du hører med forskjellige ører hver gang. Ta f.eks dette innlegget. Jeg hadde om dette forrige gang også, men da var det noe annet som opptok meg, så den gangen lærte jeg noe om det – noe helt annet enn dette, men allikevel med det samme temaet på tavlen.
Så gå på Retretten da, eller AA, eller legg deg inn på Trasopp, eller gå et annet sted hvor egenerfaringen regjerer, så slipper du å gå på fylla!
Herman er en gutt som synes livet er spennende, det har han gjort siden han var liten. Du vet spennende på den måten at alt skal skje – hele tiden, ikke så uvanlig egentlig. Han har alltid levd fort, det ligger i ham. Nei! Han har ikke ADHD, slutt og diagnostiser alt mulig. Det kan jeg fortelle deg med en gang – denne gutten trenger ikke Ritalin;)
Så Herman, avhengighet er et symptom på noe annet. Hva er det andre med deg da? Vi begynner like godt med det du sier helt selv:
Jammen, det er jo jeg som er det sorte fåret i familien min!
Ha! Gjett om jeg kjenner igjen i det a!
Jeg husker ikke hvor gammel jeg var første gang jeg hørte det om meg selv. Jeg husker ikke om det var av læreren min, mormoren min, grandtantene mine eller foreldrene mine. Jeg husker ikke hvem som sa det først. En ting jeg husker, var at det ble sagt tidlig og i en slags “kose-form”, med en liten ladet latter og et lite skråblikk ned på meg. Jeg husker at det ble sagt over hode på meg, mens jeg satt på gulvet og hørte alt, tok inn alt og lo tilbake til dem. En annen ting som er sikkert, er at jeg plukket det opp med en gang. Det tok lang tid, men til slutt ble det min egen onde sirkel. Til slutt eide jeg mitt eget sorte får. Og da Herman, da kan man drite i alt.
Men du, jeg liker i grunn å være det sorte fåret.
Det er klart det! Det gir jo den største friheten som finnes! Vi kan gjøre hva vi vil, vi er jo stemplet som umulige fra før av. Men vet du hva? Det gjør egentlig vondt. Jada, det er rock’n roll, jada, det er kult. Innerst er det bare vondt. For det er egentlig vondt å føle seg utenfor. Og ja, jeg vet at du ikke vil at det skal være sånn. Det er kult å være spesiell. Kult vondt Kult vondt Kult vondt. Til slutt, etter en noen år, er det bare vondt, fordi man drikker det bort i kult hele tiden. Party!
Men det er også veldig ensomt. Nå skal jeg vedde for at du oversetter “ensomt” til “ensom ulv”, for det er det vi gjør. det er også kult. Vi oversetter alt til ting som passer inn i det bilde vi vil ha. Like greit å drite i sannheten og følelser og sånn. Party! Det tar over, til slutt er det bare party og null hjerneceller igjen.
Herregud! Jeg var jo Jim Morrison himself! Jeg satt på Père Lashaise i Paris da jeg var 18 år, på grava til Jim, og røyka store morosigg – kulere enn Solo var jeg, helt klart. Jeg likte ikke å være stein en gang, så det løste jeg med whiskyen til den sammme Jim himself, litt på grava hans og mest til meg. Mer husker jeg ikke av den turen.
På samme måte som jeg ikke husker noen av de tre gangene jeg har vært på Rosklildefestivalen. Hvem er rock’n roll på den festivalen da? Jeg som er drita i de tre dagene, eller de på scenen som faktisk kan noe? Men, det tenkte jeg ikke på den gangen. Det var JEG som var rock’n roll, det kunne jo en hver dust se! Jeg hadde jo sminken på haka, klærne på knærne, med tennene mine i øye på kjæresten min fordi han ikke skjønte noen ting. Og sånn fortsatte livet.
Hva er egentlig sannheten med Jim himself? Han døde i en alder av 27 år. Han døde av hjertestans. Men jeg tenkte ikke på det da jeg satt der, da var alt rock’n roll. Det er ikke normalt for en 27-åring å dø av hjertestans. Det er normalt for en 95-åring. Vet du hva? Jeg tror ikke Jim synes det er så kult nå? At han gikk glipp av nesten hele livet sitt mener jeg? Hva med Jimi Hendrix? Døde av spy?
De gjorde som de ville. Akkurat som de ville. De var svarte får, selv i sine egne band.
Her har du meg på vei til Jim Morrisons grav igjen. I en alder av 38 år. Man skal ikke gi seg så lett nei. Fordi jeg digger The Doors? Nei, ikke egentlig, jeg liker The Doors, men dette var for å drikke Whiskey.
Dette orker du kanskje ikke å ta inn Herman? Saken er at det egentlig føles jævlig vondt å bli sett på som et svart får. Det er jo derfor vi tar over ordet selv etterhvert: Jeg skal vise deg svart får jeg! Skole?! Pøh! Jeg er så svart som de kommer, hold kjeft – jeg spiller gitar! Kult…
Så der har du meg. Nå sitter jeg her, etter 30 år på fylla og synes det er jævlig digg å slippe. Jeg slipper å være et svart får lenger og de som fremdeles synes at jeg er det? De får ta opp det problemet med seg selv. For nå er det nemlig deres problem. Ikke mitt.
Jeg er hvit som få;)
Jeg er faen meg psykopat. Det er jo egentlig like greit. Ja, det er kult!
Nei, du er ikke psykopat. Du er intelligent, reflektert og du går de rundt deg en god gang. Du trenger ikke å hive det svarte fåret over bord enda, det vil du ikke uansett, men du kan begynne å reflektere over hvorfor du egentlig tenker sånn om deg selv. Ikke på den kule måten, men på den ærlige måten. Og det kan du, nettopp fordi du ikke er psykopat, men intelligent. Dette er en Psykopat.Sorry Herman, du dekker ikke alle kriteriene – uansett hvor mye du prøver. For det går jo fint an, å få ting til å stemme for seg selv.
Det du derimot har en hel mengde av, og nå vil du sikkert ikke høre på meg lenger, det er:
Selvforakt
…og den skjulte jeg på de mest geniale måter (jeg må hele tiden ta utgangspunkt i meg selv). Jeg skjulte det via kule holdninger, utagerende festing = jeg var mye av meg selv, litt for mye kanskje? Her kommer de andre avhengighetene inn, og de kommer inn før rusen har tatt over: selvskading, spisevegring (jo, for gutter også), gaming, sex (jada, med seg selv også), “rampestreker” som stjeling, pyromani, haugevis av skulking, ahh… jeg kommer ikke på alt – kan du minne meg på alle strekene på innboksen? Og kanskje rett og slett å drukne seg selv i sitt svarte får – som kan være de sistnevnte rampestrekene.
Kult? Ja, det er det verste, det føles sånn når man er 14 år, men det er fordi man turer frem “uten å tenke”. “Uten å tenke” er også en fin flukt. Det er klart man egentlig tenker! Man bare skyver det bort, og her er ølen og vodkaen fin å ha. Festen også. Det er også kult da, at de voksene undervurderer unge såpass mye at de mener dere ikke tenker – veldig bra å bruke, da er det bare å gjøre som man vil, selv om man egentlig ikke en gang vil det = for mye øl og for mange blackouter.
Du er ikke familiens svarte får, det er familien som er det svarte fåret – og skolen – og lærerne -og alle som ikke ser deg. Alle som ikke har tid til å se deg. Det vil ikke si at familien din, skolen din og lærerne dine er verre enn andres. For dette Herman, dette er helt vanlig.
Du er faktisk et av de mest ressurssterke menneskene jeg kjenner på 14 år, du har mer for deg enn de fleste voksene jeg kjenner. Tenk det du, de fleste voksene jeg kjenner har ikke stilt seg selv de samme spørsmålene som du har. De fleste voksene stopper ikke opp å tenker seg om som du gjør. Men gjør du noe med det nå? Det er ikke sikkert, livet er en fest, livet er veldig gøy og veldig vondt, det er vanskelig å stoppe når man er fjorten.
Dette er kanskje noen av symptomene som kan gjøre deg rusavhengig, resten kan du fortelle meg om hvis du vil. Nå leser jeg mellom linjene dine.
Jeg gjentar: rus er et symptom på noe annet, men hvis du er avhengig, (det bestemmer hjernen din for deg dessverre) blir rusen det som tar over for symptomene. Så, hvem er du inni deg – helt ærlig. Hvor redd er du? Og hva er du redd for – det trenger du ikke å fortelle til noen, bare tenk på det.
Skjønner du noe av dette? Rusen i seg selv er bare et symptom på alle disse tingene og de tingene du ikke har fortalt noen, de ordentlig vonde tingene og ikke minst – det andre har påført deg! Det finnes ganske mye party man kan drukne seg med i alt dette.
Jeg skal også spørre Rita Nilsen på Retretten om unge. Kanskje jeg også kan spørre en på Trasoppklinikken. Det eneste du får av meg nå, er min egen erfaring, pluss den kunnskapen jeg har tilegnet meg på kurs. Jeg går kurs hele tiden, men rådene mine vil nok ikke forandre seg (de er egenerfaring), men utvikle seg, det vil de, det kan jeg love deg!
Det som er lurt å gjøre med det jeg sier til deg, og da mener jeg ALT jeg sier til deg, er å feste deg ved de tingene du kjenner igjen selv, og overse de tingene du ikke kjenner igjen. Men siden du er så ung, så kan du lagre de tingene du tviler på en stund, til du får erfaringen. Derimot, det jeg sier om de voksne alkoholikerne og hvordan du skal forholde deg til dem – det kan du sluke rått. Det du har lest på bloggen min før, om hvordan rus funker for voksne, det er sånn det blir for deg også, HVIS du er avhengig. Det vet vi ikke enda, for det finnes ikke fasiter på dette område. Det finnes bare følelser og en hjerne som kjører sitt eget løp. Hele Norge fester jo! Så hvis du sammenligner deg med sidemannen – da er du ute å kjøre.
Jeg skal svare deg på ditt neste spørsmål i ett eget innlegg. Jeg prøver å skrive korte innlegg, så folk ikke skal sovne. Sånn jeg ser det, burde vi ta opp arv og miljø. Eller hva sier du?
Inn i granskauen så vanskelige oppgaver du gir meg!!
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER
Tenke seg til! Min kjære dro sin vei! Han tok bagen, satte seg på flyet å reiste til gokk? Heldigvis ser han fin ut bak fra. Hva skal jeg gjøre nå? Gråte store krokodilletårer med blødende hjerte og full kartong?
Nei, jeg skal vente på noe ut av en annen verden – bokstavelig talt.
J har reist til Tenerife. Fysj! Dra fra meg til et varmere land, tenker du så generøst. Men det er det beste med reisen! Han har startet reisen vår akkurat nå og vips så er den virkelighet, den har startet. Barna og jeg kommer etter, men ikke til Tenerife. J seiler avgårde over Atlanteren med annet maskulint og hardbarka mannskap om bare noen dager. Vi møter ham derimot i landet Gokk. Billetten er kjøpt og vente-huset leid. For barna og jeg må jo vente på ham i den andre enden. Vi reiser 23 februar og kommer hjem til samme tid som jeg har sagt før. Enellerannangang – og jada, jeg skal rus-relatere reisen for deg.
Hvis du nå sitter med åpen munn og lurer på om det har rabla for meg, eller om jeg har rabla ned i spritflasken, så kan du finne ut av det her:
I det innlegget står det at vi starter reise-festen på Grenada, det er det første som er forandret. Så da tenker jeg at du like godt kan vente å se hvor vi havner. Akkurat som jeg må – ja, jeg vet hvor vi starter da, men det sparer jeg til senere;)
“Du Julie, foreldre som drikker seg drita ved middagsbordet flere ganger i uka mens barna spiser? Jeg skjønner ikke helt forskjellen på de og folk som kaller seg alkoholikere?”
Jeg vil fortsette litt med vår fjorten år gamle gutt, fordi meldingene hans på innboksen min er så direkte og ærlige. Og ikke minst, de minner meg om hvem jeg selv var.
For ikke å snakke om den meldingen du ser over her nå. Da den dukket opp i går tente jeg på alle plugger. Ikke fordi jeg ikke skjønner hva foreldrene sliter med – det har jeg kjent igjen lenge og jeg har vært der selv. Men fordi det river i meg å se den andre siden, de unge pårørende som sliter med å forstå hva som foregår. Jeg vil kalle vår kloke og modige gutt noe, for å forenkle disse innleggene. Jeg synes Herman plasserer ham i riktig bilde;) Ja, la meg kalle ham Herman. Og jeg gjengir Hermans spørsmål så lenge han godtar det selv.
La meg få utdype svaret jeg ga ham i dag morges. Igjen med fare for å gjenta meg selv (det virker som om gjentagelse i forskjellige varianter er nødvendig på denne bloggen? Kan jeg få vite av dere om det stemmer?)
Lets go:
Som regel er forskjellen sånn: De som kalles alkoholikere er ofte de som har innrømmet det for seg selv og gjort noe med det. Den andre varianten er de som sitter på brune Puber (eller hjemme for den saks skyld) og bruker ordet alkoholiker som en unnskyldning for å dikke mer: “Ja jøss – jeg er så ælkis som de kommer, skal du ha en øl til? Jeg spanderer, skål a!”. Den tredje varianten er de som er det, nekter for det og blir kalt alkoholiker av andre mennesker fordi det er andre mennesker som ser det utenfra. I can go on…
De foreldrene som sitter ved middagsbordet, og ødelegger livet til barna sine flere ganger i uka er alkoholikere (og pillemisbrukere noen ganger). De har bare ikke innrømmet det for seg selv, og derfor fortsetter de i det uendelige. Det blir sakte, men sikkert verre og verre. Det er disse det er flest av, og det er disse det ikke snakkes om, de snakker garantert ikke om det selv heller, men de tenker det sannsynligvis fordi de sliter med det. Da tenker de det og skyver det bort i lange perioder av gangen. Ingen vil egentlig slutte å drikke.
Det de gjerne snakker om, for å dekke over både for seg selv og andre, er hvor mye de jobber, hvor liten tid de har i hverdagen og hvor slitene de er. De snakker gjerne om det som om de er ofre for hverdagen sin, som om ingen skjønner dem og ingen er på deres side – i alle sammenhenger omtrent. Nesten alle mennesker snakker om sånt en gang i blant, men alkoholikeren gjør det med en viss selvmedlidenhet i stemmen. Det gjør at dere barn og unge går rett inn i en følelse av skyld og skam. Skyld fordi dere tror på at dere er slitsomme og udugelige. Skam fordi dere ser foreldrene deres fulle/rusa mye av tiden. Dere dekker det for å beskytte både dere selv, bilde av familien utad og foreldrene deres. Det igjen gjør at dere tar på dere alt ansvaret for det dere føler er feil – uten å helt vite hvor feilen kom fra i utgangspunktet. Det er dette du må ha hjelp til for å klare deg selv. Du må ha hjelp til å få det bedre med DEG – ikke foreldrene dine. De stopper ikke før de stopper og de stopper kanskje aldri.
Dere unge blir også utsatt for foreldrenes personlighetsforandring på grunn av alkoholen. Da snakker jeg ikke nødvendigvis bare om når de er fulle. De er også fyllesjuke om morgenen: irriterte, trøtte, stressa og du tror gjerne at det er din skyld. Det er det ikke! Når kvelden nærmer seg, får de kort lunte igjen fordi de blir utålmodige – drinken er rett rundt hjørnet. Du oppfatter det kanskje som om du har gjort noe galt igjen. Det har du ikke. Plutselig er alt fryd og gammen en morgen og humøret er på topp. Da er de bakfulle, det vil si at mye mer av rusen sitter igjen fra kvelden før, så egentlig kan det kalles full spør du meg. Så plutselig er de stabile og til stede lenge, da får du enda et håp om at det er over, så begynner de igjen og håpet ditt blir knust atter en gang. Det har jeg skrevet litt om i dette innlegget: Blogge om rus? Ta deg sammen – du har barn!
De gjemmer seg bak det jeg kaller “vanlige” liv, mens de fornekter problemet for seg selv så mye, at de ofte ikke tenker over det selv, og ødelegger de rundt seg desto mer i prosessen.
Noen fler klassiske tanker de kan bruke er f.eks: “Nei! Jeg har ikke et problem, jeg har jo en jobb som jeg er best i”. “Jeg står da opp med barna hver morgen” (særlig da!)”. “Nå er det ferie og vi vil kose oss vi også!”.
Dette er også de som overhode ikke leser sånt som jeg skriver. De vil ikke ha noe med det å gjøre, fordi de ikke orker å forholde seg til det. Jeg hadde ikke orket å lese dette selv hvis jeg var der de er nå.
Åhhhh! Som jeg tenner når jeg skriver om dette til deg! Jeg tenner fordi det er så mye vondere for barn og unge enn det de selv vil innrømme eller er klar over i det hele tatt. Jeg ser ganske mange av disse foreldrene, for de synes bedre enn de tror selv, og for å være brutal igjen: de stopper kanskje ikke, for de nekter å se det – de er “vanlige”.
Så hva skal du gjøre med dette da Herman? Hvordan skal du forholde deg til disse drita middagene, bursdagene, helligdagene og feriene. Det er nesten umulig. Du kan ikke stoppe dem, det er ikke din skyld og foreldrene dine er egentlig ikke slemme eller hensynsløse – de er avhengige. De elsker deg, men avhengigheten er så sterk (uten at de tenker på det), at de ikke har kontroll. Rusen eier dem og de kan ikke løse det uten hjelp. Hjelp vil de fleste ikke ta i mot, for alle tror de kan klare seg selv – og vil helst det. Du må ta vare på deg selv og hvordan, kan jeg hjelpe deg med videre på innboksen. Som tekst krever den hjelpen et eget innlegg og jeg skal skrive det til deg, men det holder ikke i seg selv.
…Ja, jeg glemte nesten: de er gjerne flinke til å oppføre seg hvis de har fest, da blir de bare drita etter at alle har gått hjem istedenfor – eller sittende igjen med de andre på festen som tilfeldigvis også er sånn.
Til deg som er voksen: alle bidrag og tanker rundt dette temaet er mer enn velkomment i kommentarfelt og innbokser. Herman leser nok det du skriver <3
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER
“Ja Julie! Det er ikke effekten av rusen i seg selv som gir deg det største adrenalinkicket. Først er det den sosiale guttastemningen på Vorset når du bare er på din tredje øl. Men utover kvelden tar det helt overhånd og da drikker man bare for å glemme, og for å ha det bare enda litt morsommere”
…var svaret jeg fikk av dette reflekterte voksenbarnet på 14 år etter DETTE innlegget. Så hvordan følger man opp noe sånt? Hvordan snakke om avhengighet og hvordan det fungerer uten å bli brutal? Det går ikke i min bok, for da må jeg lyve.
Jeg ble virkelig imponert over svaret jeg fikk, fordi dette unge mennesket har tenkt seg om på en måte jeg ikke er vant til å møte i den alderen. Personen er også akkurat hvem jeg skriver mest om, det “vanlige” mennesket. Med et møblert hjem, med vanlige foreldre (hva nå enn det er), med venner, med det nyeste innen Nike og Polo, med skolesekk og ambisjoner. Med andre ord, den største kategorien innen rusavhengighet: de som ikke har et problem, bare en Mercedes eller to.
Først møter man: spenningen, kicket, forventningen, sommerfuglene i magen, smaken på små ulovligheter, og? Forelskelsen i alt det nevnte. Det er gøy. Hvordan skal man kjempe mot det? Og da mener jeg ikke foreldrene. Hvordan skal denne reflekterte fjortenåringen kjempe mot det som kicker inn. Det som er gøy?
Jeg drikker for å ha det enda litt morsommere (står det i meldingen over her):
Der satt den – hele grunnlaget for å fortsette > Gøy:
Det er ingenting som slår den første gangen, og jeg snakker ikke om kyss og klinings, jeg snakker om øl, fest, høy musikk, suggererende stemning i et rom tett av folk med hormonene i rakettfart mot Jupiter. Jeg snakker om det høyeste høye: Party! Men vet du hva, de neste gangene matcher nesten! De matcher nesten så mye at det er verdt og fortsette! De gnisser innpå den første gangen og det er all grunn til å ramle inn på neste party. Fylleangst? Pøh! Rist det av! Nå skal vi snakke om kveldens nedleggelser av digge gutter og jenter: tøft! Rent bortsett fra at jeg ikke husker så mye, men det er egentlig også ganske kult… joda, jeg kan dekke kult der… Fett!
Når er neste fest?! Allerede neste lørdag hos Pål? Så kult! Kommer Marianne? Jaja, hun sa det iallefall. Kult!
Ny forventning, ingen grunn til å skjelve da?!
…bare jævlig synd at jeg ble så drita. Jeg tror Marianne var der, men jeg husker ikke når hun dro. Jeg fikk ikke engang snakket med henne før hun forsvant. Jojo! Det blei klinings for det da! Hva hun het? Hilde tror jeg?… jaja, drit og dra.. du, skal Arnfinn ha fest neste helg eller?
Og det er her jeg får problemer med ordet “forebygging”.
Saken er at denne dampveivalsen går i mange år før det blir vondt nok, men den går, og den går bare en vei hvis du er rusavhengig. Avhengighet blir verre og verre og vondere og vondere. Og du som er ung, du ser ikke det av en enkel grunn: du har ikke noen forutsetning for å se noe som ikke har skjedd enda. Og fulle tante Marta? Det er ikke deg, det er tante Marta. Ferdig.
Og vet du hva jeg vet? Jeg vet at du er udødelig, jeg vet at du kan ta det om et par år og feste litt til nå? Ja, jeg vet det fordi vi tenker sånn alle sammen. Jeg vet at dødeligheten ikke kommer ordentlig før du er langt oppe i 30-årene, men det er fordi jeg har vært der. Jeg vet en ting til, jeg vet at du har en anelse om deg selv og det er jeg imponert over, nesten ydmyk tror jeg? Jeg gadd ikke det selv da jeg var 14, for det er litt snakk om det er det ikke? Å våge og se seg selv i hvitøyet? Det er jeg imponert over at du tør – og ikke minst gidder. For det går jo allerede litt i veien for det kule ved festen? Det er nettopp denne anelsen som kan hjelpe deg, kanskje ikke forbi, men ut – tidligere enn meg. Ta tak i denne anelsen og behold den som en dyrebar hemmelighet. Del den bare med noen du stoler på – stoler på innen rus vel og merke – ikke familien. Kanskje du ikke får gjort noe med den enda, men den er der og du eier den – helt selv. Den redder deg til slutt og til slutt trenger ikke å være så lenge til. Du har den jo. Jeg ER imponert!
Så dette er brutalt: så lenge gøy vinner over smerte, så lenge gøy tar bort usikkerheten du hater og nekter for å ha, og så lenge gøy faktisk er gøyalere enn fylleangsten – kan du godt slutte nå, men gjør du det?
Så lenge du ikke gjør det, kan jeg bare gjøre det jeg kan: jeg kan være her, jeg kan snakke og jeg kan skrive. Jeg kommer ikke til å dømme, jeg kommer ikke til å sladre, jeg kommer ikke til å moralisere. Jeg kommer til å gjøre alt for å beholde tilliten din så jeg kan ta deg i mot når du faller. Og falle? Det kan du gjøre så mange ganger det trengs for at du skal få vondt nok. Frem til det, behold og utvikle selvinnsikten din og spør den du stoler på, for det er den du reddes av, du er allerede på vei.
Avhengighet ligger i hjernen, ikke i omstendigheter, ikke i oppdragelse, ikke på skolen eller hos butikkdamen. Derfor er det bare disse tingene jeg kan gjøre. Jeg kan forresten også: Se deg. Og med SE, mener jeg SE, ikke anta, beordre, stenge deg inne eller komme med Norges lover.
Så her kjære foreldre, her ligger noe av den gryende avhengigheten, i morsomheter, kult og fett – hvilken plakat skal vi finne til dette?
Rus er dritgøy – vi må nesten ta utgangspunkt i det, ideen om moro. Ikke hvordan det virker (først), men faktisk hvor gøy det er. Vi voksene kan resonere oss frem til at det er ideen om hva som kan skje på kvelden, som lager hele moroa, og til slutt ødelegger den. Men personlig ofret ikke jeg sånt en tanke da jeg var 13/14 år. Det er vel egentlig forventningene, adrenalinet og spenningen i forkant som regjerer? Dog ikke i mitt fjortis-hode. Det var selve festen som skulle bli kul, med dertil egnet mengde av drikkevarer – og kjekke gutter.. Det er jo nesten umulig å stoppe – i hodet til den det gjelder vel og merke?
Jeg hadde tenkt å skrive leksene mine fra den siste ukens kurs på Retretten for dere i dag, men jeg åpnet innboksen først. På innboksen lå denne meldingen fra en 14 åring:
Julie, vi som ikke har rukket å bli alkoholikere ennå, vil gjerne ha mer av de tekstene der det ikke bare står at du ikke kan slutte med mindre du må.
Og vips, så satt jeg her med den vanskeligste oppgaven som er innen dette feltet.
Hvorfor?
La oss begynne med denne samfunnsfanen her, som iallefall jeg har sett rundt om kring helt siden 80-tallet:
Tør å si NEI!
Eller:
Denne plakaten, eller fanen, eller budskapet eller hva pokker du vil, er BULLSHIT!
– i mine øyne, for jeg er nødt til å ta utgangspunkt i meg selv.
“Takk, men nei takk!” ???
Hvilken fjortis på vei til party tenker det?
Jada, du kan kverulere på at de finnes, men det er helt uinteressant i denne sammenhengen. De fleste? De vil være der det skjer, de vil prøve det som er gøy. De vil! De føler intet behov for å tørre noe som helst annet, ihvertfall ikke å si nei. Det er gøy, det er spennende og det fyller opp ett tomrom, et tomrom de enda ikke har tenkt over. Ferdig. Så da blir det vel heller:
Takk, men slutt å pes med neitakket ditt til meg din dust! Jeg skal på fest og du får ikke vite om det!
Er det ikke egentlig dette som er problemstillingen: Jeg vil prøve! Jeg vil være med der det skjer! Party er gøy! Hvem kommer i kveld! Fine damer! Kjekke gutter! Paaaaarteeey!!!
Jeg husker jo denne fanen fra jeg var fjortis selv, jeg tror den dinglet på trikkene mens jeg var på vei til Ullern – på fest. I mitt hode var den for andre enn meg. Jeg så ikke for meg at noen trengte den, jeg så for meg en hel haug med kristne ungdom som gikk i tåg med plakaten, med lysende gudeøyne, frelste opprop og i sin egen gørr kjedelige verden.
Tør å si nei? Gi deg a!
Dessuten skulle jeg møte Kim eller Alexander eller Christian eller Niklas eller Nikolai eller… man kliner da ikke med noen av de uten at det er party?!
Adrenalinet pumpet foran sminkespeilet, jeg kunne ikke komme meg fort nok av gårde! Vet du hva? jeg har allerede skrevet så mye om det i begynnelsen av boken min, så du kan like godt lese en sånn tekstbit fra boken HER.
Ja, det blir smerte dagen etter en hard fest for ungdom også, spesielt de som er på vei mot en uant avhengighet. Ja de møter blackouter med påfølgende angst. Mini-angst som de kvitter seg med ved hjelp av et par skulder-rist. Ja, det er et symptom på andre dypere ting. Ja, det er usikkerhet, det er en selvforakt de ikke har oppdaget ordentlig enda, ja det er…. blablablabla
I 1984? Da jeg var 14?
Det skvalderet der om dybde og følelser? Det hadde gått rett inn og rett ut, ikke det en gang tror jeg. Forbi? Jeg skulle på fest for faen!
Så hva er forebygging? Og da mener jeg – hva funker EGENTLIG? Personen som henvendte seg til meg på innboksen har på en måte strukket ut en hånd, men hvor lenge er den hånden ute før neste fest – som er spennende? Personen er også ganske, nei veldig lik meg. Jeg var på jakt etter party og spenning. Jeg drakk ikke, eller festet ikke på en bevisst smerte. Jeg festet fordi det var gøy. Punktum. Jeg hadde allerede spisevegring, jeg hatet meg selv, men jeg reflekterte ikke over det – PARTY!
Så hvordan forebygger man dette?
HIT ME!
Dette temaet – rusavhengighet, har ingen endelig løsning, ingen fasit og derfor er det ikke nødvendig med kloke veloverveide ord, heller ikke moral og statistikk. Her snakker vi person, vi snakker ungdom og innspill av alle slag – rett fra hjertet. Fra deg til meg til dere i kommentarfelt. Det tør du vel å bidra med?
Kanskje dette kan bli starten til flere innlegg som kan hjelpe de unge som har møtt sin første Blackout? Hvordan kan vi inspirere disse menneskene med noe annet enn flåsete innholdsløse faner?
Dette innlegget mellom gutten og meg fikk en fortsettelse her: Når Gøy Vinner
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
To uker i fengsel? Det er ingen straff – det er research.
Man kommer gjerne i fengsel på en eller annen måte hvis man har vært på fylla i noen år. Fengsel, fyllearresten, legevakten, toppen av en skyskraper, foran en knyttneve, med egen kniv på strupen, i en grøft med buksa nede på ufrivillig grunnlag – var det #metoo du sa? Fylla er #metoo #youtoo #allofus #normalety
Ja, det finnes lange straffer for grusomme lovbrudd, men det er ikke det jeg snakker om her nå. Jeg snakker om fylla og fylla har konsekvenser som er alt annet enn unike. Jeg har den samme historien som deg, naboen din og onkel Rolf. Derfor er det ikke synd på meg og jeg er heller ikke spesiell. Jeg er ikke unik, du er ikke unik og ja pårørende: det gjelder partneren din også. Her kommer mitt, egentlig lite unike fengselsopphold:
Ravneberget fengsel Sarpsborg
Mars 2011
Fange nr. 0257
Barna var levert på skolen og skulle tas over av min søster. Kofferten var pakket uten at jeg visste helt hva jeg skulle ha med. Gikk man ikke rundt i en egen drakt når man var i fengsel? Kom alt til å være som på film?
Jeg måtte forte meg så jeg rakk bussen, jeg trillet kofferten ut på tunet og lukket døren bak meg. Fengsel …
Bare ideen om å bringe seg selv inn til fengselet var helt hinsides, akkurat da ville jeg heller blitt ført dit bak i en gammel Olsenbanden-bil med gitter i vinduet og en gal politimann bak rattet, enn å ordne hele reisen selv. En trikkebillett til kasjotten, takk.
Ravneberget fengsel lå i Sarpsborg, så det var bare å omfavne den store dagen, sette seg på båten inn til Oslo og ta toget mot Halden helt frivillig med hodet under armen. Jeg skulle være på pletten klokken tolv. Ferdig diskutert.
På reisen mellom Nesodden og Oslo S trakk jeg på meg en fasade som øredobbdamene fra Montebello bare kunne se blinke i det fjerne. En helt vanlig dag på Nesoddbåten til byen, «Hei, hvordan har du det da», «Hva skal du i påsken, vi skal til Trysil. Å guuud, så deilig det skal bli!». De skulle bare visst! Jeg var en skikkelig skurk som skulle i fengsel.
Jeg gikk gjennom byen en halv meter over bakken. Hva var dette? Jeg hadde bare sett sånt på tv, jeg kom sikkert til å drite meg ut blant de andre fangene! Fangene? Jeg måtte stålsette meg, late som ingenting og følge massen når jeg kom frem. Det var det jeg måtte.
Jeg kjente etter, mens jeg drasset kofferten bak meg nedover Karl Johan. Jeg kom ikke til å kunne drikke på to uker. Kom det til å bli kjipt? Helt sikkert. Jeg kjente rødvinen fra kvelden før dunke rundt i kroppen mot den kjølige vinden, det var akkurat passe kaldt og luften var som et friskt glass vann. Plutselig gledet jeg meg til å få en liten pause. Jeg kunne sikkert ikke drukne kveldene i tv, men jeg hadde tatt med meg tykke, lettleste bøker uansett. Jeg skulle la Ken Follett falle over nesen min om kvelden. Det skulle gå bra. På vei ned Karl Johan gikk jeg inn i den innstillingen ved å kjenne på fyllesjuken mot den friske vannglass-vinden, tenke på de fine barna mine, med mitt personlige anker i kofferten – bøkene. Jeg omformet det til et friminutt, og friminutter tar slutt.
Jeg så tomt ut av vinduet på togturen mot Sarpsborg, jeg telte stasjoner og visste ikke hvordan jeg hadde det. Jeg var et sted i ingenmannsland og ville ikke at toget skulle komme frem. Men det tøffet inn på stasjonen og jeg dro kofferten ned på perrongen. Kofferten var teit, tenk om ingen andre hadde med seg koffert i fengsel? Skulle jeg ha pakket en bag? Jeg visste at jeg måtte ringe fengselsvakten selv. Alt måtte gjøres på eget initiativ hvis man ville sone sin straff! Kunne damen i kiosken se på meg at jeg skulle i kakebua? Jeg gikk ut til parkeringsplassen for å ringe, jeg følte at alle så på meg og tenkte «Ja, der har vi en til av dem! Denne stasjonen er infisert med avskum fra gata».
Jeg lirket frem telefonen mens jeg tenkte at alle de som jobbet på stasjonen hadde sett prosedyren tusen ganger før.
«Hei, dette er Julie Winge, jeg står på Sarpsborg stasjon nå.» «Greit! Du blir hentet om fem minutter.»
Det ble lange fem minutter. Det å stå på en togstasjon i indre Østfold og dingle med feriekofferten mens man venter på en bli eskortert til Costa del Ravneberget på eget initiativ, er en helt egen følelse. Det er ikke som på film.
Etter en lang kjøretur gjennom skog og mark, med en altfor ung og alvorlig vakt bak rattet, en som overhodet ikke hørte hjemme i en Olsenbanden-film, kom vi frem til porten. Porten var skikkelig fengsel. Høye gittergjerder med piggtråd og egne sluser med alarmer og knapper for oss dømte – oss dømte! Eller, slusene var til for de som skulle ut i det fri. På vei inn i fengsel ble jeg kjørt til døren. Eskorteservice. Så langt var dagen en anelse utenom det vanlige. Jeg visste ikke hva jeg skulle møte og prøvde så godt jeg kunne og ikke se ut som en nysgjerrig, men redd torsk. Jeg motarbeidet alle instinkter om å se meg rundt.
Først var det inn til en vaktdame for stripping, ransaking og hosting (det holder). Hun begynte å telle pengene mine og fortalte meg at jeg bare kunne ha med meg så og så mye inn, og bare i mynter. Da måtte jeg spørre: «Å ja, er det fordi man kan ta livet av seg med sedler?» Hun lo og informerte meg om at «Nei, det er bare av praktiske årsaker. Dere har bare en liten sum å rutte med, og alt dere kan bruke penger på der inne er kioskautomater og betalingstelefonen i gangen». Ok, Julie, kanskje litt for mye film …
Så var det å vente på rom og seng. Før jeg ble tildelt noe sånt fikk jeg ikke ha med noe inn i fengselet. Ingen bagasje, ingen røyk, ingen penger og ingen steder å være. Alene med meg selv i spjelet.
Jeg satte meg på røykehjørnet og følte meg heller klønete – jeg utvidet og pusset litt på målet mitt med sandpapir, la på noen flere a-endinger, sh-er og banneord og ble fort kjent med de andre røykende fangene.
De var en lett blanding av husmødre, narkodømte og annet mørketall, ingen tunge dommer fikk jeg vite, for Ravneberget fengsel var et åpent fengsel.
Det ville si to ting. Jeg kunne gå fritt omkring som jeg ville innenfor området og det var ingen tunge kriminelle der, eller det var løgn. De tunge kriminelle som ikke hadde fått plass der de egentlig skulle være, var innom sånne steder, men de var på sin egen avdeling. Det ville også si at jeg måtte dele rom med folk. Et åpent fengsel krevde ingen låste dører og derfor heller ikke enerom. Det var spinkle køyesenger og vond lukt.
Nå satt jeg der, på røykehjørnet og ventet på sengeplass og tingene mine, rimelig røyksugen – og timene gikk i skilpaddefart. Jeg turte ikke å spørre de andre om å bomme, røyken var dyrebar, det skjønte jeg med en gang. Jeg hadde følehornene på stilker for å få med meg kodene blant damene. En av dem forbarmet seg over meg og serverte meg et par sigaretter, tegn på samhold notert.
Kvelden nærmet seg, og jeg ble kalt inn på vaktrommet. De hadde ikke plass til meg! Jeg håpet selvfølgelig at jeg skulle slippe unna og bli sendt hjem, men det skjer tross alt ikke i fengsel. Den eneste utveien for ledelsen den kvelden var å tildele meg et eget anneks på en liten idyllisk ås inne på det store fengselsområdet. Et søtt, lite, rødt hus, selvfølgelig var det rødt. Velkommen til fengsel, her har du din egen røde stue.
Huset besto av en gang med fine knagger, en stue og et kott. Jeg bestemte meg for å late som om kottet var et spa og plastikkbøtten i hjørnet var jacuzzien. I stuen sto det en tv som ikke virket, men det var i det minste en tv og jeg kunne bruke flimringen for å bøte på mørkeredselen min. Jeg hadde bok, flimring og eget hus, men enda ingen tilgang til telefon. Hva med barna – Ventet de telefon fra meg i kveld? Jeg krøllet meg sammen under dynen med et håp om at søsteren min, Viktoria var spennende nytt i huset. Jeg ble sikker på at hun var det, Viktoria var det beste som kunne ha skjedd dem nå. Viktoria var morsom. Jeg følte meg klar og edru, av en eller annen grunn var det deilig. Jeg gikk inn i en to ukers pause og sovnet med et savn etter barna mine og smilene deres.
Alle sto på rekke og rad ute på tunet, men ingen hadde fengselsdrakt. Jeg var litt skuffet over observasjonen, men vi ble i det minste telt! Etter at tallet stemte med vaktenes papirer dannet rekkene seg automatisk om til en kø, hun med røyken sto bak meg og hvisket meg i øret: «Nå skal vi ned i matsalen, hold deg langt bak i køen sammen med meg, for du kan ikke sette deg hvor som helst der nede. Vent til alle har satt seg og se om noen ber deg til bordet, jeg tror vi har en ledig plass hos oss.»
Akkurat som på film…
Ved den heller slunkne buffeen spottet jeg Big Mama. Vi hadde det også ja, det er alltid en Big Mama. Man plasserer henne omhyggelig i sitt indre, studerer personligheten nøye og jatter med – det vil si, når hun endelig gidder å se din vei. Man må for sitt bare liv ikke henvende seg til Big Mama på eget initiativ. Vold? Ikke nødvendigvis. Derimot, hard kvinnelig mental trakassering på sitt beste? Ja. Mye verre enn vold. Jeg hadde ikke en gang tenkt å teste hvordan det ville være å bli frosset ut av det gode selskap i dette etablissementet. Jeg fulgte oppskriften. Jeg fikk plass ved bordet til damen med sigarettene.
Etter frokost bar det til verkstedet – endelig i uniform. Den var fin og rød, det viste seg at man bare brukte den i arbeidstiden, derfor hadde jeg ikke sett den før. Vi skulle jobbe til klokken fire. Jeg passet på å komme sist inn så jeg ikke plasserte meg feil der heller. Vi skulle lage ventiler, og sto på rekke og rad ved et bord, der vi festet små duppedingser i avlange, smale dingsebomser, og vips, så hadde vi ferdige ventiler. Du vet, sånne smale skinner som ofte er integrert i forseglede vinduer øverst eller nederst. Galgenhumoren ved bordet var til å ta og føle på, og det viste seg at inntrykket mitt var riktig, de var i grunn helt vanlige damer med hus, barn, mann, stakittgjerde og ferieturer til Mallorca. Jeg følte meg som en av dem, men med det tyngste og mest meningsløse lovbruddet. Den ene damen hadde egentlig bare hoppet over å melde fra til Nav om at hun ikke lenger hadde rett til å ta imot penger av dem – vel hadde hun hoppet over det i et helt år, men hun hadde fått tre måneders fengselsstraff. Det minnet meg på at jeg hadde utført en meningsløs handling som kunne ha drept noen. Jeg ble ikke dømt av dem for det jeg hadde gjort, men det ble en egen skam jeg gikk og bar på der inne.
Etter to uker hadde jeg opplevd alt man har hørt om, det var til og med en dame som rømte mens jeg var der. Hun kom frivillig tilbake og ble satt på isolat. Da følte jeg at alt var dekket og at jeg kunne pakke sekken min for å dra hjem en dag for tidlig. Fengselet hadde nemlig hatt et annet regnestykke enn meg når det kom til å telle dager. De to ukene bak lås og slå hadde for det meste vært morsomme. Ikke for det, å være på et sånt sted lenger er sikkert helt grusomt, men to uker? Det er ikke en straff, det er en privilegert research-situasjon.
Jeg hadde en dag ekstra og ingen planer om å melde fra til Viktoria om det.
Jeg mente at jeg fortjente en dag ute i det fri for meg selv.
Etter at vi i husmorgjengen hadde utvekslet Facebook-navn, gikk jeg gjennom slusene og var ute i det fri med hele det neste døgnet til rådighet og en bankkonto som hadde ligget pent i dvale.
……………….
Vel fremme på Thon Hotel i Brugata, klokken var bare ti om morgenen. Jeg var i riktig strøk for mitt nye image som både ex-con og øl-frokostberte.
Den første slurken var herlig, men jeg måtte vel lage litt party av dagen? Kanskje jeg skulle handle inn litt svarte klær på Oslo City? Æsj, hadde jeg tid til det a? Jeg kunne jo ikke drikke mens jeg handlet! Jeg hadde mest lyst til å bli sittende, som limt fast med rumpa og komme tilfeldig i snakk med andre barfluer. Nei, jeg måtte jo på polet, jeg måtte ha litt på hotellrommet også. Jeg fikk handle likevel, og det skulle bli vodka, jeg kunne ta meg en drabelig fest nå, rødvinen fikk ligge.
Tilbake på rommet tok jeg i bruk drinken, røyken og telefonen. «Næmen, Julie! Har du sluppet fri!» Venninnen min lo i telefonen.
«Jajajaja! Og nå er det fest på hotellrommet!»
«Jeg hiver meg rundt! Er det greit at jeg tar med kjæresten?»
«Kom igjen!»
Det ble stor gjensynsglede, mange fengselshistorier og enda bedre: De var utstyrt med kokain! Det var bare å sette nesa i sving.
Jeg skulle ikke møte barna før etter skoletid dagen etter, legg den tanken ned nå Julie. Party!
Det var blinkende lys og musikk. Vi var et eller annet sted. Jeg kom ikke inn der vi prøvde først, så vi måtte hit og så dit. Jeg lo. Der var det noen jeg kjente! Jeg registrerte ikke hvem det egentlig var, men det var sikkert gøy. Mennesker, lys og musikk. Latter og masse armer.
Jeg våknet på hotellrommet – alene. Det var da enda flaks! Venninnen min hadde sikkert fått meg hjem til riktig dør, hun pleide det. Jeg kjente ingen angst, bare en drift, jeg ville hjem. Hjem til barna, jeg hadde fått blåst ut, sånn som jeg så på det, og jeg klikket sjelden i vinkel hvis ingen av de stakkars nærmeste var til stede, jeg kunne bare håpe at kvelden hadde gått smertefritt.
Landing.
Da barna kom hjem fra skolen, var det nesten som å komme hjem fra turne. Jeg landet i favnen deres. Jeg landet i hjemme-Julie og pustet ut. Jeg hadde bare vært på en litt mer absurd turne enn vanlig. Barna hadde ikke flere spørsmål enn de har til foreldre flest som kommer hjem fra jobb, så jeg slapp å dikte opp historier. Jeg hadde vært på turne, ferdig med det. Vi la oss i den store sengen om kvelden og druknet i dynene alle tre. Jeg var hjemme.
Sånn – det var fengsel. Denne teksten tok jeg fra boka mi nå bare av en grunn – å vise deg at vi alle har vært gjennom både ditt og datt;)
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
var uri = ‘https://impno.tradedoubler.com/imp?type(img)g(22950008)a(2816685)’ + new String (Math.random()).substring (2, 11);
document.write(‘‘);
