Hallo Bergen:)

Jeg gleder meg ordentlig til å rulle over fjellet til dere - til mine gamle trakter og kanskje spesielt til DNS, min barndoms korridorer. Tenk om den snille vaffeldamen jobber i kantinen enda! Det hadde vært no;) I foredraget mitt finnes det ingen tabuer og jeg er veldig glad i avbrytelser, med dette temaet synes jeg spørsmålene er viktigere enn personen som står på scenen. Det finnes ingen gale spørsmål og jeg er ikke redd for å svare. Mitt formål med å holde disse foredragene er å vise, spesielt dere pårørende, hvor ustoppelige vi rusavhengige er og hvorfor dere må ta vare på dere selv. Så kjære publikummere, jeg håper når jeg kommer, at dere heller kan bli kalt deltagere.

Hvis du kommer og har et spørsmål du ikke vil stille høyt - send det til meg på juliewinge@gmail.com så baker jeg det inn. Jeg kommer også til å operere med sms der og da. Vi ses!

Jeg tok meg friheten til å si hei til dere i BT også, du kan lese den HER

 

       

 

 

 

Bortevekk?

Hvis det for eksempel blir produsert en ny melk som heter Jens, og den ikke står i butikkhyllene på Kiwi eller blir reklamert for på annen måte, da snakker vi rett og slett søplekassa. Stakkars melken Jens - eller stakkars boken min FYLLIK. Den er tross alt ikke full selv, bare usynlig, som utallige andre bøker. Et siste stunt med egenreklame (skjult link;) må til før jeg trekker inn årene. Dette er jeg ikke god på, jeg har ikke det som kalles spisse albuer og vet du hva, det stopper ganske mange ting og har gjort det hele livet. På tide å spisse! Et eventuelt nakenstunt på Karl Johan er under vurdering, jeg venter bare på været.

Så her får du EGENREKLAME:

I boken bretter jeg ut livet mitt som alkoholiker, mest for å vise pårørende hvor ustoppelige vi er. En og annen drikkende fyllik vil nok føle seg påtagelig truffet - det er gjenkjennelses effekten som til syvende og sist kanskje hjelper. Boken starter når jeg er seks år i Bergen og går frem til nå, så du - det er nok av smashy detaljer og godte seg med. Jeg mener, hva bedre kan du finne på i påsken? Du kan ikke kjøpe den fordi den ikke er i butikken sier du? Joda søta (kjekken?), den er i alle nettbokhandler (se om du finner alle linkene i dette innlegget å få en is) og postmannen er det spunnet nok av myter om. Bare se her: Postmann

Omtaler fra ukjente mennesker som har henvendt seg til meg:

idag har jeg brukt første dag i vinterferien på å lese boken din, begynte kl 12 og satt pladask i sofaen til jeg hadde lest ut hele boken. Fantastisk godt skrevet, en utrolig sterk historie, jeg lo og gråt om hverandre. En av de beste bøkene jeg har lest. Tusen takk for at du deler din historie og så vanvittig bra skrevet da.

Kjære Julie! For en bok du har skrevet og tusen takk for det. Jeg klarte ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig for dette var en ordentlig pageturner. Tusen takk for at du tok meg med inn i livet ditt så jeg fikk se bedre hvordan dere rusmisbrukere fungerer, jeg har det i nærheten selv og boken din lettet det vonde litt for meg. Jeg lo og gråt om hverandre og den var virkelig spennende å lese samtidig. Tusen takk. Håper ikke du opplever dette som masete. Skriv mer!

Tusen takk for en godt skrevet bok I og med jeg har møtt deg 2 ganger så var det nesten som å høre deg snakke underveis mens jeg leste. Utrolig sterk bok. Takk for at du har delt det du har delt om livet ditt.

Hei. Nå er jeg snart ferdig med å lese boken din. Digger den rått.​

Hei. Jeg har akkurat lest boka di, som jeg fikk i gave i går, og i det jeg la den ifra meg, ferdiglest for en halvtime siden, fikk jeg så veldig lyst til å gi deg kudos, både for språk og innhold. Som tørst gammel lesehest,var den midt i blinken for meg. Ønsker deg en kjempegod jul. Boka di ligger under juletreet til ei god venninde, som og har godt av å lese den. Vi trenger å face virkeligheten.

 

Ja det var noen få av de fantastiske henvendelsene jeg har fått som jeg setter utrolig stor pris på. Tusen takk!

Har du lest og likt boka sier jeg ikke nei takk til deling av dette innlegget, kommentarer på FB, eller lignende. Dette blir siste gang jeg gjør det selv skal jeg si deg;) Det koster noen biter av selvfølelsen å drive egenreklame - selv om vi alle burde gjøre det. Over og ut;)

Klikk her for tekstbiter fra boka

... Og her er'n (jada, bildet er en...?):

 



 

 

Hæ? Selftape?!

Vi synes så synd på gamle mennesker som ikke er innlemmet i datamaskinens verden. De blir utsatt for både det ene med det andre. 
"Kan de vennligst sende oss en mail om saken". "Det er bare å gå inn på nettbanken" osv. Stakkars dem?

Stakkars meg! Jeg er nødt til å kapitulere, legge inn håndkle og rulle inn puppen. Jeg har visstnok levd i en busk i tretti år eller mer. Busken min har vært turnerende barneteater, jeg har gjemt meg fra min egen bransje, nede i flaska, inne på hotellrom, på kulturhusscener rundt i det ganske land og ikke nok med det - jeg har gjemt meg som Tussi! Snakk om typecast...

Jeg liker ikke å gå på audition (det er det vel ingen som gjør), men det sier seg selv at når man vil gjemme seg så kan man ikke gå på sånt no tull. Så jeg ble på veien i de samme tretti årene, happy forkledd som Tussi. Ja? Barna var fornøyde de.. Så jeg tenkte da, i mitt ikke så altfor stille sinn at NÅ Julie, nå må du komme deg ut, nå må du være bare deg og vise hva det er. Du er edru for pokker!

Så ja, jeg søkte på en jobb - en skummel audition og hva skjer!!! Moderne tider kommer deisende i hue på meg til stor forskrekkelse og gru. Jeg manner meg opp til å møte opp i et skummelt, svett dryppende lokale - som i gode gamle dager. Plutselig får jeg en mail: Kan du lage en selftape å sende den til oss på torsdag? Selftape?! Hva F? Self meg her og self meg der! Ikke nok med det: sende?!

Moderne tider. Jeg hadde en skravlerunde med min datter i bilen her om dagen og det viste seg at hun ikke var helt sikker på hva en fotomodell var for noe. Fotomodell? Er ikke det et helt vanlig ord a? Da slo det meg plutselig, folk selfer jo det også. Moderntimes selfer alt (til og med selfies. Sorry, den var så teit at den måtte med). Alt man trenger for å modellere nå er tross alt en blogg, eller bare insta(gram).

Så jeg får bare selfe den tapen. Jeg slipper jo tross alt det svette skumle lokalet. Jeg slipper og avlegge en dritkjip, dårlig, stiv audition. Kanskje det ikke er så dumt med self - i de fleste sammenhenger.

Hvis noen derimot kommer å spør meg om jeg har en showreel? Gi deg a! Vil du se Tussidrakta mi?

                                                 Forresten? Hva med Tigergutt: 

 

                                          

 

 

Dagens løfter

Trene

Overhode ikke slutte å røyke

Trene?

Vurdere muligheten for at det går an å innta frokost

Julie? Du har lovet deg selv at du skal trene i dag

Vurdere en form for prostitusjon som en mulig inntektskilde - prostitusjon er relativt

Julie, Nesoddens helsestudio er ikke en veldedig organisasjon du så generøst støtter

Eventuelt spise en og annen vegis-enhet, muligens...

Vi var egentlig på trene?

Skrive en hel haug med ekstremt intelligente ting - intelligent er også relativt (jeg har nettopp googlet stavemåten for intelligent)

Julie! Slutt å tull! Du skal trene!

 



 

 

Go'nok?

Go'nok meg her og Go'nok meg der! Herregud! Jeg ser det plastra over hele nettet! Hva er det? Det er sikkert no trendy greier som de kule får være med på... ...

Sånne som meg, for jeg er nemlig det - de tingene jeg vil være. Jeg er kul nok, sexy nok, snill nok og ikke minst Go'nok. Rent bortsett fra at jeg ikke tror på det selv.

Ikke på harde møkka. Jeg har aldri trodd på det og jeg kommer ikke til å gjøre det med det første - selv om jeg vil. Snakk om oppgave? Tenk å føle seg Go'nok a? Den sitter langt inne. Er ikke det rart? At mange av oss gidder å bruke opp så mye energi på og ikke føle oss gode nok? Vi løper til og med rundt å påstår at vi føler oss mer enn bra nok uten og egentlig mene det. 

Bare det å ta seg en dusj er det reineste helvete - for meg, det er min greie. Når jeg skal dusje er det store farer på ferde! Den første svarte og lumske trusselen:  jeg kan få øye på kroppen min! Måtte alle greske guder forbarme seg over meg og dekke meg i Ambrosia (og gull?). Vel, det skjer ikke, tilbake til djevelen - eller meg selv i dusjen om du vil. Ok, jeg vet hvor speilet er, det kan jeg unngå - fokuser på veggen! Da er det bare å få full kontroll på hvitøyet. Se i taket? Ja, fin løsning. Se i taket og til nød, for å hvile øynene - litt på skrå, oppover... sånn. Pokker! Jeg må barbere leggene! OBS! FARE! Mage kan observeres! For ikke å snakke om føles hvis jeg bøyer meg feil! Leggen skal rakes uansett, så her er det bare å konsentrere seg på et helt nytt nivå: tunellsyn. Smøring av kropp? Overraskende enkelt - med nok dandering av håndklær blir Spenolen spredt utover i all hast. "For spener og jur" sto det på Spenolflasken før. Neste stopp klær. Kjapp rekkefølge, fast rekkefølge, en rekkefølge med minst mulig følelser og eksponering, man må ikke utsette hvitøyet for trakassering. Sånn, ferdig. Nei... 

Sminke - speilet må møtes allikevel. Ok, resten er tildekket, jeg takler to minutter med maling. 

Herlig, da er det bare å gå ut i verden og late som om jeg ikke bryr meg om hva andre synes om meg - en utbredt og trendy oppgave.

Det å være Go'nok har mange fasetter, mange skjebner og uttrykk. For meg starter det med det ytre - tidlig om morgenen når jeg våkner og kjenner at lårene mine gnisser mot hverandre. Ja? Jeg så helt tydelig at Kim Basingers lår hadde store mellomrom i 9 1/2 weeks en gang på 80-tallet. Der starter det, så kryper sakte men sikkert innover og møter de andre smilende djevlene i hodet mitt. Jeg kaster bort livet på det jeg kaller et I-lands problem uten sidestykke. Som så mange andre. Jeg ønsker ikke denne idiotien på noen - dette vil jeg ikke føre videre til mine barn eller andre for den saks skyld - denne syke "sannheten" om at vi ikke duger. Vi finner hver vår sannhet - den som passer oss best, så lenge vi kan være 100% sikker på at den drar oss langt nok ned i søla. Sannheten er jo at mine barn heller ikke føler seg gode nok - det ligger i folkesjela.

Da jeg ble spurt om å være hovedambassadør for Go'nok, sammen med mange andre, var jeg ikke i tvil om å takke ja og dette var min første tanke om hvorfor på egne veiene.

Go'nok jobber ut fra ideen om å spre seg selv så mye i sosiale medier, at vi kanskje alle til slutt kan føle oss gode nok. En super ide. Og når du nå etterhvert ser Go'nok logoen rundt omkring så husk: du blir vant til logoen, ikke nøy deg med det, ta inn budskapet - for din egen skyld. Jeg skal iallefall prøve det.

Jeg er ikke med i Go'nok for å stille et krav om å være det, men med en stor drøm om å få det til.

 

Go'nok/Diameta

Link til Go'noks FB-side her

 

  


 

 

 

Ingen, INGEN vil egentlig slutte

Jo kanskje. Ikke egentlig. Eller... jo jeg burde vel kanskje trappe ned. Det går egentlig bra, det er ikke det som er problemet, det er...

Hva om jeg bare drikker øl? Det gjorde jeg i går og det gikk helt fint. Neida, det er ikke sånn, herregud jeg har da både jobb og hobbyer. Jeg klarer det bare ikke helt. Jeg tenkte kanskje jeg skulle flytte, det hjelper sikkert. Det hjalp ikke forrige gang jeg flyttet, men det hjelper helt sikkert nå - planen er å flytte til Dombås, det blir fint.

Så jeg trenger ikke hjelp, i fjor sluttet jeg helt på egenhånd - kjempelett (sa han uten å tenke videre over at han sitter der nå). Det gikk fint en gang for ti år siden også.

I går? Joa, men det er jo faen ikke rart at jeg drakk så mye, jeg hadde jo nettopp fått vite at broren min har kreft. Dessuten var pappa slem mot oss da vi var små. Jeg vil bare dø. Neida, ikke på grunn av fylleangsten jeg har nesten hver dag. Jeg vil dø fordi livet er så tungt og det er ingen som skjønner det, de ser det forresten ikke heller, jeg er flink sånn sett. Står opp tidlig hver dag og greier. Ja, også er jeg vara i FAU.  

Beklager, men det finnes ingen rusavhengige/alkoholikere som egentlig, EGENTLIG vil slutte. De fleste vil faktisk ha hjelp til å slippe og slutte, med alle de syke løsningene det medfører. Sorry, det hjelper ikke å flytte på fjellet, du kommer ikke til å sitte på en mosegrodd grønn stein med vind i håret og røsslyng i tinen. Du kommer til å finne den beste måten og hamstre på, jeg kan egentlig like godt fortelle deg hvor polet på Otta ligger og når det stenger med en gang. Jo, du finner frem i Nepal også.

Kjære pårørende, det gjelder mannen din også. Eller er han bare periodedranker? De finnes ikke. Dessuten er det sannsynligvis et unnskyldende stempel fra din side. I den edru perioden tenker han bare på en ting - og det er ikke sex for å si det sånn.

Jeg har fått nok. De fleste som har kjent på angsten, vil påstå det. Spesielt dagen etter en litt for heftig kveld (etterhvert ca annenhver dag?). Det skal dessverre alt for mange nok'er til før nok sitter. Hvis den i det hele tatt gjør det, nok sitter ikke for alle og det siste vi vil er å ta i mot hjelp. Vel, det går ikke uten hjelp. Ingen klarer dette alene. Ja, bortsett fra deg da, du skal klare det alene. Ja, jeg vet det - du var kjempeflink i fjor.

 





 

 

Tusen takk alle sammen og god jul!

God Jul alle sammen og hjertelig takk for all støtten i året som har gått <3 Virkelig! Det er faktisk ikke jeg som har bidratt til å minske tabuet rundt rusavhengighet, men deres reaksjoner på det jeg har gjort. Det er dere som har vist meg at åpenhet fungerer som varm kniv i smør - uten tvil.

Skam eller åpenhet?

Ta for eksempel mine egne barn. Det er lett å tenke at de kanskje kan ha tatt dette litt tungt. Kanskje det har vært litt flaut? Kanskje de har blitt uglesett av andre barn? Kanskje de har fått 'feil' og for mye medfølelse av andre voksene?

Da min datter Maria bestemte at jeg skulle gjøre dette, kom det ett drag av lettelse over hele jenta. Ingen av oss har fått annet enn positive reaksjoner fra alle kanter. Voksene mennesker har oppført seg helt normalt og hverdagslig rundt barna - ja, rent bortsett fra at de har fått høre: "Gud så tøffe dere er!", "Så flott at dere er så åpne" osv. 

De har ALDRI fått høre: "Gud for et grusomt liv dere har hatt stakkars stakkars barn, så fint at det går bedre nå!"

Er ikke det fantastisk? jeg synes det er helt utrolig og det er deres skyld at dette har blitt så fint!

På skolen har jeg blitt 'badass mama' på en veldig fin måte. Barn tør å spørre meg om det meste og er som regel opptatt av det daglige - og i det daglige er jeg tilfeldigvis en fyllik med en eksotisk bok de aldri har sett full. Hva er det? Det viser seg å være spennende - på en riktig måte jeg ikke klarer å sette ord på. 

Jeg må nesten gjenta det: TUSEN TAKK!

Alt som har skjedd rundt meg i år kom veldig brått på og jeg er ikke i tvil: det er deres reaksjoner som har gjort at jeg har turt å fortsette, fordi dere har vist meg at temaet ikke er farlig. Det finnes ikke lenger skam og angst i mitt liv og det er ikke nødvendig i andres heller, dette er deres fortjeneste! Rusavhengighet er en sykdom, ikke en selvvalgt hobby.

Denne sykdommen går utover de fleste av oss og dere uskyldige pårørende suges rett inn i orkanen. Hvis vi tenker på statistikker og tall burde ikke temaet være skambelagt i det hele tatt, det er faktisk mer trendy enn Addidas og Pokemón til sammen. Jeg har hørt og lest tall i det siste: 60 000 og 70 000 rusavhengige har jeg lest. Bullshit! Tenk dere hvor mange barn og voksne som bokstavelig talt drukner i så misvisende tall! Tall og statistikker har ingenting med virkeligheten å gjøre. Så igjen: Tusen hjertelig takk for all støtten og GOD JUL fra oss i det Wingeske hjem <3

Kjære pårørende, hvis du serverer alkohol til jul, gjør nå endelig det, men ikke forvent at 'jeg' skal klare å holde meg unna, forvent heller ikke at 'jeg' ikke kan manipulere deg til å være helt enig i en enkel ting: "I kveld koser vi oss og slapper av alle sammen dere!"  Og hvis 'jeg' ikke klarer å lure deg, husk - 'jeg' kan bruke kaffekoppen min til mye rart på Julaften hvis sausen er tilgjengelig. Har du ikke hørt om rødvin i kaffen?

Det har jeg. 

Barnas Jul

Øynene spretter opp i panikk, jeg hører Disney Channel i stua. Jeg kan nesten puste - barna er i gang for egen maskin. Jeg er under dyna.

Det fyker en iskald jernpil gjennom kroppen. Angst.

Byggmester Booob! Kan det fikses? Byggmester Booob! Klart det kan!

Kroppen kaster seg ukontrollert fra side til side. Gud velsigne Disney Channel. Dyna hjelper ikke. Hva var det som skjedde i går? Den velkjente angsten sier sitt, men ikke hva. Jeg husker ikke. Masse mennesker...

Resten kan du lese HER. Innlegget som følger har jeg skrevet for Actis

 



 

 



 

Hælvetes festdager

Nå som det snart er Jul kommer tankene på barn og rus. Den teksten har jeg skrevet for rusfeltet som kommer 18 desember, derfor legger jeg heller ut en som allikevel har med familiefestiviteter å gjøre. Teksten er fra boken. Måtte gudene forbarme seg:

 

Å drikke på feil sted til feil tid

Jeg vet ikke om du har hørt dette før?
Setningen er faktisk et begrep for de fleste edru alkoholikere.
Jeg lærte den første gang på Trasoppklinikken og den trenger vel ingen videre forkla
ring.
De fleste alkoholikere har gjort det - i større eller mindre grad.
Noen ganger gjør man én ting til - man skyver det langt, langt under teppet og later 
som om det aldri skjedde.

 

Bryllup? Alle fester da i bryllup?

Den store dagen opprant for broren min, han skulle gifte seg med sin Nina, og vi - Terje og jeg, hadde stått for utstyret. Store telt, bord, servise og alt som skulle til for å stelle i stand en stor fest - en av de tingene vi virkelig kunne. Terje og jeg fungerte optimalt hvis noe skulle arrangeres, vi kunne skaffe alt og vi fikk det opp i tide - kanskje i siste sekund, men alltid i tide. Vi hadde jo mange års erfaring med gaffateip.

Etter selve vielsen sto jeg på terrassen utenfor annekset med Mathias i barnevognen og så utover alle de feststemte menneskene som var vel plassert under kunstverket vårt. Været var perfekt, brudeparet lykkelig og den lille kjernefamilien vår sto på sidelinjen og nøt synet av suksess. Vi hadde barn å dysse i søvn.
Kunne ikke Mathias sovne snart da?
Jeg hadde holdt på hele dagen og fortjente virkelig en pust i bakken. Terje kom ut på 
terrassen mens jeg sto der og slengte barnevognen frem og tilbake.
«Julie. Jeg legger Maria nå, når Mathias har sovnet kan du jo bare gå bort til de andre 
hvis du vil. Jeg er trøtt, så jeg blir her med barna».
«Herlig! En hel kveld uten tanker på ansvar a gitt!» spøkte jeg til Terje og lo.
Den store familiefesten var godt i gang da jeg endelig kom meg bort dit. Ninas fa
milie kjente jeg ikke så godt, men mine egne var det alltid fint å treffe. Vi møttes jo så sjelden!

Nikolai og Nina satt ved bordenden og holdt sine taler for hverandre mens de skålte i vann. De hadde rett og slett bestemt seg for å slutte å drikke alkohol. Litt ut av det blå til og med? Jeg skjønte meg ikke på sånt, det var sikkert noe åndelig over hele greia, men dem om det tenkte jeg og skålte tilbake.

Etter hvert som kvelden kom forsvant brudeparet, og vi andre ble sittende igjen og skravle om alt og ingenting.

Svart.


Jeg bråvåknet.

Så kjente jeg det. Den velkjente følelsen av at alt hadde gått galt skylte gjennom kroppen og jeg visste med en gang at det var sant. Jeg kjente på hele meg at jeg hadde gått bananas. Men hvorfor? Herregud!

Angsten bølget gjennom kroppen som rier. Hva hadde jeg gjort nå? Hvorfor er jeg sånn?!

Terje våknet.

Han sa ingenting? Jeg kjente det på meg igjen. Nå var det ikke bare «faen heller!». Det var alvor. Jeg husket ingenting og jeg var lammet, ingen ticks, det var verre. Terje romsterte på kjøkkenet.

«Julie?»
Terje kjeftet ikke.
Husker du at du sloss med moren din i går?» Jeg sa ingenting. Jeg klarte det ikke. «Jeg er ikke sint.» Stille. Jeg kunne ikke si noe som hjalp.
«Du må ikke drikke mer, Julie.»
«Nei, jeg må ikke det.» Jeg måtte ikke det. Jeg kunne ikke det. Jeg kunne ikke gjøre

noe bra igjen. Kunne jeg dø? Eller bare bli borte? Nei, jeg måtte vente. Jeg kunne jo dø når barna ble store nok?

Det var ille. Mannen til Viktoria hadde holdt meg nede i bakken. Jeg hadde vært krakilsk og ustoppelig. Angsten var så enorm at jeg nesten ikke kjente den. Jeg bare så på Terje og håpet at han så alle ordene jeg ikke klarte å si. Det var ingenting jeg kunne si som dekket hva jeg hadde gjort, og jeg visste ikke hvorfor. Jeg gikk ut av hytta vår for å møte skammen. Dette kunne ikke bare viftes bort med et lett nikk og «Lite heftig party i går' a!».

Jeg var 35 år.

I hagen gikk de nye svigerforeldrene til broren min og småryddet på bordene. De nikket til meg med vennlige smil og sa «Hei. Hvordan har du det?»

«Bra, takk og dere?»
Jeg lot som ingenting, vel vitende om at det egentlig ikke gikk an.
De lot som ingenting de også.
Jeg gikk inn. Verden gikk sakte.
Terje og jeg snakket om noe.
Mamma og pappa kom og snakket om noe.
Jeg visste ikke helt hva vi snakket om.
Igjen hørte jeg Terje si at jeg aldri måtte drikke mer. Jeg visste ikke om han sa det til

meg, seg selv eller foreldrene mine. Kanskje han sa det til alle? Jeg var helt enig.

Terje dro ut på turné dagen etter, tidsnok til at jeg rakk polet etter at han hadde 

dratt. Jeg kjøpte bare en halv flaske vodka, la barna, laget spagetti med pesto - den tidens favoritt - og hadde en stille, rolig kosekveld foran TV-en. Ingen så meg, og vodkaen roet nervene. Jeg hadde akkurat nok til å ta toppene av angsten. Men bare toppene. Synet av barna som lå ved siden av i sengen tok litt mer. En vennlig telefon fra Terje tok enda litt til. Resten fortjente jeg.

Foreldrene mine lot meg være i fred. De visste at jeg trengte det. De visste at konfrontasjoner ikke hører hjemme noe sted når folk lider under sterk skam.

Jeg la meg ved siden av barna etter å ha tømt halvflasken og jeg la meg edru. 

 

Etter en stund gled livet tilbake til gamle, vante mønstre, det er ikke så vanskelig å få det til. Det er bare å gå litt forsiktig i dørene en stund, og man går faktisk ikke stille i dørene fordi man blir pålagt det av andre, man går stille i dørene av seg selv, med skammen sin. Man oppfører seg sånn fordi man fortjener det, det er selvpålagt.

Man vil ikke gjenta dette grusomme. Så hvorfor blir det da så lett å falle tilbake i gamle mønstre?

Fordi man er alkoholiker. Men ofte også fordi de medavhengige egentlig ikke vil at alkoholikeren skal slutte helt å drikke. Jepp. Det er nesten ingen som innrømmer det, men det er sant.

Hva skal dere da gjøre når dere skal kose dere, hvis dere ikke kan ta et glass vin? Kan ikke jeg heller drikke noe, da?
Hva med de deilige rekeaftenene?
Jeg må vel kunne ta en øl til maten selv om hun ikke drikker?

Det er jo ikke mitt problem, så hvorfor skal det gå ut over meg?

Dessuten, sånn som hun oppførte seg sist så skulle det faen meg bare mangle at hun korker flasken!

Etter noen dager eller uker:

Så flink du er for tiden! Man tror at de har gjenvunnet kontrollen. Håpet tennes ? kanskje hun ikke er alkoholiker likevel?

Etter en dag til sier alkoholikeren: «Du, vi har jobbet så hardt i det siste og jeg er så sliten (hun hopper rett i det): I kveld har jeg lyst til at du og jeg setter oss ned med en god middag etter at barna har lagt seg og koser oss litt, det er så lenge siden vi har hatt litt tid for oss selv.»

Hun sier det gjerne i et tilfeldig tonefall mens begge er opptatt med praktiske gjøremål og stemningen er god fra før.

At det ligger en flaske rødvin eller to i denne settingen, trenger vi vel ikke å være i

tvil om.
Han sier seg helt enig, faktisk vel vitende om den unevnte alkoholen som hører med.

Og for virkelig å kalle en spade for en spade: Han vil drikke litt vin sammen med henne, han vil kose seg igjen han også, og tenker:

Jeg har jo sett henne drikke moderat nok ganger?

Hun er nok ikke alkoholiker, hun sliter bare litt og det er vel over nå? Vi har det jo egentlig så fint sammen. Hun har i grunnen bevist det jeg trengte å se.

Nå har det jo gått så bra så lenge.

Kvelden går fint. Dere har det faktisk kjempehyggelig. Dere snakker om barna, om jobben, dere maler ut neste ferie, diskuterer neste oppussingsprosjekt og spøker om deres politiske uenigheter.

Hun er både søt, sexy, morsom og ikke minst intelligent. Alt det vonde er borte, og han får det endelige beviset:

Det som skjedde var sikkert bare en fase! Hun er helt fantastisk, og vi kan endelig ha disse fine kveldene sammen igjen.

Livet går nesten umerkelig tilbake til slik det var. Bortsett fra én liten ting: Det blir litt verre, sakte, men sikkert blir det verre. Hun klikker kanskje ikke i vinkel, men det er andre ting som eskalerer. Du kan ikke sette fingeren på hva det er, ikke hun heller.

Så var det så vanskelig, da? Å få lov til å drikke igjen? Nei. Det var det ikke.

 

Go' Jul;)

Bullshit, Turboneger og til slutt - nekta servering

Kjære fb og blogg-venner jeg vil beklage på forhånd for dette er bare Bullshit. Saken er at bullshit må til en gang i blandt (det skrives blant Julie. Ikke for det, jeg skriver alltid våken med o også), særlig hvis man skal dra i gang en blogg - da må man nemlig ha innlegg hver bidige dag og hvem har noe fornuftig å si hver dag? Ikke undertegnede. Sånn som nå, jeg har ikke en dritt å si akkurat nå. Eller jeg har det - men det krever mer energi enn jeg er i besittelse av på en dag som denne. Ikke så rart kanskje, jeg var på Turboneger-konsert i går med Dr. Erik som oppvarmer. Det krever sitt for ei gammal røy. Her har vi allerede ett problem gitt, i en blogg skal man helst ha fine bilder, jeg dro på konsert uten strøm på telefonen. Litt som man gjør i fylla, man glemmer små ting som å lade enheter. Vi klinker til med ett bilde fra nettet:

 


Vi tar et bilde med færrest mulig folk på, så jeg er helt sikker på at jeg ikke driter på draget med feil bandmedlemmer;)

Hvis jeg skulle ha fortalt deg noe om konserten ville det også blitt ganske kjedelig fordi jeg ble full av "voksne" betrakninger. Jeg er egentlig helt likegyldig til Turboneger, det er rett og slett ikke den musikken jeg putter i spiller'n. Men allikevel, vel vitende om at det er nettopp denne type musikk som er gøy på konsert og med en kjæreste som kjenner deler av bandet var det bare å dra. Klink edru. Jeg hadde hverken den ene eller den andre forventningen. Eller jo, jeg forventet en proff, litt uinteressert gjeng på scenen som skulle riste av seg en spillejobb med venstrearmen. Det fikk jeg ikke.

Jeg fikk ett show, et show med aktører som så absolutt ville være der de var. Foten min begynte å rocke av seg selv og musikken tok over lokalet. Alt satt på scenen, timingen var skuddsikker og vi tok av. Det er nå man kan putte profesjonelt, dritkult og rått i samme setning. Thomas Seltzer er en rockestjerne oppdaget jeg noe sent - et tiår eller to, jeg så bare ham - jeg ble helt fascinert. Tenk a, at en så stille (og sky innbiller jeg meg) mann tar hele scenen ved å stå ganske stille og litt på siden. Han var faktisk nesten mest bråkete med ryggen til. Det ble litt sånn: kult! Nå skal han stå med ryggen til igjen! Glem vokalisten, han ble bare en rølpete fjasekopp man håpet kunne slutte med dårlige vitser etterhvert. Ser man det, dette ble ikke bare Bullshit allikevel. Konserten var nemlig alt annet enn Bullshit.

O herlige rockefølelse! Midt under konserten måtte jeg - gammel og alt for edru som jeg er, ta meg en røyk på Rockefellers tak. Og mens jeg satt der alene, stille og fredelig med musikken dundrende under fotsålen, kom hun mot meg, den strenge og målrettede vakten:

" Jeg tror kanskje du burde ta det litt piano med drikkinga"

" Jo tusen takk" sa jeg. "Jeg har tatt det helt piano de siste tre årene. Ikke en dråpe faktisk"

Damen smilte og gratulerte meg mens jeg ble sittende fjetret igjen. Ikke fordi jeg fikk påpass, det er jeg vant til på byen;) men fordi jeg ble trodd. Det har aldri skjedd før - med god grunn.

På vei hjem til Nesodden, mens jeg skravlet høl i hue på kjæresten min om hvor fantastisk Turboneger var, med Seltzer godt plassert i spissen for min del, dro vi innom en bar på Aker Brygge kl 01.00 og jeg ble blankt nekta servering ved første øyekast. Etter mye overveielse fra dørvakten fikk jeg til slutt en cola. Så takk dørvakt for at du også bidro til en noe savnet rock'n roll-følelse. Vel hjemme så jeg meg i speilet og konstaterte at jeg hadde mascara klint utover halve trynet - fremdeles klink edru.

I dag, dagen derpå sitter jeg å stirrer ned på stempelet mitt fra Rockefeller mens den vellykkede konserten fremdeles dundrer i hue - jeg har stempelet på håndleddet. For jeg er selvfølgelig også en av de som tenker når jeg skal få stempel av dørvakten: "Se så proff clubber jeg er a! Jeg bare gir deg innsiden av hånden min sånn helt uten videre jeg. Uten å si noen ting til deg en gang. Ja, for både du og jeg vet jo at stempelet ikke skal synes på håndbaken, det er harry det! Vi er så proffe rockere vi, at vi ikke trenger å si det til hverandre en gang! Jeg ser på det og tenker:

Sånn skal rock'n roll være: i foten, i blodet og så til slutt midt i trynet.

Halleluja

 


hits