Brøk, sol, seiling og frykt

Dividere, subtrahere, mutlippppliffisisere, brøkere, opponere…

Jeg er ikke lenger helt sikker på hvem som har hjemmeskole? Meg eller barna?

Brøk?!

Du! Kan du forkorte brøker eller? Det kan jeg!

Tror jeg… eller.. jeg kan de enkleste nå… nei.. jeg kan de litt vanskeligere også – jo! Jeg er så stolt at jeg snart faller bakover. Jeg har nesten glemt at det egentlig er barna jeg skal være stolt av. Jeg kan nemlig forkorte brøk sa jeg!

 

 

Jeg tror det var akkurat på brøk-tidspunktet jeg kutta ut alt på skolen. Nå er det skjerpings, jeg har barn som er kloke gitt! De har at på til truet med at de tar første fly hjem hvis jeg ikke er streng med skoletiden. Derfor er jeg streng som pokker, timeplanen holdes. Sett dere ned å hør på mamma! Nei… lærer’n… nei, mamma… nei… eh?

Strenge barn:

-Mamma? Skal vi det eller det på skolen i morgen?

-Vi kan gjøre sånn eller slik. Hva vil dere?

-Mamma!!! Du må bestemme!!!

-Ok.. jeg bestemmer..

 

 

Vi er endelig tilbake på vestkysten med hvite strender, uten larver og med noen få kjærkomne mygg.

 

Ventemoduset begynner å ta på. Det suger litt i brystet her jeg sitter – på en vidunderlig terrasse og skriver til deg.

 

 

I dag har det gått fjorten dager siden båten forlot Kapp Verde. De idiotiske (og litt morsomme) fantasiene om puppedamer i lugaren til J, er byttet ut med å dytte bort bekymringer jeg får av å se ut på det urolige havet.

Dytt dytt dytt Julie. Han sa faktisk fjorten dager pluss minus tre. Det blir iallefall pluss… ja, og det er ikke farlig å seile over Julie. Neida, det er ikke det! Marinetraffic kryr av rosa prikker uten navn… 

Positiviteten svinner hen, så i kveld bærer det på møtet i Bridgetown.

 

Til deg som ikke er vant til sånt:

Det har ikke nødvendigvis noe med drikkesug å gjøre, jeg har ikke det, og har ikke hatt det på utrolig lenge. Akkurat nå har det for meg, noe med ensomhet og frykt å gjøre. Og siden alle disse følelsene – alle følelser, kan trigge ruspersonligheten min, har jeg et sted å gå hvor jeg kan møte andre med lik hjerne som meg, bare det blir jeg roligere av.

Her på Barbados, i Bridgetown, er det sånne sammenkomster hver dag. Ja tenk det, på denne lille øya også. Jeg vet at hvis jeg går dit, senker skuldrene seg, jeg går ut av møtet i en bedre og gladere tilstand. Rart ikke sant?

Selv med en u-rusete agenda som å være redd for kjæresten sin og crewet hans på havet? Utrolig nok. Det er en av de tingene man bare kan si: Det bare er sånn, om.

 

Nei, nå må vi ha ett bilde av crewet:

Rune, Trude og Øyvind. Fine fine mennesker! Jeg kjenner ikke Øyvind enda, men om noen dager gjør jeg det!

 

Vel, jeg går kanskje på møte. Det spørs på barnas humør i kveld. Jeg lar dem ikke være alene i et fremmed hus hvis ikke humøret er på topp. Eller kanskje jeg tar de med? Alle møtene er åpne her, noe som betyr at man kan ta med seg pårørende. Tja.. hvis de vil, drar jeg de med meg.

Det er faktisk ganske gøy å gå når man er på reise. Uansett om det er i en annen by i Norge, i Japan eller på Nordpolen (jeg må sjekke møter på Nordpolen;). Det er alltid både spennende og beroligende å se nye ansikter av samme slag.

Magen suger hardt i dag, jeg får det ikke unna, så jeg må egentlig. Det er litt som å dra på trening? Man utsetter det, gidder ikke, finner på unnskyldninger og når man først har gjort det? Da føles det deilig i kropp og pannebrask.

Jeg går.

Nå derimot?

BADING!