Måned: januar 2018

Jeg er sinssyk! 

Totalt forvridd i hjernen. Jeg synes selvfølgelig ikke det selv fordi jeg ikke har noen forutsetning for og egentlig vite hvordan “vanlige” mennesker er. Derimot når jeg ser hvordan “vanlige” mennesker drikker, er det rimelig sikkert at jeg må være helt sprø i topplokket – i hvertfall i andres øyne. Dere skjønner ikke helt hvor forvridde vi er, vi rusavhengige – ikke vi heller for den saks skyld, og det er det jeg hele tiden prøver å forklare dere. Sånn at dere kan beskytte dere selv mot oss. Å spørre oss hvorfor vi er sånn går egentlig ikke det heller, det blir som å spørre prinsessen hvordan det er å være prinsesse og jeg sier “vi” nå for å understreke det. Det gjelder nemlig han eller hun du også er plaget av.

Dere vil bare hjelpe og hjelpe og hjelpe og dere gir dere ikke. Ikke så rart kanskje – det er forbundet med kjærlighet og håp. Håp skal man ha i livet, men du: ikke i denne sammenhengen! Derfor skal jeg nå sprekke for deg, ta et skikkelig tilbakefall.

Slapp av – bare her i teksten;)

I Full Gang

Hjernen spinner, adrenalinet stiger, spenningen er total. Jeg har satt meg i bilen uten å tenke over det. Jeg har ordnet barnefri – null problem. Fredag til torsdag, klart det?! En helg holder ikke nå, jeg har jo ikke drukket på fire år!

Ahhh – digg, bare la det seile. Planleggingen er i gang, jeg ser for meg alle hyllene på polet, jeg kan de, jeg husker de. Nå skal jeg ta helt av. Jeg er grenseløs. Jeg skal kjøpe så mye morrovann at jeg kan bade i det.

Plutselig dukker edru-Julie opp og spør seg selv om dette er så lurt – ha deg vekk! Jeg vifter henne bort fra skulderen min uten problemer. Det er bare et lite blaff med hånden på skulderen som skal til – lett, den prektige heklekjerringa er borte. Nå – polhyller, deilige bugnende hyller med magi. Heklekjerringa dukker opp igjen på skulderen – du Julie? Burde du ikke tenke på alle konsekvensene nå? Faens drittkjerring. Jeg setter på Pink Floyd. Full guffe. Nei det funka ikke helt. På med Red Hot Chilli Peppers. Sånn ja, der forsvant hun. HA!

Det er torsdag, barna er på skolen og jeg har full frihet til å kjøpe hva jeg vil på et pol far far away. Jeg har satt av dagen til det. Jeg har planlagt, litt lenger enn jeg selv trodde, det har ligget der en stund uten at jeg har vært klar over det – vel, eller tatt det opp med meg selv da. Slutt å pes meg! Jada strikkekjerring eller heklejulie eller bare prektige skinnhellige megge: jeg vet at barna ikke skal bort før i morgen, men de skal jo på skolen og så rett til mormor. Skjønner du ingenting?! Tror du jeg skal vente til kvelden eller? Er du hel dust?! Neineinei, skolestart. Kl 8.30 kan jeg begynne. Herregud! Det er fire år siden sist sa jeg jo. Stikk! …Herlig, hun stakk…

Snart fremme. Hmmm… hva skal jeg kjøpe? Jo! Jeg må ta høyde for at polet er stengt på søndag, og ikke minst: at jeg ikke kommer til å gå ut av huset på lørdag. Skal vi se: 3 kartonger rødvin. Helt klart. Ja, også tre kartonger hvitvin. Jeg er ikke så glad i hvitvin, men litt variasjon for smaksløkene er ikke til å kimse av, man kan jo aldri vite om det skal spises reker eller ei? Ikke for det, jeg kommer nok ikke til å spise – heldigvis, da slipper jeg å tenke på det, eller bruke penger på mat for den saks skyld. Bortkasta ressurser! 

Ja! Også må jeg ha en flaske vodka. Ikke en sånn vanlig liten drittflaske. Hå! Jeg husker det nok ja, de finnes i store deilige utgaver! Nå er det jo slik at jeg klikker i vinkel av sprit. Hopper opp og biter kjærester i øyet, slår mammaen min og skjeller ut de fleste i nærheten som er så uheldige å ha en tett relasjon til meg. Men herregud! Jeg har ikke drukket på fire år sa jeg jo, er du senil eller? Vodka er gøy! Digg. Sånn – er vi ferdige med det nå? Neivel? Bare hold kjeft!

Også må jeg stoppe i butikken å kjøpe en kasse med vann…

… eller øl som noen kaller det…

Noe skal dette skylles ned med! Ja? 

Jeg holdt på å glemme! Det er en viktig ting som er helt i veien for festen min: søvn! Det skal vi ikke ha noe av. Nå har ikke jeg tatt så mye dop i mitt liv, ikke så mye som “alle de andre” ihvertfall! Jeg kan ikke sove bort sumarnatta heller?! Fire år sa jeg! Vi må lasse på med litt sentralstimulerende morrotivoli! Kokain, Speed, Ritalin – you name it! Her skal det ikke soves!

Svart – Angst

Dette er en slags… hva skal man si? Visjon av en sprekk? Et tilbakefall blir litt heftigere enn jevnt inntak. Vi drikker i grunn som om det er vår siste dag på jorden nesten hver dag, men når vi får tilbakefall drikker vi vel som? La oss si at vi drikker som om vi bare har 10 minutter igjen? Ja, la oss si det, noe sånt.

Har jeg alltid vært sånn? La oss ta en titt på bilde under her – ja, jeg tror nok det. Pass deg!

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Jeg har bare noen få års erfaring som edru, og bare noen få års erfaring med foredrag. Som pårørende vil jeg påstå at den følelsesmessige erfaringen min er like langt som edruskapet mitt.

I løpet av denne tiden har jeg skjønt en ting ganske godt om jeg får si det selv:

Mange pårørende av rusavhengige er i en helt hjelpeløs situasjon. Ikke nok med at de ikke skjønner hva de skal gjøre, de har heller ingen fokus på seg, som også betyr at hjelpen er vanskelig å få tak i og langt mindre skjønne at man faktisk trenger hjelp. De laller seg inn i sin egen angst og tror at problemet ligger ett annet sted. Disse menneskene trenger også hjelp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De siste dagene har jeg fått mange henvendelser fra nettopp disse ofrene (sorry, men det ordet passer), og med tillatelse fra noen av dem, vil jeg gjerne nå vise dere hva slags følelser det dreier seg om:

Her er et par av meldingene jeg har fått:

Hei. Så deg på Dagsrevyen. Her er noen av mine betraktninger:

Som pårørende til rus, psykiatri og alkoholisme er jeg veldig sliten og lei. Jeg har stått i dette som pårørende i 26år. Jeg har vært med på alt. Ja alt! Tvangsinnleggelser med og uten politi og leger. Jeg har ryddet og vasket og tømt ut sprit, sprøyter og møkk. Jeg har gjort alt som tenkes kan. Flink pike som jeg alltid har vært. Jeg har fulgt til lege og psykolog. Vært på møter i alle instanser, også politiet. Politiet ringer meg, er det rart jeg er i kriseberedskap? Spesielt når jeg er på ferie, da blir jeg ekstra på vakt. Når jeg ligger på stranda, og plutselig ringer det….. Hvem er det? Er hun død nå?  Dere som ikke har opplevd dette aner ikke hva det vil si å stå i det, i år etter år, alene, som flink pike. Jeg trodde jeg kunne redde verden.  Ja virkelig redde verden! Jeg er en vanlig dame, med barn og barnebarn. Gift er jeg også, for andre gang. Jeg er sliten og lei. Jeg orker ikke se på alle disse programmene på tv, om uteliggere, rusavhengige og psykisk syke. Jeg har sett og opplevd alt dette. Jeg må beskytte meg selv, slik at jeg ikke går under selv. Det er og har vært veldig tøft. Jeg har søkt hjelp for å overleve. Jeg kan ikke tillate meg selv å gå under på grunn av hva andre påfører meg. Jeg har gjort det før, men gjør det ikke igjen.

Jeg er lei av å synes synd på, lei av at alle sier stakkars dem. Vi er alle ansvarlige for eget liv og egne valg. Min arv sier at jeg skulle hatt alle disse problemene, men jeg VIL ikke det. Jeg er unntaket  som bekrefter regelen. Jeg håper at en av mine nærmeste faktisk dør.

Jeg er full av skam for det som har blitt påført meg, og selvsagt det jeg har tillatt å  påføre meg. Jeg vil ikke bli som disse andre. Jeg er sterk, jeg er flink pike, men jeg øver meg på å gi faen, som Fugelli sier.

Sosialmedisinsk poliklinikk hjalp meg. Jeg har rett til hjelp som barn av en rusavhengig, selvom jeg er 53, så er jeg et barn av noen. Jeg er lei, drittlei av å være i kriseberddskap, 24/7. Jeg orker ikke mer. Ikke kom til meg å si stakkars, jeg blir så sint. Stakkars hvem? Vi er et resultat av våre valg, og hvordan vi takler det som rammer oss i livet. Det tok meg mange år å skjønne det. Jeg har ikke oddsene på min side, men jeg kan og får til det jeg vil. Slutt å synes synd på. Jeg er faktisk et resultat av besluttsomhet for å ta gode valg for meg selv!

………………………………………………………………………………

Hei julie.  Jeg er pårørende til en ung gutt som sliter med rusavhengighet.  Jeg brenner veldig for dette med pårørende,  å jeg mener at dette må løftes.  Pårørende til rusavhengige er dessverre en litt glemt gruppe.  Ser at det satses veldig på pårørende rundt om i kommunenorge, men når man spør?, så er det ofte andre grupper pårørende det er tenkt på, å det skremmer meg! ! Jeg ønsker så at dette skal fram og opp i lyset.  Vi blir også syke, mister kontakt med omverdenen og oss selv.  Mange lever med masse skam og skyld for når de oppsøker hjelp, er ofte svaret. . Det er jo ikke du som er rusavhengig,  da er det bare å låse døra og glemme de! ! Jeg mener at de må snart begynne å ansette de med brukererfaring på dette området,  går ikke ann å si at sånn kan du ikke føler det ?? Står ikke det i læreboka! ! Jeg har hørt den! ! Så ta gjerne kontakt med meg, så er jeg mer enn gjerne behjelpelig.

Dette er jo bare en liten smakebit, men jeg leste det iallefall som en veldig beskrivende smakebit.

Kjære medrusavhengige

Med disse innleggene til pårørende mener jeg ikke at vi skal skamme oss – det driver vi med nok av fra før av, akkurat som de. Noen ganger tar jeg det for gitt at du som er avhengig sammen med meg skjønner at jeg også er på vår egen side? Det slo meg bare akkurat nå, at det kanskje ikke er så tydelig? Jeg er på alles side når det kommer til rus, vi er i denne boblen sammen og med ganske like konsekvenser. Jeg ville bare si det;)

Link til reportasje i bilde

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Endelig begynte hverdagen igjen – litt borte bra, men hjemme best?

Jeg starter like godt nyåret med noen ønsker og krav jeg:

Jeg vil gjerne høre litt fra dere, både i kommentarfelt og på innboksen, jeg vet at det er innboksen som kommer til å gjelde mest her nå og den er ganske full allerede, men det gjør ikke noe! Det betyr bare at det tar litt tid (et par dager?) før alle får svar.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Her er “kravene” mine til dere:

Jeg kan godt fortsette å skrive, det kommer jeg til å gjøre uansett, men det hadde vært veldig fint med spørsmål og ønsker. Jeg liker veldig godt den typen kommunikasjon, men jeg tenker også at det kan være konstruktivt. Ikke bare for meg, men for dere også.

Hva vil dere at jeg skal skrive om (innen rus)?

Hva lurer dere på?

Dere kan spørre meg om hva som helst, de vanskelige tingene også. Planen er å opprette et worddokument og legge inn alt der så jeg ikke glemmer en og annen melding. Hvis dere spør om ting som er personlige for dere og jeg trenger selve spørsmålet i et innlegg, så skriver jeg det selvfølgelig om.

Pårørende

Jeg har fått noen meldinger i det siste som har satt meg på en ide. Folk lurer på om jeg har kurs for pårørende. Det har jeg ikke, men er det noen interesse for det? 

Jeg synes det hadde vært veldig fint å starte et forum, men da trenger jeg tilbakemeldinger og til og med råd. Slapp av, rådene trenger ikke å være noe annet enn innspill – jeg tar i mot alt med stor glede!

Her er mine første tanker rundt et sånt forum/kurs

Et billig lokale i Oslo. En gang i uken? Det eneste stedet jeg kommer på i farten er Cafeteateret? Men det finnes vel flere steder også? Frivillige organisasjoner?

Jeg tenker at jeg kan starte kurset og etterhvert ta med meg noen med bedre kompetanse enn meg på laget, med egenerfaring – rommet må være trygt. Det jeg kan gi pårørende i begynnelsen er et innblikk i hvordan vi rusavhengige fungerer. Jeg er jo også pårørende selv, så den følelsesmessige delen og erfaringen er dekket.

Litt økonomi må være med i bilde, men bare for å få det til å gå rundt. Så lite så mulig. Hva er lite i forhold til å delta? Og i forhold til en husleie? Kan det være gratis? Kan man få støtte til sånt og i tilfelle hvordan? Støtteordninger er jeg veldig dårlig på – skjemaer også for den saks skyld. Jeg tror ikke det er så mange rusavhengige som er glad i skjemaer;)

Viktigst: er det noen interesse for det?

Siste agenda: denne bloggen er fremdeles gratisarbeid og det er helt greit, men jeg har ikke råd til å fortsette å sponse disse innleggene for at dere skal se de stort lenger så derfor:

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Jeg setter umåtelig stor pris på tilbakemeldingene dere har gitt meg! De som ikke har fått svar enda, får det snart – det tar tid fordi henvendelsene deres er viktige og trenger ordentlige svar:)

Tusen Takk!

Nyttårsaften 1988 – 18 år og med stjerner i øynene

Jeg er bedt på fest! En av de kuleste jentene i klassen liker meg! Helle har overnattet hos meg flere ganger nå og vi er venner! Hun er helt spesiell, hun får til alt hun! Også har hun de mest lysende øynene som finnes – de er knallblå med lange øyevipper og hun liker meg! Hun blir bedt over alt, ikke bare i klassen og på skolen og sånne kjedelige ting, hun blir bedt til alle hun, og i kveld skal jeg få være med! Jeg har ikke noen fin kjole selv, men mamma har lånt meg en lilla lang gallakjole – ja det er sikkert galla, Dior eller noe sånt. Den er lang og stoffet faller etter kroppen på en dyr måte – det faller riktig og jeg liker nesten meg selv.

Strass. Strass i håret, strass i ørene og glitter både her og der. Er jeg pen? Ja, jeg er nesten pen??? Helle kommer til å like dette tror jeg, jeg håper hun synes at jeg er bra nok!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Ikke nok med det, jeg har ny kjæreste også.. tror jeg? Vi holder iallefall på å bli det. Han skal også på festen. Det kiler i magen, adrenalinet og spenningen stiger i takt med makupkremen. Nok å drikke på klarte jeg også å skaffe, poltidene er lette å lære seg, de er i grunn bare akkurat som gamle butikk åpningstider. Jeg drikker litt nå jeg, det er koselig å nippe foran speilet – litt voksent? nesten?

Jeg kjenner hender mellom bena mine, fremmede fingre som kravler steder de ikke skal være. Hvor er jeg? Det er mørkt. Jeg kjenner ikke igjen hendene. Det ligger noen ved siden av meg. Jeg husker ingenting.

Jeg bråvåkner fra dvalen, spretter opp og finner lysbryteren. I den fremmede sengen jeg tydeligvis har fått låne på den fremmede festen, ligger det en gammal gris på minst 30 år og gliser. Jeg trekker på meg den tilsølte dyre kjolen til mamma og løper ut av rommet. Jeg vil ikke høre hva han har å si. Jeg husker han ikke og vet ikke hvorfor han er der.

Resten av huset har våknet, det er mørkt enda, men tidlig morgen. Det potensielle kjæresten min har forsvunnet fra huset. Jeg tar mot til meg å spør de andre som prater og ler på kjøkkenet, de har ingen svar og vet heller ikke hvem 30 åringen i sengen er. Ingen vet det, ingen vet hvor han kom fra, om han var der lenge kvelden før eller hvem han er. De andre beskytter meg til han drar, dytter meg inn i stuen og passer på at han forsvinner. Vennlig beskyttelse fra fremmede mennesker. 

Den romjulen befant jeg meg av en eller annen grunn i Bogstadveien. Jeg så det (i mine øyne) sleske ansiktet hans komme mot meg, jeg hadde ingen retrett midt på fortauet. Han var gledestrålende over gjensynet og håpet vi kunne treffe hverandre igjen. Jeg var 18 år, uten forsvar og uten hukommelse. Det eneste jeg husket var en følelse av overgrep, men uten å kunne sette fingeren på det.

Helle ble en fortrolig venn den gangen, fordi hun ikke møtte meg med moral da jeg tok mot til meg og fortalte om det – det suger i magen når man forteller sånt, og hvis man slipper moral så tør man å betro seg, da blir man tryggere.

Trygghet

Dette er en av mange grunner til at jeg aldri kommer til å kjefte på barna mine hvis de drikker. Det er mye viktigere for meg at de tør å ringe hjem hvis de trenger hjelp. Hverken barn eller voksne oppsøker kjeft. Hvis de etterhvert viser tegn på avhengighet så kan ikke jeg heller stoppe dem. Jo, det sier jeg, også om mine egne barn.

Alt jeg kan gjøre er å være til stede, prøve og avverge de værste konsekvensene og håpe på lysere tider. For jeg kommer til å gjøre den feilen med mine egne barn jeg også. Jeg kommer til å håpe og jeg kommer til og gå i dørken av det. Nå for tiden håper jeg bare at de ikke har arvet meg.

Hva er viktigst? Følelser og stygge konsekvenser? Eller norsk lov om å ikke røre alkohol før man er 18. Hvis norsk lov er viktigst, kommer ungdommen til å følge den? 

Nei

Skal de da avstraffes eller hjelpes, disse barna våre?

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

God nyttårsmorgen!

Det er to dager i året jeg alltid har hatet, selv som aktiv. Nyttårsaften og 17 mai. Det er vel noe med forventningene som settes i gang? Noe med presset om å bli bedt hit og dit? Presset kommer vel ofte innenfra en selv? Redselen for å føle på utenforskap.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv har jeg nesten aldri blitt bedt steder, men jeg skjønner godt hvorfor og jeg skal fortelle deg om en sånn fest litt senere i dag. Hvis jeg klarer å få det ned på pap… skjermen.

Når jeg tenker på hva slags forventningspress jeg la på meg selv før, er dette hva jeg gikk glipp av i går:

Jeg gikk glipp av å danse foran speilet mens jeg sminket meg og nippet til glasset, nippe er vel en egen kategori for meg, jeg nippet i hode, men helte nedpå i realiteten. Jeg gikk glipp av å se min egen selvtillit stige i takt med glasset foran speilet mens jeg gled lenger og lenger unna de rundt meg. Jeg gikk glipp av Nesoddbåten til byen med vodkacola på innerlomma. Jeg gikk glipp av å snakke med alle på båten, sannsynligvis en tadd mer brisen enn de hadde rukket å bli.

Jeg gikk glipp av en dyp samtale over minst tre flasker vin med kjæresten min på restaurant. Jeg gikk glipp av at samtalen gled over i misforståelser og kverulasjon. Jeg gikk glipp av å gå ut på gaten i byen, fullstendig overbevist om at jeg hadde rett og alltid ble misforstått, en dramaqueen med agenda. Jeg gikk glipp av å ta helt av på Rådhusplassen, skrike til motparten fullstendig overbevist om at de som gikk forbi med store øyne var på min side. Jeg gikk glipp av Blackout.

Hvis jeg hadde fått Blackout så hadde jeg sannsynligvis slått ham i desperasjon. All min egen selvforakt hadde snudd og pekt utover til de rundt meg. Jeg gikk glipp av å stikke av midt i byen, havne på en tilfeldig sofa, eller verre, i en tilfeldig seng og våkne opp med dundrende angst i dag. En angst som bare kunne stagges på første åpne bar. Jeg gikk sannsynligvis glipp av å miste flere tenner også.

Jeg gikk ikke glipp av den lille familien min. Jeg gikk ikke glipp av å sende min 14 år gamle datter ut i nyttårsaftensverden alene for første gang. Jeg gikk heller ikke glipp av muligheten til å hente henne i bil hvis noe skulle gå galt (noe det ikke gjorde, lille prektige troll;). Jeg kunne kjøre ned til foreldrene mine, søsteren og broren min for å si hei midt på natten. Jeg kunne stå på brygga sammen med kjæresten og sønnen min, se på raketter og holde rundt dem i de 10 kalde minuttene det varte. 

Jeg våknet uten angst, med et par tenner, uten gårsdagens krangel, med en liten familie som enda sover trygt. Jeg kunne også sette meg ned å skrive til deg, noe jeg liker veldig godt, men ikke hadde klart med abstinenser, for fyllesjuke er tross alt abstinenser. Livet som edru er ingen rosa sky (eller jo, jeg synes faktisk det). Jeg har de samme hverdagslige problemene som alle andre. Noen ganger tenker jeg at det kan være kjedelig uten en fest. Men du, er det egentlig så gøy? Det jeg har skrevet over her?

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.