Den praktiske delen av hjernen min har tydeligvis størkna i det siste. Etter mange forespørsler om signerte bøker har jeg blitt sittende å tenke: Jammen? Jeg er jo ikke en butikk? Hvorfor er jeg ikke det da, tenkte jeg videre – det kan jo ikke være så vanskelig? Og det var det ikke. Så nå er jeg en butikk. Ferdig.
For å få kjøpt FYLLIK signert kontakter meg på [email protected] evt melder meg på FB (privat) eller FB (bloggside) . Bor vi i nærheten av hverandre ordener vi alt på en glimrende måte oss i mellom. Bor vi langt unna hverandre, finnes det alltids ett postkontor. Skal det frem før jul, er postens frist til utsendelse 16 desember.
Boklansering, puh! Det kom venner og bekjente fra epoker gjennom hele mitt liv og jeg er virkelig takknemlig for all støtten. Lokalet kokte av varme og glede og folk fant hverandre midt oppi det hele. Tusen takk kjære dere, for all varmen og støtten! For ikke å glemme alle blomstene og gavene:
Det var så voldsomt i positiv forstand at jeg har vært blåst i hodet til nå:) Rett og slett. Jeg er også så heldig at jeg er omringet av fantastiske kvinner i Aller forlag (link, jeg vet det;) som jobber på, stiller opp og støtter med 100% positivitet i alle sammenhenger. Tenk at det finnes sånne mennesker? Mennesker som bare gir og gir? Vel, det gjaldt dere alle forrige tirsdag – og ellers også.
Min kjære prosjektleder Bente Grønnevik og eminente redaktør Nina Grove Hansen
Og etterpå kommer angsten, den virkelig selvopptatte angsten man kan dysse seg inn i mens man glemmer alle rundt seg. Jeg har ikke kjent på deg siden jeg drakk. Jeg kommer ikke til å drikke på deg nå, men du minner meg på hvem og hva jeg er, og det er nesten godt fordi jeg vet om deg – jeg kan ta deg bort, din seige jævel. Du er en selvmedlidende djevelen og sitter, jeg skulle til å si “på skulderen”, men du sitter ikke der, du sitter i brystet og lurer meg. Du er pinlig: jeg har blitt redd for boka. Jeg har blitt redd for at den drukner og blir borte. Jeg har blitt redd for at det ikke var noe poeng i å skrive den. Jeg har blitt teit. Angst, du ser bare meg meg meg, du sier til meg at jeg er ubrukelig. Så jeg må få lov til å spørre deg: hvorfor er jeg ubrukelig din dott?
Fordi jeg har fantastiske venner? Fordi jeg har en flott familie og kjæreste? Fordi jeg får støtte fra alt og alle for tiden? Eller – fordi du ikke fortjener livets rett?
Så: kjære Angst – jeg vet hvem du er, jeg vet at du er mitt selvopptatte jeg. Jeg vet hvordan jeg skal knekke deg selv om du tror du har fått tid til å vinne – succer. Jeg gjør det bare på denne måten:
Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.
Ser ikke dette fantastisk ut? Jo og det er nettopp hva det var. Er disse følelsene da egoistiske? Ja – i mine øyne er de det, i aller høyeste grad.
Tusen takk alle sammen, jeg er mer takknemlig enn dere aner. Dere blåste meg opp på de største høyder og angsten min og jeg? Vi har hatt noen runder før, mr Angst har hatt noen runder med mange, du er ikke unik ditt krapyl, og her har du min hvite hanske:
3 år. 3 år uten en dråpe. Det er rart. Det som er rarere er at jeg ikke har lyst på noe. Det hadde jeg aldri trodd. Fordi det rett og slett er lite troverdig. Nå har boken kommet i butikkene og du får vite alt om meg og fylla mi – og hvordan det i det hele tatt går an å bli edru. 30 år med angst og selvforakt ligger bak dette prosjektet. Angsten er borte, selvforakten? Den er vanskeligere. Den er ett livslangt prosjekt tror jeg, men her hersker heldigvis dualiteten – jeg er begge deler. Både teit og helt Ok. Som de fleste. Jeg er ikke unik, jeg har ikke svarene for de finnes ikke. Det som derimot finnes er forståelse, aksept over det vi ikke skjønner og ikke minst: gjenkjennelse.
Så jeg håper, til dere som vil lese boken, at dere kjenner dere igjen. Jeg håper at dere som er pårørende/medavhengige får ett innblikk i hvordan vi fungerer. Mye av boken er livshistorie, “rushistorie” og en del er innblikk i hvordan vi tenker. Hvordan driften er altomfattende og ubarmhjertig.
Innholdet i boken er selvfølgelig ikke i svart. Bare dette – dette var tross alt svart…
En passasje fra senere i livet:
Sove på sofaen i stuen? Ja, jeg trodde på det selv. Jeg trodde at jeg lot Maria og Mathias sove i stuen fordi vi syntes det var koselig. De sov oftere og oftere i stuen, og til slutt ble det hver eneste natt.
Den egentlige grunnen til denne sosiale løsningen var mye enklere.
Jeg orket ikke hele leggeritualet om kvelden. Klokken ble åtte og de skulle være i seng uten mer om og men, for at jeg skulle få vinen min. Det gikk fortere bare å sette på Disney Channel, gi dem kveldsmat på stuebordet og trekke meg inn i min egen verden. Hvis de ropte var det bare noen få meter å gå for å dele ut en ekstra klem, og ropene var dessuten færre hvis de var i nærheten. Jeg kunne også være mer tålmodig med avbruddene deres når de bare var noen meter unna, de ekstra kosene og ordvekslingene ble fine og rolige. Den gangen trodde jeg fullt og fast på behovet for å ha dem i nærheten. Det var der nok, men det var ikke det som drev meg til sofalegging, det var den korte veien til neste slurk.
I den hvite lille vinterhagen min hadde jeg alt jeg trengte for å skape meg en hyggelig – nei, koselig kveld. Koselig, koselig, koselig! For det trodde jeg på enda, at jeg var en hedonist som likte å kose meg i mitt eget selskap. Tilværelsen som 100 % alenemor på Nesodden uten bil var tung nok som den var. Så at jeg fortjente noen timer om kvelden for meg selv var det ingen tvil om.
At barna foretrakk å sove i stuen gjorde at jeg opprettholdt illusjonen.
Kveldslivet i vinterhagen besto av Facebook og rødvin. Det var ensomt, morsomt, koselig og vondt på samme tid.
Jeg laget tullestatuser og satte i gang andre Facebook-venner som også satt på kveldene og drakk sine foretrukne enheter – sånt merker man. Jeg kommenterte deres statuser tilbake og vips så har man en virtuell minifest gående.
Når kartongen med vin nærmet seg tom, sovnet jeg sammenkrøllet i den hvite toseteren. Jeg la meg aldri for å sove, jeg var altfor redd for at tankene mine skulle vandre til å gjøre det. Jeg sovnet av for mye vin når det kom av seg selv.
Telefonalarmen vekket meg klokken syv, jeg var tung i kroppen. Kanskje jeg bare kunne sove videre? Kanskje barna kunne være syke i dag? Nei. Det var bare snakk om en time. Jeg måtte holde ut i en time, lage frokost, matpakker og kle på barna. Etterpå kunne jeg hvile litt. Jeg kunne sove bort alt i flere timer. Jeg sto opp for å få morgentimen unna. Jeg kledde på meg godt humør, hentet frem kjærlighet og frokost.
Slapp a du a! Slutt å pes! Herregud ass, vi var jo bare på fest i går!
Joa, men..
Hei!! Det er da faen ikke min skyld at du overså meg totalt vel!!! Heeeele kvelden! Er det rart jeg klikka? Du gjør meg jo helt gal! Du vet jo at jeg ikke har det så bra nå om dagen!!!
Men jeg skjønner ikke helt hva je..
Nei nemlig! Du skjønner aldri noen ting! Du er totalt blottet for sosial intelligens! Og du overså meg helt hele kvelden!
Nei jeg snakket bare med en gammel v…
Jeg visste at du kom til å si det! Jeg gidder ikke å høre på deg lenger! Jeg går å legger meg og dessuten skal jeg ut med venninna mi i kveld… og jeg overnatter der også!
Kan du ikke…
Nei for faen! Jeg har jobbet i ukevis og nå trenger jeg litt fri! Det må du da i det minste skjønne! Herregud ass! Makan til idiot! Og dessuten! Du kommer vel ikke til å savne meg heller! Hvis jeg tenker på hvordan du holdt på i går så er det liten tvil om det din jævla drittsekk!!!
Hun tasser opp trappen, kroppen dirrer av sinne og hun vet det, hun vet at han ikke skjønner noen ting!!!
Under dyna. Ja, jeg skal sove så lenge jeg vil. Full jeg? Jeg var da faen ikke så full i går. SMACK! En iskald jernpil fyker gjennom brystet.. ahh! Hun kaster seg rundt i sengen. Han tar jo.. åhh Nei! Glimtene hagler inn… jeg må sove. Bort nå. Jeg må sove nå! Vær så snill…! Det var ikke min skyld… det var ikke meg… Åhh han… FY FAEN ASS! Bare sove litt..?
Skal jeg legge meg inn? Ha! Ikke pokker… det er ikke noe galt med meg. Eller jeg kunne jo ha… nei! Jeg har ikke tid til sånt. Hva med barna? Jeg kan jo ikke være borte fra de akkurat nå? Det er jo jul snart også… dessuten er det jo ikke det som er galt! Jeg har bare for mye å gjøre. Det at ingen skjønner noen ting hjelper i grunn heller ikke mye. Mildt sagt!
Puh! Dette var ikke fra boka – de er hakket styggere, jeg bare kom på den nå – hele den jævlige reisen der, som så mange av oss har hatt noen ganger, ikke bare vi alkoholikere – vi har den bare litt oftere. Til slutt nesten hver dag. Er det rart vi går rundt å innbiller oss at vi har eksistensiell angst! Makan… skulle bare mangle.
Hvor farlig er det egentlig å legge seg inn når vi har det sånn? Hvor mye av vårt liv mister vi på å være borte i to og en halv måned? Vel, vi er borte fra hverdagen i to og en halv måned – det er sant. Men mister vi noe? Vi mister vel heller noe når vi holder på sånn annenhver dag i 30 år? Ja, for det blir nemlig fort 30 år. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive litt om Trasoppklinikken nå, men det ble sånn istedenfor. Jeg kan dra en beskrivelse av ett klinikkopphold en annen dag i stedenfor. En ting er sikkert, det er ikke farlig. Det er faktisk alt annet enn farlig. Så vidt meg bekjent så kan man dø av det litt over her, klinikker derimot? De overlever man av.
Jeg fikk dette spørsmålet (spørsmålet er skrevet om) i dag og jeg synes det krever mer enn ett par setninger tilbake, det er nemlig ett helt relevant spørsmål.
Fordi vi ikke kan lure barn. Fordi åpenhet er viktig og barn ikke fortjener å høre at mamma eller pappa har “litt vondt i magen” etter alt de går gjennom i denne sammenhengen. Fordi andre barn kanskje også kan få se at de ikke burde bære byrden. Fordi fylliker ikke skal tro at de klarer å gjemme seg for barna sine. Jeg trodde det selv for lenge. Den gangen mine barn besøkte meg på Trasoppklinikkenen gang i uken, visste de akkurat hvor de var og hvorfor de var der. De fortjente det.
Barna fortjener heller ikke å måtte bære hemmeligheter for sine foreldre rundt som en 10-tonns kloss om foten.
Hva skjer når man åpner opp et slikt tabuområde og involverer barna?
Det pustes lettet ut fra alle kanter. Det kan ikke lenger viskes i kriker og kroker fordi det rett og slett ikke finnes noe å viske om lenger, de som sitter i krokene får intet nedslagsfelt. Det blir snudd. Andre barn synes det er “kult”. Det er spennende. De har plutselig en voksen person rundt seg de kan spørre om hva som helst. De har en venninne som ikke er flau, tilbaketrukket og ikke har “tid” til å ha med noen hjem i dag. Som mor trenger jeg ikke å gjemme meg i skolesituasjoner.
Det finnes ingenting i mitt hjem som ikke kan snakkes om og det finnes ikke kjeft for rampestreker her i huset. Tenk a, på alle sprellene jeg får vite om av mine barn;) det er ikke få…
Jeg har “utsatt” mine barn i boka også. Hvorfor? Fordi tabuet må bort for pokker;)
Julie! Hun sier at jeg må være totalt avholdende ellers så har jeg ikke noe “der” å gjøre?
Hva er det du sier?!
Ja, hun sier at hun har vært edru i 17 år og det eneste som gjelder er totalt avhold og hvis jeg ikke kan skjønne det er det bare å gi opp! Hun snakker som en foss og håpet som var der i stemmen hennes for noen dager siden er borte
Kjære deg, det finnes bitcher og besserwissere på alle arenaer. Gidder du å høre på dem i andre sammenhenger?
Nei, det har du rett i…
Hvem eier edruskapet ditt?
Jeg?
Ja.
Kvinnen i telefonen var fortvilet. Hun prøver, men får det ikke helt til enda. Er det ikke nok å prøve? Jo selvfølgelig er det det. Og det er klart hun kan være “der” så mye hun vil og hun gjør lurt i det, fordi det hjelper. Det eneste kravet til å være “der” er:
Den eneste betingelsen for medlemskap er et ønske om å bli rusfri/edru.
For det finnes ingen feil. Men det finnes mye skam og angst og denne typen beskjeder gir ingenting annet enn det. Hva gjør man med skam og angst? Man drikker mer.
Det finnes heller ikke noe man må, vi må ingenting. MÅ får deg ikke edru, MÅ gjør deg drita – garantert. Vi kan prøve og vi kan feile og hvis vi slipper å få tredd samvittighetskvaler nedover hue, så kan det til og med hende at vi både vil klare det og kan klare det. Skal ikke vi få ha vår egen tabbekvote? Det er klart vi skal det – som de fleste andre her i verden. Det farligste blir vel når en edru alkoholiker preiker noe annet, som skjedde i dette tilfellet. Det er heldigvis veldig få av den sorten.
Så kjære deg, det du gjør er mer enn bra nok. Den du er er mer enn bra nok! Du er jo til og med standhaftig nok til å si fra hver gang du går på en smell, så du er mer enn edru nok i hode ditt til å klare det. Vet du hvorfor? Fordi du vil det selv. Derfor. Det holder i bøtter å spann.
Hvor “der” er kan vel de fleste av oss gjette seg til..
Det er litt rart når noe starter og så ruller av gårde uten at man er helt klar over hva som egentlig skjer.
Denne bloggen for eksempel, den startet fordi Espen, en venn av meg ba meg om å lage en tulleblogg. “Julie du er så morsom, kan du ikke bare blogge litt så vi kan ringe deg fra radioen?” Joa tenkte jeg, det var bare en aldri så liten hake ved det – jeg kan ikke skrive, og ja en ting til: jeg er dust!
Men Espen ga seg ikke for han skulle ha Julie ut av skapet gitt!
Radiospotene falt fort inn på rus og KK.no ringte: “Vi hørte deg på radioen Julie, kan du skrive om alkoholmisbruket ditt for oss?” Hmm, jeg har barn. Jeg tasset opp trappen til min datter Maria på 13 og spurte henne. Hun ble stille en lang stund og så “Ja mamma, det må du gjøre.” Jaja, tenkte jeg… jeg har jo allerede teksten på maskinen. For jeg hadde det, uten å vite hva jeg skulle bruke det til. På den tiden hadde jeg bloggerfaring med kanskje 3-500 lesere per dag (som nå). Naivt nok tenkte jeg at det samme ville skje med KK.no, det gjorde det ikke – det tok av litt. Morgenen etter artikkelen ringte VG rett før skoletid. “Maria, nå ringte VG, hva skal jeg gjøre nå synes du?” “Mamma da! Du må jo snakke med dem!” Ja, jeg hadde tross alt sagt veldig A… litt mer A enn jeg trodde…
Så ble det bok – av alle ting! Bok? Jeg kan jo ikke skrive (hadde jeg ettertrykkelig sagt til meg selv så langt i livet).
Prosjektleder på Aller forlag Bente Grønnevik: “Du må bestemme deg for hva du vil formidle med boka.” HÆ? Jeg skal jo skrive om alkohol… hmm… selvforakt? Jeg begynte med den tanken. Jeg har drukket på selvforakt og hvor i helvete kommer den egentlig fra? Jeg holdt tanken en stund, til spørsmålene haglet inn fra min fabelaktige redaktør Nina Grove Hansen og ganske mange andre: Fikk du hjelp? Når sa noen noe? Når visste du at du var? Hvorfor fortsatte du så lenge? osv osv
Så hva vil jeg formidle? Jeg har faktisk blitt helt sikker på hva jeg vil formidle. Jeg vil formidle noe til dere pårørende – medavhengige. Jeg vil formidle hvor vanlige vi er og hvor mange av oss som ikke slutter og hvorfor noen klarer det. Jeg vil formidle at det ikke finnes noen fasit. Jeg vil prøve å få dere til å akseptere at dere ikke kan forstå oss helt, aldri. Ved å akseptere det, kan dere kanskje gi den hjelpen dere så sårt skriker etter å få lov til å gi. Så dette blir ingen tulleblogg på en stund. Det blir en rusblogg tenker jeg, hvor jeg kommer til å bake inn alle spørsmålene deres i min egen tekst så dere ikke føler dere utsatt.
Ja, jeg tror det må bli sånn en stund – vi får se. Jeg skal gi det som forventes fordi jeg kan og fordi jeg vil, og ærlig talt: hvorfor ikke?
Til dere som er nede i kjeller’n: vi tar det på innbokser, mailer og chatter uansett;)
Men nå, nå er det helg og dere skal få kose dere med gullrekka og rødvin. Vi kan ta det på mand… nei – tirsdag;)
Litt lenger ned i dette innlegget kommer det utdrag fra FYLLIK
Nå som forlaget mitt Aller forlag har lagt ned kan boken kjøpes direkte av meg (med signering hvis du vil) for kr 250 inkludert frakt. Legg igjen navn og adresse hos meg på FB ved å trykke HER. Eller mail meg på [email protected] så ordner vi det.
Link til e-boken får du ved å klikke på bilde under her
Og vi må ha smakebiter, må vi ikke det? Her har du en aldri så liten munnfull fra et tidlig stadie i livet. Et stadie mange har opplevd helt uten å bli alkoholiker av det. For det er det som er hele kjernen, vi gjør alle ganske mye av det samme og skiller ikke veier med en gang, men vi som blir avhengige – vi drar den en god del lenger og det er lengden som til slutt skiller oss. Når og hvordan det skjer, har jeg prøvd å illustrere ved å brette meg selv og livet mitt ut for deg i denne boka. Både før og etter, med alt det innebærer. Både for alkoholikeren og de pårørende, men nuh – litt fjortisparty:
1987:
PAAARTEEYTIME!
Jeg var feit, jeg var tynn, jeg var kul, jeg var dum, jeg var pen, jeg var stygg, det gikk i ett oppi huet mitt og alt kunne løses med en fest eller femti. Skole? Glem det! Henge på skolen? Jajajajaja! Det var tross alt friminutter å baske seg i. Friminutter og endorfiner. Angst? Glem det også, jeg hadde ikke tid til sånt nå! Det sugde i magen her og der, om morgenen kanskje? Vet ikke, hadde ikke tid. Dessuten var det jo bare å tulle det bort. Gæren jeg? Klart det, jeg var klin gæren! Smack smack smack.
Alt var greit. Det var i grunnen greit ikke å ha kjæreste også. Hvem hadde tid til det liksom? Party var forresten kulere uten kjæreste. Snakke med alle, gli mellom menneskene, fra den ene til den andre. Jeg var sexy på fest. Alt var sexy på fest. Det sitret i luften, det sitret i meg. Kline med hvem jeg ville der og da. Finne noen for kvelden som passet bare meg. Nedlegge. Jeg bestemte jo. Angst dagen etter en nedleggelse? Alltid. Bort, bort, bort. Det var bare å tulle det bort har jeg sagt!
På tide å teste ferie uten voksne?? Er jeg stor nok nå eller??? Hallloooo, jeg er tross alt sytten! Charlotte? Skal vi dra på ferie eller???? Hvor? Jeg har hørt om noe som heter Star Tour. Ok, vi bare ringer dit. Gran Canaria. Playa del Inglés. Party!!! I boks. Foreldre forført og overbevist. Job well done. Kult. Nå måtte jeg lære meg noen relevante fraser. Charlotte? Hva heter alle drinkene i Syden? Klart hun kunne det, hun hadde da vært i Syden sammen med mora si nok av ganger.
Gin Tonic, Gin Lemon, Screwdriver, Snowball? fy fader så kult!
Jeg var et vandrende adrenalinkick.
Null mat. Jeg kunne jo ikke spise nå! Jeg skulle til Syden, jo. Det sier seg selv. Ok, en hel uke uten mat før vi dro tok seg av den saken. Tynn og med full kontroll. Dog aldri tynn nok. En leveregel. Det skal man ha, leveregler. Ikke engang ølen min fikk komme på besøk nå. Vent til vi er i Syden, øl! Da skal vi leke hele tiden, det lover jeg deg! Jeg må bare bli skikkelig, skikkelig tynn først, sorry ass.
Sommerfugler og sug, kult sug. Charlotte og jeg skulle få gjøre akkurat som vi ville uten at noen så på i en hel uke.
Stilig! Flyplass uten foreldre, masse blinkende lys, gater, finne ut av alt selv. Løpe rundt og se på masse fint mens Charlotte holdt meg i buksestrikken.
På flyet! Skikkelig verdensvant ass! Mega!
De fine blonde damene med blå hatter og hestehaler, de der flyvertinnene kom plutselig bort og puttet plastkort i hendene våre. Bonuskortene fra Star Tour! Enda stiligere! Etter 10 klipp fikk man rabatt på en reise. Klart det! Charlotte og jeg skulle reise til Syden hele tiden vi nå. Et kryss på kortet fikk vi og greier. Dette var virkelig på stell. Eget plastkort a gitt! Syden here we come. Friheten lenge leve. I am a real Cosmopolitan!
Vi låste oss inn i vår egen hotelleilighet, og vips løp Charlotte ned i hotellbutikken og kjøpte mat. Det vil si, sengepålegg. Hun kom storfornøyd tilbake og helte syltetøy, melk, smør og gud vet hva oppi sengen.Litt kunst måtte til.
Jeg ble nesten litt stressa, jeg som trodde vi skulle rett på diskotek? Vi skulle visst starte dansen i sengen, helt greit for meg? dette var jo så ute at det var helt på sin plass. Hotellet ordnet selvfølgelig opp i slikt, det skulle bare mangle, det hadde tross alt vært en flekk på lakenet da vi kom. Nå var tiden inne: Ut på byen!
Vi var intet mindre enn i Edens hage. Det sydet av ungdommer og party i Playa del Inglés, neonskiltene blinket langs hele stripa, så det var bare å ta for seg. Himmelen var nær. Nå kommer jeg, ølen min! Jeg sa jo at vi skulle leke sammen nå. Eller? det kan hende du blir noe annet, det er lov å kle seg ut. Har du lyst til å være en sydendrink i kveld? Ja?
Der! En bar med alle de andre. Hvem de andre var? Vet ikke. Who cares, alle de andre var alle de andre. Baren var heeelt Honolulu, åpen ut mot gaten med en jungel av palmer, bastmøbler og – alle de andre. Den var til og med på et gatehjørne! Hjørnebar var perfekt, man hadde full oversikt, og skal man være overalt hele tiden må man helt klart ha oversikt. Bartenderne var fullstendig Tom Cruise og heiv utstyret sitt rundt omkring i lufta som de reneste akrobater. Drinkskilt! En tavle med stor krittskrift. Den ene bartenderen var like serviceinnstilt som en gourmetkelner og forklarte innholdet i drinkene for meg med innlevelsen til Al Pacino. Piña Colada, skikkelig stilig, servert i et gedigent rødvinsglass. Innholdet så ut som lysegul milkshake og Al Pacino innviet meg i pynt: «Ska det va lite pineapple, och kanskje ona stjerneshot?» Jaja, Al Pacino snakket svensk-norsk-engelsk-spansk. En smule harry, men hei! Her var alt harry. Leve harry!
Pina Colada og jeg ble skikkelig gode venner.
……………………………………………………………..
Ja, og det var denne jenta som hadde utviklet seg:
… og utviklingen skulle fortsette – mange år senere:
Jeg var på vei ut på E18 i bilen. Hva faen er det jeg driver med? Jeg er dritings! Jeg tok en slurk av den svenske sterkølen og plasserte den mellom bena. Jeg må snu. Jeg må kjøre inn på neste avkjørsel. Jeg husket ikke hvordan jeg hadde havnet bak rattet, jeg kjente på meg at det hadde vært bråk, men jeg husket ikke det heller.
Blålys.
Ok, dette er galskap, jeg må bare ta det som det kommer. Nå sto det FENGSEL skrevet over hele panna mi. Politimannen dukket ned til vinduet og spurte høflig om jeg hadde drukket. Om jeg hadde drukket? Jeg var drita, sa jeg og satte pilsen pent ned i koppholderen. Galgenhumoren satte inn. Hva annet skulle jeg gjøre?
Kreft og rettsaker.
Ok, nå får vi se om dette er akkurat som på film, tenkte jeg med meg selv.
Krangling og død.
«Kan du vennligst stige ut av bilen», sa politimannen mens han fortsatte å lese opp rettighetene mine. Jeg ble fristet til å spørre ham om han ikke kunne være så snill å lese dem opp på engelsk, siden vi først var i gang, men jeg holdt pent kjeft.
Barn og fyllekjøring.
Neste trekk var håndjern. Herlig! Sexleketøy på motorveien! Jeg holdt den også inne. Jeg skjønte at jeg bare måtte holde tullballet mitt for meg selv.
Helt alene. kaos.
Politimannen ba meg rekke frem hendene så han kunne sette på meg håndjernene.
Ticks, angst og dyne.
«Er det ikke meningen at jeg skal ha hendene på ryggen?» Jeg kunne ikke dy meg. Han smilte og spurte meg om ikke det kanskje hadde blitt litt ubehagelig for meg mens jeg satt i baksetet av politibilen.
Gule lys. Bare sykehus og gule lys.
Jeg pustet lettet ut, politimannen hadde humor. Vel fremme blåste jeg hardt inn i en diger maskin og ble kjørt hjem med en fremtidig fengselsstraff i lomma.
I denne boka er det selvfølgelig ikke bare scener, den går gjennom et helt rusliv og starter i en alder av seks år. Jeg har prøvd å dele betrakninger og svar på vanlige spørsmål med deg i tillegg til den biografiske røde tråden.
Og nå er den til og med ferdig. Jeg har drømt om mye rart i mitt liv, men at fylla skulle bli så omfattende var ikke en av drømmene.
Hvorfor skrev jeg den da? Jeg startet fordi det var en morsom og spennende tanke, enkelt og greit. Jeg liker spennende og morsomt. Det startet med andre ord lett.
Men, man ser ofte på mye av sitt eget liv som en selvfølge: ting er sånn og sånn og de er bare det – inntil man får spørsmål, mange spørsmål. Hvorfor sa ingen noe? Hvor var den og den? Når skjønte du at du var alkoholiker? Var det ingen som prøvde å stoppe deg? Hvorfor sluttet du ikke før?
Sånne ting.
Så det gikk fort opp for meg at folk ikke vet, ikke skjønner det grunnleggende bildet av hvordan vi fungerer, hvordan vi glir unna og hvordan vi forsvinner inn i mengden av andre festende folk, hvor lang tid det tar før vi skiller oss ordentlig ut og hvorfor det etterhvert går så grundig til helvete – det skulle bare mangle at folk ikke skjønner det:
Hun er jo så flink
Hun er bare litt gæren noen ganger
Hun har jobbet så mye, har barn og fullt opp, det er klart hun må få blåse ut av og til
Derfor har boken blitt et forsøk på å vise pårørende hvordan vi fungerer gjennom å brette ut mitt eget rus-liv på både godt og vondt. Forhåpentligvis uten sentimentalitet. Jeg har også prøvd å møte de drikkende alkoholikerene som tviler litt på hva de er, ta dem på senga for å skape så mye gjenkjennelse så mulig, av både party, mørke kjellere, vold, husmoralkoholikeren som klarer det meste og dørken. Det er nemlig en liten ting disse menneskene har angst for – de innbiller seg at de er helt alene, nesten unike. Jeg kan si det med en gang, jeg med mange andre: jeg kjenner baklomma di og det du har gjort er sannsynligvis bare blåbær i den store sammenhengen. Det skal innrømmes at jeg ikke har klart å la vær og tulle litt også – jeg er meg. Boka starter i Bergen som seksåring og ender… oj, det var nesten;)
Kanskje den åpner noen dører for noen, kanskje ikke?
Hvis dere ikke forhåndsbestiller boka, hiver jeg meg selvfølgelig på rødspriten, så dere må gjøre det fortest mulig – ellers kan det bli helt krise.
En god del ble skrevet i dette grusomme landskapet:
Et strandhus på Sicilia er kanskje ikke å forakte, men – du synes vel dette ser uskyldig ut:
Å nei du! Du tenker sikkert bonde? Jeg skal vedde storetåa mi for at dette er en real Cosa Nostra-soldat!
For godt over 100 år siden startet hele mafiahelvete med denne uskyldige frukten:
Og med det i tankene, alene på en noe helt annet enn øde øy i ti dager (før familien kom å reddet meg) satt jeg med tekster om angst, party, vold, humor, død og fordervelse og gjorde som vi edrue alkoholikere gjør for å ta en pause – jeg gikk en tur (en fornuftig, men helt ubrukelig handling). Bare for å oppdage at naboen min drev med dette:
Dyrking av rent mafia-gods! Du ser vel det? Gitteret! Jeg tuslet fjetret tilbake til huset mitt for å fortsette med de tusenvis av bokstavene som måtte ned på maskinen, vel vitende om at mørke ville senke seg kl 21 for å by på enda verre ting enn Cosa’en, nemlig Dracula bak viftende gardiner! Så altså, det der med å skrive bok alene? Stenge seg inn i sitt eget jeg? Nei takke meg til bråkete barn og en herlig kjæreste som flyr rundt og forstyrrer! O fryd!
Derfor må du scrolle opp igjen å forhåndsbestille boka så ikke alle mafiadracula opplevelsene fyker opp i røyk.
Vi har jo også dette alternativet:
Jeg bare nevner det i forbifarten;)
P.S.
Boken heter forresten “FYLLIK” – noe som egentlig bare skulle mangle;)
Linus har, som de andre jevnaldrende på Operaens ballettskole, søkt seg til Ruseløkka skole i Oslo. Der er den eneste talentlinjen for ballett i landet. Hvis han kommer inn her, får Linus fortsette treningen på Operaen, og da blir det en del av skoletiden.
Nåløyet er trangt for å komme inn på Ruseløkkas talentlinje. Linus er en av i alt 5 barn som har kommet inn. Talentet er det ovehode ingen tvil om.
Nesodden kommune vil ikke gi han den gjesteelevsgarantien han trenger for å gå på Ruseløkka skole i Oslo kommune. De begrunner dette med forskjellsbehandling og presedens i fremtidige saker.
Skal vi la en hel sommerferie gå? Skal Nesodden kommune sitte litt tilbakelent og tenke “huff, dette kan bli urettferdig”, mens Linus ser uttdannelsen forsvinne rett foran nesen sin?
Barn fra andre kommuner blir både feiret og hyllet for sine skjeldene talenter og det skulle bare mangle!
Jeg håper på nok underskrifter til Nesodden kommune nå.
