Joda, Det Blir Verre

Categories Blogg

Det var en gang en gutt som het… Jens? Ja, vi kaller ham Jens.

Jens vokste opp i et ganske vanlig hjem, med ganske vanlige møbler sammen med en ganske vanlig mor. Egentlig så vokste Jens opp ganske likt som alle andre.

Da Jens ble tretten, gikk Jens på sin første fest sammen med sine ganske vanlige venner. Festen var også ganske vanlig til trettenåringer å være. Det var ingen voksne hjemme i leiligheten de brukte, så de kunne gjøre akkurat som de ville. De hadde med seg øl og alle drakk seg fulle for første gang på en ganske vanlig måte.

Årene gikk og Jens synes dette var ganske gøy – vennene også. De festet og drakk, oppdaget byens utesteder og valgte sine favoritter. Det viste seg at Jens synes det var litt morsommere enn sine venner. Han skaffet seg jobb på et av de mest populære utestedene i byen og levde festen han jobbet i på fritiden.

Årene gikk og gikk. Jens skaffet seg både familie og utdannelse. Fikk en akseptabel jobb og porsjonerte den morsomme festen sin til akseptable tider. Det gikk en stund. Jens sluttet etterhvert på jobben fordi han, som han mente selv, følte seg utbrent. Det er klart man brennes ut av for liten tid til å drikke – det er noe alle vet.

Det var ikke så hyggelig hjemme lenger heller. Jens la seg inn på avrusnings-klinikk, folk ville jo helst at han skulle gjøre det, men det hjalp ikke i lengden. Han måtte jo ha øl? Den neste runden ble enda heftigere – Jens drakk enda mer øl.. og vin… og sprit – litt i hvertfall… mest vin.

Han kunne ikke bo hos familien sin lenger og flyttet inn i kjellerboden til moren sin. Jens mente kjellerboden var passende. Kjellerboder er gjerne det hvis man har noe å justere med. Det hadde begynt å murre i kroppen til Jens, egentlig for lenge siden. Jens stavret seg avgårde til Legen. Han stavret fordi han ikke kunne gå så bra lenger. Det hadde gått endel år nå. Hos legen fikk han vite at han måtte ta det litt med ro. Det sto ikke så bra til med leververdiene. Legen ba ham om å holde seg til en og en halv liter væske om dagen. Jens var fornøyd med det svaret, dro på polet, kuttet ut vinen, og kjøpte en og en halv liter sprit. En og en halv liter væske er en og en halv liter væske tenkte Jens fornøyd.

Det bar inn og ut av rusakutten, det hjalp ikke. Jens måtte jo ha medisinen sin! Til slutt murret det så mye i kroppen til Jens at han tenkte det var på tide med et legebesøk til. Denne gangen gikk det ikke så bra. Leveren til Jens hadde skrumpet helt inn, sluttet å fungere, og Jens fikk en tid av legen. Den berømte tiden. Seks måneder igjen å leve. Jens drakk videre, han måtte jo ha medisinen sin. Jens var 43 år.

 

 

Nå, jeg kjenner Jens godt og Jens har ikke en ekstrem historie. Derfor, når jeg får spørsmål om hva jeg synes om antabus, hva jeg synes om Campral, hva jeg synes om å flytte på fjellet. Så har jeg ingen nye svar. Jeg sitter ikke her med en mirakelkur som går ut på å drikke litt.

Når du sier til meg at du er så langt nede at du ikke orker mer, men fortsetter å drikke fordi det gjør så vondt, så er det ingenting jeg kan gjøre. Du synes til og med at det er vanskelig å lese, høre eller si ordet Lever. Jeg vet det.

Så lenge du er ute etter en halvveis løsning så kommer det til å fortsette. Med fortsette, mener jeg at det kommer til å bli verre. Angsten kommer ikke til å forsvinne, murringen går ikke bort og det blir ikke hyggeligere i kveld enn det var i går. Du gir deg allikevel ikke, fordi du ikke vil slutte. Det er ikke rart, det er ikke uvanlig og det er ikke unikt.

På tross av det, er du ikke et dårlig menneske. Du er ikke slem, du er ikke ubrukelig og du er ikke umulig. Du er bare AVHENGIG. Det finnes ingen mellomløsning. Psykologen eller legen din kommer heller ikke til å kunne hjelpe deg. Medisiner virker ikke. Nye diagnoser oppi fanget er heller ikke noe å lene seg på. I det hele tatt,  det å lene seg på noe som helst hjelper ikke organene dine. Ikke hjernen din heller. Ferdig snakka. Det er bare en ting å gjøre (på flere måter) og så lenge du ikke vil det? Blir det verre – hver dag.

Synes du jeg er streng? Jeg er egentlig ikke det, det bare er sånn. En ting som hjelper litt er å minne seg selv på hvem man er hver eneste dag, så kanskje du skal gå tilbake til leksene mine fra Retretten? Du finner de HER

 

 

Hyggelig hvis du slår følge med meg må Facebook. På siden min er det både vanlige mennesker, pårørende og rusavhengige. Det er ikke farlig, vi er der alle sammen og har det faktisk ganske fint;) Siden finner du HER

6 kommentarer

6 thoughts on “Joda, Det Blir Verre

  1. Spot on! Det er nok sånn det er , i en eller annen variant. Tenker jeg, sett utenfra. Du sier det bare rett ut, uten omsvøpninger.

  2. Tusen takk for et glitrende tankevekkende innlegg. Har printa ut, forstørret og limt opp på kjøleskapdøra følgende setning. :
    “Ferdig snakka. Det er bare en ting å gjøre (på flere måter) og så lenge du ikke vil det? Blir det verre – hver dag.”
    Kom nettopp på at jeg skal lage klistremerke og lime på treliteren også. Om den varer lenger, blir det jo litt synd på barna, blir lengre mellom hver gang de får leke med den tomme oppblåste ballongen, som far desperat blåser opp for å få ut den siste desiliteren..

  3. Ingen garanti men ferdig snakka !!! Litt etter litt blir det bedre. Men det vil alltid være bare for i dag. Ingen kan styre over morgendagen. Jeg er avhengig !! Har blitt hekta på å lese bloggen din jeg, og det er bra for meg for du hjelper meg til å se hvordan det var og hvordan det er. Ha en fabelaktig kveld 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.