Angst og Ødeleggelse

Categories Blogg

Det er vanskelig å gjøre noe, de enkleste ting. Vaske opp? Ett glass, nesten et helt glass, men jeg orker ikke mer. Ikke fordi det er slitsomt, men fordi det ikke går, jeg får det ikke til. Jeg klarer ikke å bevege meg. Jeg er midt i luften.

Jeg burde ringe. Jeg burde ringe de som venter på telefon. De som venter en forklaring på hvorfor det er så stille. Det går bare ikke, jeg klarer ikke å ta i telefonen. Den har ligget på kjøkkenbordet i to dager. Noen ganger ringer den, eller – den skriker, den roper at jeg ikke duger. Telefonen forsterker angsten. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har så sterk angst nå? Det handler jo ikke om meg? Jeg må ta telefonen, jeg klarer det ikke. I morgen kanskje?

Kroppen skjelver ikke ordentlig, det er mer som en konstant vibrering. Det er kaldt inni hele meg, eller ikke akkurat kaldt, mer som metall. I brystet og på innsiden av albuene. Albuene er som forræderske utstikkere, de er for langt ute i verden, og kalde både på innsiden og på tuppene. 

Dyne, Netflix – det går nesten. Brystet svikter meg 

Brystet dunker uten tegn til å stoppe – definitivt metall

Ingen liggestillinger fungerer. Det er for varmt utenpå meg og for kaldt inni meg. Metall. Dyna gir et løfte om å beskytte meg, men den lyver, den sviker meg den også. Jeg hører ikke hva de sier på TV’n. Hva handler serien om egentlig? Det er ikke så farlig, den roer litt med flimringen sin.

Jeg burde ha… Jeg må… ordne noe?

Jeg står opp og går rundt på gulvet. Hva var det jeg skulle? Jeg klarer ikke, jeg må legge meg igjen. Han sitter i andre etasje og drikker vodka. Brystet fortsetter.. jeg klarer ikke å leve ordentlig. Jeg får ikke tak i verden.

Kan det gå bort snart? Jeg vil ha verden tilbake. Vær så snill og slutt! Kom tilbake til meg! Kanskje han slutter i morgen? Det er akkurat som om gulvet har forsvunnet under føttene mine, som når en nær person dør. Eller.. han er jo nesten det samme som død, han er borte i flasken. Alt har rast sammen, alle planer, alle drømmer og alle muligheter. Det er ikke håp og jeg ser ikke fremtiden. Den er borte. Verden er borte. Jeg er borte.

 

 

Dette innlegget er skrevet i retrospekt, jeg var ikke fyllesjuk. Jeg var berørt den gangen. Mer kan jeg ikke si. Det er anonymt og det handler om tillit. Det handler også om hva det er å være berørt, det er ødeleggende – håpløst.

I håpløsheten klarer vi ikke å la vær, vi håper til håpet ødelegger oss helt:

I dag skal jeg lage en god middag når jeg kommer hjem fra jobb, for han ga meg nytt håp i dag morges. Han våknet i smerte og angst, han sa at han ikke skulle drikke mer nå, han sa at han skulle komme tilbake til meg. Det var sant, jeg så det på ham og skjønte at det var sant. Jeg kan jo fylleangsten selv, så jeg så det så tydelig. Han hadde helt klart fått nok.

Jeg dro på jobb med håp og en gryende lykkefølelse. Jeg så litt av fremtiden komme tilbake og jeg fikk litt tak i verden igjen. Radioen var deilig og tankene mine var spunnet i rosa skyer på vei til jobb. Det er deilig å kjøre bil, tankene blir så fine. Alt vi skal gjøre, alt det fine vi egentlig har sammen, alt kom tilbake i bilen på vei til jobb. Arbeidsdagen gikk fint, jeg smilte, var kreativ og gjorde mer enn jeg skulle.

Nå skal jeg hjem igjen. Jeg gleder meg – han er så fin, så snill, så sexy. Han fyller alt jeg trenger i livet når han er edru, og i dag blir han endelig det igjen. Det var så klart da jeg dro i dag morges.  

I kveld kommer det til å være akkurat som før han begynte å drikke igjen. Jeg gleder meg til drømmene våre. Vi snakker så fint når vi ser fremover sammen. Jeg gleder meg til og med til å vaske opp etter middag. Det er alltid så koselig  – jeg vasker, han tørker og vi småprater videre med Dagsrevyen surrende i bakgrunnen.

Jeg er snart hjemme nå. Ja! Jeg stopper på Kiwi og kjøper litt god mat. Det kiler i magen – jeg føler meg nesten nyforelsket. En lammestek kanskje?

Hjemme. Ytterdøren stirrer på meg, den er vond og farlig. Matposene henger tungt i hendene mine. Inn. Spent. Redd. Glad. Mest redd. Ytterdøren har sagt noe jeg ikke liker. Jeg er inne. Det er stille i huset, jeg setter posene på kjøkkenbordet og går inn i stuen.

Han ligger på sofaen, vodkaflasken ligger tom på gulvet, han vrir sakte på hode og registrerer så vidt at jeg er der. Han gurgler noe. Jeg skjønner ikke hva han sier. Jeg bestemmer meg for å vise kjærlighet, gi omsorg og støtte. Jeg setter meg ned ved siden av ham. “Åhh, gå bort, du stinker. Ikke pes meg, jeg har ikke drukket i dag. Fy faen så disgusting du er!” Han feier meg vekk i makaber avsky og mumler noe om at jeg er usexy og ikke steller meg for mannen min… han gurgler stygge setninger. Selvtilliten min er revet ned fra før av og nå bekrefter han bare at det stemmer. Jeg tror på det fordi det har blitt gjentatt så mange ganger de siste dagene. Uansett hvor full han er, sier han de samme tingene hele tiden, da må det være noe i det. Han mener det. Jeg prøver å få det bort fra hodet mitt, men det går ikke. Det er for sent. Jeg har allerede trodd på det lenge. Det sitter fast. Jeg stinker.

Håpet rives vekk, gulvet forsvinner igjen. Det finnes ingen utvei, ingen fremtid. Han jeg kjenner har forsvunnet. For det er ikke han som ligger der, det er noe annet – det er en fremmed skapning. Jeg er livredd, ikke for vold, men for livet vårt. En fremmed skapning uten et snev av følelser for andre enn seg selv, uten et snev av følelser i det hele tatt egentlig. Uten tilgang til verden. Alt er borte, hele livet er rasert. Jeg kan ikke gjemme meg i huset, han følger etter meg med skjellsord som ikke henger sammen. Han kan nesten ikke gå, men aggresjonen holde ham på bena. Jeg har klaustrofobi. Jeg får ikke puste. Panikk. Jeg slipper ikke unna. Jeg blir ikke sett. Jeg blir ikke hørt. Ingen kjærlighet. Bare metall. Alt er borte. 

 

Kjære deg

Når man er berørt, følger man den rusavhengiges rus, humør og verst av alt – man tror på det som blir sagt om en. Man tror på dritten som blir slengt, man mister all selvfølelse, all selvtillit og man lever gjennom dagen etter hva den rusavhengige gjør og sier. Hele livet blir satt på vent og de fleste venter forgjeves. Man håper at det skal gå over. Man håper at alt skal bli bra igjen – til neste dag. Man våkner, personen lover, man håper og ser et glimt av fremtiden. Det går bra – man drar på jobb og kommer hjem med håp. Det knuses igjen og livet fortsetter i den samme sirkelen. Det er bare det at alt blir verre og verre – rus er progressivt.

Hvorfor slapp jeg unna til slutt?

Fordi jeg den gangen skjønte at det ikke finnes håp når det kommer til aktiv rus, jeg skjønte det fordi jeg selv er alkoholiker og vet at jeg ikke kan stoppes av noe som helst hvis jeg drikker. Jeg visste det med ham også, jeg klarte å kutte håpet mitt, klarte å bygge opp veggen jeg trengte for og beskytte meg selv – uansett følelser, uansett kjærlighet og uansett om jeg lengtet etter den han en gang var. Jeg raserte mitt eget håp, satte nøkkelen i låsen og  stengte døren til sjelen min for ham.

Jeg kommer ikke til å gi meg på dette: du får ikke lov å håpe, du blir ødelagt. Du kan aldri få meg til å slutte å drikke hvis jeg drikker. Ingen kan det, bare jeg, og da spørs det jo helt hvor vondt jeg har det. Har jeg det vondt nok til å slutte, eller har jeg det så vondt at jeg må fortsette å drikke for og puste?

Så lenge jeg drikker kommer du ikke til å få svar på det, og det værste av alt? Så lenge jeg drikker vet jeg det ikke selv heller, da handler alt om neste drink og forsvaret for å drikke den.

Ta meg som aktiv alkoholiker: Du kan si til meg at jeg dør av å drikke. Vel, du havner i psykiatrien av å håpe at jeg skal slutte.

Jeg har vært edru i fire år og jeg er IKKE et godt eksempel på en rusavhengig person. De fleste klarer ikke å slutte, så pass på deg selv og ha et godt nytt år – det vil si, hvis du passer på deg selv, følelsene dine og det ubrukelige håpet ditt <3 

 

 

Koselig hvis du slår følge med bloggen min, det går det bare an å gjøre via FB: HER

 

 

18 kommentarer

18 thoughts on “Angst og Ødeleggelse

  1. Anonym: Hei kjære 6. Helt uten å bare svare høflig: det var utrolig godt å se deg i kommentarfeltet igjen også!

    Og gjett a 6, gjett hvorfor jeg kom på dette innlegget;)
    Selvfølgelig fordi jeg ble full av angst i noen dager, et par uker før jul. Det er rart hvordan hjernen kobler det – det var nesten som fylleangst, ikke like hardt selvfølgelig, men nok til å miste grepet om internett og telefonen. Det varte bare i noen dager, men det tok desto lengre tid å komme i gang med skrivingen igjen.

    Jeg hadde jo ambisjoner om å drive denne bloggen som blogger skal drives, skrive hver dag, men jeg må vel bare innse det: noen ganger forsvinner jeg fra verden. Jeg trodde det hadde med rus å gjøre, men det er visst bare meg. Jeg håper det er lenge til neste gang og hopper tilbake på ambisjonen min nå.

    Det var ordentlig godt å “se” deg igjen. Så fint at jeg fikk behov for å forklare meg:)
    Jeg håper du har det bra! Ha en super kveld 6 <3

  2. Du setter så mange gode ord på alkoholikerens liv; det er bra for alt og alle..om liker det eller ei; at man får en mening rundt det er kun positivt i seg selv. Av og til skriver jeg her for å skrive av meg sjøl; jeg har også en del av meg som lever i denne verdenen…derfor bra du skriver. Godt nyttår

  3. Det gir meg så mye å lese det du skriver Julie! Fortsett å del ditt viktige budskap, jeg er fan 🙂

  4. S: Godt nytt år kjære S og tusen takk for så støttende kommentar. Det er fint å skrive og enda bedre med den kommunikasjonen det resulterer i. Det detter ofte inn meldinger på innbokser som viser meg at det har noe for seg. Jeg fortsetter og håper du også gjør det <3

  5. Bente Svennes: Så bra Bente!
    Jeg turte ikke å se det i dag så jeg skal se det i morgen på nett.
    Det var jo en utrolig fin atmosfære hos dere. Det er et av de beste foredragene jeg har holdt – på grunn av dere. Alt kommer jo an på spørsmålene og dere var så villige til og både lytte, spørre og delta. Veldig fint var det <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.