Åhh jeg er så… TEIT! Ticks. Fy f.. brystet fryser over, iskalde kniver roterer sakte under stramme ribben, NE..h! …Fah.. Hvorfor kan jeg ikke bare.. Orker ikke! Bort! Sove? …går ikke…
Jeg husker ingenting fra i går, men jeg kjenner det igjen på hele kroppen – jeg har driti meg ut i oppadgående storm… Åhhh… kast.. dynen funker ikke, den vil ikke hjelpe meg.. det må bort! Det demrer… Jeg… Nei faen… jeg slo mamma…
Det var tross alt for mye angst over lang tid – 30 år på fylla som til slutt gjorde at jeg fikk nok. Fylleangst er vel en kjent sak? Ja, man trenger vel ikke å være alkoholiker for å ha vært innom den? Så langt i fra.
Rusavhengighet er ikke mystisk, det er bare deg ganger 50. Når du føler deg glad, deilig, sexy, dum, teit, utilstrekkelig, opplagt, sliten. Vi har jobber, vi trener, vi har barn og vi har hytte på Hafjell. Vi er akkurat som deg og det er ett ord som skiller oss: avhengighet – og konsekvensene det medfører. Vi driter oss loddrett ut i årevis gjentatte ganger og det medfører Skyld og Skam. Du som ikke er avhengig kjenner selvfølgelig også på Skyld og Skam – ergo, ikke mystisk.
Den blir bare mye sterkere når den kommer daglig, det kjennes ut som eksistensiell angst, og da er det ikke vanskelig for oss rusavhengige å få legen til å skrive ut en pille eller to, så har vi løst det også. Vi tror faktisk at f.eks depresjon er tilfellet selv. 100 %.
Angsten for hva man sa eller gjorde i går, angsten for at man er så uoverkommelig teit at det ikke finnes noen hverken over eller ved siden. For meg ble det nok, selv om det ikke blir det for alle. For det finnes jo en enklere og bedre løsning? En saftig, sterk, duggfrisk, sprudlende vodka cola!
Og så på’n igjen i morgen, men det skal vi ikke tenke på nå, for nå skal vi kose oss (dessuten skal jeg ikke være like dum i dag som jeg var i går).
Også drar vi den en gang til…
Hva er egentlig Skyld og Skam?
Tanken går til to berømte SS’er for det føles nesten sånn.
Skam rammer selvbilde, mens skyld knytter seg til handlinger
Skyld = handling
Hva jeg har gjort
Skam = Psykisk
Hvem er jeg? Jeg er gal! Jeg er dust!
Derfor er det viktig når vi nyktrer opp å skille skammen fra skylden: Vi er ikke våre handlinger, men det vi gjør kan være dårlig.
Rus og avhengighet. Avhengighet er en sykdom, jada, bare diskuter det. Sånn
…hjalp diskusjonen? Ble alle rundt deg plutselig friske og lykkelige? Så flott.
Vi trigges av en situasjon, av et sted, av været, av nesten hva som helst. Av 17 mai?
Vi tar en drink (eller hva du nå måtte foretrekke av rus), og fordi vi er avhengige taper vi med en gang. Det du ikke kan stille opp med når hjernen slår inn, det kan du ikke kjempe mot. Vi gjør mange ting i rusa tilstand som vi ikke kan stå for som edrue personer. Og det er hva vi til syvende og sist er: personer, mennesker.
Så hva føler vi oss som med all skylden og skammen vår?
OUTSIDERE
Hmmm.. enormt mange outsidere som vandrer rundt på denne kloden?
Du er ikke avhengig selv om du oppførte deg som en drittsekk i går nei? Ok bestem deg da: enten så er du bare full av faen eller så er du rusavhengig. Nå, hva sier du?
Har jeg løsningen på dette for deg? Nei. Det er en omfattende jobb som du må gjøre helt selv, og du må dessverre være mer enn villig nok til å gjøre den.
Og vet du hva? Inntil du gjør den jobben kommer du til å fortsette å skylde på alt og alle rundt deg for at du har det vondt. Det er faktisk helt vanlig, vi gjør det alle sammen når vi er aktive, til og med uten å være klar over det selv. Det er utrolig digg å slippe, det kan jeg love deg;)
Dere som kjenner meg vet at jeg elsker denne timen alene om morgenen. Før var jeg alltid fyllesjuk, karret meg opp, fant klær til barna med øynene lukket, klasket sammen matpakker til barna, fikk dem på skolen og la meg i full angst under dyna på sofaen med God Morgen Norge i bakgrunnen. TV-programmet er akkurat snilt nok til å hjelpe angsten – ørlittegrann. Da er der praktisk med hjemmekontor. Barn hjem fra SFO, frisk og mamma fra 17 til 20 og så endelig: leggetid , FB og rødvin.
Så ja, jeg elsker å være frisk om morgenen. Har jeg substitutter for Alkohol?
Selvfølgelig:
Kaffe, Cola og vann – fremdeles tre enheter – det må til. En dagsrasjon med røyk, FB og annet tull. Vi snakker ikke fulekvidder og soloppganger, det er for romaner.
Det er helt stille og hvis jeg ikke får denne timen så blir ikke dagen som den skal. Skal jeg slutte å røyke? Det tar vi en annen gang.
Om kvelden er det rett i kosetøyet og dynen er med meg rundt i huset – den samme dynen som var full av angst før i tiden. Dynen og jeg klistrer oss til en dårlig serie på Netflix eller en lettlest bok – det skal jeg sovne med, så ikke våg å slå av noe! Må jeg på fest så lengter jeg hjem til dynen min. Skal jeg til varmere land, tar jeg den med i kofferten sammen med HDMI-kabelen. Jeg har da ingen planer om å sove i dårlige laken!
Substitutt kan være enkle små ting – det er bare å finne de, uten å lete for mye tror jeg.
Nei, da våkner de ikke så små lenger snart, på med mor, en tur på Retretten og kanskje litt lekser senere?
Å ta seg et ANTA-kurs på Retretten er virkelig å anbefale. Vi rusavhengige må holde edruskapet vårt ved like resten av livet, og Retretten er et veldig bra alternativ til f.eks AA og NA. Ikke nødvendigvis et alternativ heller, man kan fint gjøre begge deler.
Jaja, da får skolejenta gjøre leksene sine (ikke for at hun gjorde nevneverdig av det i yngre år)
Lekser høres jo kjedelig ut – og dette er egentlig ikke lekser, dette er mine refleksjoner over det vi har lært i dag, mer skal ikke til. Så folkens – min versjon pluss noe stjålet (det med beige skrift i dette innlegget) fra Rita Nilsens bok,
Første gang jeg var på Trasoppklinikken (og det sier jeg eder I samfulle ødesløse – gi eder i kast med veien mot Trasopp!), var på et besøk hos poliklinikken der oppe, man må gjerne innom å snakke litt med den lokale legen før man får plass. Jeg gruet meg selvfølgelig, jeg var full av skam og klar til å sette opp en diamantbefengt front på venteværelse – for det er klart, man er da normal og en lege skal da for pokker ikke tro noe annet! Jeg hadde kanskje ikke dusjet den morgenen, men jeg hadde da i det minste tatt på meg mascara må vite!
Legen var ufarlig nok, han jobbet tross alt på en rusklinikk, noe jeg overhode ikke hadde tatt med i min heller reduserte betraktning – han så meg bedre enn meg selv.
Vi pratet litt, han spurte litt, jeg løy litt (eller pyntet om du vil). Jeg sa at jeg bare ville ha dagbehandling fordi jeg måtte være hjemme med barna, han sa seg over hode ikke enig, han sa han var bekymret for helsen min og mente at jeg burde legge meg inn – fyren hadde helt rett. Man tager hva en lege med rus som spesialitet har å si, drar det gjennom hjernemassen, kommer til en konklusjon og legger seg inn. Basta.
Han spurte plutselig: har du eller har hatt abstinenser?
Abstinenser? Hadde det ramla helt for fyren? Jeg var da for pokker ikke noen vanlig narkis heller?!
Etterhvert lærte jeg litt om abstinenser på Trasopp:
Angst
Skjelvinger
Hodepine
Rask puls
Søvnløshet
Depresjon
Kvalme
Tja, la meg tenke. Joda, bøttevis av abstinenser.
Jeg lærte da og jeg lærte i dag. På Retretten lærer man bare man går inn av døra.
Listen vedvarer og hvis du ikke har følt på noe av dette, er sannsynligvis planeten krypton ditt egentlige hjem:
Fysisk: Ristinger og ukontrollerte skjelvinger, følelse av ustøhet, svetting, rennende nese og øyne, manglende appetitt, fordøyelsesproblemer, muskelrykninger og smerter, andre kroppslige smerter
Så du… så kommer det noe spennende: Sen-Abstinens!
Dette er et herlig fenomen vi har alle mennesker, hver tredje måned inntreffer en ny hormon syklus. Den kommer uavhengig av dagsform og kan vare i opptil 20 dager. Vi reagerer forskjellig, og folk som ikke er avhengige av noe løser det på sine egne vanlige måter uten å tenke over det.
Vi? Vi tar oss en drink ekstra og en til og litt mer enn vanlig. Hvis vi har klart og slutte, uten å gjøre jobben som skal til for å slutte, så er det i tilfelle nå vi sprekker. Ikke så rart kanskje i og med at denne faktisk hormonelle syklusen innebærer:
Vanskeligheter med å tenke klart: som om hjernen ikke fungerer, og det er umulig å konsentrere seg
Hukommelsesproblemer: Du oppfatter alt og forstår det, men så er det plutselig glemt
Handlingslammelse: Du vet hva du skal gjøre, men kommer ikke i gang
Søvnforstyrrelser: Vanskeligheter med å sovne, følelse av å ligge “over” senga, urolig søvn, mareritt og svetting
Følelsesmessig over – eller underreaksjoner: Voldsomt sinne, irritasjon eller nedstemthet, depresjon og apati
Fysiske Koordineringsproblemer: Problemer med balansen, øyne og hender vil ikke samarbeide, trege reflekser
Stressømfintlighet: vanskelig å skille mellom mye og lite stress, og hva som er positivt og negativt.
Puh!
Som sagt gjelder denne hormonelle syklusen alle mennesker, men for oss rusavhengige, kan det mildt sagt være lurt og finne ut av når vi har det sånn, for det er da vi er mest sårbare for tilbakefall. Så pass deg, hver 3 måned and counting,)
Jeg synes det er veldig vanskelig å finne ut av det med meg selv, og jeg har tenkt på det siden forrige kurs i September, men jeg tror jeg er der nå. Jeg er en smule handlingslammet, noe jeg ikke pleier å være. Jeg utsetter småting som egentlig er veldig enkle å få til. I vår tok jeg helt av den andre veien, full fres uten stopp i timesvis – jeg visste bare ikke om dette da. Bare se på denne galskapen: Tante Pose Lager Hekk. Jeg knekker sammen av latter når jeg tenker på det nå, så får vi bare håpe at rosene overlever;)
Har du noen gang innbilt deg at du lukter hasj over alt uten å ha vært i nærheten av det på lenge?
Noen ganger dukker det opp hasj-lukt på vidda uten at du har vært i nærheten av det ,og hvor kommer det fra? Man tror gjerne det kommer utenifra, men hei du! Det kommer fra fettvevet, og så vidt jeg husker fra i dag, så kan cannabisen kose seg der i årevis, og sive ut nå og da, i hvertfall i syv år etterpå. Dette gjelder mest piller og cannabis. Så da var det løst.
Så har vi en misforståelse og oppklare og det har et navn, det kalles pseudo-abstinens:
Du skal utfordre deg selv, være “sterk” og klare alt. For eksempel oppsøke dine gamle venner, gå på stambaren og drikke farris. Rockekonserter og fester.
Der har jeg vært ganske streng med meg selv de siste fire årene, men jeg har ikke unngått det fordi jeg visste om dette, jeg har unngått det fordi jeg ikke gidder, jeg synes det er kjedelig med fest uten rus. Jeg bryr meg ikke om andre ruser seg, jeg synes rett og slett bare det er kjedelig.
Nå har jeg fått svaret på hvorfor det var lurt, som sagt: Pseudo-abstinens.
Den utløses av assosiasjoner, joda, ikke prøv deg, du vet hva jeg mener, jeg mener akkurat den type situasjoner jeg nettopp lista opp. Ikke gå på disse tingene for mye, du er faktisk ikke sterk nok.
Hvorfor?
Fordi du er avhengig og det kan du ikke styre selv. Sånn er det bare. Slutt å oppsøk situasjoner som trigger for en god stund fremover.
Hvorfor skal du ikke det?
De trigger ikke sier du?
Du har helt rett, de trigger ikke det der og da. Denne typen triggere har en inkubasjonstid på 2-4 dager. Du går på fest, drar på ferie med folk som drikker, drar på konsert og kommer hjem fornøyd fordi du klarte det så fint. Så går det noen dager og du ligger å vaker nede i flasken.
Joda, det kan skje. Ikke med deg nei?
JO
Bare la vær. Enkelt.
Sånn ja, dette ble litt av en lekse. På kurset må vi også skrive livshistorien vår, den trenger ikke å være så lang og vi trenger ikke å vise den til noen. Den er til oss selv for vår egen skyld. For å rydde litt i hodet. Nå har det seg slik at jeg jaggu har gjort det motsatte. Jeg har skrevet den for alle, og den ble litt lenger enn en kladd:
Ja, uke to. Jeg rakk ikke den første uken på denne runden, men det er nettopp det som er saken. Vi Rusavhengige trenger å bli møtt med enorm takhøyde og på Retretten får man nettopp det, takhøyde, møte med andre og kunnskap.
Selvfølgelig anbefaler jeg å ta hele kurset uten stopp, men kan man ikke det, så kan man gå allikevel, så lenge du er avhengig av noe er du velkommen og uten en rød krone i lomma (red anm. rødt øre i gamle gamle dager)
Planen min for denne runden er å dele leksene mine med dere – nærmere sagt selvransakelsen. Vi får se om jeg får det til, det er visse ting jeg må utelate, de tingene som kan gå ut over andre – jeg driver ikke med sånt, uansett hvor sensasjonelt det hadde blitt.
LEKSEBOKA TIL RITA
Ha en snasen dag så lenge, lekser kommer etterpå… gurimalla;)
Jepp, rus er gøy og ikke minst – veldig mye annet.
Spørsmål og svar fra foredragene mine. Det er spørsmålene som egentlig teller og de kommer nedover i dette innlegget
For ca 2 år siden begynte det å falle inn forespørsler om jeg kunne holde foredrag. Jeg sa ja til de, og tenkte med gru: ok, hva skal jeg gjøre nå? Vel vel – jeg har mange års erfaring fra scenen, så jeg får bruke det og lage et opplegg.
Jeg møtte opp med opplegget mitt – litt historie om meg selv med en artig vri, etterfulgt av spørsmål mot slutten. Jeg så andre foredrag, løp hjem for å lage et powerpoint-opplegg. Alle driver jo med Powerpoint, det må jeg også! Ja, man må da for guds skyld ikke være annerledes!
Etterhvert som jeg hadde holdt noen av denne type foredrag, begynte jeg å tenke: er historien min noe særlig annerledes enn andres? Og ikke minst, hvor gammal er denne historien? Jeg mener – i boken min FYLLIK starter jeg med en påstand, en liten tullehistorie om neandertaleren Bjørn som oppdager morrogress, svever inn i rus og blir der. Men er det egentlig tull? Er rus så gammelt? Jeg tror det. Så hva blir viktigst i mine foredrag hvis historien min er så urgammel og utgått på dato at folk sovner hvis de får høre den en gang til?
Publikums spørsmål – det er viktigst. For noen er det personlig, for andre er det fag og for noen er det rett og slett bare interessant. For meg er de fleste mennesker pårørende på en eller annen måte – jeg også.
Menneskene som kommer på foredragene får selvfølgelig historien min, men bare hvis de spør! Etterhvert som folk blir varme i trøya blir det alltid en skog av hender i salen – for tross alt, hjernen vår er interessant og snakke om.
Det klikker inn sms’er på telefonen, for jeg deler ut telefonnummeret mitt og står der med telefonen i hånda mens vi holder på. Det er ikke alle som tør å snakke høyt i forsamlinger og det er helt greit. Det blir alltid både morsomt, sårt, direkte og til tider hardt for noen. Det blir hard for de pårørende å skjønne at de må passe på seg selv – vi kan ikke hjelpes hvis vi ikke har fått nok. Det som kan være problemet med spørsmåls-forum er at folk er redde for å stille “dumme” spørsmål. Slutt med det! Det finnes ikke dumme spørsmål, vet vi ikke det nå da? Jeg begynner derfor denne runden tatt fra telefonen min, med nettopp de enkleste, mest opplagte spørsmålene som folk faktisk burde stille for å varme opp litt.
– Og ja forresten: Powerpoint er bortevekk. Null Powerpoint på disse forumene;)
Så kjør på:
Disse spørsmålene kommer fra nettopp sms’en og jeg har skrevet de litt om så de ikke skal gjenkjennes på person. For de som ikke vet det, jeg har vært edru nå i fire år selv om jeg svarer under her i nåtid.
Hvor ofte drakk du alkohol?
Jeg begynte da jeg var 13 og drakk første gang på en fest med andre på samme alder og oppover. Jeg var en vanlig 13-åring så jeg drakk ikke oftere enn de rundt meg. Vanlig er hovedordet her, for det er sånn både vi og andre ser på oss selv i begynnelsen. Det gikk vel ca ett år fra første til andre fest. Det jeg derimot oppdaget på denne første festen var at det var gøy! Jeg fikk blackout, jeg fikk litt små angst dagen etter, men gøy var det! Dette måtte jeg gjøre mer av! Da jeg var 15/16 år begynte jeg å ruse meg hver helg, eller feste som vi sa. Det var alltid en fest å oppdrive. 18 år = tilgang. Da jeg var 18 begynte jeg og drikke daglig. Ikke fordi jeg var så deppa, ikke fordi jeg hadde “grusomme” foreldre, men fordi jeg synes det var gøy. Jeg ville ha det moro. Jeg ville være der det skjedde. Ja, jeg fikk angst, blackout hver gang og gjorde dumme ting, men gøy skulle jeg ha det. Det som hadde skjedd sist gang skulle ikke skje i dag, for i dag skulle jeg ha det gøy!
Når visste du at du var alkoholiker?
Det er ikke noe man tenker over når man er ung og vil være der det skjer. Man begynner fort å sammenligne seg med andre for og forsikre seg om at andre er mye verre enn en selv. Man reflekterer over hode ikke over at man alltid er den fulleste på festen og alltid får blackout. Akkurat som de fleste andre så tenkte ikke jeg over det i det hele tatt. Da det slo meg noen år senere, sammenlignet jeg meg med andre rundt meg for å komme til at “joda, jeg kunne bare fortsette festen!” I retrospekt vet jeg når det slo meg: da jeg var 21 år, men det er i retrospekt som edru! Derfor har ikke vi rusavhengige lov til å drive med sammenligning – med rette!
Hva kan vi gjøre for å hjelpe en alkoholiker?
La oss starte med: INGENTING! En rusavhengig person slutter ikke før de får nok. Jeg vet at det er et frustrerende svar, for hva er nok? Nok er personlig, folk opplever smerte på forskjellige måter. For meg var det 30 år med kontinuerlig fylleangst – som til slutt bare blir ongoing angst krydret med veldig høy selvforakt.
For andre er det kanskje noe fysisk, som skrumplever = en snarlig død. Men for de fleste dere – blir det aldri nok, uansett hvor langt nede man er. De fleste slutter ikke, og det er derfor jeg sier INGENTING! Dere må beskytte dere selv mot sånne følelsesmessige blodigler som oss. Dere har ingen garanti for at det skal gå bra til slutt. Med det mener jeg ikke at dere skal slutte å elske, jeg mener at dere skal slutte å håpe – jeg er her for å bryte ned håpet deres – JA!
I denne sammenhengen får dere ikke lov av meg til å håpe mer. Gjør dere det, knuses håpet igjen og igjen og igjen. Dere blir ribbet for selvfølelse, får like stor selvforakt som oss og følger våre humørsvingninger i det daglige. Hver dag våkner dere uten og vite hvor dere har oss og oppfører dere deretter. Vi kjefter og smeller, dere sier unnskyld og vet ikke helt hvordan dere havnet i den situasjonen. Du kan si til meg at jeg dør av å drikke – jada, da slenger jeg tilbake: du ender opp i psykiatrien av å fortsette og håpe. Kanskje jeg får nok en dag, kanskje ikke…
Hva med oss som jobber med dette, mener du at vi skal slutte å hjelpe???
NEI!
Dere er i en annen situasjon en den vanlige pårørende. Noen ganger treffer dere og hjelper hele veien til edruskap. Det er kanskje ett skudd i blinde, men når dere treffer så er det vel verdt hele jobben? (her får jeg som regel samtykkende, ivrige smil og nikk). Så lenge dere behandler oss som likesinnede og deler av deres egne erfaringer. Med egne erfaringer mener jeg ikke at dere må dele av privatlivet deres, jeg mener at dere har nok erfaring i livet til å sammenligne følelser med oss. Rus er følelser. Rus er hjernen.
Alle mennesker har vært innom hele følelses-skalaen på en eller annen måte – faktisk innen man er syv år gammel. Så det er bare å fortsette jobben – det vil si, hvis du liker den og brenner for den. Hvis du ikke gjør det, brenner du vel ut av oss? Likheten mellom dere og pårørende er allikevel det samme: dere treffer bare blink med de som har fått nok. Sorry.
Er det vanskelig å holde seg edru nå om dagen?
Det er vanskelig å svare troverdig på det, for når man hører “jeg har det så mye bedre nå” så høres det ikke bare lite troverdig ut, det høres nesten “frelst” ut.
Det er faktisk sant, jeg har det helt fantastisk. Tror du meg ikke? Klart ikke det. Det er faktisk ingen som vil slutte å drikke, ikke vanlige mennesker heller. Hva om jeg sier til deg: Jasså, skal du på ferie til Spania i en hel uke? Så deilig! Du får ikke lov til å røre alkohol hele uken.
Så nei, ingen vil sutte å drikke (bortsett fra avholdsfolket da;) Derfor er det lite troverdig at jeg har det bedre nå. Men hvis dere tenker dere at jeg hadde ekstrem angst hver dag, at jeg har klikket fullstendig i vinkel i fylla ofte, at jeg har slått mennesker, vært i fengsel for fyllekjøring, blitt slått ned og går rundt med plastikk-tenner osv osv. Så kan det kanskje høres litt mer troverdig ut?
Derimot nå for tiden: jeg er frisk om morgenen – hver dag! Jeg kan stå opp før barna våkner og være for meg selv, nyte morgenen og være helt tilstede for dem når de våkner. Jeg har ikke gjort noe dumt kvelden før og slipper all den gamle dritten. Fri for angst! Jo – det er lett å holde seg edru hvis man har gjort hele den jobben det tar å komme seg dit. Jeg vil ikke bare ha ett glass vin, jeg vil ha hele kartongen fort som faen og gå rett i Blackout – med andre ord: Det slipper jeg nå!
Men har du ikke sug lenger?
Nei i grunn ikke, det er lenge siden det sto på for alvor. Det første edrue året er det mye av det.
Jeg kan få små blaff som varer i noen sekunder, men det er ikke ofte. Jeg må derimot jobbe med saken hele tiden for å holde edruskapet ved like, rusavhengig kommer jeg alltid til å være. De gangene jeg lar den jobben ligge for lenge oppstår det en farlig tomhet som jeg må ta tak i for ikke å sprekke (hvordan vi jobber må dere nesten spørre meg om på innboksen, på foredragene sier jeg det, men her på nettet må det forbli anonymt).
Jeg skal fortelle dere hvor sinnsyk jeg er allikevel. Jeg har kanskje ikke sug, men jeg har en og annen visjon, eller fantasi om dere vil, la oss ta min fantasi om en sprekk:
Først av alt: jeg må seff ha barnefri!
Hmmm… barnefri faller naturlig på en fredag. Ahh, en hel helg på fylla! Vent! Nei.. det er alt for lite, la meg få dra på med noen ekstra dager, jeg har jo tross alt ikke drukket på 4 år! Fem.. nei! Seks dager, seks dager er bra! Mamma kan alltids ha dem litt, barnevakt skaffer jeg, det er bare å si at jeg har mye å gjøre eller trenger litt fri eller noe sånt. Null problem, her skal det festes!
Ok planlegging: jeg må på polet på torsdag. Ja?! Barnefri starter jo fredag morgen når barna har dratt på skolen, det skjønner du vel! Her skal vi ikke vente på no nei! Jeg må ha… hva må jeg ha? Ah, nå kan jeg ta i – hele seks deilige dager på fylla: Ok, polet er stengt på søndager, det må vi ta høyde for! Jeg må ha tre kartonger med rødvin, tre kartonger med hvitvin (jeg er ikke så glad i hvitvin, men en liten forandring for sensitive smaksløker må til, vi må jo for guds skyld ikke gå lei her nå!), to flasker med vodka (det klikker jeg i vinkel av, slår og skriker litt og sånn, men pokker heller! Jeg har jo ikke drukket på fire år og vodka er gøy!). Så må jeg ha en kasse med vann for å skylle ned alt sammen… eller øl som noen kaller det…
Og dere, nå er det mye som er i veien for festen min! For eksempel søvn??? Det vil vi ikke ha noe av! Så vi må krydre festen med litt sentralstimulerende stoffer. Litt Kokain eller Amfetamin. Ja?! Samma det, en av delene gjør uansett susen. Jeg må jo få med meg at jeg endelig er på fylla igjen?!
Ikke kom å si at dette er normalt – jeg er sinnsyk når det kommer til rus, eller avhengig om dere vil. Så uansett hvor bra jeg har det, så må jeg holde edruskapet mitt ved like. Eller hva?
To be continued?
Kommenter gjerne dette innlegget så jeg får en følelse av om dette er interessant for dere. Foredragene drysser av spørsmål både fra ungdom, pårørende og fagpersoner – alt etter hvilket forum jeg holder det for. Jeg kan fortsette å legge spørsmål og svar ut (upersonifisert) her, hvis det er av interesse? Spørsmålene er alltid ganske like (noe som faktisk er veldig bra!), men det er fler av dem. Det er ikke selve spørsmålet som gir fargen, det er hvem som spør og hvordan.
Selve rushistorien min kan du få her ved å klikke på bildet:
Det satt seg noe i kroppen sent i sommer, ikke et direkte sug etter rus, ikke en fantasi heller – tror jeg. Bare noe tomt. Noe tomt og farlig. Noe som kunne bli noe enda farligere , uten at jeg reflekterte noe særlig over det da, man gjør gjerne ikke det hvis det er vagt – noe det var.
Rita Nilsen fra Retretten dukket plutselig opp på innboksen:
Jeg starter opp ANTA-kurs (Alkohol, Narkotika, Tabletter og Andre Avhengigheter) om noen dager, fikk jeg beskjed om.
Rita Nilsen, Retrettens store mor;)
Jeg visste ikke noe mer om kurset enn at det var for sånne som meg, rusavhengige. Det er det eneste du må ha innsett for å gå på kurset – at du er avhengig
I det jeg fikk meldingen falt det på plass.
Det var det som var tomheten, jeg hadde ikke gjort noe for å holde edruskapet mitt ved like på en stund. Jeg hadde holdt foredrag og jevnlig snakket med folk på telefonen som ringte for å få hjelp. Både pårørende og rusavhengige (forresten: bare fortsett med det dere, bare ring, men send en sms først, jeg er litt redd for ukjente nummere enda;), men jeg hadde ikke gjort noe som bare fokuserte på meg selv.
Så jeg møtte opp.
Det er noe av det beste jeg har gjort for meg selv på lenge. For hva er det egentlig vi rusavhengige må gjøre for å holde oss edru/nyktre? 2 ting.
1 .Vi må først og fremst skjønne hva vi er, så må vi skjønne en viktig ting til: vi kommer aldri ALDRI til å klare det alene, ikke i lengden. Hva gjør vi da? Vi menger oss med andre rusavhengige og deler erfaringene våre med hverandre. Så enkelt er det. Ikke spør deg selv hvorfor, bare aksepter at det er sånn og gjør det. Til slutt dør du av alternativet, så kutt ut og intellektualiser det. Hvilket forum du velger for å møte andre er selvfølgelig opp til deg. Ferdig.
2. Vi må tilegne oss kunnskap om hvordan vi fungerer og hvorfor. Disse to tingene får man på Retretten. Begge deler i en smekk på ANTA-kurset.
Høres ikke det enkelt ut? Jepp, det er det – så gjør det da! Jeg kan ikke skrike høyt nok om hvor mye jeg anbefaler kurset. Ting faller på plass i riktig rekkefølge og det er ganske enkelt:
Kurset varer i 5 uker. Det varer fra kl 10.00 – kl 12.00 fra mandag t.o.m torsdag og du kommer som du er, du kommer når du kan og slutter når du ikke vil mer.
Du trenger ikke å ha med deg en eneste krone, ei heller full mage – det vanker gratis lunsj etter kurset. Har du stive skuldre, stressproblemer, søvnproblemer, abstinenser eller annet, kan du få en nål eller to i øret. Akupunkturen på Retretten er enestående. De som jobber der sitter med unik innsikt – nemlig egenerfaring! Store ord?
Ja klart det er store ord – dette er noe av det beste jeg har gjort på lenge sier jeg!
Jeg så nettopp på Retrettens sider HERat det begynte ett i forrige uke. Fillern tenkte jeg, jeg ville jo gå på ett til, men vet du hva? Det kan jeg, for jeg er rusavhengig, de som jobber der er rusavhengige, så hvis det fremdeles er plass, så er det plass til meg selv om jeg kommer for sent. Rusavhengige har nemlig rimelig stor takhøyde – så jeg tropper like godt opp på mandag. Trenger jeg det nå? Tja, Hvorfor ikke?
Emilie, en vakker jente jeg kjenner på 15 år skrev denne teksten på Instagram. Den er så bra og rett på sak at den fortjener ett realt gjesteinnlegg, værsegod:
Kjære institusjon, hva tenker dere på egentlig, når dere tar valget å ringe politiet før dere engang har fått snakket ut med ungdommen dere jobber med? Som er vettskremt fordi tanker kommer faretruende fort når dem først kommer?
Kjære politi, hva tenker dere på når dere velger å legge denne vettskremte ungdommen i bakken og skrike at den må roe seg ned for å ikke havne på steder den ikke ønsker å være på mens dere holder denne livredde ungdommen fast i bakken?
Hver så snill. Jeg ber dere, tenk før dere handler. La oss ungdommer vise at vi faktisk også klarer å sammarbeide så lenge dere også er rolige og viser kjærlighet. Det er det eneste som trengs for å lage en stor forandring.
Det hele begynte veldig uskyldig – jeg ville ha en hekk i hagen og jeg ville ha den fort og høyt. Ikke så rart kanskje, innsynet er intet annet en formidabelt og f.eks nudisme ville vært helt katastrofe:
Nei, det er ikke hunden jeg viser deg (jada den er søt). Det er innsynet sa jeg
Ikke egentlig så uskyldig heller , lengden er på 40 meter.
Jeg googlet fedighekk. Ja? Jeg har da aldri likt hagearbeid. Noe så konservativt og tantete! Ferdighekk var for dyrt. Hekk var kjedelig og grønt. Frika hekk? Jeg googlet fortvoksende busker og trær og dumpet bort i roser. Hittil i livet har jeg aldri ofret roser en tanke. Hmmm. Jeg har drept hver eneste inneplante jeg har hatt opp gjennom livet. Men jeg har jo masse sol her ute? Jeg fikk dilla på å google roser. Rosehage?
Dette var i mars. Jeg snek meg ut i hagen og møtte alle de gamle frukttrærne som står der. 16 trær jeg alltid har drømt om å kvitte meg med
Som du ser er også påskegrisen nervøs på grunn av disse gamle trærne
Men hvordan? (Julie, du skulle bare ha en hekk). Hva om jeg fikk noen til å sage de helt helt ned til marken med motorsag? Jeg tør ikke å bruke motorsag selv! Plutselig satte kravet inn, jeg ville gjøre noe med det med en gang! Hva hvis jeg maltrakterer trærne med håndsag nå? Da kommer det sikkert noen å hjelper meg etterhvert… Så tenkt, så gjort. Jeg har posert på bildet fordi dette er et blogginnlegg og på blogger skal man posere. det har jeg sett selv:
Klærne jeg har på meg er dessverre ikke fra NELLY og du kan ikke kjøpe dem HER med rabattkoden Julie04 . Du prøvde ja, jeg sa jo at du ikke kunne det.
Ny oppdagelse: mens jeg sto der å sagde med håndsagen, begynte hjernen å spinne.
Hva med en helt ny plen? Ærlig talt – man vil ikke løpe barbeint på dette (her i utstyr som ikke en gang er fra Helly Hansen):
Nå har det seg slik at hagen er på 3,5 mål (Julie, du skulle bare ha en hekk). Men hvis jeg bare pudrer den med litt jord og sår litt? Da blir det fint?
Hjernen spant videre – jeg bestiller et lass med jord og gjør det ordentlig!
Så nå står jeg her, midt i en gedigen hage med avsagde trær, oppgravd grøft på 40 meter som venter på små hekkplanter, en lastebil som kommer på onsdag med 15m3 jord og min tapre kjæreste som løper rundt med motorsag og graver opp gedigne røtter. (solbrillene som du nesten ikke ser på hodet hans er faktisk fancy)
Og hjernen ga seg ikke der nei! Jeg oppdaget steder på tomta som hadde ypperlig potensiale til å bygge opp rette og konservative platåer. Nå vet ikke jeg hvordan man gjør det, men jeg graver og bygger…
Du forventet deg kanskje et rusrelatert innlegg? Ikke noe problem, jeg gravde opp denne der hekken skal komme:
Om det kan ha vært min ølflaske? Niks. Jeg brukte da aldri opp tid og vekt på en liten 0,33 flaske med vann (øl). For øl var som vann for meg, jeg skylte ned de andre varene med øl og da kjøper man ikke småflasker. Nei du, dette er ikke et rusrelatert innlegg og hvis du vil ha det kan du faktisk trykke HERå lese mine noe mer alvorlige sider.
Skryt: Min bedre halvdel (altså min utrolig kjekke og snasne kjæreste) og jeg har gravd i seks timer hver dag hele påsken, lenge leve hageglede. Kjæresten min er ikke bare snasen, han er sky, så du får ikke se ham ordentlig:
Hekken skal selvfølgelig ende opp med å ha busker som dette på rekke og rad
Rosene jeg googlet meg frem til heter Hope for Humanety, har en dyp knallrød farge, vokser i klaser, er kanadiske og hardføre, H4, trenger ikke å klippes ned, blir opp til 2m høye og remonterer (gjenblomstrer) hele sommeren. Skjønner du at jeg googla i mars eller? Jada, jeg har googlet hvordan de skal plantes også;)
Og hvis jeg ikke får det til, så blander jeg slaven min inn i prosjektet – du vet, Antonio:
Er du en av de uinnvidde? Vet du ikke hvem Antonio er og føler deg en smule desperat nå? Det skjønner jeg veldig godt og kan glede deg med et nærmere bekjentskap ved å trykke HER
Det er nesten umulig å forklare ting som ikke kan forklares, men jeg skal prøve. Pårørende (de fleste mennesker) av rusavhengige personer vil ha en forklaring uansett – fordi de elsker. Det er mildt sagt ikke så rart. Dere vil først og fremst ha en forklaring på hvordan dere kan hjelpe og dere gir dere ikke, forståelig nok.
Dere kan ikke hjelpe oss før vi vil hjelpe oss selv og vi tror vi vil slutte en haug med ganger før vi faktisk vil det for alvor punktum
En ting dere derimot kan gjøre, er å sette dere inn i hvordan vi fungerer via sammenligning og egne erfaringer. Det hjelper ikke, men det kan kanskje lette litt:
Vi har alle drifter, absolutt alle (vi vet forbasket godt at uten drifter hadde menneskeheten vært utryddet). Så jeg skal prøve å forklare litt, og det går bare hvis du er villig til og sammenligne det med deg selv (sammenligning er bare lov for personer uten avhengighet;):
Sett hodet ditt til dine egne drifter. Det kan være hva som helst. Sex, bilkjøring, mat, rydding, trening, whatever og la meg nå få koke det ned til sjokolade, bare for enkelhetens skyld:
Se for deg at du bestemmer deg for å kutte ut sjokoladen… HELT. Det går noen uker og du tenker at du fortjener litt sjokolade, du klarer å stå over. Det går noen uker til og plutselig, veldig plutselig detter kravet til sjokolade ned i hjernen som en prosjektil. Du skal ha sjokolade nå, fordi du fortjener det. Punkt en: Du bestemmer deg og planlegger. Punkt to: du skaffer sjokoladen og spiser den.
Hva skjedde egentlig nå? Hva skjedde mellom bestemmelsen og spisingen? Hva skjedde i hodet ditt for å rettferdiggjøre det som egentlig er brudd på et helt personlig løfte? Ikke tenk på noe annet, bare fra det ene punktet til det andre. Driften satte inn, det første du gjorde var å rettferdiggjøre sjokoladespisingen, så fant du ut hvorfor det var helt på sin plass, så igjen fant du ut at du sikkert fint kunne takle bare en sjokolade å slutte igjen. Hvis du hadde gått inn løftet i samarbeid med noen andre (pårørende) fant du først ut at du ville komme unna med det, før du evt tenkte på at du burde innrømme det. Vi hopper over hva som skjer etterpå. Vi er bare på det mentale mellom punkt en og to: Beslutning/planlegging – gjennomføring. Det som skjer i hjernen mellom de to punktene er veldig fokusert, veldig aktivt. Du skal ha den sjokoladen og ingenting skal stå i veien for den.
Det er enkelt forklart hvordan vi rusavhengige fungerer. Forskjellen mellom deg og meg er bare at driften min, mellom punkt en og to er mye sterkere enn din. Den er altomfattende, den tar bort alle, ALLE konsekvenser og den rettferdiggjør handlingen. Den er fokusert. Egentlig akkurat som den gjorde med deg i en mindre skala. Etter at du spiste sjokoladen så kunne du lettere ta deg inn igjen – det klarer ikke vi.
Forskjellen er at vi har den driften hele døgnet, daglig og over mange år. Hvis du er villig til å sette deg inn i dine egne brutte løfter rundt dine egne drifter og gange alt med? Kanskje 50? Så skjønner du oss forhåpentligvis litt bedre – men ikke helt og det som er igjen? Det du ikke skjønner? Det kan du, hvis du er villig, prøve å akseptere. Aksepter at du ikke skjønner det. Aksepter at det bare er sånn. På den måten kan du kanskje beskytte deg selv mot sånne som oss (når vi er aktive).
Det er ikke egoistisk å beskytte sjelen sin
Å beskytte sjelen sin betyr ikke at man slutter å elske
Å skjønne at man ikke kan hjelpe, betyr ikke at man må stenge noen ute
Man kan være der, man kan elske, man kan være medmenneske, men man kan ikke stoppe det.
Pass på deg selv Spørsmål og svar, kan kanskje utfylle ut dette innlegget litt:
