Jeg klamrer meg til takknemligheten!

FØLG BLOGGEN HER

Det er den beste strofen jeg har hørt på lenge, og ikke minst som en første.

“Jeg knuger meg til takknemligheten i dag” sa en av TTL’erne da han gikk gjennom en vanskelig dag for ikke så lenge siden. Jeg har aldri tenkt på takknemlighet på den måten selv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I begynnelsen av mitt eget edruskap, så jeg på takknemlighet som en litt vanskelig og traurig oppgave. Takknemlighet meg her og takknemlighet meg der!

Skal vi dra en VG reklame lizzm?! “Jeg er så takknemlig for at det er fred i verden”. Joa, men det rocker ikke edruskapet mitt på daglig basis!

Har’ru sett på makan! Skal jeg se på pippipene også kanskje? Bli fuglekikker eller hva det nå heter?

Der hadde du meg i begynnelsen. Skepsis på høyt plan. Det var rett og slett et vanskelig konsept – inntil det hadde gått litt tid. Da slo det meg, men ikke som en takknemlighets-greie, mer som en overraskelse:

“Jøss! Jeg har ikke vært fyllsjuk på lenge og kan kjøre bil uten å være redd for kontroll?!”

Eller den første jeg fikk som jeg maser og tjaser om til deg både her og der:

Tidlige morgener alene i huset (jada, jeg vet at du vet at jeg skal si det), uten å være fyllsjuk – kaffekoppen.

Min morgenrutine er ikke fornuftig, det tar jeg senere på dagen. Min morgenrutine er min!

Den er ikke barna sin (det er tross alt for tidlig for dvaske tenåringer). Den er ikke J sin. Den er ikke telefonen sin. Den er faktisk heller ikke medlemmer av TTL sin.  Den er min til å drikke så mye kaffe jeg vil, røyke den røyken jeg er hypp på, og surfe på nettet hvis jeg finner det for godt.

Nå har det seg slik at sannheten er litt annerledes

Med edruskap kommer inspirasjonen tilbake. Den inspirasjonen som forsvinner med rusen og går over på autopilot, den inspirasjonen kommer til bake med en egen ny styrke. Vi blir rett og slett nye. De talentene vi har fra før får en sterkere form.

Derfor er vel sannheten at kaffen, røyken og “surfingen på nett” har blitt min mest kreative periode på døgnet. Det er da jeg skaper alt jeg har gjort og gjør.  Men jeg må ikke. Så lenge jeg bestemmer meg for at jeg kan gjøre som jeg vil om morgenen, er det det som teller uansett hva jeg gjør. Kreativiteten tar forresten mer av fordi jeg bestemmer meg for at jeg ikke må.

Du må ingenting når du jobber deg mot et edruskap hos oss i TTL. Du slipper. Du slipper Må, Burde og Skal. Sånt kan vi ikke drive med. Du er deg helt fritt og anonymt. Vi driver med og slippe, ikke tullball og moral.

Der har du min takknemlighet: kaffekoppen.

Over til Tommy igjen

Som ikke heter Tommy. I Tilbake Til Livet er man 100% anonym. Jeg har allikevel en følelse av at akkurat når det kommer til Tommy himself, får du snart vite hvem han egentlig er. Tommy er en av de som er åpen med sin utfordring og sin fantastiske personlighet. Men for nuh: Tommy.

Tommy har gjort det store. Han har gått av piller (og det meste annet forøvrig). Piller skjønner du, er noen snikende slanger som setter seg på en helt egen måte i kroppen. Som klissete seige grep rundt nervesystemet. Det slipper ikke tak uten videre (jeg sender en takknemlig tanke til alle fagmennesker som pusher de på oss ved det miste tegn på en krokodilletåre).

Piller har samme vei ut som all annen rus, men det sitter lenger i kroppen og har en hardere vei enn f.eks alkohol på turen av.

Derfor har Tommy som oss andre, gode og dårlige dager. Bare mer av det. Mer opp og mer ned. Mer til siden og mer på skrå. Vondere lenger før det blir ordentlig godt.

Tommy, du satte en ekstra farge på verktøyet takknemlighet. Det er hva det er, et verktøy. Et prosess-verktøy som du nettopp ga en ny mening:

Det er ikke bare i glede vi trenger takknemlighet, heller ikke bare i refleksjon. Tommy har to måneders nykterskap på tapetet og her om dagen trengte han virkelig å:

Klaaaaaaamre seg til takknemligheten sin

Takk Tommy, det skal jeg også gjøre neste gang jeg har en dårlig dag.

Skal vi klamre litt?

Ruscoach: [email protected]