Hva skal vi gjøre? Hun vil ikke slutte!

Kjære dere, både kjente og ukjente!

Da jeg begynte denne bloggrunden for bare noen uker siden, tenkte jeg på det som en liten test for meg selv. Jeg liker å skrive, men hvis jeg skal bruke en plattform må jeg fokusere på noe? Hva kan jeg? Hva er interessant for både andre og meg? Jeg prøvde meg på rus (jeg synes det er spennende selv, hvis jeg får lov å bruke det ordet). Og det viser seg at dere også synes det, så jeg fortsetter. Jeg ser at dere deler og kommenterer og jeg er VELDIG glad for det! (Jeg sier ikke takknemlig, det har blitt et rus-ord jeg er lei av). Tusen takk for alt dere sier og gjør!

Dette er tross alt ikke bare spennende, så langt ifra. Jeg får mange spørsmål, de fleste av dem er grunnleggende. Det skulle bare mangel – rus er et problem uten fasit. Med fare for å gjenta meg selv på denne flaten, har jeg blitt spurt av noen av dere om å svare på spørsmål her inne, noe jeg selv synes er veldig inspirerende å givende. For å svare ordentlig, må jeg samtidig gå inn i meg selv. Holder det meg edru? JA – uten tvil.

Dere kan bare spørre meg om hva som helst. Det kan være om meg, om dere, om de rundt dere, om hva som helst. Det er nok av innbokser å gå til og dere kan gjerne bare komme med stikkord hvis dere vil det. Infoen min står her: OM

Jeg begynner med det de fleste brenner inne med, og dere kan lese om min egen opplevelse av å være pårørende her:

Kjære Kim, Kan Du Komme Tilbake 

 

Leserspørsmål:

Hun prøver, men får det ikke til. Jeg vet ikke om hun vil helt, fordi hun legger seg inn og går på antabus noen ganger, men det virker som om hun bare venter på neste gang hun kan drikke og hiver seg på? Hun har jo barn og er glad i familien sin? Hvordan kan vi hjelpe henne?

Først litt om henne, eller OSS – vi som er avhengige er helt like på dette område:

Først av alt: hun har det vondere enn du tror. Hun har mer angst enn det som er synlig, og hun skammer seg mer enn du kan se for deg. De gangene du påpeker noe hun har gjort, setter henne på plass eller sier fra på annen måte – har hun allerede gjort det selv, og det til gangs.

Det gjorde hun i det hun våknet. Hun våknet mye tidligere enn du tror. Det virker som om hun sover langt utover dagen noen ganger. Det hun egentlig gjør, er å kaste seg rundt i sengen i angstrier. Hun får pauser og det ser ut som om hun sover. I pausene ber hun til hva det måtte være om å få sove litt til for og få det bort. Få seg selv bort. Synke under jorden. Det går ikke. Hun faller ut og inn av lette søvner til hun må gi opp å møte dagen. Hun tar på seg en maske, beskylder verden rundt seg for smerten og venter på neste pause. Neste drink.

Jeg mener allikevel ikke at du skal holde kjeft. Det er klart du må si noe, dette går utover deg også.

Vi vil ikke helt. Ingen av oss vil helt. Sannsynligvis ikke du heller, men du kan drikke – vi kan ikke. Det er allikevel det vi ser etter for å la oss selv få lov til å fortsette. Vi ser oss rundt, ser på andre, og normaliserer oss selv. Vi blir alltid fullest, men det ser dere – vi innbiller oss at alle rundt oss i selskapet er på samme nivå, der og da (selv om vi innerst inne vet sannheten). Vi får angst dagen etter, men normaliserer det også – gjerne med en ny runde for å ta bort angsten. Oppå det hele, er det ikke sikkert at vi ser på det sånn selv. Vi reparerer ikke alltid i egne øyne.

Vi drikker jo igjen for å kose oss?! Fordi det er lørdag, julaften, 17 mai, tirsdag (herregud! Wenche Foss drakk da på tirsdager?!), fordi vi er slitne i dag, vi har jobbet så mye, det er sol, det er regn, vi er deppa – og ikke minst: GLADE! Jeg hadde ikke tenkt over det før Rita Nilsen sa det på Retretten – da ble det helt soleklart for meg. HAPPY er en av de største farene:

Tenk deg a? Hvis man er skikkelig glad for noe – hva som helst. Ja? Da må man jo toppe det da!? Man må kose seg å understreke kosen, nyte hverandre, det fine været, den gedigne festen, feiringen. Klart det! Skål!

Vi fungerer egentlig ganske likt som dere. Det er ett ord som skiller oss: avhengighet. Vi er 50 ganger dere når det kommer til å belønne oss selv. Og 50 ganger dere når det kommer til konsekvensene av belønningen. Vi har alt dere har: barn, jobb, penger, treningsstudio og vi holder fast ved at vi er normale selv – for å drikke, så lenge vi kan. Hva skal vi gjøre istedenfor? Ikke tenk alternativer nå – du kan gjøre noe istedenfor, men ikke vi, vi har ingen alternativer i hode og vi leter ikke heller. For å forstå oss og hjelpe deg selv, burde du prøve å akseptere at du ikke forstår oss. Det hjelper deg faktisk litt.

 

Jeg får også mange spørsmål om Antabus:

Det er mulig at noen ser på antabus som forebyggende. Som et verktøy til å stoppe alkoholinntak. Det er også alt det er. Det hjelper ikke i lengden, fordi det er hjernen som vil ha rus. Ikke kroppen (du kan lese om det i leksene mine). Driften og avhengigheten pågår uansett medikamenter. Hvis man ikke legger seg helt flat og innser at man er hjelpeløs mot avhengigheten, vil ikke antabus gjøre noe annet enn å gi deg hjerteklapp, for til slutt drikker vi på det også. Vi finner løsninger for å drikke rundt “medisinen”. Du kan si det sånn, jeg og mange med meg anbefaler det ikke. Har du først begynt å jobbe med hjernen for og slippe – skifte ut harddisken så og si, så trenger du ikke medisin. Men til syvende og sist – det som får deg i mål, får deg i mål. Du må bare huske at rusavhengighet er ferskvare og et edruskap må holdes ved like for resten av livet. Det høres kanskje ikke sånn ut, men det kan faktisk bli gøy. Jeg har det iallefalll veldig gøy;) Hjernen er helsprø og det er morsomt å jobbe den, for en masse!

 

Hvordan kan dere som familie hjelpe?

Vi begynner med: DET KAN DERE IKKE

Så fortsetter vi med hvorfor:

Hvis jeg forteller deg at du kan det, så sender jeg deg i en avgrunn av håpløshet. Du er allerede preget.

Du følger allerede mønsteret til den rusavhengige. Du vet aldri hvor du har personen, selv når personen er “edru”. Personen kan være i dårlig humør uten at du skjønner hvorfor, og du går rett til å unnskylde din eksistens, hva du nettopp sa og lusker unna med halen under bena. Personen har gjerne sagt noe til deg som både treffer og og stikker. Vi er kanskje justerte, men vi er kjempeflinke til å argumentere, sette på plass og gi oss selv vei. Du er en god nummer to – alltid!

Det er stor forskjell på promillefri og edru. Edru er noe du blir over lengre tid av å jobbe hardt og jevnt for og bli det – jobbe med deg selv. Promillefri er noe du er hvis du ikke har promille. Gjerne over tid også. Hjernen har den samme driften og personen venter egentlig bare på neste drink. Uansett om det er en dag, fire uker eller et år. Personen har den samme uberegnelige oppførselen (selvfølgelig i mindre forstand). Noen kaller det periodedranker og det er mistenkelig nok oftest de berørte som kommer med den unnskyldningen på veiene av personen: “ja, men han drikker jo bare i perioder og det er ikke så rart! Så mye som han har å tenke på hele tiden. Ja? Tenk deg alt han har gått igjennom a!”. Jeg kan godt skrive mer om periodedrankeren hvis det er interesse for det.

Og der stønnet jeg for meg selv. Fordi det er slitsomt å fortelle dette. Jeg vil nemlig hjelpe deg som er pårørende. Det første jeg vil, er å si at noe hjelper, at det er noe du kan gjøre, men da lyver jeg.

Hvis vi allikevel skal nyansere litt… du kan fortsette å elske, du kan være i personens liv, du kan ha det vondt fordi det gjør vondt. Jeg vet at du ikke slutter å håpe for jeg gjør det selv. Men du får ikke lov av meg! Det knuses! Hvis personen slutter så er det fordi personen har fått det så vondt på egenhånd at det bare er en utvei.

Kunnskap hjelper, hvis du ikke har lest leksene mine fra Retretten så kan du gjøre det på neste linken og få et lite innblikk: HER

 

Du kommer ikke i veien for meg og drinken min, du bare peser, gå vekk!

 

Hvis du stenger meg inne setter jeg fyr på gardinene for å brenne ned huset

                                                                                                            – Rita Nilsen

Hva jeg anbefaler:

Retretten

Trasoppklinnikken

AA

NA

Meg eller andre med egenerfaring

For Pårørende

Al-Anon

Retretten

Kirkens bymisjon

LMS

Men du? Trenger du hjelp du da? Du som bare er berørt? Klart ikke det…

Det er jo ikke din skyld, er det vel? Nei det er det ikke. Du har jo ikke noe problem? Du er bare litt irritert? Litt deppa? Litt maktesløs? Selvbildet er på vei til Herr Erik? Men du trenger ingen å snakke med. Dette kan du hanskes med selv. Skammen du føler er ditt problem. Du oppsøker ingen av disse stedene. Det er for skamfullt.

Alt dette svarer du ja på, men du gjør ikke noe med det, selv om du innerst inne vet at ett hvert ja du svarer på disse spørsmålene er FEIL JA… joda det vet du.

Ser du hvor lik du er? Hvor likt du tenker? Ser du at du har de samme unnskyldningene og tankene som den rusavhengige selv?

 

I dag er det lørdag og det kommer sannsynligvis til å gå som det alltid går. ikke for det, vi holder oss ikke bare til helger, helger er bare enda en unnskyldning vi bruker, både for oss selv og andre. Vi bruker det vi kan for å få en pause fra oss selv og vi bruker det ikke alltid bevisst. Ta vare på deg selv, men ikke slutt og elsk.

 

Mine egne sinnsyke rushistorier og rusliv kan du lese om i denne boken under her. Der vil du fort se hvor umulig det er å stoppe oss. Nei, jeg blogger det ikke – jeg har jo jobbet livskiten av meg for å skrive dette fabelaktige verket;)