Lekser Retretten 17.11.2917
Jeg klarer det ikke helt, jeg drakk i går. Det eneste jeg kan trøste meg med er at jeg er her i dag.
Ja og det er mer enn nok!
Kan for eksempel bli sagt i et trygt rom uten at noen reagerer negativt på det. Det er ingen som finner på å si “du må slutte”, “huff så dumt”, eller “dette går ikke”. Man møter bare gjenkjennelse.
I går var det ukeslutt på kurset, så vi hadde en lett dag. Vi brukte tiden til å dele med hverandre, dele det man har på hjertet. Det eksempelet jeg ga over her ble ikke sagt i går, for jeg gjengir selvfølgelig ingenting som blir sagt i et trygt rom. Da hadde det ikke vært trygt.
Det er allikevel sånne ting man kan si, og i tilfelle sånn man blir møtt hvis man sier det. I et sånt rom finnes det bare mennesker med egenerfaring, inkludert den som leder dagen.
Hva skjer når man føler seg helt trygg og kan si hva man vil? Når det blir mottatt, ikke bare med forståelse, men med gjenkjennelse? Når man sier noe om at man sliter og skjønner at alle som hører på har opplevd noe av det samme? Kanskje til og med verre?
Da senker skuldrene seg. De første gangene jeg oppsøkte et sånt sted, gikk det opp for meg at jeg ikke var unik. Det var utrolig lettende. I russammenheng, med den skammen og angsten som følger med, blir nemlig ordet unik negativt.
Vi går alle rundt å føler oss som den mest sinnsyke personen i verden. Ingen er så ubrukelig som oss. Vi gjemmer og isolerer oss. Vi går ut når vi er justerte nok til å tørre det, utagerer foran alle rundt oss og våkner dagen etter med faen selv ved siden av oss i senga – eller inni oss.
Det å oppdage at det finnes tusenvis av andre med de samme opplevelsene – det senker skuldrene. Når man deler på den måten, er sjansen veldig stor for å få en rusfri dag. Og det er alt vi trenger – en EN rusfri dag. Også kanskje en til hvis vi gjør det igjen…
I går byttet vi telefonummere med hverandre. Det er helg og det kan være vanskelig. Da kan det også hjelpe å snakke litt, selv om man ikke har noe å si. Retrettens telefon er åpen hele helgen. Man blir aldri registrert og man må – ingenting.
Jeg skal klare det alene! Hvordan har det gått hittil i livet for deg?
Lekse nr 1 kan du lese HER
Veldig koselig om du vil følge meg, den eneste måten å gjøre det på er å gå inn og like denne siden: FB. Håper vi ses der!
