Kjære fb og blogg-venner jeg vil beklage på forhånd for dette er bare Bullshit. Saken er at bullshit må til en gang i blandt (det skrives blant Julie. Ikke for det, jeg skriver alltid våken med o også), særlig hvis man skal dra i gang en blogg – da må man nemlig ha innlegg hver bidige dag og hvem har noe fornuftig å si hver dag? Ikke undertegnede. Sånn som nå, jeg har ikke en dritt å si akkurat nå. Eller jeg har det – men det krever mer energi enn jeg er i besittelse av på en dag som denne. Ikke så rart kanskje, jeg var på Turboneger-konsert i går med Dr. Erik som oppvarmer. Det krever sitt for ei gammal røy. Her har vi allerede ett problem gitt, i en blogg skal man helst ha fine bilder, jeg dro på konsert uten strøm på telefonen. Litt som man gjør i fylla, man glemmer små ting som å lade enheter. Vi klinker til med ett bilde fra nettet:
Vi tar et bilde med færrest mulig folk på, så jeg er helt sikker på at jeg ikke driter på draget med feil bandmedlemmer;)
Hvis jeg skulle ha fortalt deg noe om konserten ville det også blitt ganske kjedelig fordi jeg ble full av “voksne” betrakninger. Jeg er egentlig helt likegyldig til Turboneger, det er rett og slett ikke den musikken jeg putter i spiller’n. Men allikevel, vel vitende om at det er nettopp denne type musikk som er gøy på konsert og med en kjæreste som kjenner deler av bandet var det bare å dra. Klink edru. Jeg hadde hverken den ene eller den andre forventningen. Eller jo, jeg forventet en proff, litt uinteressert gjeng på scenen som skulle riste av seg en spillejobb med venstrearmen. Det fikk jeg ikke.
Jeg fikk ett show, et show med aktører som så absolutt ville være der de var. Foten min begynte å rocke av seg selv og musikken tok over lokalet. Alt satt på scenen, timingen var skuddsikker og vi tok av. Det er nå man kan putte profesjonelt, dritkult og rått i samme setning. Thomas Seltzer er en rockestjerne oppdaget jeg noe sent – et tiår eller to, jeg så bare ham – jeg ble helt fascinert. Tenk a, at en så stille (og sky innbiller jeg meg) mann tar hele scenen ved å stå ganske stille og litt på siden. Han var faktisk nesten mest bråkete med ryggen til. Det ble litt sånn: kult! Nå skal han stå med ryggen til igjen! Glem vokalisten, han ble bare en rølpete fjasekopp man håpet kunne slutte med dårlige vitser etterhvert. Ser man det, dette ble ikke bare Bullshit allikevel. Konserten var nemlig alt annet enn Bullshit.
O herlige rockefølelse! Midt under konserten måtte jeg – gammel og alt for edru som jeg er, ta meg en røyk på Rockefellers tak. Og mens jeg satt der alene, stille og fredelig med musikken dundrende under fotsålen, kom hun mot meg, den strenge og målrettede vakten:
” Jeg tror kanskje du burde ta det litt piano med drikkinga”
” Jo tusen takk” sa jeg. “Jeg har tatt det helt piano de siste tre årene. Ikke en dråpe faktisk”
Damen smilte og gratulerte meg mens jeg ble sittende fjetret igjen. Ikke fordi jeg fikk påpass, det er jeg vant til på byen;) men fordi jeg ble trodd. Det har aldri skjedd før – med god grunn.
På vei hjem til Nesodden, mens jeg skravlet høl i hue på kjæresten min om hvor fantastisk Turboneger var, med Seltzer godt plassert i spissen for min del, dro vi innom en bar på Aker Brygge kl 01.00 og jeg ble blankt nekta servering ved første øyekast. Etter mye overveielse fra dørvakten fikk jeg til slutt en cola. Så takk dørvakt for at du også bidro til en noe savnet rock’n roll-følelse. Vel hjemme så jeg meg i speilet og konstaterte at jeg hadde mascara klint utover halve trynet – fremdeles klink edru.
I dag, dagen derpå sitter jeg å stirrer ned på stempelet mitt fra Rockefeller mens den vellykkede konserten fremdeles dundrer i hue – jeg har stempelet på håndleddet. For jeg er selvfølgelig også en av de som tenker når jeg skal få stempel av dørvakten: “Se så proff clubber jeg er a! Jeg bare gir deg innsiden av hånden min sånn helt uten videre jeg. Uten å si noen ting til deg en gang. Ja, for både du og jeg vet jo at stempelet ikke skal synes på håndbaken, det er harry det! Vi er så proffe rockere vi, at vi ikke trenger å si det til hverandre en gang! Jeg ser på det og tenker:
Sånn skal rock’n roll være: i foten, i blodet og så til slutt midt i trynet.
Halleluja
Hahaha ikke verst det da.Bli nekta servering i edru tilstand.Den tror jeg aldri jeg har hørt om før.
Men du tok jo det på strak arm da
Den var fin da
Hilde: En absurd kveld;)
PHANTOMBLUE: Ja, det ble jo egentlig bare gøy. Lurer på hva de egentlig trodde den gangen jeg virkelig drakk. Det må jo ha vært helt krise haha!
Gleder meg til å lese bloggen din videre 😀😀
Jorunn: Hehe! Så hyggelig sagt av deg Jorunn:)))