Det er litt rart når noe starter og så ruller av gårde uten at man er helt klar over hva som egentlig skjer.
Denne bloggen for eksempel, den startet fordi Espen, en venn av meg ba meg om å lage en tulleblogg. “Julie du er så morsom, kan du ikke bare blogge litt så vi kan ringe deg fra radioen?” Joa tenkte jeg, det var bare en aldri så liten hake ved det – jeg kan ikke skrive, og ja en ting til: jeg er dust!
Men Espen ga seg ikke for han skulle ha Julie ut av skapet gitt!
Radiospotene falt fort inn på rus og KK.no ringte: “Vi hørte deg på radioen Julie, kan du skrive om alkoholmisbruket ditt for oss?” Hmm, jeg har barn. Jeg tasset opp trappen til min datter Maria på 13 og spurte henne. Hun ble stille en lang stund og så “Ja mamma, det må du gjøre.” Jaja, tenkte jeg… jeg har jo allerede teksten på maskinen. For jeg hadde det, uten å vite hva jeg skulle bruke det til. På den tiden hadde jeg bloggerfaring med kanskje 3-500 lesere per dag (som nå). Naivt nok tenkte jeg at det samme ville skje med KK.no, det gjorde det ikke – det tok av litt. Morgenen etter artikkelen ringte VG rett før skoletid. “Maria, nå ringte VG, hva skal jeg gjøre nå synes du?” “Mamma da! Du må jo snakke med dem!” Ja, jeg hadde tross alt sagt veldig A… litt mer A enn jeg trodde…
Så ble det bok – av alle ting! Bok? Jeg kan jo ikke skrive (hadde jeg ettertrykkelig sagt til meg selv så langt i livet).
Prosjektleder på Aller forlag Bente Grønnevik: “Du må bestemme deg for hva du vil formidle med boka.” HÆ? Jeg skal jo skrive om alkohol… hmm… selvforakt? Jeg begynte med den tanken. Jeg har drukket på selvforakt og hvor i helvete kommer den egentlig fra? Jeg holdt tanken en stund, til spørsmålene haglet inn fra min fabelaktige redaktør Nina Grove Hansen og ganske mange andre: Fikk du hjelp? Når sa noen noe? Når visste du at du var? Hvorfor fortsatte du så lenge? osv osv
Så hva vil jeg formidle? Jeg har faktisk blitt helt sikker på hva jeg vil formidle. Jeg vil formidle noe til dere pårørende – medavhengige. Jeg vil formidle hvor vanlige vi er og hvor mange av oss som ikke slutter og hvorfor noen klarer det. Jeg vil formidle at det ikke finnes noen fasit. Jeg vil prøve å få dere til å akseptere at dere ikke kan forstå oss helt, aldri. Ved å akseptere det, kan dere kanskje gi den hjelpen dere så sårt skriker etter å få lov til å gi. Så dette blir ingen tulleblogg på en stund. Det blir en rusblogg tenker jeg, hvor jeg kommer til å bake inn alle spørsmålene deres i min egen tekst så dere ikke føler dere utsatt.
Ja, jeg tror det må bli sånn en stund – vi får se. Jeg skal gi det som forventes fordi jeg kan og fordi jeg vil, og ærlig talt: hvorfor ikke?
Til dere som er nede i kjeller’n: vi tar det på innbokser, mailer og chatter uansett;)
Men nå, nå er det helg og dere skal få kose dere med gullrekka og rødvin. Vi kan ta det på mand… nei – tirsdag;)
Jeg er ikke snauere enn at jeg deler det her jeg, at jeg er i kjelleren. At jeg er lei, lei av å kjempe, lei av å leve. Jeg skulle ønske at jeg kunne ta en pause på et par-tre år, sove og sove og sove og slippe å forholde meg til livet, og mens jeg er inne på den tanken, hvorfor ikke sove og våkne et par sekunder før jeg dør, sånn at jeg slipper å leve i det hele tatt. Jeg er lei av å leve. Jeg har fått så mange kilevinker av livet, fått så mange slag som har sendt meg i bakken, og hver gang har jeg reist meg, børstet støvet og gjørma av klærne mine og fortsatt ufortrødent videre. Til nå. Jeg vet ikke om jeg orker mer. I dag skal jeg rømme, jeg skal drikke. Drikke til jeg ikke kjenner noe, og så skal jeg slukne og vakle i seng, og våkne med verdens dårligste samvittighet i morgen. Jeg skal hate meg selv intenst og stirre på klokka til den passerer 18 sånn at jeg slipper å forholde meg til at ølsalget er åpent, eller så drar jeg ut og gjentar dagen. Drikke og stupe, drikke og dø. Eller godta at jeg har tryna og reise meg igjen. Enten eller. Vi får se.
fabelastisk: … og når du våkner i morgen er det enda værre. Eller? Det er jo egentlig ikke det, for du vet om det fra før av. Du er forberedt og du kan gjenta det igjen. Når du våkner tar du nesten angsten på forskudd for du vet at den kommer. Du våkner før du åpner øynene og leter etter den, det tar bare ett par sekunder. Så kjenner du etter. Klarer jeg å holde øynene igjen litt til? Kanskje sove bort litt mer? Vær så snill kropp! Det kommer en ukontrollert lyd fra deg…ahhh jeg… du kaster deg rundt.. Å! Jeg er så… ett kast til… så et ticks og ett nytt kast. Litt pause, noen sekunder med ett nytt håp om å sove bort litt til… ett iskladt støt i brystet… og øynene går opp selv om du ikke vil…
Jepp. Sånn er det.
fabelastisk: <3 ...og alt jeg kan gjøre er å snakke med deg når du vil om "løsningen" du bruker nå, og det gjør jeg når du er klar for det. I morgen, i november, om ett år... hva enn du vil eller ikke vil for den saks skyld. For en ting er sikkert: det jeg har til felles med deg, er nemlig ikke tabu eller lastet med skam og uten skam, ingen angst (til slutt) - i min verden vel og merke.
Løsningen, som du kaller det, fungerer ikke bra for meg i dag. Jeg tåler for mye. Har drukket seks halve og er nærmest for edru å regne. Vel. I morgen skal jeg avgi rapport. Jeg skal fortelle deg hvilket nivå av selvforakt jeg har oppnådd. Jeg digger deg.
fabelastisk: Da skal jeg kreve en ting av deg;)))
Når man har skrevet til noen i fylla (til og med den “edrue” fylla) får man som regel angst av det også oppå det hele:)
Her er kravet:
Du får ikke lov (hehe veldig streng her nå) til å få angst i morgen, av at du skrev til meg nå. Det bestemmer jeg og basta. Husk: jeg har vært drita i 30 år, så du kan ikke drite deg ut ovenfor meg uansett. Sånn, da rydda jeg bort den biten;)))
OK, jeg tar deg på ordet. Jeg føler at jeg forsvinner i alkoholen, den jeg er vises ikke så godt når jeg drikker. Vi får se i morgen.
fabelastisk: Du synes:)) Natta
Jeg har sagt det før, men I love you. Takk for at jeg vises.
Hm. Jeg er våken, jeg er edru og jeg er ikke skamfull. Ingen fylleangst. Rart. Det jeg kjenner på nå er mot og styrke. Jeg rister av meg motløsheten og det vanskelige og satser på det gode i meg. Finne det gode i meg og det gode rundt meg. Fordi jeg fortjener det. Jeg kan ikke la de andre vinne, de som har ødelagt så mye for meg. Lar jeg dem vinne har jeg tapt. Nei, det er jeg som skal komme styrket ut av dette. JEG skal vinne!
fabelastisk: Så deilig å høre og tusen takk for at du sier fra! Jeg har tenkt på deg i morgentimene 🙂 Det er rart det der, jeg har ikke angst, men den angsten jeg så for meg at du kunne ha i dag slapp taket i meg nå hvis du skjønner hva jeg mener. Tusen takk og du, bare ta en time av gangen. Det holder i mengder:)))