Ja, uke to. Jeg rakk ikke den første uken på denne runden, men det er nettopp det som er saken. Vi Rusavhengige trenger å bli møtt med enorm takhøyde og på Retretten får man nettopp det, takhøyde, møte med andre og kunnskap.
Selvfølgelig anbefaler jeg å ta hele kurset uten stopp, men kan man ikke det, så kan man gå allikevel, så lenge du er avhengig av noe er du velkommen og uten en rød krone i lomma (red anm. rødt øre i gamle gamle dager)
Planen min for denne runden er å dele leksene mine med dere – nærmere sagt selvransakelsen. Vi får se om jeg får det til, det er visse ting jeg må utelate, de tingene som kan gå ut over andre – jeg driver ikke med sånt, uansett hvor sensasjonelt det hadde blitt.
LEKSEBOKA TIL RITA
Ha en snasen dag så lenge, lekser kommer etterpå… gurimalla;)
Tårene presser på, jeg vil ikke mer! Boblejakken er åpen og jeg klarer ikke å lukke den, det er for kalt til å lukke den. De kuleste 501 buksene mine er på med alle de hullene som skal være i den og vinden suser inn og gjennom buksene, lårene er blåe av kulde. Ja! De skal jo ha hull?! Stilongs? slutt a, det er ikke kult!
Året er 1984 og jeg går forbi Ruseløkka skole på vei ned til Aker Brygge – eller: Rådhuskaia som det het, sånn var det ja – Rådhuskaia.
Det er 20 kalde og ingen skjønner meg! Jeg er ikke født til å bo i dette landet mamma, skjønner du ingenting? Livet mitt er jo nesten ikke til å redde, jeg fryser i hjel og ingen skjønner noen ting!
Livet er ofte ikke til å redde når man er jente 14 år.
Jeg elsker å drømme meg bort, men jeg hater luftslott! Jeg hater å drømme om ting som egentlig kan bli virkelighet og ikke blir det.
Ahhhh flytte til et varmere land. Vandre nedover en vei mot en strand i flagrende gevanter mens jeg plukker sitrusfrukter fra tilfeldige trær som klasker meg i ansiktet på veien til sand mellom tærne.
Luftslott – det er lov å drømme!
Playa del varmt og Sangeria høsten 2011. Visninger, fly rundt på visninger og se på hus til millioner av kroner jeg ikke har råd til. Det er lov å drømme.
Men det ble med det.
Juli sommeren 2017 – Santorini med kjæresten. Nå, kjæresten er heldigvis ikke et luftslott. Jeg våknet på Santorini:
Meget bra, tenkte jeg. Jeg hadde hørt rykter om en solnedgang i byen Oia som ikke en gang de greske guder kunne være mistenkt for å ha laget
Ja, Santorini er en vakker øy, særlig hvis man har riktig objekt i linsen:
Slutt og mas, jeg vet at jeg har påstått at Johnny Depp kan gå og legge seg i forhold til denne mannen – og det er helt klart sant. Det er jo nettopp derfor du ikke får se ham forfra!
Mine drømmer om å bo i et varmere land har utviklet seg opp gjennom årene, men ikke til noe annet enn drømmer. Luftslottet måtte snart vekk! For tre år siden tenkte jeg: på Grand Canaria har de norsk skole. Ja! For en ide, det kommer barna til å elske! Min bedre halvdel er med på alt utenom bingo, så den er trygt plassert i boksen sin.
Jeg hev meg over barna med stor entusiasme: dere! Vi flytter til syden! De har norsk skole med masse barn og vi kan bade hele tiden! Jaaa!
Barna: NEI!
Jeg: JOOO!
Barna: vi vil bo hjemme
Jeg: Jammen det blir jo hjemme, bare mye varmere. Dere kan til og med snakke norsk hele dagen!
Barna: slutt mamma
Mamma sluttet. Mamma var ikke fornøyd. Men tross alt, Grand Canaria hadde aldri vært drømmemålet, det var bare varmt der og ja, norsk skole… Men hva var egentlig drømmemålet? Varmt skulle det iallefall være.
Mamma resignerte og godtok at de små snørrvalpene på død og liv skulle leke med vennene sine hjemme. Hun krøp til korset, hutret i sin noe harry boblejakke, vel og merke med lukket glidelås denne gangen. 501-bukser hadde gått av moten i forrige århundre, så lårene hadde i det minste riktig farge.
Mamma krøp så grundig til korset at hun snudde helt.. hun tok med seg den lille familien sin til Gol, til Hemsedal, til Trysil, til håpet om at de skulle fryse nøttene av seg og endelig komme til fornuft. De kom ikke til fornuft, de fikk dilla på Snowboard. Mamma tok på seg et tappert smil og sine gamle ski. Som den helten hun var (her kan erkeengelen Gabriel bare gå og legge seg) , satt hun opp en smilende front som mammaer gjerne gjør:
Mamma hadde gitt opp. Mamma drakk ikke – utrolig nok barn! Mamma undertrykte sin store drøm og ofret seg som på en spikermatte av iskald smerte… helt til sommeren 2017. Mamma og kjæresten dro til Santorini
Mamma og kjæresten hennes koste seg faktisk på Santorini barn! – eller nesten, det var egentlig litt for søtt der…
Hei! Hvorfor begynte hun å tenke sånn? Litt for søtt der..? Jo, dere skjønner… drømmen kom tilbake.. mamma lette, helt uskyldig og uten å ha tenkt seg om, etter et sted å bo. Drømmen kom snikende tilbake og hun tok faktisk helt av! Plutselig kunne hun ikke fatte hvor mye fett det gikk an å ha klistra på hjernen. Hvor valkete gikk det an å bli i hue! Det var jo i Hellas vi skulle bo! Det hadde det jo alltid vært! Grand Canaria my ass! Fett på hjernen? Nei.. vi nærmer oss faretruende nær smult…
Mamma begynte å lese Homer. Mamma ville bli Odyssevs! Mamma flagret rundt på tomta ved huset hun og den snasne mannen hennes hadde leid. Hun ville bli værende i Hellas! Og hennes bedre halvdel, dere vet, den snasne mannen som går Johnny Depp en god gang, han som fremdeles var med på alt utenom bingo? Han fulgte villig med på hennes drøm – han fikk øye på en finfin strandtomt rett ved huset de leide. Han begynte å vandre på tomten, tok med seg ho mor og bygde strandhus med evighetsbasseng og platåer… vent… stopp!
Enda et luftslott???
Et lite øyeblikk! Har vi råd til tomt? Og siden når innikvikksandhelvete fikk vi råd til tomt på Santorini? For ikke å snakke om å bygge palass på denne tomta?! Og Santorini i seg selv for den saks skyld?! Vakkert ja. NYYYYDELIG! Men har jeg noen gang drømt om å bo i en settekasse? Nei takk!
Men hva gjør vi med dette evige luftslottet?
Mamma og kjæresten dro hjem, ja vær ikke i tvil, de var veldig fornøyde med turen, men det var også alt det var – en tur.
Vel hjemme satte mamma seg ned på internettet, booket visninger på Kreta og tok med seg de to små slabbedaskene tilbake til Hellas. Til Kreta, til en stor øy med levelig infrastruktur (kult ord).
Visninger? Jada, visninger på hus til utleie – langtids sådan. Slutt på luftslott!
En uke senere troppet mamma opp med de to små slabbedaskene som ikke var så små lenger og gikk på syv visninger første dagen på Kreta.
………
Og tenke seg til, vet du hva? Vi fant noe jeg aldri hadde trodde vi skulle finne, hjem med noe skulle jeg uansett, men vi fant faktisk det ene huset man ikke kan motstå. Du vet, det man må ha men ikke har råd til – bare nesten.
Leiekontrakten er vanlig som i Norge, bare enormt mye billigere. Ett år av gangen og huset er vårt, med våre ting i skapet, på kjøkkenet og på gulvet. Vi kan komme å gå som vi vil. Vi kan kalle det hytta, vi kan kalle det hjem. Hvis vi ombestemmer oss, hvis vi ikke bruker det nok, hvis det blir alt for dyrt å beholde? Ja, da kan vi si opp leiekontrakten. Har vi råd? Nei. Har vi tid? Nei. Vet vi hvordan vi skal bruke det? Nei. Men vi har det og det er helt fantastisk akkurat nå!
TOWNHOUSE 3 SEK FRA SJØEN I VAKRE KALIVES
Balkongen
Elven som går gjennom den lille byen. Hvis man står på den ene siden av broen ser den sånn ut
… og hvis man snur seg på den lille broen og går over på andre siden…
Strender finnes det så mange av, men før vi går til en av de fineste på Kreta, så må vi vel innom den som ligger rett utenfor huset vårt?
En times kjøring fra vår lille by ligger en av verdens vakreste strender Elafonissi (rangert som akkurat det et eller annet sted)
Så kjære små slabbedasker, det finnes ingen norsk skole på Kreta, det er ikke like varmt på Kreta som det er på Grand Canaria, men hvis dere ikke er snille, hvis dere ikke gjør som mammaen deres sier til en hver tid, finnes det en internasjonal skole på Kreta (og der holder det ikke å snakke norsk!) Vi har allerede et hus på Kreta som dere var succers nok til å godta, så tilbake til: hvis dere ikke er snille mot mamma så… så … SÅ FLYTTER VI!!
Jepp, rus er gøy og ikke minst – veldig mye annet.
Spørsmål og svar fra foredragene mine. Det er spørsmålene som egentlig teller og de kommer nedover i dette innlegget
For ca 2 år siden begynte det å falle inn forespørsler om jeg kunne holde foredrag. Jeg sa ja til de, og tenkte med gru: ok, hva skal jeg gjøre nå? Vel vel – jeg har mange års erfaring fra scenen, så jeg får bruke det og lage et opplegg.
Jeg møtte opp med opplegget mitt – litt historie om meg selv med en artig vri, etterfulgt av spørsmål mot slutten. Jeg så andre foredrag, løp hjem for å lage et powerpoint-opplegg. Alle driver jo med Powerpoint, det må jeg også! Ja, man må da for guds skyld ikke være annerledes!
Etterhvert som jeg hadde holdt noen av denne type foredrag, begynte jeg å tenke: er historien min noe særlig annerledes enn andres? Og ikke minst, hvor gammal er denne historien? Jeg mener – i boken min FYLLIK starter jeg med en påstand, en liten tullehistorie om neandertaleren Bjørn som oppdager morrogress, svever inn i rus og blir der. Men er det egentlig tull? Er rus så gammelt? Jeg tror det. Så hva blir viktigst i mine foredrag hvis historien min er så urgammel og utgått på dato at folk sovner hvis de får høre den en gang til?
Publikums spørsmål – det er viktigst. For noen er det personlig, for andre er det fag og for noen er det rett og slett bare interessant. For meg er de fleste mennesker pårørende på en eller annen måte – jeg også.
Menneskene som kommer på foredragene får selvfølgelig historien min, men bare hvis de spør! Etterhvert som folk blir varme i trøya blir det alltid en skog av hender i salen – for tross alt, hjernen vår er interessant og snakke om.
Det klikker inn sms’er på telefonen, for jeg deler ut telefonnummeret mitt og står der med telefonen i hånda mens vi holder på. Det er ikke alle som tør å snakke høyt i forsamlinger og det er helt greit. Det blir alltid både morsomt, sårt, direkte og til tider hardt for noen. Det blir hard for de pårørende å skjønne at de må passe på seg selv – vi kan ikke hjelpes hvis vi ikke har fått nok. Det som kan være problemet med spørsmåls-forum er at folk er redde for å stille “dumme” spørsmål. Slutt med det! Det finnes ikke dumme spørsmål, vet vi ikke det nå da? Jeg begynner derfor denne runden tatt fra telefonen min, med nettopp de enkleste, mest opplagte spørsmålene som folk faktisk burde stille for å varme opp litt.
– Og ja forresten: Powerpoint er bortevekk. Null Powerpoint på disse forumene;)
Så kjør på:
Disse spørsmålene kommer fra nettopp sms’en og jeg har skrevet de litt om så de ikke skal gjenkjennes på person. For de som ikke vet det, jeg har vært edru nå i fire år selv om jeg svarer under her i nåtid.
Hvor ofte drakk du alkohol?
Jeg begynte da jeg var 13 og drakk første gang på en fest med andre på samme alder og oppover. Jeg var en vanlig 13-åring så jeg drakk ikke oftere enn de rundt meg. Vanlig er hovedordet her, for det er sånn både vi og andre ser på oss selv i begynnelsen. Det gikk vel ca ett år fra første til andre fest. Det jeg derimot oppdaget på denne første festen var at det var gøy! Jeg fikk blackout, jeg fikk litt små angst dagen etter, men gøy var det! Dette måtte jeg gjøre mer av! Da jeg var 15/16 år begynte jeg å ruse meg hver helg, eller feste som vi sa. Det var alltid en fest å oppdrive. 18 år = tilgang. Da jeg var 18 begynte jeg og drikke daglig. Ikke fordi jeg var så deppa, ikke fordi jeg hadde “grusomme” foreldre, men fordi jeg synes det var gøy. Jeg ville ha det moro. Jeg ville være der det skjedde. Ja, jeg fikk angst, blackout hver gang og gjorde dumme ting, men gøy skulle jeg ha det. Det som hadde skjedd sist gang skulle ikke skje i dag, for i dag skulle jeg ha det gøy!
Når visste du at du var alkoholiker?
Det er ikke noe man tenker over når man er ung og vil være der det skjer. Man begynner fort å sammenligne seg med andre for og forsikre seg om at andre er mye verre enn en selv. Man reflekterer over hode ikke over at man alltid er den fulleste på festen og alltid får blackout. Akkurat som de fleste andre så tenkte ikke jeg over det i det hele tatt. Da det slo meg noen år senere, sammenlignet jeg meg med andre rundt meg for å komme til at “joda, jeg kunne bare fortsette festen!” I retrospekt vet jeg når det slo meg: da jeg var 21 år, men det er i retrospekt som edru! Derfor har ikke vi rusavhengige lov til å drive med sammenligning – med rette!
Hva kan vi gjøre for å hjelpe en alkoholiker?
La oss starte med: INGENTING! En rusavhengig person slutter ikke før de får nok. Jeg vet at det er et frustrerende svar, for hva er nok? Nok er personlig, folk opplever smerte på forskjellige måter. For meg var det 30 år med kontinuerlig fylleangst – som til slutt bare blir ongoing angst krydret med veldig høy selvforakt.
For andre er det kanskje noe fysisk, som skrumplever = en snarlig død. Men for de fleste dere – blir det aldri nok, uansett hvor langt nede man er. De fleste slutter ikke, og det er derfor jeg sier INGENTING! Dere må beskytte dere selv mot sånne følelsesmessige blodigler som oss. Dere har ingen garanti for at det skal gå bra til slutt. Med det mener jeg ikke at dere skal slutte å elske, jeg mener at dere skal slutte å håpe – jeg er her for å bryte ned håpet deres – JA!
I denne sammenhengen får dere ikke lov av meg til å håpe mer. Gjør dere det, knuses håpet igjen og igjen og igjen. Dere blir ribbet for selvfølelse, får like stor selvforakt som oss og følger våre humørsvingninger i det daglige. Hver dag våkner dere uten og vite hvor dere har oss og oppfører dere deretter. Vi kjefter og smeller, dere sier unnskyld og vet ikke helt hvordan dere havnet i den situasjonen. Du kan si til meg at jeg dør av å drikke – jada, da slenger jeg tilbake: du ender opp i psykiatrien av å fortsette og håpe. Kanskje jeg får nok en dag, kanskje ikke…
Hva med oss som jobber med dette, mener du at vi skal slutte å hjelpe???
NEI!
Dere er i en annen situasjon en den vanlige pårørende. Noen ganger treffer dere og hjelper hele veien til edruskap. Det er kanskje ett skudd i blinde, men når dere treffer så er det vel verdt hele jobben? (her får jeg som regel samtykkende, ivrige smil og nikk). Så lenge dere behandler oss som likesinnede og deler av deres egne erfaringer. Med egne erfaringer mener jeg ikke at dere må dele av privatlivet deres, jeg mener at dere har nok erfaring i livet til å sammenligne følelser med oss. Rus er følelser. Rus er hjernen.
Alle mennesker har vært innom hele følelses-skalaen på en eller annen måte – faktisk innen man er syv år gammel. Så det er bare å fortsette jobben – det vil si, hvis du liker den og brenner for den. Hvis du ikke gjør det, brenner du vel ut av oss? Likheten mellom dere og pårørende er allikevel det samme: dere treffer bare blink med de som har fått nok. Sorry.
Er det vanskelig å holde seg edru nå om dagen?
Det er vanskelig å svare troverdig på det, for når man hører “jeg har det så mye bedre nå” så høres det ikke bare lite troverdig ut, det høres nesten “frelst” ut.
Det er faktisk sant, jeg har det helt fantastisk. Tror du meg ikke? Klart ikke det. Det er faktisk ingen som vil slutte å drikke, ikke vanlige mennesker heller. Hva om jeg sier til deg: Jasså, skal du på ferie til Spania i en hel uke? Så deilig! Du får ikke lov til å røre alkohol hele uken.
Så nei, ingen vil sutte å drikke (bortsett fra avholdsfolket da;) Derfor er det lite troverdig at jeg har det bedre nå. Men hvis dere tenker dere at jeg hadde ekstrem angst hver dag, at jeg har klikket fullstendig i vinkel i fylla ofte, at jeg har slått mennesker, vært i fengsel for fyllekjøring, blitt slått ned og går rundt med plastikk-tenner osv osv. Så kan det kanskje høres litt mer troverdig ut?
Derimot nå for tiden: jeg er frisk om morgenen – hver dag! Jeg kan stå opp før barna våkner og være for meg selv, nyte morgenen og være helt tilstede for dem når de våkner. Jeg har ikke gjort noe dumt kvelden før og slipper all den gamle dritten. Fri for angst! Jo – det er lett å holde seg edru hvis man har gjort hele den jobben det tar å komme seg dit. Jeg vil ikke bare ha ett glass vin, jeg vil ha hele kartongen fort som faen og gå rett i Blackout – med andre ord: Det slipper jeg nå!
Men har du ikke sug lenger?
Nei i grunn ikke, det er lenge siden det sto på for alvor. Det første edrue året er det mye av det.
Jeg kan få små blaff som varer i noen sekunder, men det er ikke ofte. Jeg må derimot jobbe med saken hele tiden for å holde edruskapet ved like, rusavhengig kommer jeg alltid til å være. De gangene jeg lar den jobben ligge for lenge oppstår det en farlig tomhet som jeg må ta tak i for ikke å sprekke (hvordan vi jobber må dere nesten spørre meg om på innboksen, på foredragene sier jeg det, men her på nettet må det forbli anonymt).
Jeg skal fortelle dere hvor sinnsyk jeg er allikevel. Jeg har kanskje ikke sug, men jeg har en og annen visjon, eller fantasi om dere vil, la oss ta min fantasi om en sprekk:
Først av alt: jeg må seff ha barnefri!
Hmmm… barnefri faller naturlig på en fredag. Ahh, en hel helg på fylla! Vent! Nei.. det er alt for lite, la meg få dra på med noen ekstra dager, jeg har jo tross alt ikke drukket på 4 år! Fem.. nei! Seks dager, seks dager er bra! Mamma kan alltids ha dem litt, barnevakt skaffer jeg, det er bare å si at jeg har mye å gjøre eller trenger litt fri eller noe sånt. Null problem, her skal det festes!
Ok planlegging: jeg må på polet på torsdag. Ja?! Barnefri starter jo fredag morgen når barna har dratt på skolen, det skjønner du vel! Her skal vi ikke vente på no nei! Jeg må ha… hva må jeg ha? Ah, nå kan jeg ta i – hele seks deilige dager på fylla: Ok, polet er stengt på søndager, det må vi ta høyde for! Jeg må ha tre kartonger med rødvin, tre kartonger med hvitvin (jeg er ikke så glad i hvitvin, men en liten forandring for sensitive smaksløker må til, vi må jo for guds skyld ikke gå lei her nå!), to flasker med vodka (det klikker jeg i vinkel av, slår og skriker litt og sånn, men pokker heller! Jeg har jo ikke drukket på fire år og vodka er gøy!). Så må jeg ha en kasse med vann for å skylle ned alt sammen… eller øl som noen kaller det…
Og dere, nå er det mye som er i veien for festen min! For eksempel søvn??? Det vil vi ikke ha noe av! Så vi må krydre festen med litt sentralstimulerende stoffer. Litt Kokain eller Amfetamin. Ja?! Samma det, en av delene gjør uansett susen. Jeg må jo få med meg at jeg endelig er på fylla igjen?!
Ikke kom å si at dette er normalt – jeg er sinnsyk når det kommer til rus, eller avhengig om dere vil. Så uansett hvor bra jeg har det, så må jeg holde edruskapet mitt ved like. Eller hva?
To be continued?
Kommenter gjerne dette innlegget så jeg får en følelse av om dette er interessant for dere. Foredragene drysser av spørsmål både fra ungdom, pårørende og fagpersoner – alt etter hvilket forum jeg holder det for. Jeg kan fortsette å legge spørsmål og svar ut (upersonifisert) her, hvis det er av interesse? Spørsmålene er alltid ganske like (noe som faktisk er veldig bra!), men det er fler av dem. Det er ikke selve spørsmålet som gir fargen, det er hvem som spør og hvordan.
Selve rushistorien min kan du få her ved å klikke på bildet:
Det satt seg noe i kroppen sent i sommer, ikke et direkte sug etter rus, ikke en fantasi heller – tror jeg. Bare noe tomt. Noe tomt og farlig. Noe som kunne bli noe enda farligere , uten at jeg reflekterte noe særlig over det da, man gjør gjerne ikke det hvis det er vagt – noe det var.
Rita Nilsen fra Retretten dukket plutselig opp på innboksen:
Jeg starter opp ANTA-kurs (Alkohol, Narkotika, Tabletter og Andre Avhengigheter) om noen dager, fikk jeg beskjed om.
Rita Nilsen, Retrettens store mor;)
Jeg visste ikke noe mer om kurset enn at det var for sånne som meg, rusavhengige. Det er det eneste du må ha innsett for å gå på kurset – at du er avhengig
I det jeg fikk meldingen falt det på plass.
Det var det som var tomheten, jeg hadde ikke gjort noe for å holde edruskapet mitt ved like på en stund. Jeg hadde holdt foredrag og jevnlig snakket med folk på telefonen som ringte for å få hjelp. Både pårørende og rusavhengige (forresten: bare fortsett med det dere, bare ring, men send en sms først, jeg er litt redd for ukjente nummere enda;), men jeg hadde ikke gjort noe som bare fokuserte på meg selv.
Så jeg møtte opp.
Det er noe av det beste jeg har gjort for meg selv på lenge. For hva er det egentlig vi rusavhengige må gjøre for å holde oss edru/nyktre? 2 ting.
1 .Vi må først og fremst skjønne hva vi er, så må vi skjønne en viktig ting til: vi kommer aldri ALDRI til å klare det alene, ikke i lengden. Hva gjør vi da? Vi menger oss med andre rusavhengige og deler erfaringene våre med hverandre. Så enkelt er det. Ikke spør deg selv hvorfor, bare aksepter at det er sånn og gjør det. Til slutt dør du av alternativet, så kutt ut og intellektualiser det. Hvilket forum du velger for å møte andre er selvfølgelig opp til deg. Ferdig.
2. Vi må tilegne oss kunnskap om hvordan vi fungerer og hvorfor. Disse to tingene får man på Retretten. Begge deler i en smekk på ANTA-kurset.
Høres ikke det enkelt ut? Jepp, det er det – så gjør det da! Jeg kan ikke skrike høyt nok om hvor mye jeg anbefaler kurset. Ting faller på plass i riktig rekkefølge og det er ganske enkelt:
Kurset varer i 5 uker. Det varer fra kl 10.00 – kl 12.00 fra mandag t.o.m torsdag og du kommer som du er, du kommer når du kan og slutter når du ikke vil mer.
Du trenger ikke å ha med deg en eneste krone, ei heller full mage – det vanker gratis lunsj etter kurset. Har du stive skuldre, stressproblemer, søvnproblemer, abstinenser eller annet, kan du få en nål eller to i øret. Akupunkturen på Retretten er enestående. De som jobber der sitter med unik innsikt – nemlig egenerfaring! Store ord?
Ja klart det er store ord – dette er noe av det beste jeg har gjort på lenge sier jeg!
Jeg så nettopp på Retrettens sider HERat det begynte ett i forrige uke. Fillern tenkte jeg, jeg ville jo gå på ett til, men vet du hva? Det kan jeg, for jeg er rusavhengig, de som jobber der er rusavhengige, så hvis det fremdeles er plass, så er det plass til meg selv om jeg kommer for sent. Rusavhengige har nemlig rimelig stor takhøyde – så jeg tropper like godt opp på mandag. Trenger jeg det nå? Tja, Hvorfor ikke?
Emilie, en vakker jente jeg kjenner på 15 år skrev denne teksten på Instagram. Den er så bra og rett på sak at den fortjener ett realt gjesteinnlegg, værsegod:
Kjære institusjon, hva tenker dere på egentlig, når dere tar valget å ringe politiet før dere engang har fått snakket ut med ungdommen dere jobber med? Som er vettskremt fordi tanker kommer faretruende fort når dem først kommer?
Kjære politi, hva tenker dere på når dere velger å legge denne vettskremte ungdommen i bakken og skrike at den må roe seg ned for å ikke havne på steder den ikke ønsker å være på mens dere holder denne livredde ungdommen fast i bakken?
Hver så snill. Jeg ber dere, tenk før dere handler. La oss ungdommer vise at vi faktisk også klarer å sammarbeide så lenge dere også er rolige og viser kjærlighet. Det er det eneste som trengs for å lage en stor forandring.
Det hele begynte veldig uskyldig – jeg ville ha en hekk i hagen og jeg ville ha den fort og høyt. Ikke så rart kanskje, innsynet er intet annet en formidabelt og f.eks nudisme ville vært helt katastrofe:
Nei, det er ikke hunden jeg viser deg (jada den er søt). Det er innsynet sa jeg
Ikke egentlig så uskyldig heller , lengden er på 40 meter.
Jeg googlet fedighekk. Ja? Jeg har da aldri likt hagearbeid. Noe så konservativt og tantete! Ferdighekk var for dyrt. Hekk var kjedelig og grønt. Frika hekk? Jeg googlet fortvoksende busker og trær og dumpet bort i roser. Hittil i livet har jeg aldri ofret roser en tanke. Hmmm. Jeg har drept hver eneste inneplante jeg har hatt opp gjennom livet. Men jeg har jo masse sol her ute? Jeg fikk dilla på å google roser. Rosehage?
Dette var i mars. Jeg snek meg ut i hagen og møtte alle de gamle frukttrærne som står der. 16 trær jeg alltid har drømt om å kvitte meg med
Som du ser er også påskegrisen nervøs på grunn av disse gamle trærne
Men hvordan? (Julie, du skulle bare ha en hekk). Hva om jeg fikk noen til å sage de helt helt ned til marken med motorsag? Jeg tør ikke å bruke motorsag selv! Plutselig satte kravet inn, jeg ville gjøre noe med det med en gang! Hva hvis jeg maltrakterer trærne med håndsag nå? Da kommer det sikkert noen å hjelper meg etterhvert… Så tenkt, så gjort. Jeg har posert på bildet fordi dette er et blogginnlegg og på blogger skal man posere. det har jeg sett selv:
Klærne jeg har på meg er dessverre ikke fra NELLY og du kan ikke kjøpe dem HER med rabattkoden Julie04 . Du prøvde ja, jeg sa jo at du ikke kunne det.
Ny oppdagelse: mens jeg sto der å sagde med håndsagen, begynte hjernen å spinne.
Hva med en helt ny plen? Ærlig talt – man vil ikke løpe barbeint på dette (her i utstyr som ikke en gang er fra Helly Hansen):
Nå har det seg slik at hagen er på 3,5 mål (Julie, du skulle bare ha en hekk). Men hvis jeg bare pudrer den med litt jord og sår litt? Da blir det fint?
Hjernen spant videre – jeg bestiller et lass med jord og gjør det ordentlig!
Så nå står jeg her, midt i en gedigen hage med avsagde trær, oppgravd grøft på 40 meter som venter på små hekkplanter, en lastebil som kommer på onsdag med 15m3 jord og min tapre kjæreste som løper rundt med motorsag og graver opp gedigne røtter. (solbrillene som du nesten ikke ser på hodet hans er faktisk fancy)
Og hjernen ga seg ikke der nei! Jeg oppdaget steder på tomta som hadde ypperlig potensiale til å bygge opp rette og konservative platåer. Nå vet ikke jeg hvordan man gjør det, men jeg graver og bygger…
Du forventet deg kanskje et rusrelatert innlegg? Ikke noe problem, jeg gravde opp denne der hekken skal komme:
Om det kan ha vært min ølflaske? Niks. Jeg brukte da aldri opp tid og vekt på en liten 0,33 flaske med vann (øl). For øl var som vann for meg, jeg skylte ned de andre varene med øl og da kjøper man ikke småflasker. Nei du, dette er ikke et rusrelatert innlegg og hvis du vil ha det kan du faktisk trykke HERå lese mine noe mer alvorlige sider.
Skryt: Min bedre halvdel (altså min utrolig kjekke og snasne kjæreste) og jeg har gravd i seks timer hver dag hele påsken, lenge leve hageglede. Kjæresten min er ikke bare snasen, han er sky, så du får ikke se ham ordentlig:
Hekken skal selvfølgelig ende opp med å ha busker som dette på rekke og rad
Rosene jeg googlet meg frem til heter Hope for Humanety, har en dyp knallrød farge, vokser i klaser, er kanadiske og hardføre, H4, trenger ikke å klippes ned, blir opp til 2m høye og remonterer (gjenblomstrer) hele sommeren. Skjønner du at jeg googla i mars eller? Jada, jeg har googlet hvordan de skal plantes også;)
Og hvis jeg ikke får det til, så blander jeg slaven min inn i prosjektet – du vet, Antonio:
Er du en av de uinnvidde? Vet du ikke hvem Antonio er og føler deg en smule desperat nå? Det skjønner jeg veldig godt og kan glede deg med et nærmere bekjentskap ved å trykke HER
Det er nesten umulig å forklare ting som ikke kan forklares, men jeg skal prøve. Pårørende (de fleste mennesker) av rusavhengige personer vil ha en forklaring uansett – fordi de elsker. Det er mildt sagt ikke så rart. Dere vil først og fremst ha en forklaring på hvordan dere kan hjelpe og dere gir dere ikke, forståelig nok.
Dere kan ikke hjelpe oss før vi vil hjelpe oss selv og vi tror vi vil slutte en haug med ganger før vi faktisk vil det for alvor punktum
En ting dere derimot kan gjøre, er å sette dere inn i hvordan vi fungerer via sammenligning og egne erfaringer. Det hjelper ikke, men det kan kanskje lette litt:
Vi har alle drifter, absolutt alle (vi vet forbasket godt at uten drifter hadde menneskeheten vært utryddet). Så jeg skal prøve å forklare litt, og det går bare hvis du er villig til og sammenligne det med deg selv (sammenligning er bare lov for personer uten avhengighet;):
Sett hodet ditt til dine egne drifter. Det kan være hva som helst. Sex, bilkjøring, mat, rydding, trening, whatever og la meg nå få koke det ned til sjokolade, bare for enkelhetens skyld:
Se for deg at du bestemmer deg for å kutte ut sjokoladen… HELT. Det går noen uker og du tenker at du fortjener litt sjokolade, du klarer å stå over. Det går noen uker til og plutselig, veldig plutselig detter kravet til sjokolade ned i hjernen som en prosjektil. Du skal ha sjokolade nå, fordi du fortjener det. Punkt en: Du bestemmer deg og planlegger. Punkt to: du skaffer sjokoladen og spiser den.
Hva skjedde egentlig nå? Hva skjedde mellom bestemmelsen og spisingen? Hva skjedde i hodet ditt for å rettferdiggjøre det som egentlig er brudd på et helt personlig løfte? Ikke tenk på noe annet, bare fra det ene punktet til det andre. Driften satte inn, det første du gjorde var å rettferdiggjøre sjokoladespisingen, så fant du ut hvorfor det var helt på sin plass, så igjen fant du ut at du sikkert fint kunne takle bare en sjokolade å slutte igjen. Hvis du hadde gått inn løftet i samarbeid med noen andre (pårørende) fant du først ut at du ville komme unna med det, før du evt tenkte på at du burde innrømme det. Vi hopper over hva som skjer etterpå. Vi er bare på det mentale mellom punkt en og to: Beslutning/planlegging – gjennomføring. Det som skjer i hjernen mellom de to punktene er veldig fokusert, veldig aktivt. Du skal ha den sjokoladen og ingenting skal stå i veien for den.
Det er enkelt forklart hvordan vi rusavhengige fungerer. Forskjellen mellom deg og meg er bare at driften min, mellom punkt en og to er mye sterkere enn din. Den er altomfattende, den tar bort alle, ALLE konsekvenser og den rettferdiggjør handlingen. Den er fokusert. Egentlig akkurat som den gjorde med deg i en mindre skala. Etter at du spiste sjokoladen så kunne du lettere ta deg inn igjen – det klarer ikke vi.
Forskjellen er at vi har den driften hele døgnet, daglig og over mange år. Hvis du er villig til å sette deg inn i dine egne brutte løfter rundt dine egne drifter og gange alt med? Kanskje 50? Så skjønner du oss forhåpentligvis litt bedre – men ikke helt og det som er igjen? Det du ikke skjønner? Det kan du, hvis du er villig, prøve å akseptere. Aksepter at du ikke skjønner det. Aksepter at det bare er sånn. På den måten kan du kanskje beskytte deg selv mot sånne som oss (når vi er aktive).
Det er ikke egoistisk å beskytte sjelen sin
Å beskytte sjelen sin betyr ikke at man slutter å elske
Å skjønne at man ikke kan hjelpe, betyr ikke at man må stenge noen ute
Man kan være der, man kan elske, man kan være medmenneske, men man kan ikke stoppe det.
Pass på deg selv Spørsmål og svar, kan kanskje utfylle ut dette innlegget litt:
Klokken er 9. Jeg setter meg i bilen om et par timer. Jeg gleder meg til den lange bilturen. Det er rart det der, hvordan tankespinn blir bra med fire hjul under føttene og ikke alltid like bra på puta om kvelden. Jeg gleder meg til turen. Jeg gleder meg til å være i nuet, men også alle de crazy drømmene som dukker opp underveis mens radioen durer i bakgrunnen.
Kl 11. Jeg er i gang. Radioen er på og tankene spinner mot Bergen by. En by jeg tilbragte tre av mine barndomsår. Fra jeg var 6 til 9 år. Det er lang tid det, for en liten pike
Jeg hadde en barndomsvenninne jeg fortsatte å besøke etter at jeg flyttet tilbake til Oslo. Særlig på 17 mai! Ingenting kunne måle seg med party i Bergen på 16 og 17 mai! Vi var fjortiser. Det var party fra morgen til kveld. Ikke som i Oslo hvor byen dør klokka fire på Nasjonaldagen. Jeg husker ikke mye fra den tiden i Bergen, men det var jo det som var gøy (les farlig)! Jeg var drita og partyfaktoren var altomfattende.
Akkurat nå vil radioen ha det til at jeg skal tenke på det. Den spiller:
Den husker jeg derimot. Låta runget ut av de fleste høyttalere i byen og som den lille Frognersnuppa jeg var på den tiden, mente jeg selvfølgelig at låta var üüüber harry! Det var i grunn trenden i Bergen også, üüüber harry mener jeg – svarte trange jeans (du vet, sånne som vi går med i Oslo nå). Det var bare dritrånete ass!!! I Oslo gikk vi med 501 bukser, Ballgenser og Docksides – ærlig talt, rett skal være rett!
Bilen triller inn i Oslofjordtunellen mot Drammen (jeg tar’n over Fagernes som også har en drøss med tvilsomme barndomsminner) og radioen fornekter seg ikke:
Bergen 15 år (fremdeles 17 mai). Julie var bergtatt, Pink Floyd satt som ett skudd og mer husker jeg ikke fra den turen heller. Jo – jeg dro hjem meget tilfreds. Grøftekanten skulle treffes og jeg traff den. Veldig fornøyd med oppholdet.
Omkjøring til Hønefoss (død over oransje veiskilt), jeg følger skiltet på ukjente veier (faen, jeg som skulle dure avgårde med flagrende hår?) inntil det går opp for meg at jeg er på vei til Sandvika – en rundtur i Akershus og Buskerud var ikke på tapeten og nå må det selvfølgelig sette inn – jeg må tisse. Det kommer fort: Jeg MÅ tisse! Er det ikke en bensinstasjon rett etter Sandvika a? … Ikke det nei. Sollihøgda da? Ja! Jeg stopper på Sollihøgda og kjøper is! Akkurat som i gamledager. På vei oppover svingene klamrer jeg meg til rattet – jeg er gul i øynene, knokene er hvite, kroppen står i spenn midt på setet og munnen har aldri vært så stram. Ahhhh rett rundt svingen nå, så er jeg fri!
Kafeen er stengt. Herregud! Jeg klarer ikke mer! Jeg skulle jo kjøre av gårde og flagre med håret, eller hjernen om du vil? Nedover åsene på desperat utkikk etter passende busker, men jeg vet hvor jeg skal stoppe. Jeg husker ikke hva det heter der. Du vet – der hvor veien går over en innsjø – mer som en vei enn en bro med et lite hotell på midten av broveien. Det hotellet hadde forresten Norges første discokule. Sånn. Fremme ved det hvite (skittengrå) gatekjøkkenet rundt svingen.
Release:
Fagernes neste. Nå kan jeg endelig flagre med hjernen. Barndomsminner. Min mors familie er fra Valdres, et sted jeg var mye. Mamma og pappa i starten av karrieren og jeg på Fagernes – hos søstrene Kari og Annie, mine to grandtanter. To store, strenge grandtanter som hadde vokst inn i hverandre i ett hvitt hus på Fagernes. To sammengrodde fjellgeiter. Skoletannlege Annie Onstad som hele Fagernes var livredd for. Satte jeg mine bein i Fagernes, klippet de håret mitt så jeg så ut som en gutt. Jajaja! Slik skulle det bli tykkere når jeg ble eldre. På middagsbordet sto det Cabaret eller noe med surkål (jeg avskyr surkål).
Jeg må stoppe i Fagernes for jeg må ha kabel til kameraet, mat og vodka. HÆ!!!
Hvor kom den fra?! Den dunka inn i hodet helt automatisk. Jeg har nok ikke reist denne veien siden jeg var på turne. Turne er party. Slapp av, det var ikke farlig. Sånt skjer fra tid til annen. Polet kommer deisende inn i hodet, blir der ett par sekunder og forsvinner igjen. Det er helt vanlig. Det er ikke farlig og det innebærer ikke russug. Det er det som er så digg de gangene det skjer. Refleksjonen i etterkant. Det å kjenne ordentlig etter å vite at det er over, at jeg slipper, at suget er borte. Jeg kjører forbi Bagn og registrere at polet er der hvor det pleier og være. Makan! Du må bare ringe meg hvis du lurer på hvor polet er – hvor som hels i Norge, så lenge det har vært der siden før 2013.
Så var det Lærdal – Bergen. Ja-ja. Jeg tror det var dagslys mesteparten av veien, men la oss kalle det mørkt fra Lærdal til stopp. Den flagrende hjernen forsvant i tunellene avbrutt av en og annen liten spøkelsesby her og der. Jada, det var lys i Voss, men det er det ikke noe gøy å skrive om. Jeg tar Hardangervidda hjem. Rein flaks gjorde at jeg rullet inn i byen via den vakre bryggen og barndommen kom rasende tilbake, hjerte begynte å blø for den fine byen. Jeg flyttet vel inn i minst 10 forskjellige hus på vei inn i Bergen. Litt sånn: Dervardetfintogsåkanbarnabegynnepåskoleherogsåkanvibarebohersålengevivil.
Inne på det fine hotellrommet (fint: tilhørende terrasse med mulighet for damping av Prince) var det ingenting i minibaren (hun ler)?! Har de fått beskjed av teateret om det? Jeg vet ikke, men jeg tør ikke å spørre om det i resepsjonen heller. Jeg hadde tenkt å bruke det som kjøleskap uansett – praktisk. Litt søtt da, hvis det var forberedt (nei, jeg gidder ikke å sjekke det, det er gøyalere og tenke at det var det;). De skulle bare visst at det er nettopp sånne ting jeg synes er digg nå, det og hele tiden registrere at jeg faktisk ikke har lyst på noe uansett hvor tilgjengelig det er.
En liten tur ut må jeg, selv om turen blir kortere uten rødvin, tross alt.
SUNDT. Det gamle gode varemagasinet i byen. De aner ikke hvor mange hårspenner og smurfer jeg rappa der som liten søt pike…
En cola på Wesselstuen. Der satt alle skuespillerene etter jobb da jeg var liten. Jeg var der jeg også – under bordene og kløp dem i leggen. De sitter tydeligvis ikke der nå lenger:
For de fleste er vel bilde under her et teater, for meg var det en lekegrind. Mamma og pappa brølte inne på scenen mens de hadde prøver og jeg lekte utenfor i korridorene med leopardbamsen min. En leopardbamse mamma kjøpte til meg på SUNDT. Ja, jeg rappa den ikke, hun kjøpte den – en gang på 70 tallet.
Marianne sjangler inn på rommet sitt og detter ned i sengen. Mamma løper fortvilet etter.
Marianne! Jeg ser at du har drukket, du må bare ikke prøve å lyve om det! Hva er det du tenker på? Herregud Marianne, du er bare 14 år. Du får aldri lov til å besøke Hanne igjen. Hører du meg! Aldri sier jeg.
Kan du svare meg!
Mamma er redd og gråter.
At du våger! du skal vite en ting! Jeg kommer til å snakke med pappa om dette og i morgen skal vi ta en alvorlig prat alle sammen, det er helt tydelig at det må nye regler til her i huset. Hun lukker døren for å gå, men bråsnur.
Og en ting til Marianne!
Du kan bare glemme vennene dine til uka, det blir rett hjem fra skolen hver dag uten unntak!
Marianne visste at hun kom til å få kjeft hvis hun ble oppdaget, det var jo derfor hun hadde kommet hjem så sent hjem – faen at de ikke hadde sovna da! Marianne vil ikke våkne i morgen, men en ting har hun bestemt seg for nå – hun skal aldri røpe seg selv igjen. Dessuten hadde hun ikke vært hos Hanne, hun var jo ikke dum heller!
Hva er egentlig forebygging? Vi kan dessverre ikke vite om folk er eller blir avhengige av noe i tidlig alder. I dette landet ramler veldig mange dritafulle rundt frem til de er 30/ 35 år, hvordan kan vi da vite hva forskjellen er? De fleste ser ganske like ut, men mesteparten er ikke avhengige av noe. De får jobb, familie og roer seg ned – til en viss grad. Så har vi oss rusavhengige som aldri helt får med oss at russetiden er over og til slutt er det for sent, vi faller i grøfta og blir der.
For min egen del, tror jeg forebygging ovenfor mine nærmeste små har mest med hukommelse å gjøre.
Liker du å få kjeft? Jeg gjør ikke det. Jeg har i grunn aldri likt å få kjeft. Jeg likte det ikke da jeg var yngre og jeg liker det ikke nå. Jeg ble sint, følte meg dum og sist men ikke minst oppsto det en stor skamfølelse. En skamfølelse jeg instinktivt oversatte til: Dere skjønner ingenting!
Fikk jeg den, ble jeg sta. Jeg gikk til motangrep, forsvarte det jeg hadde gjort og lasset all skyld over på motparten. Jeg lukket både hjerne og ører for at det kunne være noe i alternativet – mine egne gjerninger. Jeg hatet den intense følelsen av sug i brystet.
Sånn er det vel på en måte enda?
Jeg har faktisk ikke møtt en eneste person som liker å få kjeft (nei, jeg snakker ikke om konstruktiv kritikk her nå, dessuten er det et voksent ord, et voksent konsept, og hvem er vel egentlig voksen – innerst inne)
Den gangen jeg var tretten år unngikk jeg å si til mine foreldre hva jeg skulle, hvis det i det hele tatt var en sjans for å få kjeft eller bli stoppet i planene mine. Jeg hadde rimelig liberale foreldre, men jeg helgarderte uansett. For jeg kunne jo ikke vite på forhånd om det vanket kjeft eller boikott av mine alltid så spennende planer, og planene sto høyest.
Løsning? Pynte på sannheten.
Resultat? Jeg fikk gjort det jeg ville. Jeg havnet drita fulli grøftekanter, ble utsatt for overgrep (som jeg ikke snakket om), overnattet steder jeg ikke burde, var på nattklubber jeg var for ung til å være på. Listen er lang…
Jeg vet ikke med deg, men i oppdragelsen av mine egne barn ser jeg på det som min aller største oppgave å huske selv.
Huske hvordan jeg var i akkurat den alderen mine barn befinner seg i til enhver tid. Huske hvordan tilsnakk føltes, hvordan jeg reagerte på det og hva jeg gjorde med det. Derfor er jeg sjelden moralsk eller tillitsløs, heller det motsatte og det er utrolig hvor mye hemmelig jeg får vite på grunn av det ? jeg får bare håpe det holder en god stund til? Det krever dog en kompistilstand.
Hva?! Vi må da huske på at vi ikke skal være kompiser med barna våre! Ærlig talt Julie – du er forelder, ikke bestevenninnen!
Over de siste 20 årene har det blitt skrevet og snakket mye om at vi som foreldre ikke må misforstå oppgaven vår ved å prøve å være kompiser med barna våre.
Men vet du hva?
Det er mer enn nok av foreldring på gang i hverdagen, derfor er det ingen ting i veien for å sette av litt kompis-tid.
Jeg tillater meg å være “gæren” nok til det og får vite en drøss med trettis-hemmeligheter det aldri hadde falt meg inn å fortelle mine egne foreldre i hine tider. Hemmelighetene jeg får vite er hemmeligheter og skal respekteres, uansett tyngden av informasjonen. Jeg vil nemlig at det skal fortsette. Fortsette når jeg virkelig trenger informasjonen fra barna mine – ikke for å moralisere, men for å kunne hjelpe dem.
Jeg håper ikke at mine barn ikke fester. Det er et usannsynlig håp og jeg hater luftslott. Det jeg håper, er at jeg klarer og ikke kjefte når det skjer.
Ikke den kvelden det skjer og ikke dagen etter heller.
Jeg håper barna mine har skjønt at det er det jeg håper. Jeg har lovet dem det allerede. Så får jeg prøve å være sterk nok til å holde det løftet. Det blir nok vanskelig når jeg er redd, for redd er jeg ikke i tvil om at jeg kommer til å bli og det skal være mitt problem – håper jeg.
Jeg håper at de tør å ringe hjem og be om hjelp når de trenger det.
En ting er sikkert, de ringer ikke hjem hvis de forventer kjeft.
Jeg foretrekker informasjon fremfor Norges lover når det kommer til mine barn. Informasjon fra dem. Den typen informasjon de kanskje ikke selv skjønner at er nettopp det, informasjon.
Jeg har en drøm om at de skal våge det. Jeg har en drøm om at jeg skal klare å ta med meg redslene mine for hva de har gjort, inn i stuen og beholde de for meg selv. Jeg har en drøm om at det skal gjøre dem trygge nok til å snakke om ulovlige ting. Jeg har en drøm om å droppe all moral for å få det til.
Jeg vet med meg selv at kjeft er formålsløst og det blir opp til meg og overholde løftet mitt. Jeg gruer meg til å vente på dem om natten, men det er mitt problem.
