Dere skjønner ingenting!

Categories Blogg

Marianne!

Hva slags tid er dette å komme hjem på?! Hvordan i alle dager er det du ser ut? Aner du hvor redde vi har vært?

Herregud! Har du drukket?!

Stille, hun rister i datteren. Marianne spyr.

Marianne! Svar meg! Har du drukket?

Stille

Hvis du ikke svarer meg så får du….

Marianne sjangler inn på rommet sitt og detter ned i sengen. Mamma løper fortvilet etter.

Marianne! Jeg ser at du har drukket, du må bare ikke prøve å lyve om det! Hva er det du tenker på? Herregud Marianne, du er bare 14 år. Du får aldri lov til å besøke Hanne igjen. Hører du meg! Aldri sier jeg.

Kan du svare meg!

Mamma er redd og gråter.

At du våger! du skal vite en ting! Jeg kommer til å snakke med pappa om dette og i morgen skal vi ta en alvorlig prat alle sammen, det er helt tydelig at det må nye regler til her i huset. Hun lukker døren for å gå, men bråsnur.

Og en ting til Marianne!

Du kan bare glemme vennene dine til uka, det blir rett hjem fra skolen hver dag uten unntak!

Marianne visste at hun kom til å få kjeft hvis hun ble oppdaget, det var jo derfor hun hadde kommet hjem så sent hjem – faen at de ikke hadde sovna da! Marianne vil ikke våkne i morgen, men en ting har hun bestemt seg for nå – hun skal aldri røpe seg selv igjen. Dessuten hadde hun ikke vært hos Hanne, hun var jo ikke dum heller!

Hva er egentlig forebygging? Vi kan dessverre ikke vite om folk er eller blir avhengige av noe i tidlig alder. I dette landet ramler veldig mange dritafulle rundt frem til de er 30/ 35 år, hvordan kan vi da vite hva forskjellen er? De fleste ser ganske like ut, men mesteparten er ikke avhengige av noe. De får jobb, familie og roer seg ned – til en viss grad. Så har vi oss rusavhengige som aldri helt får med oss at russetiden er over og til slutt er det for sent, vi faller i grøfta og blir der.

For min egen del, tror jeg forebygging ovenfor mine nærmeste små har mest med hukommelse å gjøre.

Liker du å få kjeft? Jeg gjør ikke det. Jeg har i grunn aldri likt å få kjeft. Jeg likte det ikke da jeg var yngre og jeg liker det ikke nå. Jeg ble sint, følte meg dum og sist men ikke minst oppsto det en stor skamfølelse. En skamfølelse jeg instinktivt oversatte til: Dere skjønner ingenting!

Fikk jeg den, ble jeg sta. Jeg gikk til motangrep, forsvarte det jeg hadde gjort og lasset all skyld over på motparten. Jeg lukket både hjerne og ører for at det kunne være noe i alternativet – mine egne gjerninger. Jeg hatet den intense følelsen av sug i brystet.

Sånn er det vel på en måte enda?

Jeg har faktisk ikke møtt en eneste person som liker å få kjeft (nei, jeg snakker ikke om konstruktiv kritikk her nå, dessuten er det et voksent ord, et voksent konsept, og hvem er vel egentlig voksen –  innerst inne)

Den gangen jeg var tretten år unngikk jeg å si til mine foreldre  hva jeg skulle, hvis det i det hele tatt var en sjans for å få kjeft eller bli stoppet i planene mine. Jeg hadde rimelig liberale foreldre, men jeg helgarderte uansett. For jeg kunne jo ikke vite på forhånd om det vanket kjeft eller boikott av mine alltid så spennende planer, og planene sto høyest.

Løsning? Pynte på sannheten.

Resultat? Jeg fikk gjort det jeg ville. Jeg havnet drita full i grøftekanter, ble utsatt for overgrep (som jeg ikke snakket om), overnattet steder jeg ikke burde, var på nattklubber jeg var for ung til å være på. Listen er lang…

Jeg vet ikke med deg, men i oppdragelsen av mine egne barn ser jeg på det som min aller største oppgave å huske selv.

Huske hvordan jeg var i akkurat den alderen mine barn befinner seg i til enhver tid. Huske hvordan tilsnakk føltes, hvordan jeg reagerte på det og hva jeg gjorde med det. Derfor er jeg sjelden moralsk eller tillitsløs, heller det motsatte og det er utrolig hvor mye hemmelig jeg får vite på grunn av det ? jeg får bare håpe det holder en god stund til? Det krever dog en kompistilstand.

Hva?! Vi må da huske på at vi ikke skal være kompiser med barna våre! Ærlig talt Julie – du er forelder, ikke bestevenninnen!

Over de siste 20 årene har det blitt skrevet og snakket mye om at vi som foreldre ikke må misforstå oppgaven vår ved å prøve å være kompiser med barna våre.

Men vet du hva?

Det er mer enn nok av foreldring på gang i hverdagen, derfor er det ingen ting i veien for å sette av litt kompis-tid.

Jeg tillater meg å være “gæren” nok til det og får vite en drøss med trettis-hemmeligheter det aldri hadde falt meg inn å fortelle mine egne foreldre i hine tider. Hemmelighetene jeg får vite er hemmeligheter og skal respekteres, uansett tyngden av informasjonen. Jeg vil nemlig at det skal fortsette. Fortsette når jeg virkelig trenger informasjonen fra barna mine – ikke for å moralisere, men for å kunne hjelpe dem.

Jeg håper ikke at mine barn ikke fester. Det er et usannsynlig håp og jeg hater luftslott. Det jeg håper, er at jeg klarer og ikke kjefte når det skjer.

Ikke den kvelden det skjer og ikke dagen etter heller.

Jeg håper barna mine har skjønt at det er det jeg håper. Jeg har lovet dem det allerede. Så får jeg prøve å være sterk nok til å holde det løftet. Det blir nok vanskelig når jeg er redd, for redd er jeg ikke i tvil om at jeg kommer til å bli og det skal være mitt problem – håper jeg.

Jeg håper at de tør å ringe hjem og be om hjelp når de trenger det.

En ting er sikkert, de ringer ikke hjem hvis de forventer kjeft.

Jeg foretrekker informasjon fremfor Norges lover når det kommer til mine barn. Informasjon fra dem. Den typen informasjon de kanskje ikke selv skjønner at er nettopp det, informasjon.

Jeg har en drøm om at de skal våge det. Jeg har en drøm om at jeg skal klare å ta med meg redslene mine for hva de har gjort, inn i stuen og beholde de for meg selv. Jeg har en drøm om at det skal gjøre dem trygge nok til å snakke om ulovlige ting. Jeg har en drøm om å droppe all moral for å få det til.

Jeg vet med meg selv at kjeft er formålsløst og det blir opp til meg og overholde løftet mitt. Jeg gruer meg til å vente på dem om natten, men det er mitt problem.

Ja men Julie, mener du at det er så enkelt?

Neida, ingenting er så enkelt.

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer

4 thoughts on “Dere skjønner ingenting!

  1. Foreldreskap er en sånn overfylt skyvedørsgarderobe, der dørene hele tiden glir opp og nye utfordringer faller ut. Og en vet ikke helt hva utfordringen er før en har det i hendene. Tror du har veldig rett ang det å snike seg unna. Jo verre en tenker konsekvensene blir, jo større blir avstanden mellom generasjonene, med tilhørende uærlighet.

  2. Veldig enig! Jeg har selv fire barn, hvor den eldste blir 16 nå i april. Vi begynte allerede for to-tre år siden å snakke med han om blant annet festing, om at vi ikke er så naive at vi tror han aldri kommer til dra på fester eller havne i situasjoner i forhold til rus hvor han føler seg usikker. Vi brukte mye tid på å få frem at vi ønsker å vite hvor han drar hvis han skal på fest. Ikke for å kontrollere han eller lage “et helvete”, men som en trygghet for ham hvis han trenger å/vil bli hentet, og kanskje ikke er i stand til å fortelle det selv. Da er det greit at vi har en adresse eller et navn å ta utgangspunkt i ihvertfall. Mange tror at å sende slike signaler til barna er det samme som å kjøpe alkoholen til de, noe det overhodet ikke er.

  3. Anonym: Tusen takk! Det der tar jeg rett til meg som ett godt tips:)

    Jeg holder en del foredrag på videregående skoler nå og en ting er sikkert, på dette punktet har ikke verden forandret seg noe særlig. Bedre med informasjon enn moral i disse situasjonene:))

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.