Et virvar av takknemlighet og angst

Boklansering, puh! Det kom venner og bekjente fra epoker gjennom hele mitt liv og jeg er virkelig takknemlig for all støtten. Lokalet kokte av varme og glede og folk fant hverandre midt oppi det hele. Tusen takk kjære dere, for all varmen og støtten! For ikke å glemme alle blomstene og gavene:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var så voldsomt i positiv forstand at jeg har vært blåst i hodet til nå:) Rett og slett. Jeg er også så heldig at jeg er omringet av fantastiske kvinner i Aller forlag (link, jeg vet det;) som jobber på, stiller opp og støtter med 100% positivitet i alle sammenhenger. Tenk at det finnes sånne mennesker? Mennesker som bare gir og gir? Vel, det gjaldt dere alle forrige tirsdag – og ellers også.

Min kjære prosjektleder Bente Grønnevik og eminente redaktør Nina Grove Hansen

Og etterpå kommer angsten, den virkelig selvopptatte angsten man kan dysse seg inn i mens man glemmer alle rundt seg. Jeg har ikke kjent på deg siden jeg drakk. Jeg kommer ikke til å drikke på deg nå, men du minner meg på hvem og hva jeg er, og det er nesten godt fordi jeg vet om deg – jeg kan ta deg bort, din seige jævel. Du er en selvmedlidende djevelen og sitter, jeg skulle til å si “på skulderen”, men du sitter ikke der, du sitter i brystet og lurer meg. Du er pinlig: jeg har blitt redd for boka. Jeg har blitt redd for at den drukner og blir borte. Jeg har blitt redd for at det ikke var noe poeng i å skrive den. Jeg har blitt teit. Angst, du ser bare meg meg meg, du sier til meg at jeg er ubrukelig. Så jeg må få lov til å spørre deg: hvorfor er jeg ubrukelig din dott?

Fordi jeg har fantastiske venner? Fordi jeg har en flott familie og kjæreste? Fordi jeg får støtte fra alt og alle for tiden? Eller – fordi du ikke fortjener livets rett?

Så: kjære Angst – jeg vet hvem du er, jeg vet at du er mitt selvopptatte jeg. Jeg vet hvordan jeg skal knekke deg selv om du tror du har fått tid til å vinne – succer. Jeg gjør det bare på denne måten:

Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen.

 

 

Ser ikke dette fantastisk ut? Jo og det er nettopp hva det var. Er disse følelsene da egoistiske? Ja – i mine øyne er de det, i aller høyeste grad.

 

Tusen takk alle sammen, jeg er mer takknemlig enn dere aner. Dere blåste meg opp på de største høyder og angsten min og jeg? Vi har hatt noen runder før, mr Angst har hatt noen runder med mange, du er ikke unik ditt krapyl, og her har du min hvite hanske:

 

Duell?