Julie! Hun sier at jeg må være totalt avholdende ellers så har jeg ikke noe “der” å gjøre?
Hva er det du sier?!
Ja, hun sier at hun har vært edru i 17 år og det eneste som gjelder er totalt avhold og hvis jeg ikke kan skjønne det er det bare å gi opp! Hun snakker som en foss og håpet som var der i stemmen hennes for noen dager siden er borte
Kjære deg, det finnes bitcher og besserwissere på alle arenaer. Gidder du å høre på dem i andre sammenhenger?
Nei, det har du rett i…
Hvem eier edruskapet ditt?
Jeg?
Ja.
Kvinnen i telefonen var fortvilet. Hun prøver, men får det ikke helt til enda. Er det ikke nok å prøve? Jo selvfølgelig er det det. Og det er klart hun kan være “der” så mye hun vil og hun gjør lurt i det, fordi det hjelper. Det eneste kravet til å være “der” er:
Den eneste betingelsen for medlemskap er et ønske om å bli rusfri/edru.
For det finnes ingen feil. Men det finnes mye skam og angst og denne typen beskjeder gir ingenting annet enn det. Hva gjør man med skam og angst? Man drikker mer.
Det finnes heller ikke noe man må, vi må ingenting. MÅ får deg ikke edru, MÅ gjør deg drita – garantert. Vi kan prøve og vi kan feile og hvis vi slipper å få tredd samvittighetskvaler nedover hue, så kan det til og med hende at vi både vil klare det og kan klare det. Skal ikke vi få ha vår egen tabbekvote? Det er klart vi skal det – som de fleste andre her i verden. Det farligste blir vel når en edru alkoholiker preiker noe annet, som skjedde i dette tilfellet. Det er heldigvis veldig få av den sorten.
Så kjære deg, det du gjør er mer enn bra nok. Den du er er mer enn bra nok! Du er jo til og med standhaftig nok til å si fra hver gang du går på en smell, så du er mer enn edru nok i hode ditt til å klare det. Vet du hvorfor? Fordi du vil det selv. Derfor. Det holder i bøtter å spann.
Hvor “der” er kan vel de fleste av oss gjette seg til..
Det er litt rart når noe starter og så ruller av gårde uten at man er helt klar over hva som egentlig skjer.
Denne bloggen for eksempel, den startet fordi Espen, en venn av meg ba meg om å lage en tulleblogg. “Julie du er så morsom, kan du ikke bare blogge litt så vi kan ringe deg fra radioen?” Joa tenkte jeg, det var bare en aldri så liten hake ved det – jeg kan ikke skrive, og ja en ting til: jeg er dust!
Men Espen ga seg ikke for han skulle ha Julie ut av skapet gitt!
Radiospotene falt fort inn på rus og KK.no ringte: “Vi hørte deg på radioen Julie, kan du skrive om alkoholmisbruket ditt for oss?” Hmm, jeg har barn. Jeg tasset opp trappen til min datter Maria på 13 og spurte henne. Hun ble stille en lang stund og så “Ja mamma, det må du gjøre.” Jaja, tenkte jeg… jeg har jo allerede teksten på maskinen. For jeg hadde det, uten å vite hva jeg skulle bruke det til. På den tiden hadde jeg bloggerfaring med kanskje 3-500 lesere per dag (som nå). Naivt nok tenkte jeg at det samme ville skje med KK.no, det gjorde det ikke – det tok av litt. Morgenen etter artikkelen ringte VG rett før skoletid. “Maria, nå ringte VG, hva skal jeg gjøre nå synes du?” “Mamma da! Du må jo snakke med dem!” Ja, jeg hadde tross alt sagt veldig A… litt mer A enn jeg trodde…
Så ble det bok – av alle ting! Bok? Jeg kan jo ikke skrive (hadde jeg ettertrykkelig sagt til meg selv så langt i livet).
Prosjektleder på Aller forlag Bente Grønnevik: “Du må bestemme deg for hva du vil formidle med boka.” HÆ? Jeg skal jo skrive om alkohol… hmm… selvforakt? Jeg begynte med den tanken. Jeg har drukket på selvforakt og hvor i helvete kommer den egentlig fra? Jeg holdt tanken en stund, til spørsmålene haglet inn fra min fabelaktige redaktør Nina Grove Hansen og ganske mange andre: Fikk du hjelp? Når sa noen noe? Når visste du at du var? Hvorfor fortsatte du så lenge? osv osv
Så hva vil jeg formidle? Jeg har faktisk blitt helt sikker på hva jeg vil formidle. Jeg vil formidle noe til dere pårørende – medavhengige. Jeg vil formidle hvor vanlige vi er og hvor mange av oss som ikke slutter og hvorfor noen klarer det. Jeg vil formidle at det ikke finnes noen fasit. Jeg vil prøve å få dere til å akseptere at dere ikke kan forstå oss helt, aldri. Ved å akseptere det, kan dere kanskje gi den hjelpen dere så sårt skriker etter å få lov til å gi. Så dette blir ingen tulleblogg på en stund. Det blir en rusblogg tenker jeg, hvor jeg kommer til å bake inn alle spørsmålene deres i min egen tekst så dere ikke føler dere utsatt.
Ja, jeg tror det må bli sånn en stund – vi får se. Jeg skal gi det som forventes fordi jeg kan og fordi jeg vil, og ærlig talt: hvorfor ikke?
Til dere som er nede i kjeller’n: vi tar det på innbokser, mailer og chatter uansett;)
Men nå, nå er det helg og dere skal få kose dere med gullrekka og rødvin. Vi kan ta det på mand… nei – tirsdag;)
Litt lenger ned i dette innlegget kommer det utdrag fra FYLLIK
Nå som forlaget mitt Aller forlag har lagt ned kan boken kjøpes direkte av meg (med signering hvis du vil) for kr 250 inkludert frakt. Legg igjen navn og adresse hos meg på FB ved å trykke HER. Eller mail meg på [email protected] så ordner vi det.
Link til e-boken får du ved å klikke på bilde under her
Og vi må ha smakebiter, må vi ikke det? Her har du en aldri så liten munnfull fra et tidlig stadie i livet. Et stadie mange har opplevd helt uten å bli alkoholiker av det. For det er det som er hele kjernen, vi gjør alle ganske mye av det samme og skiller ikke veier med en gang, men vi som blir avhengige – vi drar den en god del lenger og det er lengden som til slutt skiller oss. Når og hvordan det skjer, har jeg prøvd å illustrere ved å brette meg selv og livet mitt ut for deg i denne boka. Både før og etter, med alt det innebærer. Både for alkoholikeren og de pårørende, men nuh – litt fjortisparty:
1987:
PAAARTEEYTIME!
Jeg var feit, jeg var tynn, jeg var kul, jeg var dum, jeg var pen, jeg var stygg, det gikk i ett oppi huet mitt og alt kunne løses med en fest eller femti. Skole? Glem det! Henge på skolen? Jajajajaja! Det var tross alt friminutter å baske seg i. Friminutter og endorfiner. Angst? Glem det også, jeg hadde ikke tid til sånt nå! Det sugde i magen her og der, om morgenen kanskje? Vet ikke, hadde ikke tid. Dessuten var det jo bare å tulle det bort. Gæren jeg? Klart det, jeg var klin gæren! Smack smack smack.
Alt var greit. Det var i grunnen greit ikke å ha kjæreste også. Hvem hadde tid til det liksom? Party var forresten kulere uten kjæreste. Snakke med alle, gli mellom menneskene, fra den ene til den andre. Jeg var sexy på fest. Alt var sexy på fest. Det sitret i luften, det sitret i meg. Kline med hvem jeg ville der og da. Finne noen for kvelden som passet bare meg. Nedlegge. Jeg bestemte jo. Angst dagen etter en nedleggelse? Alltid. Bort, bort, bort. Det var bare å tulle det bort har jeg sagt!
På tide å teste ferie uten voksne?? Er jeg stor nok nå eller??? Hallloooo, jeg er tross alt sytten! Charlotte? Skal vi dra på ferie eller???? Hvor? Jeg har hørt om noe som heter Star Tour. Ok, vi bare ringer dit. Gran Canaria. Playa del Inglés. Party!!! I boks. Foreldre forført og overbevist. Job well done. Kult. Nå måtte jeg lære meg noen relevante fraser. Charlotte? Hva heter alle drinkene i Syden? Klart hun kunne det, hun hadde da vært i Syden sammen med mora si nok av ganger.
Gin Tonic, Gin Lemon, Screwdriver, Snowball? fy fader så kult!
Jeg var et vandrende adrenalinkick.
Null mat. Jeg kunne jo ikke spise nå! Jeg skulle til Syden, jo. Det sier seg selv. Ok, en hel uke uten mat før vi dro tok seg av den saken. Tynn og med full kontroll. Dog aldri tynn nok. En leveregel. Det skal man ha, leveregler. Ikke engang ølen min fikk komme på besøk nå. Vent til vi er i Syden, øl! Da skal vi leke hele tiden, det lover jeg deg! Jeg må bare bli skikkelig, skikkelig tynn først, sorry ass.
Sommerfugler og sug, kult sug. Charlotte og jeg skulle få gjøre akkurat som vi ville uten at noen så på i en hel uke.
Stilig! Flyplass uten foreldre, masse blinkende lys, gater, finne ut av alt selv. Løpe rundt og se på masse fint mens Charlotte holdt meg i buksestrikken.
På flyet! Skikkelig verdensvant ass! Mega!
De fine blonde damene med blå hatter og hestehaler, de der flyvertinnene kom plutselig bort og puttet plastkort i hendene våre. Bonuskortene fra Star Tour! Enda stiligere! Etter 10 klipp fikk man rabatt på en reise. Klart det! Charlotte og jeg skulle reise til Syden hele tiden vi nå. Et kryss på kortet fikk vi og greier. Dette var virkelig på stell. Eget plastkort a gitt! Syden here we come. Friheten lenge leve. I am a real Cosmopolitan!
Vi låste oss inn i vår egen hotelleilighet, og vips løp Charlotte ned i hotellbutikken og kjøpte mat. Det vil si, sengepålegg. Hun kom storfornøyd tilbake og helte syltetøy, melk, smør og gud vet hva oppi sengen.Litt kunst måtte til.
Jeg ble nesten litt stressa, jeg som trodde vi skulle rett på diskotek? Vi skulle visst starte dansen i sengen, helt greit for meg? dette var jo så ute at det var helt på sin plass. Hotellet ordnet selvfølgelig opp i slikt, det skulle bare mangle, det hadde tross alt vært en flekk på lakenet da vi kom. Nå var tiden inne: Ut på byen!
Vi var intet mindre enn i Edens hage. Det sydet av ungdommer og party i Playa del Inglés, neonskiltene blinket langs hele stripa, så det var bare å ta for seg. Himmelen var nær. Nå kommer jeg, ølen min! Jeg sa jo at vi skulle leke sammen nå. Eller? det kan hende du blir noe annet, det er lov å kle seg ut. Har du lyst til å være en sydendrink i kveld? Ja?
Der! En bar med alle de andre. Hvem de andre var? Vet ikke. Who cares, alle de andre var alle de andre. Baren var heeelt Honolulu, åpen ut mot gaten med en jungel av palmer, bastmøbler og – alle de andre. Den var til og med på et gatehjørne! Hjørnebar var perfekt, man hadde full oversikt, og skal man være overalt hele tiden må man helt klart ha oversikt. Bartenderne var fullstendig Tom Cruise og heiv utstyret sitt rundt omkring i lufta som de reneste akrobater. Drinkskilt! En tavle med stor krittskrift. Den ene bartenderen var like serviceinnstilt som en gourmetkelner og forklarte innholdet i drinkene for meg med innlevelsen til Al Pacino. Piña Colada, skikkelig stilig, servert i et gedigent rødvinsglass. Innholdet så ut som lysegul milkshake og Al Pacino innviet meg i pynt: «Ska det va lite pineapple, och kanskje ona stjerneshot?» Jaja, Al Pacino snakket svensk-norsk-engelsk-spansk. En smule harry, men hei! Her var alt harry. Leve harry!
Pina Colada og jeg ble skikkelig gode venner.
……………………………………………………………..
Ja, og det var denne jenta som hadde utviklet seg:
… og utviklingen skulle fortsette – mange år senere:
Jeg var på vei ut på E18 i bilen. Hva faen er det jeg driver med? Jeg er dritings! Jeg tok en slurk av den svenske sterkølen og plasserte den mellom bena. Jeg må snu. Jeg må kjøre inn på neste avkjørsel. Jeg husket ikke hvordan jeg hadde havnet bak rattet, jeg kjente på meg at det hadde vært bråk, men jeg husket ikke det heller.
Blålys.
Ok, dette er galskap, jeg må bare ta det som det kommer. Nå sto det FENGSEL skrevet over hele panna mi. Politimannen dukket ned til vinduet og spurte høflig om jeg hadde drukket. Om jeg hadde drukket? Jeg var drita, sa jeg og satte pilsen pent ned i koppholderen. Galgenhumoren satte inn. Hva annet skulle jeg gjøre?
Kreft og rettsaker.
Ok, nå får vi se om dette er akkurat som på film, tenkte jeg med meg selv.
Krangling og død.
«Kan du vennligst stige ut av bilen», sa politimannen mens han fortsatte å lese opp rettighetene mine. Jeg ble fristet til å spørre ham om han ikke kunne være så snill å lese dem opp på engelsk, siden vi først var i gang, men jeg holdt pent kjeft.
Barn og fyllekjøring.
Neste trekk var håndjern. Herlig! Sexleketøy på motorveien! Jeg holdt den også inne. Jeg skjønte at jeg bare måtte holde tullballet mitt for meg selv.
Helt alene. kaos.
Politimannen ba meg rekke frem hendene så han kunne sette på meg håndjernene.
Ticks, angst og dyne.
«Er det ikke meningen at jeg skal ha hendene på ryggen?» Jeg kunne ikke dy meg. Han smilte og spurte meg om ikke det kanskje hadde blitt litt ubehagelig for meg mens jeg satt i baksetet av politibilen.
Gule lys. Bare sykehus og gule lys.
Jeg pustet lettet ut, politimannen hadde humor. Vel fremme blåste jeg hardt inn i en diger maskin og ble kjørt hjem med en fremtidig fengselsstraff i lomma.
I denne boka er det selvfølgelig ikke bare scener, den går gjennom et helt rusliv og starter i en alder av seks år. Jeg har prøvd å dele betrakninger og svar på vanlige spørsmål med deg i tillegg til den biografiske røde tråden.
Og nå er den til og med ferdig. Jeg har drømt om mye rart i mitt liv, men at fylla skulle bli så omfattende var ikke en av drømmene.
Hvorfor skrev jeg den da? Jeg startet fordi det var en morsom og spennende tanke, enkelt og greit. Jeg liker spennende og morsomt. Det startet med andre ord lett.
Men, man ser ofte på mye av sitt eget liv som en selvfølge: ting er sånn og sånn og de er bare det – inntil man får spørsmål, mange spørsmål. Hvorfor sa ingen noe? Hvor var den og den? Når skjønte du at du var alkoholiker? Var det ingen som prøvde å stoppe deg? Hvorfor sluttet du ikke før?
Sånne ting.
Så det gikk fort opp for meg at folk ikke vet, ikke skjønner det grunnleggende bildet av hvordan vi fungerer, hvordan vi glir unna og hvordan vi forsvinner inn i mengden av andre festende folk, hvor lang tid det tar før vi skiller oss ordentlig ut og hvorfor det etterhvert går så grundig til helvete – det skulle bare mangle at folk ikke skjønner det:
Hun er jo så flink
Hun er bare litt gæren noen ganger
Hun har jobbet så mye, har barn og fullt opp, det er klart hun må få blåse ut av og til
Derfor har boken blitt et forsøk på å vise pårørende hvordan vi fungerer gjennom å brette ut mitt eget rus-liv på både godt og vondt. Forhåpentligvis uten sentimentalitet. Jeg har også prøvd å møte de drikkende alkoholikerene som tviler litt på hva de er, ta dem på senga for å skape så mye gjenkjennelse så mulig, av både party, mørke kjellere, vold, husmoralkoholikeren som klarer det meste og dørken. Det er nemlig en liten ting disse menneskene har angst for – de innbiller seg at de er helt alene, nesten unike. Jeg kan si det med en gang, jeg med mange andre: jeg kjenner baklomma di og det du har gjort er sannsynligvis bare blåbær i den store sammenhengen. Det skal innrømmes at jeg ikke har klart å la vær og tulle litt også – jeg er meg. Boka starter i Bergen som seksåring og ender… oj, det var nesten;)
Kanskje den åpner noen dører for noen, kanskje ikke?
Hvis dere ikke forhåndsbestiller boka, hiver jeg meg selvfølgelig på rødspriten, så dere må gjøre det fortest mulig – ellers kan det bli helt krise.
En god del ble skrevet i dette grusomme landskapet:
Et strandhus på Sicilia er kanskje ikke å forakte, men – du synes vel dette ser uskyldig ut:
Å nei du! Du tenker sikkert bonde? Jeg skal vedde storetåa mi for at dette er en real Cosa Nostra-soldat!
For godt over 100 år siden startet hele mafiahelvete med denne uskyldige frukten:
Og med det i tankene, alene på en noe helt annet enn øde øy i ti dager (før familien kom å reddet meg) satt jeg med tekster om angst, party, vold, humor, død og fordervelse og gjorde som vi edrue alkoholikere gjør for å ta en pause – jeg gikk en tur (en fornuftig, men helt ubrukelig handling). Bare for å oppdage at naboen min drev med dette:
Dyrking av rent mafia-gods! Du ser vel det? Gitteret! Jeg tuslet fjetret tilbake til huset mitt for å fortsette med de tusenvis av bokstavene som måtte ned på maskinen, vel vitende om at mørke ville senke seg kl 21 for å by på enda verre ting enn Cosa’en, nemlig Dracula bak viftende gardiner! Så altså, det der med å skrive bok alene? Stenge seg inn i sitt eget jeg? Nei takke meg til bråkete barn og en herlig kjæreste som flyr rundt og forstyrrer! O fryd!
Derfor må du scrolle opp igjen å forhåndsbestille boka så ikke alle mafiadracula opplevelsene fyker opp i røyk.
Vi har jo også dette alternativet:
Jeg bare nevner det i forbifarten;)
P.S.
Boken heter forresten “FYLLIK” – noe som egentlig bare skulle mangle;)
Linus har, som de andre jevnaldrende på Operaens ballettskole, søkt seg til Ruseløkka skole i Oslo. Der er den eneste talentlinjen for ballett i landet. Hvis han kommer inn her, får Linus fortsette treningen på Operaen, og da blir det en del av skoletiden.
Nåløyet er trangt for å komme inn på Ruseløkkas talentlinje. Linus er en av i alt 5 barn som har kommet inn. Talentet er det ovehode ingen tvil om.
Nesodden kommune vil ikke gi han den gjesteelevsgarantien han trenger for å gå på Ruseløkka skole i Oslo kommune. De begrunner dette med forskjellsbehandling og presedens i fremtidige saker.
Skal vi la en hel sommerferie gå? Skal Nesodden kommune sitte litt tilbakelent og tenke “huff, dette kan bli urettferdig”, mens Linus ser uttdannelsen forsvinne rett foran nesen sin?
Barn fra andre kommuner blir både feiret og hyllet for sine skjeldene talenter og det skulle bare mangle!
Jeg håper på nok underskrifter til Nesodden kommune nå.
Jada, jeg vet at det er mer å kjempe for innen kvinnesaken, men det er ikke den jeg vil snakke om nå. Jeg vil snakke om mannesaken. Du vet, det ordet og den saken som ikke eksisterer. Nå: mannesaken og barnefordeling for pokker.
En historie fra virkeligheten:
Her skal du få historien til Jens. Hvis jeg hadde gjengitt alle absurditetene Jens har vært utsatt for, ville ikke historien bare blitt for lang, men du ville også mistenkt meg for både å være en kvinnehater og en løgner. Derfor får du bare litt.
Han er en av de som innså at han var ute og kjøre ganske tidlig i livet. Som de fleste gikk han inn i et samboerskap med en kvinne. De fikk et barn, men det hjalp ikke i lengden. Jens fortsatte å drikke, Jens la seg inn, Jens fortsatte å drikke, Jens la seg inn, Jens forts… ja vi kan holde på sånn ganske lenge og i ganske mange år. Jens sleit. Forholdet sleit. Det sier seg selv. Ut og inn, opp og ned, frem og tilbake og til slutt endte forholdet for godt.
Jens drakk. Jens bodde på Hospits. Jens bodde i kjellerboden til mora si, i det hele tatt.
En vakker dag dro Jens for å få hjelp en siste gang, snakket med en lege på klinikken han oppsøkte, dro hjem igjen og husket ikke mere av det.
Noen uker senere sto politiet på døra. Hadde Jens gjort noe galt? Neida, de kom fordi de hadde fått en bekymringsmelding fra den samme klinikken som Jens ikke husket at han hadde vært på. De kjørte ham opp på klinikken og Jens ble edru mens han var der. Det virket, endelig. Det skal sies at han måtte transplantere leveren etter ett års edruskap, men han lever i beste velgående.
For at helsevesenet skal spandere noe så dyrebart som en frisk lever på deg, må du påvise et sammenhengende edruskap i over ett år og det kunne Jens, like før han var i ferd med å dø. Det skulle egentlig bare mangle, ett år er også nok spør du meg. Men er det nok til å få treffe sitt eget barn?
Rett etter klinikkoppholdet kjørte mor rettsak mot Jens for å frata ham samværsrett og foreldreansvar. Mor ville ikke ha Jens inn i hverken sitt eller barnets liv. Ikke så rart kanskje? Fyren hadde jo vært full i noen år, så det skulle bare mangle at man fikk vente og se. Dommen?
To år med samvær fire ganger i året under tilsyn. Skjønte du den?
Altså: Jens fikk se barnet fire ganger i året à to timer i to hele år (jeg som trodde barn vokse fort?). Hvor? I et sterilt rom hos barnevernet med en tilsynsfører og en passe fiendtlig mor tilstede som likte å sitte på en stol med ryggen til situasjonen. Det ble noen uutholdelige og stive to timer, hver eneste gang. Eller hver eneste? Fire ganger i året.
Det er kanskje ikke så rart at moren oppførte seg sånn? Samlivsbrudd er vondt.
Eller vent, for barnets skyld var det ja.
Noen tvil om at Jens var edru hele veien var det ikke, selv ikke fra mor. Jens passet på det, å ta jevnlige tester.
En av utallige ting som hikker litt, er at det hadde gått over tre år siden samlivsbruddet, så hvorfor alt dette? Når edruskapet er et faktum fra alles side? Et spørsmål som forblir ubesvart. Det hikker også at hun ville være i rommet. Det hikker enda mer at tilsynsføreren fra barnevernet observerte denne oppførselen gjennom disse to årene uten å komme med konstruktive forslag til forandring. Alle små forslag fra Jens ble fulgt opp av svaret “Vi er pålagt og følge dommen.” En dom de forøvrig ikke leste gjennom mer enn en gang, den gangen de fikk den, det ble etterhvert klart som glass. Jens kom med forslag som: “Kan vi ta med barnet på en liten handletur”, det står nemlig ingen ting i dommen som sier at de ikke kunne gjøre disse tingene. Eller, det står at mor må godkjenne det. Hva med en smule kreativitet? Bare for barnets skyld?
“Beklager, vi må høre med mor først”. Spørre om hva da? Spørre om et barn vil sitte i et sterilt lite rom i to timer i strekk?
Mor: “Jeg skal spørre hva barnet vil”. Senere svar: “Barnet vil ikke”. Ærlig talt. Skal barnet få det ansvaret? I dette tilfellet, ja. Barnet ble stilt til ansvar av mor for alle små valg gjennom disse to årene. Er det vanskelig å tenke seg hvordan og hvorfor? Nei. Er det rart at barnet ikke ville gjøre noe annet, at barnet faktisk ville sitte i dette rommet? Ja.
Vanligvis varer disse dommene i ett år. Akkurat som med leveren. En lever fra en nydød person som nok av folk kunne trenge. Hvorfor fikk Jens da to år? Han må jo ha vært helt grusom i fylla?
Den gang ei. Det kan enhver person som har kjent Jens opp gjennom årene skrive under på og gjerne i blod. Jeg har fått det bekreftet fra mer enn nok av hold. Jens er en stille og ganske sky person, også i fylla. Han gjemte seg bort med flaska, var vennlig og holdt for det meste kjeft. Det var heller aldri tegn til aggressivitet eller vold. Eller jo forresten… en gang hev han en hel parmesanost mot mor mens hun sto på kjøkkenet… eller Gaudaost som jeg liker å si. Den grusomme Gaudasituasjonen. Litt irritert kan man bli noen ganger. Selv har jeg rasert hele serviser i sinne opptil flere ganger. Litt utrolig beskrivelse av personligheten til Jens i fylla? Ja enig. De fleste blir litt aggressive nå og da, men altså ikke denne mannen. Det står til og med svart på hvitt i rettsprotokollen. Vel, osten er nevnt.
Jens passet også ofte på stebarna sine mens de fremdeles var sammen, helt uten problemer. Null stress. For party var det selvsagt i alle retninger.
Hvorfor da to hele år. To hele år med påvist og sammenhengende edruskap. To hele år mens barnet vokser seg til. To hele år mens barnet må møte en pappa det kjenner mindre og mindre til. På dette sterile rare rommet hos barnevernet. Dette blir selvfølgelig også et argument etterhvert. “Barnet kjenner ikke faren sin lenger, det blir nødvendig med fremtidige tiltak”. Fremtidige? Det hele blir bare for absurd for hodet mitt…
Og mamma da? Vil hun ha det sånn? Man vil vel ikke det? Spesielt ikke under fanen “alt for barnet skyld”?
Jens har kjempet konstant i disse to årene, for å få bedre vilkår, med sånne småting som å ha jevnlig telefonkontakt. Svaret er alltid “jeg følger bare dommen”. “Barnet bestemmer selv hva det vil”. Utviklingen? Telefonen blir alltid avvist, også på julaften.
Hva skjer når dommen er over lurer Jens på. Her er også svaret fra mor en smule ullent: “Vi får se når tiden er inne…”
Det er fremdeles uklart hvorfor det skal være sånn, alkoholen har vært ute av bildet i to år nå. Det er fortid.
Ok, dette lukter ikke bra. Jens skaffer seg en advokat og en ny rettsak er i gang. Nå vet ikke jeg (Julie) hva som skjedde i det rommet, men jeg vet at alt må vente til september, til den opprinnelige dommen er over. Til enda en barnesommer er forbi. Jeg vet at mor sier at hun er fornøyd med ting som de er. Jeg vet også hva mor svarte på spørsmålet: “Hvor lenge synes du det skal fortsette som det er nå?” Hun svarte: “Tja, i fem år til?”
Altså: Mor synes det er til barnets beste å møte far i barnevernets regi i 5 år til, 4 ganger i året á 2 timer.
I denne type rettsaker skal barnet bli spurt om hva barnet vil selv. Hva inn i huleste svarteste granskauen skal barnet kunne svare på det? Med mamma i rommet ved siden av? Ærlig talt.
Inntrykket mitt er at denne damen som så mange andre, har hengt seg såpass fast i bitterheten sin, at hun har glemt hvorfor hun er bitter i det hele tatt.
Det rare er at bitterheten til og med har vokst seg verre. I den første rettsaken foreslo hun selv at det kunne være åpning for overnattinger etter ett år.
At hun er ensom er det kanskje ingen tvil om, men er noe av dette i det hele tatt for barnets skyld?
Personlig synes jeg dette er en skrekkhistorie uten sidestykke. Det dukker opp endel spørsmål: Hva har mor sagt til barnet i løpet av disse to årene? Sikkert ikke noe direkte, men…
Hva vil denne typen kvinner egentlig oppnå?
Vil de ha et så rasende barn? Noe de sannsynligvis får når barnet i en alder av 16 år får vite hva egentlig som foregikk.
Vil de ikke komme seg videre i sitt eget liv?
Har det blitt en hobby?
Husker de at de bestemte seg for aldri å bli sånn da de leste “min historie” i Det Nye på 80-tallet?
Er det riktig at vi kvinner skal få lov til å holde på sånn?
Hvordan blir egentlig dette?
Drap 21 år?
Edru alkoholiker 8 år?
Jens har nå vært edru i tre år,
barnet blir 9 år i August, tiden flyr gitt…
I min erfaring blir menn sinte når de hører om andre menn som slår, fordi de blir flaue over sin egen rase.
Når kvinner bruker barn på denne måten og makten de har i denne sammenhengen, blir jeg flau over min egen rase. Veldig flau.
Ja det skal jeg, fordi det er fascinerende mye snakk om gud i mange rusrelaterte sammenhenger. Det er en egen liten syretrip i seg selv spør du meg.
Det er ikke grenser for hvor mange som dør av å ruse seg fordi de tror at man må bli religiøs for å slutte. Makan! Det er livsfarlig at det er sånn, ikke bare det at mange tror det, men også det å misjonere det. Vel, jeg kjenner egentlig ingen som misjonerer det i grunn, men mange tror det, det er det ingen tvil om.
De fleste som ruser seg er ihuga ateister. Det er egentlig litt rart at det ikke finnes en egen anti-gud som heter Atistus eller noe sånt:
“Kjære Atistus, slutt å mas, du finnes ikke. Natta Atistus og takk for dine fraværende egenskaper”
Ja, det er en viss mulighet for at man ikke vil ha hjelp hvis man tror man må ned på knæra for å be til gud og hver mann. Vel, det må man ikke. Bare en tanke.
Har du en gud? Flott. Det er ikke noe galt i det. Klart ikke det!
Holder det deg edru? Enda bedre.
Jeg vet at jeg kanskje legger meg for hugg nå, men dette brenner jeg som en OL-fakkel for, så den sjansen tar jeg.
Høyere makter og guder meg her og der. Jeg prøvde lenge å finne ut av det, fordi jeg hadde fått det for meg at jeg måtte det. Ingen sa at jeg måtte, jeg bare hang meg opp i ideen og forsto det sånn.
Og der hang jeg da, på ideknaggen min og prøvde å tro på den røde stolen min i stua. Ja? Jeg hadde jo hørt at jeg kunne tro på hva jeg ville? Det går ikke an å tro på en rød stol Julie. Ærlig talt.
Til slutt lot jeg hele greia ligge og vips, hva har jeg nå? En høy nok makt for meg, skyhøy (nei, ikke stein):
Jeg tror, nei jeg vet at livet er dritgøy. Jeg vet at jeg kanskje burde tenke meg om to ganger før jeg skylder på andre bare fordi jeg er litt trøtt den dagen (det lønner seg). Jeg vet at ting faller på plass fordi jeg er i kontakt med meg selv og ikke er drita full. Newsflash. Jeg synes Jesus er dødskul, jeg tror bare ikke at han er guds sønn, eller at han satte seg på en månerakett på en helt vanlig torsdag. Han har ingenting med mine egne mirakler å gjøre. Finnes det mirakler? Se deg rundt a. Klart det finnes mirakler. Sønnen min for eksempel, har masse rare mønstre inni øret som jeg har vært med på å lage. Mirakuløst ja, men det trenger ikke å være helt amen for det.
Er det gøy å være edru? Det er helt backflash;)
Har du forresten noen gang lagt merke til hvor religiøst noen mennesker misjonerer sin ateisme? De tar jo helt av.
Ja, jeg skulle jo bare skrive “litt” for KK… det ble visst fønvind av det;)
Og nyheten er: Alkoholisme har nettopp landet på jorda, vi er enda ikke sikre på hvor den kommer fra, men det blir sagt at det er tegn til liv på mars.
Det er sikkert bra dette her:) Jeg vil egentlig bare skrive en liten melding til alle dere der ute som har kontaktet meg for å få råd og hjelp:
I dag har det stormet fra både den ene og den andre kanten så jeg har luft i hode. Mailboksen min er full, men jeg vil at dere skal vite en ting: Jeg kommer til å svare dere alle individuelt og jeg vil bruke den tiden det tar på å svare ordentlig, så det tar nok et par dager før jeg er gjennom alt. Etter det roer jo ting seg og vi kan fortsette dialogen så lenge dere trenger det. Er det flere som vil snakke så ikke la dette innlegget stoppe dere, er det noe jeg har tid til så er det disse tingene.
TIL DERE ANDRE: fy fadren for en støtte! Dette er en støtte for de andre det gjelder også, det å lese kommentarer som viser at tabuet kanskje ikke trenger å være så stort. Tusen akk:)))
