Da reiser vi faktisk snart... ett eller annet sted...

-At det går an å tenke så negativt Julie! Skjerp deg!

-Pøh! Jeg er dritpositiv!

-Nei det er du ikke, det er ikke positivt å tro at verden faller sammen fordi du skal reise litt!  

-Jammen det er jo så mye å ordne!

-Ordne hva da?

-Jeg må ordne alt mulig rart! Jeg må ordne.. ja også må jeg ordne.. Jeg husker ikke!!!

-Julie! Det du ikke får ordnet ordner seg. Du skjønner, nå om dagen har vi en genial oppfinnelse som heter internett og der er det ubegrensede muligheter for glemte ordninger.

- Saklig! Tenk om jeg kommer i fengsel a!

-For hva da? Jeg tror ikke de bruker ressurser på bortskjemte husmødre i bikini.

-Jeg vet vel ikke jeg vel? For å ta barna ut av det norske skolesystemet for eksempel?!  Tenk om jeg ikke klarer å lære dem noe? Det må da være fengsel for sånt?

-Slutt og tull!

-Ok..

Jeg sitter her foran den norske TV'n som plutselig føles veldig trygg og tenker på hva jeg egentlig har satt i gang. Jeg har vært stor i kjeften og den kjeften har visst folk rundt meg tatt alvorlig. Det viser seg at jeg har en kjæreste som er med på alt utenom Bingo. Han betrodde meg en gang i sin naivitet, sin forskrudde oppfattelse av at jeg var en ganske normal person, at han hadde en drøm om å seile over Atlanteren. Mer skulle ikke til før Leiv Eiriksson her self mente at luftslott var teit. Så dra da - vi kommer etter med fly vi - jeg og barna. Nå skjer det.

At han skulle ta meg så ettertrykkelig på ordet hadde ikke mine grandiose visjoner tatt med i betraktningen. At han faktisk drar i neste uke, for å seile over halve kloden er ikke mer troverdig enn at Mikke Mus faktisk eksisterer. Så det vil si at Mikke Mus faktisk eksisterer. 

Når vinterferien daler innover landet er vi borte alle mann, helt uten å ha vunnet en krone i lotto. Vi starter i Grenada (tror jeg):

 

 

Jeg tenker vi starter der fordi det ligger lengst sør på perleraden av Karibiske øyer. Ikke vet jeg hva vi skal der, men det blir sikkert strålende. Hvis det ser sånn ut så skal jeg nok klare å overleve saken.

 

 

Eller kanskje ikke:

 

 

Dette var hva Google hadde å by på da jeg søkte på bilder av Grenada. Jeg skal ikke finne ut av hva det er på nært hold...

Tja, der starter vi og jeg vet ikke hvor vi ender opp, jeg vet ikke en gang hvor lenge vi blir borte og jeg vet ikke... noen ting?

Kanskje vi ikke en gang starter der? Det spørs jo helt om det går fly dit eller ikke. Det har jeg ikke sjekket enda.

Vel, går det ikke fly dit så tar vi bare flyet til nærmeste sted. Kanskje vi begynner på en helt annen øy? Det får du uansett med deg senere, det blir en typisk "to be continued-sak". Til og med dama mi fra barnevernet ærklerte henrykt: Så fantastisk! Så vi drar.

Ja, det er nettopp hva vi gjør - vi drar og jeg vet ikke helt hvor, så du får bare være med.

To be continued...

Hjelp...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er et dårlig eksempel

Vi har som regel ingen grunn til å slutte. Ingen grunn som er god nok til at det går an. Derfor sitter jeg her å tenker på dere pårørende der ute som fremdeles håper i bøtter og spann. Dere som spør meg om ting som er farlig for dere å tenke. Jeg tenker at jeg egentlig er et dårlig eksempel på en rusavhengig, eller en alkoholiker om du vil. 

Når vi korker flaska lærer vi at vi ikke har lov til å sammenligne oss med andre . i det vi sammenligner kan vi jo drikke! Hvis vi ser rundt oss på alle dere som nipper til glasset og sammenligner oss med dere, så er det ingen tvil om at vi også kan kose oss. Hvis vi drar den litt lenger og sammenligner oss med deg på den siste festen du var full (for det skjer tross alt med dere også), så har vi da all grunn til å tro at vi også skal få lov til å feste! 

Hvis jeg sitter på Nesoddbåten og ser en person med bugnende polposer, så tenker jeg ikke: Han har kjøpt inn til det store selskapet han har en gang i året. Jeg tenker: Nemlig! Se der! Alle andre kjøper vin, da kan jeg også!

Vi utvikler oss av å sammenligne oss med andre helt fra vi er små barn - man skal sammenligne.

Man skal også ha håp i livet for å drive fremover

Disse to grunnleggende tingene skal bort fra ligningen i denne sammenhengen.

Jeg er ikke ett godt eksempel på en rusavhengig fordi jeg er edru. De fleste er ikke edru og de blir det heller ikke. De fleste har ingen grunn til å holde seg edru, I dine øyne har de kanskje det, men det er fordi du sammenligner. 

Jeg har gjort så godt jeg kan for å ta fra deg håpet, det kommer jeg til å fortsette med, men jeg har glemt å ta fra deg sammenligningsgrunnlaget. Det må bort.

Du får ikke lov til å sammenligne den det gjelder med naboen din, med venninna hennes, med meg eller med deg selv. Du får heller ikke lov til å håpe (ja, jeg måtte gjenta det, for vi håper uansett;).

Det du skal få lov til å gjøre er å akseptere at du aldri kommer til å forstå oss - det kan hjelpe deg litt.

Sannsynligheten for at vi drikker til vi stuper uten at du skjønner hvorfor er størst.

 

Ehhh... god morgen?

 

En god nummer to

Jeg har sagt det klart i fra til mannen min: "du vil aldri være noe mer enn en god nummer to, rusen vil alltid være først."

Rita Nilsen ruver foran tavlen, og når hun snakker så hører man - fordi man kjenner seg igjen i alt som blir sagt.

Men den der?! Nå får det være nok!!!

Mitt romantiske lille jeg skriker av protest innvendig! Kjæresten min blir aldri nummer to, hører du!? Vi har det jo kjempefint, jeg har faktisk aldri hatt det så bra jeg. Det er klart kjærligheten kommer først! En god nummer to a dø!

Ok, døra Julie! Jeg sier det til meg selv fordi jeg kjenner det - jeg kjenner idiotien i min egen protest. Innerst inne kjenner jeg at det er noe som ikke stemmer, at jeg muligens lyver for meg selv og at jeg er en romantisk drømmer. Jeg får i det minste møte opp i døra og se litt på meg selv. Er han en god nummer to? Nei! Jo?

Jeg har vært en rosa liten romantiker så lenge jeg kan huske. Drømt meg bort i slott, hvite hester, prinser, rockestjerner og Rob Lowe.

 

 

Seeee der a! Ahh! Rob Lowe i 1985! Livet var ikke verdt å leve uten ham! Det var bare så synd at han ikke skjønte det selv og holdt seg på lerretet! Ja? Jeg var jo der å ventet jeg, på Saga kino! Det er klart det var den eneste løsningen! Å skulke skolen for og tilbringe resten av livet på Saga Kino og gifte meg med the Silver Screen. Tårene rant mens Rob Lowe latet som han spilte saksofon på film. Jeg elsket selvfølgelig saksofonen også, ikke all musikken den ble brukt til, men saksofonen var fin - særlig i armene til Rob Lowe. Den burde helt klart ha vært meg. Det ser vel du også?

 

 

At det er jeg som egentlig er saxofonen mener jeg?

Forelskelse var uten tvil min første rus. Forelskelse i alt. Jeg jaktet på den følelsen og jeg husker at jakten var i full gang allerede da jeg var seks år, så den må ha vært der lenge før det. Den var en god nummer en helt til jeg forelsket meg i den tilstanden som gjorde at jeg turte nettopp det - å være forelsket, i alt. Den tilstanden ble funnet via Ringnes bryggerier. Fantastisk! En ny nummer en som sørget for at den gamle nummer en satt som ett skudd! Forelskelse, spenning, adrenalin, selvtillit, sommerfugler i magen = øl.

Det slår meg at veldig mange rusavhengige egentlig er drømmere. Drømmene er bare så alt for store og alt for utilgjengelige i det virkelige liv. Vi drømmer så vi tror det selv og gjør ingenting for å oppnå drømmene - det tar ølen seg av, og fallet blir desto større.

Så jeg får gå tilbake til døra: er alle andre en god nummer to i forhold til rusen for meg?

Hvis jeg går tilbake til alle mine tidligere forhold, så er svaret ett skingrende: JA!

Uansett følelser for personen så har festen kommet først. Så til de grader at det alltid har endt opp med brudd - som regel fra min side. Hvorfor det? Fordi at de har vært i veien for festen min. Det var ikke det jeg tenkte den gangen, men det var derfor.

Samlivsbrudd? 

For en herlig unnskyldning til å gå på byen i 14 dager! For en fantastisk åpning til å gå rett i kjeller'n og bli der så lenge så mulig. For det er sannheten uansett hvor mye kjærlighetssorg det var - samlivsbrudd var en ypperlig anledning til å feste enda mer. Gjerne mens folk rundt meg "skjønte det". Det er klart det! Det var jo synd på meg må vite, og jeg kan love deg en ting: det synes jeg selv også. Skål!

Så hva med nå da? Er de andre menneskene jeg har rundt meg fremdeles en god nummer to?

Nei - ikke så lenge jeg er edru, men det er alt!

I det jeg hever glasset sklir de unna og vi snakker ikke skliene på Frognerbadet her, vi snakker rutsjebane. De sklir unna uansett om jeg vil eller ikke. De glipper i takt med personligheten min, og den forsvinner fort. Den forsvinner ikke etter første slurk, den forsvinner litt før jeg egentlig hever glasset. Og sammen med personligheten min, forsvinner menneskene rundt meg. Ikke fordi de går sin vei, men fordi rusen er tilbake - som en god nummer en.

I det jeg hever glasset blir alt og alle en god nummer to. Det er brutalt, det har ikke noe med meg å gjøre, men det er sånn.

 

Kjære barn, kjære kjæreste, jeg er forelsket i dere og dere er nå en god nummer en. Det er bare opp til meg å holde dere på pallen. Derfor gjør jeg jobben min.

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

 

Slutt å tull!

Lille navlebeskuende, selvopptatte, patetiske krek! Nå kan du enten sitte hjemme i sofaen foran Glamour-sesong nr 44 og gråte en krokodilletåre eller to over at alle på TV er penere, mer vellykkede og veltrente enn deg. Du kan ringe morra di for rnte gang i fylla for å fortelle henne hvor lite hun forstår, skjelle ut partneren din for at han brukte penger på ny sveis istedenfor kartongen du bestilte inni hodet ditt i dag morges, eller bare bli i kjeller'n din.

Du vet den kjeller'n som er så suggererende og vond, den som feeder suget, feeder selvmedlidenheten og den altoppslukende ensomheten din. Den kjeller'n som egentlig er litt digg å være i fordi den er så mørk. Du kan bli sittende der i plysjtåka og drikke GT med 10% tonic og 90% gin så lenge du bare vil for min del. Det er ikke opp til meg - fylla di kan du drive med så lenge du bare vil og litt til  - eller...

....du kan tørke av deg snørra di, ta deg en dusj, dra på deg fillene, stålsette angsten din å møte meg for å legge sytinga di på hylla. Velg og vrak!

Nå skal jeg være så konkret det bare går an å få blitt:

Mandag 22 januar - det vil si nå på mandag skal jeg på kurs på Retretten. Ja tenk det - en gang til!

Det er klart jeg skal gå en gang til! Jeg har da for svingende ikke tenkt å begynne med profesjonell nedbøtting av statens edlere dråper igjen?! Så i og med at jeg skal unngå unødvendig svajing av kropp og sjel, må jeg holde edruskapet mitt ved like. Ja, du skjønner det - det er en jobb. Jeg må gjøre jobben helt på egenhånd og veldig grundig. Dette går ikke over av seg selv. Newsflash! 

Kurset starter kl 10.00 og varer til kl 12.00. Etter 12 er det gratis lunsj og pjatt hvis man vil det. Det varer i fire dager til ende og hvis du kommer så får du det bedre enn før - jeg vet det, et umulig valg å ta.

Så her er dealen: jeg stiller meg opp foran hovedinngangen til Nationaltheateret kl 09.30 mandag 22 januar. Der blir jeg stående i ti minutter. Nei - ikke lenger enn det. Jeg kommer ikke for sent for din skyld - dessuten skal jeg rekke en røyk utenfor før det begynner, men det jeg gjør for din skyld er å ta deg med meg hvis du møter opp. Jeg vil ikke høre pjatt om kanskje/kanskje ikke på innbokser eller telefoner før den morgenen. Derimot leser jeg gjerne en melding eller femten litt før og etter at jeg har stilt meg opp for å vente på deg, meldingen skal lyde noe sånt som: "Hei Julie, jeg er på vei til deg nå, og vil gjerne være med på Retretten". Tel nr er 993 44 741. 

Har du det klart for deg nå?

Ikke det nei, da tar vi alternativ nr 2:

Mandag 29 januar drar jeg til det andre stedet man snakker med hverandre. Den dagen er det på Fagerborg kl 19.00 og varer i en time. Jeg setter meg like godt på Valka - altså Valkyrien, den brune øl-bula på Majorstua og venter på deg der. Du rister av deg fliret, motstanden, angsten og alle andre patetiske argumenter, skjønner at du må rydde bak pannebrasken for å få det bedre, og møter opp på Valka. Jeg sitter der til 18.30 og så bærer det dit hvor vi faktisk hører hjemme - ja, det er bare å krype!

Hmmm.. funka det?

 

                                                                                                                                                -annonselenke-

 

Ikke det nei. Da er det bare å kjøpe sex-leketøy fra Kondomeriet via lenken under her, sprette en Cava og kose deg med deg selv - angsten din blir jo ikke mindre uansett. Du kan vurdere å overraske partneren din med litt positivitet også? Du skjønner, han er lei av Cava'n. Det går ikke nei? Så kom og møt meg da - SLUTT Å TULL!

 

 

Hei! Jeg har egentlig ikke et problem

Hei

Jeg klarer meg egentlig ganske fint og er ikke helt sikker på om jeg har et alkoholproblem. Det er jo hyggelig med ett glass i godt lag og det er jo umulig å slutte helt, derfor hadde det vært fint å kunne moderere det litt. Har du noen råd om hvordan jeg kan lære meg å drikke mindre? Vanligvis går det veldig bra, jeg har det hyggelig og liker vinen min, men jeg liker ikke helt at jeg får blackout? 

Jeg begynte å drikke da jeg var 13 år og har hatt ganske mye problemer med angst, men det går riktig vei hele tiden. De fleste jeg kjenner begynte også på den tiden og klarer seg fint. Det burde vel jeg også?

Derfor er det en ting jeg ikke skjønner: etter et par øl begynner jeg å drikke ganske fort uten å kunne stoppe? De gangene det er fri tilgang på alkohol går det helt over styr. Jeg har hatt blackout utallige ganger og havnet i situasjoner jeg ikke kan stå for og gjort ting jeg egentlig ikke skjønner at jeg kan ha gjort fordi det ikke har noe med meg å gjøre. Som fyllearresten? Eller da jeg våknet nedslått på et sykehus i Danmark uten å vite at jeg hadde reist en gang? Jeg har våknet så mange steder uten å huske hvordan jeg kom meg dit. Det må det bli en slutt på og derfor vil jeg drikke mindre. Det er jo helt tydelig at andre klarer det?

Foreldrene mine er narkomane og mormoren min er alkoholiker. Har det noe å si? Genene mine bekymrer meg litt også fordi jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Det er akkurat som om problemet er mer psykisk enn fysisk? Det er nok ikke sikkert at jeg har et direkte alkoholproblem, men jeg isolerer meg for å drikke og husker ingenting dagen etter. Jeg tror ikke jeg er alkoholiker, jeg har gjort unna medisinstudier og klarer jobben min fint. 

Allikevel drikker jeg alkohol som andre drikker vann og det er vanskelig å f.eks være i selskaper - der drikker folk så sakte og jeg får problemer med å få i meg nok uten at det ser mistenkelig ut. Jeg kan fint bare drikke ett par øl og en Jeger for det altså! Bare ikke på fest - da blir det vanskelig. De gangene jeg går ut på byen blir jeg grenseløs uansett hva jeg har bestemt meg for i forkant, men det skjer jo heldigvis ikke hver dag så derfor tenker jeg at jeg bare har et litt anstrengt forhold til alkohol?

Så jeg er nok ikke avhengig, jeg drikker aldri alene eller savner det på noen måte. Jeg har heller aldri alkohol hjemme og det er vel fordi jeg egentlig ikke trenger det? Problemet oppstår bare når jeg er sammen med andre som forrige helg da jeg fikk blackout på en fest jeg var bedt til. Det som var litt dumt med den festen, var at det var med den nye jobben min, og nå vet jeg ikke hva sjefen min eller mine nye kollegaer synes om meg, fordi jeg ikke tør å spørre dem om hva som skjedde den kvelden. Akkurat "avhengig" tror jeg ikke at jeg er, men kanskje jeg har et problematisk forhold til alkohol?

 

Ja du - dette brevet er helt typisk, det er selvfølgelig ikke originalt, men satt sammen av mange henvendelser og blandet litt med mitt gamle jeg - jeg utleverer ingen. Jeg har enda ikke møtt en aktiv alkoholiker som ikke sier noe av dette - det er universelt.  

 

 

Så hvordan har du det egentlig da Julie? Isolert?

Innboksen lyser fra en venninne jeg virkelig burde møte snart. Ikke fordi jeg må, men fordi hun er en venninne og fordi jeg er et asosialt murmeldyr av verste sort. Jeg klarer nesten ikke å møte folk hvis jeg ikke har noe konkret på agendaen. Hvis vi ikke skal noe som får noe annet til å skje. Sette meg ned å la livet fare avgårde over en kopp kaffe på Cafe? Gå på besøk? Jeg klarer det ikke?

Og jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke om det er fordi jeg alltid har hatt vinen med meg i sosiale sammenhenger, eller om det er fordi jeg bare er sånn? Jeg kan jo ikke vite det? Jeg har hatt alkohol i hånden siden 1983 og jeg har hatt kaffe i hånden siden 2013, det er ikke mye av et liv uten vin egentlig.

Isolerer jeg meg?

Det sies at isolasjon er en stor fare i begynnelsen av et edruskap. En stor fare fordi man blir ensom, begynner å kjede seg og finner tilbake til den berømte løsningen. Isolasjon er vel også farlig fordi det er isolerende?

Problemet er at jeg ikke føler meg isolert? Problemet er at jeg føler ubehag ved å sitte i vanlige klær på pinnestoler ute på Kafe eller hjemme hos andre. Når jeg tenker meg om så har det vel mer med spisevegring enn med alkoholisme å gjøre? Før kunne jeg drikke bort alle følelser av selvforakt og fett som skled over bukselinningen og fortsatte nedover stolen mens jeg fjaset over det ene innholdsløse temaet etter det andre. Jeg tror det har med det å gjøre, men jeg vet ikke egentlig det heller. Den sykdommen har jeg hatt siden 1985, så jeg har ikke opplevd så mange andre følelser der heller. Kanskje jeg bare er sånn? Jeg vet ikke.

Jeg vet at jeg skal følge en alkoholiker dit man snakker med hverandre i dag, og jeg vet at jeg vil gå dit i pysjamasen uten sminke så jeg kan gjemme meg i meg selv. Jeg vet også at det hjelper hvis jeg gjør det motsatte. Tar på meg klær jeg liker og sminker meg. Jeg skal gjøre det fordi det ytre faktisk hjelper litt når man har det sånn. Basta.

Så hvordan har jeg det da? 

Jeg har litt småangst og har hatt det i flere uker. Litt opp og ned.

Er det årstiden? Har jeg gått i hi? Jeg har småangst i form av en klump i brystet eller i magen, den flytter seg som det passer den. Jeg tror den kommer fordi jeg ikke får gjort ting jeg burde gjøre i løpet av en dag? Akkurat nå vet jeg ikke om jeg burde gjøre de heller? Om det er så farlig at jeg ikke gjør de i morgen i stedenfor?

Det jeg vet er at det kjennes ut som fylleangst og det gjør meg litt apatisk. Jeg vet også at det vil føles helt idiotisk når det er over? Litt sånn: hvorfor gjorde jeg det ikke bare? Dette er jo ikke noe vanskelig i det hele tatt? Jeg har det jo bra jeg!?

Jeg vet ikke om det er vanlig heller? Jeg vet ikke om alle har det sånn og jeg vet ikke om jeg hadde hatt det sånn hvis jeg ikke hadde vært rusavhengig? Jeg vet ikke noe av dette fordi jeg egentlig bare er fire år gammel.

Jeg vet dog at det sannsynligvis ikke er noen stor krise. Jeg vet at det går over og når jeg tenker meg om så vet jeg vel at det har litt med årstiden å gjøre? Har det ikke? Jeg drakk bare bort denne årstiden før og trodde jeg var i min dramatiske kjeller fordi jeg hadde det så grusomt? Det hadde jeg jo ikke! Det er nok bare årstiden...

Jeg vet ikke

Jeg vet at jeg må ta nye bilder til denne bloggen fordi blogger trenger bilder. Men det blir ikke i dag, for i dag kommer ikke Julie til å ta bilde av seg selv.

Det er vel ca sånn jeg har det, og du da?

 

 

Men du! Heldigvis ble dagen morsommere av at Kondomeriet vil ha meg til å annonsere for dem. Da kan du drillen? Du kjøper sexleketøyet ditt hos meg! Kjøper du det utenfor denne bloggen blir det bank! Kjøper du det ikke i det hele tatt, må vi ta en alvorlig prat! Skjønner? Et typisk Catch 22;)

Se det... der satte humøret fart;)

                                                                                                                 -annonselenke-

 

Til pårørende og rusavhengige

- Jeg leste noe om at du ville holde kurs for pårørende og jeg fikk noen ideer, har du tid til å ta en prat?

- Ja, selvfølgelig har jeg det, når passer det deg?

- Nå?

Vips kimet telefonen og damen i den andre enden av røret hadde ikke tenkt å ligge på latsiden. Jeg fortalte at det første problemet jeg så, var å få tak i billige lokaler.

- Pøh! Det er ikke noe problem, det fikser vi - når kan du?

- Jo jeg kan alt for mye før vinterferien, vi kan like godt hive oss på det med en gang? 

- skal vi si onsdag 24 januar da?

- Ja, da sier vi det.

Den driftige damen er ingen hvem som helst, hun driver fremover som et rivjern, hun driver med all den motstanden hun har i sitt eget liv og du har sannsynligvis hørt henne snakke om det både her og der. Mer om det skal jeg si senere, for dette er bare en liten teaser.

Jeg har nemlig lært meg en ting: sier man noe veldig høyt så må det gjøres! Ta f.eks bare mitt eget edruskap? Det hadde tatt seg vakkert ut om jeg hadde ramla på fylla i sentrum nå.

Derfor blir det som mange av dere har ønsket: kurs for pårørende, sannsynligvis 24 januar i Oslo. Vi skal lage et FB-arrangement så det blir tydeligere.

Så hvordan skal det foregå? 

Det skal foregå ekstremt interaktivt og jeg kan love deg at jeg får deg til å spørre. Tør du ikke å snakke høyt i forsamlinger så bruker vi telefonen. Jeg har den med meg på scenen, podiet, gulvet eller hva det nå blir, og leser sms'er som kommer fortløpende. Det finnes nok av muligheter og kommunikasjonsformer. Jeg er til for å avbrytes;) 

Vi deler det nok opp i to deler. Den første delen er til for å grave i meg så du får et klart bilde av hvordan jeg og andre rusavhengige fungerer. Det må til for å gå til den viktigste delen: hvordan skal du leve som pårørende? Hvordan skal du klare å ta vare på deg selv? Og hvordan går man videre?

Blir det behov for en tredje del - en samtaledel, gjør vi det også.

Jeg tenker at dette kurset, forumet, interaktive foredraget (kall det hva du vil) ikke bare må være for folk som innser at de er berørt. Vi har god bruk for en og annen rusavhengig i salen også. Rusavhengighet gjelder både de som er det og de rundt. Derfor er det mer enn nok plass til helheten. Tviler du på hva du er, om du er, hvor du er, så gjelder dette så definitivt deg. 

Om en fagperson eller fem detter innom er det mer enn velkomment. Det har seg nemlig slik at de fleste mennesker er berørt på en eller annen måte og de fleste mennesker har noe å bidra med.

Da sier vi det sånn da? Jeg kommer tilbake med eksakt sted, dato og klokkeslett.

 

Virker Antabus?

 

Hvis du tvinger i meg Antabus, får jeg en del valg å ta.

Jeg kan lagre den i munnen en stund for å spytte den ut senere. Det vil si hvis du ikke har funnet ut at Antabus er en brus-tablett. Hvis du har funnet ut av det, og gir meg glasset på vei ut av døra til jobb (for jobb har vi vel blitt enige om at mange alkoholikere har nå?), så har jeg 15 lange minutter på meg til å finne et uforstyrret sted jeg kan stikke fingeren i halsen - det stedet finner jeg.

Hvis jeg har fått den inn i systemet? Hva gjør jeg da? Tja.. da får jeg vel bare vente i tre dager, det går det også. Jeg klarer det. Til slutt klarer jeg å la temaet svinne hen i glemselen, eller bare til det stedet der du ikke lenger orker å kjempe, orker konflikten, orker forsvaret mitt, kveruleringen og grunnene jeg gir deg for og ikke ta mer. Du er parkert.

Det har jeg klart med de fleste tingene jeg ikke har villet i livet, det er ikke så vanskelig med litt tålmodighet. Antabus gjør meg uvel av alkoholinntak, det gjør meg ikke villig til å slutte.

Du påstår at det var jeg selv ville begynne med Antabus? Javel. Det gjorde jeg for å slippe maset ditt, men det kommer jeg aldri til å innrømme  for deg - ikke for meg selv heller.

Du gjør meg ikke villig til å slutte, så hvordan kan pillen din få det til?

 

Hvis jeg har valgt det selv for å slippe smerten? Da har jeg vært naiv, men håpefull. Det er et skritt på veien, bare på feil sti. Avhengighet er dessverre ikke så enkelt at det kan løses med en pille. Det sitter i hjernen og hjernen må restartes. Harddisken må byttes ut og det klarer jeg ikke uten en nerd ved min side. Jeg kan nemlig ingenting om programvaren, og hittil har jeg bare infisert den med virus.

 

Hvis jeg har vært hos legen min å fått høre de vanlige setningene om at jeg burde ditt og datt på grunn av helsen min. De tingene som går som prosjektiler fra det ene øret til det andre med kræsjlanding på Saturn, etterfulgt av et velmenende råd om å ta i mot en resept på Antabus? Ja, da er det vel egentlig bare å ta i mot så jeg slipper mer mas fra den kanten?

Det skader da ikke å ha det stående i hyllene mine? Kanskje jeg kan hekle en dekorativ hylse til det nye pilleglasset mitt, så det blir fint oppå det hele? En til hver høytid! Nisse-Antabus, Kylling-Antabus og detnorskeflaggantabusen? Det blir fint - hvis jeg gidder å hekle da...

 

Hvis barnevernet har pålagt meg å knaske antabus, så får jeg vel bare gjøre det? Jeg får stålsette meg til å være på fylla et par ganger i uka istedenfor hver dag, det går det også. Jeg får bare se på det som en grei organpause - til overvåkningen er over.

 

Men det er klart, hvis jeg har valgt å ta antabus en stund selv - fordi jeg allerede er edru, men usikker? Fordi jeg ikke stoler helt på meg selv, men vil holde meg edru mer enn noe annet? Da skal jeg vurdere å bruke det som en mental krykke de gangene jeg føler for det. Da kan jeg til og med ta det en gang i blant for din skyld hvis du ber om det. Hvis jeg allerede er i gang med det endelige nok'et mitt og du skjelver av frykt for at neste runde er rett rundt hjørnet? Da kan jeg ta en, men sannsynligheten for at du eller jeg trenger det da er mye fjernere. 

 

 

Ikke skriv om meg!

Det er tusenvis av mennesker som vil ha litt hjelp. LITT hjelp. Hjelp til å slippe, men ikke alt. Bare slippe litt? Uten for mye om og men. Bare drikke littegranne? Kan ikke noen få meg til å slutte, jeg orker ikke å gjøre det selv!

Du må dessverre gjøre alt selv - hele jobben, jeg kan bare vise deg hvordan. Jeg er også en av de som ikke gjorde det.

For mange år siden sluttet jeg for andres skyld, uten å gjøre den store jobben det tar å bli edru og uten å ha ett eget mål, om noe som helst. Jeg skaffet meg en "partner" som drev med det samme, vi kaller ham bare Maler'n. Gikk det bra?

Skal vi se:

Julie, jeg har en sjans til å bli sammen med eksen min igjen, så da passer det ikke så godt at du overnatter her så mye.»

Maler'n meldte sin lykke over telefonen.
Jeg opparbeidet meg en liten sorgsituasjon der og da. Praktisk å ha når man vil være litt dramatisk.
Jeg hadde bil, ingen steder å være og fire måneders edruskap bak meg.
Litt mer sorgfølelse nå. Så; et bilde og en plan dannet seg i hodet.
Telefonsamtalen satte meg fri. Maler'n hadde fått sitt eget miljø på møtene.

«Thon Hotel ... værsågod.»
«Har dere ledig rom for i natt?»
Ja, det hadde de mente den hyggelige damen.

Bildet av vodkaflasken ble klarere.
Skal jeg gjøre dette?
Planen ble klarere.
Jeg må bare kjøre litt rundt omkring først.
Jeg kjørte opp på Grünerløkka forbi polet, og videre opp til Torshov. 

Jeg har fire måneders edruskap ...
Hvor skal jeg drikke før jeg kan sjekke inn?
Jeg orket ikke tanken på å gå inn på en bar. Planen var ikke akkurat å nippe til drinken.

Jeg kan jo bare kjøpe masse cola, helle ut litt og blande meg en stor plastikkdrink?

Fire måneders edruskap - en evighet, jeg burde vel ikke ødelegge det nå?
Hei! Jeg hadde da aldri planlagt å slutte! Jeg skulle jo bare følge Maler'n, og han klarer seg fint nå han!
Jeg kjørte forbi polet på Sandaker-senteret.
Fire måneder.
Jeg kjøpte cola på Storo-senteret og gikk forbi polet.
Holder ikke egentlig fire måneder? Organene mine er jo nesten for friske nå?

Jeg la på litt humor ...
Jeg kjørte tilbake til Grünerløkka og kjøpte vodkaen min. Spikersuppa?
Det var ganske kaldt ute ...
Jeg satte meg på en benk i Spikersuppa og tok en plastikkdrink.

Hotellrom.
Facebook.
Svart.

 

.........................................................

 

Min tur i huset med barna på Nesodden.
Nå var jeg endelig den alenemammaen jeg lenge hadde drømt om å bli.

Jeg kuttet ut vodkaen og holdt meg til rødvin. Nesten nykter.
Rødvin og eplekurv?
Vi hadde en bråte med epletrær i hagen, de fikk bare henge.
Rødvin og Facebook? Ja. Det fikk bli det. Jeg satt fast ute på landet og alene med 
barna.

Facebook fikk bli min sosiale omgang og fest.
Jeg hadde tross alt vinterhage. Vinterhagen fikk holde.

Det var da enda godt jeg kuttet ut vodkaen i det minste?
Var jeg ikke flink som holdt meg til rødvin, nå som jeg var alene med barna?
Da blir vel inntaket mer moderat vel?

Svart

 

Denne tekstbiten er fra boken min, jeg ble minnet på den i dag fordi jeg sitter å tenker på nettopp det: man klarer det ikke alene i lengden, man klarer det heller ikke sammen med andre hvis man ikke legger seg helt flat og stripper seg for alle fordommer. Med andre ord, man må ha det vondt nok. Hvis man har det vondt nok kan det hende at man holder kjeft for å høre på de som har klart det? Noe jeg ikke gjorde den gangen...

Etter den sprekken tok det fire år til før jeg kom i mål og det var ikke pene fire år.

Så nei, jeg skriver ikke om deg... eller deg... eller deg...

Vi er bare helt like når det kommer til dette og vi vil sjelden ha den hjelpen som hjelper. Så egentlig? Jo, jeg har ombestemt meg - jeg skriver om deg.

 

 

 

Brev til Rusen fra Berørt Mor

Til Rusen

Jeg vet at du betyr mye for min datter. Jeg vet at du er hennes største kjærlighet men også hennes største fiende. At hun elsker deg og hater deg. At du får henne til å føle seg fantastisk men også forferdelig. Jeg vet at du har reddet livet hennes men også at du dreper henne sakte. Jeg vet at du får henne til himmelen men også til helvete.

Men oss to da? DU og jeg rus, hva slags forhold har vi. Hva gjør du for meg? Hvilke følelser gir du meg?

Jeg vet iallefall dette; Du har tatt fra meg livet mitt. Gleden min. Håpet mitt. Du får meg til å føle et stort spekter av følelser, men ikke én av dem gir meg lykke, ikke èn av dem er god!

Sorg:

Over å se barnet mitt som jeg elsker miste seg selv litt etter litt.

Over å se at barnet mitt har det så utrolig vondt uten å kunne hjelpe.

Over å føle avmakt som mamma

Over å miste jenta mi til deg

Over å se verdens fineste, smarteste, mest fantastiske jente bli byttet ut med en jeg ikke kjenner

Over at jeg sier «slik er livet akkurat nå» og vite at jeg ikke kan velge

Fortvilelse:

Over å føle avmakt som mamma

Over å ikke ha kontroll over eget liv

Over å ha deg hengende over skulderen 24/7

Over å aldri puste helt ned i magen fordi det sitter en knyttneve av angst der

Over å være alene om frykten og fortvilelsen

Over å aldri tørre å tro på at «det går bra»

Over å ha en altoppslukende kraft som aldri lar meg senke skuldrene av frykt for neste telefon, melding eller dørklokke som kommer med dårlig nytt

Over å ikke kunne hjelpe resten av familien til å slippe de samme følelsene jeg sitter med

Sinne:

Over at DU har tatt fra meg barnet mitt

Over at jeg har lagt livet mitt til side for deg

Over at du manipulerer barnet mitt til å ta livet sitt sakte

Over at du har den makten du har

Over at jeg aldri aldri mer kommer til å tørre å tro du er borte

Over at sitte og se på ditt virke er det eneste jeg kan gjøre

Over at du lokker med gull og grønne skoger, lykke og opplevelser jeg aldri kan matche

Over at du er så lett tilgjengelig og at du er der i hvert «svake» øyeblikk

Over at du har tatt kontroll over mitt liv

Over at du kommer tilbake igjen og igjen, også når du ikke gjør det

Over at du skaper konflikter mellom meg og barnet mitt

Over at du lager misforståelser, sinne, trass og forsvar og at jeg derfor aldri tør å si hva jeg føler, mener og tenker. For at du tar fra meg tid og evne til å være god nok mamma for ikke bare den ene, men også den andre som jeg elsker

Over at du tar fra meg energien

Over at du gjør meg så helvetes sliten og lei meg

Over at du gjør meg isolert, ensom og asosial pga at du er altoppslukende tilstede hele tiden

Over at «slik er livet akkurat nå» er frykten og fortvilelsen du har plantet, og som har røtter dypere enn noe annet?.og du kommer alltid til å være der

Frykt:

For at det en dag blir for mye «deg og henne» og hun blir helt borte for meg

For at hun er alene der ute et sted

For at hun skal bli utsatt for overgrep, vold og drap mens du har henne under hælen

For at neste telefon, melding eller dørklokke varsler at hun er død pga deg

For at jeg én dag ikke inn når inn til jenta mi lenger

For at motivasjonen hennes om å bryte kjærlighetsforholdet til deg blir borte

For at framtidsønskene hennes blir borte

For at du skal klare å overta hele sinnet og hele kroppen hennes

For at jeg skal sitte igjen med et barn for lite

For at hun skal ta alle valg i livet basert på hva DU vil

For at hun skal sitte igjen uten muligheter for å slippe tak i deg, med utslettet sinn, egenverdi og håp

For at hun skal miste rettigheter, støtte og tilbud om hjelp

For at hun skal skylde penger, og leve i frykt pga det

For at min andre datter skal føle seg tilsidesatt og uviktig

Så for meg Rus er du ikke noe opptur, glede, lykke, energi, tilfredshet eller kjærlighet. For meg er du kun sykdom, hat og fortvilelse Min datter er syk. Jeg er syk. Familien er syk. DU har kommet inn i livet mitt for å bli, enten du er aktiv eller passiv.

Her er du. Der er du. Jeg ser deg. Jeg føler deg.

Jeg frykter deg. Jeg hater deg.

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.