Jepp, rus er gøy og ikke minst – veldig mye annet.
Spørsmål og svar fra foredragene mine. Det er spørsmålene som egentlig teller og de kommer nedover i dette innlegget
For ca 2 år siden begynte det å falle inn forespørsler om jeg kunne holde foredrag. Jeg sa ja til de, og tenkte med gru: ok, hva skal jeg gjøre nå? Vel vel – jeg har mange års erfaring fra scenen, så jeg får bruke det og lage et opplegg.
Jeg møtte opp med opplegget mitt – litt historie om meg selv med en artig vri, etterfulgt av spørsmål mot slutten. Jeg så andre foredrag, løp hjem for å lage et powerpoint-opplegg. Alle driver jo med Powerpoint, det må jeg også! Ja, man må da for guds skyld ikke være annerledes!
Etterhvert som jeg hadde holdt noen av denne type foredrag, begynte jeg å tenke: er historien min noe særlig annerledes enn andres? Og ikke minst, hvor gammal er denne historien? Jeg mener – i boken min FYLLIK starter jeg med en påstand, en liten tullehistorie om neandertaleren Bjørn som oppdager morrogress, svever inn i rus og blir der. Men er det egentlig tull? Er rus så gammelt? Jeg tror det. Så hva blir viktigst i mine foredrag hvis historien min er så urgammel og utgått på dato at folk sovner hvis de får høre den en gang til?
Publikums spørsmål – det er viktigst. For noen er det personlig, for andre er det fag og for noen er det rett og slett bare interessant. For meg er de fleste mennesker pårørende på en eller annen måte – jeg også.
Menneskene som kommer på foredragene får selvfølgelig historien min, men bare hvis de spør! Etterhvert som folk blir varme i trøya blir det alltid en skog av hender i salen – for tross alt, hjernen vår er interessant og snakke om.
Det klikker inn sms’er på telefonen, for jeg deler ut telefonnummeret mitt og står der med telefonen i hånda mens vi holder på. Det er ikke alle som tør å snakke høyt i forsamlinger og det er helt greit. Det blir alltid både morsomt, sårt, direkte og til tider hardt for noen. Det blir hard for de pårørende å skjønne at de må passe på seg selv – vi kan ikke hjelpes hvis vi ikke har fått nok. Det som kan være problemet med spørsmåls-forum er at folk er redde for å stille “dumme” spørsmål. Slutt med det! Det finnes ikke dumme spørsmål, vet vi ikke det nå da? Jeg begynner derfor denne runden tatt fra telefonen min, med nettopp de enkleste, mest opplagte spørsmålene som folk faktisk burde stille for å varme opp litt.
– Og ja forresten: Powerpoint er bortevekk. Null Powerpoint på disse forumene;)
Så kjør på:
Disse spørsmålene kommer fra nettopp sms’en og jeg har skrevet de litt om så de ikke skal gjenkjennes på person. For de som ikke vet det, jeg har vært edru nå i fire år selv om jeg svarer under her i nåtid.
Hvor ofte drakk du alkohol?
Jeg begynte da jeg var 13 og drakk første gang på en fest med andre på samme alder og oppover. Jeg var en vanlig 13-åring så jeg drakk ikke oftere enn de rundt meg. Vanlig er hovedordet her, for det er sånn både vi og andre ser på oss selv i begynnelsen. Det gikk vel ca ett år fra første til andre fest. Det jeg derimot oppdaget på denne første festen var at det var gøy! Jeg fikk blackout, jeg fikk litt små angst dagen etter, men gøy var det! Dette måtte jeg gjøre mer av! Da jeg var 15/16 år begynte jeg å ruse meg hver helg, eller feste som vi sa. Det var alltid en fest å oppdrive. 18 år = tilgang. Da jeg var 18 begynte jeg og drikke daglig. Ikke fordi jeg var så deppa, ikke fordi jeg hadde “grusomme” foreldre, men fordi jeg synes det var gøy. Jeg ville ha det moro. Jeg ville være der det skjedde. Ja, jeg fikk angst, blackout hver gang og gjorde dumme ting, men gøy skulle jeg ha det. Det som hadde skjedd sist gang skulle ikke skje i dag, for i dag skulle jeg ha det gøy!
Når visste du at du var alkoholiker?
Det er ikke noe man tenker over når man er ung og vil være der det skjer. Man begynner fort å sammenligne seg med andre for og forsikre seg om at andre er mye verre enn en selv. Man reflekterer over hode ikke over at man alltid er den fulleste på festen og alltid får blackout. Akkurat som de fleste andre så tenkte ikke jeg over det i det hele tatt. Da det slo meg noen år senere, sammenlignet jeg meg med andre rundt meg for å komme til at “joda, jeg kunne bare fortsette festen!” I retrospekt vet jeg når det slo meg: da jeg var 21 år, men det er i retrospekt som edru! Derfor har ikke vi rusavhengige lov til å drive med sammenligning – med rette!
Hva kan vi gjøre for å hjelpe en alkoholiker?
La oss starte med: INGENTING! En rusavhengig person slutter ikke før de får nok. Jeg vet at det er et frustrerende svar, for hva er nok? Nok er personlig, folk opplever smerte på forskjellige måter. For meg var det 30 år med kontinuerlig fylleangst – som til slutt bare blir ongoing angst krydret med veldig høy selvforakt.
For andre er det kanskje noe fysisk, som skrumplever = en snarlig død. Men for de fleste dere – blir det aldri nok, uansett hvor langt nede man er. De fleste slutter ikke, og det er derfor jeg sier INGENTING! Dere må beskytte dere selv mot sånne følelsesmessige blodigler som oss. Dere har ingen garanti for at det skal gå bra til slutt. Med det mener jeg ikke at dere skal slutte å elske, jeg mener at dere skal slutte å håpe – jeg er her for å bryte ned håpet deres – JA!
I denne sammenhengen får dere ikke lov av meg til å håpe mer. Gjør dere det, knuses håpet igjen og igjen og igjen. Dere blir ribbet for selvfølelse, får like stor selvforakt som oss og følger våre humørsvingninger i det daglige. Hver dag våkner dere uten og vite hvor dere har oss og oppfører dere deretter. Vi kjefter og smeller, dere sier unnskyld og vet ikke helt hvordan dere havnet i den situasjonen. Du kan si til meg at jeg dør av å drikke – jada, da slenger jeg tilbake: du ender opp i psykiatrien av å fortsette og håpe. Kanskje jeg får nok en dag, kanskje ikke…
Hva med oss som jobber med dette, mener du at vi skal slutte å hjelpe???
NEI!
Dere er i en annen situasjon en den vanlige pårørende. Noen ganger treffer dere og hjelper hele veien til edruskap. Det er kanskje ett skudd i blinde, men når dere treffer så er det vel verdt hele jobben? (her får jeg som regel samtykkende, ivrige smil og nikk). Så lenge dere behandler oss som likesinnede og deler av deres egne erfaringer. Med egne erfaringer mener jeg ikke at dere må dele av privatlivet deres, jeg mener at dere har nok erfaring i livet til å sammenligne følelser med oss. Rus er følelser. Rus er hjernen.
Alle mennesker har vært innom hele følelses-skalaen på en eller annen måte – faktisk innen man er syv år gammel. Så det er bare å fortsette jobben – det vil si, hvis du liker den og brenner for den. Hvis du ikke gjør det, brenner du vel ut av oss? Likheten mellom dere og pårørende er allikevel det samme: dere treffer bare blink med de som har fått nok. Sorry.
Er det vanskelig å holde seg edru nå om dagen?
Det er vanskelig å svare troverdig på det, for når man hører “jeg har det så mye bedre nå” så høres det ikke bare lite troverdig ut, det høres nesten “frelst” ut.
Det er faktisk sant, jeg har det helt fantastisk. Tror du meg ikke? Klart ikke det. Det er faktisk ingen som vil slutte å drikke, ikke vanlige mennesker heller. Hva om jeg sier til deg: Jasså, skal du på ferie til Spania i en hel uke? Så deilig! Du får ikke lov til å røre alkohol hele uken.
Så nei, ingen vil sutte å drikke (bortsett fra avholdsfolket da;) Derfor er det lite troverdig at jeg har det bedre nå. Men hvis dere tenker dere at jeg hadde ekstrem angst hver dag, at jeg har klikket fullstendig i vinkel i fylla ofte, at jeg har slått mennesker, vært i fengsel for fyllekjøring, blitt slått ned og går rundt med plastikk-tenner osv osv. Så kan det kanskje høres litt mer troverdig ut?
Derimot nå for tiden: jeg er frisk om morgenen – hver dag! Jeg kan stå opp før barna våkner og være for meg selv, nyte morgenen og være helt tilstede for dem når de våkner. Jeg har ikke gjort noe dumt kvelden før og slipper all den gamle dritten. Fri for angst! Jo – det er lett å holde seg edru hvis man har gjort hele den jobben det tar å komme seg dit. Jeg vil ikke bare ha ett glass vin, jeg vil ha hele kartongen fort som faen og gå rett i Blackout – med andre ord: Det slipper jeg nå!
Men har du ikke sug lenger?
Nei i grunn ikke, det er lenge siden det sto på for alvor. Det første edrue året er det mye av det.
Jeg kan få små blaff som varer i noen sekunder, men det er ikke ofte. Jeg må derimot jobbe med saken hele tiden for å holde edruskapet ved like, rusavhengig kommer jeg alltid til å være. De gangene jeg lar den jobben ligge for lenge oppstår det en farlig tomhet som jeg må ta tak i for ikke å sprekke (hvordan vi jobber må dere nesten spørre meg om på innboksen, på foredragene sier jeg det, men her på nettet må det forbli anonymt).
Jeg skal fortelle dere hvor sinnsyk jeg er allikevel. Jeg har kanskje ikke sug, men jeg har en og annen visjon, eller fantasi om dere vil, la oss ta min fantasi om en sprekk:
Først av alt: jeg må seff ha barnefri!
Hmmm… barnefri faller naturlig på en fredag. Ahh, en hel helg på fylla! Vent! Nei.. det er alt for lite, la meg få dra på med noen ekstra dager, jeg har jo tross alt ikke drukket på 4 år! Fem.. nei! Seks dager, seks dager er bra! Mamma kan alltids ha dem litt, barnevakt skaffer jeg, det er bare å si at jeg har mye å gjøre eller trenger litt fri eller noe sånt. Null problem, her skal det festes!
Ok planlegging: jeg må på polet på torsdag. Ja?! Barnefri starter jo fredag morgen når barna har dratt på skolen, det skjønner du vel! Her skal vi ikke vente på no nei! Jeg må ha… hva må jeg ha? Ah, nå kan jeg ta i – hele seks deilige dager på fylla: Ok, polet er stengt på søndager, det må vi ta høyde for! Jeg må ha tre kartonger med rødvin, tre kartonger med hvitvin (jeg er ikke så glad i hvitvin, men en liten forandring for sensitive smaksløker må til, vi må jo for guds skyld ikke gå lei her nå!), to flasker med vodka (det klikker jeg i vinkel av, slår og skriker litt og sånn, men pokker heller! Jeg har jo ikke drukket på fire år og vodka er gøy!). Så må jeg ha en kasse med vann for å skylle ned alt sammen… eller øl som noen kaller det…
Og dere, nå er det mye som er i veien for festen min! For eksempel søvn??? Det vil vi ikke ha noe av! Så vi må krydre festen med litt sentralstimulerende stoffer. Litt Kokain eller Amfetamin. Ja?! Samma det, en av delene gjør uansett susen. Jeg må jo få med meg at jeg endelig er på fylla igjen?!
Ikke kom å si at dette er normalt – jeg er sinnsyk når det kommer til rus, eller avhengig om dere vil. Så uansett hvor bra jeg har det, så må jeg holde edruskapet mitt ved like. Eller hva?
To be continued?
Kommenter gjerne dette innlegget så jeg får en følelse av om dette er interessant for dere. Foredragene drysser av spørsmål både fra ungdom, pårørende og fagpersoner – alt etter hvilket forum jeg holder det for. Jeg kan fortsette å legge spørsmål og svar ut (upersonifisert) her, hvis det er av interesse? Spørsmålene er alltid ganske like (noe som faktisk er veldig bra!), men det er fler av dem. Det er ikke selve spørsmålet som gir fargen, det er hvem som spør og hvordan.
Selve rushistorien min kan du få her ved å klikke på bildet:
