Måned: april 2016

Jada, jeg vet at det er mer å kjempe for innen kvinnesaken, men det er ikke den jeg vil snakke om nå. Jeg vil snakke om mannesaken. Du vet, det ordet og den saken som ikke eksisterer. Nå: mannesaken og barnefordeling for pokker.

En historie fra virkeligheten:

Her skal du få historien til Jens. Hvis jeg hadde gjengitt alle absurditetene Jens har vært utsatt for, ville ikke historien bare blitt for lang, men du ville også mistenkt meg for både å være en kvinnehater og en løgner. Derfor får du bare litt.

Jens:

Jens er alkoholiker, men en edru sådan.

Han er en av de som innså at han var ute og kjøre ganske tidlig i livet. Som de fleste gikk han inn i et samboerskap med en kvinne. De fikk et barn, men det hjalp ikke i lengden. Jens fortsatte å drikke, Jens la seg inn, Jens fortsatte å drikke, Jens la seg inn, Jens forts… ja vi kan holde på sånn ganske lenge og i ganske mange år. Jens sleit. Forholdet sleit. Det sier seg selv. Ut og inn, opp og ned, frem og tilbake og til slutt endte forholdet for godt.

Jens drakk. Jens bodde på Hospits. Jens bodde i kjellerboden til mora si, i det hele tatt.

En vakker dag dro Jens for å få hjelp en siste gang, snakket med en lege på klinikken han oppsøkte, dro hjem igjen og husket ikke mere av det.

Noen uker senere sto politiet på døra. Hadde Jens gjort noe galt? Neida, de kom fordi de hadde fått en bekymringsmelding fra den samme klinikken som Jens ikke husket at han hadde vært på. De kjørte ham opp på klinikken og Jens ble edru mens han var der. Det virket, endelig. Det skal sies at han måtte transplantere leveren etter ett års edruskap, men han lever i beste velgående.

For at helsevesenet skal spandere noe så dyrebart som en frisk lever på deg, må du påvise et sammenhengende edruskap i over ett år og det kunne Jens, like før han var i ferd med å dø. Det skulle egentlig bare mangle, ett år er også nok spør du meg. Men er det nok til å få treffe sitt eget barn?

Rett etter klinikkoppholdet kjørte mor rettsak mot Jens for å frata ham samværsrett og foreldreansvar. Mor ville ikke ha Jens inn i hverken sitt eller barnets liv. Ikke så rart kanskje? Fyren hadde jo vært full i noen år, så det skulle bare mangle at man fikk vente og se. Dommen?

To år med samvær fire ganger i året under tilsyn. Skjønte du den?

Altså: Jens fikk se barnet fire ganger i året à to timer i to hele år (jeg som trodde barn vokse fort?). Hvor? I et sterilt rom hos barnevernet med en tilsynsfører og en passe fiendtlig mor tilstede som likte å sitte på en stol med ryggen til situasjonen. Det ble noen uutholdelige og stive to timer, hver eneste gang. Eller hver eneste? Fire ganger i året.

Det er kanskje ikke så rart at moren oppførte seg sånn? Samlivsbrudd er vondt.

Eller vent, for barnets skyld var det ja.

Noen tvil om at Jens var edru hele veien var det ikke, selv ikke fra mor. Jens passet på det, å ta jevnlige tester.

En av utallige ting som hikker litt, er at det hadde gått over tre år siden samlivsbruddet, så hvorfor alt dette? Når edruskapet er et faktum fra alles side? Et spørsmål som forblir ubesvart. Det hikker også at hun ville være i rommet. Det hikker enda mer at tilsynsføreren fra barnevernet observerte denne oppførselen gjennom disse to årene uten å komme med konstruktive forslag til forandring. Alle små forslag fra Jens ble fulgt opp av svaret “Vi er pålagt og følge dommen.” En dom de forøvrig ikke leste gjennom mer enn en gang, den gangen de fikk den, det ble etterhvert klart som glass.  Jens kom med forslag som: “Kan vi ta med barnet på en liten handletur”, det står nemlig ingen ting i dommen som sier at de ikke kunne gjøre disse tingene. Eller, det står at mor må godkjenne det. Hva med en smule kreativitet? Bare for barnets skyld?

“Beklager, vi må høre med mor først”. Spørre om hva da? Spørre om et barn vil sitte i et sterilt lite rom i to timer i strekk?

Mor: “Jeg skal spørre hva barnet vil”. Senere svar: “Barnet vil ikke”. Ærlig talt. Skal barnet få det ansvaret? I dette tilfellet, ja. Barnet ble stilt til ansvar av mor for alle små valg gjennom disse to årene. Er det vanskelig å tenke seg hvordan og hvorfor? Nei. Er det rart at barnet ikke ville gjøre noe annet, at barnet faktisk ville sitte i dette rommet? Ja.

Vanligvis varer disse dommene i ett år. Akkurat som med leveren. En lever fra en nydød person som nok av folk kunne trenge. Hvorfor fikk Jens da to år? Han må jo ha vært helt grusom i fylla?

Den gang ei. Det kan enhver person som har kjent Jens opp gjennom årene skrive under på og gjerne i blod. Jeg har fått det bekreftet fra mer enn nok av hold. Jens er en stille  og ganske sky person, også i fylla. Han gjemte seg bort med flaska, var vennlig og holdt for det meste kjeft. Det var heller aldri tegn til aggressivitet eller vold. Eller jo forresten… en gang hev han en hel parmesanost mot mor mens hun sto på kjøkkenet… eller Gaudaost som jeg liker å si. Den grusomme Gaudasituasjonen. Litt irritert kan man bli noen ganger. Selv har jeg rasert hele serviser i sinne opptil flere ganger. Litt utrolig beskrivelse av personligheten til Jens i fylla? Ja enig. De fleste blir litt aggressive nå og da, men altså ikke denne mannen. Det står til og med svart på hvitt i rettsprotokollen. Vel, osten er nevnt.

Jens passet også ofte på stebarna sine mens de fremdeles var sammen, helt uten problemer. Null stress. For party var det selvsagt i alle retninger. 

Hvorfor da to hele år. To hele år med påvist og sammenhengende edruskap. To hele år mens barnet vokser seg til. To hele år mens barnet må møte en pappa det kjenner mindre og mindre til. På dette sterile rare rommet hos barnevernet. Dette blir selvfølgelig også et argument etterhvert. “Barnet kjenner ikke faren sin lenger, det blir nødvendig med fremtidige tiltak”. Fremtidige? Det hele blir bare for absurd for hodet mitt…

Og mamma da? Vil hun ha det sånn? Man vil vel ikke det? Spesielt ikke under fanen “alt for barnet skyld”?

Jens har kjempet konstant i disse to årene, for å få bedre vilkår, med sånne småting som å ha jevnlig telefonkontakt. Svaret er alltid “jeg følger bare dommen”. “Barnet bestemmer selv hva det vil”. Utviklingen? Telefonen blir alltid avvist, også på julaften.

Hva skjer når dommen er over lurer Jens på. Her er også svaret fra mor en smule ullent: “Vi får se når tiden er inne…”

Det er fremdeles uklart hvorfor det skal være sånn, alkoholen har vært ute av bildet i to år nå. Det er fortid.

Ok, dette lukter ikke bra. Jens skaffer seg en advokat og en ny rettsak er i gang. Nå vet ikke jeg (Julie) hva som skjedde i det rommet, men jeg vet at alt må vente til september, til den opprinnelige dommen er over. Til enda en barnesommer er forbi. Jeg vet at mor sier at hun er fornøyd med ting som de er. Jeg vet også hva mor svarte på spørsmålet: “Hvor lenge synes du det skal fortsette som det er nå?” Hun svarte: “Tja, i fem år til?”

Altså: Mor synes det er til barnets beste å møte far i barnevernets regi i 5 år til, 4 ganger i året á 2 timer.

I denne type rettsaker skal barnet bli spurt om hva barnet vil selv. Hva inn i huleste svarteste granskauen skal barnet kunne svare på det? Med mamma i rommet ved siden av? Ærlig talt.

Inntrykket mitt er at denne damen som så mange andre, har hengt seg såpass fast i bitterheten sin, at hun har glemt hvorfor hun er bitter i det hele tatt.

Det rare er at bitterheten til og med har vokst seg verre. I den første rettsaken foreslo hun selv at det kunne være åpning for overnattinger etter ett år.

At hun er ensom er det kanskje ingen tvil om, men er noe av dette i det hele tatt for barnets skyld?

Personlig synes jeg dette er en skrekkhistorie uten sidestykke. Det dukker opp endel spørsmål: Hva har mor sagt til barnet i løpet av disse to årene? Sikkert ikke noe direkte, men…

Hva vil denne typen kvinner egentlig oppnå?

Vil de ha et så rasende barn? Noe de sannsynligvis får når barnet i en alder av 16 år får vite hva egentlig som foregikk.

Vil de ikke komme seg videre i sitt eget liv?

Har det blitt en hobby?

Husker de at de bestemte seg for aldri å bli sånn da de leste “min historie” i Det Nye på 80-tallet?

Er det riktig at vi kvinner skal få lov til å holde på sånn?

Hvordan blir egentlig dette?

Drap 21 år?

Edru alkoholiker 8 år?

Jens har nå vært edru i tre år,

barnet blir 9 år i August, tiden flyr gitt…

I min erfaring blir menn sinte når de hører om andre menn som slår, fordi de blir flaue over sin egen rase.

Når kvinner bruker barn på denne måten og makten de har i denne sammenhengen, blir jeg flau over min egen rase. Veldig flau.

Så hvor blir den av da, Mannesaken?

Mvh

Julie (kvinne)

 

 

 

Angst og beven! Nå skal hun snakke om Gud.

Ja det skal jeg, fordi det er fascinerende mye snakk om gud i mange rusrelaterte sammenhenger. Det er en egen liten syretrip i seg selv spør du meg.

Det er ikke grenser for hvor mange som dør av å ruse seg fordi de tror at man må bli religiøs for å slutte. Makan! Det er livsfarlig at det er sånn, ikke bare det at mange tror det, men også det å misjonere det. Vel, jeg kjenner egentlig ingen som misjonerer det i grunn, men mange tror det, det er det ingen tvil om.

De fleste som ruser seg er ihuga ateister. Det er egentlig litt rart at det ikke finnes en egen anti-gud som heter Atistus eller noe sånt:

“Kjære Atistus, slutt å mas, du finnes ikke. Natta Atistus og takk for dine fraværende egenskaper”

Ja, det er en viss mulighet for at man ikke vil ha hjelp hvis man tror man må ned på knæra for å be til gud og hver mann. Vel, det må man ikke. Bare en tanke.

 

Har du en gud? Flott. Det er ikke noe galt i det. Klart ikke det!

Holder det deg edru? Enda bedre.

 

Jeg vet at jeg kanskje legger meg for hugg nå, men dette brenner jeg som en OL-fakkel for, så den sjansen tar jeg.

Høyere makter og  guder meg her og der. Jeg prøvde lenge å finne ut av det, fordi jeg hadde fått det for meg at jeg måtte det. Ingen sa at jeg måtte, jeg bare hang meg opp i ideen og forsto det sånn.

Og der hang jeg da, på ideknaggen min og prøvde å tro på den røde stolen min i stua. Ja? Jeg hadde jo hørt at jeg kunne tro på hva jeg ville? Det går ikke an å tro på en rød stol Julie. Ærlig talt.

Til slutt lot jeg hele greia ligge og vips, hva har jeg nå? En høy nok makt for meg, skyhøy (nei, ikke stein):

Jeg tror, nei jeg vet at livet er dritgøy. Jeg vet at jeg kanskje burde tenke meg om to ganger før jeg skylder på andre bare fordi jeg er litt trøtt den dagen (det lønner seg). Jeg vet at ting faller på plass fordi jeg er i kontakt med meg selv og ikke er drita full. Newsflash. Jeg synes Jesus er dødskul, jeg tror bare ikke at han er guds sønn, eller at han satte seg på en månerakett på en helt vanlig torsdag. Han har ingenting med mine egne mirakler å gjøre. Finnes det mirakler? Se deg rundt a. Klart det finnes mirakler. Sønnen min for eksempel, har masse rare mønstre inni øret som jeg har vært med på å lage. Mirakuløst ja, men det trenger ikke å være helt amen for det.

Er det gøy å være edru? Det er helt backflash;)

Har du forresten noen gang lagt merke til hvor religiøst noen mennesker misjonerer sin ateisme? De tar jo helt av.

Halleluja

 

KK.no innleggene mine går sin gang og det er ganske morsomt, å skrive de mener jeg;)

 

Vil du lese mitt andre og nyeste innlegg, så klikk HER

 

Er du en som kommer inn til meg fra KK, så er du hjertelig velkommen. Er du ute etter kontakt, klikk HER

Har du ikke lest innlegget som førte til dette kan du lese det HER

Ja, det var vel nok av linker for denne gang;)

KK eier dette bilde. Det er fyfy å kopiere det. 

Man skal høre mye når man er rusavhengig. Det menes mye av folk som sitter i maktposisjoner og aldri har hatt problemet. I mine øyne er bare det et rimelig stort problem.

Dette er vel de vanligste setningene man får servert:

“Nå må du slutte”

“Skjerp deg”

“Det er jo bare å kutte ut”

“jævlig svakt av deg”

“Det er ditt eget valg”

Osv osv

Jeg gidder ikke å utdype dette engang, rent bortsett fra: Det hjelper ikke.

 

Et godt eksempel på norsk ruspolitikk/opplegg eller hva man skal kalle det, er en historie jeg fikk høre om en bekjent her om dagen.

Denne personen er langt nede i gjørma og har ingen sjans til å dra seg selv opp uten hjelp. Det er ikke fordi han er svak, noe det heldigvis er mange som skjønner nå til dags.  Sykdommen er avhengighet og hjernen styrer den for han. Han trengte hjelp.

Hjelp fikk han, for vi har mange tilbud i dette landet, det er bare endel fremgangsmåter som er helt på tryne.

Vår venn ble lagt inn til avrusning. Avrusning vil si at du kan komme til stedet som du er, altså rusa, og få de remediene som skal til for at du skal kunne klare deg gjennom abstinensene. Mannen skulle være der i to uker før han ble flyttet over til langvarig behandling. Det er vondt og skummelt men vel og bra så langt. Puhh

Hva skjer mellom avrusning og behandling? Joda, det blir et to ukers opphold. To uker.

Klart det! Klart han kan dasse rundt alene med seg selv uten hjelp i to uker. Med litt vann, cola, bamsemums og Battlestar Galactica? Ja for ikke å glemme en uvasket skitten leilighet/hybel/kott med spor av rus over alt. Kanskje en seng uten sengetøy?

Gi meg en bolle a!

Med utgangspunkt i meg selv. Hva ville jeg ha gjort? Jo, det skal jeg fortelle deg:

Jeg hadde stavret meg ut av avrusningsoppholdet med angsten og spenningen på høygir. Det hadde blitt en merkelig blanding av de to. Spenningen hadde vunnet over angsten på et par sekunder. Egentlig vant den i underbevisstheten for flere dager siden. Spenningen og driven vant den dagen jeg fikk vite om de to ukene med opphold.

Vel ute av døren er den bare noe så enkelt som et faktum. Drar jeg rett hjem?

Nei. Ikke på svarte møkka! Jeg peiler inn på nærmeste bar (jeg vet hvor alle er). Jeg får ned den første ølen og drar på med en shot (jeg har litt penger, jeg har jo ikke brukt noe på to uker). Etter noen runder har jeg opparbeidet meg mot nok til å utføre den langsiktige planen: Polet. (Jeg har sekk også. Jævlig praktisk).

Det måtte bare litt innabords først for å få mot til å gå dit. Går jeg hjem nå?

Nei, Jeg går tilbake til puben for å planlegge litt til. Kjøper en runde, fisker ut telefonen og setter i gang med neste plan: jeg må skaffe noe som gjør at jeg virkelig får med meg at jeg er på fylla (det er jo to uker siden sist). Jeg skaffer meg speed på en eller annen måte. Det er jo partytime, er det ikke? Ikke er det så dyrt heller…

Ok, alt er skaffet, jeg har det jeg trenger. Går jeg hjem nå?

Sorry, jeg aner ikke, jeg er i full fres og tar kvelden som den kommer.

Etter noen dager uten søvn og hysterisk party (det fortjener jeg tross alt etter to uker med gulerøtter) havner jeg kanskje på en tilfeldig sofa eller i en fremmed seng og våkner med en angst som når uante høyder. Det er ikke så farlig, det står sikkert noen slumper rundt i leiligheten som kan reparere problemet fort som f. Nå skal jeg sikkert snart legges inn igjen også…

Eller? Jeg vet ikke hvor mange dager det har gått og jeg har ikke tatt telefonen, den bruker jeg bare til “partykontakter”. Jaja, tar det i morra.

Det er hva jeg ville gjort. Det er sikkert hva de fleste rusavhengige ville gjort med noe så genialt som et to ukers opphold.

For hva da?

For å legge meg inn på avrusning igjen? Og igjen…

Personlig hadde jeg flaks, jeg fikk lagt meg inn på en klinikk som hadde alt og som ikke ga meg opp. Gratis var den også.

Med takk til Trasoppklinikken

Telefon 23 34 82 00

Dette er en klinikk jeg virkelig anbefaler. Her møter du både behandlere med utdannelse og egenerfaring. Etter behandlingen får du oppfølging. På Trasoppklinikken lærer du så mye om deg selv og avhengigheten din at hvis du skulle finne på å ruse deg igjen, blir det iallefall ikke gøy, det ødelegger de, heldigvis. De har selvfølgelig også en karakter i staben sin. En dame du kommer til å elske. Først blir man redd for henne på en litt morsom måte, men etterhvert får man lyst til å flytte hjem til henne å bli der. Klinikken har oppfølging i etterkant av behandlingen og faller du utpå får du selvfølgelig (dette er ingen selvfølge på alle steder) komme inn igjen. De har også den laveste tilbakfallsprosenten i Norge. Er dette reklame? Nei, vi snakker om litt for alvorlige ting. 

 

Takk for alle fine ord etter KK innlegget i går (og i dag også ser det ut som:). All støtten dere gir viser at det heldigvis  er mange som forstår en del nå til dags og ikke sier frasene øverst i dette innlegget. De fleste vil jo faktisk ikke ha hjelp, dessverre, men forståelsen gir også dem litt mer verdighet i hverdagen;)

 

 

Nå skal jeg spise salat. Neida, jeg liker ikke salat. Jeg er bare meg.

 

Lite notat 16 okt 2016: det var dette innlegget i KK som fikk hele ballen til å rulle og som til slutt ble boken “FYLLIK”. 

… jeg er alkoholiker. Det var aldri rart for meg å si det høyt, fordi jeg visste det. Jeg har visst det siden jeg var 21.  Jeg ville bare ikke gjøre noe med det, for…

Dette er et innlegg jeg har skrevet for KK.no. Hvis du vil lese resten, kan du klikke HER.

Derimot, har du klikket deg inn fra nettopp KK.no og har spørsmål eller trenger litt hjelp, vil det være meg en glede og svare deg. Du kan f.eks. kommentere i dette innlegget eller gå til kontaktinfoen min som ligger på denne nettsiden under: Kategorier -> OM -> Kontakt. Det er bare å fyre løs:)

Ha en super dag

Klem fra meg:)

P.S Til dere som ikke har sett denne bloggen før: koselig at dere stikker innom. Her inne er det mye tullball også, mest fordi jeg synes vi trenger det en gang i blant, tullball altså;)

Copyright KK.NO (er det ikke det man skriver a?)

 

Når telefonen ringer og barna mine spør meg hvem det er, forsnakker jeg meg noen ganger og sier “Pappa” istedenfor “Beste”. Det er alltid vondt, mest for meg tror jeg, for barna mine har ikke noen pappa lenger, de kan ikke bruke det ordet. Det føles urettferdig.

Det er 6 år siden Terje døde av kreft, barna er 10 og 12 år nå. Vi snakker ikke så mye om han lenger, det føles rart. Ikke fordi vi ikke vil eller fordi det er for vondt. Vi er ikke redde for å snakke om ting i vår familie. Det er bare det at vi ikke kommer på så mye og snakke om. Det er rart det der. Man får dårlig samvittighet av det, men det er ikke noe vits i å presse frem ting heller. Som oftest kommer det opp hvis jeg ser at en av barna virker ute av balanse. Jeg spør hva det er og får svaret “Jeg tenker på pappa”. Den samme setningen fra begge to til forskjellige tider.

Terje og jeg skilte lag to år før han døde, vi samarbeidet fint om barna. Vi klarte og opprettholde en flytende 50/50 fordeling. Når jeg hører om andre samlivsbrudd, virker det nesten som et mirakel. Da døden lå foran oss og var et faktum, hadde han barna så mye han ville og orket, det var mye. Det var de han levde for, barna. Presten spurte ukristelige meg hva han skulle sitere fra bibelen i ukristelige Terjes begravelse. Det ble soleklart for meg: Jesus og barna, det var Terje.

Mot slutten sa de på sykehuset at de ikke kunne gjøre noe mer og at han derfor ikke kunne oppholde seg der lenger. Hva gjør vi da? Spurte jeg og fikk beskjed om at det vanligste var å avslutte kreft-livet på hospits eller gamlehjem. Ok: HEI! Skilt eller ikke, ny samboer eller ei, Terje skulle hjem til oss, basta!

Vi innredet et rom med alt utstyret som var nødvendig og der ble han til han døde. Det er vel det beste jeg har funnet på i mitt liv og all ære til min daværende nybakte samboer for samarbeidet.

Der ble han liggende ved hjelp av sykepleiere som kom og gikk. Han skrumpet sakte men sikkert inn til et levende lik foran øynene på oss. Det at barna fikk dette inn i dagliglivet sitt, gjorde selve døden lettere å takle, de avskrev han på en måte mens han fremdeles var i live og kunne møte det som skulle komme. De lekte, de hadde venner på besøk nesten hver dag, alle var med. For Terje som var så glad i barn, alle barn (vi var vel aldri mindre enn 10 personer på ferier tror jeg) håper og tror jeg at det var den beste løsningen for han også, han snakket ikke så mye mot slutten.

Denne åpenheten om døden kom overraskende på meg, jeg visste ikke at jeg kunne takle sånt. Jeg er livredd for døden. Det gjorde også sitt til at barna snakket fritt og fint om det blant venner og på skolen i etterkant. Det gjør de enda. “Hva driver pappaen din med?” “Han er død”.

Kreft er en ubarmhjertig dampveivals,  mange spør meg ofte om hva slags kreft Terje hadde. Navnet i papirene er så langt og latinsk at jeg aldri husker det, med andre ord, han hadde kreft over alt.

Livet går videre, det er rart det også. Barna har det bra og selv om vi ikke snakker så mye om det, er Terje med oss, hele tiden. De gangene jeg er en flink mamma, får jeg ros, det merker jeg og sånn blir det.

“Natta Pappa, vi elsker deg, vi er bestevenner. Natta natta natta Pappa”

 

Bildene er gamle

Til minne om pappa
 

 

Det er lenge siden jeg leste denne teksten av Meryl Streep første gang, men den er så bra at jeg bare må dele den:

Jeg har ikke lenger tålmodighet med visse ting, ikke fordi jeg har blitt arrogant, men rett og slett fordi jeg har nådd et punkt i livet hvor jeg ikke ønsker å kaste bort mer tid på ting som kjennes ukomfortabelt eller sårer meg. Jeg har ingen tålmodighet med kynisme, overdreven kritikk eller krav av enhver art. Jeg har mistet viljen til å like dem som ikke liker meg, å elske dem som ikke elsker meg, og å smile til dem som ikke ønsker å smile til meg. 

Jeg ønsker ikke lenger å bruke et eneste minutt på dem som lyver eller ønsker å manipulere. Jeg har bestemt meg for ikke å omgås lenger med bortforklaringer, hykleri, uærlighet og billig ros. Jeg tolererer ikke selektivitet i lærdom eller akademisk arroganse. Jeg nekter å tilpasse meg til populærsladderen. Jeg hater konflikter og sammenligninger. 

Jeg tror på en verden av motsetninger og det er derfor jeg vil unngå folk med stive og lite fleksible personligheter. I vennskap misliker jeg svik og mangel på lojalitet. Jeg unngår dem som ikke vet hvordan man skal gi et kompliment eller et ord til oppmuntring. Overdrivelser kjeder meg, og jeg har problemer med å akseptere de som ikke liker dyr. Og på toppen av alt har jeg ingen tålmodighet med folk som ikke fortjener min tålmodighet!

Meryl Streep