Måned: oktober 2018

O hellige nostalgi, eller salamander som jeg en gang skrev her. Hvor jeg fikk salamander fra, må snekke’rn vite.

 Langstrukken nostalgi blir det ikke, i og med at denne bloggen startet, jada jeg har nettopp sjekket: 8 februar 2016.

Phantomeblue dukket opp i kommentarfeltet mitt i går og minnet meg på en ting, Phantom minnet meg på at en god del av dere har fulgt meg i lang tid. 

Hun… jeg tror det er en hun, men jeg vet ikke, kanskje det er en mann med myk humor? Jeg vet ikke en gang om jeg vil vite hvem Phantom er lenger. For jeg skal innrømme at jeg har søkt. Å jada, nysgjerrigheten har drevet meg til google helt uten resultat. Phantom, du får bare være Phantom.

Nå, i alle fall, Phantom har fulgt meg og kommentert siden jeg rotet rundt i plattformen her uten å ane hva jeg skulle skrive om, eller hvorfor jeg i det hele tatt skrev noe som helst. Lenge før denne bloggen handlet om rus. Lite visste Phanom hva Phantom skulle få servert etterhvert. Ikke at jeg gjorde det selv heller. Men Phantom ble værende her hos meg, og kommer innom nå og da. Det er vel av sånne grunner man faktisk tør å fortsette med ting?

Blogger? Jeg? Gi deg a! Jeg kan da vel ikke skrive vel? Og blogg!? Det er teit!

Joda det kan du sa radioprater, eller journalist Espen Thoresen (radioprater er egentlig tittelen, sånne ting bestemmer jeg) til meg en vakker dag for snart tre år siden. Jeg googlet og kom frem til at jeg måtte være på samme sted som Sophie Elise.

Klart det! Jeg følger da seriøse ordre!  Så her er jeg enda, helt uten Sophie Elises hjelp, og i går ble jeg minnet på hvordan det startet: med grusom tvang fra Espen. Intet mål om noe som helst. Den lengste setningen jeg hadde skrevet offentlig i mitt liv var i statuser på FB og helst i fylla.

Jeg satt meg ned med dette programmet, som du ser forsiden av, og stirret livredd inn i skjermen. Hmmm hva er det egentlig jeg burde skrive om? Jeg har fått beskjed om at jeg er morsom, ikke vet jeg at jeg er det, men morsom here we go:

Listhaug?

Ja Listhaug er jo klin hakke ga,l og det kan da umulig være noe som er morsommere enn det? Mitt første innlegg var i gang:

Neiogneiogneiognei!

Lesertallene sto i været, ikke så rart kanskje, i og med at jeg aldri hadde hatt lesertall før. Og redd var jeg.

Jeg husker ikke om du var med allerede da Phantom, men vet du hva – ærlig talt, jeg gidder ikke å gå gjennom kommentarene på alle blogginnleggene mine for å finne ut når du kom inn første gang. Ikke i dag. Poenget er at du har fulgt meg hele veien, selv da jeg gikk fra kødd til alvor, eller kødd til rus, kødd til fyll? Alvor i alle fall.

Fabelaktig! Jeg er veldig takknemlig for både deg som ikke er Phantom, og Phantom! Du kan jo se på Phantom som et eksempel på deg. Det er en ordre.

På veiene av Phantom og meg må jeg få lov til å presentere deg som er ny, og minne deg som har fulgt med, på vår kjære venn og slave:

ANTONIO 

Trykket du ikke på den linken nå? Da kan jeg love deg at du gikk glipp av en stor nødvendighet i livet!

Men akk, i og med at du ikke gidder å gjøre som jeg sier, skal du allikevel få ham servert her, han må med. Han gjør at øynene blir takknemlige. 

Min slave:

 

 

Helt nødvendig  for både mann og kvinne, vi må ha et til:

 

 

Neida, dette er overhode ikke på kanten, det er sunnere enn gulrøtter.

Jada Phantom, jeg vet at du nå tenker på pornokanalen: vil ikke Julie innrømme at hun hadde noe sånt? Jo, men jeg skal også innrømme at jeg har sletta’n. Kanskje dumt, men jeg følte at det ble så seriøst her inne at det ikke passet.

Ikke var jeg naken der heller, og man må jo leve opp til det man påstår at man skal levere? En pornokanal uten nakenhet går ikke Phantom, sorry!

Antonio har jeg ikke helt klart å slette enda. Ja se selv da! Det går jo ikke det? Skrive mer om hva han bedriver her i hjemmet mitt, tror jeg ikke er forventet av meg, og derfor har jeg kuttet det ut. Du tror jeg kødder nå du? Det er klart han er her! Han elsker jo å tjene meg sa jeg!

Plutselig, etter minst ett år med kødd kom det, litt bakpå meg også, KK.no ville ha meg til å skrive et innlegg om alkoholismen min fordi de hadde hørt meg snakke om det på radioen. Så spurt, så gjort:

Hei jeg heter Julie og…

Er det da man sier: … og resten er historie? 

Ikke en så veldig lang historie enda, men vi får se hva det blir. Ja Phantom, her slutter jeg oden til deg og alle som like godt kunne vært deg fordi, ved å være her sammen med meg, løfter du motet mitt til å fortsette! 

 En passende avslutning for i dag: Maryl Streeps

Jeg har ingen tålmodighet med kynisme

Tusen takk for følget dere, og ha en flott lørdag!

 

Jeg er heldig, utrolig heldig som har deg, og det er sant! Husk at mye av jobben min handler om ærlighet, så jeg tuller ikke, jeg er veldig glad for at du er her.

I dag våknet jeg senere enn vanlig, så jeg er litt på skeive. Du, heldigvis ligger alle å sover enda, så jeg får timen min alene allikevel. Kanskje deltagerne i familien min tar seg skikkelig fri så jeg får to?

Men tilbake til deg, du gjør meg modig og helt sikkert edru også. Min intensjon med å skrive til deg, er ikke å holde meg edru, det må andre handlinger til for den jobben, men du hjelper meg nok sikkert med det også? Min eneste intensjon med å skrive til deg, er at jeg synes det er gøy, og du inspirerer meg. Hvis det hjelper meg til et videre edruskap, så er det en bonus.

Det hadde jo tatt seg ut da, om jeg skulle begynne å drikke nå, skrive slimete statuser på FB og kommentere i alle felt jeg så. For å si det sånn, jeg leser ikke mange av minnene FB sender meg. 

Så ja, du hjelper meg på så mange måter og jeg er heldig fordi du faktisk gidder å lese det jeg skriver, kommentere og våge. For det våges mye på mine innbokser.

Jeg har begynt å sette meg daglige mål for det jeg jobber med, små mål for å tjene til livets opphold med det jeg gjør, men også andre små mål for å holde meg edru.

Ikke det at jeg har lyst til å drikke, jeg mener edru i hodet og klartenkt. Slutter du å ruse deg på egenhånd, ved å tvinge deg selv, blir du i grunn bare promillefri med slit og tankespinn. Edru er en helt annen kabal. En jobb, og på den andre siden, her jeg er nå, er det rimelig rosa og gøy.

 

 

Målet mitt i dag er å gjøre gode små ting mot andre og ikke meg selv, sette meg selv litt til siden, så jeg slipper tankespinn. Jeg vet ikke hva det blir enda fordi dagen akkurat har begynt, men det er målet.

En ting kan jeg dog begynne med, jeg kan svare deg på innboksen, gå gjennom den og rydde. Kommer du inn på den i dag, skal jeg konsentrere meg om deg. Ser man det, da er dagens mål i boks. 

Jeg sa jeg skulle snakke om deg nå, merket du at jeg gjorde det, selv om jeg snakket om meg? Det er litt av jobben med å være edru, bruke meg selv til deg. 

 

Kom på forumet mitt og ta med andre, så jeg kan fortsette med det. Det er du som lager dette forumet ved å komme. Hittil er vi bare tre stykker. Jeg vet jeg at jeg har tatt på meg en vanskelig oppgave med å gjøre dette, derfor skal jeg også mase deg i senk: 

Din handling, ditt valg.

Velg å trykk på linken under for å få senket skuldrene litt.

JULIE WINGES FORUM

Jeg leter i hodet mitt etter et annet navn på dette. Hva synes du om “STEDET”. Åpen for forslag!

 

Høstsalg kr 99;

Hvis du liker det jeg driver med del gjerne, mer enn gjerne og du er velkommen til å følge meg HER

 

Når jeg snakker skal du høre på meg! Eller for eksempel ikke…

Den gangen jeg drakk var jeg en besserwisser av de store på bar. Ikke for det, det er et kjent fenomen, og jeg kan innbille meg at du vet hva jeg snakker om.  At du skygger banen når sånne som meg skal fortelle deg at landet egentlig ligger der vi vil at det skal ligge. Som regel på planeten Merkur.

Jeg er fremdeles bombastisk i mine uttaleleser her og på mine foredrag. Det er fordi jeg vil ha frem poengene mine så tydelig og klart jeg kan. Derfor håper jeg at du trekker ut det du trenger selv, det som stemmer for deg og forkaster resten. Er ikke det viktig i de fleste sammenhenger?

Det skal jeg tenke på i dag, ikke her på bloggen, her skal jeg bare tulle litt senere i dag – det er lenge siden sist. Denne bloggen startet som en stor spøk og handlet egentlig ikke om rus, så jeg skal se litt tilbake på det. 

Den gangen jeg drakk (tenk at jeg kan skrive det!), hadde jeg rett i alt. Jeg hadde rett i at jeg ikke hadde noe problem (utad), at jeg klarte jobben min og at ingen skjønte meg. Jeg hadde rett i at hele kloden ville meg vondt og at det egentlig ikke hadde noe med meg å gjøre. Jeg hadde rett i at jeg kunne trene og levere barn på skolen med friske matpakker. Jeg hadde rett i at jeg fungerte optimalt nederst i flaska og på angstsofaen min om morgenen. Jeg hadde også rett i at jeg kunne japansk flytende på pub.

Jeg påsto at drikkinga mi ikke var noe problem, at jeg ikke drakk like mye som jeg gjorde, for å beskytte inntaket mitt. Ikke for å lyve, men for å slippe pes.

I dag skal jeg passe på at jeg ikke hele tiden har rett ovenfor mine nærmeste. Jeg skal lytte hele veien ut, uten å avbryte, sånn at jeg kan høre hva mine nærmeste egentlig har å si. Det må vel bare bli bra vel?!

Men du, en ting har jeg rett i:

Du må komme hit, og du kommer uten forpliktelser av noe slag. Trykk på bilde å se hva som skjer. Kom, så letter livet litt.

 

 

Ha en knalldag i dag!

Nytt kurs på Retretten og skolesekken er på.

Det er fint da, å gå frivillig på skolen rett etter at man har fått sparket kidsa ut av huset på vei til kidsas ufrivillige skole (kidsa = kult ord fra dagens ungdom og eldre etterslengere. Kommer fra engelske Kids og betyr unger – kommer ikke fra bandet på 80-tallet, som dagens kids ikke husker).

I dag er det 10 dager til jeg fyller fem års edruskap, men vet du hva? Det betyr ikke at jeg ikke trenger påfyll. Jeg har jo også den fordelen at jeg synes dette temaet er spennende og gøy (jeg ser en liten mulighet for at du har fått med deg det?), så litt påfyll er kjærkomment.

Jeg skal prøve å gjøre lekser for deg når jeg kommer hjem i dag (Julie som skoleflink er et under uten sidestykke). Ikke for det at man får lekser på Retretten, men hvis man vil og orker kan man gjøre tildelte oppgaver. Hvis man ikke orker, er det også greit. Skulle bare mangle, vi er rusavhengige og takhøyden på Retretten er akkurat så stor som den skal være – litt større enn det egentlig. Litt som Eiffeltårnet.

 

 

Nessoddbåten til Tigerstaden (Tigerstaden = et kjipt ord Ibsen fant på fordi han var forbanna på landet vårt), blir et bedre sted med min bedre halvdel, kjekkasen J. Møt J:

 

 

Nå, tilbake på Nesodden og mer intelligent enn noen gang, skal jeg prøve å gjøre lekser for deg. Jeg gruer meg litt denne gangen. Skjelver litt.

På denne runden kunne jeg det meste fra før, men kan man egentlig det? 

Uansett blir alt nytt hver gang man går på kurs fordi man får det fra en ny vinkel, og ikke minst fordi man også kommer inn med en ny vinkel selv hver gang. En ny sinnsstemning, en annen fokus enn forrige gang og en ny gjeng å møte. Forskjellige grupper mennesker gir forskjellig dynamikk. Retretten gir kunnskap. Den kunnskapen man trenger for å slippe slitet. (Nå skal jeg slutte å utsette leksene med babbel)

 

 

                BIO – PSYKO – SOSIAL = AVHENGIGHETSSYNDROM

Eller sykdom eller tull og faenskap eller syndrom eller hva du enn vil kalle det. Som du sikkert vet nå, så bryr jeg meg ikke så mye om terminologiene, debattene og uenighetene eller hva som er hva. Jeg vet med meg selv at jeg er født rusavhengig uansett hva noen måtte si, fordi det føles sånn, og dette er en følelsessygdom/diagnosewhatever.

Følelser – barndom – traumer (AMYGDALA). Jeg skal prøve å beskrive mitt for deg, så det kan bli ganske nakent her nå. Jeg skjelver litt mens jeg skriver dette. Ikke fordi jeg ikke har jobbet med det før, men fordi jeg skal vise deg det: jeg føler meg dum og teit nå. Skal vi se:

 

BIO –

Jeg har arvet denne driften av bestemoren min (farmor). Hun var pilleavhengig – den tidens narkoman. Faren min som vokste opp med henne alene, har sagt i etterkant, etter at jeg ble edru, at han kjente igjen moren sin på meg de gangene han så meg full (husk: foreldrene våre ser oss ikke beruset like ofte som vi er det!). Han var redd, men tafatt i sin gjenkjennelse. Jeg er født sånn.

Oppvekst og traumer

Her er det viktig for meg å ta med meg det Rita Nilsen har lært meg før:

Mennesker gjør det beste de kan ut fra sine forutsetninger.

UT FRA SINE FORUTSETNINGER. Mine barndomstraumer går på følelsen av avvisning. Ikke at jeg har blitt avvist med vilje eller på ordentlig, men at jeg har følt den – avvisningen. Mine foreldre var mye borte og veldig opptatt av karrierene sine. Moren min forsvant i uker av gangen før  premierer. “Jeg må konsentrere meg om rollen min og flytte på pensjonat i tre uker”. Dette mamma, er ikke ting du har gjort galt, det er ting jeg har følt, og det er ting jeg må ta opp med meg selv.

Mine traumer, mine følelser, mitt problem 

Det er ikke en gang stor dramatikk i det, det er mitt. Barna i Afrika har det mye verre enn meg, men det hjelper ikke mine følelser, de er der uansett. I voksen alder har jeg satt et ord på traumen min, for å hjelpe meg selv til å se det når det kommer:

Følelsen av svik.

Eller utenforskap, men jeg liker ikke det ordet så godt. SVIK beskriver suget i brystet mitt bedre.

Denne følelsen gjør at jeg blir usikker i mange situasjoner, det setter seg en stor klump i brystet og jeg reagerer med f.eks sjalusi og aggresjon – det vil si, hvis jeg drikker. Det er meg i fylla, og da går det utover alle rundt meg fordi jeg klikker i vinkel med dette som grunnlag.

Ordet svik hjelper meg i det daglige nå, jeg vet plutselig hvorfor jeg får dette suget i brystet. Min følelse, min trigger. Kan jeg gjøre noe med det? Ja, jeg vet det, og det holder. Det er DET som er å gjøre noe med det. Forutsatt at jeg har lært det av noen andre…

-PSYKO-

Som du kommer til å se nå henger alt dette sammen. 

Jeg er dum, dust, teit og feit (forventer svik i hvert hjørne). I skolegården, på jobben og på pub’en. Da kan det vare digg med en drink da! Så slipper jeg de følelsene og blir heller kul, pen og intelligent – i fylla. Jeg kommer f.eks til å føle meg både dum og teit etter at jeg har publisert dette innlegget. Men du – jeg vet det nå. Det er det som hjelper, og tar det bort – til slutt. Jeg er snart på “til slutt” nå. Jeg var nemlig ganske fin i speilet i dag morges og har vært det en stund;)

-SOSIAL

Nå kommer det vanskeligste for meg. Det er vanskelig å si høyt og det er vanskelig å skrive så høyt som dette, samtidig som jeg liker det??

Puh: Jeg var kjendisbarn. I teateret. Mer innad i miljøet en utad. Jeg var/er Stein Winges datter og ikke Julie. Det er dette som er vanskelig å ta opp med andre – andre i det hele tatt, fordi det virker som syting når jeg sier det høyt. Men sånn var det. At jeg ikke var Julie, men pappas datter, er også min greie. Jeg sier ikke at andre oppfattet meg sånn, men jeg tror det, jeg føler det, og da er det sånn i min virkelighet – min traume.

Jeg toppet den følelsen med å bli skuespiller selv. Litt av en opptaksprøve på teaterskolen! Inn på prøve i et mørkt rom med skumle silhuetter av mennesker jeg kjente igjen stemmene på, juryen som sa: “Næmmen Julie så stor du har blitt! Værsogod, vi er klar når du er klar”. For meg var det starten på: FØKK JU!

Jeg dro til London og utdannet meg der, men der kommer avhengigheten inn uansett, den jeg har arvet. Jeg kan ikke flytte fra hode mitt, men det skulle ta mange år før jeg lærte det. 

Sånn startet skuesspillerkarrieren min, eller drikkekarrieren om du vil, og derfra ble det verre og verre fordi jeg levde midt oppi traumene mine i mange år. Og det skal den ha den avhengigheten, den gror og koser seg i traumeland. Jeg ble helt Johhny Depp og trasha hotellrom på turne med Riksteateret. En av mange små filleting man gjør i fylla.

Sånn, det var leksene for i dag. De fikk meg til å tenke igjen. Neste kursdag er på tirsdag til uken. Jeg tror jeg venter til i morgen med en stiv en.

Forresten, denne bagasjen er jeg endelig kvitt, fordi jeg har lært det av andre og vet det.

 

Strenge Julie taler til deg, og det håper hun å fortsette med:

.. men bare hvis du vil, så nå må du få finger’n ut og komme på forumet mitt. Det sier jeg til deg av flere grunner. Den første er at jeg ikke kan fortsette med dette hvis du ikke kommer. Det er rett og slett sånn at jeg ikke gidder å betale husleie for et lokale, stå der alene å spytte i veggen. Null poeng. Det jeg derimot gidder, og gidder til fjellene flytter seg og dovregubben blir seg selv, er å etablere dette forumet hvis du kommer. Det blir helt opp til deg. Forumet skal være på den laveste terskelen du har vært borti, en slags sponterskel kan du si.  Du trenger ikke en gang å ha et ønske om å slutte for og komme. Det er litt av poenget. Du trenger ikke å snakke, det kan jeg gjøre for deg, og jeg kan snakke om meg så du slipper å snakke om deg. Jeg holder rett og slett et foredrag for deg hvis det er det du vil. Vil du avbryte å spørre meg så er det mer enn velkomment. Skjønner?

Du må komme for å hjelpe meg og hjelpe deg for at du kan hjelpe meg og deg. På tirsdag, ikke på nyåret. Trykk på bildet under her og meld deg på nå. Det er ikke dyrt, levra di derimot, den er dyr den:

 

 

Hvis du vil se hva andre synes om det jeg gjør ligger det omtaler HER

 

KOM A!

 

 

Høstsalg, kr 99

 

Hvis du liker det jeg driver med del gjerne, mer enn gjerne og du er velkommen til å følge meg HER

 

 

Reklame |

Konsekvenser av hva jeg gjør?

Fillern. Det finnes enda. Konsekvensene finnes vel alltid, men de er kanskje ikke så store og vonde som de var da jeg drakk. Det finnes de små også? Sånn som i dag. Jeg skal inn til byen for å gå på verdensdagen for psykisk helse, som går av stabelen kl 8 i Oslo Rådhus. Jeg må ikke, men jeg sto opp klokken fem for å rekke det. 

Ja? Hvis jeg ikke hadde stått opp klokken fem, så hadde jeg ikke rukket min lille stille morgentime, min edrue klare time. Nå for tiden går den ut på å åpne dette programmet, stirre en stund på skjermen, og begynne å slå på tastaturet uansett om jeg finner på noe å skrive eller ikke. Røyken, Colaen, vannet og kaffen er fremdeles med meg, fremdeles tre enheter gitt. Å klampre på dette tastaturet har visse konsekvenser – som regel i positiv retning.

 

Sånn, nå sitter jeg på bussen som en konsekvens av et FB-event.

 

 

I og med at jeg ikke går på fest lenger, i alle fall ikke med den samme spenningen i kroppen som jeg hadde før, bygger jeg meg opp en liten spenning i de små tingene: hvem kommer jeg til å møte på Rådhuset i dag? Kanskje det kommer noen spennende mennesker? For spenning må jeg ha i livet. I alle fall litt. Spenningen før en fest hadde tydeligvis med alkohol å gjøre for meg. Alko = party! Sånn er det bare.

Jeg var for eksempel på konsert for et par dager siden, og jeg må bare innrømme det – det var kjedelig. Ikke bandet, bandet var bra nok det, men utescenen er kjedelig for meg uten alkohol. Jeg har inntrykk av at mange edru personer på død og liv skal påstå at alt er flott og fint uten, men jeg er ikke så sikker på om det er sant. Det er dobbelt: deilig uten angst, men kjedelig uten party, selv om partyet alltid hadde vonde konsekvenser. Makan så doble vi er!

Fordelen for meg er at jeg var gammel nok da jeg sluttet, gammal nok til å ikke føle at jeg går glipp av noe. Jeg har gjort og vært med på det meste. Festen er over, klippekortet er brukt opp, og jeg kan ikke kjøpe et nytt. Det er ikke et savn egentlig, men jeg tror det har litt med denne alderen og erfaringen å gjøre. Uansett hvor vondt det er å ruse seg/drikke skal det gjøres, og festen kommer først. Før tanken på konsekvensene.

En liten nesten ubetydelig ting jeg gjorde før jeg dro i dag, var å dusje, rense ansiktet, smøre meg inn og ta på godlukt. Og det kan jeg si med en gang, det er noe jeg ikke gidder så ofte, og konsekvensene av det blir dårlig selvfølelse. Jeg har blitt mye flinkere med den lille tingen der. Dårlig selvfølelse hjelpe meg ikke.

Vips, nå befinner jeg meg på Nesoddbåten

 

 

…eller “båten” som vi proffe oddinger sier. Her er det koder, koder av de fine. Her kan man møtes og prate – hvis man vil. Hvis man derimot gjør sånn som jeg gjør nå: setter en skjerm foran ansiktet, åpner en avis eller en bok, blir man latt i fred. Det er koden på båten vår. Veldig greit og ingen høflighetsfraser nødvendig.

Konsekvensene av livet mitt nå er for sandkorn å regne i forhold til hva de var før, men jeg har listet opp mine gamle konsekvenser. Jeg har listet opp hva som har skjedd i livet mitt, og derfor hva som vil skje hvis jeg skulle finne ut at det hadde vært en genial ide å kose meg ordentlig.

Min form for kos og hygge er ikke pen, så den lar jeg ligge. Konsekvensene av hva jeg fant på nettet i går gjør at jeg snart går av båten for å delta på denne verdensdagen for psykisk helse. Jeg oppdaget også at det starter ett nytt kurs på Retretten i dag klokken 10. Kanskje jeg skal gå på det? Jeg rekker begge deler med en aldri så liten overlapping. Hvis jeg rekker opp til Tøyen på Fontenehuset også, da må vel påfyllet holde? Konsekvensene av at jeg skriver denne bloggen, holder foredrag og går på kurs er at jeg vil lære mer hele tiden fordi dette er gøy! Og jeg må lære mer hvis jeg skal gi både deg og meg noe. Noe som er en bra konsekvens for meg og mitt.

Tenk det a! At konsekvenser kan bli en fin ting i livet til slutt?! I dag skal jeg tenke på konsekvensene av alt jeg gjør. Kanskje noen vil ha en klem?

Av båten nå. Jeg rekker å dra innpå med litt mer kaffe og røyk før dagen starter.

 

Høstsalg, kr 99;

 

 

Reklame | Annonselenker Bangerhead

3

(1’ern kan du lese her)

Neiogneiognei, her kommer’n igjen den godeste gud! Hvorfor det? Nå har jeg slitt meg gjennom 2’ern, og kommet frem til at jeg har en gedigen sjel jeg skal ta vare på for ikke å drikke? Holder ikke det a? Nå skal jeg liksom overlate meg selv helt i Guds makt?! Eller høyere makter eller hva du nå kaller det? Er du hakke gæren? Du lurer ikke meg! Slutt å pes meg din ugle! Kan vi ikke bare hoppe over dette nå? Jeg vil til 4’ern! Jeg vil finne ut av hvem jeg er, hvem jeg har ødelagt og hvem som har nægga meg! Jeg skal nemlig løse fenomenet meg nå! Ja det skal jeg det. Dessuten tror jeg ikke dette her er noe for meg, jeg gidder ikke mer, dette er bare møkk! Jesusgudogmaktebuddah!

 Jeg kan ikke overlate meg selv til noe som ikke funker for meg, og du er en jævla sekt-prest! Hørte du ikke det jeg sa om den røde stolen og Jimmern da vi holdt på med 2’rn a? Er du dævvhørt din prektige nisse?!

 

 

Det føles i grunn fint for meg å skrive ned disse mystiske, farlige, grusomme, forferdelige grepene for å nå et edruskap til deg nå. Det gjør at jeg må gå litt gjennom det selv, litt rett inn i meg selv ,for å friske opp mine egne tanker og refleksjoner. Ikke dumt. Aldri dumt egentlig. Det er ikke så dumt å prøve noe som kanskje kan funke heller?

Skal vi se, nå skal jeg overgi meg selv til noe jeg ikke tror på, fordi det sies at jeg skal gjøre det. Action!

Vet du hva? Ok, jeg er nesten på randen av ruin både fysisk og psykisk fordi jeg drikker meg bort (fortid for meg). Jeg ruser meg daglig. Jeg er i ferd med å dø sakte. Derfor har jeg faktisk tenkt å prøve det som blir sagt – hele motorveien.

Var vi på overgi?

Jeg har blitt enig med meg selv om at disse gudegreiene ikke virker på meg, så hva kan jeg overgi meg selv til da? En av de derre høyere maktene? Du lurer ikke meg sa jeg! Eller… jeg sa det før i hvert fall. Før jeg gadd å prøve.

Så prøvde jeg, ser man det….

Ok, la meg tenke litt her: Jeg kan gjøre det jeg kan for å ikke drikke: jeg kan ikke bare slutte, da begynner jeg igjen – jeg må bytte ut harddisken min. Jeg kan lære hodet mitt til å tenke en dag av gangen på ordentlig. Jeg kan lytte til andre og ikke meg selv når det kommer til rus og selvinnsikt. 

Jeg er en besserwisser, det må jeg legge på hylla. Jeg vet ingenting fordi jeg har vært på fylla hele livet. Jeg kan faktisk gjøre det på ordentlig, i riktig rekkefølge. Jeg kan slutte med gurglinga og bablinga mi, det dør jeg muligens av. Andre har sagt at det er viktig å tenke en dag av gangen – da gjør jeg det: jeg kan drikke i morgen.

Det sies at jeg skal være helt ærlig mot meg selv og andre. Jeg skal ikke en gang snike på trikken. Jeg skal ikke si at jeg har spist fisk når jeg har spist sjokolade. Jeg skal ikke lyve om den minste detalj.

Jeg overgir meg selv og sperrer hodet for mine egne beslutninger. Mine beslutninger beslutter seg for å gå på polet, så denne bilen kan jeg ikke styre selv. Jeg lar meg selv styres av de som har erfaring med dette, selv om de høres helt duste ut, jeg gjør det de gjør og intet annet. Jeg orker ikke å kalle det gud eller høyere makter, men jeg kan overgi meg til andres ord, handlinger og råd – for faktisk å ta i et hardt og stort tak.

Jeg skal bestemme meg for å tro at de andre edru/nyktre personene vet hva de snakker om. Jeg skal bruke minst ett år på å holde kjeft, for kjeften min styrer meg mot pub’n. Hodet og kjeften min styrer meg i grøfta, til skrumplever og død, til alt for lang barnefri og til sparken og tom konto. Kall det hva du vil, men jeg er ikke i tvil så vondt som jeg har det nå(fortid for meg). Jeg har fått nok, og jeg kan fint overgi meg.

1 Jeg skal ta en dag av gangen og jeg skal få meg selv til å tro på det.

2 Jeg skal lytte til andre med denne erfaringen, ta det inn og gjøre det de sier. Alt de sier. Uansett hvor dumt det høres ut.

3 Jeg skal ikke lyve om et støvkorn.

4 For å klare dette nå jeg gå til handling: jeg må gå dit sånne som meg møtes, bite i det sure eple og gå så mange ganger i uka jeg bare klarer de første tre  månedene. For hvis jeg har lyttet så har jeg hørt at jeg må det en drøss av ganger.

Dette skal jeg gjøre

For min egen skyld.

Så ja, det er greit å gå gjennom alt for å finne frem i hodekaoset sitt. Men nå skal det bli deilig å jobbe med 4’ern for deg, en lang pause fra Gud. Det kommer sikkert til å ta noen dager, for det er et spennende dypdykk. Vi får se hva jeg får brettet ut. Det blir en naken greie.

Hvis ikke jeg vil dra på de greiene Julie preiker om, kan jeg dra til Julie selv her: TIKKIO. Og her kommer sannsynligvis Julie til å disse det hun nettopp har skrevet.

 

Høstsalg, kr 99;

Reklame | Annonselenker Bangerhead

For noen dager siden kom det en kvinne bort til meg, stilte seg opp og sa:

“Vet du hva? Jeg blir så skuffet over meg selv fordi jeg ikke sier fine ting høyt når jeg tenker de, om en person jeg ser, så nå skal jeg gjøre det. Det kan umulig være farlig, og mennesker blir sikkert glade for et kompliment eller to”.

Som sagt så gjort – hun ga meg en masse komplimenter uten å kjenne meg fra før. Og hun hadde selvfølgelig rett, jeg ble kjempe glad! Mitt norske jeg ble litt klønete, for hva skulle jeg svare på alle disse fine ordene? Og hvordan skulle jeg oppføre meg? Vel, det gikk nok bra og derfor vil jeg ta opp tråden hennes og gjøre det samme i dag:

I går opplevde jeg noe fint, og jeg har tenkt på det siden jeg vandret ut av Nasjonalbiblioteket der det skjedde. Jeg opplevde foredraget til Armand Vestad i regi av Talerlisten. Du vet, han som var innblandet i Orderud-saken. Han som skaffet pistolene. Hvorfor i alle dager gjorde han noe sånt? Var han helt dust?!

 

 

Han har levd et helt annet liv enn meg, men det var intet problem å relatere til driftene hans. De handlet om krim, penger, rus og spenning:

Jag 

Morrojag. For jag er gøy – i begynnelsen. Hvis ikke spenning hadde vært spennende, så hadde vi ikke giddi å ha det gøy og spennende. Så enkelt. – i begynnelsen.

Det første som slo meg var ikke egentlig selve historien, men livet bak den. Når jeg leser sak i en avis, leser jeg bare saken, ikke hele livet bak saken. Selv jeg, med min erfaring, glemmer lett livet bak en sak når tabloiden blinker foran øynene mine.

Arman var en liten gutt, som de fleste små gutter. Han var en kreativ og glad gutt, han likte mennesker, som noen gutter. Mennesker og kreativitet er spennende. Han hadde en omsorgsfull familie, som en del små gutter. Han vokste opp, følte seg utenfor på skolen, som ganske mange gutter. Han vokste enda litt mer og ble dørvakt, som noen menn. Han traff spenning, en spenning han hadde i seg fra før, han traff drifter, og i yrket hans traff han de rette folkene for spenningen som lå i kroppen å murret, som hos ganske mange av oss. En spenning som krevde rus, penger, party og krim for å opprettholde alt dette, som litt færre av oss. Han forelsket seg i en blond famøs dame med fart i, som ville ha en pistol eller to. Klart det! Passe justert på sentralstimulerende morro, skaffer man da damen det hun vil ha!

Fengsel

Dom 

Fengsel, som nesten ingen av oss

Ikke så dust allikevel, bare et liv som gikk fortere enn hode.

For meg ble dette en historie jeg kjente meg igjen i. Kanskje Ikke i handlingene, men jeg kjente igjen driftene som førte til handlingene. Null problem.

Du inspirerte meg Armand. Du inspirerte meg fordi du leverte noe ekte og sant. Fordi du leverte noe annet enn powerpoint og statistikker. Fordi du leverte på en måte som jeg selv kan kjenne meg igjen i. Jeg tror også de fleste som satt der kunne kjenne seg igjen i deler av historien, fordi det var en historie om et liv, med alle de krumspring et liv har.

Jeg plukket selvfølgelig også opp en av de tingene jeg selv brenner for, som man gjerne gjør. Når jeg holder foredrag om rus for f.eks kommuner og NAV (selv om foredraget ditt ikke handler spesifikt om rus), så prøver jeg å få dem til og forstå at de trenger konsulenter med egenerfaring for å oppnå tillit til de de skal hjelpe. Selv om du jobber med økonomi i NAV, er du et sånt menneske man kan møte når man kommer inn der med knærne på tærne. Det er av en så mye større verdi enn de fleste forstår!

Du inspirerte meg til å jobbe videre med det jeg selv gjør. Du fikk hode mitt til å sprenge.  Du fikk dagen min som kommer i dag til å bli kreativ. For det blir den. Det er ikke så mange av oss som deler denne typen historier og erfaringer, så vi får bare fortsette med det vi gjør tenker jeg.

Tusen takk, det er ingenting som er bedre enn å bli inspirert av sidemannen.

Og til dere andre:

Husk å kjøp vin i morgen!

Høstsalg, kr 99;

Hvis du liker det du leser, så blir jeg kjempeglad om du deler videre eller følger meg HER

Reklame | Annonselenker Bangerhead

2

(1’ern kan du lese: HER)

Skal vi bare ta det?

Snakke litt om motstand og forutinntatte holdninger?

Snakke litt om frykt for å slippe glasset helt?

Snakke litt om han derre Gud og sånn?

Gud opptrer i mange sammenhenger når man går forskjellige steder i edruskapets øyemed, og det? Det skal vi ikke ha noe av! Ingen av oss skal ha noe av Gud! Vi er da gudhjelpemeg ateister må vite!

Og det gjelder meg også. Men er det egentlig Gud som søkes etter? Er egentlig disse møtene, gruppene og sammenkomstene religiøse?

OK, jeg skal si det rett ut: det sitter en og annen guru-fjomp rundt et hvert bord, og da mener jeg ET HVERT bord, i en hver sammenheng. Da jeg ble edru bestemte jeg meg for å overse guru-fjompene i denne sammenhengen, og heller lytte til det jeg hadde bruk for.

Skal vi se, vi var på:

GUD

Eller åndelighet? En høyere makt? Åndelighet og høyere makter er ord som heller ikke funker på meg, da hører jeg snik-gud. Jeg holder meg til ordet sjel, for den er det ingen tvil om at jeg drakk bort. Jeg drakk bort hele meg. Jeg er derimot ikke så redd for begrepet Gud og tenker at de som vil ha det må få lov til det.

 

 

Men vet du hva? Jeg prøvde en liten stund. Jeg prøvde fordi jeg ville bli edru, og for å bli edru skjønte jeg at jeg måtte tråkke den veien andre hadde tråkket før meg. Det sier seg selv egentlig. Jo det gjør det! Hvis du tar en utdannelse på BI, så vil jeg tro at du hører på lærer’n, og lærer før du går dine egne veier?

Som sagt, så gjort.

Først prøvde jeg å tro på den røde stolen vi hadde i stua, for jeg hadde hørt at man kunne tro på hva som helst. Den røde stolen funka ikke, så er det sagt. Så har vi den godeste Jesus da, han er jo kul. Jeg digger Jesus og historiene om ham, så jeg gikk for Jesus, det varte i noen timer, inntil han lignet for mye på Jim Morrison – over og ut. Jimmern passer ikke inn i nykter-verden. I alle fall ikke på en god stund. Jeg skal også innrømme helt uten skrupler at Jesus ble vanskelig i en Gude-sammenheng i og med at jeg ikke tror på hverken Gud eller ånden hans. Plasseres på hylla?

Ja. Bang – ingen Gud, ingen åndelighet og ingen…? Ingen sjel? 

Jo, jeg har et jeg nå, og jeg har et liv.

Det oppdaget jeg den dagen Gud havnet på den overnevnte hylla. Jeg la også ordet åndelighet på samme sted, fordi ordet ikke funker for meg. Det vil si: uansett hva noen skulle mene – spesielt guru-fjomper. Så jeg har ikke en Gud uansett stol eller rockestjerne. Jeg har et godt liv hvor jeg får med meg det rundt meg, uten å se innover på meg selv hele tiden. Jeg kan se ut å ta hensyn til andre, jeg kan se mine feil og mangler og jeg kan se (tror jeg) mine styrker. Jeg har tid til å gjøre andre ting enn å være opptatt av neste kartong.

Er dette en Gud eller en høyere makt?

Ja vel – deg om det.

Men ateist?

Jeg tør å påstå at over nitti prosent av rusavhengige er ihuga Ateister, og jeg har vel nesten aldri møtt noe så religiøst som en ateist? De innehar en overbevisning og en besettelse som er noe så til de grader en Gud for dem: “JEGTRORIKKEPÅNOENTINGOGNÅSKALJEGFORTELLEDEGALTOMDETITOTIMERISTREKK!”. Ganske religiøst.

For å bli edru eller nykter må hele jobben gjøres, det er det ingen tvil om. Den må gjøres grundig og systematisk ved hjelp av en annen fra dette slaget, eller f.eks kurs på Retretten. Uansett hvilket forum du velger, må jobben som er gitt gjennomføres og du må skygge banen for deg selv. Du er i veien for deg selv. Sånn kan du få det bedre i det lille hodet ditt. Husk, det er hjernen som vil ruse seg, ikke kroppen. Selv om det kan virke sånn noen ganger…

Å jobbe seg edru/Nykter blir et elsk/hat forhold, men er ikke også rusen det?

Nummer to i rekken av jobb mot et edruskap for meg, handler vel om ærlighet, et stort håp for fremtiden og kontakt med meg selv og omverden.  Ord som takknemlighet og ydmykhet er viktige ord i sammenhengen, men selv bruker jeg andre ord nå, fordi jeg har hørt disse ordene så mye at de virker som heismusikk i ørene mine. Dog, de må med i begynnelsen så de kan ligge å marinere.

Det holder. Det var Gud. Verre er det ikke.

Gjør, ikke snakk.

 

 

Husk nå endelig å kjøp sprit i morgen da!

 

Høstsalg, kr 99;

 

Reklame | Annonselenker Bangerhead

God morgen!

Det er rart. Ingenting blir ganske mye når man sier at man ikke skal gjøre noen ting. Forrige gang jeg påsto til deg at jeg ikke skulle gjøre noen ting fordi det var mandag, ble det en rimelig aktiv dag og ikke minst en positiv dag. Det er vel kanskje fordi jeg er edru? Unektelig et poeng. Hadde jeg sagt ingenting til meg selv på en mandag for fem år siden kan jeg love deg at det ikke hadde blitt noe av noen ting. På den tiden var alt ingenting.

Det var vel egentlig mønsteret jeg hadde: Nada.

Det var opp fyllsjuk klokken syv for å velte barna ut av sengen, sette dem foran tv’n og gå gjennom en helvetes-time før jeg endelig kunne sende dem i barnehagen og på skolen. Bare det å vite at strømpebuksene lå ubrettet i tørketommelen var uoverkommelig. Å vite at jeg måtte ned i kjelleren, bøye det tunge hode mitt, for å finne den hersens strømpebuksen. For ikke å snakke om konsekvensene av å ha en sånn strømpebukse i hånden når den endelig hadde plassert seg der: den måtte på uvillige barneben. Det var en utfordring av de Erikske sorter. For ikke å snakke om matpakker! Jeg orker ikke en gang å tenke på den kvalmende morgenmaten jeg måtte deale med før sola sto opp.

Klokken åtte var de endelig ute av døra. Da var det å sette på God Morgen Norge, hente dyna og legge meg i sofaen med angst. Der lå jeg, uten å egentlig sove, kastet meg i rier og hadde angst for verden og barna i Afrika. Det var bare å vente. Vente på å bli mor igjen klokken fem og Julie igjen klokken åtte – med rødvinskartongen trygt i havn og Facebook-statuser som ikke var til å leve av dagen derpå.

 

 

Nå har endelig mønsteret mitt forandret seg helt. Mens jeg sitter her å skriver til deg er klokken seks, det er en time til alle står opp og jeg er helt frisk, eller det spørs, jeg skal til legen for første gang på  hundre år i dag. Kanskje jeg dør av det, men jeg frisk nå da i alle fall. Denne timen er mønsteret mitt nå. Hver dag uansett hva jeg foretar meg. Denne timen er en stor del av edruskapet mitt. Den er viktig.

Ingenting-mandagen min i dag flyter allerede over av energi og oppgaver (jeg ikke må gjøre, bare hvis jeg vil!). Jeg skal legge ut et nytt kurs/forum til deg i løpet av dagen. Melde meg på mitt eget rus-kurs hos Rita Nilsen, så jeg kan gi mer tilbake til deg – og meg. Og etterhvert skal jeg skrive 2’ern til deg. Vil du ha den?

Her er forresten ener’n: Her

Mandagen min ender opp med et foredrag i Oslo, jeg skal høre på noen andre og få litt in-put. Ser man det. Der skrev jeg opp min egen huskeliste til deg, så da må jeg gjøre det – hvis jeg vil, bare hvis jeg vil!

Jeg har et helt nytt livsmønster, som er en kontinuerlig opprettholdelse av min tilfriskning. Digg.

Ha en knalldag og ikke kjøp rødvin før i morgen!

 

Høstsalg, kr 99;

1

 

OK, siden du bare syter og klager. Okker deg over at du ikke klarer å slutte med sausen, men på død og liv skal gjøre det på egenhånd allikevel – i lyse øyeblikk, blir det jeg som kryper til korset og gjør det jeg skal gjøre her nå. Om en stund skal jeg gå et nytt kurs og da kan vi gjøre det på en annen måte, men nå blir det sånn som dette. Basta.

Vi kan vel like godt å ta det helt fra begynnelsen?

Jeg er alkoholiker

Jeg gaula ofte høyt på bar at jeg var alkoholiker. Ikke noe problem: jeg er ælkis, la oss dra på med en runde til! De andre glade barkrakkblomstene stemte gladelig i, og runde nr 15 var et faktum. Atter en kveld jeg ikke husker var i emning. Så for meg var det slettes ikke trøblete å si at jeg var alkoholiker i lystig lag. Alkoholiker = mere øl.

Bøygen kom da jeg virkelig sa det til meg selv. Da jeg mente det. Å gå så langt som å virkelig mene det for meg selv – ikke for andre medfluer, betydde noe helt annet. Det betydde ensomhet, angst, skam og dårlig hygiene (ikke prøv deg, du gidder ikke å dusje hver dag lenger. Du lurer deg selv til å tro det ved å kline på deg litt gammel mascara og rulle inn armhulene med deo – det vil si, de gangene du gidder det).  Det betydde å se traumene mine i hvitøyet uten en gang å vite at jeg hadde noen, eller hva de dreide seg om. Det betydde å legge meg flat, la smerten ri og ta meg selv alvorlig. Det betydde frykt.

 

 

For meg handlet det egentlig ikke så mye om å innrømme for meg selv at jeg var alkoholiker. Det visste jeg godt de siste 15/20 årene av festen min. For meg handlet det om og i det hele tatt ville gjøre noe med det. Jeg ville ikke slutte å feste uansett angstfrekvens. Angsten kom jo av det jeg gjorde i går, ikke det jeg skulle gjøre i dag – i dag skulle jeg jo ha det gøy! Etter som årene gikk ble “gøy” byttet ut med “koselig”. Jeg skulle ha det koselig koselig koselig, vel og merke med mesteparten av kartongen. Hvis jeg på den tiden hadde innrømmet for meg selv at jeg virkelig var alkoholiker, hva hadde skjedd da?

Da hadde jeg tvunget på meg en bestemmelse jeg overhode ikke ville ta: Å slutte.

Første gang jeg rotet meg bort i slutte-marerittet ville jeg egentlig ikke slutte i det hele tatt. Jeg gikk dit vi møtes fordi det var en “god ide” og fordi jeg kunne veien. Dessuten skulle jeg hjelpe en kompis. Tenke seg til: Julie hjelper venner med alkoholproblemer mens hun er drita full. Jaja, det ble fire måneder med en lettere organpause for min del. Jeg ville fremdeles feste og ikke minst kose meg til jeg lå under sofaen og gurgla.

Hva gjorde jeg ikke den gangen?

Jeg tok ikke i mot hjelp. Hvorfor?

Fordi jeg ikke ville ha hjelp.

Jeg gikk dit jeg skulle, men jeg hørte ikke etter og jeg skaffet meg i hvert fall ikke en person å lære mer av! Ikke pokker! Tenk a! Tenk om jeg hadde gjort det?! Da hadde jeg jo festet meg ved et ansvar som jeg kan love deg at jeg ikke skulle ha! Jeg hadde tatt ansvar for meg selv?! Det skal vi ikke ha noe av, ikke hvis det stenger muligheten til en ny drink! Ok jeg er kanskje littegranne edru nå, men hallo! Jeg skal ikke snakke med noen som får det til å vare! Akkurat som om jeg aldri skal få kose meg igjen da eller! Takk og farvel…

Det gikk noen år til før den satt, men da satt den fordi jeg hadde fått så nok at jeg ikke kunne eksistere som menneske.

Jeg er alkoholiker og jeg fikser ikke livet mitt om det så hadde klasket meg i ansiktet

Da den kom, kom den og jeg ble edru. Jeg ble edru fordi jeg ville høre. Jeg ville lære og jeg ville… ikke bli edru! Ikke egentlig. Bare litt. Bare akkurat da. Og det holdt. Det holder med akkurat nå hvis man tar det alvorlig. Og ikke mins hører, lytter og gjør.

Det er alt det første skrittet handler om, å gå i meg selv for og se hvem jeg er og hva det gjør med meg.

Jeg kan prøve å skrive nr 2 til deg i morgen, men bare hvis du jobber med nr 1 til du synes det sitter. Sitter det ikke så går du på innboksen min.

(2’ern kan du lese her)

Du!

Husk å kjøp vin i morgen a!

 

Høstsalg, kr 99;