Måned: januar 2018

Nesodden – Gol

Åja! Det hotellet ja! Der har jeg aldri bodd – jeg prøver det.

Tenkte jeg da jeg satt ned med Booking.com. Snufsete og syk holdt jeg ett foredrag for hyggelige Sanitetskvinner i Nesbyen og dro videre opp til Gol for å sjekke inn på hotellet jeg aldri hadde vært på før.

 

 

Resepsjonsmannen var hyggelig og godmodig, som de gjerne er på Gol og sendte meg over tunet til rommet mitt.

 

 

Det demrer. Har ikke jeg egentlig vært her før?  Fylletåka reiser seg rundt meg. Små glimt av veldig mye vodka cola dukker opp. Jeg går inn på badet og en liten merkelig detalj får meg til å huske mer: en bråte med innpakkede gjennomsiktige plastkopper står klar til bruk for tannpuss. De er hygenisk forseglet i små plastposer.

Kult! Så mange plastkopper! Da er det nok til alle når de kommer! – av en eller annen grunn er det den første tanken jeg husker.

Jeg har hørt at noen mennesker tenker når de ser denne oppsatsen: Så bra! Den emballasjen kan brukes til nistepakkene i morgen tidlig. 

Den er en smule fjern for meg:

Kult! Romfest med glass til alle!

På turne i det vidstrakte land, med hvilestopp på Gol.

De andre er så treige! Ordne seg først? Det værste er at de gjør det uten å sprette noe. Den gamle sminken min fra i dag morges holder lenge. Jekk! Ut å spise middag vil de sikkert også? Hva er vitsen med det når man har fri til en skikkelig fest? Bortkastet tid… spesielt det å gå til restauranten. Det er partystopp det!

Eller… nå kan jeg egentlig ordne meg litt jeg også, med glasset i hånden er jo alt gøy! Jeg kan jo egentlig bare helle vodka i en colaflaske også? Nistepakke til restaurant løst. 

Jeg går ut av badet og ser alle menneskene i rommet, jeg ser festen for mange år siden. Før i tiden ville jeg bare ha sett en vanlig fest. Nå ser jeg at jeg var fullest på festen og jeg ser at alle de andre var ansatt og på jobb hos meg. Jeg ser at de var bekymret, men lot det ligge. Hva annet skulle de ha gjort? Så husker jeg ikke mer, blackouten som alltid kom står i veien. Og sikkert skammen. 

De festet jo masse de også Julie! Skriker plutselig den lille grønne djevelen på skulderen min. Jeg børster ham lett bort nå. Han glemmer det viktigste – de festet som alle andre fester, så det er min oppførsel det er snakk om her nå.

Hva var de bekymret for? Jeg kan bare gjette – man sier gjerne ikke fra om sånt. Man hjelper sånne som meg med å late som ingenting. Vi var her flere ganger går det opp for meg nå. De har vært bekymret for jobben, for om jeg kom til å spille forestilling dagen etter? De har ikke kunnet si noe fordi jeg aldri hadde dummet meg ut på det området. Jeg gjorde jobben min og drakk i etterkant. Jeg gjorde til og med jobben min tålelig bra. Da kan man ikke si så mye? Jeg var ikke flink. Vi gjør jobben vår hvis vi liker den. Det betyr bare at vi har to hobbyer istedenfor en. Og det betyr at ingen egentlig kunne ta meg på noe.

Så jeg husker at jeg ikke husker, jeg husker å ha sovet ut rusen i turnebilen dagen etter på vei til neste sted for å spille Barneteater kl 18. – Tussi tåler en støyt. Jeg husker også at jeg ikke bare har vært her på turne, jeg har vært her på fritiden, med barna.

 

På et annet hotell

 

 

Pers Hotell var perfekt for oss barnefamilier. Det beste var alle aktivitetene for de minste, det gjorde at timene gikk litt fortere. Tiden mot kvelden sto ikke for meg som en evighet på Pers. Små barn er slitsomme vanligvis, de skal underholdes hele tiden. Ikke for det, jeg måtte holde meg til kvelden uansett, faren til barna og familien hans ville ha reagert veldig hvis jeg ikke gjorde det.

Jeg drasset med meg barna fra aktivitet til aktivitet, gjennom korridorer, forbi barer og lounger. Urettferdig! Det satt alltid folk og koste seg med Irish og GT! Hvorfor fikk de lov og ikke jeg?

Slapp av Julie, nå er det bare to timer igjen til leggetid, to timer som vanligvis snegler seg avgårde går alltid bedre her, dette skal gå fort for en gangs skyld! Lenge leve Pers Hotell!

 

 

Ah, release! Små barn blir så trøtte etter en tur i badeland, nå kommer de sikkert til å sove godt i natt. Det blir deilig for de små trøtte kroppene.

Nei! Det ble deilig for meg – å vite at jeg sannsynligvis hadde helt fri hele natten. Jeg ble pent sittende på rommet sammen med pappa’n og farmor, de likte heldigvis også vodka cola, og å drikke fortere og mer enn dem var intet stort problem. Ikke å stå opp tidlig med barna heller – det lå i vanen. Og med vanen og vanlig kunne jeg fortsette.

På vei hjem fra Gol møter man dette skiltet før eller siden, og jeg er i minne-modus. 

 

 

Gode minner?

Jeg blir dratt enda lenger tilbake i tid, til ting jeg kunne ønske ikke eksisterte, til ting jeg ikke kan stå for eller egentlig leve med. Jeg skal tilbake til tiden på Riksteateret – mer turne, turne er party. 1997.

På Riksteateret skaffet jeg meg en søt liten lystekniker-kjæreste. Han var ikke bare søt, han var kjekk, noe jeg ikke oppdaget før jeg så andres reaksjoner på byen. Det var gøy – så lenge jeg var edru. Som full? Da kom all selvforakten min dundrende frem, snudde seg mot ham og gikk til attakk. Jeg rev ut de fine lyse krøllene av hodebunnen hans opp til flere ganger, og på Hønefoss våknet jeg på hotellrommet vårt en morgen med den velkjente angsten som fortalte meg at noe var ordentlig galt. Jeg så opp og han sto i døråpningen med et stort blåmerke på det ene øyet. Det ble ikke slutt.

Har fylla skylda?

Ja Som Rita Nilsen sier: husk at det som blir fortalt her har med rus å gjøre – ikke personen som forteller det.

Som person, som Julie, kan jeg ikke stå for noe av det jeg har skrevet nå. Det har ingenting med hvem jeg er å gjøre. Det har ingenting med mine verdier som menneske å gjøre. Så hva har det med å gjøre. Det lurte jeg på den gangen også, men kom aldri frem til noe svar – det fantes ingen.

Nå tror jeg at det var selvforakten min som viste seg i alle blackouter, den snudde seg og pekte utover mot de i nærheten. Selvforakten kom før rusen, før jeg var 13 år, men har man noen sjans til å ta tak i det i så ung alder? Man vet vel ikke om det en gang?

Men du, hvorfor skrev jeg dette til deg nå? Jeg skrev det bare fordi jeg håper at du kan kjenne deg igjen, så du skjønner at du ikke er alene, ikke er gal og ikke egentlig slem.

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

 

 

Hver morgen våkner jeg opp og tenker: nå kan jeg da umulig ha noe mer å skrive om? Så går det et par minutter og der! Der detter det ned i hodet. For dette er nesten et utømmelig tema? Litt fordi “vanlige” mennesker ikke skjønner hvordan vi fungerer og litt fordi aktive rusavhengige er angrepet av det samme. Og ikke minst fordi det handler om hjernen. Rus er hjernen (Amygdala).

Det er akkurat som om denne driften opptar hele hjernen og alt annet blir sekundært. Men vet du hva? Det vil en aktiv rusavhengig være helt uenig i, hvis de ikke er opptatt av å slutte, da tar vi det litt til oss – litt. De fleste vil sette piggene ut hvis man sier noe sånt og komme med alle de strofene jeg har skrevet før. Spesielt denne første her:

Jeg jobber!

Så:

Jeg er flink i jobben min og jeg er aldri syk! (Ikke så rart hvis man liker jobben sin og drikker bort sykdom?)

Så privat:

Pøh! Jeg tar meg av barna mine og de mangler ingenting!

Og en haug med lignende setninger.

Og siden det ofte faktisk er noe sant i det, blir man parkert. Med disse argumentene kommer man ikke videre. Den rusavhengige gjør derimot det – med rusen sin.

Sannheten er, som vi ikke finner ut av selv før vi har vært edru lenge, at den tar alt. Hele planleggingen av dagen går med på mengde og åpningstider. Rus er hjernen, rus er følelser og følelser er hjernen (du kan se det i den røde linken over her). Selv om det ikke er medisinsk korrekt å si, sier jeg, på grunnlag av min egen følelse, at rus er hele hjernen når det står på. Nesten umulig å kjempe mot?

I dag bærer det til Gol for å holde foredrag, man avlyser ikke “showet” på grunn av litt sykdom;) Jeg skal prøve å ta deg med!

 

Nå har jeg ikke flere bilder av meg selv, så du skal få en rose.

 

 

Egentlig kunne jeg tenke meg å stappe i meg en haug med piller i dag. Jeg er jo ikke avhengig av piller, så det går vel bra? Neida – det gjør ikke det, og jeg holder meg langt unna pilleglasset. Enkelt – jeg har ikke piller.

Jeg er syk. Det er ikke verre enn det. Sist gang jeg ble borte fra denne portalen (jeg hater å si Blogg) ble folk bekymret. Ikke så rart – jeg hadde også blitt redd for at jeg hadde drukket hvis jeg plutselig, ut av det blå, forsvant. Klart det!

Så, det kan hende at jeg blir borte i dag, kanskje i morgen også? Kanskje ikke. Jeg vet ikke, for jeg har aldri vært syk før, ikke siden jeg var liten. Jeg har drukket bort alt. Så jeg vet ikke hva slags sykdom jeg har, men jeg tror det er influensa. Ingenting å henge seg opp i, rent bortsett fra at jeg nesten ikke ser bokstavene. Herregud så mye syk jeg har vært de siste fire årene! Jeg visste ikke at man var så syk, så mange ganger jeg! På tide å finne ut hva de forskjellige vanlige sykdommene er kanskje? Nå er det vondt i hode og vondt i kroppen. Sikkert influensa?

Ha en knalldag!

 

 

 

Kan man spille en tilstand? Spille selvforakt? Spille selvmedlidenhet?

Nei, kjære skuespiller, dette innlegget er egentlig ikke ment til deg;) Du kan jo sette deg inn i ting og tang fra før? 

Det som slo meg i dag da jeg boostet en skuespiller om alkoholisme, var at dette kanskje kan gi enda en vinkling på hvordan vi virker? For det er jo av en eller annen grunn det som driver meg for tiden. Å få pårørende til og skjønne hvorfor de må passe på seg selv – ved å vise hvordan vi er, men også og servere alkoholikeren litt gjenkjennelse.

Spørsmålet var i utgangspunktet:  Hun har vært edru i ett år, hvordan har hun det? Og hvordan spille det?

Vi svømmer i angst når vi er aktive, og det henger igjen det første året. Men man kan ikke spille angst, for man kan ikke spille en tilstand. Hvis man spiller en tilstand og føler fra helvete og tilbake igjen, så blir man gjerne helt Linda Evans… og det kjære, det vil vi vel ikke?

Så hva er konkret med angst for en alkoholiker? Hva kan jeg vise frem? Jeg tror at jeg kan vise frem selvforakt. Jada, det er også en slags tilstand, men jeg kan trekke ut ting. Som hvor stygg jeg synes at jeg er og derfor føler meg trøtt og oppgitt hele tiden. Jeg gidder ikke å bry meg om hvordan jeg ser ut fordi jeg vil slippe å se på meg selv.

Eller omvendt. Jeg skifter. Jeg kan være overlykkelig og takknemlig over den minste ting når det har gått ett år. Bruke masse tid på trening og velvære. Litt for mye? Det tar et par år før livet jevner seg ut. Jeg må bli kjent med meg selv, ikke på nytt egentlig – jeg har jo aldri kjent meg! 

Selvforakten ligger i bånn hele veien. Jeg hadde den før jeg begynte å drikke, noen har en enorm selvforakt fra de er veldig små  (jeg er en av de) og det føles nesten som om man er født med den. Og selvforakten? Den har tross alt konkrete konsekvenser:

La oss si at jeg egentlig er litt sjenert da, og drikker meg opp uten å vite at det er det jeg driver med – jeg reflekterer ikke over sånt. Jeg skal bare feste å ha det gøy. Det er det som skjer i begynnelsen for en som er avhengig. Vi fester som alle andre og ferdig med det. 

Jeg føler at alt plutselig blir bra! Jeg føler meg pen, sexy og morsom. Jeg føler meg uovervinnelig mens jeg egentlig blir fullere og fullere. Da kommer onightstandet snikende. Det er en konkret konsekvens som preger hele personligheten min. Er ikke han der borte litt kjekk a? Jeg sjekker ham opp, mens fylla mi etterhvert som kvelden går, overbeviser meg om at han at på til er et “kjærligheten i mitt liv-emne”. 

Jeg våkner og sjekker det berømte taket som overhode ikke er mitt, snur meg til siden og ser en fyr jeg nesten ikke husker fra kvelden før. Så begynner det å demre. Uansett hva jeg husker da, skyter skammen inn i brystet. Første tanke: hvordan skal jeg komme meg ut av dette!? 

Snakk om å ville sage av seg armen! Har jeg fri den dagen, kommer jeg meg tilbake til stampuben hvor alle vet det – de så det i går og jeg ser at de så det, i det jeg kommer inn av døra. Jeg manner meg opp til å være tøff i trynet. “Ha! Så dere han karen jeg la ned i går eller!” Alle ler, den første ølen er på vei ned igjen for å stagge resten av angsten. Klar for ny runde…

Her er det stor forskjell mellom kvinner og menn. Kvinner skammer seg mye mer enn menn over tilfeldig sex, og det sitter igjen resten av livet for mange av oss.

Hvis det hadde vært meg som skulle spille en sånn rolle, ville jeg helt klart ha lagt drøssevis av sånne historier inn i rollefabelen min – noe så til de grader! Det preger veldig mye av hvem jeg er i skammen min. Massevis av tilfeldig sex ville jeg lagt inn, mellom – la oss si 16 og 30 år. Det gjør at jeg fremdeles nå som edru, kan få minner som gir meg fylleangst-ticks. Jeg ville også ha lagt inn en haug med utagerende oppførsel. Besserwisser i ett og alt. Høyeste stemmen på puben. Makan til fabelaktige uovervinnelige meg – angst.

Konsekvenser av selvforakt. En bautastein av selvforakt. Uten selvforakt, ingen alkoholisme. Det er mange konkrete ting man kan finne for å bygge opp fabelen om selvforakt. 

Spisevegring? Klart det! Som kvinne drar jeg på med så mye oppkast som bare mulig fra ung alder. Bulimi får meg til å føle meg totalt mislykket – flere ganger om dagen. Og ikke minst – skitten! Skitten, stinkende og feit. Alltid feit. Hvis jeg kombinerer den følelsen med å drikke ett glass vin så alt går bort? Så jeg blir dritsexy? Da du, da har vi det gående på by’n! Helt klart med i fabelen.

Så: 

Det første året som edru kommer det backflash av dette hele tiden. Ihvertfall hvis jeg skal spille en rolle og dramatisere det!

Jeg føler meg stygg, feit og teit. Derfor vil jeg ikke gå ut blant mennesker. Jeg vil ikke pynte meg, jeg vil ikke sminke meg og jeg vil ikke ta vare på meg selv, men jeg må jo det? 

Hvordan er det å gå på jobb de dagene man har det sånn?

Hvordan er det å gå i butikken eller møte venninner på Kafe? 

Og verst?

Sitte ved et langbord i fine middagsselskaper mens folk drikker, koser seg å prater lett? Hvordan er det å sitte på den stive pinnestolen, mens man kjenner valkene falle nedover på siden av kroppen og kjolen stramme der den ikke skal (nei, det har ikke noe med vekt å gjøre – bare følelser), mens man ikke finner på noe å snakke om som tar mer enn to setninger. 

Hvordan er det å møte venninner når man ikke kan sitte sammen med de på kjøkkenet en helt kveld å bøtte nedpå?

Hvordan er det å være sammen med en kjæreste som ikke skjønner?

Hvordan er det å være sammen med ham når det har gått så lang tid at han har fått tilliten tilbake? Når han har glemt hvor sinnssyk jeg er i fylla, og bare husker de morsomme og koselige gangene? Hvordan er det når han savner å drikke med meg igjen?

Hvordan går det når han sier:

Kanskje du ikke er alkoholiker?

Jeg tror faktisk ikke at du er det når jeg tenker meg om, dette går jo så bra! 

Hvordan blir det tilbakefallet sammen med ham?

 

Her har du to av mine tilbakefall: Tilbakefallet og her har du en drøm om hvordan jeg kan sprekke: Et sug uten grenser.

 

Det starter fint. Vi koser oss. Mens jeg allikevel kjenner hver slurk som en stor synd uten å si det høyt. 

Det blir stygt, det blir groteskt. Jeg heller nedpå uten kontroll. Drita. Jeg klikker i vinkel og slår ham. Plutselig. Uten forvarsel. Blackout.

Hvordan er det å våkne igjen dagen etter, med en som er dritforbanna og ikke skjønner hvorfor det skjedde – mens angsten rir? Og den angsten, den tilbakefalls-angsten, den er verre enn noe annet jeg har vært borti før.

Mange mennesker har vært borti en del av dette uten å være alkoholikere – i en mye mindre skala. Det jeg tror man må gjøre for å sette seg inn i det, er å gange sine egne erfaringer med 50? 100? Mye iallefall. Her har du noe jeg har forsøkt på: Drifter.

Så hvordan er det for ham som er pårørende?

Det er en helt egen historie, jeg har dratt den litt her: Angst og Ødeleggelse, jeg er tross alt pårørende selv også, det er mange av oss som er begge deler.

Noe sånt?

 

Linn Skåber, genialt spilt i “Hvem er redd for Virginia Woolf”.

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

God morgen!

I dag våknet jeg litt redd. Du vet denne her: jeg sto på kjøkkenet og ventet på at vannet skulle koke ferdig, plutselig føyk hodet mitt ukontrollert til høyre, og ut av munnen datt det: Åh! Du er så….

Jeg tror det var “teit” som var på vei ut av munnen. Jeg sitter her med en liten mini-angst som heldigvis ikke er for stor til å fungere. Den drar meg derimot rett tilbake til fylleangsten, det eneste som mangler er metallsmaken i munnen, uggenheten og hodet. Men hjernespinnet? O hellige salamander det er der. Du! Den lille mini-angsten er mer interessant enn vond, og den minner meg om hvem jeg er. Ikke for det, det gjør du også nå for tiden;)

Herregud! Hva er det jeg driver med, jeg er så teit, hvem er det jeg tror at jeg er! Kommer den lille grønne djevelen og sier, han sitter på skulderen min og ler av meg. Fordelen er at jeg ikke har drukket, så jeg kan le av ham, men bort? Det vil han ikke, han prøver heller nye taktikker som: Du er så feit og stygg! Den går bare ikke. Jeg vil ikke høre på det tullet der. Joda – jeg gjør det for det. Jeg får bare gå på det ytre, sminke meg, eller det vil si – gidde. Ta på meg klær jeg egentlig liker, men ikke fikser i dag fordi jeg føler meg sånn. Det skal på, så kan han prøve seg med de ubrukelige kommentarene sine. Dessuten er det kaldt ute og han har ikke klær på seg – det kan funke!

Men du, jeg er ikke deppa. Jeg skjelver ikke og jeg fikser ham. Det hadde jeg ikke gjort for fire år siden. I dag skal jeg møte en skuespiller som skal spille alkoholiker, det blir gøy å snakke om det på den måten igjen, men jeg hadde avlyst det for fire år siden, og gått til den enkleste løsningen. Den enkleste løsningen hadde først tatt det bort og så forsterket det. Tenk det, Jeg slipper!

Derfor er jeg egentlig litt glad i min grønne lille djevel, ikke nok med at han minner meg på hvem jeg er, han er sikkert også en kar som dukker opp hos andre enn oss rusavhengige – så unike er vi ikke. Jeg har bra dager, jeg har dårlige dager og det er livet. Det gjør helheten fargerik og meg til menneske.

 

Men nå? Nå skal han få legge seg å sove for dagen – jeg går å sminker meg!

 

 

 

 

 

 

 

 

Å ta en dag av gangen, er så enkelt at man ikke får det til. Det er nesten det samme som et alt for enkelt telefonnummer – man husker det aldri.

For meg er det egentlig bare en meningsløs strofe, som dårlig heismusikk. Alle ord og setninger som er forbundet med edruskap er lalling inn og ut av ørene mine. Ordene høres frelste ut, og de høres automatiske ut. Men noe holder jeg meg til, fordi jeg har klart å gjøre det til mitt. Jeg har klart det fordi jeg trenger det og fordi jeg har jobbet meg gjennom alt. Jeg kan ikke velge før jeg vet hva jeg velger i.

Jeg kan ikke være edru uten å ta en dag av gangen. Men hvordan fikk jeg det til å funke? Til å bli mitt? Og vanskeligst av alt – hvordan fikk jeg meg selv til å tro at det faktisk er sant for meg? Du kan kalle det manipulering, hjernevasking og ja – hva du vil. Jeg driter faktisk i hva det kalles, så lenge det funker for meg. Men hvorfor funker det?

Fordi jeg kan drikke meg drita i morgen. Jeg kan drikke meg snydens hvis jeg vil – og det? Det er helt sant.

For fire år siden, da jeg kom hjem fra Trasoppklinikken, ba jeg min datter om å tegne en tegning med ord på til meg.

– Hvilkene ord skal jeg tegne da mamma?

– Du skal skrive med masse farger: “Husk å kjøp vin i morgen”.

Maria skjønte det med en gang – mye fortere enn oss voksene, og dro i gang med full iver.

Lille Mathias begynte å sutre

– hva er det Mathias?

– jeg vil også!

– Det kan du vel!

– Jammen jeg vil ikke gjøre det samme som Maria!

– Det trenger du ikke Mathias. Du kan tegne og skrive med bokstaver: “Husk å kjøp øl i morgen”.

Den lille gutten ble kjempefornøyd og tegnet i vei. Vi hang tegningene på kjøleskapet og der ble de hengende lenge, til alles skue.

Hjalp det? 

Nei.

Det er ikke så enkelt å gjøre en setning eller to ekte for seg selv. Det krevde fokus og det krevde at jeg la meg flat for å tro på det. Jeg husker ikke helt, men jeg tror det tok meg ca ett år.

Jeg behøver ikke å tenke på neste fest, neste ferie eller neste høytid. Jeg kan nemlig drikke så mye jeg vil når den tid kommer. Og vet du hva? Det kan jeg selv om jeg er så offentlig med dette som jeg er nå for tiden. Det kan ingen ta fra meg.

Jeg skal ikke avslutte dette innlegget med setningen: En dag av gangen, i store fete typer. Det hjelper nemlig ikke, det blir bare heismusikk for deg, men slapp helt av – du kan bøtte nedpå så mye du vil i morgen.

 

Seile? Jeg som ikke kan det en gang? Ta barna helt ut av det norske skolesystemet og bare dra sin kos? Uten nevneverdig mye penger? Til den andre siden av jordkloden? Skal jeg virkelig gjøre det?

JA!

Og vi er i gang. J seiler fra Tenerife over til Karibien om en måneds tid, barna og jeg kommer etter med fly. Joda det gjør vi. Og vi snakker ikke en fattig liten vinterferie her nei! Når Julie skal bryte ned luftslott så skal de helt bort! Bo i båt? Vi får vel prøve det? Blir det klamt og krangelen står i taket, så kan vi vel bare krype til Airbnb? Eller kjøpe telt å legge oss på hver vår side av en eller annen øy… Her er båten forresten:

 

 

Men her tenker jeg at det er viktig å åpne opp de små grå. Ikke tenke tid, ikke henge seg opp i ett sted, ikke bare reise til Karibien. Får vi barna først ut av skolen, så kan vi vel reise til verden? Det mest geniale? Vi kan ombestemme oss hvis det ikke går. Vi har ett trygt land å komme hjem til.

 

Første steg, skoleverket 

Det går an å kombinere norsk pensum på nett med en internasjonal skole, nettskolen heter Globalskolen. Jeg ringte dit i håp om å få med meg nettskolen ut i verden uten å gå på en fast internasjonal skole? Det er tross alt ikke faste skolebygninger på havet. Kanskje for havfruer, hvem vet. Det gikk ikke, Globalskolen har ikke støtte til det. Neste telefon… Fylkeskommunen. Og der? Der fikk jeg krystallklar beskjed: barna må tas ut av det norske skolesystemet (hjælp!) og etter det? Ja, etter det er vi i åpent farvann – bokstavlig talt. Det blir opp til oss å prøve og få et samarbeid med inneværende (skikkelig henrivende ord) skoler.

Klarer vi det? Vet ikke. Men gjør vi det? Hva tror du? Jeg tror ikke man får en sånn sjanse mange ganger i livet, hvis man i det hele tatt får en. Jeg tror at det handler om å være sta for å få det til. Og reise hjem igjen hvis det ikke går. Ja?  Står ikke det i fjelvettreglene da?

Vi lar J’s ønskedrøm gå i oppfyllelse først: å seile over Atlanterhavet. Med mannskap – og det kan jeg fortelle deg med en gang! Det blir ikke med barna og meg! Jeg klarer meg fint med å lære meg seiling i sjørøverland, så vi starter altså her:

 

 

Så kan det jo hende at vi går lei etter en stund? Jeg mener… ærlig talt! Jeg liker egentlig ikke sand. Hva gjør vi da? Hva vi vil selvfølgelig! Jeg kan for eksempel introdusere hele gjengen for dette stedet:

 

 

Her kan vi plage søsteren min og en del semi-filmstjerner jeg kjenner. Joda! Skryte skal man!

Men her du, her gidder vi ikke å være så lenge. Det er bare smog, asfalt og biler. Det er ingen filmstjerner i butikken og bare trash på Hollywood Boulevard. Men se det kan de få, hvis de det vil da.

Skal vi dra tilbake etter det? Kanskje, kanskje ikke. Hvis dette skjer, står båten fremdeles i finneskattenland.

Ja! Vet du hva vi gjør? Vi sender J tilbake til båten, det er på tide at den kommer seg til et sted i Europa synes jeg. Han vet det ikke enda, men det gjør vi! Så fikser jeg en bil mens han seiler og drar med meg barna hit:

 

 

Hvis de vil det da…  

Uten at han vet det, så har jeg på dette tidspunkt lurt J til å dra båten mot Kreta (jeg har nemlig planer om å gjøre en Oddyssevs etterhvert også, hysj!) Da tenker jeg at vi kan bo i vårt lille Townhouse i Kalives en stund og der du, der kan barna endelig gå på International skole. Ja hvis vi ikke drar videre til Afrika da… eller Tyrkia… eller Malta… eller Italia. Lofoten?

Eller? Kanskje vi også kan la båten ligge igjen i Karibien? Som en slags hytte? Kanskje J skal slippe den reisen tilbake med en gang? Det er jo det som er greia med hele dette nye edrue livet – en dag av gangen hele veien.

Så ja, jeg håper at du blir med meg på reisen, for jeg kommer selvfølgelig til å rusrelatere hele pakka for deg. Jeg skal ikke gi meg med det. Jeg skal heller ikke gi meg med de innleggene du er vant til. Det blir bare en blanding. Noen reise(rus)-innlegg og noen av de du kjenner til. Hvis vi får det til da..

Tenk om vi ikke får det til! Tenk om jeg har skrevet dette innlegget helt uten å ha godt nok grunnlag for det! Det må ikke skje. Vi reiser før vinterferien. Sånn blir det. Joda! Vi skal ha familiemøte i kveld;)

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

 

Men hva kan jeg gjøre da? Jeg må jo være til støtte! Og jeg da? Jeg kan ikke slutte å drikke, det er kjedelig!

Jeg sitter å tenker på alle dere som har vært på innboksen min den siste uken. Innboksen har resultert i en del telefonsamtaler – fra pårørende. Det drikkende folket har litt tyngre for å ta det steget, men noen av dere prøver så godt dere kan. Ja, det er skummelt, det er vanskelig og det høres kjedelig og flatt ut å bli edru. Jeg kunne ønske at det gikk an å vise dere hvordan det er å være edru, men det er umulig, rett og slett fordi det høres lite troverdig ut. Du må få vondt nok først, det er det hele.

Og jeg kan alt om det, jeg har vært der selv i over 30 år. Jeg vil slutte, men jeg vil ikke. Jeg vil bare drikke litt, drikke som alle andre og jeg er ganske overbevist om at jeg kan klare det. Man jeg er også overbevist om at jeg faktisk gjør det for det meste – drikker vanlig… bare nesten hver dag… ja, ofte hver dag kanskje… noen ganger litt for mye… litt mye for mye egentlig… men Nei! Ikke alltid! Jeg jobber jo!!!

Den sitter langt inne, smerten er der, angsten er der, men slutte? Det går ikke an! Hva skal jeg gjøre da? Jeg kommer jo til å kjede rævva av meg!

Hvis jeg ringer til Julie så skal hun sikkert mase om at jeg må slutte med en gang. Kanskje hun drar meg med på sånne teite, fanatiske buddahmøter? Jeg orker ikke det, jeg kan jo bare slutte litt? Alene?

Nei du, dette er ikke tatt fra din melding til meg – jeg vet at du kjenner deg igjen og føler deg truffet. Det er bare fordi du ikke er så unik som du tror og heller ikke så gal. Og i denne sammenhengen? I denne sammenhengen er det deilig å slippe og være det. Man vil jo ikke være unik i sin galskap? Det er du ikke, vi er kanskje forskjellige ellers, men ikke når det kommer til denne ustoppelige driften.

Dette er både deg og meg. Sånn er vi. Men hvis du tenker deg litt hardt om? Hva er det egentlig som får deg til å tro at du er den eneste i verden som kan klare dette alene? Det hadde jaggu gjort deg unik! Hva har alene-deg sagt til deg hittil? Jeg kjenner mange som har klart det alene – i flere år av gangen. Saken er at de “holder” seg, de sliter med edruskapet og mange av de? Mange av de har flyttet tilbake til grøfta.

Jeg kommer ikke til å kreve at du skal slutter. Ingen gjør det. Du kan bare slutte selv, men vi kan snakke sammen. Så enkelt er det. Den dagen du tør å snakke litt – ikke den dagen du vil slutte, det er ikke nødvendig å slutte for og snakke.

 

Også deg da, du som har oppnevnt deg selv til barmhjertig samaritan. Du som skal redde ham/hun fra kjellerens mulm og mørke. Du som skal ofre livet ditt, sette deg selv helt til side fordi du elsker og synes det bare skulle mangle med en dært omsorg. Du som ikke lenger har et snev av selvtillit igjen fordi du har fått så mye dritt og begynner å tro på det selv. Du som har fått så mye fint av ham/hun også, så mye fint at du klamrer deg til det berømte halmstrået. Gi slipp! Du trenger ikke å gi slipp på kjærligheten, det får man jo ikke til. Slutt med denne klistrina til et håp som knuser deg.

Du kan sette opp en vegg. Akseptere at du ikke skjønner driften vår og begynne å ta vare på deg selv. Hvis du aksepterer kløften mellom oss og aksepterer at du ikke noen gang kan skjønne hvordan vi fungerer, så er du et lite steg på vei i riktig retning – for deg selv, for din egen del, det er DU som trenger omsorg! 

Jeg har opplevd det samme, og den gangen ble jeg helt sånn som deg, med en liten fordel – jeg visste at jeg ikke kunne stoppe det. Jeg så det ustoppelige i personen med en gang. Jeg satte opp en vegg. Mellom følelsene mine og den praktiske realiteten. Det gikk bra til slutt, men det kan jeg bare fortelle deg om på telefonen. Jeg “outer” ingen andre enn meg selv på denne bloggen.

Det jeg kan fortelle om, er tankene mine fra den gangen.

Hva skal jeg gjøre hvis han ikke slutter? Hvordan skal det gå med planene våre? Hvordan skal det gå med økonomien? Jeg har ikke råd til å flytte fra ham? Jeg sitter fast. For det er jo nemlig sånn at disse tankene spinner oppi alle følelsene, og de spinner mye!

Jeg orker ikke å drasse med meg barna til foreldrene mine. Komme tassende uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg senere. Jeg har ikke råd til å bo på hotell. Nei.

Men du har kanskje råd til å svinge innom airbnb? Neida, de sponser meg ikke;)

Det er bare et eksempel jeg kom på den gangen. Poenget mitt er at du må komme deg ut! Det går an. Og så må du gjøre det som er vanskeligst, du må faktisk ta en dag av gangen du også. På ordentlig! Glem fremtiden. Glem økonomien. Glem barna! Bare ta de med deg og kutt ut hodet i en dag av gangen. Du er like syk som oss, så du må ha hjelp. Det finnes en fremtid og hvis jeg skriver om den her, så gir jeg deg håp igjen. Da styrer du håpet ditt mot Ham igjen og den, den får du ikke av meg. Til rusavhengige bruker jeg aldri ordet “MÅ”, det kan ikke eksistere for oss, men du? Du trenger virkelig å høre “MÅ” for å skjønne at det er deg dette gjelder. Det er DU som MÅ ta vare på deg selv!

Jeg vet at jeg gjentar meg selv nå, men det har du vist meg  – at jeg må banke det inn i skallen din!

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

“Pappan min drikker hele tiden, hva skal jeg gjøre? Jeg er redd”

 

Jeg kom til en av mine første forumer for videregående skoler for to år siden og var forberedt på nyskjerrighet og egentlig ganske mye tull. Jeg var også forberedt på at lærerne kanskje forventet “forebyggende” tomprat fra meg. Jeg skrev telefonnummeret mitt opp på tavlen, ba alle om å ta frem telefonen sin og sende meg meldinger. På den måten turte de å spørre om hva som helst. Og som vi vet nå? De unge kan sine telefoner, og får de lov til å bruke dem på skolen, da er festen garantert i gang:

-Hvor får jeg tak i kokkain? 

-Skal vi drekka sammen i kveld?

-Bli med på fest a! 

Selvfølgelig begynner det alltid på den måten og jeg må bare innrømme det, jeg synes det er gøy. Det er klart de må få lov til å kødde litt!?

Er det fremdeles vanlig å begynne når man er 13 år? Spør jeg alltid. De fleste steder i Norges land nikkes det forsiktig med skeptiske sideblikk på lærerne. Lærerne prøver å skjule sine små skjeve smil av gjenkjennelse. Vår generasjon har smakt en smule på nattelivet uansett avhengighet eller ikke.

Det er akkurat som om skinnjakken min er alt som skal til for å løse opp gjengen. Den har nesten blitt ett kostyme. Jeg tar ikke av meg jakken når jeg går inn på videregående skoler. Den gir en falsk og praktisk eim av rock’n roll. Jeg forebygger heller ikke, for det er ikke der det største problemet ligger. Problemet ligger på 80-tallet. Og ungdommen vår? Hvem er de barn av?

Verstingene! Oss – 80’tallerne

Man kan si mye om 68’erne, men jeg vil påstå at de var mer naive enn oss. Vi var ikke i tvil om hva som var hva. Hva som var farlig og hva som var “rocker’n”. Hei! Vår generasjon lagde til og med musikk for å hive i oss morrostæsj i innleide organiserte betonglokaler. Snakk om å gå rett på murveggen i full ekstase, med glitter i hjernebarken og laserstråler ut av øra . Vi var ustoppelige, vi skulle leve grenseløst og sveve på en sky av party. Paaaaarteeey!

For å generalisere enda mer så har vi at på til endt opp med å dele oss i to grupper. Du har de hysteriske gulrotspisende, treningsnarkomane foreldrene med gluten som hobby og fjellklatring som dagjobb. De som nekter fjortisene sine utgang fra huset i tilfelle de små søte skulle finne på noe så sykt som å oppleve livet. De vet jo hva som kan skje…

Eller du har oss som ikke skjønte at russetiden gikk over. Som satte oss ned etter leggetiden til barna da de var små søte nurk, og drakk oss fra sans og samling med unnskyldninger som:

– Jeg jobber jo!

-det er mulig at jeg drikker litt for mye, men jeg har kontroll over livet mitt!

, -barna merker da ingenting, for jeg drikker bare om kvelden 

Jo kjære, de merker det meste. Det er mulig at vi er promillefrie i løpet av dagen, men hva med personlighetsforandringen vi utsetter dem for? Hva med den uberegnelige irritasjonen? Fyllesjuken om morgenen? Uroligheten når kvelden nærmer seg? Vi har ikke akkurat tid til en ekstra runde med brettspillet, en ekstra episode med barneTV, eller ett ekstra kapittel på senga da, har vi det?

Så – vips er barna fjortiser. Herlig! Så fint de klarer seg selv nå! De er sammen med vennene sine hele tiden, de lager maten sin selv og hvis jeg er ekstra heldig så står de opp selv også. Deilig med rødvin før kl 20. Det er så mange år siden sist, dette fortjener jeg. Promillen stiger i takt med alderen til barna og varer mesteparten av dagen.

Det jeg ikke ser når det har gått så langt, er at det mini-voksene barnet mitt får med seg alt. Jeg kan ikke se det, for jeg har promille mesteparten av tiden og jeg forsvarer rusen min med å være “vanlig”. Alle må jo få lov til å kose seg litt etter jobb! Jeg kan ikke se redselen og smerten som er der hele tiden (jeg kan ikke se annet enn min egen smerte, jeg kan ikke se lenger enn nesa mi), jeg kan ikke se gulvet som har forsvunnet under føttene til barnet mitt for mange år siden, skammen over å ta med seg venner hjem og våkenettene med angst for atter et søvnløst mareritt med bråk i huset.

Når det da tikker inn meldinger på telefonen min som:

“Pappan min drikker hele tiden, hva skal jeg gjøre? Jeg er redd” 

Da driter jeg i forebygging!

Det er oss de snakker om. Det er vi som river grunnen under føttene deres. Hva skjer når det kommer en sånn melding og jeg leser den høyt med påfølgende svar? Da tikker det inn flere. Det spruter av smerte på telefonen min, og på noen skoler sitter det heldigvis en helsesøster eller annet helsepersonell fra kommunen for å ta i mot etterpå. Jeg blir selvfølgelig igjen selv også.

 

Så hva skal helsepersonellet gjøre?

De skal IKKE si at det ordner seg

De skal IKKE si at mamma eller pappa skal få hjelp og kommer til å slutte

De skal IKKE si at de må ringe barnevernet

De skal IKKE true!

 

De skal SE barnet, det store barnet som ikke er så stort

De skal høre på barnet, HØRE

De skal tilby seg å snakke mer – snakke hele tiden

De skal skjønne at de ikke skjønner! 

De skal etterhvert sende barnet til noen som faktisk skjønner

Til noen med egenerfaring som pårørende

Og så?

Så skal de fortsette å være der med sin kompetanse, for den hjelper den også

 

 

Ungdommen skal ikke bare forebygges, de skal beskyttes mot oss!

 

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.