Kjære Kim. Kan du komme tilbake?

Categories Blogg

Jeg savner deg

Jeg kaller deg Kim fordi Kim kan bety både mann og kvinne.

Så kjære Kim

Jeg klarer deg ikke akkurat nå. Jeg klarer ikke all fornektelsen din. Jeg klarer ikke å høre på alle grunnene til at du ikke husker hva du sa, ikke husker hva du gjorde, ikke husker hvorfor du falt.

Du skader deg og har alle mulige grunner til det, grunnene har bare aldri noe med sannheten å gjøre. Når du er psykotisk og delirisk er det fordi du er “trøtt”. Du har “jobbet så mye i det siste”. Grunnene dine til alt som skjer har ingen ende. Jeg gjennomskuer det bare fordi jeg kjenner det igjen selv. Med en gang.

Vet du hva jeg egentlig håper? Jeg håper at leveren din svikter litt mer enn den har gjort hittil. Jeg håper at legen gir deg en tid, en tid som skremmer deg. Jeg håper at du får det så vondt med deg selv at du ikke klarer å lukke opp øynene om morgenen. Jeg håper at du krymper deg i skam og skyld. Jeg håper at du får det så vondt at du må krype til korset for din egen skyld, så du endelig innrømmer for deg selv at livet ditt ikke er ødelagt fordi:

 

Løvet faller fra trærne om høsten

Ingen hjelper deg

Ingen vil ha noe med deg å gjøre

Du bor på feil sted

At ingen er glad i deg

 

Du skjønner:

Løvet faller fra trærne hver høst

Alle vil egentlig hjelpe deg

Alle vil ha noe med deg å gjøre

Uansett hvor du bor, tar du med deg hjernen din dit du reiser

Alle er glad i deg, fler enn de nærmeste

 

Men jeg orker uansett ikke mer for tiden. Fordi jeg er akkurat som en hvilken som helst annen pårørende, jeg tar det innover meg.

Jeg er så dum at jeg håper. Jeg håper at du skal få det bedre. Jeg tenker: denne gangen! Denne gangen har det gått så galt at Kim kapitulerer og tar i mot hjelp.

Det skjer ikke, ikke med deg heller. Og jeg burde skjønne det. Jeg burde skjønne det jeg sier til alle andre som spør, at det er helt vanlig, at de ikke må håpe mer fordi de ødelegger seg selv.

Men jeg vil ikke skjønne det!

Jeg vet at jeg ikke må håpe, ikke håpe på at det skal gå bedre denne gangen. Men jeg gjør det allikevel.

Jeg håper stadig vekk at du skal komme til meg å si at du har fått nok. Spørre meg om jeg kan hjelpe deg. Ta deg med dit hvor du kan få fred.

Jeg ser for meg at vi danser nedover en eller annen idyllisk sti, med fruktkurv, stråhatter, flagrende gevanter og er på vei til et av disse stedene. Jeg ser for meg at du får det bra. At det lyser av øynene dine igjen. At den fyldige stemmen din, som jeg elsker, har styrke igjen.

Jeg må slutte å se det for meg. For jeg har blitt en av alle de som får håpet mitt knust igjen og igjen. Jeg har kjent deg hele livet og du er i ferd med å forsvinne. Egentlig har du forsvunnet.

Den egentlige Kim, den sterke store, inspirerende Kim, den Kim som tar to skritt frem i lyset, åpner munnen og snakker så alle blir stille og tafatte av beundring. Den varme Kim som kan få hvem som helst til å smelte. Den morsomme Kim med et lass av selvironi, den Kim er borte. Forsvunnet. Jeg håper at du vil snart, fordi jeg håper å få se deg stråle igjen, men

Jeg vet at du ikke kan komme deg ut av det, fordi jeg vet at du ikke vil. Jeg vet at du har gitt opp for lenge siden og jeg savner deg.  Du har forsvunnet, men jeg kan ikke la vær å vente på at du skal komme tilbake.

Din Julie

 

 

 

13 kommentarer

13 thoughts on “Kjære Kim. Kan du komme tilbake?

  1. Det er så bekreftende vondt og godt å lese det du skriver. Jeg er vokst opp med en Kim som far. Det er mange år siden jeg sluttet å håpe på noe som helst. Selv om det er vanskelig å håpe så er det vanskelig å slutte også.

  2. Anonym: Ja, vi kan jo ikke stenge av følelsene. Noen ganger tenker jeg at hvis vi bare vet om det, vet at vi ikke kan hjelpe og at det ikke nytter å håpe uten å bli knust utallige ganger, så hjelper det kanskje litt <3

  3. Oi dette var sterkt å lese, det var som om jeg skulle skrevet det selv. Har/hadde mannen i mitt liv som du beskriver “Kim” Tårene triller og jeg vet at jeg har gjort det riktige ved å forlate han atter en gang. Fordi jeg må berge meg selv. Å leve med en alkoholiker i mange år gjør noe med meg som pårørende, til slutt går det bare ikke lenger, det er det vanskeligste jeg har gjort i løpet av mitt liv men jeg orker ikke mere, orker ikke flere løfter og i all galskapen så håper jeg at dette kan være redningen for han også. At han blir stående alene og kanskje da skjønner problemet sitt. Tusen takk for at du skriver denne bloggen. En viktig blogg. Du er tøff. <3

  4. Hei,
    Er det riktig som medavhengig å maksimere krisen for den avhengige ?
    Er ruskonsulenter og andre i hjelpeaparatet for snille og egentlig bare hjelper til slik at en kan forsette og ruse seg?

  5. Tore: Takk for spørsmålet Tore:)
    Maksimering tas i mot som moral og veggen går ned. Problemet er at veggen går ned uansett hva dere sier, det er derfor jeg er ute etter å bryte ned håpet deres. Litt banning i kjærka fordi håp i seg selv ikke burde brytes ned. Derfor er det veldig viktig at medavhengige klikker inn på å ta vare på seg selv! Vi slutter ikke. Bare hvis vi har fått nok. NOK: et frustrerende ord, hva pokker er NOK?! Nok er individuelt og det er ikke alle som får nok før di havner i graven. Derfor må dere passe på dere selv. Ikke utestenge, men passe på deres egne følelser så dere ikke blir dratt med helt ned. Jeg vet at dette er utilfredstillende å høre. Rus har ingen fasit, bare individualitet.

    De fleste ruskonsulenter har ikke egenerfaring og kan derfor ikke møte oss som likesinnede – derfor er det ingen hjelp å få, egentlig. De stedene jeg har linket til i innlegget hjelper derimot veldig! De har alt vi trenger for å bli trygge, slippe angst og skam – det tar bort behivet for rus til slutt.
    Hvis du leser innlegget mitt: “Kjære Nav, Dere Mangler ett Ledd” ser du tydeligere hvorfor Ruskonsulenter ikke kan hjelpe hele veien til mål. Den ligger under fanen FYLLIK – bok (Linker aktiviseres ikke i kommentarfeltet her, så derfor tittelen).
    Bare spør videre, jeg vet at det er til å knuse glass i hendene med;)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.