Øynene spretter opp i panikk, jeg hører Disney Channel i stua. Jeg kan nesten puste – barna er i gang for egen maskin. Jeg er under dyna.

Det fyker en iskald jernpil gjennom kroppen. Angst

Byggmester Booob! Kan det fikses? Byggmester Booob! Klart det kan!

Kroppen kaster seg ukontrollert fra side til side. Gud velsigne Disney Channel. Dyna hjelper ikke. Hva var det som skjedde i går? Den velkjente angsten sier sitt, men ikke hva. Jeg husker ikke. Masse mennesker.

Det demrer. Julaften? Ja, det var det. Det er morgen, det er første juledag. Ticks. Kast. Jeg må klare å sove litt til. Sove det helt bort – nå. Jeg sender en takk til satellittene som tar seg av barna en stund til. Bare litt til? Jeg orker ikke enda.

«Er dere sultne?» Faen! Stemmen til tanten min runger fra kjøkkenet. Det demrer litt til. Ikke nok med at tanten min har overnattet, kusinen min er her også med den lille babyen sin.

Jeg husker at jeg på død og liv skulle vise tanten min det nye anlegget. Jeg husker at jeg sa: «Slapp av, alle sover nå og de er oppe i andre etasje så de hører ingen ting. Det er på tide at vi koser oss litt og hører på Floyd, vi ser hverandre jo så sjeldent.»

Jeg husker ikke mer enn det. Jeg husker ikke at tanten min gikk og la seg, og jeg kan ikke bære å huske det fordi det blir for svart.

Julaften gikk vel helt fint den vel? Jeg drakk jo ikke ordentlig før barna hadde lagt seg? Jeg drakk jevnt ja, men gjør ikke alle det da? Det er vel lov å ta en liten fest etter at alle har lagt seg? Jeg hadde stått på hele desember og laget det så koselig for barna som bare det. Jeg fortjente jaggu meg en liten utblåsning til slutt.

Alle lo og hadde det koselig i går? Jo da. Jeg husker det nå. Jeg var helt fin da de dro. Alle ga hverandre klemmer og virket fornøyde. Gjorde de ikke det da? Vi var vel bare i godt humør alle sammen? Dessuten hadde de andre drukket vin også, og da er vel alt som det skal være? At man skal ha det litt koselig etter en sånn kveld skulle da bare mangle. Det synes nok alle.

Jeg får ikke sove mer. Det går ikke. Ok, jeg får bare gå ut på kjøkkenet å late som ingenting.

«God morgen, Julie, og takk for i går. Det var så hyggelig at det var så mange her, vi var jo hele familien jo! Det er så sjeldent vi samles på denne måten,» klinger det fra den glade tanten min. Kusinen min smiler bekreftende over skulderen hennes. «Jo, det var kjempehyggelig. Jeg håper dere har sovet godt i natt.» Jeg prøver å klinge like lettvint og voksent tilbake. Det demrer enda mer.

Natten før prøvde jeg å få med tanten min på «nachspiel». Yes! Alle barn i seng, på tide med juleparty. Jeg husker ikke mer, kanskje jeg husker feil? Fy faen, jeg håper at jeg husker feil.

«Du Julie, vi må nesten kjøre mot byen nå vi. Babyen skal snart sove igjen. Jeg ga barna dine frokost og de er riktig så fornøyde.» «Jeg skjønner. Dere får kjøre forsiktig da.» Er det ikke det man sier når man skal oppføre seg ordentlig? «Ha det bra, Julie, og tusen takk for en flott julaften.»

Hadde jeg holdt maska nå?

Jeg husker akevitt, jeg husker høy musikk.