Sabotasje ja.
Det var det det var. Hverken mer eller mindre.
“Jammen i alle dager! Jeg må da få lov å kose meg!?
Akkurat som om ikke jeg står på hele dagen. Jeg er jo alenemor!
Nå må de legge seg så jeg kan få litt tid for meg selv”.
Sa jeg til meg selv.
Neida!
Det trengte ikke å være noen der for å si det til meg.
Autopilot-skravla trenger ikke hjelp.
Ikke for noen av oss.
Auto-skravla går av seg selv. I årevis.
Hvis vi ikke får hjelp til å speile oss i andre som har gått veien før oss.
Så – livet var på autopilot. Jeg så det bare ikke selv.
.
.
Eller … jeg dyttet det bort.
Jeg var en aktiv dytter.
Uten å legge noe særlig merke til det.
Jeg satt meg ned for å “kose meg”, bare for å sabotere enda en kveld.
Enda en morgen og enda en dag.
Joda, jeg var en god mor. På autopilot.
Nå har jeg tid.
Uansett hvor mye eller lite jeg har å gjøre, har jeg tid.
Tid til alle de lykkelige små øyeblikkene i løpet av en dag hvor jeg
virkelig ser de rundt meg, gjør det jeg egentlig vil gjøre,
og kan ta 100% ansvar for egne følelser og handlinger.
Uansett hvor de bærer.
Det er alltid morgenkaffen min som setter meg i gang.
Mine egne morgener uten å være fyllesjuk.
Uten en eneste autopilot i sikte.
Selv etter 11 års edruskap holder jeg morgenen min for meg selv.
Ikke et pip fra en eneste enhet kommer gjennom før kl 9.
Det er min tid.
Det er tiden som oppsto da jeg endelig ble frisk.
Da jeg endelig forsto at de andre ikke hadde en hemmelighet.
Da jeg endelig forsto at det bare var opp til meg selv å gå til handlig.
Vi som gjør jobben er heldige.
Vi har klikket inn på en liten hemmelighet som IKKE er hemmelig:
Vi kan ikke gjøre det alene, og vi må gjøre det de andre har gjort før oss.
Tilfriskning gjennom riktige verktøy = integritet, mot, inspirasjon og VEKST.
Sabotasjen er over.
Tusen takk for at du er der, kjære likesinnede menneske!
Du er gjengen min.
Du er alltid der og du holder meg edru!
.
.
