Evige Idioter!

Emilie, en vakker jente jeg kjenner på 15 år skrev denne teksten på Instagram. Den er så  bra og rett på sak at den fortjener ett realt gjesteinnlegg, værsegod:

Kjære institusjon, hva tenker dere på egentlig, når dere tar valget å ringe politiet før dere engang har fått snakket ut med ungdommen dere jobber med? Som er vettskremt fordi tanker kommer faretruende fort når dem først kommer?

Kjære politi, hva tenker dere på når dere velger å legge denne vettskremte ungdommen i bakken og skrike at den må roe seg ned for å ikke havne på steder den ikke ønsker å være på mens dere holder denne livredde ungdommen fast i bakken?

Hver så snill. Jeg ber dere, tenk før dere handler. La oss ungdommer vise at vi faktisk også klarer å sammarbeide så lenge dere også er rolige og viser kjærlighet. Det er det eneste som trengs for å lage en stor forandring.

 



 

Tantepose lager hekk

Det hele begynte veldig uskyldig - jeg ville ha en hekk i hagen og jeg ville ha den fort og høyt. Ikke så rart kanskje, innsynet er intet annet en formidabelt og f.eks nudisme ville vært helt katastrofe:

 



Nei, det er ikke hunden jeg viser deg (jada den er søt). Det er innsynet sa jeg

 

Ikke egentlig så uskyldig heller , lengden er på 40 meter.

Jeg googlet fedighekk. Ja? Jeg har da aldri likt hagearbeid. Noe så konservativt og tantete! Ferdighekk var for dyrt. Hekk var kjedelig og grønt. Frika hekk? Jeg googlet fortvoksende busker og trær og dumpet bort i roser. Hittil i livet har jeg aldri ofret roser en tanke. Hmmm. Jeg har drept hver eneste inneplante jeg har hatt opp gjennom livet. Men jeg har jo masse sol her ute? Jeg fikk dilla på å google roser. Rosehage?

Dette var i mars. Jeg snek meg ut i hagen og møtte alle de gamle frukttrærne som står der. 16 trær jeg alltid har drømt om å kvitte meg med

 



Som du ser er også påskegrisen nervøs på grunn av disse gamle trærne 

Men hvordan? (Julie, du skulle bare ha en hekk). Hva om jeg fikk noen til å sage de helt helt ned til marken med motorsag? Jeg tør ikke å bruke motorsag selv! Plutselig satte kravet inn, jeg ville gjøre noe med det med en gang! Hva hvis jeg maltrakterer trærne med håndsag nå? Da kommer det sikkert noen å hjelper meg etterhvert... Så tenkt, så gjort. Jeg har posert på bildet fordi dette er et blogginnlegg og på blogger skal man posere. det har jeg sett selv:

 


Klærne jeg har på meg er dessverre ikke fra NELLY og du kan ikke kjøpe dem HER med rabattkoden Julie04 . Du prøvde ja, jeg sa jo at du ikke kunne det.
 

Ny oppdagelse: mens jeg sto der å sagde med håndsagen, begynte hjernen å spinne.

Hva med en helt ny plen? Ærlig talt - man vil ikke løpe barbeint på dette (her i utstyr som ikke en gang er fra Helly Hansen):

 



 

Nå har det seg slik at hagen er på 3,5 mål (Julie, du skulle bare ha en hekk). Men hvis jeg bare pudrer den med litt jord og sår litt? Da blir det fint?

Hjernen spant videre - jeg bestiller et lass med jord og gjør det ordentlig!

Så nå står jeg her, midt i en gedigen hage med avsagde trær, oppgravd grøft på 40 meter som venter på små hekkplanter, en lastebil som kommer på onsdag med 15m3 jord og min tapre kjæreste som løper rundt med motorsag og graver opp gedigne røtter. (solbrillene som du nesten ikke ser på hodet hans er faktisk fancy)

 



 

Og hjernen ga seg ikke der nei! Jeg oppdaget steder på tomta som hadde ypperlig potensiale til å bygge opp rette og konservative platåer. Nå vet ikke jeg hvordan man gjør det, men jeg graver og bygger...

 



 

Du forventet deg kanskje et rusrelatert innlegg? Ikke noe problem, jeg gravde opp denne der hekken skal komme:

 



 

Om det kan ha vært min ølflaske? Niks. Jeg brukte da aldri opp tid og vekt på en liten 0,33 flaske med vann (øl). For øl var som vann for meg, jeg skylte ned de andre varene med øl og da kjøper man ikke småflasker. Nei du, dette er ikke et rusrelatert innlegg og hvis du vil ha det kan du faktisk trykke HER å lese mine noe mer alvorlige sider. 

Skryt: Min bedre halvdel (altså min utrolig kjekke og snasne kjæreste) og jeg har gravd i seks timer hver dag hele påsken, lenge leve hageglede. Kjæresten min er ikke bare snasen, han er sky, så du får ikke se ham ordentlig:

 



 

Hekken skal selvfølgelig ende opp med å ha busker som dette på rekke og rad

 



 

Rosene jeg googlet meg frem til heter Hope for Humanety, har en dyp knallrød farge, vokser i klaser, er kanadiske og hardføre, H4, trenger ikke å klippes ned, blir opp til 2m høye og remonterer (gjenblomstrer) hele sommeren. Skjønner du at jeg googla i mars eller? Jada, jeg har googlet hvordan de skal plantes også;)

Og hvis jeg ikke får det til, så blander jeg slaven min inn i prosjektet - du vet, Antonio:

 

 

Er du en av de uinnvidde? Vet du ikke hvem Antonio er og føler deg en smule desperat nå? Det skjønner jeg veldig godt og kan glede deg med et nærmere bekjentskap ved å trykke HER

 

 

Drifter

Det er nesten umulig å forklare ting som ikke kan forklares, men jeg skal prøve. Pårørende (de fleste mennesker) av rusavhengige personer vil ha en forklaring uansett - fordi de elsker. Det er mildt sagt ikke så rart. Dere vil først og fremst ha en forklaring på hvordan dere kan hjelpe og dere gir dere ikke, forståelig nok.

Dere kan ikke hjelpe oss før vi vil hjelpe oss selv og vi tror vi vil slutte en haug med ganger før vi faktisk vil det for alvor punktum

En ting dere derimot kan gjøre, er å sette dere inn i hvordan vi fungerer via sammenligning og egne erfaringer. Det hjelper ikke, men det kan kanskje lette litt:

Vi har alle drifter, absolutt alle (vi vet forbasket godt at uten drifter hadde menneskeheten vært utryddet). Så jeg skal prøve å forklare litt, og det går bare hvis du er villig til og sammenligne det med deg selv (sammenligning er bare lov for personer uten avhengighet;):

Sett hodet ditt til dine egne drifter. Det kan være hva som helst. Sex, bilkjøring, mat, rydding, trening, whatever og la meg nå få koke det ned til sjokolade, bare for enkelhetens skyld:

Se for deg at du bestemmer deg for å kutte ut sjokoladen... HELT. Det går noen uker og du tenker at du fortjener litt sjokolade, du klarer å stå over. Det går noen uker til og plutselig, veldig plutselig detter kravet til sjokolade ned i hjernen som en prosjektil. Du skal ha sjokolade nå, fordi du fortjener det.  Punkt en: Du bestemmer deg og planlegger. Punkt to: du skaffer sjokoladen og spiser den.

Hva skjedde egentlig nå? Hva skjedde mellom bestemmelsen og spisingen? Hva skjedde i hodet ditt for å rettferdiggjøre det som egentlig er brudd på et helt personlig løfte? Ikke tenk på noe annet, bare fra det ene punktet til det andre. Driften satte inn, det første du gjorde var å rettferdiggjøre sjokoladespisingen, så fant du ut hvorfor det var helt på sin plass, så igjen fant du ut at du sikkert fint kunne takle bare en sjokolade å slutte igjen. Hvis du hadde gått inn løftet i samarbeid med noen andre (pårørende) fant du først ut at du ville komme unna med det, før du evt tenkte på at du burde innrømme det. Vi hopper over hva som skjer etterpå. Vi er bare på det mentale mellom punkt en og to: Beslutning/planlegging - gjennomføring. Det som skjer i hjernen mellom de to punktene er veldig fokusert, veldig aktivt. Du skal ha den sjokoladen og ingenting skal stå i veien for den.

Det er enkelt forklart hvordan vi rusavhengige fungerer. Forskjellen mellom deg og meg er bare at driften min, mellom punkt en og to er mye sterkere enn din. Den er altomfattende, den tar bort alle, ALLE konsekvenser og den rettferdiggjør handlingen. Den er fokusert. Egentlig akkurat som den gjorde med deg i en mindre skala. Etter at du spiste sjokoladen så kunne du lettere ta deg inn igjen - det klarer ikke vi.

Forskjellen er at vi har den driften hele døgnet, daglig og over mange år. Hvis du er villig til å sette deg inn i dine egne brutte løfter rundt dine egne drifter og gange alt med? Kanskje 50? Så skjønner du oss forhåpentligvis litt bedre - men ikke helt og det som er igjen? Det du ikke skjønner? Det kan du, hvis du er villig, prøve å akseptere. Aksepter at du ikke skjønner det. Aksepter at det bare er sånn. På den måten kan du kanskje beskytte deg selv mot sånne som oss (når vi er aktive).

Det er ikke egoistisk å beskytte sjelen sin 

Å beskytte sjelen sin betyr ikke at man slutter å elske

Å skjønne at man ikke kan hjelpe, betyr ikke at man må stenge noen ute

Man kan være der, man kan elske, man kan være medmenneske, men man kan ikke stoppe det.

Pass på deg selv

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nesodden - Bergen

FLAGRENDE HJERNE

 

Klokken er 9. Jeg setter meg i bilen om et par timer. Jeg gleder meg til den lange bilturen. Det er rart det der, hvordan tankespinn blir bra med fire hjul under føttene og ikke alltid like bra på puta om kvelden. Jeg gleder meg til turen. Jeg gleder meg til å være i nuet, men også alle de crazy drømmene som dukker opp underveis mens radioen durer i bakgrunnen.

Kl 11. Jeg er i gang. Radioen er på og tankene spinner mot Bergen by. En by jeg tilbragte tre av mine barndomsår. Fra jeg var 6 til 9 år. Det er lang tid det, for en liten pike

 




Jeg hadde en barndomsvenninne jeg fortsatte å besøke etter at jeg flyttet tilbake til Oslo. Særlig på 17 mai! Ingenting kunne måle seg med party i Bergen på 16 og 17 mai! Vi var fjortiser. Det var party fra morgen til kveld. Ikke som i Oslo hvor byen dør klokka fire på Nasjonaldagen. Jeg husker ikke mye fra den tiden i Bergen, men det var jo det som var gøy (les farlig)! Jeg var drita og partyfaktoren var altomfattende.

Akkurat nå vil radioen ha det til at jeg skal tenke på det. Den spiller:

 

 

Den husker jeg derimot. Låta runget ut av de fleste høyttalere i byen og som den lille Frognersnuppa jeg var på den tiden, mente jeg selvfølgelig at låta var üüüber harry! Det var i grunn trenden i Bergen også, üüüber harry mener jeg - svarte trange jeans (du vet, sånne som vi går med i Oslo nå). Det var bare dritrånete ass!!! I Oslo gikk vi med 501 bukser, Ballgenser og Docksides - ærlig talt, rett skal være rett!

Bilen triller inn i Oslofjordtunellen mot Drammen (jeg tar'n over Fagernes som også har en drøss med tvilsomme barndomsminner) og radioen fornekter seg ikke:

 


Bergen 15 år (fremdeles 17 mai). Julie var bergtatt, Pink Floyd  satt som ett skudd og mer husker jeg ikke fra den turen heller. Jo - jeg dro hjem meget tilfreds. Grøftekanten skulle treffes og jeg traff den. Veldig fornøyd med oppholdet.

Omkjøring til Hønefoss (død over oransje veiskilt), jeg følger skiltet på ukjente veier (faen, jeg som skulle dure avgårde med flagrende hår?) inntil det går opp for meg at jeg er på vei til Sandvika - en rundtur i Akershus og Buskerud var ikke på tapeten og nå må det selvfølgelig sette inn - jeg må tisse. Det kommer fort: Jeg MÅ tisse! Er det ikke en bensinstasjon rett etter Sandvika a? ... Ikke det nei. Sollihøgda da? Ja! Jeg stopper på Sollihøgda og kjøper is! Akkurat som i gamledager. På vei oppover svingene klamrer jeg meg til rattet - jeg er gul i øynene, knokene er hvite, kroppen står i spenn midt på setet og munnen har aldri vært så stram. Ahhhh rett rundt svingen nå, så er jeg fri!

Kafeen er stengt. Herregud! Jeg klarer ikke mer! Jeg skulle jo kjøre av gårde og flagre med håret, eller hjernen om du vil? Nedover åsene på desperat utkikk etter passende busker, men jeg vet hvor jeg skal stoppe. Jeg husker ikke hva det heter der. Du vet - der hvor veien går over en innsjø - mer som en vei enn en bro med et lite hotell på midten av broveien. Det hotellet hadde forresten Norges første discokule. Sånn. Fremme ved det hvite (skittengrå) gatekjøkkenet rundt svingen.

Release:

 



 

Fagernes neste. Nå kan jeg endelig flagre med hjernen. Barndomsminner. Min mors familie er fra Valdres, et sted jeg var mye. Mamma og pappa i starten av karrieren og jeg på Fagernes - hos søstrene Kari og Annie, mine to grandtanter. To store, strenge grandtanter som hadde vokst inn i hverandre i ett hvitt hus på Fagernes. To sammengrodde fjellgeiter. Skoletannlege Annie Onstad som hele Fagernes var livredd for. Satte jeg mine bein i Fagernes, klippet de håret mitt så jeg så ut som en gutt. Jajaja! Slik skulle det bli tykkere når jeg ble eldre. På middagsbordet sto det Cabaret eller noe med surkål (jeg avskyr surkål).

Jeg må stoppe i Fagernes for jeg må ha kabel til kameraet, mat og vodka. HÆ!!!

Hvor kom den fra?! Den dunka inn i hodet helt automatisk. Jeg har nok ikke reist denne veien siden jeg var på turne. Turne er party. Slapp av, det var ikke farlig. Sånt skjer fra tid til annen. Polet kommer deisende inn i hodet, blir der ett par sekunder og forsvinner igjen. Det er helt vanlig. Det er ikke farlig og det innebærer ikke russug. Det er det som er så digg de gangene det skjer. Refleksjonen i etterkant. Det å kjenne ordentlig etter å vite at det er over, at jeg slipper, at suget er borte. Jeg kjører forbi Bagn og registrere at polet er der hvor det pleier og være. Makan! Du må bare ringe meg hvis du lurer på hvor polet er - hvor som hels i Norge, så lenge det har vært der siden før 2013.

 



 

Så var det Lærdal - Bergen. Ja-ja. Jeg tror det var dagslys mesteparten av veien, men la oss kalle det mørkt fra Lærdal til stopp. Den flagrende hjernen forsvant i tunellene avbrutt av en og annen liten spøkelsesby her og der. Jada, det var lys i Voss, men det er det ikke noe gøy å skrive om. Jeg tar Hardangervidda hjem. Rein flaks gjorde at jeg rullet inn i byen via den vakre bryggen og barndommen kom rasende tilbake, hjerte begynte å blø for den fine byen. Jeg flyttet vel inn i minst 10 forskjellige hus på vei inn i Bergen. Litt sånn: Dervardetfintogsåkanbarnabegynnepåskoleherogsåkanvibarebohersålengevivil.

 



 

Inne på det fine hotellrommet (fint: tilhørende terrasse med mulighet for damping av Prince) var det ingenting i minibaren (hun ler)?! Har de fått beskjed av teateret om det? Jeg vet ikke, men jeg tør ikke å spørre om det i resepsjonen heller. Jeg hadde tenkt å bruke det som kjøleskap uansett - praktisk. Litt søtt da, hvis det var forberedt (nei, jeg gidder ikke å sjekke det, det er gøyalere og tenke at det var det;). De skulle bare visst at det er nettopp sånne ting jeg synes er digg nå, det og hele tiden registrere at jeg faktisk ikke har lyst på noe uansett hvor tilgjengelig det er.

En liten tur ut må jeg, selv om turen blir kortere uten rødvin, tross alt.

SUNDT. Det gamle gode varemagasinet i byen. De aner ikke hvor mange hårspenner og smurfer jeg rappa der som liten søt pike... 

 



 

En cola på Wesselstuen. Der satt alle skuespillerene etter jobb da jeg var liten. Jeg var der jeg også - under bordene og kløp dem i leggen. De sitter tydeligvis ikke der nå lenger:

 



 

For de fleste er vel bilde under her et teater, for meg var det en lekegrind. Mamma og pappa brølte inne på scenen mens de hadde prøver og jeg lekte utenfor i korridorene med leopardbamsen min. En leopardbamse mamma kjøpte til meg på SUNDT. Ja, jeg rappa den ikke, hun kjøpte den - en gang på 70 tallet.

 



 

 

 

 

 

 

 

 

Bloggskole for ignoranter

//Ikke sponset enda, jeg sier ENDA!

I og med at jeg er blakk som en kirkerotte uten kirke, har jeg nå googlet meg frem til hvordan å tjene ett lass med penger på blogging. Du trodde kanskje at jeg gjorde det du? Naive nek!

Å nei! Det skal mer enn ett tastatur til for å få det til å klinge i kassen. Nå skal vi se om det kan bli en sydentur på meg snart. Klikk på disse linkene og kjøp alt du kan så jeg kommer meg til palmenes velsignelse, kan pusse opp huset og dure rundt i en fet Mercecab.

Det første jeg må gjøre er å selge deg dette på en overbevisende måte, du trykker på linkene og kjøper alt du bare makter ad. Skal vi se, vi kjører på i rosa:

Har du lyst på nye sommerbein fra NELLY? Klikk her og få det hjertet begjærer (jeg har ikke prøvd de - jeg har jo ikke råd, men jeg mener helt bestemt at du kan gjøre det for meg, jeg er også litt usikker på om det faktisk er beina som er til salgs) bare klikk på bildene:

 

   

 

Nei nei! Ikke stopp, hvis du klikket, ga dette meg bortimot 1 krone så vi må jobbe videre og jobbe hardt! Når du klikker på neste bilde må du kjøpe varen, da får jeg 10% tror jeg (jeg gidder ikke å sjekke). Nå har vi kommet så langt at vi kan bli enige om at du aldri mer kjøper noe på nettet uten å gå innom her og sjekke først. Ikke sant?

Hvis du kjøper disse jakkene tror jeg du blir like fin på håret som damene under (KLIKK PÅ BILDE DA!):

 

   

 

Vi kan ikke bare ha på oss yttertøy, det er kjedelig og kjedelige vil vi ikke være. Vi må gjøre mannen vår glad, det har jeg hørt Sylvi Listhaug si på TV

Sett i gang, vis mannen din at du respekterer ham:

 

   

 

Når man handler på nettet, koser man seg ordentlig og da drikker man gjerne rødvin eller lignende.

Derfor lønner det seg å kjøpe denne før du legger deg i kveld:

 

 

Etter å ha lest ferdig må du kanskje tenke på å skaffe deg denne, men den må skaffes - ikke kjøpes:

 

 

Kan jeg dra til syden nå?







 




 

 

Linda

Må jeg få lov til å introdusere deg til Linda

 

                                     

 

Jeg ble selv kjent med Linda i 2016 gjennom denne meldingen på FB:

 

Hei Julie 🙂 Er det du som har skrevet det innlegget om deg selv i fbm tidligere alkoholavhengighet? Det var så bra skrevet, så usminket og enkelt. Made my day! Sånn åpenhet og direktefly skaper håp, og det trenger de fleste en porsjon påfyll av i blant. Jeg er såkalt tidligere rusmisbruker, tidligere prostituert, barneprostituert kalles det, men som ekspertene (de som aldri har opplevd det, men studert det i bøker) sier at er overgrep. Jeg er norsk-adoptert, og selv om det sies i den sammenheng at jeg var heldig, så fikk jeg en svært uheldig start på livets første år. Med mamma som alkoholiker ved Akerselva, også barnehjem,- men tilslutt adoptert til en fantastisk familie, men likevel plaget i mange år av innovativ selvskaping i form av rus og spiseprobl, destruksjon. Jeg var i rehab fra 18-22 år, og klarte meg helt fint i utdanning og jobb osv i mange år og rus var ikke noe tema for meg. Inntil jeg ble arb.ledig og deprimert. Gamle mønstre er vonde å vende. Så, jeg befinner meg in the middel of nowhere akkurat nå. Prøver å la fortiden være en styrke, men i praksis fungerer det ofte motsatt. Løgn og ærlighet må balanseres, mange tåler ikke en usminket sannhet. Så jeg kjemper, og i den kampen hjelper det å f. eks lese ting som gir meg håp. Jeg lærte fra livets start at jeg ikke er viktig, så jeg er grenseløs i fht andre og jeg ofrer alt jeg kan for å tilfredsstille de rundt meg, for at de på den måten skal være glad i meg og ikke forlate meg. Men det er ensomt, å ikke bli sett eller hørt. Å holde livets historie og erfaringer inni seg. Så jeg er ikke viktig, for de har lest om hvordan jg har det i bøkene, så bøkene er alt man trenger. Jeg er ikke noe nytt, de vet alt, og om noe ikke samsvarer med boka, så har vi jo alle våre individuelle ulikheter, så det er ikke noe å legge vekt på, det er så "normalt" og ikke noe å snakke om. Jeg har det stort sett bra. Jeg fungerer optimalt når jeg fungerer, og jeg dør nesten når jeg har nedturer. Sånn ca hver 3.mnd med hardt heroinkjør, null søvn og mat på en-to uker. Så gir jeg meg, og fungerer optimalt i 3-4-5 måneder til. Inntil for to år siden hadde jeg levd som rusfri full sysselsatt fra jeg var 18 år. 15 gode år. Nå, vil jeg tilbake dit, men det er vanskelig, også pga fordommer og lite forståelse i samfunnet. Perfeksjonismen. Så, tusen takk, for din artikkel og åpenhet vil kunne bidra til at flere vil forstå, at veien til fungering, veien til rusfrihet osv, er ikke bare via avhold, men gjennom inkludering. Ønsker deg all lykke til videre & skriv mer, jeg er sikker på at det åpner opp for styrke og håp for så mange, mange fler! 😉 Hilsen Linda

Hva gjør man med sånt? Jeg kan jo ikke noe om Heroin? Jeg vet ikke hvordan det er å være prostituert? Kan jeg i det hele tatt være så arrogant at jeg kan innbille meg at jeg kan hjelpe denne kvinnen? Ikke for det, hun har jo ikke spurt om hjelp, men...  Jo jeg kan faktisk det: rus er rus. I begynnelsen så det lovende ut. Linda var i syden og

Linda var rusfri i syden

 

                                        

 

Linda og jeg møtte hverandre, gikk dit sånne som oss trenger å gå og det gikk fint - en stund. Inntil meldingene med dette ordet tikket inn:

"Vøtt!"

 De første meldingene hadde vært en smule mer sofistikerte? "Snart jul  og greier"vøtt". "Detta gåkke vøtt!" kom inn nå. Jeg trengte ingen erfaring med heroin for å skjønne at det var nettopp det det var. Jeg ble redd, jeg var plutselig i en pårørende-situasjon jeg ikke hadde kontroll over (som pårørende-situasjoner er) med bilder attåt. Jeg så for meg en døende Linda og null mulighet til å stoppe det. For vi er vel enige om det nå? At vi andre kan ikke stoppe det? Ei heller med min egen erfaring kunne jeg det. Noe jeg visste og det er hardt og sitte på sidelinjen mens man observerer døden i hvitøyet. Overdoserisikoen var gedigen for Linda, hun gikk tross alt av og på stoffet.

 

                                       

 

... det tikket allikevel inn meldinger med håp i siktet:

Hei. Jg holder meg rusfri idag, angsten og kroppen ellers er ikke på G, grusomt tøft de første dagene uten.. Jg orker ikke snart flere runder as, og har seriøst problemer m å holde mg unna i dag, vurderer togtur for fiks hver halvtime, gjort på 15 min., men jg er så sliten og lei av rus og konsekvensene at jg orker ikke den togturen, jg biter meg fast i sofaen, i kaffen, i NRK, i ja alt annet enn enn de tankene som har lyst å ruse meg. Selvtilliten er knekt, trynet fullt av sår og jg gruer mg en ny uke i praksis når jg ser ut som en narkoman, prøver å tenke at det blir fort bedre bare jg holder meg unna dritten og spiser og lever ok, men ah it's shitty... Kanskje i morgen får du en hyggeligere mld hehe - en mindre ego og kjip melding hehe. Jg blir så flau over meg selv når jg er sånn her

Jeg kan ikke snakke for Linda, men i mine øyne er hun en av to ting: død eller levende.

Når man går av og på sier det fort pang. Den vante dosen blir en dose for mye, fordi den vante mengden er for sterk for en ren kropp. Jeg er ikke redd lenger nå, for Linda vil, Linda har fått nok og Linda er trygt plassert på en klinikk i veldig lang tid. Linda er plassert på ett sted Linda vil være og selv føler jeg det pårørende sikkert ofte føler, lettelse. Jeg har mildt sagt fått smake min egen medisin.

På maskinen min ligger hele historien til Linda og dere skal få den etterhvert. Hun er flink til å skrive denne dama og kanskje er det det hun skal drive med når hodet klarner opp? Hvem vet. Det er en av de fine tingene med å bli nykter. Uante sider dukker opp. Ikke sant Linda?

To be continued

Dere skjønner ingenting!

Marianne!

Hva slags tid er dette å komme hjem på?! Hvordan i alle dager er det du ser ut? Aner du hvor redde vi har vært?

Herregud! Har du drukket?!

Stille, hun rister i datteren. Marianne spyr.

Marianne! Svar meg! Har du drukket?

Stille

Hvis du ikke svarer meg så får du....

Marianne sjangler inn på rommet sitt og detter ned i sengen. Mamma løper fortvilet etter.

Marianne! Jeg ser at du har drukket, du må bare ikke prøve å lyve om det! Hva er det du tenker på? Herregud Marianne, du er bare 14 år. Du får aldri lov til å besøke Hanne igjen. Hører du meg! Aldri sier jeg.

Kan du svare meg!

Mamma er redd og gråter.

At du våger! du skal vite en ting! Jeg kommer til å snakke med pappa om dette og i morgen skal vi ta en alvorlig prat alle sammen, det er helt tydelig at det må nye regler til her i huset. Hun lukker døren for å gå, men bråsnur.

Og en ting til Marianne!

Du kan bare glemme vennene dine til uka, det blir rett hjem fra skolen hver dag uten unntak!

Marianne visste at hun kom til å få kjeft hvis hun ble oppdaget, det var jo derfor hun hadde kommet hjem så sent hjem - faen at de ikke hadde sovna da! Marianne vil ikke våkne i morgen, men en ting har hun bestemt seg for nå - hun skal aldri røpe seg selv igjen. Dessuten hadde hun ikke vært hos Hanne, hun var jo ikke dum heller!

Hva er egentlig forebygging? Vi kan dessverre ikke vite om folk er eller blir avhengige av noe i tidlig alder. I dette landet ramler veldig mange dritafulle rundt frem til de er 30/ 35 år, hvordan kan vi da vite hva forskjellen er? De fleste ser ganske like ut, men mesteparten er ikke avhengige av noe. De får jobb, familie og roer seg ned - til en viss grad. Så har vi oss rusavhengige som aldri helt får med oss at russetiden er over og til slutt er det for sent, vi faller i grøfta og blir der.

For min egen del, tror jeg forebygging ovenfor mine nærmeste små har mest med hukommelse å gjøre.

Liker du å få kjeft? Jeg gjør ikke det. Jeg har i grunn aldri likt å få kjeft. Jeg likte det ikke da jeg var yngre og jeg liker det ikke nå. Jeg ble sint, følte meg dum og sist men ikke minst oppsto det en stor skamfølelse. En skamfølelse jeg instinktivt oversatte til: Dere skjønner ingenting!

Fikk jeg den, ble jeg sta. Jeg gikk til motangrep, forsvarte det jeg hadde gjort og lasset all skyld over på motparten. Jeg lukket både hjerne og ører for at det kunne være noe i alternativet - mine egne gjerninger. Jeg hatet den intense følelsen av sug i brystet.

Sånn er det vel på en måte enda?

Jeg har faktisk ikke møtt en eneste person som liker å få kjeft (nei, jeg snakker ikke om konstruktiv kritikk her nå, dessuten er det et voksent ord, et voksent konsept, og hvem er vel egentlig voksen -  innerst inne)

Den gangen jeg var tretten år unngikk jeg å si til mine foreldre  hva jeg skulle, hvis det i det hele tatt var en sjans for å få kjeft eller bli stoppet i planene mine. Jeg hadde rimelig liberale foreldre, men jeg helgarderte uansett. For jeg kunne jo ikke vite på forhånd om det vanket kjeft eller boikott av mine alltid så spennende planer, og planene sto høyest.

Løsning? Pynte på sannheten.

Resultat? Jeg fikk gjort det jeg ville. Jeg havnet drita full i grøftekanter, ble utsatt for overgrep (som jeg ikke snakket om), overnattet steder jeg ikke burde, var på nattklubber jeg var for ung til å være på. Listen er lang...

Jeg vet ikke med deg, men i oppdragelsen av mine egne barn ser jeg på det som min aller største oppgave å huske selv.

Huske hvordan jeg var i akkurat den alderen mine barn befinner seg i til enhver tid. Huske hvordan tilsnakk føltes, hvordan jeg reagerte på det og hva jeg gjorde med det. Derfor er jeg sjelden moralsk eller tillitsløs, heller det motsatte og det er utrolig hvor mye hemmelig jeg får vite på grunn av det ? jeg får bare håpe det holder en god stund til? Det krever dog en kompistilstand.

Hva?! Vi må da huske på at vi ikke skal være kompiser med barna våre! Ærlig talt Julie - du er forelder, ikke bestevenninnen!

Over de siste 20 årene har det blitt skrevet og snakket mye om at vi som foreldre ikke må misforstå oppgaven vår ved å prøve å være kompiser med barna våre.

Men vet du hva?

Det er mer enn nok av foreldring på gang i hverdagen, derfor er det ingen ting i veien for å sette av litt kompis-tid.

Jeg tillater meg å være "gæren" nok til det og får vite en drøss med trettis-hemmeligheter det aldri hadde falt meg inn å fortelle mine egne foreldre i hine tider. Hemmelighetene jeg får vite er hemmeligheter og skal respekteres, uansett tyngden av informasjonen. Jeg vil nemlig at det skal fortsette. Fortsette når jeg virkelig trenger informasjonen fra barna mine - ikke for å moralisere, men for å kunne hjelpe dem.

Jeg håper ikke at mine barn ikke fester. Det er et usannsynlig håp og jeg hater luftslott. Det jeg håper, er at jeg klarer og ikke kjefte når det skjer.

Ikke den kvelden det skjer og ikke dagen etter heller.

Jeg håper barna mine har skjønt at det er det jeg håper. Jeg har lovet dem det allerede. Så får jeg prøve å være sterk nok til å holde det løftet. Det blir nok vanskelig når jeg er redd, for redd er jeg ikke i tvil om at jeg kommer til å bli og det skal være mitt problem - håper jeg.

Jeg håper at de tør å ringe hjem og be om hjelp når de trenger det.

En ting er sikkert, de ringer ikke hjem hvis de forventer kjeft.

Jeg foretrekker informasjon fremfor Norges lover når det kommer til mine barn. Informasjon fra dem. Den typen informasjon de kanskje ikke selv skjønner at er nettopp det, informasjon.

Jeg har en drøm om at de skal våge det. Jeg har en drøm om at jeg skal klare å ta med meg redslene mine for hva de har gjort, inn i stuen og beholde de for meg selv. Jeg har en drøm om at det skal gjøre dem trygge nok til å snakke om ulovlige ting. Jeg har en drøm om å droppe all moral for å få det til.

Jeg vet med meg selv at kjeft er formålsløst og det blir opp til meg og overholde løftet mitt. Jeg gruer meg til å vente på dem om natten, men det er mitt problem.

Ja men Julie, mener du at det er så enkelt?

Neida, ingenting er så enkelt.

 



 

 

 

 

 

Hallo Bergen:)

Jeg gleder meg ordentlig til å rulle over fjellet til dere - til mine gamle trakter og kanskje spesielt til DNS, min barndoms korridorer. Tenk om den snille vaffeldamen jobber i kantinen enda! Det hadde vært no;) I foredraget mitt finnes det ingen tabuer og jeg er veldig glad i avbrytelser, med dette temaet synes jeg spørsmålene er viktigere enn personen som står på scenen. Det finnes ingen gale spørsmål og jeg er ikke redd for å svare. Mitt formål med å holde disse foredragene er å vise, spesielt dere pårørende, hvor ustoppelige vi rusavhengige er og hvorfor dere må ta vare på dere selv. Så kjære publikummere, jeg håper når jeg kommer, at dere heller kan bli kalt deltagere.

Hvis du kommer og har et spørsmål du ikke vil stille høyt - send det til meg på juliewinge@gmail.com så baker jeg det inn. Jeg kommer også til å operere med sms der og da. Vi ses!

Jeg tok meg friheten til å si hei til dere i BT også, du kan lese den HER

 

       

 

 

 

Bortevekk?

Hvis det for eksempel blir produsert en ny melk som heter Jens, og den ikke står i butikkhyllene på Kiwi eller blir reklamert for på annen måte, da snakker vi rett og slett søplekassa. Stakkars melken Jens - eller stakkars boken min FYLLIK. Den er tross alt ikke full selv, bare usynlig, som utallige andre bøker. Et siste stunt med egenreklame (skjult link;) må til før jeg trekker inn årene. Dette er jeg ikke god på, jeg har ikke det som kalles spisse albuer og vet du hva, det stopper ganske mange ting og har gjort det hele livet. På tide å spisse! Et eventuelt nakenstunt på Karl Johan er under vurdering, jeg venter bare på været.

Så her får du EGENREKLAME:

I boken bretter jeg ut livet mitt som alkoholiker, mest for å vise pårørende hvor ustoppelige vi er. En og annen drikkende fyllik vil nok føle seg påtagelig truffet - det er gjenkjennelses effekten som til syvende og sist kanskje hjelper. Boken starter når jeg er seks år i Bergen og går frem til nå, så du - det er nok av smashy detaljer og godte seg med. Jeg mener, hva bedre kan du finne på i påsken? Du kan ikke kjøpe den fordi den ikke er i butikken sier du? Joda søta (kjekken?), den er i alle nettbokhandler (se om du finner alle linkene i dette innlegget å få en is) og postmannen er det spunnet nok av myter om. Bare se her: Postmann

Omtaler fra ukjente mennesker som har henvendt seg til meg:

idag har jeg brukt første dag i vinterferien på å lese boken din, begynte kl 12 og satt pladask i sofaen til jeg hadde lest ut hele boken. Fantastisk godt skrevet, en utrolig sterk historie, jeg lo og gråt om hverandre. En av de beste bøkene jeg har lest. Tusen takk for at du deler din historie og så vanvittig bra skrevet da.

Kjære Julie! For en bok du har skrevet og tusen takk for det. Jeg klarte ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig for dette var en ordentlig pageturner. Tusen takk for at du tok meg med inn i livet ditt så jeg fikk se bedre hvordan dere rusmisbrukere fungerer, jeg har det i nærheten selv og boken din lettet det vonde litt for meg. Jeg lo og gråt om hverandre og den var virkelig spennende å lese samtidig. Tusen takk. Håper ikke du opplever dette som masete. Skriv mer!

Tusen takk for en godt skrevet bok I og med jeg har møtt deg 2 ganger så var det nesten som å høre deg snakke underveis mens jeg leste. Utrolig sterk bok. Takk for at du har delt det du har delt om livet ditt.

Hei. Nå er jeg snart ferdig med å lese boken din. Digger den rått.​

Hei. Jeg har akkurat lest boka di, som jeg fikk i gave i går, og i det jeg la den ifra meg, ferdiglest for en halvtime siden, fikk jeg så veldig lyst til å gi deg kudos, både for språk og innhold. Som tørst gammel lesehest,var den midt i blinken for meg. Ønsker deg en kjempegod jul. Boka di ligger under juletreet til ei god venninde, som og har godt av å lese den. Vi trenger å face virkeligheten.

 

Ja det var noen få av de fantastiske henvendelsene jeg har fått som jeg setter utrolig stor pris på. Tusen takk!

Har du lest og likt boka sier jeg ikke nei takk til deling av dette innlegget, kommentarer på FB, eller lignende. Dette blir siste gang jeg gjør det selv skal jeg si deg;) Det koster noen biter av selvfølelsen å drive egenreklame - selv om vi alle burde gjøre det. Over og ut;)

Klikk her for tekstbiter fra boka

... Og her er'n (jada, bildet er en...?):

 



 

 

http://bfy.nu/no/nyC

Dagens løfter

Trene

Overhode ikke slutte å røyke

Trene?

Vurdere muligheten for at det går an å innta frokost

Julie? Du har lovet deg selv at du skal trene i dag

Vurdere en form for prostitusjon som en mulig inntektskilde - prostitusjon er relativt

Julie, Nesoddens helsestudio er ikke en veldedig organisasjon du så generøst støtter

Eventuelt spise en og annen vegis-enhet, muligens...

Vi var egentlig på trene?

Skrive en hel haug med ekstremt intelligente ting - intelligent er også relativt (jeg har nettopp googlet stavemåten for intelligent)

Julie! Slutt å tull! Du skal trene!

 



 

 


hits