Fylliker på innboks. Ælkiser i hvert hjørne. Konsulenter i bunnen av flaska.

Reklame | Reklame/Annonselenker Bangerhead

Du skulle bare visst hvor mange det er av deg, hvor vanlige du er og hvor vanlig jeg er. Vi kryr.

Hadde du visst det og skjønt det, så hadde kanskje angsten minsket litt og skammen lettet.

Du er ikke et unikum og du har sannsynligvis ikke driti deg ut no’mer enn naboen. Du vet, han som bor på toppen av allèen. Roar i merce-caben. Roar som ikke en gang passer inn på Bygdøy, for ikke å snakke om Nina som går rett inn i gjengen på Høvik. Eller Morten som sitter på Grorud i en fyrstikkeske. Også Turid da! Turid, på Norstrand, i kråkeslottet sitt med de Shabby Chice møblene fra Home & Cottage. Stukkaturet i taket på Frogner er grått av støv, men fint er det – på avstand. Alt var egentlig litt finere før, og alt skal bli bra igjen hvis du bare drikker litt mindre, kutter ut den ene pillen eller streken. Samma hva, bare litt mindre. 

Du er

lærer

psykolog 

Arbedsløs som en følge

ruskonsulent 

barnevernspedagog 

sykepleier  

Advokat

professor 

Behandler

og du jobber i NAV

En ting du ikke gjør, er å jobbe i teateret, du er heller ikke musiker. De spiser tydeligvis bare gulrøtter for tiden. Du er som regel ikke kunstner i det hele tatt. Jeg tror faktisk ikke at utøvere har noe problem? Rus er en grunnleggende faktor for å uttrykke seg selv ordentlig – på fritiden vel og merke (med unntak av musikere, en øl eller femten på scenen er obligatorisk, og litt gratis). Å jada, jeg klarer å skille fritid og jobb. Ikke noe problem. De andre ser det, men de sier ingenting. Det gjør man ikke i denne bransjen. De kan ikke ta meg, for jeg er dyktig. Synd at den Absinten ikke er det samme som før, på Van Goghs tid. Den ene øreflippen min er også litt skeiv når jeg tenker meg om. Jaja, jeg får holde meg til rødvinen, mens jeg pugger tekst, maler “Utrykk i Blått”, drar den beste soloen ever og skriver blankvers på svensk for å gå dypere inn i materien. I morgen skal jeg bare holde ut til oppgavene mine, jobben min er gjennomført , det gjør jeg hver dag, ikke noe problem. Jeg må bare rekke polet igjen før det skjer. Huske å ta med sekken. Jeg har ikke veske lenger. Det er mer praktisk med sekk. Til utstyret mitt. Arbeidsutstyret vel og merke. Jeg holder ut og jeg er flink. Tross alt. Ingen kan ta meg på det. Så lenge sekken er med.

Du trenger ikke en gang å føle deg truffet under disse titlene, for det er mange av deg – under samme tittel. Jeg kunne ramset opp fler. Poenget er at du er vanlig. 

Avstanden du har bygget opp til verden og de rundt deg, synes nesten ikke en gang. Den synes noen ganger, men ikke alltid. Ikke nok til at noen kan ta deg. Og hvis de tar deg, så kan du snakke deg rundt det en stund til. Dessuten tar de feil, de er bare ute etter deg. For det er det de fleste egentlig vil. Ta deg.

Du er akkurat som meg og du er helt vanlig. (har jeg allerede sagt det?)

De ville ta meg også. Alle sammen. Egentlig.

Nå for tiden vil ingen ta meg. Rart? Kanskje det bare var meg? Kanskje det bare var jeg som ville ta meg? Kanskje de bare ville meg godt? Var bekymret, men ikke visste hva de skulle gjøre? Kanskje jeg ikke en gang er så udugelig som jeg trodde? Ikke så stygg? Ikke så feit og ikke så slem? Det var bare en måte å finne ut av det på. Jeg måtte slutte for å se hvem jeg egentlig er. Jeg vet ikke helt hvem jeg er enda. Men jeg vet mye mer enn jeg gjorde i selvrealiserende selskap med studen Vodka.

I går var det lørdag, du drakk i går, du drakk ikke på tirsdag, du skal ikke drikke i dag, eller jo… kanskje litt, det er søndag. Men ikke hver dag, bare noen ganger. Bare i perioder, eller bare annen hver dag. Det kan ofte bli hver dag, men ikke alltid. Noen ganger er det til og med bare øl, da er det ikke så farlig. For ikke å snakke om den gangen du holdt deg i to måneder.

Det har gått for langt, men ikke helt. Jobben er mistet, sparken er rundt hjørnet, jobben går bra fordi ingen sier noe der enda.

Antabusen ligger i skuffen, eller noen ganger i glasset på vei til munnen. Den tas, den virker… littegrann. Så virker den ikke lenger. Fordi det ikke egentlig er kroppen som vil ha rus. Det er hodet. Antabus virker ikke for hodet ditt. Det er bare du som virker i hodet ditt.

Angst. 

Du dukker opp på innboksen min, telefonen min, mailen min for å gjøre noe, men du vet ikke helt hva, for du vil ikke helt. Og det er helt greit. Det er faktisk dritbra. Det er starten på noe og noe er nok. Jeg har ingen krav til deg, de finnes ikke fordi dette tar tid. Jeg har tid og jeg vet ganske godt hvordan du har det.

Det er ikke så mye jeg måtte ha vridd på, i dette innlegget, for å få det til å stemme for en pårørende. Litt, men ikke så mye.

Kom hit, vi kan snakke om meg, så du slipper å snakke om deg. Et slags foredrag for alle.

Julie Winges Forum

Hvis du ikke vil komme kan du følge meg HER. Her er vi mange, ikke alle er rusavhengige. Vi er faktisk helt vanlige;)