Når vi drikker vil vi ha kontroll over hele forestillingen,
akkurat som en skuespiller.
Vi insisterer på å bestemme alt: lyset, koreografien, sceneutstyr og hva menneskene rundt oss skal gjøre og si.
Hvis bare prosjektet ville holde seg på plass!
Hvis bare folk kunne gjøre som vi ønsket!
Da ville det blitt en fantastisk forestilling, og alle, inklusive oss selv, ville bli fornøyde.
Livet ville bli deilig.
I forsøket på å gjennomføre prosjektet, kan skuespilleren enkelte ganger være reneste geniet!
Hun kan være både vennlig og omtenksom.
Tålmodig og generøs.
Til og med vennlig og selvoppofrende.
På den annen side, kan skuespilleren vår også være simpel, egoistisk og uredelig.
Som hos folk flest, er det gjerne en blanding av alt.
Hva er det som egentlig skjer?
Forestillingen blir ikke så bra allikevel.
Hun begynner å synes at livet ikke behandler henne rettferdig.
Hun setter seg selv enda mer i sentrum.
Ved neste sjanse blir hun enda mer krevende eller elskverdig.
Alt etter som.
Fremdeles passer ikke forestillingen henne.
Den funker ikke helt.
Hun innrømmer at kanskje litt av det kan være hennes egen feil,
men er overbevist om at alt egentlig er mer de andres skyld.
Hun blir sint, indignert og synes synd på seg selv.
Hva er grunnproblemet hennes?
Er hun ikke i virkeligheten egoist, til og med når hun forsøker å være snill?
Er hun ikke offer for selvbedraget som sier at hun kan riste glede og lykke ut av denne verden hvis hun bare gjør det bra ellers?
Er det ikke tydelig for alle medspillere at det bare var det hun ønsket?
Skuespilleren vår er selvsentrert, egoistisk som folk kaller det.
Hun ligner den avgåtte gründeren som slapper av i sydens sol om vinteren,
og klager over de sørgelige tilstandene i landet.
Hun ligner presten som klager over tidens synder og er sikker på at alt vil bli så mye bedre hvis bare resten av verden oppfører seg skikkelig.
Tanker og følelser er roten i avhengighet.
Uansett store eller små, uansett diagnoser eller ikke.
Drevet av hundre former for frykt, selvbedrag, egoisme og selvmedlidenhet, tråkker vi på menneskers tær.
Og de tar igjen.
Fremfor alt må vi alkoholikere kvitte oss med denne egoismen.
Vi må, ellers dreper den oss.
Det er den som driver oss til glasset.
(Rappa fra Bill W’s store bok og redigert litt av meg Julie)
Ja, som med andre sider av livet også, så er man jo avhengig av at de andre spiller sine roller også. Helst som vi vil.. Men det gjør de jo ikke alltid. Så det er mulig en liten omskriving av egen rolle er det eneste som hjelper, i de fleste spørsmål her i livet 🙂 Det er seg selv og dem man gjør man må stole på 🙂
Spot on Frodith!
Det er også sånn veien til et solid edruskap utfolder seg,
Litt utover i prosessen oppdager man at verktøyene man bruker handler mest om videreutvikling i selve livet.
Det er bare begynnelsen av prosessen som handler om rus.
Denne teksten for eksempel, er tatt fra grunnleggeren av Anonyme Alkoholokere:: Bill W.
Jepp!
Livet er ferskvare 😘❤️