Emilie, en vakker jente jeg kjenner på 15 år skrev denne teksten på Instagram. Den er så bra og rett på sak at den fortjener ett realt gjesteinnlegg, værsegod:
Kjære institusjon, hva tenker dere på egentlig, når dere tar valget å ringe politiet før dere engang har fått snakket ut med ungdommen dere jobber med? Som er vettskremt fordi tanker kommer faretruende fort når dem først kommer?
Kjære politi, hva tenker dere på når dere velger å legge denne vettskremte ungdommen i bakken og skrike at den må roe seg ned for å ikke havne på steder den ikke ønsker å være på mens dere holder denne livredde ungdommen fast i bakken?
Hver så snill. Jeg ber dere, tenk før dere handler. La oss ungdommer vise at vi faktisk også klarer å sammarbeide så lenge dere også er rolige og viser kjærlighet. Det er det eneste som trengs for å lage en stor forandring.
Det hele begynte veldig uskyldig – jeg ville ha en hekk i hagen og jeg ville ha den fort og høyt. Ikke så rart kanskje, innsynet er intet annet en formidabelt og f.eks nudisme ville vært helt katastrofe:
Nei, det er ikke hunden jeg viser deg (jada den er søt). Det er innsynet sa jeg
Ikke egentlig så uskyldig heller , lengden er på 40 meter.
Jeg googlet fedighekk. Ja? Jeg har da aldri likt hagearbeid. Noe så konservativt og tantete! Ferdighekk var for dyrt. Hekk var kjedelig og grønt. Frika hekk? Jeg googlet fortvoksende busker og trær og dumpet bort i roser. Hittil i livet har jeg aldri ofret roser en tanke. Hmmm. Jeg har drept hver eneste inneplante jeg har hatt opp gjennom livet. Men jeg har jo masse sol her ute? Jeg fikk dilla på å google roser. Rosehage?
Dette var i mars. Jeg snek meg ut i hagen og møtte alle de gamle frukttrærne som står der. 16 trær jeg alltid har drømt om å kvitte meg med
Som du ser er også påskegrisen nervøs på grunn av disse gamle trærne
Men hvordan? (Julie, du skulle bare ha en hekk). Hva om jeg fikk noen til å sage de helt helt ned til marken med motorsag? Jeg tør ikke å bruke motorsag selv! Plutselig satte kravet inn, jeg ville gjøre noe med det med en gang! Hva hvis jeg maltrakterer trærne med håndsag nå? Da kommer det sikkert noen å hjelper meg etterhvert… Så tenkt, så gjort. Jeg har posert på bildet fordi dette er et blogginnlegg og på blogger skal man posere. det har jeg sett selv:
Klærne jeg har på meg er dessverre ikke fra NELLY og du kan ikke kjøpe dem HER med rabattkoden Julie04 . Du prøvde ja, jeg sa jo at du ikke kunne det.
Ny oppdagelse: mens jeg sto der å sagde med håndsagen, begynte hjernen å spinne.
Hva med en helt ny plen? Ærlig talt – man vil ikke løpe barbeint på dette (her i utstyr som ikke en gang er fra Helly Hansen):
Nå har det seg slik at hagen er på 3,5 mål (Julie, du skulle bare ha en hekk). Men hvis jeg bare pudrer den med litt jord og sår litt? Da blir det fint?
Hjernen spant videre – jeg bestiller et lass med jord og gjør det ordentlig!
Så nå står jeg her, midt i en gedigen hage med avsagde trær, oppgravd grøft på 40 meter som venter på små hekkplanter, en lastebil som kommer på onsdag med 15m3 jord og min tapre kjæreste som løper rundt med motorsag og graver opp gedigne røtter. (solbrillene som du nesten ikke ser på hodet hans er faktisk fancy)
Og hjernen ga seg ikke der nei! Jeg oppdaget steder på tomta som hadde ypperlig potensiale til å bygge opp rette og konservative platåer. Nå vet ikke jeg hvordan man gjør det, men jeg graver og bygger…
Du forventet deg kanskje et rusrelatert innlegg? Ikke noe problem, jeg gravde opp denne der hekken skal komme:
Om det kan ha vært min ølflaske? Niks. Jeg brukte da aldri opp tid og vekt på en liten 0,33 flaske med vann (øl). For øl var som vann for meg, jeg skylte ned de andre varene med øl og da kjøper man ikke småflasker. Nei du, dette er ikke et rusrelatert innlegg og hvis du vil ha det kan du faktisk trykke HERå lese mine noe mer alvorlige sider.
Skryt: Min bedre halvdel (altså min utrolig kjekke og snasne kjæreste) og jeg har gravd i seks timer hver dag hele påsken, lenge leve hageglede. Kjæresten min er ikke bare snasen, han er sky, så du får ikke se ham ordentlig:
Hekken skal selvfølgelig ende opp med å ha busker som dette på rekke og rad
Rosene jeg googlet meg frem til heter Hope for Humanety, har en dyp knallrød farge, vokser i klaser, er kanadiske og hardføre, H4, trenger ikke å klippes ned, blir opp til 2m høye og remonterer (gjenblomstrer) hele sommeren. Skjønner du at jeg googla i mars eller? Jada, jeg har googlet hvordan de skal plantes også;)
Og hvis jeg ikke får det til, så blander jeg slaven min inn i prosjektet – du vet, Antonio:
Er du en av de uinnvidde? Vet du ikke hvem Antonio er og føler deg en smule desperat nå? Det skjønner jeg veldig godt og kan glede deg med et nærmere bekjentskap ved å trykke HER
Det er nesten umulig å forklare ting som ikke kan forklares, men jeg skal prøve. Pårørende (de fleste mennesker) av rusavhengige personer vil ha en forklaring uansett – fordi de elsker. Det er mildt sagt ikke så rart. Dere vil først og fremst ha en forklaring på hvordan dere kan hjelpe og dere gir dere ikke, forståelig nok.
Dere kan ikke hjelpe oss før vi vil hjelpe oss selv og vi tror vi vil slutte en haug med ganger før vi faktisk vil det for alvor punktum
En ting dere derimot kan gjøre, er å sette dere inn i hvordan vi fungerer via sammenligning og egne erfaringer. Det hjelper ikke, men det kan kanskje lette litt:
Vi har alle drifter, absolutt alle (vi vet forbasket godt at uten drifter hadde menneskeheten vært utryddet). Så jeg skal prøve å forklare litt, og det går bare hvis du er villig til og sammenligne det med deg selv (sammenligning er bare lov for personer uten avhengighet;):
Sett hodet ditt til dine egne drifter. Det kan være hva som helst. Sex, bilkjøring, mat, rydding, trening, whatever og la meg nå få koke det ned til sjokolade, bare for enkelhetens skyld:
Se for deg at du bestemmer deg for å kutte ut sjokoladen… HELT. Det går noen uker og du tenker at du fortjener litt sjokolade, du klarer å stå over. Det går noen uker til og plutselig, veldig plutselig detter kravet til sjokolade ned i hjernen som en prosjektil. Du skal ha sjokolade nå, fordi du fortjener det. Punkt en: Du bestemmer deg og planlegger. Punkt to: du skaffer sjokoladen og spiser den.
Hva skjedde egentlig nå? Hva skjedde mellom bestemmelsen og spisingen? Hva skjedde i hodet ditt for å rettferdiggjøre det som egentlig er brudd på et helt personlig løfte? Ikke tenk på noe annet, bare fra det ene punktet til det andre. Driften satte inn, det første du gjorde var å rettferdiggjøre sjokoladespisingen, så fant du ut hvorfor det var helt på sin plass, så igjen fant du ut at du sikkert fint kunne takle bare en sjokolade å slutte igjen. Hvis du hadde gått inn løftet i samarbeid med noen andre (pårørende) fant du først ut at du ville komme unna med det, før du evt tenkte på at du burde innrømme det. Vi hopper over hva som skjer etterpå. Vi er bare på det mentale mellom punkt en og to: Beslutning/planlegging – gjennomføring. Det som skjer i hjernen mellom de to punktene er veldig fokusert, veldig aktivt. Du skal ha den sjokoladen og ingenting skal stå i veien for den.
Det er enkelt forklart hvordan vi rusavhengige fungerer. Forskjellen mellom deg og meg er bare at driften min, mellom punkt en og to er mye sterkere enn din. Den er altomfattende, den tar bort alle, ALLE konsekvenser og den rettferdiggjør handlingen. Den er fokusert. Egentlig akkurat som den gjorde med deg i en mindre skala. Etter at du spiste sjokoladen så kunne du lettere ta deg inn igjen – det klarer ikke vi.
Forskjellen er at vi har den driften hele døgnet, daglig og over mange år. Hvis du er villig til å sette deg inn i dine egne brutte løfter rundt dine egne drifter og gange alt med? Kanskje 50? Så skjønner du oss forhåpentligvis litt bedre – men ikke helt og det som er igjen? Det du ikke skjønner? Det kan du, hvis du er villig, prøve å akseptere. Aksepter at du ikke skjønner det. Aksepter at det bare er sånn. På den måten kan du kanskje beskytte deg selv mot sånne som oss (når vi er aktive).
Det er ikke egoistisk å beskytte sjelen sin
Å beskytte sjelen sin betyr ikke at man slutter å elske
Å skjønne at man ikke kan hjelpe, betyr ikke at man må stenge noen ute
Man kan være der, man kan elske, man kan være medmenneske, men man kan ikke stoppe det.
Pass på deg selv Spørsmål og svar, kan kanskje utfylle ut dette innlegget litt:
Klokken er 9. Jeg setter meg i bilen om et par timer. Jeg gleder meg til den lange bilturen. Det er rart det der, hvordan tankespinn blir bra med fire hjul under føttene og ikke alltid like bra på puta om kvelden. Jeg gleder meg til turen. Jeg gleder meg til å være i nuet, men også alle de crazy drømmene som dukker opp underveis mens radioen durer i bakgrunnen.
Kl 11. Jeg er i gang. Radioen er på og tankene spinner mot Bergen by. En by jeg tilbragte tre av mine barndomsår. Fra jeg var 6 til 9 år. Det er lang tid det, for en liten pike
Jeg hadde en barndomsvenninne jeg fortsatte å besøke etter at jeg flyttet tilbake til Oslo. Særlig på 17 mai! Ingenting kunne måle seg med party i Bergen på 16 og 17 mai! Vi var fjortiser. Det var party fra morgen til kveld. Ikke som i Oslo hvor byen dør klokka fire på Nasjonaldagen. Jeg husker ikke mye fra den tiden i Bergen, men det var jo det som var gøy (les farlig)! Jeg var drita og partyfaktoren var altomfattende.
Akkurat nå vil radioen ha det til at jeg skal tenke på det. Den spiller:
Den husker jeg derimot. Låta runget ut av de fleste høyttalere i byen og som den lille Frognersnuppa jeg var på den tiden, mente jeg selvfølgelig at låta var üüüber harry! Det var i grunn trenden i Bergen også, üüüber harry mener jeg – svarte trange jeans (du vet, sånne som vi går med i Oslo nå). Det var bare dritrånete ass!!! I Oslo gikk vi med 501 bukser, Ballgenser og Docksides – ærlig talt, rett skal være rett!
Bilen triller inn i Oslofjordtunellen mot Drammen (jeg tar’n over Fagernes som også har en drøss med tvilsomme barndomsminner) og radioen fornekter seg ikke:
Bergen 15 år (fremdeles 17 mai). Julie var bergtatt, Pink Floyd satt som ett skudd og mer husker jeg ikke fra den turen heller. Jo – jeg dro hjem meget tilfreds. Grøftekanten skulle treffes og jeg traff den. Veldig fornøyd med oppholdet.
Omkjøring til Hønefoss (død over oransje veiskilt), jeg følger skiltet på ukjente veier (faen, jeg som skulle dure avgårde med flagrende hår?) inntil det går opp for meg at jeg er på vei til Sandvika – en rundtur i Akershus og Buskerud var ikke på tapeten og nå må det selvfølgelig sette inn – jeg må tisse. Det kommer fort: Jeg MÅ tisse! Er det ikke en bensinstasjon rett etter Sandvika a? … Ikke det nei. Sollihøgda da? Ja! Jeg stopper på Sollihøgda og kjøper is! Akkurat som i gamledager. På vei oppover svingene klamrer jeg meg til rattet – jeg er gul i øynene, knokene er hvite, kroppen står i spenn midt på setet og munnen har aldri vært så stram. Ahhhh rett rundt svingen nå, så er jeg fri!
Kafeen er stengt. Herregud! Jeg klarer ikke mer! Jeg skulle jo kjøre av gårde og flagre med håret, eller hjernen om du vil? Nedover åsene på desperat utkikk etter passende busker, men jeg vet hvor jeg skal stoppe. Jeg husker ikke hva det heter der. Du vet – der hvor veien går over en innsjø – mer som en vei enn en bro med et lite hotell på midten av broveien. Det hotellet hadde forresten Norges første discokule. Sånn. Fremme ved det hvite (skittengrå) gatekjøkkenet rundt svingen.
Release:
Fagernes neste. Nå kan jeg endelig flagre med hjernen. Barndomsminner. Min mors familie er fra Valdres, et sted jeg var mye. Mamma og pappa i starten av karrieren og jeg på Fagernes – hos søstrene Kari og Annie, mine to grandtanter. To store, strenge grandtanter som hadde vokst inn i hverandre i ett hvitt hus på Fagernes. To sammengrodde fjellgeiter. Skoletannlege Annie Onstad som hele Fagernes var livredd for. Satte jeg mine bein i Fagernes, klippet de håret mitt så jeg så ut som en gutt. Jajaja! Slik skulle det bli tykkere når jeg ble eldre. På middagsbordet sto det Cabaret eller noe med surkål (jeg avskyr surkål).
Jeg må stoppe i Fagernes for jeg må ha kabel til kameraet, mat og vodka. HÆ!!!
Hvor kom den fra?! Den dunka inn i hodet helt automatisk. Jeg har nok ikke reist denne veien siden jeg var på turne. Turne er party. Slapp av, det var ikke farlig. Sånt skjer fra tid til annen. Polet kommer deisende inn i hodet, blir der ett par sekunder og forsvinner igjen. Det er helt vanlig. Det er ikke farlig og det innebærer ikke russug. Det er det som er så digg de gangene det skjer. Refleksjonen i etterkant. Det å kjenne ordentlig etter å vite at det er over, at jeg slipper, at suget er borte. Jeg kjører forbi Bagn og registrere at polet er der hvor det pleier og være. Makan! Du må bare ringe meg hvis du lurer på hvor polet er – hvor som hels i Norge, så lenge det har vært der siden før 2013.
Så var det Lærdal – Bergen. Ja-ja. Jeg tror det var dagslys mesteparten av veien, men la oss kalle det mørkt fra Lærdal til stopp. Den flagrende hjernen forsvant i tunellene avbrutt av en og annen liten spøkelsesby her og der. Jada, det var lys i Voss, men det er det ikke noe gøy å skrive om. Jeg tar Hardangervidda hjem. Rein flaks gjorde at jeg rullet inn i byen via den vakre bryggen og barndommen kom rasende tilbake, hjerte begynte å blø for den fine byen. Jeg flyttet vel inn i minst 10 forskjellige hus på vei inn i Bergen. Litt sånn: Dervardetfintogsåkanbarnabegynnepåskoleherogsåkanvibarebohersålengevivil.
Inne på det fine hotellrommet (fint: tilhørende terrasse med mulighet for damping av Prince) var det ingenting i minibaren (hun ler)?! Har de fått beskjed av teateret om det? Jeg vet ikke, men jeg tør ikke å spørre om det i resepsjonen heller. Jeg hadde tenkt å bruke det som kjøleskap uansett – praktisk. Litt søtt da, hvis det var forberedt (nei, jeg gidder ikke å sjekke det, det er gøyalere og tenke at det var det;). De skulle bare visst at det er nettopp sånne ting jeg synes er digg nå, det og hele tiden registrere at jeg faktisk ikke har lyst på noe uansett hvor tilgjengelig det er.
En liten tur ut må jeg, selv om turen blir kortere uten rødvin, tross alt.
SUNDT. Det gamle gode varemagasinet i byen. De aner ikke hvor mange hårspenner og smurfer jeg rappa der som liten søt pike…
En cola på Wesselstuen. Der satt alle skuespillerene etter jobb da jeg var liten. Jeg var der jeg også – under bordene og kløp dem i leggen. De sitter tydeligvis ikke der nå lenger:
For de fleste er vel bilde under her et teater, for meg var det en lekegrind. Mamma og pappa brølte inne på scenen mens de hadde prøver og jeg lekte utenfor i korridorene med leopardbamsen min. En leopardbamse mamma kjøpte til meg på SUNDT. Ja, jeg rappa den ikke, hun kjøpte den – en gang på 70 tallet.
Marianne sjangler inn på rommet sitt og detter ned i sengen. Mamma løper fortvilet etter.
Marianne! Jeg ser at du har drukket, du må bare ikke prøve å lyve om det! Hva er det du tenker på? Herregud Marianne, du er bare 14 år. Du får aldri lov til å besøke Hanne igjen. Hører du meg! Aldri sier jeg.
Kan du svare meg!
Mamma er redd og gråter.
At du våger! du skal vite en ting! Jeg kommer til å snakke med pappa om dette og i morgen skal vi ta en alvorlig prat alle sammen, det er helt tydelig at det må nye regler til her i huset. Hun lukker døren for å gå, men bråsnur.
Og en ting til Marianne!
Du kan bare glemme vennene dine til uka, det blir rett hjem fra skolen hver dag uten unntak!
Marianne visste at hun kom til å få kjeft hvis hun ble oppdaget, det var jo derfor hun hadde kommet hjem så sent hjem – faen at de ikke hadde sovna da! Marianne vil ikke våkne i morgen, men en ting har hun bestemt seg for nå – hun skal aldri røpe seg selv igjen. Dessuten hadde hun ikke vært hos Hanne, hun var jo ikke dum heller!
Hva er egentlig forebygging? Vi kan dessverre ikke vite om folk er eller blir avhengige av noe i tidlig alder. I dette landet ramler veldig mange dritafulle rundt frem til de er 30/ 35 år, hvordan kan vi da vite hva forskjellen er? De fleste ser ganske like ut, men mesteparten er ikke avhengige av noe. De får jobb, familie og roer seg ned – til en viss grad. Så har vi oss rusavhengige som aldri helt får med oss at russetiden er over og til slutt er det for sent, vi faller i grøfta og blir der.
For min egen del, tror jeg forebygging ovenfor mine nærmeste små har mest med hukommelse å gjøre.
Liker du å få kjeft? Jeg gjør ikke det. Jeg har i grunn aldri likt å få kjeft. Jeg likte det ikke da jeg var yngre og jeg liker det ikke nå. Jeg ble sint, følte meg dum og sist men ikke minst oppsto det en stor skamfølelse. En skamfølelse jeg instinktivt oversatte til: Dere skjønner ingenting!
Fikk jeg den, ble jeg sta. Jeg gikk til motangrep, forsvarte det jeg hadde gjort og lasset all skyld over på motparten. Jeg lukket både hjerne og ører for at det kunne være noe i alternativet – mine egne gjerninger. Jeg hatet den intense følelsen av sug i brystet.
Sånn er det vel på en måte enda?
Jeg har faktisk ikke møtt en eneste person som liker å få kjeft (nei, jeg snakker ikke om konstruktiv kritikk her nå, dessuten er det et voksent ord, et voksent konsept, og hvem er vel egentlig voksen – innerst inne)
Den gangen jeg var tretten år unngikk jeg å si til mine foreldre hva jeg skulle, hvis det i det hele tatt var en sjans for å få kjeft eller bli stoppet i planene mine. Jeg hadde rimelig liberale foreldre, men jeg helgarderte uansett. For jeg kunne jo ikke vite på forhånd om det vanket kjeft eller boikott av mine alltid så spennende planer, og planene sto høyest.
Løsning? Pynte på sannheten.
Resultat? Jeg fikk gjort det jeg ville. Jeg havnet drita fulli grøftekanter, ble utsatt for overgrep (som jeg ikke snakket om), overnattet steder jeg ikke burde, var på nattklubber jeg var for ung til å være på. Listen er lang…
Jeg vet ikke med deg, men i oppdragelsen av mine egne barn ser jeg på det som min aller største oppgave å huske selv.
Huske hvordan jeg var i akkurat den alderen mine barn befinner seg i til enhver tid. Huske hvordan tilsnakk føltes, hvordan jeg reagerte på det og hva jeg gjorde med det. Derfor er jeg sjelden moralsk eller tillitsløs, heller det motsatte og det er utrolig hvor mye hemmelig jeg får vite på grunn av det ? jeg får bare håpe det holder en god stund til? Det krever dog en kompistilstand.
Hva?! Vi må da huske på at vi ikke skal være kompiser med barna våre! Ærlig talt Julie – du er forelder, ikke bestevenninnen!
Over de siste 20 årene har det blitt skrevet og snakket mye om at vi som foreldre ikke må misforstå oppgaven vår ved å prøve å være kompiser med barna våre.
Men vet du hva?
Det er mer enn nok av foreldring på gang i hverdagen, derfor er det ingen ting i veien for å sette av litt kompis-tid.
Jeg tillater meg å være “gæren” nok til det og får vite en drøss med trettis-hemmeligheter det aldri hadde falt meg inn å fortelle mine egne foreldre i hine tider. Hemmelighetene jeg får vite er hemmeligheter og skal respekteres, uansett tyngden av informasjonen. Jeg vil nemlig at det skal fortsette. Fortsette når jeg virkelig trenger informasjonen fra barna mine – ikke for å moralisere, men for å kunne hjelpe dem.
Jeg håper ikke at mine barn ikke fester. Det er et usannsynlig håp og jeg hater luftslott. Det jeg håper, er at jeg klarer og ikke kjefte når det skjer.
Ikke den kvelden det skjer og ikke dagen etter heller.
Jeg håper barna mine har skjønt at det er det jeg håper. Jeg har lovet dem det allerede. Så får jeg prøve å være sterk nok til å holde det løftet. Det blir nok vanskelig når jeg er redd, for redd er jeg ikke i tvil om at jeg kommer til å bli og det skal være mitt problem – håper jeg.
Jeg håper at de tør å ringe hjem og be om hjelp når de trenger det.
En ting er sikkert, de ringer ikke hjem hvis de forventer kjeft.
Jeg foretrekker informasjon fremfor Norges lover når det kommer til mine barn. Informasjon fra dem. Den typen informasjon de kanskje ikke selv skjønner at er nettopp det, informasjon.
Jeg har en drøm om at de skal våge det. Jeg har en drøm om at jeg skal klare å ta med meg redslene mine for hva de har gjort, inn i stuen og beholde de for meg selv. Jeg har en drøm om at det skal gjøre dem trygge nok til å snakke om ulovlige ting. Jeg har en drøm om å droppe all moral for å få det til.
Jeg vet med meg selv at kjeft er formålsløst og det blir opp til meg og overholde løftet mitt. Jeg gruer meg til å vente på dem om natten, men det er mitt problem.
Go’nok meg her og Go’nok meg der! Herregud! Jeg ser det plastra over hele nettet! Hva er det? Det er sikkert no trendy greier som de kule får være med på… …
Sånne som meg, for jeg er nemlig det – de tingene jeg vil være. Jeg er kul nok, sexy nok, snill nok og ikke minst Go’nok. Rent bortsett fra at jeg ikke tror på det selv.
Ikke på harde møkka. Jeg har aldri trodd på det og jeg kommer ikke til å gjøre det med det første – selv om jeg vil. Snakk om oppgave? Tenk å føle seg Go’nok a? Den sitter langt inne. Er ikke det rart? At mange av oss gidder å bruke opp så mye energi på og ikke føle oss gode nok? Vi løper til og med rundt å påstår at vi føler oss mer enn bra nok uten og egentlig mene det.
Bare det å ta seg en dusj er det reineste helvete – for meg, det er min greie. Når jeg skal dusje er det store farer på ferde! Den første svarte og lumske trusselen: jeg kan få øye på kroppen min! Måtte alle greske guder forbarme seg over meg og dekke meg i Ambrosia (og gull?). Vel, det skjer ikke, tilbake til djevelen – eller meg selv i dusjen om du vil. Ok, jeg vet hvor speilet er, det kan jeg unngå – fokuser på veggen! Da er det bare å få full kontroll på hvitøyet. Se i taket? Ja, fin løsning. Se i taket og til nød, for å hvile øynene – litt på skrå, oppover… sånn. Pokker! Jeg må barbere leggene! OBS! FARE! Mage kan observeres! For ikke å snakke om føles hvis jeg bøyer meg feil! Leggen skal rakes uansett, så her er det bare å konsentrere seg på et helt nytt nivå: tunellsyn. Smøring av kropp? Overraskende enkelt – med nok dandering av håndklær blir Spenolen spredt utover i all hast. “For spener og jur” sto det på Spenolflasken før. Neste stopp klær. Kjapp rekkefølge, fast rekkefølge, en rekkefølge med minst mulig følelser og eksponering, man må ikke utsette hvitøyet for trakassering. Sånn, ferdig. Nei…
Sminke – speilet må møtes allikevel. Ok, resten er tildekket, jeg takler to minutter med maling.
Herlig, da er det bare å gå ut i verden og late som om jeg ikke bryr meg om hva andre synes om meg – en utbredt og trendy oppgave.
Det å være Go’nok har mange fasetter, mange skjebner og uttrykk. For meg starter det med det ytre – tidlig om morgenen når jeg våkner og kjenner at lårene mine gnisser mot hverandre. Ja? Jeg så helt tydelig at Kim Basingers lår hadde store mellomrom i 9 1/2 weeks en gang på 80-tallet. Der starter det, så kryper sakte men sikkert innover og møter de andre smilende djevlene i hodet mitt. Jeg kaster bort livet på det jeg kaller et I-lands problem uten sidestykke. Som så mange andre. Jeg ønsker ikke denne idiotien på noen – dette vil jeg ikke føre videre til mine barn eller andre for den saks skyld – denne syke “sannheten” om at vi ikke duger. Vi finner hver vår sannhet – den som passer oss best, så lenge vi kan være 100% sikker på at den drar oss langt nok ned i søla. Sannheten er jo at mine barn heller ikke føler seg gode nok – det ligger i folkesjela.
Da jeg ble spurt om å være hovedambassadør for Go’nok, sammen med mange andre, var jeg ikke i tvil om å takke ja og dette var min første tanke om hvorfor på egne veiene.
Go’nok jobber ut fra ideen om å spre seg selv så mye i sosiale medier, at vi kanskje alle til slutt kan føle oss gode nok. En super ide. Og når du nå etterhvert ser Go’nok logoen rundt omkring så husk: du blir vant til logoen, ikke nøy deg med det, ta inn budskapet – for din egen skyld. Jeg skal iallefall prøve det.
Jeg er ikke med i Go’nok for å stille et krav om å være det, men med en stor drøm om å få det til.
Jo kanskje. Ikke egentlig. Eller… jo jeg burde vel kanskje trappe ned. Det går egentlig bra, det er ikke det som er problemet, det er…
Hva om jeg bare drikker øl? Det gjorde jeg i går og det gikk helt fint. Neida, det er ikke sånn, herregud jeg har da både jobb og hobbyer. Jeg klarer det bare ikke helt. Jeg tenkte kanskje jeg skulle flytte, det hjelper sikkert. Det hjalp ikke forrige gang jeg flyttet, men det hjelper helt sikkert nå – planen er å flytte til Dombås, det blir fint.
Så jeg trenger ikke hjelp, i fjor sluttet jeg helt på egenhånd – kjempelett (sa han uten å tenke videre over at han sitter der nå). Det gikk fint en gang for ti år siden også.
I går? Joa, men det er jo faen ikke rart at jeg drakk så mye, jeg hadde jo nettopp fått vite at broren min har kreft. Dessuten var pappa slem mot oss da vi var små. Jeg vil bare dø. Neida, ikke på grunn av fylleangsten jeg har nesten hver dag. Jeg vil dø fordi livet er så tungt og det er ingen som skjønner det, de ser det forresten ikke heller, jeg er flink sånn sett. Står opp tidlig hver dag og greier. Ja, også er jeg vara i FAU.
Beklager, men det finnes ingen rusavhengige/alkoholikere som egentlig, EGENTLIG vil slutte. De fleste vil faktisk ha hjelp til å slippe og slutte, med alle de syke løsningene det medfører. Sorry, det hjelper ikke å flytte på fjellet, du kommer ikke til å sitte på en mosegrodd grønn stein med vind i håret og røsslyng i tinen. Du kommer til å finne den beste måten og hamstre på, jeg kan egentlig like godt fortelle deg hvor polet på Otta ligger og når det stenger med en gang. Jo, du finner frem i Nepal også.
Kjære pårørende, det gjelder mannen din også. Eller er han bare periodedranker? De finnes ikke. Dessuten er det sannsynligvis et unnskyldende stempel fra din side. I den edru perioden tenker han bare på en ting – og det er ikke sex for å si det sånn.
Jeg har fått nok. De fleste som har kjent på angsten, vil påstå det. Spesielt dagen etter en litt for heftig kveld (etterhvert ca annenhver dag?). Det skal dessverre alt for mange nok’er til før nok sitter. Hvis den i det hele tatt gjør det, nok sitter ikke for alle og det siste vi vil er å ta i mot hjelp. Vel, det går ikke uten hjelp. Ingen klarer dette alene. Ja, bortsett fra deg da, du skal klare det alene. Ja, jeg vet det – du var kjempeflink i fjor.
God Jul alle sammen og hjertelig takk for all støtten i året som har gått <3 Virkelig! Det er faktisk ikke jeg som har bidratt til å minske tabuet rundt rusavhengighet, men deres reaksjoner på det jeg har gjort. Det er dere som har vist meg at åpenhet fungerer som varm kniv i smør – uten tvil.
Skam eller åpenhet?
Ta for eksempel mine egne barn. Det er lett å tenke at de kanskje kan ha tatt dette litt tungt. Kanskje det har vært litt flaut? Kanskje de har blitt uglesett av andre barn? Kanskje de har fått ‘feil’ og for mye medfølelse av andre voksene?
Da min datter Maria bestemte at jeg skulle gjøre dette, kom det ett drag av lettelse over hele jenta. Ingen av oss har fått annet enn positive reaksjoner fra alle kanter. Voksene mennesker har oppført seg helt normalt og hverdagslig rundt barna – ja, rent bortsett fra at de har fått høre: “Gud så tøffe dere er!”, “Så flott at dere er så åpne” osv.
De har ALDRI fått høre: “Gud for et grusomt liv dere har hatt stakkars stakkars barn, så fint at det går bedre nå!”
Er ikke det fantastisk? jeg synes det er helt utrolig og det er deres skyld at dette har blitt så fint!
På skolen har jeg blitt ‘badass mama’ på en veldig fin måte. Barn tør å spørre meg om det meste og er som regel opptatt av det daglige – og i det daglige er jeg tilfeldigvis en fyllik med en eksotisk bok de aldri har sett full. Hva er det? Det viser seg å være spennende – på en riktig måte jeg ikke klarer å sette ord på.
Jeg må nesten gjenta det: TUSEN TAKK!
Alt som har skjedd rundt meg i år kom veldig brått på og jeg er ikke i tvil: det er deres reaksjoner som har gjort at jeg har turt å fortsette, fordi dere har vist meg at temaet ikke er farlig. Det finnes ikke lenger skam og angst i mitt liv og det er ikke nødvendig i andres heller, dette er deres fortjeneste! Rusavhengighet er en sykdom, ikke en selvvalgt hobby.
Denne sykdommen går utover de fleste av oss og dere uskyldige pårørende suges rett inn i orkanen. Hvis vi tenker på statistikker og tall burde ikke temaet være skambelagt i det hele tatt, det er faktisk mer trendy enn Addidas og Pokemón til sammen. Jeg har hørt og lest tall i det siste: 60 000 og 70 000 rusavhengige har jeg lest. Bullshit! Tenk dere hvor mange barn og voksne som bokstavelig talt drukner i så misvisende tall! Tall og statistikker har ingenting med virkeligheten å gjøre. Så igjen: Tusen hjertelig takk for all støtten og GOD JUL fra oss i det Wingeske hjem <3
Kjære pårørende, hvis du serverer alkohol til jul, gjør nå endelig det, men ikke forvent at ‘jeg’ skal klare å holde meg unna, forvent heller ikke at ‘jeg’ ikke kan manipulere deg til å være helt enig i en enkel ting: “I kveld koser vi oss og slapper av alle sammen dere!” Og hvis ‘jeg’ ikke klarer å lure deg, husk – ‘jeg’ kan bruke kaffekoppen min til mye rart på Julaften hvis sausen er tilgjengelig. Har du ikke hørt om rødvin i kaffen?
Kroppen kaster seg ukontrollert fra side til side. Gud velsigne Disney Channel. Dyna hjelper ikke. Hva var det som skjedde i går? Den velkjente angsten sier sitt, men ikke hva. Jeg husker ikke. Masse mennesker…
Resten kan du lese HER. Innlegget som følger har jeg skrevet for Actis
