Så blir de stående disse tre,

Tro, håp og kjærlighet.

Men størst blandt dem er kjærligheten.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Altså, jeg heter jo ikke Julie T Capulet Winge da vet du! Noe jeg ganske så frekt påstår via FB profilen min. Det er egentlig ingen T i navnet mitt, ei heller en Capulet. JulieT er Juliet, og hun er helt klart en Capulet. Jeg skal gledelig innrømme at det har vært gøy å bli introdusert som henne nå og da, men hun er altså ikke meg. Jeg er bare Julie Winge. 

Derimot ble Juliet Capulet  “min” ganske tidlig i livet, selv om hun er henne og jeg er meg. Det eksisterer heller ikke et eneste hint av italiensk blod i mine årer. Juliet Capulet er fra Verona og jeg er tross alt bare fra Oslo.

For fire år siden, da J spurte meg ut om FB-navnet mitt, forklarte jeg ivrig hvor jeg hadde det fra. Han slang like godt på en Montague til seg selv, og søkte folkeregisteret på begges veiene. For et initiativ tenkte jeg lykkelig og skrev under på papirene. Men hei! Vi fikk avslag! Jeg husker ikke lenger hvorfor de avslo en så genial ide, men bitter på saken har jeg jaggu tenkt å fortsette med og være.

Avslag ble det i hvert fall. Men at det står på FB, får dere ikke tulle med kjære folkeregister, for det klarer jeg nok aldri å forandre. Jeg er Romeo og Julie, uansett hvor kul jeg prøver å være, for jeg er ikke kul, jeg er egentlig ganske myk og romantisk. Så jeg er Julie T Capulet Winge.. Nå med en ny S i, for Montague;) 

For hun stikker dypt hos meg, unge Juliet, og Juliet har ikke kommet fra teateret til meg. Hun kom en gang da jeg var liten, via mormor, som fortalte meg historien på sin lille finurlige måte.

Mormor kuttet beleilig ut slutten, så barnebarnet, lille Julie, kunne se seg så fornøyd som barnebarn skal bli. I mormor og Julies verden, levde Romeo og Juliet alle sine glade dager til ende, og jeg er ganske sikker på at de ikke har endt enden enda.

Lite visste stakkars mormor, at hun var i ferd med å gjødsle et allerede ivrig frø – et drømmefrø. Et frø til flukt.

Kjenner jeg mormor rett, var det nok balkongscenen hun malte ut, jeg har i alle fall lykkelig murklatring i hodet enda.

Den satt seg rett i lille Julie(T)’s bryst og ble der. Den satt seg der lille Julie trengte at den skulle sitte – i drømmen Julie hadde i seg fra før. Drømmen om prinsen og den store kjærligheten. Drømmen som skulle bli den flukten Julie(T) trengte. For Julie måtte tydeligvis flykte fra seg selv ganske tidlig. 

Min kjære mormors versjon må ha inntruffet før jeg fylte syv år, for da jeg ble syv, fikk jeg hele historien servert på lerretet i Zeffirellis kledning, med Olivia Hussey som min Juliet. Hun er ikke Zeffirelli sin Juliet! Hun er min, bare så vi har det klart for oss.

Derimot J og Julie har gått i sirkel siden 1975

De vokste opp i samme gate. Eller nesten da, gatene deres krysset hverandre, mens de to små barna gikk forbi hverandre – hver dag.

Lille Julie krysset J’s kryss på vei fra skolen, der han sto henslengt over sykkelen sin, med sine tre lojale kompiser og kontemplerte neste rampestrek. Lille Julie gikk raskt over krysset – hver dag, for hun synes tross alt gutter med ett år mer på baken, var skumle saker. Hun ble ikke kjent med de, de ville sikkert ha ertet henne uansett tenkte hun og gikk fort hjemover – hver dag. 

Lille Julie ble litt større, hele femten år til og med! Og fant sin vei til Bygdøy og heller våte festligheter. Disse festlighetene ble noen ganger besøkt av fire kjekke kompiser som var så kule at de nesten falt bakover. Nå skal det innrømmes at Julie bare husker tre av kompisene, for den fjerde? Ja, han vår både innadvent og sky, men det er noe Julie har fått greie på i senere tider.

Da lille Julie ble enda litt større og inntakene av morrosaker ble enda litt våtere, fant hun sin største glede i flukten sin, på det svarte pulserende stedet Barbeint. Og gjerne alene, Julies egne venner likte seg bedre på andre steder.

Nå hadde det seg slik at Julie ble både full og utagerende på det nevnte stedet Barbeint, til alle herrens tider, og konsekvensene av den slags uvøren oppførsel er gjerne utkastelse for livstid – mange mange ganger etter hverandre.

Det skulle vise seg at den sjenerte gutten i krysset fra barndommen, var den samme som sto for en og annen utkastelse av Julie. For det er klart, den sjenerte gutten, den fjerde gutten, hadde blitt dørvakt på det samme svarte stedet – Barbeint. Og det var det for den perioden.

Nå skulle det gå mange herrans år før de møttes igjen og hvor de møttes vil jeg ikke fortelle her på J’s bekostning. Jeg fikk lov til å skrive om det i boken min, men det får også holde for offentligheten.

Poenget er at vi har møtt hverandre, uten å se hverandre, siden 1975. Og jeg er glad for at vi ikke så hverandre, selv om vi nok sto i samme sirkel og drakk øl mange ganger, før vi så rett på hverandre i 2013. Vet du, jeg tror ikke jeg hadde fått min Romeo hvis det hadde skjedd?

Nå, mens jeg ligger her i sengen, i en liten hytte rett ved Holmenkollen og har vært gift i to dager med min egen Montague, tenker jeg at flukten er ferdig. Den er ferdig fordi jeg er edru. Den er ferdig fordi jeg gifter meg for første gang med all den livserfaringen jeg har, og vet at det jeg har er riktig og ekte – på godt og vondt.

Så trenger jeg Romeo og Juliet mer i mitt liv?

Å ja! Julie T Capulet Winge fortsetter, bare litt mer fornøyd;)

Foto: Viktor Jæger

                 1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet,

da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

2 Om jeg har profetisk gave,

kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,

om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,

men ikke har kjærlighet,

da er jeg intet.

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,

ja, om jeg gir meg selv til å brennes,

men ikke har kjærlighet,

da har jeg ingen ting vunnet.

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,

den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,

er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

6 Den gleder seg ikke over urett,

men har sin glede i sannheten.

7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærligheten tar aldri slutt.

Profetgavene skal bli borte,

tungene skal tie

og kunnskapen forgå.

9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

10 Men når det fullkomne kommer,

skal det som er stykkevis, ta slutt.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn,

forsto jeg som et barn.

Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,

da skal vi se ansikt til ansikt.

Nå forstår jeg stykkevis,

da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er kjærligheten.

 

                                                       Kjærlighetens høysang