Du ser for deg resultatet. Hele tiden. Ser du det?
Resultatet av drømmene og målene dine er alt for store i forhold til der du er nå (joda, de er det – hvis du tør å se den store drømmen din).
Ta for eksempel slottet i Italia (eller det som er nærmest for deg). Det er et alt for dyrt mål! Og ikke minst alt for stort for situasjonen du er i nå. Uansett om det er på grunn av små barn, store barn, jobben, trygden, svigermor eller tante Olga.
Men det er klart du kan manifestere
Hvis du manifesterer veien til målet og hva det vil koste deg av innsats.
Veien du.
Hva skal til for at du skal nå drømmene dine uansett hva de er?
Hva koster det deg nå?
Hva må du gjøre I DAG for å få rævva i gir mot målet?
I dag er det bare en bitteliten ting.
Hva er det?
Du! Stopp å tenk litt igjen. Hva er din lille handling akkurat i dag?
Del i kommentarfeltet under her. Da har du gjort to ting:
Du har skrevet det høyt for deg selv.
Du gir til andre som leser det.
Alle mål i livet starter med en enkel ting: Å gi videre.
Ta mitt mål i dag. Det er enkelt. Det er å skrive her til deg fordi det tross alt er en del av jobben min. For å drive Tilbake Til Livet så må jeg fortelle deg om det, og det koster. Det koster mot og det koster innsats.
For å være ærlig så gadd jeg egentlig ikke å skrive i dag, men gjør jeg ikke det jeg skal, så skjer det ingenting.
Få lese fra deg, hvilken lille ting skal du gjøre i dag på veien til resten av ditt liv?
Sånn ja! Nå manifesterer vi. Du og jeg sammen.
Derimot – er det rus i livet ditt, glem hele greia.
Husket du? Kjenn på det. Kjenn på jernteppet foran deg. Det stenger for alt uansett årsak.
Autopiloten er skrudd på for lenge siden. Du gjør det du skal, men ikke mer. Snart gjør du ikke det du skal heller, vet du hvorfor?
Fordi du manifesterer feil
Du ser for deg sluttresultatet:
Skal jeg lizzm aldri drikke mer da?
Hva med vennene mine?
Tenk om jeg blir kjedelig?
Tenk om DET blir kjedelig.
Vel, det finner du aldri ut av hvis du ikke begynner på begynnelsen: å se hva som skal til. Enkelt og greit.
Det er helt sprøtt at jeg, Julie? Meg? Ikke drikker?!
… tenker jeg ofte. Det er vel en av de morsomste tankene som dukker opp noen ganger, og den tanken dukker opp plutselig – både her og både der.
Du vet i sånne situasjoner hvor man går på gaten, plutselig snakker høyt til seg selv, ser seg flaut omkring og dekker over med noen kremt og litt uskyldig nynning.
Jeg ler når den tanken dukker opp og ser sikkert ganske forstyrra ut.
Ja? Men det er jo det? Helt forstyrra.
Julie er en som drikker.
9 år edru i dag.
9 år uten en skvett.
9 år uten å være YouTube-DJ på FB.
9 år uten telefonen som værste fiende.
9 år med et (nesten;) greit forhold til Digipost.
9 år uten bortimot “eksistensiell angst”.
21 oktober 2013 visste alle hvor jeg var. Kaffeskvettene lå etter meg i korridorene på Trasoppklinikken. Jeg skalv som et aspeløv og jeg var livredd. Faren for å møte livet sto som en demon foran meg.
Men du? Det var ikke egentlig det værste. Det værste var ganske enkle ting som var det værste. Har du tenkt over hvor enkle og umiddelbare fryktene våre er?
På min første dag uten for 9 år siden, var jeg livredd for kvelden som skulle komme. For tankekjøret og angsten jeg ikke skulle slippe unna med en drink. Tanken på å ikke få sove.
Men jeg var klar. Klar for å ta det, ikke unngå det.
Ja? Herregud, den eneste måten å unngå det på er jo med en drink.
Jeg måtte gjennom. Uten å tenke tanken på og slutte. Det var en alt for stor tanke. Jeg måtte bare gjennom og så fikk det bare gå som det gikk.
.
.
Om jeg var fyllesjuk den dagen?
Joa, men akkurat det, fyllesjuk, var en så vanlig og hverdagslig tilstand, at jeg ikke regnet fyllesjuke for fyllesjuke å være. Det var bare sånn jeg hadde det om morgenen. Helt vanlige morgener med levering av barn og oppmøte på jobb. Skjelving? Vanlig. Angst? Vanlig. Være mor. Vanlig. Jobbe. Vanlig.
Det som ikke var vanlig den dagen, var at jeg ikke skulle drikke da kvelden kom.
Det var den skumleste dagen i mitt liv.
Disse enkle fryktene er de samme fryktene vi er villige til og sakte, men sikkert ofre livet for:
Kjedsomhet.
Hva vi skal gjøre istedenfor.
Det sosiale livet.
Så enkelt er det. Det er enklere enn alle forklaringene, årsakene og situasjonene vi har.
Det som er vanskelig er viljen til å gjøre den jobben som skal til. Den viljen kan du bare ha selv. Ingen kan gi deg den og den kommer ikke servert på et sølvfat. Viljen er der egentlig aldri helt. Det må hoppes litt før den er der, for at du skal slippe dette.
Venter du på “motivasjon”? Glem det!
Motivasjon kommer ikke. Aldrig. Ikke vent på sånt. Da får du ikke gjort en dritt i livet. Ikke egentlig. Ikke ting som virkelig gir deg en snasen endring.
Vi er livredde punktum. Påstår du at du ikke er livredd for tanken på å gjøre noe med dette, er du silkebrisen akkurat nå. Ferdig snakket.
Og den silken, den blir ikke værre i morgen. Den blir værre allerede i kveld. Det er på grunn av i kveld det blir vondt i morgen. Ikke omvendt.
Vet du hva jeg har lært?
Kanskje det viktigste som har skjedd meg i livet. Jeg har lært at jeg aldri skal slutte å lære. Læring er vekst. Læring er spennende.
Læring er spennende fordi jeg er voksen. Jeg bestemmer selv hva jeg vil lære, og uten står livet stille.
Det er rett og slett morsommere med et liv i bevegelse. I vekst. I fremdrift.
Jeg bestemmer alt i livet selv uten rusen i veien, for den er jo i veien for, ja – livet. Rusen ligger foran alt annet som et jernteppe. Ikke selve promillen, men alt rundt – hele livet er planlagt rundt glasset.
For å komme meg dit hvor jeg er i dag, så måtte rusen bort først. Uansett andre utfordringer.
Ikke omvendt.
Omvendt er galskap. Omvendt er det samme som å gjøre ting om og om igjen og forvente et annet resultat. Galskap.
Jeg er i stadig vekst som menneske, fordi jeg både lærer og lærer bort.
Og der, i Tilbake Til Livet, sammen med alle de 467 anonyme medlemmene, holder jeg det ved like selv også.
Jeg endte opp som gründer og har bygget opp Norges største tilfriskningssted på nett over de siste seks årene. Hjulpet tilsammen over 1000 mennesker + deres pårørende.
Stopp litt nå!
Tenkte du det? Stoppet du der å tenkte “nå skryter hun”.
Nei?
Joda, det gjorde du. Det hadde jeg gjort. Et typisk eksempel på å peke utover.
Du peker utover.
Jeg peker utover.
Læringen er ikke å slutte med ting. Læringen er å bevisstgjøre oss hva vi gjør og hva vi tenker. At vi har feil, og at de er våre egne. Ikke andres.
Ingenting i livene våre er egentlig andres …
Når vi innrømmer og bevisstgjør oss våre feil, kan vi rette de opp. Hver gang. Etterhvert som vi blir vant til tanken, kan vi bruke litt mindre tid på opprettelsen for hver gang. Vips så er vi bedre mennesker.
Dette gjelder ruspersonligheten vår, men ikke bare den. Det gjelder alle mennesker. Det kan være hardt å innrømme for seg selv, men ærlig talt. Det er hardere å fortsette.
Svakhet er å tro at du skal klare ting selv.
Styrke er å ta i mot hjelp.
Å ta i mot hjelp er ikke bare styrke, det er selvinnsikt.
Jeg er ikke snill.
Jeg hjelper deg og det er jobben min. Det er den beste jobben jeg har hatt i mitt liv, men det er også den mest seriøse jobben jeg har hatt og har. Tilbake Til Livet er ikke en liten hobby med “så fint at du inspirerer folk Julie”.
TTL er en bedrift. En seriøs bedrift med ansatte hvor du er 100% anonym, blir tatt på alvor, får de verktøyene og den hjelpen som skal til.
Det krever enormt med mot der ute når du er som meg og driver for deg selv. Jeg gjør to ting for å ta i mot hjelp.
Jeg holder tilfriskningen min ved like sammen med mine likesinnede, og jeg holder gründer-sjela mi oppe med Growthday
Som sagt, jeg kommer aldri til å slutte og ta min inspirasjon fra andre mennesker.
Det er tross alt der inspirasjonen ligger. Ikke i eget hode.
Første gang jeg så Hanne, satt hun bortgjemt og redd inne i et hjørne på Dovrehallen sammen med datteren sin. Datteren hadde fått nok, kanskje Hanne også – det var vanskelig å si der og da for både Hanne selv, datteren og meg.
Dovrehallen?!
Ja, vi valgte Dovrehallen til å ta opp en podcast-episode for pårørende og rusavhengige. I tryggheten for alkoholikeren og smerten for den pårørende – den brutale sannheten.
Jeg så de ikke bortgjemt i kroken før vi var ferdige. Det skulle vise seg å bli slutten og begynnelsen for Hanne og hennes familie. Hanne hoppet i det – stille. Hun har vært stille i Tilbake Til Livet i to år. Nå er hun ikke stille lenger.
Møt Hanne Merete Falck etter 16 måneders edruskap:
Så du det? Freden hun har fått?
Endringen som skjer når vi gjør noe med det, handler ikke om rus, men om hele livet. Rus tar mer av deg enn du tror. Det tar hele deg, alle rundt deg, og røver alt du har av følelser og rasjonalitet. Spesielt for deg som fungerer i livet ellers – du dytter det foran deg lenger og smerten gror saktere, seigere og kronisk.
Dette er fred
I dag begynner vi fra starten igjen
Det krever ikke at du er klar (det blir vi aldri), det krever ikke edruskap (det kan ikke tvinges). Det krever ditt hopp inn i det ukjente. Inn i en anonym trygghet du enda ikke kan se for deg, men må ta i mot for å få endring:
Det sa jeg til meg selv på tross av angst nesten hver dag før drinken var innen rekkevidde.
Det sa jeg til meg selv på tross av hva jeg hadde gjort eller ikke gjort kvelden før.
For de fleste kvelder går fint, men uansett om de går fint eller dårlig, er det vondt uten et snev av promille.
Hva er du mest redd for?
“Alt”
Var mitt andre svar til meg selv – alt.
Ingenting og alt er store ord. Så store at de aldri kan få noen løsning. Skal vi gå til ordet “løsning” også?
Løsning på hva da? Ingenting og alt?
Løsningen på det ukjente.
Hva er du mest redd for?
Egentlig var det de små tingene. Jeg var redd for hva jeg skulle gjøre istedenfor å drikke. Jeg var redd for smalltalk. Det er de fleste av oss uansett (omdøpt: sosialangst).
Jeg var redd for hvordan jeg skulle tilbringe tid med vennene mine uten å drikke. Kjedelig.
Jeg var redd for hvordan feriene kom til å bli. Kjedelige.
Jeg var redd for kvelden.
Jeg var redd for å sove. Tankespinn.
Jeg var redd for angsten. Med andre ord, jeg hadde angst for angsten i seg selv uten å tenke over angstens kilde. Alkoholen.
Jeg visste ikke en gang at alkoholen var angstens kilde. Jeg hadde diagnostisert meg selv med alt annen enn alkoholen: sosial angst. Eksistensiell angst. Depresjon. Eufori = “Jeg er en person som må ha spenning og kick i livet”. Skal vi gå så langt som til at “Hedonist” også var en egendefinert diagnose? Hedonist = jeg liker å være oppe om natten jeg er mest kreativ da. (Selv om inspirasjonen hadde tatt fyken for mange år siden).
Jeg var redd for å slutte så jeg ikke kunne nyte livet lenger.
Jeg så ikke sannheten for skogens grønne trær.
Jeg så ikke at jeg aldri lenger nøt livet.
Jeg så ikke at de spennende dagene alltid endte i kaos (ville ikke se).
Jeg så ikke at tankespinnet forsterket seg av alle mine brutte avtaler til både meg selv, andre, og kreditorene.
Jeg så ikke at årsaken lå i alkoholen (jeg ville ikke se det, jeg ville fremdeles kose meg).
Jeg var redd for å slutte fordi jeg ville slippe å slutte. Jeg ville fortsette og bare slippe konsekvensene.
Jeg “trappet ned” hele livet. Jeg trappet ned fra den første gangen jeg gjorde noe dust i fylla. Jeg trappet ikke ned for å gjøre noe med selve alkoholen. Jeg trappet ned i tankene, ikke i handling, for det trapper jo opp igjen av seg selv når man fortsetter.
I hodet trappet jeg bare ned håpet om at konsekvensene skulle bli mindre for kvelden. Det skjedde ikke.
Til slutt måtte jeg hoppe ut i mørket. Ut i det ukjente. Ut i å være redd for “alt og Ingenting”.
Svaret på hva alt og ingenting var kunne jeg ikke se før jeg hadde vært edru en stund. Å få oversikt over det er et resultat av handling.
Rus = Handling og bare det.
Resultatet er fred, sinnsro og glede – det kommer ikke før, det kommer etter handling.
Fred, sinnsro og glede er der til alle. Til deg også.
Intet mindre. Eller jo – litt mindre intelligent nå enn før er jeg når jeg tenker meg om.
Før i tiden var jeg så intelligent at jeg ikke husker noe av det. Jeg hadde en selvinnsikt på linje med orakelet i Delfi og litt mer. Jeg løste et hvert verdensproblem som krysset min vei. Det var i grunn bare å knipse av korken.
Jeg løste ikke bare verdensproblemer, jeg løste andres problemer samtidig.
Andre menneskers kjærlighetsproblemer, drikkeproblemer, sorger, gleder, hemmeligheter og andre grantrær. For ikke å snakke om mine egne problemer – jeg løste de også.
Før i tiden hadde jeg full oversikt.
Jeg hadde full oversikt over hva jeg ikke gjorde og hvorfor.
Årsakene var mange og unike. De var så unike at jeg kunne hjelpe hvem som helst med hva som helst gjennom min egen erfaring av hvorfor jeg ikke gjorde hverken det ene eller det andre, og hvorfor jeg valgte å gjøre som jeg gjorde.
Kanskje det var derfor jeg var så full? Fordi jeg var så smart at hodet trillet rundt?
Vi må ikke glemme at jeg oppå det hele var unik i mine tragedier, sorger og omstendigheter. Det var all grunn til å fortsette som jeg gjorde. Jeg hadde tross alt full kontroll over hvorfor det var som det var med det meste under en gråstein.
Jeg er fremdeles rimelig intelligent. Når jeg er på mitt beste, når professor-Julie dukker opp med all sin vitenskap og innsikt, vet du hva som skjer da?
Da lærer jeg ingenting.
Og det værste av alt? Vet du hva det er eller? Verre enn verst: jeg avslører ikke alltid at professor-Julie er der når det gjelder. Når jeg virkelig både vil og trenger å lære noe.
Jeg må minne meg selv på at hun er der i bakgrunnen nesten daglig.
Heldigvis er tjukk-i-hue-Julie ganske opptrent nå, så litt får jeg med meg – i hvert fall så mye at jeg ikke finner ut at en drink er helt greit for meg som har vært edru i 7 år.
Hvis professor Julie kommer og tuller med det der? Rakkettforskeren som kan alt om seg selv?
Da skal jeg love deg at de som er rundt meg, mine nære og kjære står fare for både foredrag, leksjoner og filosofi på høyt nivå fra denne jenta.
Langt nede i rødvinskartongen er det ikke bare Kierkegaard-Platon-Aristoteles-Julie som dukker opp. Vet du hva jeg skal vedde for? Jeg kan vedde for at hun snakker flytende Japansk også.
Vel – dette er jo ikke nødvendigvis rusrelatert. Mitt superego (som Svein kaller det så fint) og mitt bedrevitende jeg dukker fremdeles opp i situasjoner hvor det hadde vært bedre å være:
Nysgjerrig, lyttende, åpen og villig.
Jeg håper jeg husker de fire ordene i morgen tidlig.
En kasse om dagen, en drink på kontor-tastaturet, litt pumping av jern for glinsende biceps, etterfulgt av rød marinering.
En svart natt til, og opp igjen til isolasjons-kontoret.
Det er lettere å jobbe med litt øl i kaffekoppen. Øl er jo helt ufarlig, dessuten går jobben lettere på den måten.
Skal jeg si: “Det var det jeg sa”?
Nei!
For en setning! Tenk at så mange mennesker fremdeles sier den, eller om ikke sier så i alle fall tenker: “Det var det jeg sa” …
Har egentlig litt alko i kaffekoppen tidligere på dagen noe med covid og isolasjon å gjøre?
Ja. Hmmm .. hvis du tenker etter? Tenker tilbake på situasjoner i livet hvor muligheten for å gjøre akkurat som du vil åpnet seg. Det er mange av de bakover i tid: alene på hytte, alene hjemme, en tur på “spa”, på seminar, en avkoblings-ferie eller bare litt barnefri.
Egentlig – for vår avhengige hjerne er isolasjonen vi står i nå bare en utvidet mulighet. Vi klekker ut muligheten til å ha en mulighet fortere enn Nille slo Jeppe (det var ikke derfor han drakk heller;).
Men du planla jo at alt skulle bli bedre nå?! Roligere. Du skulle virkelig bruke tiden til deg selv. Joa, men under der, begravd langt nede i underbevisstheten lå frøet til en mulighet. Frøet ble sådd ved første hint av nyheter om isolasjon.
I mars?
Føl litt på det. Våg å kjenn etter. Da ser du det med en gang. Jo!
Kom igjen nå, våg å se tilbake. Du skjønner – i det du våger det kan det skje en ting til også:
Du kan kaskje få et lite glimt av at det ikke er deg det er noe galt med. Et lite glimt av at hjernen din turer fremover av seg selv.
Du er ikke svak eller gal. Ikke skitzo heller selv om det føles sånn. Selv om det føles som om den ene delen av deg er helt uenig med den andre, og de svakeste delen vinner mye mer enn du vil selv.
Det er rett og slett sånn en avhengig hjerne fungerer. Det går an å snu på den, men du må ville selv. Ikke at jeg trenger å fortelle deg det;)
Kjenn godt nå, jeg mener det. Du er ikke svak eller gal. Jeg lover.
Utbrøt en entusiastisk dame og begynte i Tilbake Til Livet. Og hun kan, som jeg kan og som du kan.
Så hva var det da? Hva var det som stoppet henne, stoppet Svein eller for den saks skyld meg selv i så mange år? Skal vi ta det helt enkelt?
For det er egentlig ganske enkelt. Vi stoppes av at vi overhode ikke er interessert i å slutte. Vi vil bare en ting – slippe å slutte. Vi vil slippe konsekvensene det gir. Vi vil slippe å gjøre det vi gjorde i går igjen, og vi vil slippe tanken på hva andre tenker.
Derfor tar det årevis før vi kryper til korset hvis vi i det hele tatt gjør det. Vi har trappet ned hele livet. Ikke for å slutte, men for og slippe alle konsekvensene. Vi har trappet ned siden første gang det gikk galt.
Neida! Ikke trappet ned sånn som du tenker nå, men på den andre måten:
Vi har lovet oss selv at det ikke skal skje igjen – det vi gjorde forrige gang. Vi har til og med fått drøssevis av beviser for at det går an – det går jo bra nok av ganger!
Til det smeller igjen. Og igjen … og igjen … og igjen …
Kanskje Einstein tenkte på oss da han kom med utsagnet sitt? For en ting er sikkert:
Definisjonen på galskap er:
Å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat
Heldigvis for oss i Tilbake Til Livet hoppet Svein rett i det 2 september og forandret sin definisjon sammen med oss, for er det en ting som er helt sikkert, så er det at denne mannen gir en helt egen dimensjon i delinger. Han gir, og han gir ekte. 3 ganger i uken stødig og fast møter du opp på sendinger i TTL Svein. Det er helt utrolig og jeg vet at jeg har med meg alle medlemmene når jeg sier:
Tusen takk for at du er deg Svein!
(Neste tirsdag får du se alt om hvordan Svein har det nå)
Dagene skled over i hverandre som seig gjørmete saus. Ikke for det – jeg hadde oppgaver å ta meg av og det gikk. Ting gikk uansett saus. De gjør gjerne det.
Oppgaver som for eksempel barna.
Heldigvis var de store nok til å leke selv, så jeg slapp å vente helt til kvelden før første drink. Sommer må vite! Det var klart jeg skulle kose meg!
Dessuten hadde jeg større oppgaver enn barna å forberede. Jeg skulle regissere en helt opera den sommeren! Tenk så gøy! 40 korister, 7 solister og et helt orkester.
I kveld blir det GT til manuslesing! Litt kos til kunsten må til.
Et sommerspjel – en liten sommeropera på Sørlandet. Hvem klarer ikke sånt med en GT eller 15? En GT eller 15 setter bare et godt perspektiv på terasse-rekene. Et manus er helt klart det samme som en godt innarbeidet kokebok. Flekkene skal synes, som minnet meg på at GT er blankt. Vi må spe på med litt rødvin til senere på kvelden. Rødvin er definitivt kunst.
Saus? Eksistensiell saus.
Et sausete fungerende liv hvor selve gjørma gled som understrømmer av lava. Angst-lava.
En date med en. En date med en annen. En jobb på scenen. To jobber bak. Barn som leker. Barn som overnatter. Barn på besøk.
En varm god sommer med sol, båt, vann , de beste jobbene, øl i kaffekoppen kl 17 og vin utover kvelden.
En sommer jeg ikke husker noe av. En sommer full av angst marinert i promille og et fungerende liv.
2013 – min siste sommer på “jodadetgårsåbraså-barnahardetsåfint-ogjegharsåmyeågjøre-seilaset.
Toro vet ikke hva de snakker om når de lanserer en ny saus, bare så det er sagt.
Vi fungerer på jobb, som denne Operaen også gjorde sommeren 2013 – tross saus
Fra sommer-operaen Beltespenna på GylandPremierefesten kan starte
En etterlengtet applaus så festen endelig kan starte. Sjefen har gjort jobben sin og det er mer GT på plakaten. Det er jo festen vi venter på. For ærlig talt? Uansett om det er på teater, på seminar eller fredagspilsen på Pub’en, så er the en game hovedsaken.
Barna har det bra (i det minste på overflaten) – tross saus
Storesøster foran som et godt eksempelMens lillebror følger modig etter
Rus i alle former er sakte, seigt, snikende og kronisk. Vi fungerer lenge, og lengre enn lenge.
Jeg lurte ikke på om jeg fungerte den gangen, og lurer ikke på det nå. Min refleksjon tilbake i tid handler mye mer om hvordan de rundt meg egentlig hadde det. Hva de egentlig så, og hva de egentlig forsto. Deres egentlige uro og smerte rundt hva jeg ga dem den gangen. Alt de også fornektet og levde.
Vi er fungerende, vi er vanlige og vi er mange. De fleste av oss dundrer på til graven tar oss, og det er en uendelig lang smertefull vei.
Jeg er heldig. Jeg er ikke sterk, men heldig som er av de 10% med et reelt nok.
Jeg er heldig fordi barna mine slipper meg som jeg var. Jeg er heldig som la ned min egen besserwisser – en forvridd tolkning av “dyp selvinnsikt” og tingenes tilstand.
Du kan kalle det å legge deg flat. Du kan kalle det at du har fått nok. Jeg liker å kalle min vei ut at jeg ble lurt. Jeg ble skikkelig lurt av meg selv fordi jeg gjorde det med overlegg. Jeg gikk helt inn for å følge det en som hadde gått foran meg lærte bort, uavhengig av hva jeg selv trodde.
Jeg lurte meg selv til “å se hva som skjer” med et hopp inn i det ukjente og skumle fordi det ikke hjalp å drikke lenger. Ikke for det – det hjalp ikke å ikke drikke heller. Da er det på tide å la seg lure spør du meg.
Jeg lurte meg selv til jeg hadde lært. Jeg fikk hjelp til å manipulere hjernen min inn i en ny tankerekke uten å stille spørsmål til hvordan og hvorfor. Jeg manipulerte hjernen via læring til nye minner og nye reaksjoner på gamle følelser.
Jeg liker de ordene – lure og manipulere. De er morsommere for oss bullshit-detektorer. Og er det en ting som er helt sikkert, så er det at det er morsomt å lure seg selv til et bedre liv.
