Fange nummer 0257

To uker i fengsel? Det er ingen straff – det er research.

Man kommer gjerne i fengsel på en eller annen måte hvis man har vært på fylla i noen år. Fengsel, fyllearresten, legevakten, toppen av en skyskraper, foran en knyttneve, med egen kniv på strupen, i en grøft med buksa nede på ufrivillig grunnlag – var det #metoo du sa? Fylla er #metoo #youtoo #allofus #normalety

Ja, det finnes lange straffer for grusomme lovbrudd, men det er ikke det jeg snakker om her nå. Jeg snakker om fylla og fylla har konsekvenser som er alt annet enn unike. Jeg har den samme historien som deg, naboen din og onkel Rolf. Derfor er det ikke synd på meg og jeg er heller ikke spesiell. Jeg er ikke unik, du er ikke unik og ja pårørende: det gjelder partneren din også. Her kommer mitt, egentlig lite unike fengselsopphold:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ravneberget fengsel Sarpsborg
Mars 2011
Fange nr. 0257

Barna var levert på skolen og skulle tas over av min søster. Kofferten var pakket uten at jeg visste helt hva jeg skulle ha med. Gikk man ikke rundt i en egen drakt når man var i fengsel? Kom alt til å være som på film?

Jeg måtte forte meg så jeg rakk bussen, jeg trillet kofferten ut på tunet og lukket døren bak meg. Fengsel …

Bare ideen om å bringe seg selv inn til fengselet var helt hinsides, akkurat da ville jeg heller blitt ført dit bak i en gammel Olsenbanden-bil med gitter i vinduet og en gal politimann bak rattet, enn å ordne hele reisen selv. En trikkebillett til kasjotten, takk. 

Ravneberget fengsel lå i Sarpsborg, så det var bare å omfavne den store dagen, sette seg på båten inn til Oslo og ta toget mot Halden helt frivillig med hodet under armen. Jeg skulle være på pletten klokken tolv. Ferdig diskutert.

På reisen mellom Nesodden og Oslo S trakk jeg på meg en fasade som øredobbdamene fra Montebello bare kunne se blinke i det fjerne. En helt vanlig dag på Nesoddbåten til byen, «Hei, hvordan har du det da», «Hva skal du i påsken, vi skal til Trysil. Å guuud, så deilig det skal bli!». De skulle bare visst! Jeg var en skikkelig skurk som skulle i fengsel.

Jeg gikk gjennom byen en halv meter over bakken. Hva var dette? Jeg hadde bare sett sånt på tv, jeg kom sikkert til å drite meg ut blant de andre fangene! Fangene? Jeg måtte stålsette meg, late som ingenting og følge massen når jeg kom frem. Det var det jeg måtte.

Jeg kjente etter, mens jeg drasset kofferten bak meg nedover Karl Johan. Jeg kom ikke til å kunne drikke på to uker. Kom det til å bli kjipt? Helt sikkert. Jeg kjente rødvinen fra kvelden før dunke rundt i kroppen mot den kjølige vinden, det var akkurat passe kaldt og luften var som et friskt glass vann. Plutselig gledet jeg meg til å få en liten pause. Jeg kunne sikkert ikke drukne kveldene i tv, men jeg hadde tatt med meg tykke, lettleste bøker uansett. Jeg skulle la Ken Follett falle over nesen min om kvelden. Det skulle gå bra. På vei ned Karl Johan gikk jeg inn i den innstillingen ved å kjenne på fyllesjuken mot den friske vannglass-vinden, tenke på de fine barna mine, med mitt personlige anker i kofferten – bøkene. Jeg omformet det til et friminutt, og friminutter tar slutt.

Jeg så tomt ut av vinduet på togturen mot Sarpsborg, jeg telte stasjoner og visste ikke hvordan jeg hadde det. Jeg var et sted i ingenmannsland og ville ikke at toget skulle komme frem. Men det tøffet inn på stasjonen og jeg dro kofferten ned på perrongen. Kofferten var teit, tenk om ingen andre hadde med seg koffert i fengsel? Skulle jeg ha pakket en bag? Jeg visste at jeg måtte ringe fengselsvakten selv. Alt måtte gjøres på eget initiativ hvis man ville sone sin straff! Kunne damen i kiosken se på meg at jeg skulle i kakebua? Jeg gikk ut til parkeringsplassen for å ringe, jeg følte at alle så på meg og tenkte «Ja, der har vi en til av dem! Denne stasjonen er infisert med avskum fra gata».

Jeg lirket frem telefonen mens jeg tenkte at alle de som jobbet på stasjonen hadde sett prosedyren tusen ganger før.

«Hei, dette er Julie Winge, jeg står på Sarpsborg stasjon nå.» «Greit! Du blir hentet om fem minutter.»

Det ble lange fem minutter. Det å stå på en togstasjon i indre Østfold og dingle med feriekofferten mens man venter på en bli eskortert til Costa del Ravneberget på eget initiativ, er en helt egen følelse. Det er ikke som på film.

Etter en lang kjøretur gjennom skog og mark, med en altfor ung og alvorlig vakt bak rattet, en som overhodet ikke hørte hjemme i en Olsenbanden-film, kom vi frem til porten. Porten var skikkelig fengsel. Høye gittergjerder med piggtråd og egne sluser med alarmer og knapper for oss dømte – oss dømte! Eller, slusene var til for de som skulle ut i det fri. På vei inn i fengsel ble jeg kjørt til døren. Eskorteservice. Så langt var dagen en anelse utenom det vanlige. Jeg visste ikke hva jeg skulle møte og prøvde så godt jeg kunne og ikke se ut som en nysgjerrig, men redd torsk. Jeg motarbeidet alle instinkter om å se meg rundt.

Først var det inn til en vaktdame for stripping, ransaking og hosting (det holder). Hun begynte å telle pengene mine og fortalte meg at jeg bare kunne ha med meg så og så mye inn, og bare i mynter. Da måtte jeg spørre: «Å ja, er det fordi man kan ta livet av seg med sedler?» Hun lo og informerte meg om at «Nei, det er bare av praktiske årsaker. Dere har bare en liten sum å rutte med, og alt dere kan bruke penger på der inne er kioskautomater og betalingstelefonen i gangen». Ok, Julie, kanskje litt for mye film …

Så var det å vente på rom og seng. Før jeg ble tildelt noe sånt fikk jeg ikke ha med noe inn i fengselet. Ingen bagasje, ingen røyk, ingen penger og ingen steder å være. Alene med meg selv i spjelet.

Jeg satte meg på røykehjørnet og følte meg heller klønete – jeg utvidet og pusset litt på målet mitt med sandpapir, la på noen flere a-endinger, sh-er og banneord og ble fort kjent med de andre røykende fangene.

De var en lett blanding av husmødre, narkodømte og annet mørketall, ingen tunge dommer fikk jeg vite, for Ravneberget fengsel var et åpent fengsel.

Det ville si to ting. Jeg kunne gå fritt omkring som jeg ville innenfor området og det var ingen tunge kriminelle der, eller det var løgn. De tunge kriminelle som ikke hadde fått plass der de egentlig skulle være, var innom sånne steder, men de var på sin egen avdeling. Det ville også si at jeg måtte dele rom med folk. Et åpent fengsel krevde ingen låste dører og derfor heller ikke enerom. Det var spinkle køyesenger og vond lukt.

Nå satt jeg der, på røykehjørnet og ventet på sengeplass og tingene mine, rimelig røyksugen – og timene gikk i skilpaddefart. Jeg turte ikke å spørre de andre om å bomme, røyken var dyrebar, det skjønte jeg med en gang. Jeg hadde følehornene på stilker for å få med meg kodene blant damene. En av dem forbarmet seg over meg og serverte meg et par sigaretter, tegn på samhold notert.

Kvelden nærmet seg, og jeg ble kalt inn på vaktrommet. De hadde ikke plass til meg! Jeg håpet selvfølgelig at jeg skulle slippe unna og bli sendt hjem, men det skjer tross alt ikke i fengsel. Den eneste utveien for ledelsen den kvelden var å tildele meg et eget anneks på en liten idyllisk ås inne på det store fengselsområdet. Et søtt, lite, rødt hus, selvfølgelig var det rødt. Velkommen til fengsel, her har du din egen røde stue. 

Huset besto av en gang med fine knagger, en stue og et kott. Jeg bestemte meg for å late som om kottet var et spa og plastikkbøtten i hjørnet var jacuzzien. I stuen sto det en tv som ikke virket, men det var i det minste en tv og jeg kunne bruke flimringen for å bøte på mørkeredselen min. Jeg hadde bok, flimring og eget hus, men enda ingen tilgang til telefon. Hva med barna – Ventet de telefon fra meg i kveld? Jeg krøllet meg sammen under dynen med et håp om at søsteren min, Viktoria var spennende nytt i huset. Jeg ble sikker på at hun var det, Viktoria var det beste som kunne ha skjedd dem nå. Viktoria var morsom. Jeg følte meg klar og edru, av en eller annen grunn var det deilig. Jeg gikk inn i en to ukers pause og sovnet med et savn etter barna mine og smilene deres.

Alle sto på rekke og rad ute på tunet, men ingen hadde fengselsdrakt. Jeg var litt skuffet over observasjonen, men vi ble i det minste telt! Etter at tallet stemte med vaktenes papirer dannet rekkene seg automatisk om til en kø, hun med røyken sto bak meg og hvisket meg i øret: «Nå skal vi ned i matsalen, hold deg langt bak i køen sammen med meg, for du kan ikke sette deg hvor som helst der nede. Vent til alle har satt seg og se om noen ber deg til bordet, jeg tror vi har en ledig plass hos oss.»

Akkurat som på film…

Ved den heller slunkne buffeen spottet jeg Big Mama. Vi hadde det også ja, det er alltid en Big Mama. Man plasserer henne omhyggelig i sitt indre, studerer personligheten nøye og jatter med – det vil si, når hun endelig gidder å se din vei. Man må for sitt bare liv ikke henvende seg til Big Mama på eget initiativ. Vold? Ikke nødvendigvis. Derimot, hard kvinnelig mental trakassering på sitt beste? Ja. Mye verre enn vold. Jeg hadde ikke en gang tenkt å teste hvordan det ville være å bli frosset ut av det gode selskap i dette etablissementet. Jeg fulgte oppskriften. Jeg fikk plass ved bordet til damen med sigarettene.

Etter frokost bar det til verkstedet – endelig i uniform. Den var fin og rød, det viste seg at man bare brukte den i arbeidstiden, derfor hadde jeg ikke sett den før. Vi skulle jobbe til klokken fire. Jeg passet på å komme sist inn så jeg ikke plasserte meg feil der heller. Vi skulle lage ventiler, og sto på rekke og rad ved et bord, der vi festet små duppedingser i avlange, smale dingsebomser, og vips, så hadde vi ferdige ventiler. Du vet, sånne smale skinner som ofte er integrert i forseglede vinduer øverst eller nederst. Galgenhumoren ved bordet var til å ta og føle på, og det viste seg at inntrykket mitt var riktig, de var i grunn helt vanlige damer med hus, barn, mann, stakittgjerde og ferieturer til Mallorca. Jeg følte meg som en av dem, men med det tyngste og mest meningsløse lovbruddet. Den ene damen hadde egentlig bare hoppet over å melde fra til Nav om at hun ikke lenger hadde rett til å ta imot penger av dem – vel hadde hun hoppet over det i et helt år, men hun hadde fått tre måneders fengselsstraff. Det minnet meg på at jeg hadde utført en meningsløs handling som kunne ha drept noen. Jeg ble ikke dømt av dem for det jeg hadde gjort, men det ble en egen skam jeg gikk og bar på der inne.

Etter to uker hadde jeg opplevd alt man har hørt om, det var til og med en dame som rømte mens jeg var der. Hun kom frivillig tilbake og ble satt på isolat. Da følte jeg at alt var dekket og at jeg kunne pakke sekken min for å dra hjem en dag for tidlig. Fengselet hadde nemlig hatt et annet regnestykke enn meg når det kom til å telle dager. De to ukene bak lås og slå hadde for det meste vært morsomme. Ikke for det, å være på et sånt sted lenger er sikkert helt grusomt, men to uker? Det er ikke en straff, det er en privilegert research-situasjon.

Jeg hadde en dag ekstra og ingen planer om å melde fra til Viktoria om det.
Jeg mente at jeg fortjente en dag ute i det fri for meg selv.
Etter at vi i husmorgjengen hadde utvekslet Facebook-navn, gikk jeg gjennom slusene og var ute i det fri med hele det neste døgnet til rådighet og en bankkonto som hadde ligget pent i dvale.

……………….

Vel fremme på Thon Hotel i Brugata, klokken var bare ti om morgenen. Jeg var i riktig strøk for mitt nye image som både ex-con og øl-frokostberte.

Den første slurken var herlig, men jeg måtte vel lage litt party av dagen? Kanskje jeg skulle handle inn litt svarte klær på Oslo City? Æsj, hadde jeg tid til det a? Jeg kunne jo ikke drikke mens jeg handlet! Jeg hadde mest lyst til å bli sittende, som limt fast med rumpa og komme tilfeldig i snakk med andre barfluer. Nei, jeg måtte jo på polet, jeg måtte ha litt på hotellrommet også. Jeg fikk handle likevel, og det skulle bli vodka, jeg kunne ta meg en drabelig fest nå, rødvinen fikk ligge.

Tilbake på rommet tok jeg i bruk drinken, røyken og telefonen. «Næmen, Julie! Har du sluppet fri!» Venninnen min lo i telefonen. 

«Jajajaja! Og nå er det fest på hotellrommet!»
«Jeg hiver meg rundt! Er det greit at jeg tar med kjæresten?»
«Kom igjen!»
Det ble stor gjensynsglede, mange fengselshistorier og enda bedre: De var utstyrt med kokain! Det var bare å sette nesa i sving.
Jeg skulle ikke møte barna før etter skoletid dagen etter, legg den tanken ned nå Julie. Party!

Det var blinkende lys og musikk. Vi var et eller annet sted. Jeg kom ikke inn der vi prøvde først, så vi måtte hit og så dit. Jeg lo. Der var det noen jeg kjente! Jeg registrerte ikke hvem det egentlig var, men det var sikkert gøy. Mennesker, lys og musikk. Latter og masse armer.

Jeg våknet på hotellrommet – alene. Det var da enda flaks! Venninnen min hadde sikkert fått meg hjem til riktig dør, hun pleide det. Jeg kjente ingen angst, bare en drift, jeg ville hjem. Hjem til barna, jeg hadde fått blåst ut, sånn som jeg så på det, og jeg klikket sjelden i vinkel hvis ingen av de stakkars nærmeste var til stede, jeg kunne bare håpe at kvelden hadde gått smertefritt.

Landing.

Da barna kom hjem fra skolen, var det nesten som å komme hjem fra turne. Jeg landet i favnen deres. Jeg landet i hjemme-Julie og pustet ut. Jeg hadde bare vært på en litt mer absurd turne enn vanlig. Barna hadde ikke flere spørsmål enn de har til foreldre flest som kommer hjem fra jobb, så jeg slapp å dikte opp historier. Jeg hadde vært på turne, ferdig med det. Vi la oss i den store sengen om kvelden og druknet i dynene alle tre. Jeg var hjemme. 

Sånn – det var fengsel. Denne teksten tok jeg fra boka mi nå bare av en grunn – å vise deg at vi alle har vært gjennom både ditt og datt;) 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

var uri = ‘https://impno.tradedoubler.com/imp?type(img)g(22950008)a(2816685)’ + new String (Math.random()).substring (2, 11);
document.write(‘‘);