I dag var det ukeslutt. Tenk det a! At uken slutter på torsdager er ikke å forakte;)
Vi hadde en myk avrunding med film. Eller myk myk og myk, det var en dokumentar om prostituerte tatt opp av The Sage Project, en organisasjon for prostituerte i USA. Sterkt, men vi er vel vant til sterkt rundt omkring i verden nå for tiden?
Etter filmen ble vi spurt om vi hadde noen tanker rundt det vi hadde sett, og det er her jeg synes det begynner å bli interessant – det å høre andres innspill. Det er veldig trygt å snakke på Retretten og lignende steder. Ting må bli i rommet, kan bare tas opp i fritiden av den som selv har sagt det og forblir anonymt. Derfor kan jeg bare gjengi mine egne refleksjoner (alltid) her, for det skal sies – jeg har ikke holdt meg selv nevneverdig anonym;). Refleksjonene mine blir derimot farget av det de andre sier, det er jo nettopp derfor jeg er der!
Sammenligning
Når vi er små, må vi sammenligne, det er sånn vi lærer, ser forskjeller som vi trenger å se, og det er sånn vi utvikler oss. Jeg gjetter meg til at det fortsetter hele livet.
Rusavhengige får ikke lov til å sammenligne, ikke så rart, for det blir nemlig sånn:
Se på hun drita damen på det bordet der borte a
Morten var lite full i går
Nabo’n har skrumplever, ikke så rart, han drikker tross alt sprit
Nina drikker seg full hver dag, jeg bare koser meg til TV’n
Så nei, det er ikke videre smart for oss å drive på sånn
I dag skal jeg allikevel gjøre det, på samme måten som jeg ville ha krevd av mine behandlere uten egenerfaring å gjøre med meg hvis de vil hjelpe.
Jeg har da aldri prostituert meg jeg!
Eller har jeg det? Jeg har solgt sjelen min til et og annet billig onenightstand for å heve min egen selvfølelse – i rus. Jeg har hatt så stor selvforakt at jeg har drukket den bort, gått ut på byen å vifta med fjøra, for å få bekreftelser fra både høyre og venstre. Har jeg vært full nok (som jeg har), så har jeg funnet den store kjærligheten for natten i en annen ivrig bar-gjenger. Onenightsstands er noe av det vondeste jeg vet om når jeg tenker tilbake. Det var vondt dagen etter, det var vondt uken etter og det er vondt å tenke på nå. Ikke desto mindre var det bekreftende hver gang der og da. Så ja, jeg prostituerte sjelen min for å slippe unna det jeg egentlig synes om meg selv – den gangen.
Det er nå en ting. En annen sammenligning som kanskje er viktigere for å avmystifisere ordet prostitusjon litt, er selve driften til opprettholdelse. Jeg gidder ikke en gang å snakke om at prostitusjon ikke har noe med sex å gjøre, har du ikke fått med deg det i 2017 så.. ja jeg vet ikke.. les no! Det er lett å finne.
Driften mot rus er ustoppelig, og det er den driften jeg har til felles med en prostituert. Uten tvil, det eneste som skiller oss er omstendigheter.
Ja, det var det hele – vi hadde ikke lekser i dag, men å være i et rom med andre kloke mennesker gir noe – hver gang.
Nyhet! Endelig har forskere funnet ut at du – ja, nettopp du som sliter mest, du med skjelvinger og angst, du som raserer både følelsene dine og alle rundt deg, du som har overbevist deg selv om at du overhode ikke er rusavhengig, du som bare drikker litt, men blir ravende dritings uten at noen ser på, du kan nå bare fortsette!
Gledelige nyheter kommer fra oven: du slipper og slutte! Det finnes en skole for deg, en fantastisk teori som har hjulpet mange: du kan nå øve på å nippe til glasset, drikke en halv flaske whatever og kose deg foran peisen med lammesteik, gode samtaler og vintersex på lammeskinnsfellen! Endelig har gud trådt ned til oss med sin nådige hånd og svøpet oss inn i champagnebommullen.
Kjære Professor, behandlere og terapeuter av dukannåtrappenedforrestenavlivetogkosedeggluggihjel
Ligg unna oss rusavhengige med teoriene deres, for det er nettopp GluggIHJEL vi snakker om her. Kom dere inn i en vanlig jobb og snakk om noe dere har erfaring med. I den jobben dere har nå, einer dere dere ikke til noe annet enn å kjøre truck! Hva sier dere f.eks til mennesker som er allergiske mot nøtter? Du kan spise litt?
Jeg vet om noen av dere og har visst om det lenge. Jeg hadde glemt det fordi det er helt hinsides all fornuft. Reduksjon av en kronisk og progressiv sykdom? Ærlig talt!
Hvorfor ble jeg minnet på det i dag? Fordi jeg ble kontaktet av en person som har det utrolig vondt. En som har gått på jegskalbaredrikkelitt-kurset deres. Familien til denne personen har det ikke noe bedre, det kan jeg garantere.
Kurset kostet over 10.000 kroner. Personen dro håpefull hjem, og slet videre etter fullført kurs. Selvfølgelig slet denne personen videre! Vi snakker om avhengighet her. Etterbehandling ble også personen tilbudt – for 1000 kroner timen.
Hva slags etterbehandling er det vi snakker om? Drikk litt saktere og kos deg? Hvis du ikke klarer det, så er det bare å komme tilbake med lommeboken din, du vet den som allerede er tom etter mange år med forbruk.
Her er linken til det mest kjente kurset og derfor det farligste. Det som står i beskrivelsen er farlig fordi det ikke en gang har et rotskudd i virkeligheten! Det står blant annet at det egner seg for folk som “tviler litt”, “ikke har vært innlagt før” osv. Vel! Hvis folk tviler litt og går til dette steget – oppsøker hjelp, da har de det så vondt og sliter såpas mye (også de rundt personen) at de kommer til å bli ødelagt av dette. Det er nemlig INGEN som går til et sånt steg uten å slite. Til stor advarsel:
Jeg blir provosert bare av å skrive ordet alkoholreduksjon, mistenkelig nok blir det også rødt i retteprogrammet – for det er nettopp hva det er: RØDT!
Man trenger ikke kurs for å redusere alkoholinntak, hvis man kan redusere det, så har man ikke ett problem. Ergo, man trenger ikke dere.
For mange år siden vurderte jeg selv å strippe meg selv for kontanter, løpe til dere å lære meg dette kvakksalveriet. Selvfølgelig! Jeg ville da for guds skyld ikke kutte ut helt og det er nettopp det dere satser på. Dere har helt rett, ingen av oss vil gi opp glasset. Dere appellerer nok enormt til den “vanlige” husmoren, legen, advokaten, læreren, fruen i Bogstadveien . de som virkelig føler at de må må skjule sitt bruk. De som bare tviler litt, som ligger på kanten av overforbruk, den kanten vil de uansett stupe over etterhvert og føle seg som den eneste på jord som ikke klarer det. Ja? For de klarte jo ikke det dere lærte bort!
Disse menneskene ødelegges over tid med denne livsfarlige tilnærmelsen. Dere sender folk inn i en lang og meget forvridd kamp. En kamp de ikke skjønner, fordi de tror at de burde ha klart det etter ett besøk hos dere. Hva skjer da? Total isolasjon og en følelse av udugelighet som ikke kan sidestilles. Hvorfor holder dere på med denne typen tortur av så mange mennesker?
SKAM DERE
Dere ødelegger menneskeliv – intet mindre. Dere knuser ikke bare håpet til den det gjelder, dere knuser håpet til de rundt – hjelpeløse pårørende som blir sittende å nippe til glasset sammen med den nå nyutdannede lærlingen deres og tror at “endelig! Nå kan vi kose oss sammen”. Saken er at både den pårørende og alkoholikeren håper på nettopp det. Alle mennesker vil kose seg – det skulle bare mangle. I lengden går det rett til helvete, for rusavhengighet er en kronisk og progressiv sykdom. Dere leker med liv og gir feilinformasjon, dere øker antall diagnoser og dreper sakte.
Vi har en sykdom som ikke kan kureres, den er styrt av hjernen, den er styrt av traumer, uansett hvor små de traumene er. Den er styrt av (spennende link:) AMYGDALA, en del av hjernen som husker løsninger og ikke reflekterer.
Dere må slutte å ta fra oss sjansen til å få et bedre liv, vi kan ikke kjempe mot et eksisterende glass, så hvorfor skal dere på død og liv ha det i oss?
Ingen vil slutte å drikke – ikke engang de som ikke er avhengige. De som er avhengige vil helst SLIPPE å slutte og drikke. Dette hjelper dere til med og fyrer opp under et allerede stort familiebål. Kanskje det hjelper en stund, kanskje det til og med hjelper en god stund, og så til slutt, blir det verre en det noen gang var, fordi utviklingen har gått som en dampveivals i underbevisstheten til den det gjelder, “sprekken” blir altomfattende og lang, ikke som et vondt år, men som kanskje 10 vonde år til og evt direkte i graven. Hvor er dere da? Opptatt med neste pasient?
Vi har en sykdom som ikke kan kureres av andre enn oss selv, i samarbeid med andre nyktre/edrue alkoholikere og noen få fagpersoner som faktisk vet hva dette dreier seg om. Og disse menneskene må vi ha, det er umulig å gjøre dette alene (selv om vi insisterer på nettopp det og drikker videre). Og dere?
LIGG UNNA!
Del mer enn gjerne
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
Åhh jeg er så… TEIT! Ticks. Fy f.. brystet fryser over, iskalde kniver roterer sakte under stramme ribben, NE..h! …Fah.. Hvorfor kan jeg ikke bare.. Orker ikke! Bort! Sove? …går ikke…
Jeg husker ingenting fra i går, men jeg kjenner det igjen på hele kroppen – jeg har driti meg ut i oppadgående storm… Åhhh… kast.. dynen funker ikke, den vil ikke hjelpe meg.. det må bort! Det demrer… Jeg… Nei faen… jeg slo mamma…
Skyld og Skam.. Angst
Det var tross alt for mye angst over lang tid – 30 år på fylla som til slutt gjorde at jeg fikk nok. Fylleangst er vel en kjent sak? Ja, man trenger vel ikke å være alkoholiker for å ha vært innom den? Så langt i fra.
Rusavhengighet er ikke mystisk, det er bare deg ganger 50. Når du føler deg glad, deilig, sexy, dum, teit, utilstrekkelig, opplagt, sliten. Vi har jobber, vi trener, vi har barn og vi har hytte på Hafjell. Vi er akkurat som deg og det er ett ord som skiller oss: avhengighet – og konsekvensene det medfører. Vi driter oss loddrett ut i årevis gjentatte ganger og det medfører Skyld og Skam. Du som ikke er avhengig kjenner selvfølgelig også på Skyld og Skam – ergo, ikke mystisk.
Den blir bare mye sterkere når den kommer daglig, det kjennes ut som eksistensiell angst, og da er det ikke vanskelig for oss rusavhengige å få legen til å skrive ut en pille eller to, så har vi løst det også. Vi tror faktisk at f.eks depresjon er tilfellet selv. 100 %.
Angsten for hva man sa eller gjorde i går, angsten for at man er så uoverkommelig teit at det ikke finnes noen hverken over eller ved siden. For meg ble det nok, selv om det ikke blir det for alle. For det finnes jo en enklere og bedre løsning? En saftig, sterk, duggfrisk, sprudlende vodka cola!
Og så på’n igjen i morgen, men det skal vi ikke tenke på nå, for nå skal vi kose oss (dessuten skal jeg ikke være like dum i dag som jeg var i går).
Også drar vi den en gang til…
Hva er egentlig Skyld og Skam?
Tanken går til to berømte SS’er for det føles nesten sånn.
Skam rammer selvbilde, mens skyld knytter seg til handlinger
Skyld = handling
Hva jeg har gjort
Skam = Psykisk
Hvem er jeg? Jeg er gal! Jeg er dust!
Derfor er det viktig når vi nyktrer opp å skille skammen fra skylden: Vi er ikke våre handlinger, men det vi gjør kan være dårlig.
Rus og avhengighet. Avhengighet er en sykdom, jada, bare diskuter det. Sånn
…hjalp diskusjonen? Ble alle rundt deg plutselig friske og lykkelige? Så flott.
Vi trigges av en situasjon, av et sted, av været, av nesten hva som helst. Av 17 mai?
Vi tar en drink (eller hva du nå måtte foretrekke av rus), og fordi vi er avhengige taper vi med en gang. Det du ikke kan stille opp med når hjernen slår inn, det kan du ikke kjempe mot. Vi gjør mange ting i rusa tilstand som vi ikke kan stå for som edrue personer. Og det er hva vi til syvende og sist er: personer, mennesker.
Så hva føler vi oss som med all skylden og skammen vår?
OUTSIDERE
Hmmm.. enormt mange outsidere som vandrer rundt på denne kloden?
Du er ikke avhengig selv om du oppførte deg som en drittsekk i går nei? Ok bestem deg da: enten så er du bare full av faen eller så er du rusavhengig. Nå, hva sier du?
Har jeg løsningen på dette for deg? Nei. Det er en omfattende jobb som du må gjøre helt selv, og du må dessverre være mer enn villig nok til å gjøre den.
Og vet du hva? Inntil du gjør den jobben kommer du til å fortsette å skylde på alt og alle rundt deg for at du har det vondt. Det er faktisk helt vanlig, vi gjør det alle sammen når vi er aktive, til og med uten å være klar over det selv. Det er utrolig digg å slippe, det kan jeg love deg;)
Dere som kjenner meg vet at jeg elsker denne timen alene om morgenen. Før var jeg alltid fyllesjuk, karret meg opp, fant klær til barna med øynene lukket, klasket sammen matpakker til barna, fikk dem på skolen og la meg i full angst under dyna på sofaen med God Morgen Norge i bakgrunnen. TV-programmet er akkurat snilt nok til å hjelpe angsten – ørlittegrann. Da er der praktisk med hjemmekontor. Barn hjem fra SFO, frisk og mamma fra 17 til 20 og så endelig: leggetid , FB og rødvin.
Så ja, jeg elsker å være frisk om morgenen. Har jeg substitutter for Alkohol?
Kaffe, Cola og vann – fremdeles tre enheter – det må til. En dagsrasjon med røyk, FB og annet tull. Vi snakker ikke fulekvidder og soloppganger, det er for romaner.
Det er helt stille og hvis jeg ikke får denne timen så blir ikke dagen som den skal. Skal jeg slutte å røyke? Det tar vi en annen gang.
Om kvelden er det rett i kosetøyet og dynen er med meg rundt i huset – den samme dynen som var full av angst før i tiden. Dynen og jeg klistrer oss til en dårlig serie på Netflix eller en lettlest bok – det skal jeg sovne med, så ikke våg å slå av noe! Må jeg på fest så lengter jeg hjem til dynen min. Skal jeg til varmere land, tar jeg den med i kofferten sammen med HDMI-kabelen. Jeg har da ingen planer om å sove i dårlige laken!
Substitutt kan være enkle små ting – det er bare å finne de, uten å lete for mye tror jeg.
Nei, da våkner de ikke så små lenger snart, på med mor, en tur på Retretten og kanskje litt lekser senere?
Å ta seg et ANTA-kurs på Retretten er virkelig å anbefale. Vi rusavhengige må holde edruskapet vårt ved like resten av livet, og Retretten er et veldig bra alternativ til f.eks AA og NA. Ikke nødvendigvis et alternativ heller, man kan fint gjøre begge deler.
Jaja, da får skolejenta gjøre leksene sine (ikke for at hun gjorde nevneverdig av det i yngre år)
Lekser høres jo kjedelig ut – og dette er egentlig ikke lekser, dette er mine refleksjoner over det vi har lært i dag, mer skal ikke til. Så folkens – min versjon pluss noe stjålet (det med beige skrift i dette innlegget) fra Rita Nilsens bok,
Første gang jeg var på Trasoppklinikken (og det sier jeg eder I samfulle ødesløse – gi eder i kast med veien mot Trasopp!), var på et besøk hos poliklinikken der oppe, man må gjerne innom å snakke litt med den lokale legen før man får plass. Jeg gruet meg selvfølgelig, jeg var full av skam og klar til å sette opp en diamantbefengt front på venteværelse – for det er klart, man er da normal og en lege skal da for pokker ikke tro noe annet! Jeg hadde kanskje ikke dusjet den morgenen, men jeg hadde da i det minste tatt på meg mascara må vite!
Legen var ufarlig nok, han jobbet tross alt på en rusklinikk, noe jeg overhode ikke hadde tatt med i min heller reduserte betraktning – han så meg bedre enn meg selv.
Vi pratet litt, han spurte litt, jeg løy litt (eller pyntet om du vil). Jeg sa at jeg bare ville ha dagbehandling fordi jeg måtte være hjemme med barna, han sa seg over hode ikke enig, han sa han var bekymret for helsen min og mente at jeg burde legge meg inn – fyren hadde helt rett. Man tager hva en lege med rus som spesialitet har å si, drar det gjennom hjernemassen, kommer til en konklusjon og legger seg inn. Basta.
Han spurte plutselig: har du eller har hatt abstinenser?
Abstinenser? Hadde det ramla helt for fyren? Jeg var da for pokker ikke noen vanlig narkis heller?!
Etterhvert lærte jeg litt om abstinenser på Trasopp:
Angst
Skjelvinger
Hodepine
Rask puls
Søvnløshet
Depresjon
Kvalme
Tja, la meg tenke. Joda, bøttevis av abstinenser.
Jeg lærte da og jeg lærte i dag. På Retretten lærer man bare man går inn av døra.
Listen vedvarer og hvis du ikke har følt på noe av dette, er sannsynligvis planeten krypton ditt egentlige hjem:
Fysisk: Ristinger og ukontrollerte skjelvinger, følelse av ustøhet, svetting, rennende nese og øyne, manglende appetitt, fordøyelsesproblemer, muskelrykninger og smerter, andre kroppslige smerter
Så du… så kommer det noe spennende: Sen-Abstinens!
Dette er et herlig fenomen vi har alle mennesker, hver tredje måned inntreffer en ny hormon syklus. Den kommer uavhengig av dagsform og kan vare i opptil 20 dager. Vi reagerer forskjellig, og folk som ikke er avhengige av noe løser det på sine egne vanlige måter uten å tenke over det.
Vi? Vi tar oss en drink ekstra og en til og litt mer enn vanlig. Hvis vi har klart og slutte, uten å gjøre jobben som skal til for å slutte, så er det i tilfelle nå vi sprekker. Ikke så rart kanskje i og med at denne faktisk hormonelle syklusen innebærer:
Vanskeligheter med å tenke klart: som om hjernen ikke fungerer, og det er umulig å konsentrere seg
Hukommelsesproblemer: Du oppfatter alt og forstår det, men så er det plutselig glemt
Handlingslammelse: Du vet hva du skal gjøre, men kommer ikke i gang
Søvnforstyrrelser: Vanskeligheter med å sovne, følelse av å ligge “over” senga, urolig søvn, mareritt og svetting
Følelsesmessig over – eller underreaksjoner: Voldsomt sinne, irritasjon eller nedstemthet, depresjon og apati
Fysiske Koordineringsproblemer: Problemer med balansen, øyne og hender vil ikke samarbeide, trege reflekser
Stressømfintlighet: vanskelig å skille mellom mye og lite stress, og hva som er positivt og negativt.
Puh!
Som sagt gjelder denne hormonelle syklusen alle mennesker, men for oss rusavhengige, kan det mildt sagt være lurt og finne ut av når vi har det sånn, for det er da vi er mest sårbare for tilbakefall. Så pass deg, hver 3 måned and counting,)
Jeg synes det er veldig vanskelig å finne ut av det med meg selv, og jeg har tenkt på det siden forrige kurs i September, men jeg tror jeg er der nå. Jeg er en smule handlingslammet, noe jeg ikke pleier å være. Jeg utsetter småting som egentlig er veldig enkle å få til. I vår tok jeg helt av den andre veien, full fres uten stopp i timesvis – jeg visste bare ikke om dette da. Bare se på denne galskapen: Tante Pose Lager Hekk. Jeg knekker sammen av latter når jeg tenker på det nå, så får vi bare håpe at rosene overlever;)
Har du noen gang innbilt deg at du lukter hasj over alt uten å ha vært i nærheten av det på lenge?
Noen ganger dukker det opp hasj-lukt på vidda uten at du har vært i nærheten av det ,og hvor kommer det fra? Man tror gjerne det kommer utenifra, men hei du! Det kommer fra fettvevet, og så vidt jeg husker fra i dag, så kan cannabisen kose seg der i årevis, og sive ut nå og da, i hvertfall i syv år etterpå. Dette gjelder mest piller og cannabis. Så da var det løst.
Så har vi en misforståelse og oppklare og det har et navn, det kalles pseudo-abstinens:
Du skal utfordre deg selv, være “sterk” og klare alt. For eksempel oppsøke dine gamle venner, gå på stambaren og drikke farris. Rockekonserter og fester.
Der har jeg vært ganske streng med meg selv de siste fire årene, men jeg har ikke unngått det fordi jeg visste om dette, jeg har unngått det fordi jeg ikke gidder, jeg synes det er kjedelig med fest uten rus. Jeg bryr meg ikke om andre ruser seg, jeg synes rett og slett bare det er kjedelig.
Nå har jeg fått svaret på hvorfor det var lurt, som sagt: Pseudo-abstinens.
Den utløses av assosiasjoner, joda, ikke prøv deg, du vet hva jeg mener, jeg mener akkurat den type situasjoner jeg nettopp lista opp. Ikke gå på disse tingene for mye, du er faktisk ikke sterk nok.
Hvorfor?
Fordi du er avhengig og det kan du ikke styre selv. Sånn er det bare. Slutt å oppsøk situasjoner som trigger for en god stund fremover.
Hvorfor skal du ikke det?
De trigger ikke sier du?
Du har helt rett, de trigger ikke det der og da. Denne typen triggere har en inkubasjonstid på 2-4 dager. Du går på fest, drar på ferie med folk som drikker, drar på konsert og kommer hjem fornøyd fordi du klarte det så fint. Så går det noen dager og du ligger å vaker nede i flasken.
Joda, det kan skje. Ikke med deg nei?
JO
Bare la vær. Enkelt.
Sånn ja, dette ble litt av en lekse. På kurset må vi også skrive livshistorien vår, den trenger ikke å være så lang og vi trenger ikke å vise den til noen. Den er til oss selv for vår egen skyld. For å rydde litt i hodet. Nå har det seg slik at jeg jaggu har gjort det motsatte. Jeg har skrevet den for alle, og den ble litt lenger enn en kladd:
Ja, uke to. Jeg rakk ikke den første uken på denne runden, men det er nettopp det som er saken. Vi Rusavhengige trenger å bli møtt med enorm takhøyde og på Retretten får man nettopp det, takhøyde, møte med andre og kunnskap.
Selvfølgelig anbefaler jeg å ta hele kurset uten stopp, men kan man ikke det, så kan man gå allikevel, så lenge du er avhengig av noe er du velkommen og uten en rød krone i lomma (red anm. rødt øre i gamle gamle dager)
Planen min for denne runden er å dele leksene mine med dere – nærmere sagt selvransakelsen. Vi får se om jeg får det til, det er visse ting jeg må utelate, de tingene som kan gå ut over andre – jeg driver ikke med sånt, uansett hvor sensasjonelt det hadde blitt.
LEKSEBOKA TIL RITA
Ha en snasen dag så lenge, lekser kommer etterpå… gurimalla;)
Tårene presser på, jeg vil ikke mer! Boblejakken er åpen og jeg klarer ikke å lukke den, det er for kalt til å lukke den. De kuleste 501 buksene mine er på med alle de hullene som skal være i den og vinden suser inn og gjennom buksene, lårene er blåe av kulde. Ja! De skal jo ha hull?! Stilongs? slutt a, det er ikke kult!
Året er 1984 og jeg går forbi Ruseløkka skole på vei ned til Aker Brygge – eller: Rådhuskaia som det het, sånn var det ja – Rådhuskaia.
Det er 20 kalde og ingen skjønner meg! Jeg er ikke født til å bo i dette landet mamma, skjønner du ingenting? Livet mitt er jo nesten ikke til å redde, jeg fryser i hjel og ingen skjønner noen ting!
Livet er ofte ikke til å redde når man er jente 14 år.
Jeg elsker å drømme meg bort, men jeg hater luftslott! Jeg hater å drømme om ting som egentlig kan bli virkelighet og ikke blir det.
Ahhhh flytte til et varmere land. Vandre nedover en vei mot en strand i flagrende gevanter mens jeg plukker sitrusfrukter fra tilfeldige trær som klasker meg i ansiktet på veien til sand mellom tærne.
Luftslott – det er lov å drømme!
Playa del varmt og Sangeria høsten 2011. Visninger, fly rundt på visninger og se på hus til millioner av kroner jeg ikke har råd til. Det er lov å drømme.
Men det ble med det.
Juli sommeren 2017 – Santorini med kjæresten. Nå, kjæresten er heldigvis ikke et luftslott. Jeg våknet på Santorini:
Meget bra, tenkte jeg. Jeg hadde hørt rykter om en solnedgang i byen Oia som ikke en gang de greske guder kunne være mistenkt for å ha laget
Ja, Santorini er en vakker øy, særlig hvis man har riktig objekt i linsen:
Slutt og mas, jeg vet at jeg har påstått at Johnny Depp kan gå og legge seg i forhold til denne mannen – og det er helt klart sant. Det er jo nettopp derfor du ikke får se ham forfra!
Mine drømmer om å bo i et varmere land har utviklet seg opp gjennom årene, men ikke til noe annet enn drømmer. Luftslottet måtte snart vekk! For tre år siden tenkte jeg: på Grand Canaria har de norsk skole. Ja! For en ide, det kommer barna til å elske! Min bedre halvdel er med på alt utenom bingo, så den er trygt plassert i boksen sin.
Jeg hev meg over barna med stor entusiasme: dere! Vi flytter til syden! De har norsk skole med masse barn og vi kan bade hele tiden! Jaaa!
Barna: NEI!
Jeg: JOOO!
Barna: vi vil bo hjemme
Jeg: Jammen det blir jo hjemme, bare mye varmere. Dere kan til og med snakke norsk hele dagen!
Barna: slutt mamma
Mamma sluttet. Mamma var ikke fornøyd. Men tross alt, Grand Canaria hadde aldri vært drømmemålet, det var bare varmt der og ja, norsk skole… Men hva var egentlig drømmemålet? Varmt skulle det iallefall være.
Mamma resignerte og godtok at de små snørrvalpene på død og liv skulle leke med vennene sine hjemme. Hun krøp til korset, hutret i sin noe harry boblejakke, vel og merke med lukket glidelås denne gangen. 501-bukser hadde gått av moten i forrige århundre, så lårene hadde i det minste riktig farge.
Mamma krøp så grundig til korset at hun snudde helt.. hun tok med seg den lille familien sin til Gol, til Hemsedal, til Trysil, til håpet om at de skulle fryse nøttene av seg og endelig komme til fornuft. De kom ikke til fornuft, de fikk dilla på Snowboard. Mamma tok på seg et tappert smil og sine gamle ski. Som den helten hun var (her kan erkeengelen Gabriel bare gå og legge seg) , satt hun opp en smilende front som mammaer gjerne gjør:
Mamma hadde gitt opp. Mamma drakk ikke – utrolig nok barn! Mamma undertrykte sin store drøm og ofret seg som på en spikermatte av iskald smerte… helt til sommeren 2017. Mamma og kjæresten dro til Santorini
Mamma og kjæresten hennes koste seg faktisk på Santorini barn! – eller nesten, det var egentlig litt for søtt der…
Hei! Hvorfor begynte hun å tenke sånn? Litt for søtt der..? Jo, dere skjønner… drømmen kom tilbake.. mamma lette, helt uskyldig og uten å ha tenkt seg om, etter et sted å bo. Drømmen kom snikende tilbake og hun tok faktisk helt av! Plutselig kunne hun ikke fatte hvor mye fett det gikk an å ha klistra på hjernen. Hvor valkete gikk det an å bli i hue! Det var jo i Hellas vi skulle bo! Det hadde det jo alltid vært! Grand Canaria my ass! Fett på hjernen? Nei.. vi nærmer oss faretruende nær smult…
Mamma begynte å lese Homer. Mamma ville bli Odyssevs! Mamma flagret rundt på tomta ved huset hun og den snasne mannen hennes hadde leid. Hun ville bli værende i Hellas! Og hennes bedre halvdel, dere vet, den snasne mannen som går Johnny Depp en god gang, han som fremdeles var med på alt utenom bingo? Han fulgte villig med på hennes drøm – han fikk øye på en finfin strandtomt rett ved huset de leide. Han begynte å vandre på tomten, tok med seg ho mor og bygde strandhus med evighetsbasseng og platåer… vent… stopp!
Enda et luftslott???
Et lite øyeblikk! Har vi råd til tomt? Og siden når innikvikksandhelvete fikk vi råd til tomt på Santorini? For ikke å snakke om å bygge palass på denne tomta?! Og Santorini i seg selv for den saks skyld?! Vakkert ja. NYYYYDELIG! Men har jeg noen gang drømt om å bo i en settekasse? Nei takk!
Men hva gjør vi med dette evige luftslottet?
Mamma og kjæresten dro hjem, ja vær ikke i tvil, de var veldig fornøyde med turen, men det var også alt det var – en tur.
Vel hjemme satte mamma seg ned på internettet, booket visninger på Kreta og tok med seg de to små slabbedaskene tilbake til Hellas. Til Kreta, til en stor øy med levelig infrastruktur (kult ord).
Visninger? Jada, visninger på hus til utleie – langtids sådan. Slutt på luftslott!
En uke senere troppet mamma opp med de to små slabbedaskene som ikke var så små lenger og gikk på syv visninger første dagen på Kreta.
………
Og tenke seg til, vet du hva? Vi fant noe jeg aldri hadde trodde vi skulle finne, hjem med noe skulle jeg uansett, men vi fant faktisk det ene huset man ikke kan motstå. Du vet, det man må ha men ikke har råd til – bare nesten.
Leiekontrakten er vanlig som i Norge, bare enormt mye billigere. Ett år av gangen og huset er vårt, med våre ting i skapet, på kjøkkenet og på gulvet. Vi kan komme å gå som vi vil. Vi kan kalle det hytta, vi kan kalle det hjem. Hvis vi ombestemmer oss, hvis vi ikke bruker det nok, hvis det blir alt for dyrt å beholde? Ja, da kan vi si opp leiekontrakten. Har vi råd? Nei. Har vi tid? Nei. Vet vi hvordan vi skal bruke det? Nei. Men vi har det og det er helt fantastisk akkurat nå!
TOWNHOUSE 3 SEK FRA SJØEN I VAKRE KALIVES
Balkongen
Elven som går gjennom den lille byen. Hvis man står på den ene siden av broen ser den sånn ut
… og hvis man snur seg på den lille broen og går over på andre siden…
Strender finnes det så mange av, men før vi går til en av de fineste på Kreta, så må vi vel innom den som ligger rett utenfor huset vårt?
En times kjøring fra vår lille by ligger en av verdens vakreste strender Elafonissi (rangert som akkurat det et eller annet sted)
Så kjære små slabbedasker, det finnes ingen norsk skole på Kreta, det er ikke like varmt på Kreta som det er på Grand Canaria, men hvis dere ikke er snille, hvis dere ikke gjør som mammaen deres sier til en hver tid, finnes det en internasjonal skole på Kreta (og der holder det ikke å snakke norsk!) Vi har allerede et hus på Kreta som dere var succers nok til å godta, så tilbake til: hvis dere ikke er snille mot mamma så… så … SÅ FLYTTER VI!!
Jepp, rus er gøy og ikke minst – veldig mye annet.
Spørsmål og svar fra foredragene mine. Det er spørsmålene som egentlig teller og de kommer nedover i dette innlegget
For ca 2 år siden begynte det å falle inn forespørsler om jeg kunne holde foredrag. Jeg sa ja til de, og tenkte med gru: ok, hva skal jeg gjøre nå? Vel vel – jeg har mange års erfaring fra scenen, så jeg får bruke det og lage et opplegg.
Jeg møtte opp med opplegget mitt – litt historie om meg selv med en artig vri, etterfulgt av spørsmål mot slutten. Jeg så andre foredrag, løp hjem for å lage et powerpoint-opplegg. Alle driver jo med Powerpoint, det må jeg også! Ja, man må da for guds skyld ikke være annerledes!
Etterhvert som jeg hadde holdt noen av denne type foredrag, begynte jeg å tenke: er historien min noe særlig annerledes enn andres? Og ikke minst, hvor gammal er denne historien? Jeg mener – i boken min FYLLIK starter jeg med en påstand, en liten tullehistorie om neandertaleren Bjørn som oppdager morrogress, svever inn i rus og blir der. Men er det egentlig tull? Er rus så gammelt? Jeg tror det. Så hva blir viktigst i mine foredrag hvis historien min er så urgammel og utgått på dato at folk sovner hvis de får høre den en gang til?
Publikums spørsmål – det er viktigst. For noen er det personlig, for andre er det fag og for noen er det rett og slett bare interessant. For meg er de fleste mennesker pårørende på en eller annen måte – jeg også.
Menneskene som kommer på foredragene får selvfølgelig historien min, men bare hvis de spør! Etterhvert som folk blir varme i trøya blir det alltid en skog av hender i salen – for tross alt, hjernen vår er interessant og snakke om.
Det klikker inn sms’er på telefonen, for jeg deler ut telefonnummeret mitt og står der med telefonen i hånda mens vi holder på. Det er ikke alle som tør å snakke høyt i forsamlinger og det er helt greit. Det blir alltid både morsomt, sårt, direkte og til tider hardt for noen. Det blir hard for de pårørende å skjønne at de må passe på seg selv – vi kan ikke hjelpes hvis vi ikke har fått nok. Det som kan være problemet med spørsmåls-forum er at folk er redde for å stille “dumme” spørsmål. Slutt med det! Det finnes ikke dumme spørsmål, vet vi ikke det nå da? Jeg begynner derfor denne runden tatt fra telefonen min, med nettopp de enkleste, mest opplagte spørsmålene som folk faktisk burde stille for å varme opp litt.
– Og ja forresten: Powerpoint er bortevekk. Null Powerpoint på disse forumene;)
Så kjør på:
Disse spørsmålene kommer fra nettopp sms’en og jeg har skrevet de litt om så de ikke skal gjenkjennes på person. For de som ikke vet det, jeg har vært edru nå i fire år selv om jeg svarer under her i nåtid.
Hvor ofte drakk du alkohol?
Jeg begynte da jeg var 13 og drakk første gang på en fest med andre på samme alder og oppover. Jeg var en vanlig 13-åring så jeg drakk ikke oftere enn de rundt meg. Vanlig er hovedordet her, for det er sånn både vi og andre ser på oss selv i begynnelsen. Det gikk vel ca ett år fra første til andre fest. Det jeg derimot oppdaget på denne første festen var at det var gøy! Jeg fikk blackout, jeg fikk litt små angst dagen etter, men gøy var det! Dette måtte jeg gjøre mer av! Da jeg var 15/16 år begynte jeg å ruse meg hver helg, eller feste som vi sa. Det var alltid en fest å oppdrive. 18 år = tilgang. Da jeg var 18 begynte jeg og drikke daglig. Ikke fordi jeg var så deppa, ikke fordi jeg hadde “grusomme” foreldre, men fordi jeg synes det var gøy. Jeg ville ha det moro. Jeg ville være der det skjedde. Ja, jeg fikk angst, blackout hver gang og gjorde dumme ting, men gøy skulle jeg ha det. Det som hadde skjedd sist gang skulle ikke skje i dag, for i dag skulle jeg ha det gøy!
Når visste du at du var alkoholiker?
Det er ikke noe man tenker over når man er ung og vil være der det skjer. Man begynner fort å sammenligne seg med andre for og forsikre seg om at andre er mye verre enn en selv. Man reflekterer over hode ikke over at man alltid er den fulleste på festen og alltid får blackout. Akkurat som de fleste andre så tenkte ikke jeg over det i det hele tatt. Da det slo meg noen år senere, sammenlignet jeg meg med andre rundt meg for å komme til at “joda, jeg kunne bare fortsette festen!” I retrospekt vet jeg når det slo meg: da jeg var 21 år, men det er i retrospekt som edru! Derfor har ikke vi rusavhengige lov til å drive med sammenligning – med rette!
Hva kan vi gjøre for å hjelpe en alkoholiker?
La oss starte med: INGENTING! En rusavhengig person slutter ikke før de får nok. Jeg vet at det er et frustrerende svar, for hva er nok? Nok er personlig, folk opplever smerte på forskjellige måter. For meg var det 30 år med kontinuerlig fylleangst – som til slutt bare blir ongoing angst krydret med veldig høy selvforakt.
For andre er det kanskje noe fysisk, som skrumplever = en snarlig død. Men for de fleste dere – blir det aldri nok, uansett hvor langt nede man er. De fleste slutter ikke, og det er derfor jeg sier INGENTING! Dere må beskytte dere selv mot sånne følelsesmessige blodigler som oss. Dere har ingen garanti for at det skal gå bra til slutt. Med det mener jeg ikke at dere skal slutte å elske, jeg mener at dere skal slutte å håpe – jeg er her for å bryte ned håpet deres – JA!
I denne sammenhengen får dere ikke lov av meg til å håpe mer. Gjør dere det, knuses håpet igjen og igjen og igjen. Dere blir ribbet for selvfølelse, får like stor selvforakt som oss og følger våre humørsvingninger i det daglige. Hver dag våkner dere uten og vite hvor dere har oss og oppfører dere deretter. Vi kjefter og smeller, dere sier unnskyld og vet ikke helt hvordan dere havnet i den situasjonen. Du kan si til meg at jeg dør av å drikke – jada, da slenger jeg tilbake: du ender opp i psykiatrien av å fortsette og håpe. Kanskje jeg får nok en dag, kanskje ikke…
Hva med oss som jobber med dette, mener du at vi skal slutte å hjelpe???
NEI!
Dere er i en annen situasjon en den vanlige pårørende. Noen ganger treffer dere og hjelper hele veien til edruskap. Det er kanskje ett skudd i blinde, men når dere treffer så er det vel verdt hele jobben? (her får jeg som regel samtykkende, ivrige smil og nikk). Så lenge dere behandler oss som likesinnede og deler av deres egne erfaringer. Med egne erfaringer mener jeg ikke at dere må dele av privatlivet deres, jeg mener at dere har nok erfaring i livet til å sammenligne følelser med oss. Rus er følelser. Rus er hjernen.
Alle mennesker har vært innom hele følelses-skalaen på en eller annen måte – faktisk innen man er syv år gammel. Så det er bare å fortsette jobben – det vil si, hvis du liker den og brenner for den. Hvis du ikke gjør det, brenner du vel ut av oss? Likheten mellom dere og pårørende er allikevel det samme: dere treffer bare blink med de som har fått nok. Sorry.
Er det vanskelig å holde seg edru nå om dagen?
Det er vanskelig å svare troverdig på det, for når man hører “jeg har det så mye bedre nå” så høres det ikke bare lite troverdig ut, det høres nesten “frelst” ut.
Det er faktisk sant, jeg har det helt fantastisk. Tror du meg ikke? Klart ikke det. Det er faktisk ingen som vil slutte å drikke, ikke vanlige mennesker heller. Hva om jeg sier til deg: Jasså, skal du på ferie til Spania i en hel uke? Så deilig! Du får ikke lov til å røre alkohol hele uken.
Så nei, ingen vil sutte å drikke (bortsett fra avholdsfolket da;) Derfor er det lite troverdig at jeg har det bedre nå. Men hvis dere tenker dere at jeg hadde ekstrem angst hver dag, at jeg har klikket fullstendig i vinkel i fylla ofte, at jeg har slått mennesker, vært i fengsel for fyllekjøring, blitt slått ned og går rundt med plastikk-tenner osv osv. Så kan det kanskje høres litt mer troverdig ut?
Derimot nå for tiden: jeg er frisk om morgenen – hver dag! Jeg kan stå opp før barna våkner og være for meg selv, nyte morgenen og være helt tilstede for dem når de våkner. Jeg har ikke gjort noe dumt kvelden før og slipper all den gamle dritten. Fri for angst! Jo – det er lett å holde seg edru hvis man har gjort hele den jobben det tar å komme seg dit. Jeg vil ikke bare ha ett glass vin, jeg vil ha hele kartongen fort som faen og gå rett i Blackout – med andre ord: Det slipper jeg nå!
Men har du ikke sug lenger?
Nei i grunn ikke, det er lenge siden det sto på for alvor. Det første edrue året er det mye av det.
Jeg kan få små blaff som varer i noen sekunder, men det er ikke ofte. Jeg må derimot jobbe med saken hele tiden for å holde edruskapet ved like, rusavhengig kommer jeg alltid til å være. De gangene jeg lar den jobben ligge for lenge oppstår det en farlig tomhet som jeg må ta tak i for ikke å sprekke (hvordan vi jobber må dere nesten spørre meg om på innboksen, på foredragene sier jeg det, men her på nettet må det forbli anonymt).
Jeg skal fortelle dere hvor sinnsyk jeg er allikevel. Jeg har kanskje ikke sug, men jeg har en og annen visjon, eller fantasi om dere vil, la oss ta min fantasi om en sprekk:
Først av alt: jeg må seff ha barnefri!
Hmmm… barnefri faller naturlig på en fredag. Ahh, en hel helg på fylla! Vent! Nei.. det er alt for lite, la meg få dra på med noen ekstra dager, jeg har jo tross alt ikke drukket på 4 år! Fem.. nei! Seks dager, seks dager er bra! Mamma kan alltids ha dem litt, barnevakt skaffer jeg, det er bare å si at jeg har mye å gjøre eller trenger litt fri eller noe sånt. Null problem, her skal det festes!
Ok planlegging: jeg må på polet på torsdag. Ja?! Barnefri starter jo fredag morgen når barna har dratt på skolen, det skjønner du vel! Her skal vi ikke vente på no nei! Jeg må ha… hva må jeg ha? Ah, nå kan jeg ta i – hele seks deilige dager på fylla: Ok, polet er stengt på søndager, det må vi ta høyde for! Jeg må ha tre kartonger med rødvin, tre kartonger med hvitvin (jeg er ikke så glad i hvitvin, men en liten forandring for sensitive smaksløker må til, vi må jo for guds skyld ikke gå lei her nå!), to flasker med vodka (det klikker jeg i vinkel av, slår og skriker litt og sånn, men pokker heller! Jeg har jo ikke drukket på fire år og vodka er gøy!). Så må jeg ha en kasse med vann for å skylle ned alt sammen… eller øl som noen kaller det…
Og dere, nå er det mye som er i veien for festen min! For eksempel søvn??? Det vil vi ikke ha noe av! Så vi må krydre festen med litt sentralstimulerende stoffer. Litt Kokain eller Amfetamin. Ja?! Samma det, en av delene gjør uansett susen. Jeg må jo få med meg at jeg endelig er på fylla igjen?!
Ikke kom å si at dette er normalt – jeg er sinnsyk når det kommer til rus, eller avhengig om dere vil. Så uansett hvor bra jeg har det, så må jeg holde edruskapet mitt ved like. Eller hva?
To be continued?
Kommenter gjerne dette innlegget så jeg får en følelse av om dette er interessant for dere. Foredragene drysser av spørsmål både fra ungdom, pårørende og fagpersoner – alt etter hvilket forum jeg holder det for. Jeg kan fortsette å legge spørsmål og svar ut (upersonifisert) her, hvis det er av interesse? Spørsmålene er alltid ganske like (noe som faktisk er veldig bra!), men det er fler av dem. Det er ikke selve spørsmålet som gir fargen, det er hvem som spør og hvordan.
Selve rushistorien min kan du få her ved å klikke på bildet:
Det satt seg noe i kroppen sent i sommer, ikke et direkte sug etter rus, ikke en fantasi heller – tror jeg. Bare noe tomt. Noe tomt og farlig. Noe som kunne bli noe enda farligere , uten at jeg reflekterte noe særlig over det da, man gjør gjerne ikke det hvis det er vagt – noe det var.
Rita Nilsen fra Retretten dukket plutselig opp på innboksen:
Jeg starter opp ANTA-kurs (Alkohol, Narkotika, Tabletter og Andre Avhengigheter) om noen dager, fikk jeg beskjed om.
Rita Nilsen, Retrettens store mor;)
Jeg visste ikke noe mer om kurset enn at det var for sånne som meg, rusavhengige. Det er det eneste du må ha innsett for å gå på kurset – at du er avhengig
I det jeg fikk meldingen falt det på plass.
Det var det som var tomheten, jeg hadde ikke gjort noe for å holde edruskapet mitt ved like på en stund. Jeg hadde holdt foredrag og jevnlig snakket med folk på telefonen som ringte for å få hjelp. Både pårørende og rusavhengige (forresten: bare fortsett med det dere, bare ring, men send en sms først, jeg er litt redd for ukjente nummere enda;), men jeg hadde ikke gjort noe som bare fokuserte på meg selv.
Så jeg møtte opp.
Det er noe av det beste jeg har gjort for meg selv på lenge. For hva er det egentlig vi rusavhengige må gjøre for å holde oss edru/nyktre? 2 ting.
1 .Vi må først og fremst skjønne hva vi er, så må vi skjønne en viktig ting til: vi kommer aldri ALDRI til å klare det alene, ikke i lengden. Hva gjør vi da? Vi menger oss med andre rusavhengige og deler erfaringene våre med hverandre. Så enkelt er det. Ikke spør deg selv hvorfor, bare aksepter at det er sånn og gjør det. Til slutt dør du av alternativet, så kutt ut og intellektualiser det. Hvilket forum du velger for å møte andre er selvfølgelig opp til deg. Ferdig.
2. Vi må tilegne oss kunnskap om hvordan vi fungerer og hvorfor. Disse to tingene får man på Retretten. Begge deler i en smekk på ANTA-kurset.
Høres ikke det enkelt ut? Jepp, det er det – så gjør det da! Jeg kan ikke skrike høyt nok om hvor mye jeg anbefaler kurset. Ting faller på plass i riktig rekkefølge og det er ganske enkelt:
Kurset varer i 5 uker. Det varer fra kl 10.00 – kl 12.00 fra mandag t.o.m torsdag og du kommer som du er, du kommer når du kan og slutter når du ikke vil mer.
Du trenger ikke å ha med deg en eneste krone, ei heller full mage – det vanker gratis lunsj etter kurset. Har du stive skuldre, stressproblemer, søvnproblemer, abstinenser eller annet, kan du få en nål eller to i øret. Akupunkturen på Retretten er enestående. De som jobber der sitter med unik innsikt – nemlig egenerfaring! Store ord?
Ja klart det er store ord – dette er noe av det beste jeg har gjort på lenge sier jeg!
Jeg så nettopp på Retrettens sider HERat det begynte ett i forrige uke. Fillern tenkte jeg, jeg ville jo gå på ett til, men vet du hva? Det kan jeg, for jeg er rusavhengig, de som jobber der er rusavhengige, så hvis det fremdeles er plass, så er det plass til meg selv om jeg kommer for sent. Rusavhengige har nemlig rimelig stor takhøyde – så jeg tropper like godt opp på mandag. Trenger jeg det nå? Tja, Hvorfor ikke?
