Ja, dette må til. Tusen takk for all støtten og alle tilbakemeldingene for innlegget Når pappa dør.
Jeg må si takk fordi det var hardt å skrive det og både sterkt og uventet med så massiv og positiv respons. Man gjennomlever ting på nytt.
Baktankene mine med disse innleggene (ja, jeg har mere saus på lager;) er vel å dele erfaringer. Man føler seg ofte unik når dampveivalsen setter inn, noe som ikke er tilfellet, det er mange av oss. Være seg spiseforstyrrelser, mobbing, overgrep, død eller ja, andre ting jeg kommer til å dele senere, når jeg er klar. Ting jeg/vi har felles med veldig mange.
Det er vanskelig å forklare hvorfor dette ble nødvendig for meg. Jeg har vel ikke akkurat helt kontroll på det selv heller. Rent bortsett fra at i min erfaring, lønner det seg å forstå at man hverken er unik eller alene med sine erfaringer. Det er alltid noen som har hatt det verre, heftigere eller bedre. Vi er ikke i konkurranse. Vi ligner på hverandre.
Som mange sikkert har fått med seg, hadde jeg planer om å lage en humor-blogg. Men det holder ikke, her må det nok sjongleres hvis jeg skal holde inspirasjonen oppe.
Dog. Tulle må jeg. Det er meg, så dere får bare holde ut under schizofreniens fane. Derfor blir det en pause før neste slag. Køddet mitt blir dere derimot ikke kvitt…