En kasse om dagen, en drink på kontor-tastaturet, litt pumping av jern for glinsende biceps, etterfulgt av rød marinering.
En svart natt til, og opp igjen til isolasjons-kontoret.
Det er lettere å jobbe med litt øl i kaffekoppen. Øl er jo helt ufarlig, dessuten går jobben lettere på den måten.
Skal jeg si: “Det var det jeg sa”?
Nei!
For en setning! Tenk at så mange mennesker fremdeles sier den, eller om ikke sier så i alle fall tenker: “Det var det jeg sa” …
Har egentlig litt alko i kaffekoppen tidligere på dagen noe med covid og isolasjon å gjøre?
Ja. Hmmm .. hvis du tenker etter? Tenker tilbake på situasjoner i livet hvor muligheten for å gjøre akkurat som du vil åpnet seg. Det er mange av de bakover i tid: alene på hytte, alene hjemme, en tur på “spa”, på seminar, en avkoblings-ferie eller bare litt barnefri.
Egentlig – for vår avhengige hjerne er isolasjonen vi står i nå bare en utvidet mulighet. Vi klekker ut muligheten til å ha en mulighet fortere enn Nille slo Jeppe (det var ikke derfor han drakk heller;).
Men du planla jo at alt skulle bli bedre nå?! Roligere. Du skulle virkelig bruke tiden til deg selv. Joa, men under der, begravd langt nede i underbevisstheten lå frøet til en mulighet. Frøet ble sådd ved første hint av nyheter om isolasjon.
I mars?
Føl litt på det. Våg å kjenn etter. Da ser du det med en gang. Jo!
Kom igjen nå, våg å se tilbake. Du skjønner – i det du våger det kan det skje en ting til også:
Du kan kaskje få et lite glimt av at det ikke er deg det er noe galt med. Et lite glimt av at hjernen din turer fremover av seg selv.
Du er ikke svak eller gal. Ikke skitzo heller selv om det føles sånn. Selv om det føles som om den ene delen av deg er helt uenig med den andre, og de svakeste delen vinner mye mer enn du vil selv.
Det er rett og slett sånn en avhengig hjerne fungerer. Det går an å snu på den, men du må ville selv. Ikke at jeg trenger å fortelle deg det;)
Kjenn godt nå, jeg mener det. Du er ikke svak eller gal. Jeg lover.
