Julie Winge tilbaketilivet.no

Man skal høre mye når man er rusavhengig. Det menes mye av folk som sitter i maktposisjoner og aldri har hatt problemet. I mine øyne er bare det et rimelig stort problem.

Dette er vel de vanligste setningene man får servert:

“Nå må du slutte”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Skjerp deg”

“Det er jo bare å kutte ut”

“jævlig svakt av deg”

“Det er ditt eget valg”

Osv osv

Jeg gidder ikke å utdype dette engang, rent bortsett fra: Det hjelper ikke.

Et godt eksempel på norsk ruspolitikk/opplegg eller hva man skal kalle det, er en historie jeg fikk høre om en bekjent her om dagen.

Denne personen er langt nede i gjørma og har ingen sjans til å dra seg selv opp uten hjelp. Det er ikke fordi han er svak, noe det heldigvis er mange som skjønner nå til dags.  Sykdommen er avhengighet og hjernen styrer den for han. Han trengte hjelp.

Hjelp fikk han, for vi har mange tilbud i dette landet, det er bare endel fremgangsmåter som er helt på tryne.

Vår venn ble lagt inn til avrusning. Avrusning vil si at du kan komme til stedet som du er, altså rusa, og få de remediene som skal til for at du skal kunne klare deg gjennom abstinensene. Mannen skulle være der i to uker før han ble flyttet over til langvarig behandling. Det er vondt og skummelt men vel og bra så langt. Puhh

Hva skjer mellom avrusning og behandling? Joda, det blir et to ukers opphold. To uker.

Klart det! Klart han kan dasse rundt alene med seg selv uten hjelp i to uker. Med litt vann, cola, bamsemums og Battlestar Galactica? Ja for ikke å glemme en uvasket skitten leilighet/hybel/kott med spor av rus over alt. Kanskje en seng uten sengetøy?

Gi meg en bolle a!

Med utgangspunkt i meg selv. Hva ville jeg ha gjort? Jo, det skal jeg fortelle deg:

Jeg hadde stavret meg ut av avrusningsoppholdet med angsten og spenningen på høygir. Det hadde blitt en merkelig blanding av de to. Spenningen hadde vunnet over angsten på et par sekunder. Egentlig vant den i underbevisstheten for flere dager siden. Spenningen og driven vant den dagen jeg fikk vite om de to ukene med opphold.

Vel ute av døren er den bare noe så enkelt som et faktum. Drar jeg rett hjem?

Nei. Ikke på svarte møkka! Jeg peiler inn på nærmeste bar (jeg vet hvor alle er). Jeg får ned den første ølen og drar på med en shot (jeg har litt penger, jeg har jo ikke brukt noe på to uker). Etter noen runder har jeg opparbeidet meg mot nok til å utføre den langsiktige planen: Polet. (Jeg har sekk også. Jævlig praktisk).

Det måtte bare litt innabords først for å få mot til å gå dit. Går jeg hjem nå?

Nei, Jeg går tilbake til puben for å planlegge litt til. Kjøper en runde, fisker ut telefonen og setter i gang med neste plan: jeg må skaffe noe som gjør at jeg virkelig får med meg at jeg er på fylla (det er jo to uker siden sist). Jeg skaffer meg speed på en eller annen måte. Det er jo partytime, er det ikke? Ikke er det så dyrt heller…

Ok, alt er skaffet, jeg har det jeg trenger. Går jeg hjem nå?

Sorry, jeg aner ikke, jeg er i full fres og tar kvelden som den kommer.

Etter noen dager uten søvn og hysterisk party (det fortjener jeg tross alt etter to uker med gulerøtter) havner jeg kanskje på en tilfeldig sofa eller i en fremmed seng og våkner med en angst som når uante høyder. Det er ikke så farlig, det står sikkert noen slumper rundt i leiligheten som kan reparere problemet fort som f. Nå skal jeg sikkert snart legges inn igjen også…

Eller? Jeg vet ikke hvor mange dager det har gått og jeg har ikke tatt telefonen, den bruker jeg bare til “partykontakter”. Jaja, tar det i morra.

Det er hva jeg ville gjort. Det er sikkert hva de fleste rusavhengige ville gjort med noe så genialt som et to ukers opphold.

For hva da?

For å legge meg inn på avrusning igjen? Og igjen…

Personlig hadde jeg flaks, jeg fikk lagt meg inn på en klinikk som hadde alt og som ikke ga meg opp. Gratis var den også.

Med takk til Trasoppklinikken

Telefon 23 34 82 00

Dette er en klinikk jeg virkelig anbefaler. Her møter du både behandlere med utdannelse og egenerfaring. Etter behandlingen får du oppfølging. På Trasoppklinikken lærer du så mye om deg selv og avhengigheten din at hvis du skulle finne på å ruse deg igjen, blir det iallefall ikke gøy, det ødelegger de, heldigvis. De har selvfølgelig også en karakter i staben sin. En dame du kommer til å elske. Først blir man redd for henne på en litt morsom måte, men etterhvert får man lyst til å flytte hjem til henne å bli der. Klinikken har oppfølging i etterkant av behandlingen og faller du utpå får du selvfølgelig (dette er ingen selvfølge på alle steder) komme inn igjen. De har også den laveste tilbakfallsprosenten i Norge. Er dette reklame? Nei, vi snakker om litt for alvorlige ting. 

Takk for alle fine ord etter KK innlegget i går (og i dag også ser det ut som:). All støtten dere gir viser at det heldigvis  er mange som forstår en del nå til dags og ikke sier frasene øverst i dette innlegget. De fleste vil jo faktisk ikke ha hjelp, dessverre, men forståelsen gir også dem litt mer verdighet i hverdagen;)

Nå skal jeg spise salat. Neida, jeg liker ikke salat. Jeg er bare meg.

Lite notat 16 okt 2016: det var dette innlegget i KK som fikk hele ballen til å rulle og som til slutt ble boken “FYLLIK”. 

… jeg er alkoholiker. Det var aldri rart for meg å si det høyt, fordi jeg visste det. Jeg har visst det siden jeg var 21.  Jeg ville bare ikke gjøre noe med det, for…

Dette er et innlegg jeg har skrevet for KK.no. Hvis du vil lese resten, kan du klikke HER.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Derimot, har du klikket deg inn fra nettopp KK.no og har spørsmål eller trenger litt hjelp, vil det være meg en glede og svare deg. Du kan f.eks. kommentere i dette innlegget eller gå til kontaktinfoen min som ligger på denne nettsiden under: Kategorier -> OM -> Kontakt. Det er bare å fyre løs:)

Ha en super dag

Klem fra meg:)

P.S Til dere som ikke har sett denne bloggen før: koselig at dere stikker innom. Her inne er det mye tullball også, mest fordi jeg synes vi trenger det en gang i blant, tullball altså;)

Copyright KK.NO (er det ikke det man skriver a?)

Når telefonen ringer og barna mine spør meg hvem det er, forsnakker jeg meg noen ganger og sier “Pappa” istedenfor “Beste”. Det er alltid vondt, mest for meg tror jeg, for barna mine har ikke noen pappa lenger, de kan ikke bruke det ordet. Det føles urettferdig.

Det er 6 år siden Terje døde av kreft, barna er 10 og 12 år nå. Vi snakker ikke så mye om han lenger, det føles rart. Ikke fordi vi ikke vil eller fordi det er for vondt. Vi er ikke redde for å snakke om ting i vår familie. Det er bare det at vi ikke kommer på så mye og snakke om. Det er rart det der. Man får dårlig samvittighet av det, men det er ikke noe vits i å presse frem ting heller. Som oftest kommer det opp hvis jeg ser at en av barna virker ute av balanse. Jeg spør hva det er og får svaret “Jeg tenker på pappa”. Den samme setningen fra begge to til forskjellige tider.

Terje og jeg skilte lag to år før han døde, vi samarbeidet fint om barna. Vi klarte og opprettholde en flytende 50/50 fordeling. Når jeg hører om andre samlivsbrudd, virker det nesten som et mirakel. Da døden lå foran oss og var et faktum, hadde han barna så mye han ville og orket, det var mye. Det var de han levde for, barna. Presten spurte ukristelige meg hva han skulle sitere fra bibelen i ukristelige Terjes begravelse. Det ble soleklart for meg: Jesus og barna, det var Terje.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mot slutten sa de på sykehuset at de ikke kunne gjøre noe mer og at han derfor ikke kunne oppholde seg der lenger. Hva gjør vi da? Spurte jeg og fikk beskjed om at det vanligste var å avslutte kreft-livet på hospits eller gamlehjem. Ok: HEI! Skilt eller ikke, ny samboer eller ei, Terje skulle hjem til oss, basta!

Vi innredet et rom med alt utstyret som var nødvendig og der ble han til han døde. Det er vel det beste jeg har funnet på i mitt liv og all ære til min daværende nybakte samboer for samarbeidet.

Der ble han liggende ved hjelp av sykepleiere som kom og gikk. Han skrumpet sakte men sikkert inn til et levende lik foran øynene på oss. Det at barna fikk dette inn i dagliglivet sitt, gjorde selve døden lettere å takle, de avskrev han på en måte mens han fremdeles var i live og kunne møte det som skulle komme. De lekte, de hadde venner på besøk nesten hver dag, alle var med. For Terje som var så glad i barn, alle barn (vi var vel aldri mindre enn 10 personer på ferier tror jeg) håper og tror jeg at det var den beste løsningen for han også, han snakket ikke så mye mot slutten.

Denne åpenheten om døden kom overraskende på meg, jeg visste ikke at jeg kunne takle sånt. Jeg er livredd for døden. Det gjorde også sitt til at barna snakket fritt og fint om det blant venner og på skolen i etterkant. Det gjør de enda. “Hva driver pappaen din med?” “Han er død”.

Kreft er en ubarmhjertig dampveivals,  mange spør meg ofte om hva slags kreft Terje hadde. Navnet i papirene er så langt og latinsk at jeg aldri husker det, med andre ord, han hadde kreft over alt.

Livet går videre, det er rart det også. Barna har det bra og selv om vi ikke snakker så mye om det, er Terje med oss, hele tiden. De gangene jeg er en flink mamma, får jeg ros, det merker jeg og sånn blir det.

“Natta Pappa, vi elsker deg, vi er bestevenner. Natta natta natta Pappa”

Bildene er gamle

Til minne om pappa
 

Det er lenge siden jeg leste denne teksten av Meryl Streep første gang, men den er så bra at jeg bare må dele den:

Jeg har ikke lenger tålmodighet med visse ting, ikke fordi jeg har blitt arrogant, men rett og slett fordi jeg har nådd et punkt i livet hvor jeg ikke ønsker å kaste bort mer tid på ting som kjennes ukomfortabelt eller sårer meg. Jeg har ingen tålmodighet med kynisme, overdreven kritikk eller krav av enhver art. Jeg har mistet viljen til å like dem som ikke liker meg, å elske dem som ikke elsker meg, og å smile til dem som ikke ønsker å smile til meg. 

Jeg ønsker ikke lenger å bruke et eneste minutt på dem som lyver eller ønsker å manipulere. Jeg har bestemt meg for ikke å omgås lenger med bortforklaringer, hykleri, uærlighet og billig ros. Jeg tolererer ikke selektivitet i lærdom eller akademisk arroganse. Jeg nekter å tilpasse meg til populærsladderen. Jeg hater konflikter og sammenligninger. 

Jeg tror på en verden av motsetninger og det er derfor jeg vil unngå folk med stive og lite fleksible personligheter. I vennskap misliker jeg svik og mangel på lojalitet. Jeg unngår dem som ikke vet hvordan man skal gi et kompliment eller et ord til oppmuntring. Overdrivelser kjeder meg, og jeg har problemer med å akseptere de som ikke liker dyr. Og på toppen av alt har jeg ingen tålmodighet med folk som ikke fortjener min tålmodighet!

Meryl Streep

At vi sitter her i Norge å sliter sånn med å ta i mot folk som trenger hjelp.

Det er rart at et parti som Fremskrittspartiet har fått så mye makt.

Det er rart at Sylvi Listhaug har fansider på FB

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Der er rart at vi ikke snart kaster stein på stortinget igjen

Det er rart at ikke ungdommen skriker lenger

Det er rart at ikke vi gjør det for dem

Det var rart at jødene var så stille mens de toget mot gasskamrene

Det er rart at det finnes nynazister

Det er rart at ikke muslimene gjør et eget opprør innad

Det er rart at de kristne holder kjeft

Det er rart at ikke religionene sammenligner bøkene sine litt mer

Det er rart at det finnes så mange religiøse som ikke hører på det Gud sier

Det er rart at vi ikke bare stormer hva som helst uten en tanke på konsekvensene

Det er rart at vi sitter i sofaen og boikotter oster, vin og trær mens vi føler oss som helter

Det har alltid vært sånn, så kanskje det ikke er så rart?

FB HER

Ja, dette må til. Tusen takk for all støtten og alle tilbakemeldingene for innlegget Når pappa dør.

Jeg må si takk fordi det var hardt å skrive det og både sterkt og uventet med så massiv og positiv respons. Man gjennomlever ting på nytt.

Baktankene mine med disse innleggene (ja, jeg har mere saus på lager;) er vel å dele erfaringer. Man føler seg ofte unik når dampveivalsen setter inn, noe som ikke er tilfellet, det er mange av oss. Være seg spiseforstyrrelser, mobbing, overgrep, død eller ja, andre ting jeg kommer til å dele senere, når jeg er klar. Ting jeg/vi har felles med veldig mange.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er vanskelig å forklare hvorfor dette ble nødvendig for meg. Jeg har vel ikke akkurat helt kontroll på det selv heller. Rent bortsett fra at i min erfaring, lønner det seg å forstå at man hverken er unik eller alene med sine erfaringer. Det er alltid noen som har hatt det verre, heftigere eller bedre. Vi er ikke i konkurranse. Vi ligner på hverandre.

Som mange sikkert har fått med seg, hadde jeg planer om å lage en humor-blogg. Men det holder ikke, her må det nok sjongleres hvis jeg skal holde inspirasjonen oppe.

Dog. Tulle må jeg. Det er meg, så dere får bare holde ut under schizofreniens fane. Derfor blir det en pause før neste slag. Køddet mitt blir dere derimot ikke kvitt…

Når telefonen ringer og barna mine spør meg hvem det er, forsnakker jeg meg noen ganger og sier “Pappa” istedenfor “Beste”. Det er alltid vondt, mest for meg tror jeg, for barna mine har ikke noen pappa lenger, de kan ikke bruke det ordet. Det føles urettferdig.

Det er 6 år siden Terje døde av kreft, barna er 10 og 12 år nå. Vi snakker ikke så mye om han lenger, det føles rart. Ikke fordi vi ikke vil eller fordi det er for vondt. Vi er ikke redde for å snakke om ting i vår familie. Det er bare det at vi ikke kommer på så mye og snakke om. Det er rart det der. Man får dårlig samvittighet av det, men det er ikke noe vits i å presse frem ting heller. Som oftest kommer det opp hvis jeg ser at en av barna virker ute av balanse. Jeg spør hva det er og får svaret “Jeg tenker på pappa”. Den samme setningen fra begge to til forskjellige tider.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Terje og jeg skilte lag to år før han døde, vi samarbeidet fint om barna. Vi klarte og opprettholde en flytende 50/50 fordeling. Når jeg hører om andre samlivsbrudd, virker det nesten som et mirakel. Da døden lå foran oss og var et faktum, hadde han barna så mye han ville og orket, det var mye. Det var de han levde for, barna. Presten spurte ukristelige meg hva han skulle sitere fra bibelen i ukristelige Terjes begravelse. Det ble soleklart for meg: Jesus og barna, det var Terje.

Mot slutten sa de på sykehuset at de ikke kunne gjøre noe mer og at han derfor ikke kunne oppholde seg der lenger. Hva gjør vi da? Spurte jeg og fikk beskjed om at det vanligste var å avslutte kreft-livet på hospits eller gamlehjem. Ok: HEI! Skilt eller ikke, ny samboer eller ei, Terje skulle hjem til oss, basta!

Vi innredet et rom med alt utstyret som var nødvendig og der ble han til han døde. Det er vel det beste jeg har funnet på i mitt liv og all ære til min daværende nybakte samboer for samarbeidet.

Der ble han liggende ved hjelp av sykepleiere som kom og gikk. Han skrumpet sakte men sikkert inn til et levende lik foran øynene på oss. Det at barna fikk dette inn i dagliglivet sitt, gjorde selve døden lettere å takle, de avskrev han på en måte mens han fremdeles var i live og kunne møte det som skulle komme. De lekte, de hadde venner på besøk nesten hver dag, alle var med. For Terje som var så glad i barn, alle barn (vi var vel aldri mindre enn 10 personer på ferier tror jeg) håper og tror jeg at det var den beste løsningen for han også, han snakket ikke så mye mot slutten.

Denne åpenheten om døden kom overraskende på meg, jeg visste ikke at jeg kunne takle sånt. Jeg er livredd for døden. Det gjorde også sitt til at barna snakket fritt og fint om det blant venner og på skolen i etterkant. Det gjør de enda. “Hva driver pappaen din med?” “Han er død”.

Kreft er en ubarmhjertig dampveivals,  mange spør meg ofte om hva slags kreft Terje hadde. Navnet i papirene er så langt og latinsk at jeg aldri husker det, med andre ord, han hadde kreft over alt.

Livet går videre, det er rart det også. Barna har det bra og selv om vi ikke snakker så mye om det, er Terje med oss, hele tiden. De gangene jeg er en flink mamma, får jeg ros, det merker jeg og sånn blir det.

“Natta Pappa, vi elsker deg, vi er bestevenner. Natta natta natta Pappa”

Bildene er gamle

Til minne om pappa

Nå må jeg også blogge, det føles nesten litt som å måtte på do, så det er fare for at bloggen ikke blir unødvendig rosa.

Hvorfor må jeg blogge? Ja, det kan du pokker’n meg spørre om! Ikke veit jeg, eller jo, det må være fordi jeg er så javla smart at jeg må bli samfunnskritiker. Lurer forresten på hvor lang tid det tar å bli samfunnskritiker når jeg tenker meg om… det må iallefall bli en autodidakt sådan, jeg gidder ikke å studere nå.

Vel, det første jeg skal gjøre er å følge med på nyhetene. En tung jobb når man har driti i det i 30 år…  jeg vet ikke om dere har tenk over det, men uten historikk, ingen samfunnskritikk (det er veldig forvirrende at samfunn skrives med en m i grunn). Også er det en ting til som kreves: man er pokka nødt til å bli fotomodell samtidig, for uten å ha et sterkt ønske om å redde verden er det jo bare å drite i sammfunnet, nei sorry: samfunnet.

Og hvordan blir man fotomodell? Ligger man med fotografer (jeg har ikke penger til å lage portefølje selv)? Eller er det helt 70-tallet? Og i tilfellet hvis man ligger med fotografer, hvem er de og hvordan skal jeg by meg frem?

Herrejemini (legg merke til at jeg sakte men sikkert slutter å banne, det kan man nemlig ikke når man skal bli tatt så seriøst som jeg skal)! Når jeg tenker godt etter, kommer dette til å bli en ganske omfattende oppgave.

Har jeg pålagt meg selv denne oppgaven, neida, ikke helt, det er en kompis av meg som har fått det for seg at dette sikkert er veldig sundt for meg, bare fordi at jeg har kødda litt på Facebook (sånn, der fikk jeg lagt skylda på noen andre). Har jeg hørt på ham? Ja dere, det ser vel sånn ut, så jeg får bare begynne et sted:

Min kjæreste kjæreste Listhaug

Du er så veldig veldig flink Sylvi. Jeg må bare si det rett ut: jeg har begynt å bli glad i deg. Vi utfyller hverandre kan du si. Det er rett og slett vakkert. Du er vakker og så ubegripelig fullstendig.

Tidlig om morgenen, i sekstiden, lister jeg meg ut av senga. Det er helt stille i huset og jeg har en hel time for meg selv før jeg skal vekke barna å sende dem på skolen. I det jeg kommer ut på kjøkkenet, sitrer det i kroppen. Jeg lager meg en kaffe og legger frem røyken. Alt er klart. Spenningen stiger. Jeg åpner maskinen og leter etter nyheter. Jeg slår alltid opp VG først (nybegynner som jeg er). Det er spennende fordi jeg sparte meg kvelden i forveien, det var vanskelig, men sånn ca etter kl 14 avholdt jeg meg fra å lese nettaviser, ene og alene for å kunne kose meg i denne lille blåtimen jeg har for meg selv om morgenen.

Hva for slags spennende spillopper har den godeste Sylvi funnet på nå da? Jeg håper på det sterkeste at du fant på noe i går, tenker jeg mens VG sprer seg utover skjermen. Og ofte har du det, funnet på noe, uttalt deg, spredt budskapet ditt, i det hele tatt: åpnet kjeften.

Og det er godt for meg å føle på. Det lyser foran meg i piksler og svarthvitt. Håpet er faen steike meg (sorry) lysegrønt, det hadde jeg aldri trodd.

Så, kjæreste kjæreste Sylvi, Norges, samfunnets og politikkens reddende engel.

Hvorfor er jeg så glad i deg tenker du.

Jo, nå skal du høre:

Du gjør akkurat som jeg vil og håper på. Du oppfører deg litt som Hitler. Nå har det seg slik at det heldigvis ikke er så mange som digger den fyren.

Du driter deg fullstendig ut og med tanke på den høye profilen du både har og kjører nå, drar du med deg partiet ditt ned i møkka der dere hører hjemme og jeg ser en lysere fremtid i møte. Hvis vi bare holder ut en stund til med deg og Fremskrittspartiet, er det forhåpentligvis drøssevis av år til vi ser dere igjen.

Det er bare en hake ved dette og det er hvor mye skade dere rekker å gjøre før dere havner i kvikksanden.

Skal vi ta sjansen på det? Det er veldig skummelt, men sies det ikke at man må bryte ned for å bygge opp? Ikke at jeg noen gang for mitt bare liv har stått for det utsagnet, men en ting kan man vel få til i vår høyteknologiske tid: å sprenge et og annet skjær i sjøen, det må vel gå an?

Din ærbødigst

Julie Winge

#sylvilisthaug