hits

Se til svarte og blække fraidæien deres ut av telefonen min!

Jeg er et helt vanlig navlebeskuende menneske, med helt vanlige selvopptatte verdier. Jeg er en av de sprø individene som er livredd for at ingen skal like meg, for at jeg skal bli forlatt i skauen med bare meg selv og agurken min. 

Ja, jeg bor i skauen. Jeg blir ikke rent ned av svette beundrere, håpløse tilbedere, masete venninner som vil ha mine geniale råd eller noe annet hjertet egentlig begjærer.

 

Når telefonen min endelig piper og når den attpåtil piper flere ganger på rad, løper jeg lykkelig hen til det lysende apparaturet som med sin elektroniske lovnad om en lysere fremtid av glans og glamour, skal gi meg et bevis på at jeg endelig er dritpopulær. 

Så kjære butikker

Dere har gjort meg møkkalei av Blackfriday på en torsdag.

Takk

 

Det er kort vei til Polet - Natta Pappa

Dere har et valg sånn jeg ser det. Jeg kjenner mange som sluttet å ruse seg da de fikk barn. Moren min sluttet ikke og døde til slutt. Jeg er sint på henne og beundrer dere som slutter.

 

Hvordan skal man svare det? For det er vel både riktig og galt?

I går var jeg invitert til å se filmen 'Natta pappa kom å henta oss' , for å snakke med publikum i etterkant. Filmen er laget av regissør Steffan Strandberg og handler om hans barndom med en tungt alkoholisert mor. Filmen er så absolutt å anbefale. Den er vakker, hard, trist og ærlig. Den er fra en pårørendes ståsted. Filmen er engasjerende og ikke minst usentimentalt gjengitt. 

Men hadde moren et valg?

Nei.

Link til filmen nederst i innlegget

Jeg har snakket mye om det her på denne plattformen, så jeg vil heller svare med å fortelle dere litt om gårsdagen min:

 

JEG VIL IKKE MER! JEG ORKER IKKE! Det dundrer i brystet, hele kroppen er iskald og ingenting har noe poeng. INGENTING. Jeg stirrer ut i luften. Hva er vitsen? Dagen startet så bra, oppglødd som alltid. Jeg skulle jo gjøre så mye? Hvor kom apatien fra nå? Jeg sitter i stolen og stirrer ut i luften. Jeg reiser meg - går i sirkler. Går opp og river av meg klærne. Jeg må bare legge meg. Det går ikke. Opp igjen å gå i sirkler. Polet? Ja! Jeg driter i alt! God ide.

Jeg setter meg i vinterhagen, fyrer opp en røyk og stirrer på maskinen igjen. Så kommer lukten. Lukten av gamledager. Det var i dette rommet jeg satt å drakk før. Rommet lukter det samme. Jeg blir satt tilbake i tid av lukten. Rødvin og FB i dette rommet...

Jeg orker ikke mer akkurat nå! Jeg er så dum! 

Jeg skulle jo ordne opp i så mye? Ingenting går. Jeg stirrer på maskinen, den bare er der. Julie, det er bare og åpne mailene - de er ikke farlige. Ikke så veldig ihvertfall.. gamle regninger i millionklassen. Litt farlige kanskje.. Jeg setter meg ned og drikker meg dritings.. Kanskje taxien kan bringe fra polet? Jeg skal holde foredrag i kveld, men jeg kan jo ringe å si at jeg er syk? Eller bare drite i å møte opp?

Det var i går.

For fire år siden ville jeg ha dratt rett på polet. Det ville jeg ha gjort uansett humør, men en sånn dag er en sikker vinner. Jeg gjorde det ikke i går av to grunner: det er ikke synd på meg, alle har sånne dager, og ikke alle løser det med polet. Jeg vet det nå, og jeg vet at det går over. Jeg visste det ikke for fire år siden, ingen av oss tenker videre i sånne situasjoner (når vi er aktive).

Uansett, jeg måtte få bort angsten, jeg skulle stå foran en haug med mennesker noen timer senere. To timer til foredrag, fokus og formidling...

Kunnskap er makt? Det skal være sikkert og visst. Jeg vet hvorfor lukten av vinterhagen satte meg tilbake. Jeg har lært hvorfor på Retretten. Derfor blir det ikke så farlig når det skjer. Og en ting kan jeg love deg, når Rita Nilsen  (< link om mor og barn av Rita) snakker på Retretten, hører man etter. Alt blir spennende. Her har du to linker om hvorfor (til deg som ikke har åpnet de før da):

(Ny) Amygdala 1

Amygdala 2

Så nei, jeg gikk ikke på polet, jeg bestilte ikke taxi. Jeg satte meg ned og åpnet de mailene som tynget mest, for det er sånt vanlige mennesker gjør - selvmedlidenhet er ikke bra for alko-hjernen.

Og har du sett! Det lettet. Fremdeles kald i brystet, fremdeles med trommeslagere, men klar til å stå på scenen. En annen ting Amygdalan min vet, er at alt blir borte på scenen, da settes fokuset ut og bort fra meg selv. Et greit verktøy.

Jeg vet dette. De som fremdeles er aktive vet ikke det. På andre siden finnes det ikke noen løsning. Derfor kan det egentlig ikke løses uten at personen har fått nok, og nok er, som vi vet - det få mennesker som får.

Ingen slutter på grunn av barna og den nyetablerte familien sin. Hvis de gjør det, så er de ikke avhengige. Ferdig.

Tusen takk for filmen din Steffan - den minnet meg på hvem jeg er <3 

Nei folkens, nå må jeg ringe Gothia og Aravato. CrediCare for vente til i morgen. Dæven - jeg kan navnet på alle byråene utenatt...

 

For deg som er ny her inne kan du lese mer om hvordan vi fungerer HER

 

Her er linken til selve filmen og jeg anbefaler virkelig å se den. Den engasjerer, har fremdrift og ikke minst? Den er akkurat passe lang;)

Natta Pappa Henta oss

 

 

 

Jeg kan Alt! Ikke lær meg noe!

"Jeg tror ikke på regler, jeg følger ikke det dramaturgiske hierarkiet! Det bryter ned mitt personlige utrykk!"

 

Anne-May Nilsen, lederen og hjerte bak Det Åpne Teater som en gang lå på Grønland, sa (eller sier) mye klokt. På 90-tallet klistret jeg meg fast til hennes teater (selv om jeg ikke klarte å stå opp hver dag, jeg hadde tross alt fester å ta meg av om kvelden). Ting satt seg allikevel. Som den gangen en ung og håpefull forfatter fikk et forslag fra henne om å følge dramaturgiske regler for å skrive forståelig. Han utbrøt med kunstnerisk innlevelse og ekstravagans: "Jeg tror ikke på regler, jeg følger ikke det dramaturgiske hierarkiet! Det bryter ned mitt personlige utrykk!" "Det er vel og bra" sa Anne-May rolig og behersket, med sin allikevel noe gjennomborende stemme, "Men det er kanskje lurt å kunne reglene før man bryter de?"

Det festet seg, og har fulgt meg hittil i livet, selv i tåka. Det fikk meg til å gjennomføre tre år på teaterskolen selv om jeg trodde jeg kunne alt. Ja? Jeg var jo oppvokst i teateret? Det er klart jeg kunne hele pakka? Der tok jeg grundig feil. Jeg hadde mye å lære. Og jeg tok ikke med meg alt videre, men jeg kunne det, og jeg kunne velge hva jeg selv trengte.

Jeg går ikke mye på Anonyme Alkoholikere for tiden. Det passer ikke meg helt. Men hvorfor gjør jeg ikke det?

Fordi jeg har gått der mye og funnet ut hva som passer for meg. Jeg har tatt med meg det jeg har lært og gått videre. Jeg går en gang i blant, f.eks når jeg er ute å reiser - det er møter i hele verden, i de fleste byer. Det er spennende å møte nye mennesker, og det minner meg på at blå paraplydrinker ikke er løsningen for meg når jeg er på ferie. Har jeg sluttet å jobbe med meg selv? Nei. Nå går jeg f.eks på Retretten istedenfor.

Og jeg skriver til dere. Jeg vet at dere ikke tror på meg, spesielt ikke du, du tror det er "de andre" når jeg sier dere, det er deg også - dere hjelper meg enormt med edruskapet mitt. Rusavhengighet er ferskvare og et edruskap må ikke mugne! Det er overhode ikke noe galt med AA, det tok meg inn i livet over lang tid, og dette har jeg tatt med meg:

Trinn 10: Vi fortsatte med selvransakelsen, og når vi hadde feilet, innrømmet vi det uten å nøle.

Jeg tror alle kan bruke det for å få en bedre dag. Får meg handler det om å gå innom meg selv før jeg klasker andre med beskyldninger.

Er jeg sjalu fordi noen har gjort noe? Eller er det min egen fantasi som er i sving? 

Har barna egentlig gjort noe galt, eller er det jeg som er trøtt og sliten? 

Sånne ting gjør meg vel ikke nødvendigvis til et bedre menneske, men det gjør dagen min så mye enklere. Hvis jeg er nede og ikke skylder på andre, (som f.eks Eikegulvet jeg sliper for tiden;) blir i grunn dagen som regel veldig bra!

Vi tar den en gang til: 

10. Vi fortsatte med selvransakelsen, og når vi hadde feilet, innrømmet vi det uten å nøle.

Man må vel ikke være rusavhengig for å jobbe litt med den? (Blunkesmilefjes)

 

 

Ekstravagant Organpause

Hvordan i alle dager skal jeg få på det Ikea-putetrekket uten rødvin?!

 

Dagen i dag har vært meget støvete. Jeg har slipt gulv, ringt diverse inkassoselskaper, grått, ledd, vært sinna og gitt gulvet skylden for alt sammen. Inkludert gjelden. Det er klart det er gulvet sin skyld. Det er tross alt Eik.

Kan man i det hele tatt gjøre sånt uten morodrikke?

Alt sammen uten tivolidråper? Helt uten tryllevann? Og det var nettopp det jeg kom på! Jeg må jo fortelle deg hvor vanskelig det er å gjøre noe som helst i begynnelsen av det vidstrakte ørkenlandskap som er vann, Farris og Cola. 

Min første slutteådrikkeperiode varte i fire måneder. Ikke så rart, jeg ville jo ikke slutte. Det var andre som maste, peste og ikke skjønte noen ting. Men jeg hadde det akk så grusomt og vondt, så jeg gjorde et tåkete forsøk. En dag jeg var på vei hjem i bilen fra et av disse selvhjelpsstedene, dro jeg innom Ikea å kjøpte et stort putevar - et sånt stueputevar. At det var oransje, sier bare litt om tåkeheimen jeg egentlig kavet i. Jada, det er hyggelig at du liker oransje puter, jeg gjør ikke det.

Jeg kjørte fornøyd hjemover, fornøyd med å være voksen, edru og pen i tøyet. Klokken bikket seks på kjøreturen, enda mer fornøyd, polet var stengt. Jeg var reddet (eller de som ville at jeg skulle slutte, var reddet). Jeg nærmet meg huset mitt og gledet meg til å dekorere i stuen med det store nye putevaret. Plutselig dalte gleden, lykken knuste som krystall der og da, og i like mange knas.

Man setter jo ikke sammen noe fra Ikea uten å kose seg?! Tivolidråpebutikken var stengt! Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde noe fra Ikea - til puten min? Jada, det var bare et putetrekk, men ærlig talt! Har man noe fra Ikea, så er det bare en måte å få det ut av papirposen på!?

Det gjør man med rødvin. Masse. Det visste du vel?

Jeg hadde altså ingen måte å forholde meg til det nye putetrekket på. Livet som jeg kjente det, kunne bare snuble ned i bekken for min del. Man tager en Ikea-gjenstand, blander det med et glass fylt av rødvin. Et generøst sådan. Og dekorerer eller skrur. Det er nemlig sånn man gjør det! Man gjør ingenting uten?!  Ingenting sa jeg! Putevaret ble liggende i bilen i mange dager - i fire måneder faktisk. Til jeg sluttet å slutte.

Da jeg endelig helte den deilige vodkaen ned i hele kroppen for første gang etter de fire ufrivillige månedene andre hadde tenkt ut for meg, filosoferte jeg stort og fornøyelig over at jeg hadde gitt organene mine en velfortjent pause. Men fire måneder holdt i mengder! Det var på tide for dem å begynne og jobbe litt igjen Man skal da ikke gå arbeidsløs heller? Hallooo, jeg hadde vært flink. Sånn. Ferdig!

Jeg drakk på en benk i Spikersuppa, kjempefornøyd i 20 kuldegrader, leide meg inn på Thon Hotel i Brugata og husket ikke mer av det. Så gikk det noen år før jeg egentlig husket noe igjen. Det var ikke verdt putevaret for å si det sånn.

Helt ærlig talt, så er det ikke så forbasket gøy å pusse opp et helt hus på null komma ingenting, men det er utrolig deilig og faktisk orke det. For ikke å snakke om å gjennomføre det! Det er digg det.

Ser du! Ha! Jeg kan rusrelatere alt - til og med en fillete slipemaskin;)

 

 

 

 

 

 

Maser jeg?

Nå har jeg blitt hekta på å skrive til dere om morgenen og ellers også. En koselig hekting spør du meg.

Hver morgen setter jeg meg ned med baksiden av blogg.no ,i skriveprogrammet her, og lar tastaturet gå. Jeg bestemmer meg alltid for å skrive noe koselig og morgenaktig, men innboksen lyser i rødt og der ligger det et eller flere alvorlige spørsmål. Morgenen blir preget av det og litt mer alvorlig enn jeg trodde den skulle bli. 

Dere unnskylder dere og tror dere maser, plager meg. Det kan ikke være lengre fra sannheten enn det. Dere maser jo ikke! Dere reagerer på det jeg skriver om, responderer, får meg til å tenke - fintenke på det jeg allerede driver med. Når dere går på innboksen min, på mailen, i tråder på FB, så viser dere meg bare at dette kanskje har noe for seg. Og ikke minst, det holder meg edru. Det er nettopp sånn vi gjør det. Forskjellen er bare at jeg gjør det litt mer offentlig. 

Noen våkner friske og glade, noen våkner litt mer deppa. Noen våkner tungt og vil ikke stå opp, de er bare trøtte.

Endel mennesker våkner og er fortvilet fordi partneren gjorde det i går igjen. Drakk for mye, ble ufin, masete og utilgjengelig som menneske. For det er sånn jeg opplever oss nå som jeg er edru. Fylla gjør at vi forsvinner, det er ikke bare en forandring som skjer, vi forsvinner fra dere. Dere vet ikke hva dere skal gjøre. Dere er sinte og fortvilede.

Vi våkner egentlig med angst, men viser aggresjon, irritasjon og bedrevitenhet. Det var din skyld, du var slitsom og skjønte ikke at jeg måtte få lov til å slappe av etter jobb! Eller vi våkner glade som få, det kalles ofte bakfull... angsten kommer dalene litt senere, men den kommer. Vi pisker oss selv, men går i forsvar. Vi er tilbake på start - til aggresjon og beskyldninger. Det varer til neste drink egentlig.

Noen av oss våkner edru og har vært det lenge, vi liker dagen, vi er glade for at alt er over. De fleste av oss. Noen har fremdeles sug og sliter fordi de er på det første året. Det går over selv om du ikke tror det nå. Bare stol på det. Ja jeg vet at det er vanskelig. Det kommer til å gå fint i dag også. Men bare i dag. Husk det! <3 

Jeg har våknet med mascara fra i går. Det går an selv når man er frisk. I dag blir det ikke Retretten på meg. Det blir sliping av gulv og betaling av gjeld. Masse gjeld. Kanskje jeg tør å skrive litt på hasj-innlegget mitt, jeg er litt redd for det fordi det skal ha en snert. Hvem vet hvordan det går. Kanskje jeg gjør noe med den mascaraen etterhvert også;) 

Ha en strålende dag!

 

Tilbakefallet

Det er nesten umulig å svare pårørende eller "vanlige mennesker" på hvorfor vi rusavhengige er som vi er, og ikke minst hvorfor det kan gå helt galt.  Jeg har prøvd på mange forskjellige måter, og det jeg alltid møter er et håp om at folk kan hjelpe oss ut av det. Dette er et eksempel på hvorfor det nesten er umulig ,og hvorfor dere rundt oss burde passe godt på dere selv. Denne situasjonen er typisk og det kostet litt å sette seg tilbake i den for å skrive den, det kostet fordi det er så lett å gå dit:

 

Hysterisk?! Han skal faen meg få se på bråk! Han er jo helt blåst i hue. Kverulere på den måten rett før vi skal legge oss? Sånn er det alltid! Også snu ryggen til da, sovne å late som ingenting!? "Neida, det er ikke noe galt". My ass! Drittsekk! 

Ja jøss, supermorgen! Dette må jeg våkne med?

Sånn ja. Barn levert på skolen, jeg kjører hjem igjen. Eller nei? Faen ta ham! Jeg drar på polet! NÅ!

Alt går rett på høygir. Det suger i brystet, adrenalinet pomper og skyter opp i halsen. Alt fokuserer, raseriet og urettferdigheten stiger i takt med temperaturen bak øynene. Det er glovarmt der. Kroppen rister. Jeg er på vei. Jeg er ikke i tvil om hvor jeg er på vei. Ikke pokker!

 

 

Jeg skal faen meg vise ham! Jeg gidder ikke mer. Hvorfor skal jeg holde på sånn som dette? Jeg vil ikke. Jeg gidder ikke å være edru lengre! Fingrene hvitner rundt rattet på bilen. Vinterbrosenteret, jeg går på polet på Vinterbro! Jeg kjenner ingen der og møter jeg noen fra Nesodden så kan jeg bare si et eller annet, det går bra. Jeg lener meg over rattet. Jeg holder fartsgrensen for sikkerhets skyld. Ingen skal stoppe meg nå. Jeg må ha øl også, det er tross alt lang vei hjem igjen. Hvordan skal jeg komme meg hjem med bilen uten å drikke? Jeg må drikke nå.  Nistepakke løst. Blir jeg stoppet så kan det være det samme, da har jeg iallefall det jeg trenger i sekken. Jeg må sjekke baksetet - ja, det er en sekk der. Bra!

Pol unnagjort. Jeg har kjøpt nok. Jeg har litervis. Redda og sikker. 

Ølen er klar mellom beina. Røyken i sikte på siden. Ingen ser meg. Hold deg litt over fartsgrensen på vei hjem nå Julie, det må se naturlig ut.

Jeg fører boksen opp til munnen. Ahhh, roen senker seg. Varmen brer seg i kroppen. Adrenalinet synker. Nå banker det ikke lengre, nå banker bare spenningen. Et perfekt bytte av følelser. Jeg vet at de røde diamantene ligger klar i sekken. Alt er deilig og jeg er meg igjen. Barn plassert. Lenge leve polkø og mobiltelefon, alt ordner seg i dagens moderne samfunn! Kjæreste på vei til jobb i en annen by. Jeg er alene. Ingen kan stoppe meg. Ingen kan mase og ingen skal få komme til.

Plastemballasjen rundt korken på kartongen gikk lett. Det var som å sykle. Rødvin! Fyre opp røyken. Alt må stemme nå. Jeg stirrer på glasset mens det er på vei opp til munnen, jeg har ikke drukket på fire år. Jeg skal! Nei. Åjoda.. sprekken skjedde egentlig i går. I hodet. Det treffer.

Rødvinen sprer seg i kroppen. Enda mer deilig varme. Alt forsvinner, det er bare meg. Barna sklir unna. Kjæresten sklir unna. Han er snill. Hvorfor kranglet vi egentlig? Det gjør ikke noe, det er over nå.

Litt kjedelig å sitte her alene da? Hvem kan jeg ringe? Jeg går nedover telefonlisten. Nei... ikke hun... hun passer ikke nå. Hmm han kanskje? Nei. .. se der! Åh, at jeg ikke tenkte på henne! Hun er helt perfekt, hun er sikkert langt nede i ølen selv nå. Jeg ringer. Vi snakker. Det er lenge siden sist. Det er koselig. Akkurat som om det skulle ha vært i går. Vinen forsvinner ned i rakkettfart. Akkurat den farten jeg liker...

SVART

Angsten dundrer i kroppen. Hva skjedde i går. Jeg sjekker fort. Ja det stemmer, jeg er alene og jeg har mer igjen. Det sørget jeg heldigvis for. Jeg sørget for at barna er borte i noen døgn til også. Hvor lenge snakket jeg i telefonen i går? Ringte jeg noen andre? Husker ikke... orker ikke å sjekke telefonen. Jeg vil slappe av. Glemme. Jeg kan slappe av i dag, drikke roligere enn i går. Trappe ned til et normalt tempo? Jeg gidder ikke å ha angst nå, den kan jeg. Lett å ta bort.

Jeg ringte heldigvis ikke feil i går. Ingen farlige mennesker fikk greie på det. Kanskje jeg bare kan fortsette nå? Dette var jo ganske digg. Det gjør vondt, men jeg er bare en slurk unna løsningen. Ikke en slurk en gang egentlig, bare en heving, et tak i kartongen for å heve den mot handling, det er alt jeg trenger..

Det er ikke sikkert at noen kommer til å merke det heller? Hvis jeg bare fortsetter litt sakte? I kveld er det Lindmo på TV, det blir koselig. Jeg må skaffe litt ost og kjeks. Det er ikke noe galt i det, herregud! Det skulle bare mangle. Akkurat som om jeg ikke skal få lov til å kose meg litt jeg også!?

Når barna kommer hjem i morgen, så kan jeg bare vente til de har lagt seg. Akkurat som jeg gjorde før. Jeg vet hvordan jeg skal passe på. Barnevernet ja.. nei, det går egentlig bra. De stoler på meg nå, og det kommer jo ingen og besøker meg uten videre for tiden heller?

Jeg kan slutte igjen litt senere

Lindmo dukker opp på tv-skjermen. Jeg glemte å kjøpe ost og kjeks.. det gjør ikke noe.. dette er koselig...

SVART

 

 

 

 

Sånn funker vi og dette var et lite forsøk på å utfylle det jeg svarte på tidligere i dag HER.

Andre beskrivelser om hvordan vi fungerer, her: Herregud! Hvorfor Lukter det Hasj Over Alt?

 

 

Boken om de juicy, harde, morsomme, vonde og ærlige detaljene i mitt lange rusliv kan du lese her:

 

blank book isolated. bookcover with clipping path - insert your own design. 3D render; Shutterstock ID 233231413; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

 

Hun drakk seg ihjel, hvorfor det?

Jeg kan fint sette meg inn i hvorfor noen (eller mange egentlig) drikker seg ihjel. Jeg kan føle det på meg, og jeg kan fint klare det selv. Men kan jeg sette ord på det? Det vet jeg ikke.

Drivkraften er enorm. Hvis jeg ikke har en god nok grunn  og et godt nok mål, drikker jeg meg ihjel. Min grunn kan virke liten, men det er mer enn nok for meg. Jeg har skrevet om det før og det er sikkert frustrerende å lese det, fordi det virker så lite: HER

Jeg kjenner en som driver på med det, drikke seg selv rett i graven, dere vet - KIM.

Kim begynner å dra på årene. Kim har voksne barn som aldri har blitt truet med barnevernet. Selv om barnas sjeler er fullstendig knust, ser ikke Kim det. Kim har en jobb som ikke kan mistes - statlig ansatt. Kim er alene nå og har egentlig ingen annen trussel hengene over seg enn sitt eget liv, Kim ser ikke det heller. "Dessverre" er organene intakte, dessverre fordi jeg noen ganger tenker at en sviktende lever hadde skremt Kim nok. Det er liksom Kim og Ozzy Ousbourne tenker jeg ofte. Medisinske mirakler.

Jeg hadde ikke sluttet selv uten at jeg hadde hatt en personlig grunn som var stor nok. Jeg er egentlig som Kim selv. Hvorfor skulle jeg det? Ingen av oss kan se for oss et liv uten rus. Og vi skjønner ikke at det kan ha noe for seg før vi har prøvd ordentlig. Ser du den? Vi vil ikke prøve og kan ikke se det før vi har prøvd. Hvis jeg hadde vært Kim - som ikke har noen overhengende trusler over seg, så hadde ikke jeg heller sluttet - og truslene, de må komme fra en selv, gå til en selv å gå rett inn i hjerterota.

I dag blir det Retretten på meg igjen - der lærer jeg hele tiden mer om hvorfor jeg ikke burde dø for tidlig. Hvis du vil være med og ikke tør å gå alene, så tar jeg båten fra Nesodden kl 08.40. Hvis du ikke vil vise deg for meg, så kan du luske etter. Hvis du bor i Oslo, så går jeg fra Aker Brygge og opp bak Det Norske Teater  hvor Retretten ligger, mellom kl 09.30 og 10.00. Du kan ta følge med meg eller gå selv. Du kan sende meg en sms på 993 44 741, så venter jeg på deg. Du trenger ikke å gjøre det i dag, du kan gjøre det i morgen, eller i overimorgen eller en annen dag. Du trenger ikke å gjøre det i det hele tatt, men da... ?

I dag føler jeg meg stygg, feit og jævlig. Det er en annen sykdom jeg har og det hjelper ikke med fine ord fra andre mennesker. Men jeg har en grunn og et mål. Jeg skal ut av denne døra uansett!

Du er velkommen til å utvide dette innlegget med kommentarer <3

 

Dæven! Jeg kan drekka når jeg vil! Jeg er periodedranker. Takker!

Han kommer snart hjem igjen, han har ikke forsvunnet. Han må bare ha litt pause fra hverdagen - og oss. Neida, det går helt fint det, vi er vant til det. Han er bare periodedranker, så han kommer snart tilbake.

Periodedranker er et ord som hovedsakelig pårørende bruker og vi adopterer. Ordet er helt smashing for oss! Dere unnskylder oss, letter litt på deres egen skam og gir oss dettr fine ordet. Periodedranker jeg? Takk - da kan jeg gå på rocker'n i et par uker til. Jeg har ett ord for det, så da er det bare å dra på.

Helt perfekt. Nå kan jeg jo bruke ordet for alt det er verdt! Jeg er noe, så jeg kan drikke i mange dager på rad, fordi jeg er så heldig at jeg har fått en grunn! Slapp av a, ta en øl til. Joda, det går fint med meg, men jeg har jobbet i ett kjør i det siste så jeg vil bare ha litt fri. Familien min? De får bare godta det eller kaste meg ut, og det vet de, så den er i boks - ja, de kaster meg jo ikke ut for alltid da vettø. Skal du ha en øl til eller? Jeg spanderer.

 

Du som røyker kan egentlig sette deg inn i det eksempelet jeg kan komme på (andre også, bare bruk lasten deres, vi har en alle sammen)

En flytur til Florida? 11 timer uten røyk?

Det går fint hvis man går inn for det, og man vil jo til Florida hvis man først har planlagt en tur? Hva er det første du tenker på når du går av flyet da? Om du har mistet bagasjen? Det er vel strengt tatt ikke det. Det kommer som en god nummer to. Ventingen på bagasje og lang kø i passkontrollen setter i gang irritasjon og kort lunte. Pokker også, nå må jeg ha den siggen snart! Ikke nok med det, jeg må ha noe å drikke til, jeg har ikke røyket på snart 12 timer og da skal den iallefall være god!

Så endelig, ute av flyplassen med kaffe og røyk. Skuldrene senker seg og neste transport får bare vente..

Vi klarer å slutte i perioder. Alle klarer det, også han med rødspritflaska i grøften. Mange ganger, men vi tenker fremover. Akkurat som på flyet. Den drinken kommer snart tilbake, og da skal jeg pokker'n meg ta i litt, så flink som jeg har vært i det siste! Vi er ikke edru når vi har pauser, bare promillefrie. Periodedranker a dø! Det finnes ikke.

 

Jeg drakk ikke under graviditetene mine. Men jeg visste at de skulle gå over. Tja, jeg hadde ikke tatt med amming i den tidsregningen - en liten skuffelse der, og ganske tidlig over på morsmelkerstatning. Men det er en helt egen historie...

 

 

Hva er din lille ting?

God morgen:)

Klisjeen om de små tingene? Klisje = (i dagligtalen) et forslitt uttrykk. - De små tingene. Er ikke de små tingene viktige for alle mennesker?

Denne tidlige morgenen fylt av stillhet og meningsløs surfing på nettet er viktig for meg. Den gjør at dagen blir bra. For meg er det erfaringen av å være fyllesjuk hver morgen som gjør at jeg har det så bra nå. Det er deilig å være frisk.

De siste ukene har forresten ikke morgenen gått med til meningsløs surfing heller. Jeg sitter å tenker på hva jeg skal skrive til dere, fordi engasjementet deres og kommentarene deres inspirerer meg. Noen ganger føler jeg meg dum. "Herregud! Hva er det du driver med Julie? Du kan jo ikke skrive om rus hele tiden?" Men de fleste dagene går tastaturet av seg selv, fordi jeg tror det kanskje kan være viktig? 

Og nedbrytende tanker om oss selv? De vil vi ha bort alle sammen! Fjoooom > Bort! :-)

Jeg tror at de små tingene, hvis man er så heldig å finne de, burde tviholdes på. Gis plass til, og kreves. Må du det og det hele tiden? Ja, det må jeg!

Litt sånn?

Jeg har en liten daglig ting til:

Jeg tror alltid det beste om mennesker til det motsatte er bevist. Overraskende få ganger blir det bevist, de gangene får jeg et slag i trynet. og det slaget er det verdt i det store og det hele.

Jeg har morgenen min og dynen min som jeg tar med meg når jeg reiser. Det er alt jeg trenger for at dagen skal bli bra.

Hva har du?

Hmm, jeg har skrevet en om sjokolade for å forklare hvordan vi ælkiser fungerer, den er her: DRIFTER

 

                                                                                              

Hva skal vi gjøre? Hun vil ikke slutte!

Kjære dere, både kjente og ukjente!

Da jeg begynte denne bloggrunden for bare noen uker siden, tenkte jeg på det som en liten test for meg selv. Jeg liker å skrive, men hvis jeg skal bruke en plattform må jeg fokusere på noe? Hva kan jeg? Hva er interessant for både andre og meg? Jeg prøvde meg på rus (jeg synes det er spennende selv, hvis jeg får lov å bruke det ordet). Og det viser seg at dere også synes det, så jeg fortsetter. Jeg ser at dere deler og kommenterer og jeg er VELDIG glad for det! (Jeg sier ikke takknemlig, det har blitt et rus-ord jeg er lei av). Tusen takk for alt dere sier og gjør!

Dette er tross alt ikke bare spennende, så langt ifra. Jeg får mange spørsmål, de fleste av dem er grunnleggende. Det skulle bare mangel - rus er et problem uten fasit. Med fare for å gjenta meg selv på denne flaten, har jeg blitt spurt av noen av dere om å svare på spørsmål her inne, noe jeg selv synes er veldig inspirerende å givende. For å svare ordentlig, må jeg samtidig gå inn i meg selv. Holder det meg edru? JA - uten tvil.

Dere kan bare spørre meg om hva som helst. Det kan være om meg, om dere, om de rundt dere, om hva som helst. Det er nok av innbokser å gå til og dere kan gjerne bare komme med stikkord hvis dere vil det. Infoen min står her: OM

Jeg begynner med det de fleste brenner inne med, og dere kan lese om min egen opplevelse av å være pårørende her:

Kjære Kim, Kan Du Komme Tilbake 

 

Leserspørsmål:

Hun prøver, men får det ikke til. Jeg vet ikke om hun vil helt, fordi hun legger seg inn og går på antabus noen ganger, men det virker som om hun bare venter på neste gang hun kan drikke og hiver seg på? Hun har jo barn og er glad i familien sin? Hvordan kan vi hjelpe henne?

Først litt om henne, eller OSS - vi som er avhengige er helt like på dette område:

Først av alt: hun har det vondere enn du tror. Hun har mer angst enn det som er synlig, og hun skammer seg mer enn du kan se for deg. De gangene du påpeker noe hun har gjort, setter henne på plass eller sier fra på annen måte - har hun allerede gjort det selv, og det til gangs.

Det gjorde hun i det hun våknet. Hun våknet mye tidligere enn du tror. Det virker som om hun sover langt utover dagen noen ganger. Det hun egentlig gjør, er å kaste seg rundt i sengen i angstrier. Hun får pauser og det ser ut som om hun sover. I pausene ber hun til hva det måtte være om å få sove litt til for og få det bort. Få seg selv bort. Synke under jorden. Det går ikke. Hun faller ut og inn av lette søvner til hun må gi opp å møte dagen. Hun tar på seg en maske, beskylder verden rundt seg for smerten og venter på neste pause. Neste drink.

Jeg mener allikevel ikke at du skal holde kjeft. Det er klart du må si noe, dette går utover deg også.

Vi vil ikke helt. Ingen av oss vil helt. Sannsynligvis ikke du heller, men du kan drikke - vi kan ikke. Det er allikevel det vi ser etter for å la oss selv få lov til å fortsette. Vi ser oss rundt, ser på andre, og normaliserer oss selv. Vi blir alltid fullest, men det ser dere - vi innbiller oss at alle rundt oss i selskapet er på samme nivå, der og da (selv om vi innerst inne vet sannheten). Vi får angst dagen etter, men normaliserer det også - gjerne med en ny runde for å ta bort angsten. Oppå det hele, er det ikke sikkert at vi ser på det sånn selv. Vi reparerer ikke alltid i egne øyne.

Vi drikker jo igjen for å kose oss?! Fordi det er lørdag, julaften, 17 mai, tirsdag (herregud! Wenche Foss drakk da på tirsdager?!), fordi vi er slitne i dag, vi har jobbet så mye, det er sol, det er regn, vi er deppa - og ikke minst: GLADE! Jeg hadde ikke tenkt over det før Rita Nilsen sa det på Retretten - da ble det helt soleklart for meg. HAPPY er en av de største farene:

Tenk deg a? Hvis man er skikkelig glad for noe - hva som helst. Ja? Da må man jo toppe det da!? Man må kose seg å understreke kosen, nyte hverandre, det fine været, den gedigne festen, feiringen. Klart det! Skål!

Vi fungerer egentlig ganske likt som dere. Det er ett ord som skiller oss: avhengighet. Vi er 50 ganger dere når det kommer til å belønne oss selv. Og 50 ganger dere når det kommer til konsekvensene av belønningen. Vi har alt dere har: barn, jobb, penger, treningsstudio og vi holder fast ved at vi er normale selv - for å drikke, så lenge vi kan. Hva skal vi gjøre istedenfor? Ikke tenk alternativer nå - du kan gjøre noe istedenfor, men ikke vi, vi har ingen alternativer i hode og vi leter ikke heller. For å forstå oss og hjelpe deg selv, burde du prøve å akseptere at du ikke forstår oss. Det hjelper deg faktisk litt.

 

Jeg får også mange spørsmål om Antabus:

Det er mulig at noen ser på antabus som forebyggende. Som et verktøy til å stoppe alkoholinntak. Det er også alt det er. Det hjelper ikke i lengden, fordi det er hjernen som vil ha rus. Ikke kroppen (du kan lese om det i leksene mine). Driften og avhengigheten pågår uansett medikamenter. Hvis man ikke legger seg helt flat og innser at man er hjelpeløs mot avhengigheten, vil ikke antabus gjøre noe annet enn å gi deg hjerteklapp, for til slutt drikker vi på det også. Vi finner løsninger for å drikke rundt "medisinen". Du kan si det sånn, jeg og mange med meg anbefaler det ikke. Har du først begynt å jobbe med hjernen for og slippe - skifte ut harddisken så og si, så trenger du ikke medisin. Men til syvende og sist - det som får deg i mål, får deg i mål. Du må bare huske at rusavhengighet er ferskvare og et edruskap må holdes ved like for resten av livet. Det høres kanskje ikke sånn ut, men det kan faktisk bli gøy. Jeg har det iallefalll veldig gøy;) Hjernen er helsprø og det er morsomt å jobbe den, for en masse!

 

Hvordan kan dere som familie hjelpe?

Vi begynner med: DET KAN DERE IKKE

Så fortsetter vi med hvorfor:

Hvis jeg forteller deg at du kan det, så sender jeg deg i en avgrunn av håpløshet. Du er allerede preget.

Du følger allerede mønsteret til den rusavhengige. Du vet aldri hvor du har personen, selv når personen er "edru". Personen kan være i dårlig humør uten at du skjønner hvorfor, og du går rett til å unnskylde din eksistens, hva du nettopp sa og lusker unna med halen under bena. Personen har gjerne sagt noe til deg som både treffer og og stikker. Vi er kanskje justerte, men vi er kjempeflinke til å argumentere, sette på plass og gi oss selv vei. Du er en god nummer to - alltid!

Det er stor forskjell på promillefri og edru. Edru er noe du blir over lengre tid av å jobbe hardt og jevnt for og bli det - jobbe med deg selv. Promillefri er noe du er hvis du ikke har promille. Gjerne over tid også. Hjernen har den samme driften og personen venter egentlig bare på neste drink. Uansett om det er en dag, fire uker eller et år. Personen har den samme uberegnelige oppførselen (selvfølgelig i mindre forstand). Noen kaller det periodedranker og det er mistenkelig nok oftest de berørte som kommer med den unnskyldningen på veiene av personen: "ja, men han drikker jo bare i perioder og det er ikke så rart! Så mye som han har å tenke på hele tiden. Ja? Tenk deg alt han har gått igjennom a!". Jeg kan godt skrive mer om periodedrankeren hvis det er interesse for det.

Og der stønnet jeg for meg selv. Fordi det er slitsomt å fortelle dette. Jeg vil nemlig hjelpe deg som er pårørende. Det første jeg vil, er å si at noe hjelper, at det er noe du kan gjøre, men da lyver jeg.

Hvis vi allikevel skal nyansere litt... du kan fortsette å elske, du kan være i personens liv, du kan ha det vondt fordi det gjør vondt. Jeg vet at du ikke slutter å håpe for jeg gjør det selv. Men du får ikke lov av meg! Det knuses! Hvis personen slutter så er det fordi personen har fått det så vondt på egenhånd at det bare er en utvei.

Kunnskap hjelper, hvis du ikke har lest leksene mine fra Retretten så kan du gjøre det på neste linken og få et lite innblikk: HER

 

Du kommer ikke i veien for meg og drinken min, du bare peser, gå vekk!

 

Hvis du stenger meg inne setter jeg fyr på gardinene for å brenne ned huset

                                                                                                            - Rita Nilsen

Hva jeg anbefaler:

Retretten

Trasoppklinnikken

AA

NA

Meg eller andre med egenerfaring

For Pårørende

Al-Anon

Retretten

Kirkens bymisjon

LMS

Men du? Trenger du hjelp du da? Du som bare er berørt? Klart ikke det...

Det er jo ikke din skyld, er det vel? Nei det er det ikke. Du har jo ikke noe problem? Du er bare litt irritert? Litt deppa? Litt maktesløs? Selvbildet er på vei til Herr Erik? Men du trenger ingen å snakke med. Dette kan du hanskes med selv. Skammen du føler er ditt problem. Du oppsøker ingen av disse stedene. Det er for skamfullt.

Alt dette svarer du ja på, men du gjør ikke noe med det, selv om du innerst inne vet at ett hvert ja du svarer på disse spørsmålene er FEIL JA... joda det vet du.

Ser du hvor lik du er? Hvor likt du tenker? Ser du at du har de samme unnskyldningene og tankene som den rusavhengige selv?

 

I dag er det lørdag og det kommer sannsynligvis til å gå som det alltid går. ikke for det, vi holder oss ikke bare til helger, helger er bare enda en unnskyldning vi bruker, både for oss selv og andre. Vi bruker det vi kan for å få en pause fra oss selv og vi bruker det ikke alltid bevisst. Ta vare på deg selv, men ikke slutt og elsk.

 

Mine egne sinnsyke rushistorier og rusliv kan du lese om i denne boken under her. Der vil du fort se hvor umulig det er å stoppe oss. Nei, jeg blogger det ikke - jeg har jo jobbet livskiten av meg for å skrive dette fabelaktige verket;)