Kan for eksempel bli sagt i et trygt rom uten at noen reagerer negativt på det. Det er ingen som finner på å si “du må slutte”, “huff så dumt”, eller “dette går ikke”. Man møter bare gjenkjennelse.
I går var det ukeslutt på kurset, så vi hadde en lett dag. Vi brukte tiden til å dele med hverandre, dele det man har på hjertet. Det eksempelet jeg ga over her ble ikke sagt i går, for jeg gjengir selvfølgelig ingenting som blir sagt i et trygt rom. Da hadde det ikke vært trygt.
Det er allikevel sånne ting man kan si, og i tilfelle sånn man blir møtt hvis man sier det. I et sånt rom finnes det bare mennesker med egenerfaring, inkludert den som leder dagen.
Hva skjer når man føler seg helt trygg og kan si hva man vil? Når det blir mottatt, ikke bare med forståelse, men med gjenkjennelse? Når man sier noe om at man sliter og skjønner at alle som hører på har opplevd noe av det samme? Kanskje til og med verre?
Da senker skuldrene seg. De første gangene jeg oppsøkte et sånt sted, gikk det opp for meg at jeg ikke var unik. Det var utrolig lettende. I russammenheng, med den skammen og angsten som følger med, blir nemlig ordet unik negativt.
Vi går alle rundt å føler oss som den mest sinnsyke personen i verden. Ingen er så ubrukelig som oss. Vi gjemmer og isolerer oss. Vi går ut når vi er justerte nok til å tørre det, utagerer foran alle rundt oss og våkner dagen etter med faen selv ved siden av oss i senga – eller inni oss.
Det å oppdage at det finnes tusenvis av andre med de samme opplevelsene – det senker skuldrene. Når man deler på den måten, er sjansen veldig stor for å få en rusfri dag. Og det er alt vi trenger – en EN rusfri dag. Også kanskje en til hvis vi gjør det igjen…
I går byttet vi telefonummere med hverandre. Det er helg og det kan være vanskelig. Da kan det også hjelpe å snakke litt, selv om man ikke har noe å si. Retrettens telefon er åpen hele helgen. Man blir aldri registrert og man må – ingenting.
Jeg skal klare det alene! Hvordan har det gått hittil i livet for deg?
Angsten rir i kroppen, men jeg har iallefall klart å levere barna på skolen. Jeg må legge meg igjen. få det bort, sove det bort, bli borte. Barna kommer ikke hjem før fem så jeg må holde ut. Helt til de legger seg igjen. I kveld kan jeg få en ny pause.
Skrev jeg noe dumt på FB i går?
Sove litt til, jeg skal ikke møte henne før klokka to, jeg må sove bort angsten før klokka to.
Jeg skal til ruskonsulenten klokka to, kanskje…? Kanskje jeg skal prøve? Kanskje jeg kan slippe dette?
Jeg åpner døren til ruskonsulenten og møter en dame med et forståelsesfullt, irriterende smil.
Ruskonsulent: Hvordan har vi det i dag da?
Julie: (tror du jeg er tapt bak en trailer eller?) Bra.
Ruskonsulent: Hvordan er det med barna for tiden?
Julie: Bra. (Det kan du ta deg faen på at det er).
Ruskonsulenten fortsetter med sin forståelsesfulle, snille og avstandsskapende tilnærming.
Ruskonsulent: Drikker du mye for tiden Julie?
Julie: (tenker seg om litt, tross bakfylla si) Rapporteres det jeg sier her til barnevernet?
Ruskonsulenten: Ja.
Julie: Nei, jeg har ikke drukket på flere uker. Jeg holder meg til å ta en dag av gangen og det hjelper veldig (blablablablabla…)
Ruskonsulenten: Så fint å høre, du må barekomme hit når du trenger å snakke.
Heldigvis rekker jeg polet på vei hjem
Det gikk to år til
KJÆRE NAV
Kunne det ha gått annerledes? Jeg vet ikke om det kunne det den gangen, for det å hjelpe sånne som oss er et skudd i blinde. Noen ganger treffer det, men ikke hvis vi kommer inn i et rom uten trygghet, uten gjenkjennelse og likeverd . Vi kan ikke komme til et menneske som må rapportere hva man sier til – av alle, barnevernet?! Derfor hjelper det ikke å komme til dere. Det er mulig at dere må ha det sånn og sånn på grunn av ditt og datt. Javel, men det har ikke noe for seg.
De aller fleste mennesker vil beholde sine elskede barn, uansett omstendigheter. Og alle mennesker gjør det beste de kan, utifra sine omstendigheter. Jo de gjør faktisk det – utifra sine omstendigheter. Den gangen jeg var hos ruskonsulenten, var det utenkelig å ta i mot hjelp for meg med rapportering videre, jeg hadde mistet barna hvis jeg hadde sagt det som det var.
Man kan da ikke rapportere menneskers dypeste problemer og betroelser til andre? Det sier seg egentlig helt selv. Det skjer ingen andre steder. Ikke hos en advokat, ikke hos en lege (eller jo for oss rusavhengige kan det faktisk skje hos legen også?!), Ikke hos en psykolog – tenk litt.
Så hva gjør vi med det dere?
Barnevernets mest berømte setning for meg er: vi jobber for barnas skyld!
Ja, det er greit. Men da burde de kjenne til foreldrenes problemer. Jeg har enda til gode å se en barnevernskonsulent på en ruskonferanse, eller på et foredrag og ja, jeg spør salen hver gang.
Tilbake til: Hva gjør vi med det?
I går holdt jeg foredrag for Lillehammer kommune, psykisk helse – uten barnevernskonsulenter tilstede, igjen. Det var er rus-konferanse… Barnevernet må snart skjønne at de har MYE på ett sånt sted å gjøre! De har ikke filla peiling på hvordan vi fungerer, som igjen gjør at vi kan lure dem trill rundt i mange år, og vi gjør det. Vi vil beholde barna våres, som alle andre.
Så hvilket ledd mangler dere?
Dere har: ruskonsulent – barnevern og rapportering mellom de, hinsides. Men jeg forstår hvorfor, så gå videre, dra med ett ledd til.
Sett inn det trygge rommet!
Sett inn konsulenten med egenerfaring og taushetsplikt. Hvis dere vil hjelpe?
I går snakket vi mye om HVA. Hva gjør vi for å hjelpe? Behandlerne var veldig interessert i å høre fra min/vår side.
Vi er vanskelige og frustrerende å hjelpe for vi vil jo i egentlig ikke slutte, Uansett. Men nå og da, så treffer man på en og annen av oss som faktisk har fått nok, og hvis vi møter på noe annet enn taushetsplikt så gir vi opp, går hjem og ruser oss videre. Er ikke det egentlig ganske opplagt?
Vi trenger ikke bare ett trygt rom, det må også være noe som stemmer i det rommet.
Så hva hjelper oss?
Deling hjelper oss. Vi MÅ ha en konsulent som legger seg på samme nivå som oss. Alle mennesker har tross alt livserfaring. Med andre ord, en behandler burde kunne sammenligne sine egne drifter og behov med våre i ett rom hvor det foregår DELING – ikke konsultasjon! Dere har ikke nubbsjans.
Her har dere ett eksempel på sammenligning for “vanlige personer (link): DRIFTER
Hva kan dere konsultere?
At det vi driver med er farlig? At vi må ta hensyn til barna våres? At huset kan brenne ned mens vi sover ut rusen?
NEI
Det er ikke hjelp, det er moral. Moral har aldri hjulpet noen.
Dere mangler det tredje leddet, det tredje leddet burde ha egenerfaring, men har det ikke det, må det allikevel deles på et likeverdig nivå. Kompetansen må ligge i informasjon om klinikker og grupper. Har dere ikke egenerfaring, så send oss til de som har det. Det hjelper.
Dere kan ikke hjelpe barna uten å hjelpe oss først. Det hjelper ikke, da stopper det ved polet, apoteket eller gata.
Tusen takk til NAV psykisk helse på Lillehammer som var så utrolig deltagende og interesserte i går. Det hjelper det også! Ja! Og Nav Laksevåg for en tid tilbake.
Burde vi ikke snakke mer om det?
Til deg som vil følge bloggen min veldig hyggelig! klikk og lik her: FB. Det er den eneste måten å følge meg på denne portalen. Bli med meg a! Du trenger ikke å være rusavhengig av den grunn. De fleste som følger er ikke det;)
Vi ser de på gaten med knærne knukket, med pappkopp foran en nedsunket kropp – på vei mot graven.
Heroin er harde bud, det er det ingen tvil om. Jeg kan ikke la vær å tenke at heroin er en helt egen verden, men til syvende og sist? Rus er rus.
I går fikk jeg en kommentar fra en som har kuttet ut heroin. Kritikken dreide seg om at jeg og alkoholen min bare var for blåbær å regne. At jeg ikke ante hva det egentlig dreide seg om . Man kan vel si det sånn, for jeg var tross alt så full at jeg ikke visste hva noe dreide seg om. Det er helt greit med kritikk (det tror jeg vi er opplært til å si og ta i mot hele bunten). Jeg er dog mer tilhenger av den konstruktive versjonen. Det slår meg også at personen ikke har sett seg rundt, det er vel egentlig bare å gå inn på en brun bar å titte litt?
Derfor vil jeg forklare en enkel sak om rus, og da snakker jeg ikke til kritikeren – du skal få fred, men til dere der ute som er pårørende. Dere som er omgitt av “Jeg har kuttet ut rusen, nå drikker jeg bare øl”, “Alkohol biter jo ikke på meg!” “Neinei, kul’n a. Jeg rører ikke sprit”, “Slutt å mas, jeg skal ta det med ro på julaften – det blir bare en gløgg!”.
Selv har jeg f.eks ingen hang til Hasj. Jeg liker ikke å være stein, det gir meg angst. Men hvis jeg er helt rolig, ikke har noen negative tanker fra før, så kan jeg vel røyke for å få sovne? Istedenfor å se på Netflix? Jeg blir faktisk ikke opphengt i hasjen. Så da går det vel bra da? Ok, hva skjer hvis jeg røyker Hasj i to uker?
Det samme som skjer med deg hvis du er på slanker’n. La oss si at svakheten din er sjokolade, du holder deg unna lenge og er veldig fornøyd med deg selv. Det er fredag, gullrute og kos. Du spanderer på deg litt potetgull fordi det IKKE er svakheten din, det er bare litt ekstra kos og du tenker at du klarer deg med bare litt på grunn av det. Det går fint. Selvfølgelig gjør det det. Det er ikke det som trigger smaksløkene. Du spiser potetgull oftere etter det. Det går også fint. Etter en stund vil du tenke: jeg kan jo spise litt sjokolade, dette går jo veldig bra! Så kommer skuffelsen..
Det vil skje med meg hvis jeg røyker hasj også. Hjernedelen > belønningssenteret – kjenner ikke forskjellen på hva jeg får i meg, den gjenkjenner bare rusen. Den blir storfornøyd med at den får rus! Så belønningssenteret mitt er fornøyd med hasj eller hva det måtte være. Men hva med Julie? Hun liker jo best rødvin? Vips, vi er tilbake på sjokolade og potetgull. Etter en stund er Julie rett tilbake på kartongen sin på grunn av hasjen. Og den kartongen? Den er nådeløs mot Julie…
Belønningssenteret er fornøyd med belønningen. Personen har en foretrukket smak.
Å ja? Du tar bare Valium fordi legen har skrevet det ut? Vel, det driter belønningssenteret i! Det går ikke resepter gjennom hjernecellene.
Vi kaller det gjerne foretrukket rusmiddel. Hva med bare å kalle det smak og behag? Skjønner?
Veldig mange dop-avhengige undervurderer alkohol og går over til det. De blir alkoholikere. Vel, inntil personligheten deres bestemmer seg for å ta over igjen, for det gjør den til slutt. Det ender i graven med oss alle hvis vi fortsetter. Noen før, noen etter.
Så – mest til dere som er omgitt av oss: rus er rus og “bare en øl”, funker ikke i lengden. Flytte til indre Mongolia gjør heller ikke susen. Det finnes poteter å sette.
Jeg tror jeg holder meg unna tjallen i kveld, men du – bare i kveld.
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
Sier man gjerne og sier man det sånn, så legger man vel den helt død for en stakket stund. Men man legger den nok ikke bare død for andre, man legger den død for seg selv også. Det er akkurat hva vi rusavhengige liker å gjøre. Få de bort! Alle disse følelsene. Jeg gjør det selv enda, skyver de vekk og er morsom… joda, jeg kommer til å fortsette med tullet mitt for det. Som du sikkert skjønner så har dagen på Retretten gått med til
Et ord vi ikke rører. Ja for vi har da ikke sånt, vise dem skal vi iallefall ikke gjøre.
Undrertrykte følelser. Hva er det?
Nei det er ikke følelser vi skyver unna, det er faktisk medfødte følelser. Det er de som varsler oss og forteller oss om vi er på en god eller dårlig vei. Newsflash for meg! Og enda en vekker: når vi ruser oss mister vi kontakten med den varsellampen. Jeg kjenner at det stemmer, jeg har bare aldri fått høre det før, ikke tenkt over det.
Ja, det stemmer for meg. Så hva hvis jeg går litt innom angsten igjen da? Og drikker den bort? Jo det stemmer for meg det også, jeg mister kontakten med følelsene mine, gjør noe dumt. Som… ja, hva med f.eks onenightstand? (Dæven, Julies store klumpfot;) Der ja, Angsten i boks, følelsene kommer til overflaten. Få de bort igjen! Ok, helle nedpå med det nærmeste man kan få tak i. Sånn ja – følelser pakket godt ned igjen og vi kan dra på med en runde til.
Når vi ruser oss saboterer vi rett og slett oss selv
HJELP!
Edru?! Hva i h… skal jeg gjøre nå da?! Jeg vil ikke! Jeg vil ikke tenke, jeg vil ikke bli redd, jeg vil ikke bli såret eller avvist!
Jo, jeg må det, jeg må stå i det som alle andre mennesker, jeg må lære meg å tåle det uansett dybden av fortiden min. Med andre ord: jeg må lære å leve med meg selv. Det vil si: investere i mitt eget liv. Og ikke minst
SETTE GRENSER
Jeg er ikke flink til å sette grenser, ikke nå heller, men når jeg får høre at det sannsynligvis er på grunn av FRYKT, frykt for at ingen skal like meg, frykt for at ingen skal forstå meg, frykt for at jeg ikke skal bli sett, frykten for å bli forlatt, for å bli utstøtt for å miste, ja da kjenner jeg meg igjen – hvis jeg bare tør å innrømme det. Da blir jeg trassig – trassig på riktig måte. Det får meg til å ville lære meg å sette grenser. Og det er det vel bare jeg som kan gjøre? Den eneste måten jeg kan gjøre det på tror jeg, er å møte meg selv i døra, eller frykten min i døra da..
Jeg må gjøre ting for min egen skyld, ikke for andres (ærlig talt, det fyller vi jo dagen med uansett – hensynet til andre). Her vil jeg gjerne minne om hva jeg personlig oppfatter som egenpleie også. For vi må kjøre egenpleie hard for å bli edru, og orden høres så fornuftig ut. Det høres ut som gulerøtter og gym spør du meg. Vel, det er det ikke!
EGENPLEIE ER:
Whatever makes you tick!
Mine er:
Se på dårlige serier på Netflix til jeg sovner
stå opp tidlig å være for meg selv
Gjøre akkurat som jeg vil så lenge det ikke går utover andre
Kose meg med dyna mi, den tar jeg med meg over alt
Hva jeg ikke gjør:
Gå på fest og bli der lenge fordi noen andre sier at de vil ha meg der
Gå på Kafe med venninner, sitte der i fem timer å drikke grønn te. Det er ikke gøy å drikke grønn te i fem timer på en pinnestol!
Ja – litt sånne ting, og der er jeg streng med meg selv!
Jeg gjør ikke på død og liv som andre vil, men jeg forventer heller ikke det motsatte.
La oss si at du vil slutte å ruse deg, men det vil ikke partneren din? Vel, det er det ditt liv og ditt edruskap du må ta vare på, hva han/hun gjør kan ikke du gjøre noe med. Må du gjøre det slutt? Vet ikke, kanskje… det vet du selv best.
Prøv å tving en rusavhengig til å slutte… (Her kommer ett av Rita’s gullkorn og hun har mange) Hva skjer hvis du låser meg inne? Jeg tenner på gardinene og brenner ned huset… for en drink skal jeg ha!
Dere – det kan jeg skrive under på – du kommer bare ikke i veien for meg og drinken min!
Jeg har alltid sagt (alltid og alltid… etter at jeg ble edru) at jeg ikke sluttet for barnas skyld. Det er hardt, men det er sant – det går ikke.
Hvis du vil slutte, må du sette et mål for bare deg: hva kan JEG få ut av det. Sorry, sånn er det og sånn blir det.
Det å gi opp rusen er en sorgbearbeidelse som gir assosiasjoner til tap, derfor må du ha et mål for din egen skyld.
Hva gjorde jeg feil forrige gang jeg prøvde, og hva kan jeg gjøre nå – i forhold til målet mitt.
Du som ikke er rusavhengig kan nok sammenligne deg med dette hvis du setter inn i det å sammenligner det med noe i din egen hverdag. Vi har dem nemlig – disse følelsene og patetiske jævler er neppe noen av oss for det. Følelser opptar vel mesteparten av hjernen?
Herregud så sliten jeg ble i dag… det var mye å ta inn og det er deilig!
Selv om vi ikke kan stoppe for andres skyld, for barna eller partnerens skyld – er visse følelser alltid der selv om det ikke virker sånn på andre. Som disse:
Ahhh… atter en tidlig morgen med stillhet i huset. Det er alt som skal til for å sannsynligvis få en bra dag – for meg. Så jeg sprekker ikke i dag.
Den sprekken blir jeg også til stadighet spurt om, særlig med tanke på at det jeg gjør er så offentlig. Jeg synes ikke det er noe rart spørsmål, det er en helt naturlig følge. Folk spør meg om jeg ikke er redd for å sprekke.
Nei. Det kan selvfølgelig skje, sykdommen er kronisk, men hei! Det jeg gjør er mildt sagt preventivt for meg også. Det var på denne måten jeg sluttet å kaste opp da jeg var 18 år også – alle rundt meg visste om det til slutt – dog ikke offentlig.
Alt jeg egentlig gjør er å stå opp tidlig og forholde meg til dagen i dag. Selvfølgelig må vi alle planlegge ting og tang, men det er også det hele, planlegging av noe som ikke skal skje enda.
Andre gjør andre ting. Mediterer, går gjennom konsekvenser i hodet, ser seg i speilet og minner seg selv på at de er bra nok (ikke dumt!) og mange andre ting. Man finner ut hva som funker for seg hvis man tar seg tid til det. I dag er jeg spent på hva Rita skal snakke om på Retretten og jeg gleder meg til å gjøre lekser – hvis jeg får det til da. Jeg gleder meg ikke like mye til å slipe ferdig gulvet;)
Så nei, jeg er ikke redd for å sprekke i dag. Må man forresten være alkoholiker for å tenke en dag av gangen, eller har du noen garanti for i morgen?
På den første siden i kladdeboken jeg bruker på ANTA-kurset har jeg skrevet ordet GRENSELØS (Rita Nilsen sa ordet i begynnelsen og det satt seg). Jeg synes det beskriver den grunnleggende kjernen av oss rusavhengige. Jeg er iallefall ikke i tvil om at jeg er GRENSELØS.
Der ja, der kom angsten min på dagsorden. Den som er så vanskelig å beskrive. Det er egentlig bare å si “jeg har angst”, så skjønner mange hva man mener uten å kunne si noe mer enn det.
Den altomfattende fylleangsten er en ting, ja den er jævlig. Nå er den borte for min del, men noen ganger sniker den seg inn igjen og det er vel vanlig angst det da? Jeg har angst for postkassen og angst for å ta telefonen, men den er også ganske grei: jeg skylder fremdeles millioner av kroner og millioner er ingen overdrivelse.
Vent litt, vet du hva? Jeg ringer like godt Lindorff med en gang, der har jeg sikkert en helt egen avdeling som venter på meg og det – det er ikke fordi jeg er favoritten deres. Skal vi se:
Sånn, det var deilig. Dæven, nå blir det ikke mye igjen i kassa! Det burde jeg ha gjort før.
NEI
Jeg burde ikke ha gjort det før, for jeg hadde overhode ikke fått det til! Jeg kan love deg at det blir ett økonomisk hælvete nå. En kabal av telling og kroner, og det hadde jeg ikke klart å ta innover meg tidligere i edruskapet (man kan forresten få hjelp til det, jeg tok det bare ikke selv. Hvis du vil ha hjelp, kan du begynne HER. Bare ring å spør!)
Det tok (for meg) ikke så lang tid å få det helt fortreffelig som edru, men det tar veldig lang tid å få hode på rett plass. Som ny-nykter vil man gjøre alt på en gang. ALT SKAL SKJE NÅ! Og som en “vanlig” person ville sagt: det går ikke an. Og det er helt greit. Slapp av, det går kanskje sakte fremover, men det går fremover, og så lenge vi holder oss edru blir det bare bedre. Jada, jeg vet at det ikke høres troverdig ut, men sånn er det bare.
Men hva er angst?
Angst er følelser. Angst er hukommelse. Angst er tidligere dårlige erfaringer. Angst er traumer. Hva er traumer? Traumer virker som et stort ord med store hendelser. Det er nødvendigvids ikke det. En traume er en negativ hendelse i fortiden. En bortvendt rygg? En avvisning? En mor eller far som ikke var tilstede? Pick and choose. Og selvfølgelig de større tingene.
Vi får ikke egentlig angst av det vi tror: av det vi gjorde i går, av nabo’n, av CIA eller av telefonen der og da. Vi får angst av at vi har erfaringen fra før av. Noe skjedde en gang tidligere i livet som ligner på det som skjedde nå. En del av hjernen – AMYGDALA, husker uten og reflektere, den husker ALT, også i blackout. Jada, jeg vet at jeg har sagt det tidligere, men se på den røde linken, den er faktisk ganske spennende.
Hva gjør vi rusavhengige da? Vi går direkte til løsningen: en drink eller 15. I vår erfaring løser nemlig ikke ting seg, ting blir som regel verre og det blir vår regel. Sånn sett er hukommelsen (eller Amygdalaen) nådeløs. “Vanlige” mennesker vokser på seg erfaringen til å takle det, gå gjennom det og løse det. Vi vokser på oss å ruse det bort, for så og få det samme om igjen, ruse det bort, få det sam… ruse oss b… få det s.. også en gang til.
Vi blir sinte og retter det mot andre. Hva er det egentlig som skjer når vi blir sinte?
Vi undertrykker noe annet, og det må vi tenke oss om for å finne ut av hva er: Sårbarhet – det er hva vi egentlig vil vise, men erfaringen vår sier at det ikke lønner seg, det blir brukt mot oss. Vi undertrykker også:
Frykt
Skam
Ømhet
Trist
Å bli lurt
Det er ikke så rart at vi blir ridd av angst, alkohol er grenseopphever nummer 1
Tør du ikke å gå på dansegulvet sier du?
Ta deg en drink eller fem og kvelden er din. Jeg kan love deg at den var min. Den var typisk minminminmin… ANGST!
Dette var omfattende å beskrive, så bare spør eller kom på retretten og få det inn, det er spennende det!
Jeg fikk det spørsmålet i går og jeg har fått det før. Faktisk alltid spurt på en vennligere måte enn det som er formet over her. De som har turt å spørre, er som regel gode venner som har filosofert litt over det – det har jeg og.
Folk kaller meg modig og det vil jeg gjerne avkrefte. Jeg er ikke modig. Jeg får mange henvendelser om at det jeg gjør hjelper folk. Jeg tror selv – ut fra hvordan jeg kjenner pårørende og rusavhengige, at jeg ikke sender NOEN rett inn i et edruskap, det er mye mer komplekst enn som så. Det som derimot skjer, er at jeg sender endel mennesker i riktig retning, fokuserer en prosess som allerede er i gang, og det inspirerer meg mer enn nok til å fortsette. Noen rusavhengige tenker litt ekstra på saken og pårørende ser bedre hva som er hva.
Jeg er ikke modig, fordi det av en eller annen grunn ikke koster meg en tøddel å gjøre det. For meg er ikke dette tabu – det er en av de vanligste, mest utbredte og plagsomme sykdommene som finnes. Det jeg brenner for er å ta fra pårørende håpet om at de skal kunne hjelpe – for det håpet knuser sjelen litt mer hver gang. Så tusen takk til de vennene som har tenkt over dette sammen med meg, og tusen takk til alle dere som støtter meg der ute – forresten, det gjør meg modig!
Så jeg fortsetter, og i dag kommer jeg atter en gang til å gjøre lekser fra Retretten – PÅ NETTET!
En ting er sikkert folkens. Disse foredragene blir veldig givende og inspirerende, så det jeg får uttrykt her i tekst, blir mer som smakebiter å regne. Når det er live, er det ofte folk forfølger ett svar jeg gir, setter tvil til det og derfor utvider temaet de tar opp – det er noe av det beste som skjer under disse forumene. Det hadde selvfølgelig vært gøy for meg om dere gjorde det her også. Under i innlegget eller som vanlig: i FB-kommentarer:) Jeg regner med at det blir ganske stille, jeg skjønner det. Dette temaet er jo tross alt fullt av skam.
Lets go:
Spørsmål er skrevet om for å unngå personifisering (spørsmålene er fra videregående skoler)
Hva er driften – Avhengigheten?
Egentlig er det nesten umulig å forklare. Det første jeg synes man burde gjøre hvis man f.eks er pårørende (dette kan like godt gjelde behandlere) Er å akseptere at man IKKE skjønner det. En ting “vanlige” mennesker ikke tenker på, er jo at vi ikke skjønner dere heller! Jeg kan for mitt bare liv ikke fatte og begripe hva noen skal med ett glass vin?! Og at på til bruke en time på det da? O smerte! Jeg får helt vondt av å tenke på det! Og jeg mener det. Sånn fungerer hjernen min uansett hva man sier og mener – så lenge jeg er aktiv.
Jeg er rett og slett ikke laget sånn som deg. Jeg må ha, og jeg må ha alt med en gang. Hvis du aksepterer at det er sånn, uten å prøve og skjønne det – så har du kommet litt lengre, du kan senke skuldrene litt. Nei, det skjer ingen forskjell for den rusavhengige, men kanskje en liten for deg.
Jeg har en mor som drikker, hva skal jeg gjøre? Jeg er redd.
Jeg har ikke noe hyggelig svar til deg.
Det er f.eks, snart Jul og du gruer deg til denne Julen akkurat som du har gruet deg til de som har vært. Sannsynligvis blir dessverre ikke denne Julen heller noe bedre. En ting du ikke skal gjøre er å ta på deg ansvaret for henne. Hun finner en måte å rettferdiggjøre det på uansett.
Kanskje hun lover og ikke drikke. Så kommer dagen, du har håp, hun tar ett glass og sier at det bare er gløgg, hun ber deg om å slappe av fordi hun har holdt på hele dagen og fortjener litt kos som alle andre. Dere setter dere til bordet, hun later som ingenting og normaliserer at hun heller rødvin i glasset med kroppsspråket sitt. Alle skal jo ha noe i glasset til middag, det er “normalt”. Selv om det er sånn, elsker hun deg, de to tingene går parallelt med hverandre og er vanskelig og akseptere. Det er derfor det blir så vondt. Kanskje hun stopper en dag hvis hun selv for vondt nok og innser problemet, men kanskje ikke. Du må ta vare på deg selv, finne en du stoler på og snakke med den personen. Kontakte pårørende–grupper der du finner folk som har det akkurat som deg. Googler man “pårørende” kommer det opp mye. Ta vare på deg selv, på tross av at det er mamma!
På skoler møter jeg mye av dette, og det er rett ut kjipt. Det er derfor jeg kjører på med å forklare at det største og mest utbredte problemet ligger i de tusen “akseptable hjem” rundt om kring. Selvfølgelig utdyper jeg svaret når jeg er der, dette over her er bare fargen på svaret. Det er uansett viktig at de får vite sannheten og ikke en glorifisert versjon. Mange skoler stiller opp med helsepersonell når jeg kommer.
Hvorfor er du alkoholiker og ikke narkoman?
Enkelt: smak og behag. That’s it!
Men jeg kan utdype det litt: du og jeg sitter å ser på film, vi har skaffet oss digg. Du har potetgull fordi du liker det best. Jeg har sjokolade fordi jeg liker det best.
Utover kvelden tilbyr du meg potetgull, jeg sier selvfølgelig ja. Jeg forsyner meg noen ganger av andre ting enn bare det jeg foretrekker jeg også. Jeg bare liker sjokoladen best, men potetgull er helt greit. Det kalles ofte foretrukket rusmiddel. Akkurat som du foretrekker syltetøy og jeg foretrekker ost og skinke.
Hvorfor det? Fordi hjernen bestemmer det. Hjernen bestemmer det meste.
Har du lyst til å drikke igjen?
Nei. Ikke i dag. Har du hørt om setningen “En dag av gangen”?Ja, ok.
Hvis jeg bare tar inn den setningen som den er, blir den ubetydelig heismusikk. Først må jeg tro på det, være villig til å tenke litt på setningen, og så tenke den om, sånn at den funker for meg.
Så, hvis jeg tenker: jeg kan drikke meg så drita jeg vil i morgen, bare jeg klarer meg i dag, så funker det for meg. Sånn holdt jeg på det første året, også ble det sakte men sikkert bedre. Jeg begynte å tenke over hvor bra jeg hadde det fordi jeg ikke var fyllesjuk om morgenen. Barna hadde det mye bedre og jeg hadde ny kjæreste. Det forholdet er veldig bra. Hvis jeg hadde krydrer det med en og annen kjæreste-krangel i fylla, litt forsvinninger på ymse barer og usikkerhet, hadde det blitt … ja, der har jeg vært og vil ikke tilbake.
Jeg tenker ikke så mye en dag av gangen nå for tiden, men jeg stopper opp å gjør det når jeg får blaff av sug: skal jeg ikke få drikke i sommer heller? Hva med på Kreta da, kan jeg ikke ta meg en drink på terrassen der heller? Ok – på tide å tenke en dag av gangen igjen: Joda, jeg kan drikke så mye jeg vil på Kreta, bare jeg ikke drikker i dag!
Så har vi konsekvensene hvis jeg tar ett glas vin, de er viktige å vite om for meg. Jeg har en hel liste som jeg har skrevet ned, det tok en uke å jobbe den frem og jeg måtte ha hjelp til å gjøre det – hjelp av en annen edru alkoholiker.
F.eks: jeg kommer ikke til å klare å stoppe hvis jeg først setter i gang, jeg blir drita, fyllesjuk, drikker igjen, begynner å innbille meg at jeg kan lure folk og fortsetter, folk blir ikke lurt, jeg mister barna, og til slutt mister jeg grunnen til å holde meg edru, da bærer det ned i jorda.
Så nei, det er ikke vanskelig å holde seg edru – i dag;)
I dag var det ukeslutt. Tenk det a! At uken slutter på torsdager er ikke å forakte;)
Vi hadde en myk avrunding med film. Eller myk myk og myk, det var en dokumentar om prostituerte tatt opp av The Sage Project, en organisasjon for prostituerte i USA. Sterkt, men vi er vel vant til sterkt rundt omkring i verden nå for tiden?
Etter filmen ble vi spurt om vi hadde noen tanker rundt det vi hadde sett, og det er her jeg synes det begynner å bli interessant – det å høre andres innspill. Det er veldig trygt å snakke på Retretten og lignende steder. Ting må bli i rommet, kan bare tas opp i fritiden av den som selv har sagt det og forblir anonymt. Derfor kan jeg bare gjengi mine egne refleksjoner (alltid) her, for det skal sies – jeg har ikke holdt meg selv nevneverdig anonym;). Refleksjonene mine blir derimot farget av det de andre sier, det er jo nettopp derfor jeg er der!
Sammenligning
Når vi er små, må vi sammenligne, det er sånn vi lærer, ser forskjeller som vi trenger å se, og det er sånn vi utvikler oss. Jeg gjetter meg til at det fortsetter hele livet.
Rusavhengige får ikke lov til å sammenligne, ikke så rart, for det blir nemlig sånn:
Se på hun drita damen på det bordet der borte a
Morten var lite full i går
Nabo’n har skrumplever, ikke så rart, han drikker tross alt sprit
Nina drikker seg full hver dag, jeg bare koser meg til TV’n
Så nei, det er ikke videre smart for oss å drive på sånn
I dag skal jeg allikevel gjøre det, på samme måten som jeg ville ha krevd av mine behandlere uten egenerfaring å gjøre med meg hvis de vil hjelpe.
Jeg har da aldri prostituert meg jeg!
Eller har jeg det? Jeg har solgt sjelen min til et og annet billig onenightstand for å heve min egen selvfølelse – i rus. Jeg har hatt så stor selvforakt at jeg har drukket den bort, gått ut på byen å vifta med fjøra, for å få bekreftelser fra både høyre og venstre. Har jeg vært full nok (som jeg har), så har jeg funnet den store kjærligheten for natten i en annen ivrig bar-gjenger. Onenightsstands er noe av det vondeste jeg vet om når jeg tenker tilbake. Det var vondt dagen etter, det var vondt uken etter og det er vondt å tenke på nå. Ikke desto mindre var det bekreftende hver gang der og da. Så ja, jeg prostituerte sjelen min for å slippe unna det jeg egentlig synes om meg selv – den gangen.
Det er nå en ting. En annen sammenligning som kanskje er viktigere for å avmystifisere ordet prostitusjon litt, er selve driften til opprettholdelse. Jeg gidder ikke en gang å snakke om at prostitusjon ikke har noe med sex å gjøre, har du ikke fått med deg det i 2017 så.. ja jeg vet ikke.. les no! Det er lett å finne.
Driften mot rus er ustoppelig, og det er den driften jeg har til felles med en prostituert. Uten tvil, det eneste som skiller oss er omstendigheter.
Ja, det var det hele – vi hadde ikke lekser i dag, men å være i et rom med andre kloke mennesker gir noe – hver gang.
Nyhet! Endelig har forskere funnet ut at du – ja, nettopp du som sliter mest, du med skjelvinger og angst, du som raserer både følelsene dine og alle rundt deg, du som har overbevist deg selv om at du overhode ikke er rusavhengig, du som bare drikker litt, men blir ravende dritings uten at noen ser på, du kan nå bare fortsette!
Gledelige nyheter kommer fra oven: du slipper og slutte! Det finnes en skole for deg, en fantastisk teori som har hjulpet mange: du kan nå øve på å nippe til glasset, drikke en halv flaske whatever og kose deg foran peisen med lammesteik, gode samtaler og vintersex på lammeskinnsfellen! Endelig har gud trådt ned til oss med sin nådige hånd og svøpet oss inn i champagnebommullen.
Kjære Professor, behandlere og terapeuter av dukannåtrappenedforrestenavlivetogkosedeggluggihjel
Ligg unna oss rusavhengige med teoriene deres, for det er nettopp GluggIHJEL vi snakker om her. Kom dere inn i en vanlig jobb og snakk om noe dere har erfaring med. I den jobben dere har nå, einer dere dere ikke til noe annet enn å kjøre truck! Hva sier dere f.eks til mennesker som er allergiske mot nøtter? Du kan spise litt?
Jeg vet om noen av dere og har visst om det lenge. Jeg hadde glemt det fordi det er helt hinsides all fornuft. Reduksjon av en kronisk og progressiv sykdom? Ærlig talt!
Hvorfor ble jeg minnet på det i dag? Fordi jeg ble kontaktet av en person som har det utrolig vondt. En som har gått på jegskalbaredrikkelitt-kurset deres. Familien til denne personen har det ikke noe bedre, det kan jeg garantere.
Kurset kostet over 10.000 kroner. Personen dro håpefull hjem, og slet videre etter fullført kurs. Selvfølgelig slet denne personen videre! Vi snakker om avhengighet her. Etterbehandling ble også personen tilbudt – for 1000 kroner timen.
Hva slags etterbehandling er det vi snakker om? Drikk litt saktere og kos deg? Hvis du ikke klarer det, så er det bare å komme tilbake med lommeboken din, du vet den som allerede er tom etter mange år med forbruk.
Her er linken til det mest kjente kurset og derfor det farligste. Det som står i beskrivelsen er farlig fordi det ikke en gang har et rotskudd i virkeligheten! Det står blant annet at det egner seg for folk som “tviler litt”, “ikke har vært innlagt før” osv. Vel! Hvis folk tviler litt og går til dette steget – oppsøker hjelp, da har de det så vondt og sliter såpas mye (også de rundt personen) at de kommer til å bli ødelagt av dette. Det er nemlig INGEN som går til et sånt steg uten å slite. Til stor advarsel:
Jeg blir provosert bare av å skrive ordet alkoholreduksjon, mistenkelig nok blir det også rødt i retteprogrammet – for det er nettopp hva det er: RØDT!
Man trenger ikke kurs for å redusere alkoholinntak, hvis man kan redusere det, så har man ikke ett problem. Ergo, man trenger ikke dere.
For mange år siden vurderte jeg selv å strippe meg selv for kontanter, løpe til dere å lære meg dette kvakksalveriet. Selvfølgelig! Jeg ville da for guds skyld ikke kutte ut helt og det er nettopp det dere satser på. Dere har helt rett, ingen av oss vil gi opp glasset. Dere appellerer nok enormt til den “vanlige” husmoren, legen, advokaten, læreren, fruen i Bogstadveien . de som virkelig føler at de må må skjule sitt bruk. De som bare tviler litt, som ligger på kanten av overforbruk, den kanten vil de uansett stupe over etterhvert og føle seg som den eneste på jord som ikke klarer det. Ja? For de klarte jo ikke det dere lærte bort!
Disse menneskene ødelegges over tid med denne livsfarlige tilnærmelsen. Dere sender folk inn i en lang og meget forvridd kamp. En kamp de ikke skjønner, fordi de tror at de burde ha klart det etter ett besøk hos dere. Hva skjer da? Total isolasjon og en følelse av udugelighet som ikke kan sidestilles. Hvorfor holder dere på med denne typen tortur av så mange mennesker?
SKAM DERE
Dere ødelegger menneskeliv – intet mindre. Dere knuser ikke bare håpet til den det gjelder, dere knuser håpet til de rundt – hjelpeløse pårørende som blir sittende å nippe til glasset sammen med den nå nyutdannede lærlingen deres og tror at “endelig! Nå kan vi kose oss sammen”. Saken er at både den pårørende og alkoholikeren håper på nettopp det. Alle mennesker vil kose seg – det skulle bare mangle. I lengden går det rett til helvete, for rusavhengighet er en kronisk og progressiv sykdom. Dere leker med liv og gir feilinformasjon, dere øker antall diagnoser og dreper sakte.
Vi har en sykdom som ikke kan kureres, den er styrt av hjernen, den er styrt av traumer, uansett hvor små de traumene er. Den er styrt av (spennende link:) AMYGDALA, en del av hjernen som husker løsninger og ikke reflekterer.
Dere må slutte å ta fra oss sjansen til å få et bedre liv, vi kan ikke kjempe mot et eksisterende glass, så hvorfor skal dere på død og liv ha det i oss?
Ingen vil slutte å drikke – ikke engang de som ikke er avhengige. De som er avhengige vil helst SLIPPE å slutte og drikke. Dette hjelper dere til med og fyrer opp under et allerede stort familiebål. Kanskje det hjelper en stund, kanskje det til og med hjelper en god stund, og så til slutt, blir det verre en det noen gang var, fordi utviklingen har gått som en dampveivals i underbevisstheten til den det gjelder, “sprekken” blir altomfattende og lang, ikke som et vondt år, men som kanskje 10 vonde år til og evt direkte i graven. Hvor er dere da? Opptatt med neste pasient?
Vi har en sykdom som ikke kan kureres av andre enn oss selv, i samarbeid med andre nyktre/edrue alkoholikere og noen få fagpersoner som faktisk vet hva dette dreier seg om. Og disse menneskene må vi ha, det er umulig å gjøre dette alene (selv om vi insisterer på nettopp det og drikker videre). Og dere?
LIGG UNNA!
Del mer enn gjerne
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
