Jeg kan fint sette meg inn i hvorfor noen (eller mange egentlig) drikker seg ihjel. Jeg kan føle det på meg, og jeg kan fint klare det selv. Men kan jeg sette ord på det? Det vet jeg ikke.
Drivkraften er enorm. Hvis jeg ikke har en god nok grunn og et godt nok mål, drikker jeg meg ihjel. Min grunn kan virke liten, men det er mer enn nok for meg. Jeg har skrevet om det før og det er sikkert frustrerende å lese det, fordi det virker så lite: HER
Jeg kjenner en som driver på med det, drikke seg selv rett i graven, dere vet – KIM.
Kim begynner å dra på årene. Kim har voksne barn som aldri har blitt truet med barnevernet. Selv om barnas sjeler er fullstendig knust, ser ikke Kim det. Kim har en jobb som ikke kan mistes – statlig ansatt. Kim er alene nå og har egentlig ingen annen trussel hengene over seg enn sitt eget liv, Kim ser ikke det heller. “Dessverre” er organene intakte, dessverre fordi jeg noen ganger tenker at en sviktende lever hadde skremt Kim nok. Det er liksom Kim og Ozzy Ousbourne tenker jeg ofte. Medisinske mirakler.
Jeg hadde ikke sluttet selv uten at jeg hadde hatt en personlig grunn som var stor nok. Jeg er egentlig som Kim selv. Hvorfor skulle jeg det? Ingen av oss kan se for oss et liv uten rus. Og vi skjønner ikke at det kan ha noe for seg før vi har prøvd ordentlig. Ser du den? Vi vil ikke prøve og kan ikke se det før vi har prøvd. Hvis jeg hadde vært Kim – som ikke har noen overhengende trusler over seg, så hadde ikke jeg heller sluttet – og truslene, de må komme fra en selv, gå til en selv å gå rett inn i hjerterota.
I dag blir det Retretten på meg igjen – der lærer jeg hele tiden mer om hvorfor jeg ikke burde dø for tidlig. Hvis du vil være med og ikke tør å gå alene, så tar jeg båten fra Nesodden kl 08.40. Hvis du ikke vil vise deg for meg, så kan du luske etter. Hvis du bor i Oslo, så går jeg fra Aker Brygge og opp bak Det Norske Teater hvor Retretten ligger, mellom kl 09.30 og 10.00. Du kan ta følge med meg eller gå selv. Du kan sende meg en sms på 993 44 741, så venter jeg på deg. Du trenger ikke å gjøre det i dag, du kan gjøre det i morgen, eller i overimorgen eller en annen dag. Du trenger ikke å gjøre det i det hele tatt, men da… ?
I dag føler jeg meg stygg, feit og jævlig. Det er en annen sykdom jeg har og det hjelper ikke med fine ord fra andre mennesker. Men jeg har en grunn og et mål. Jeg skal ut av denne døra uansett!
Du er velkommen til å utvide dette innlegget med kommentarer <3
Han kommer snart hjem igjen, han har ikke forsvunnet. Han må bare ha litt pause fra hverdagen – og oss. Neida, det går helt fint det, vi er vant til det. Han er bare periodedranker, så han kommer snart tilbake.
Periodedranker er et ord som hovedsakelig pårørende bruker og vi adopterer. Ordet er helt smashing for oss! Dere unnskylder oss, letter litt på deres egen skam og gir oss dettr fine ordet. Periodedranker jeg? Takk – da kan jeg gå på rocker’n i et par uker til. Jeg har ett ord for det, så da er det bare å dra på.
Helt perfekt. Nå kan jeg jo bruke ordet for alt det er verdt! Jeg er noe, så jeg kan drikke i mange dager på rad, fordi jeg er så heldig at jeg har fått en grunn! Slapp av a, ta en øl til. Joda, det går fint med meg, men jeg har jobbet i ett kjør i det siste så jeg vil bare ha litt fri. Familien min? De får bare godta det eller kaste meg ut, og det vet de, så den er i boks – ja, de kaster meg jo ikke ut for alltid da vettø. Skal du ha en øl til eller? Jeg spanderer.
Du som røyker kan egentlig sette deg inn i det eksempelet jeg kan komme på (andre også, bare bruk lasten deres, vi har en alle sammen)
En flytur til Florida? 11 timer uten røyk?
Det går fint hvis man går inn for det, og man vil jo til Florida hvis man først har planlagt en tur? Hva er det første du tenker på når du går av flyet da? Om du har mistet bagasjen? Det er vel strengt tatt ikke det. Det kommer som en god nummer to. Ventingen på bagasje og lang kø i passkontrollen setter i gang irritasjon og kort lunte. Pokker også, nå må jeg ha den siggen snart! Ikke nok med det, jeg må ha noe å drikke til, jeg har ikke røyket på snart 12 timer og da skal den iallefall være god!
Så endelig, ute av flyplassen med kaffe og røyk. Skuldrene senker seg og neste transport får bare vente..
Vi klarer å slutte i perioder. Alle klarer det, også han med rødspritflaska i grøften. Mange ganger, men vi tenker fremover. Akkurat som på flyet. Den drinken kommer snart tilbake, og da skal jeg pokker’n meg ta i litt, så flink som jeg har vært i det siste! Vi er ikke edru når vi har pauser, bare promillefrie. Periodedranker a dø! Det finnes ikke.
Jeg drakk ikke under graviditetene mine. Men jeg visste at de skulle gå over. Tja, jeg hadde ikke tatt med amming i den tidsregningen – en liten skuffelse der, og ganske tidlig over på morsmelkerstatning. Men det er en helt egen historie…
Klisjeen om de små tingene? Klisje = (i dagligtalen) et forslitt uttrykk. – De små tingene. Er ikke de små tingene viktige for alle mennesker?
Denne tidlige morgenen fylt av stillhet og meningsløs surfing på nettet er viktig for meg. Den gjør at dagen blir bra. For meg er det erfaringen av å være fyllesjuk hver morgen som gjør at jeg har det så bra nå. Det er deilig å være frisk.
De siste ukene har forresten ikke morgenen gått med til meningsløs surfing heller. Jeg sitter å tenker på hva jeg skal skrive til dere, fordi engasjementet deres og kommentarene deres inspirerer meg. Noen ganger føler jeg meg dum. “Herregud! Hva er det du driver med Julie? Du kan jo ikke skrive om rus hele tiden?” Men de fleste dagene går tastaturet av seg selv, fordi jeg tror det kanskje kan være viktig?
Og nedbrytende tanker om oss selv? De vil vi ha bort alle sammen! Fjoooom > Bort! 🙂
Jeg tror at de små tingene, hvis man er så heldig å finne de, burde tviholdes på. Gis plass til, og kreves. Må du det og det hele tiden? Ja, det må jeg!
Litt sånn?
Jeg har en liten daglig ting til:
Jeg tror alltid det beste om mennesker til det motsatte er bevist. Overraskende få ganger blir det bevist, de gangene får jeg et slag i trynet. og det slaget er det verdt i det store og det hele.
Jeg har morgenen min og dynen min som jeg tar med meg når jeg reiser. Det er alt jeg trenger for at dagen skal bli bra.
Hva har du?
Hmm, jeg har skrevet en om sjokolade for å forklare hvordan vi ælkiser fungerer, den er her: DRIFTER
Da jeg begynte denne bloggrunden for bare noen uker siden, tenkte jeg på det som en liten test for meg selv. Jeg liker å skrive, men hvis jeg skal bruke en plattform må jeg fokusere på noe? Hva kan jeg? Hva er interessant for både andre og meg? Jeg prøvde meg på rus (jeg synes det er spennende selv, hvis jeg får lov å bruke det ordet). Og det viser seg at dere også synes det, så jeg fortsetter. Jeg ser at dere deler og kommenterer og jeg er VELDIG glad for det! (Jeg sier ikke takknemlig, det har blitt et rus-ord jeg er lei av). Tusen takk for alt dere sier og gjør!
Dette er tross alt ikke bare spennende, så langt ifra. Jeg får mange spørsmål, de fleste av dem er grunnleggende. Det skulle bare mangel – rus er et problem uten fasit. Med fare for å gjenta meg selv på denne flaten, har jeg blitt spurt av noen av dere om å svare på spørsmål her inne, noe jeg selv synes er veldig inspirerende å givende. For å svare ordentlig, må jeg samtidig gå inn i meg selv. Holder det meg edru? JA – uten tvil.
Dere kan bare spørre meg om hva som helst. Det kan være om meg, om dere, om de rundt dere, om hva som helst. Det er nok av innbokser å gå til og dere kan gjerne bare komme med stikkord hvis dere vil det. Infoen min står her: OM
Jeg begynner med det de fleste brenner inne med, og dere kan lese om min egen opplevelse av å være pårørende her:
Hun prøver, men får det ikke til. Jeg vet ikke om hun vil helt, fordi hun legger seg inn og går på antabus noen ganger, men det virker som om hun bare venter på neste gang hun kan drikke og hiver seg på? Hun har jo barn og er glad i familien sin? Hvordan kan vi hjelpe henne?
Først litt om henne, eller OSS – vi som er avhengige er helt like på dette område:
Først av alt: hun har det vondere enn du tror. Hun har mer angst enn det som er synlig, og hun skammer seg mer enn du kan se for deg. De gangene du påpeker noe hun har gjort, setter henne på plass eller sier fra på annen måte – har hun allerede gjort det selv, og det til gangs.
Det gjorde hun i det hun våknet. Hun våknet mye tidligere enn du tror. Det virker som om hun sover langt utover dagen noen ganger. Det hun egentlig gjør, er å kaste seg rundt i sengen i angstrier. Hun får pauser og det ser ut som om hun sover. I pausene ber hun til hva det måtte være om å få sove litt til for og få det bort. Få seg selv bort. Synke under jorden. Det går ikke. Hun faller ut og inn av lette søvner til hun må gi opp å møte dagen. Hun tar på seg en maske, beskylder verden rundt seg for smerten og venter på neste pause. Neste drink.
Jeg mener allikevel ikke at du skal holde kjeft. Det er klart du må si noe, dette går utover deg også.
Vi vil ikke helt. Ingen av oss vil helt. Sannsynligvis ikke du heller, men du kan drikke – vi kan ikke. Det er allikevel det vi ser etter for å la oss selv få lov til å fortsette. Vi ser oss rundt, ser på andre, og normaliserer oss selv. Vi blir alltid fullest, men det ser dere – vi innbiller oss at alle rundt oss i selskapet er på samme nivå, der og da (selv om vi innerst inne vet sannheten). Vi får angst dagen etter, men normaliserer det også – gjerne med en ny runde for å ta bort angsten. Oppå det hele, er det ikke sikkert at vi ser på det sånn selv. Vi reparerer ikke alltid i egne øyne.
Vi drikker jo igjen for å kose oss?! Fordi det er lørdag, julaften, 17 mai, tirsdag (herregud! Wenche Foss drakk da på tirsdager?!), fordi vi er slitne i dag, vi har jobbet så mye, det er sol, det er regn, vi er deppa – og ikke minst: GLADE! Jeg hadde ikke tenkt over det før Rita Nilsen sa det på Retretten – da ble det helt soleklart for meg. HAPPY er en av de største farene:
Tenk deg a? Hvis man er skikkelig glad for noe – hva som helst. Ja? Da må man jo toppe det da!? Man må kose seg å understreke kosen, nyte hverandre, det fine været, den gedigne festen, feiringen. Klart det! Skål!
Vi fungerer egentlig ganske likt som dere. Det er ett ord som skiller oss: avhengighet. Vi er 50 ganger dere når det kommer til å belønne oss selv. Og 50 ganger dere når det kommer til konsekvensene av belønningen. Vi har alt dere har: barn, jobb, penger, treningsstudio og vi holder fast ved at vi er normale selv – for å drikke, så lenge vi kan. Hva skal vi gjøre istedenfor? Ikke tenk alternativer nå – du kan gjøre noe istedenfor, men ikke vi, vi har ingen alternativer i hode og vi leter ikke heller. For å forstå oss og hjelpe deg selv, burde du prøve å akseptere at du ikke forstår oss. Det hjelper deg faktisk litt.
Jeg får også mange spørsmål om Antabus:
Det er mulig at noen ser på antabus som forebyggende. Som et verktøy til å stoppe alkoholinntak. Det er også alt det er. Det hjelper ikke i lengden, fordi det er hjernen som vil ha rus. Ikke kroppen (du kan lese om det i leksene mine). Driften og avhengigheten pågår uansett medikamenter. Hvis man ikke legger seg helt flat og innser at man er hjelpeløs mot avhengigheten, vil ikke antabus gjøre noe annet enn å gi deg hjerteklapp, for til slutt drikker vi på det også. Vi finner løsninger for å drikke rundt “medisinen”. Du kan si det sånn, jeg og mange med meg anbefaler det ikke. Har du først begynt å jobbe med hjernen for og slippe – skifte ut harddisken så og si, så trenger du ikke medisin. Men til syvende og sist – det som får deg i mål, får deg i mål. Du må bare huske at rusavhengighet er ferskvare og et edruskap må holdes ved like for resten av livet. Det høres kanskje ikke sånn ut, men det kan faktisk bli gøy. Jeg har det iallefalll veldig gøy;) Hjernen er helsprø og det er morsomt å jobbe den, for en masse!
Hvordan kan dere som familie hjelpe?
Vi begynner med: DET KAN DERE IKKE
Så fortsetter vi med hvorfor:
Hvis jeg forteller deg at du kan det, så sender jeg deg i en avgrunn av håpløshet. Du er allerede preget.
Du følger allerede mønsteret til den rusavhengige. Du vet aldri hvor du har personen, selv når personen er “edru”. Personen kan være i dårlig humør uten at du skjønner hvorfor, og du går rett til å unnskylde din eksistens, hva du nettopp sa og lusker unna med halen under bena. Personen har gjerne sagt noe til deg som både treffer og og stikker. Vi er kanskje justerte, men vi er kjempeflinke til å argumentere, sette på plass og gi oss selv vei. Du er en god nummer to – alltid!
Det er stor forskjell på promillefri og edru. Edru er noe du blir over lengre tid av å jobbe hardt og jevnt for og bli det – jobbe med deg selv. Promillefri er noe du er hvis du ikke har promille. Gjerne over tid også. Hjernen har den samme driften og personen venter egentlig bare på neste drink. Uansett om det er en dag, fire uker eller et år. Personen har den samme uberegnelige oppførselen (selvfølgelig i mindre forstand). Noen kaller det periodedranker og det er mistenkelig nok oftest de berørte som kommer med den unnskyldningen på veiene av personen: “ja, men han drikker jo bare i perioder og det er ikke så rart! Så mye som han har å tenke på hele tiden. Ja? Tenk deg alt han har gått igjennom a!”. Jeg kan godt skrive mer om periodedrankeren hvis det er interesse for det.
Og der stønnet jeg for meg selv. Fordi det er slitsomt å fortelle dette. Jeg vil nemlig hjelpe deg som er pårørende. Det første jeg vil, er å si at noe hjelper, at det er noe du kan gjøre, men da lyver jeg.
Hvis vi allikevel skal nyansere litt… du kan fortsette å elske, du kan være i personens liv, du kan ha det vondt fordi det gjør vondt. Jeg vet at du ikke slutter å håpe for jeg gjør det selv. Men du får ikke lov av meg! Det knuses! Hvis personen slutter så er det fordi personen har fått det så vondt på egenhånd at det bare er en utvei.
Kunnskap hjelper, hvis du ikke har lest leksene mine fra Retretten så kan du gjøre det på neste linken og få et lite innblikk: HER
Du kommer ikke i veien for meg og drinken min, du bare peser, gå vekk!
Hvis du stenger meg inne setter jeg fyr på gardinene for å brenne ned huset
Men du? Trenger du hjelp du da? Du som bare er berørt? Klart ikke det…
Det er jo ikke din skyld, er det vel? Nei det er det ikke. Du har jo ikke noe problem? Du er bare litt irritert? Litt deppa? Litt maktesløs? Selvbildet er på vei til Herr Erik? Men du trenger ingen å snakke med. Dette kan du hanskes med selv. Skammen du føler er ditt problem. Du oppsøker ingen av disse stedene. Det er for skamfullt.
Alt dette svarer du ja på, men du gjør ikke noe med det, selv om du innerst inne vet at ett hvert ja du svarer på disse spørsmålene er FEIL JA… joda det vet du.
Ser du hvor lik du er? Hvor likt du tenker? Ser du at du har de samme unnskyldningene og tankene som den rusavhengige selv?
I dag er det lørdag og det kommer sannsynligvis til å gå som det alltid går. ikke for det, vi holder oss ikke bare til helger, helger er bare enda en unnskyldning vi bruker, både for oss selv og andre. Vi bruker det vi kan for å få en pause fra oss selv og vi bruker det ikke alltid bevisst. Ta vare på deg selv, men ikke slutt og elsk.
Mine egne sinnsyke rushistorier og rusliv kan du lese om i denne boken under her. Der vil du fort se hvor umulig det er å stoppe oss. Nei, jeg blogger det ikke – jeg har jo jobbet livskiten av meg for å skrive dette fabelaktige verket;)
Jeg klarer deg ikke akkurat nå. Jeg klarer ikke all fornektelsen din. Jeg klarer ikke å høre på alle grunnene til at du ikke husker hva du sa, ikke husker hva du gjorde, ikke husker hvorfor du falt.
Du skader deg og har alle mulige grunner til det, grunnene har bare aldri noe med sannheten å gjøre. Når du er psykotisk og delirisk er det fordi du er “trøtt”. Du har “jobbet så mye i det siste”. Grunnene dine til alt som skjer har ingen ende. Jeg gjennomskuer det bare fordi jeg kjenner det igjen selv. Med en gang.
Vet du hva jeg egentlig håper? Jeg håper at leveren din svikter litt mer enn den har gjort hittil. Jeg håper at legen gir deg en tid, en tid som skremmer deg. Jeg håper at du får det så vondt med deg selv at du ikke klarer å lukke opp øynene om morgenen. Jeg håper at du krymper deg i skam og skyld. Jeg håper at du får det så vondt at du må krype til korset for din egen skyld, så du endelig innrømmer for deg selv at livet ditt ikke er ødelagt fordi:
Løvet faller fra trærne om høsten
Ingen hjelper deg
Ingen vil ha noe med deg å gjøre
Du bor på feil sted
At ingen er glad i deg
Du skjønner:
Løvet faller fra trærne hver høst
Alle vil egentlig hjelpe deg
Alle vil ha noe med deg å gjøre
Uansett hvor du bor, tar du med deg hjernen din dit du reiser
Alle er glad i deg, fler enn de nærmeste
Men jeg orker uansett ikke mer for tiden. Fordi jeg er akkurat som en hvilken som helst annen pårørende, jeg tar det innover meg.
Jeg er så dum at jeg håper. Jeg håper at du skal få det bedre. Jeg tenker: denne gangen! Denne gangen har det gått så galt at Kim kapitulerer og tar i mot hjelp.
Det skjer ikke, ikke med deg heller. Og jeg burde skjønne det. Jeg burde skjønne det jeg sier til alle andre som spør, at det er helt vanlig, at de ikke må håpe mer fordi de ødelegger seg selv.
Men jeg vil ikke skjønne det!
Jeg vet at jeg ikke må håpe, ikke håpe på at det skal gå bedre denne gangen. Men jeg gjør det allikevel.
Jeg håper stadig vekk at du skal komme til meg å si at du har fått nok. Spørre meg om jeg kan hjelpe deg. Ta deg med dit hvor du kan få fred.
Jeg ser for meg at vi danser nedover en eller annen idyllisk sti, med fruktkurv, stråhatter, flagrende gevanter og er på vei til et av disse stedene. Jeg ser for meg at du får det bra. At det lyser av øynene dine igjen. At den fyldige stemmen din, som jeg elsker, har styrke igjen.
Jeg må slutte å se det for meg. For jeg har blitt en av alle de som får håpet mitt knust igjen og igjen. Jeg har kjent deg hele livet og du er i ferd med å forsvinne. Egentlig har du forsvunnet.
Den egentlige Kim, den sterke store, inspirerende Kim, den Kim som tar to skritt frem i lyset, åpner munnen og snakker så alle blir stille og tafatte av beundring. Den varme Kim som kan få hvem som helst til å smelte. Den morsomme Kim med et lass av selvironi, den Kim er borte. Forsvunnet. Jeg håper at du vil snart, fordi jeg håper å få se deg stråle igjen, men
Jeg vet at du ikke kan komme deg ut av det, fordi jeg vet at du ikke vil. Jeg vet at du har gitt opp for lenge siden og jeg savner deg. Du har forsvunnet, men jeg kan ikke la vær å vente på at du skal komme tilbake.
Kan for eksempel bli sagt i et trygt rom uten at noen reagerer negativt på det. Det er ingen som finner på å si “du må slutte”, “huff så dumt”, eller “dette går ikke”. Man møter bare gjenkjennelse.
I går var det ukeslutt på kurset, så vi hadde en lett dag. Vi brukte tiden til å dele med hverandre, dele det man har på hjertet. Det eksempelet jeg ga over her ble ikke sagt i går, for jeg gjengir selvfølgelig ingenting som blir sagt i et trygt rom. Da hadde det ikke vært trygt.
Det er allikevel sånne ting man kan si, og i tilfelle sånn man blir møtt hvis man sier det. I et sånt rom finnes det bare mennesker med egenerfaring, inkludert den som leder dagen.
Hva skjer når man føler seg helt trygg og kan si hva man vil? Når det blir mottatt, ikke bare med forståelse, men med gjenkjennelse? Når man sier noe om at man sliter og skjønner at alle som hører på har opplevd noe av det samme? Kanskje til og med verre?
Da senker skuldrene seg. De første gangene jeg oppsøkte et sånt sted, gikk det opp for meg at jeg ikke var unik. Det var utrolig lettende. I russammenheng, med den skammen og angsten som følger med, blir nemlig ordet unik negativt.
Vi går alle rundt å føler oss som den mest sinnsyke personen i verden. Ingen er så ubrukelig som oss. Vi gjemmer og isolerer oss. Vi går ut når vi er justerte nok til å tørre det, utagerer foran alle rundt oss og våkner dagen etter med faen selv ved siden av oss i senga – eller inni oss.
Det å oppdage at det finnes tusenvis av andre med de samme opplevelsene – det senker skuldrene. Når man deler på den måten, er sjansen veldig stor for å få en rusfri dag. Og det er alt vi trenger – en EN rusfri dag. Også kanskje en til hvis vi gjør det igjen…
I går byttet vi telefonummere med hverandre. Det er helg og det kan være vanskelig. Da kan det også hjelpe å snakke litt, selv om man ikke har noe å si. Retrettens telefon er åpen hele helgen. Man blir aldri registrert og man må – ingenting.
Jeg skal klare det alene! Hvordan har det gått hittil i livet for deg?
Angsten rir i kroppen, men jeg har iallefall klart å levere barna på skolen. Jeg må legge meg igjen. få det bort, sove det bort, bli borte. Barna kommer ikke hjem før fem så jeg må holde ut. Helt til de legger seg igjen. I kveld kan jeg få en ny pause.
Skrev jeg noe dumt på FB i går?
Sove litt til, jeg skal ikke møte henne før klokka to, jeg må sove bort angsten før klokka to.
Jeg skal til ruskonsulenten klokka to, kanskje…? Kanskje jeg skal prøve? Kanskje jeg kan slippe dette?
Jeg åpner døren til ruskonsulenten og møter en dame med et forståelsesfullt, irriterende smil.
Ruskonsulent: Hvordan har vi det i dag da?
Julie: (tror du jeg er tapt bak en trailer eller?) Bra.
Ruskonsulent: Hvordan er det med barna for tiden?
Julie: Bra. (Det kan du ta deg faen på at det er).
Ruskonsulenten fortsetter med sin forståelsesfulle, snille og avstandsskapende tilnærming.
Ruskonsulent: Drikker du mye for tiden Julie?
Julie: (tenker seg om litt, tross bakfylla si) Rapporteres det jeg sier her til barnevernet?
Ruskonsulenten: Ja.
Julie: Nei, jeg har ikke drukket på flere uker. Jeg holder meg til å ta en dag av gangen og det hjelper veldig (blablablablabla…)
Ruskonsulenten: Så fint å høre, du må barekomme hit når du trenger å snakke.
Heldigvis rekker jeg polet på vei hjem
Det gikk to år til
KJÆRE NAV
Kunne det ha gått annerledes? Jeg vet ikke om det kunne det den gangen, for det å hjelpe sånne som oss er et skudd i blinde. Noen ganger treffer det, men ikke hvis vi kommer inn i et rom uten trygghet, uten gjenkjennelse og likeverd . Vi kan ikke komme til et menneske som må rapportere hva man sier til – av alle, barnevernet?! Derfor hjelper det ikke å komme til dere. Det er mulig at dere må ha det sånn og sånn på grunn av ditt og datt. Javel, men det har ikke noe for seg.
De aller fleste mennesker vil beholde sine elskede barn, uansett omstendigheter. Og alle mennesker gjør det beste de kan, utifra sine omstendigheter. Jo de gjør faktisk det – utifra sine omstendigheter. Den gangen jeg var hos ruskonsulenten, var det utenkelig å ta i mot hjelp for meg med rapportering videre, jeg hadde mistet barna hvis jeg hadde sagt det som det var.
Man kan da ikke rapportere menneskers dypeste problemer og betroelser til andre? Det sier seg egentlig helt selv. Det skjer ingen andre steder. Ikke hos en advokat, ikke hos en lege (eller jo for oss rusavhengige kan det faktisk skje hos legen også?!), Ikke hos en psykolog – tenk litt.
Så hva gjør vi med det dere?
Barnevernets mest berømte setning for meg er: vi jobber for barnas skyld!
Ja, det er greit. Men da burde de kjenne til foreldrenes problemer. Jeg har enda til gode å se en barnevernskonsulent på en ruskonferanse, eller på et foredrag og ja, jeg spør salen hver gang.
Tilbake til: Hva gjør vi med det?
I går holdt jeg foredrag for Lillehammer kommune, psykisk helse – uten barnevernskonsulenter tilstede, igjen. Det var er rus-konferanse… Barnevernet må snart skjønne at de har MYE på ett sånt sted å gjøre! De har ikke filla peiling på hvordan vi fungerer, som igjen gjør at vi kan lure dem trill rundt i mange år, og vi gjør det. Vi vil beholde barna våres, som alle andre.
Så hvilket ledd mangler dere?
Dere har: ruskonsulent – barnevern og rapportering mellom de, hinsides. Men jeg forstår hvorfor, så gå videre, dra med ett ledd til.
Sett inn det trygge rommet!
Sett inn konsulenten med egenerfaring og taushetsplikt. Hvis dere vil hjelpe?
I går snakket vi mye om HVA. Hva gjør vi for å hjelpe? Behandlerne var veldig interessert i å høre fra min/vår side.
Vi er vanskelige og frustrerende å hjelpe for vi vil jo i egentlig ikke slutte, Uansett. Men nå og da, så treffer man på en og annen av oss som faktisk har fått nok, og hvis vi møter på noe annet enn taushetsplikt så gir vi opp, går hjem og ruser oss videre. Er ikke det egentlig ganske opplagt?
Vi trenger ikke bare ett trygt rom, det må også være noe som stemmer i det rommet.
Så hva hjelper oss?
Deling hjelper oss. Vi MÅ ha en konsulent som legger seg på samme nivå som oss. Alle mennesker har tross alt livserfaring. Med andre ord, en behandler burde kunne sammenligne sine egne drifter og behov med våre i ett rom hvor det foregår DELING – ikke konsultasjon! Dere har ikke nubbsjans.
Her har dere ett eksempel på sammenligning for “vanlige personer (link): DRIFTER
Hva kan dere konsultere?
At det vi driver med er farlig? At vi må ta hensyn til barna våres? At huset kan brenne ned mens vi sover ut rusen?
NEI
Det er ikke hjelp, det er moral. Moral har aldri hjulpet noen.
Dere mangler det tredje leddet, det tredje leddet burde ha egenerfaring, men har det ikke det, må det allikevel deles på et likeverdig nivå. Kompetansen må ligge i informasjon om klinikker og grupper. Har dere ikke egenerfaring, så send oss til de som har det. Det hjelper.
Dere kan ikke hjelpe barna uten å hjelpe oss først. Det hjelper ikke, da stopper det ved polet, apoteket eller gata.
Tusen takk til NAV psykisk helse på Lillehammer som var så utrolig deltagende og interesserte i går. Det hjelper det også! Ja! Og Nav Laksevåg for en tid tilbake.
Burde vi ikke snakke mer om det?
Til deg som vil følge bloggen min veldig hyggelig! klikk og lik her: FB. Det er den eneste måten å følge meg på denne portalen. Bli med meg a! Du trenger ikke å være rusavhengig av den grunn. De fleste som følger er ikke det;)
Vi ser de på gaten med knærne knukket, med pappkopp foran en nedsunket kropp – på vei mot graven.
Heroin er harde bud, det er det ingen tvil om. Jeg kan ikke la vær å tenke at heroin er en helt egen verden, men til syvende og sist? Rus er rus.
I går fikk jeg en kommentar fra en som har kuttet ut heroin. Kritikken dreide seg om at jeg og alkoholen min bare var for blåbær å regne. At jeg ikke ante hva det egentlig dreide seg om . Man kan vel si det sånn, for jeg var tross alt så full at jeg ikke visste hva noe dreide seg om. Det er helt greit med kritikk (det tror jeg vi er opplært til å si og ta i mot hele bunten). Jeg er dog mer tilhenger av den konstruktive versjonen. Det slår meg også at personen ikke har sett seg rundt, det er vel egentlig bare å gå inn på en brun bar å titte litt?
Derfor vil jeg forklare en enkel sak om rus, og da snakker jeg ikke til kritikeren – du skal få fred, men til dere der ute som er pårørende. Dere som er omgitt av “Jeg har kuttet ut rusen, nå drikker jeg bare øl”, “Alkohol biter jo ikke på meg!” “Neinei, kul’n a. Jeg rører ikke sprit”, “Slutt å mas, jeg skal ta det med ro på julaften – det blir bare en gløgg!”.
Selv har jeg f.eks ingen hang til Hasj. Jeg liker ikke å være stein, det gir meg angst. Men hvis jeg er helt rolig, ikke har noen negative tanker fra før, så kan jeg vel røyke for å få sovne? Istedenfor å se på Netflix? Jeg blir faktisk ikke opphengt i hasjen. Så da går det vel bra da? Ok, hva skjer hvis jeg røyker Hasj i to uker?
Det samme som skjer med deg hvis du er på slanker’n. La oss si at svakheten din er sjokolade, du holder deg unna lenge og er veldig fornøyd med deg selv. Det er fredag, gullrute og kos. Du spanderer på deg litt potetgull fordi det IKKE er svakheten din, det er bare litt ekstra kos og du tenker at du klarer deg med bare litt på grunn av det. Det går fint. Selvfølgelig gjør det det. Det er ikke det som trigger smaksløkene. Du spiser potetgull oftere etter det. Det går også fint. Etter en stund vil du tenke: jeg kan jo spise litt sjokolade, dette går jo veldig bra! Så kommer skuffelsen..
Det vil skje med meg hvis jeg røyker hasj også. Hjernedelen > belønningssenteret – kjenner ikke forskjellen på hva jeg får i meg, den gjenkjenner bare rusen. Den blir storfornøyd med at den får rus! Så belønningssenteret mitt er fornøyd med hasj eller hva det måtte være. Men hva med Julie? Hun liker jo best rødvin? Vips, vi er tilbake på sjokolade og potetgull. Etter en stund er Julie rett tilbake på kartongen sin på grunn av hasjen. Og den kartongen? Den er nådeløs mot Julie…
Belønningssenteret er fornøyd med belønningen. Personen har en foretrukket smak.
Å ja? Du tar bare Valium fordi legen har skrevet det ut? Vel, det driter belønningssenteret i! Det går ikke resepter gjennom hjernecellene.
Vi kaller det gjerne foretrukket rusmiddel. Hva med bare å kalle det smak og behag? Skjønner?
Veldig mange dop-avhengige undervurderer alkohol og går over til det. De blir alkoholikere. Vel, inntil personligheten deres bestemmer seg for å ta over igjen, for det gjør den til slutt. Det ender i graven med oss alle hvis vi fortsetter. Noen før, noen etter.
Så – mest til dere som er omgitt av oss: rus er rus og “bare en øl”, funker ikke i lengden. Flytte til indre Mongolia gjør heller ikke susen. Det finnes poteter å sette.
Jeg tror jeg holder meg unna tjallen i kveld, men du – bare i kveld.
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
Sier man gjerne og sier man det sånn, så legger man vel den helt død for en stakket stund. Men man legger den nok ikke bare død for andre, man legger den død for seg selv også. Det er akkurat hva vi rusavhengige liker å gjøre. Få de bort! Alle disse følelsene. Jeg gjør det selv enda, skyver de vekk og er morsom… joda, jeg kommer til å fortsette med tullet mitt for det. Som du sikkert skjønner så har dagen på Retretten gått med til
Et ord vi ikke rører. Ja for vi har da ikke sånt, vise dem skal vi iallefall ikke gjøre.
Undrertrykte følelser. Hva er det?
Nei det er ikke følelser vi skyver unna, det er faktisk medfødte følelser. Det er de som varsler oss og forteller oss om vi er på en god eller dårlig vei. Newsflash for meg! Og enda en vekker: når vi ruser oss mister vi kontakten med den varsellampen. Jeg kjenner at det stemmer, jeg har bare aldri fått høre det før, ikke tenkt over det.
Ja, det stemmer for meg. Så hva hvis jeg går litt innom angsten igjen da? Og drikker den bort? Jo det stemmer for meg det også, jeg mister kontakten med følelsene mine, gjør noe dumt. Som… ja, hva med f.eks onenightstand? (Dæven, Julies store klumpfot;) Der ja, Angsten i boks, følelsene kommer til overflaten. Få de bort igjen! Ok, helle nedpå med det nærmeste man kan få tak i. Sånn ja – følelser pakket godt ned igjen og vi kan dra på med en runde til.
Når vi ruser oss saboterer vi rett og slett oss selv
HJELP!
Edru?! Hva i h… skal jeg gjøre nå da?! Jeg vil ikke! Jeg vil ikke tenke, jeg vil ikke bli redd, jeg vil ikke bli såret eller avvist!
Jo, jeg må det, jeg må stå i det som alle andre mennesker, jeg må lære meg å tåle det uansett dybden av fortiden min. Med andre ord: jeg må lære å leve med meg selv. Det vil si: investere i mitt eget liv. Og ikke minst
SETTE GRENSER
Jeg er ikke flink til å sette grenser, ikke nå heller, men når jeg får høre at det sannsynligvis er på grunn av FRYKT, frykt for at ingen skal like meg, frykt for at ingen skal forstå meg, frykt for at jeg ikke skal bli sett, frykten for å bli forlatt, for å bli utstøtt for å miste, ja da kjenner jeg meg igjen – hvis jeg bare tør å innrømme det. Da blir jeg trassig – trassig på riktig måte. Det får meg til å ville lære meg å sette grenser. Og det er det vel bare jeg som kan gjøre? Den eneste måten jeg kan gjøre det på tror jeg, er å møte meg selv i døra, eller frykten min i døra da..
Jeg må gjøre ting for min egen skyld, ikke for andres (ærlig talt, det fyller vi jo dagen med uansett – hensynet til andre). Her vil jeg gjerne minne om hva jeg personlig oppfatter som egenpleie også. For vi må kjøre egenpleie hard for å bli edru, og orden høres så fornuftig ut. Det høres ut som gulerøtter og gym spør du meg. Vel, det er det ikke!
EGENPLEIE ER:
Whatever makes you tick!
Mine er:
Se på dårlige serier på Netflix til jeg sovner
stå opp tidlig å være for meg selv
Gjøre akkurat som jeg vil så lenge det ikke går utover andre
Kose meg med dyna mi, den tar jeg med meg over alt
Hva jeg ikke gjør:
Gå på fest og bli der lenge fordi noen andre sier at de vil ha meg der
Gå på Kafe med venninner, sitte der i fem timer å drikke grønn te. Det er ikke gøy å drikke grønn te i fem timer på en pinnestol!
Ja – litt sånne ting, og der er jeg streng med meg selv!
Jeg gjør ikke på død og liv som andre vil, men jeg forventer heller ikke det motsatte.
La oss si at du vil slutte å ruse deg, men det vil ikke partneren din? Vel, det er det ditt liv og ditt edruskap du må ta vare på, hva han/hun gjør kan ikke du gjøre noe med. Må du gjøre det slutt? Vet ikke, kanskje… det vet du selv best.
Prøv å tving en rusavhengig til å slutte… (Her kommer ett av Rita’s gullkorn og hun har mange) Hva skjer hvis du låser meg inne? Jeg tenner på gardinene og brenner ned huset… for en drink skal jeg ha!
Dere – det kan jeg skrive under på – du kommer bare ikke i veien for meg og drinken min!
Jeg har alltid sagt (alltid og alltid… etter at jeg ble edru) at jeg ikke sluttet for barnas skyld. Det er hardt, men det er sant – det går ikke.
Hvis du vil slutte, må du sette et mål for bare deg: hva kan JEG få ut av det. Sorry, sånn er det og sånn blir det.
Det å gi opp rusen er en sorgbearbeidelse som gir assosiasjoner til tap, derfor må du ha et mål for din egen skyld.
Hva gjorde jeg feil forrige gang jeg prøvde, og hva kan jeg gjøre nå – i forhold til målet mitt.
Du som ikke er rusavhengig kan nok sammenligne deg med dette hvis du setter inn i det å sammenligner det med noe i din egen hverdag. Vi har dem nemlig – disse følelsene og patetiske jævler er neppe noen av oss for det. Følelser opptar vel mesteparten av hjernen?
Herregud så sliten jeg ble i dag… det var mye å ta inn og det er deilig!
Selv om vi ikke kan stoppe for andres skyld, for barna eller partnerens skyld – er visse følelser alltid der selv om det ikke virker sånn på andre. Som disse:
Ahhh… atter en tidlig morgen med stillhet i huset. Det er alt som skal til for å sannsynligvis få en bra dag – for meg. Så jeg sprekker ikke i dag.
Den sprekken blir jeg også til stadighet spurt om, særlig med tanke på at det jeg gjør er så offentlig. Jeg synes ikke det er noe rart spørsmål, det er en helt naturlig følge. Folk spør meg om jeg ikke er redd for å sprekke.
Nei. Det kan selvfølgelig skje, sykdommen er kronisk, men hei! Det jeg gjør er mildt sagt preventivt for meg også. Det var på denne måten jeg sluttet å kaste opp da jeg var 18 år også – alle rundt meg visste om det til slutt – dog ikke offentlig.
Alt jeg egentlig gjør er å stå opp tidlig og forholde meg til dagen i dag. Selvfølgelig må vi alle planlegge ting og tang, men det er også det hele, planlegging av noe som ikke skal skje enda.
Andre gjør andre ting. Mediterer, går gjennom konsekvenser i hodet, ser seg i speilet og minner seg selv på at de er bra nok (ikke dumt!) og mange andre ting. Man finner ut hva som funker for seg hvis man tar seg tid til det. I dag er jeg spent på hva Rita skal snakke om på Retretten og jeg gleder meg til å gjøre lekser – hvis jeg får det til da. Jeg gleder meg ikke like mye til å slipe ferdig gulvet;)
Så nei, jeg er ikke redd for å sprekke i dag. Må man forresten være alkoholiker for å tenke en dag av gangen, eller har du noen garanti for i morgen?
