God morgen:)
Jeg fikk det spørsmålet i går og jeg har fått det før. Faktisk alltid spurt på en vennligere måte enn det som er formet over her. De som har turt å spørre, er som regel gode venner som har filosofert litt over det – det har jeg og.
Folk kaller meg modig og det vil jeg gjerne avkrefte. Jeg er ikke modig. Jeg får mange henvendelser om at det jeg gjør hjelper folk. Jeg tror selv – ut fra hvordan jeg kjenner pårørende og rusavhengige, at jeg ikke sender NOEN rett inn i et edruskap, det er mye mer komplekst enn som så. Det som derimot skjer, er at jeg sender endel mennesker i riktig retning, fokuserer en prosess som allerede er i gang, og det inspirerer meg mer enn nok til å fortsette. Noen rusavhengige tenker litt ekstra på saken og pårørende ser bedre hva som er hva.
Jeg er ikke modig, fordi det av en eller annen grunn ikke koster meg en tøddel å gjøre det. For meg er ikke dette tabu – det er en av de vanligste, mest utbredte og plagsomme sykdommene som finnes. Det jeg brenner for er å ta fra pårørende håpet om at de skal kunne hjelpe – for det håpet knuser sjelen litt mer hver gang. Så tusen takk til de vennene som har tenkt over dette sammen med meg, og tusen takk til alle dere som støtter meg der ute – forresten, det gjør meg modig!
Så jeg fortsetter, og i dag kommer jeg atter en gang til å gjøre lekser fra Retretten – PÅ NETTET!
Jeg er enig med deg. Bra skrevet:)
Rusfriog.blogg.no: Tusen takk for det! Jeg skal gå inn å lese deg, det ser jeg av navnet:)))
Bra skrevet😄
julietalivstil: Tusen takk Julieta:)))
Jeg leste innlegget ditt og ble litt tankefull. Bra skrevet og jeg liker det du skriver om å ikke føle deg modig. Selv om jeg ikke er enig i det. For meg krever det stort mot å være åpen om det som skjer på “innsiden”. Kjente nettopp på det nå. Jeg la ut et innlegg i BLOGGING MOT MOBBING kampanjen min, hvor jeg delte min erfaring med mobbing på arbeidsplassen. Kjente det var kjempeskummelt. Jada, vet det er tullete, men det er noe jeg har med hjemmefra. 😉
Og så nevnte du det om å hjelp fra pårørende… da tenker du på dem som ikke er mottakelig for hjelpen og skyldfølelsen man som pårørende får når man ikke når frem? Eller? For når man er motivert er vel hjelp, støtte og oppmuntring fra dem man har rundt seg uvurderlig?
eiheks: Det siste først: Ja det har du helt rett i, det er klart at de som er motiverte burde få støtte – helt enig! Jeg mener de som ikke er motiverte ja. Der har vi jo også en stor gråsone. Det er mange som prøver og ikke klarer det og det er mange som bare sier at de skal slutte og ikke mener det. Det er her jeg mener at de pårørende må passe seg så de ikke blir helt psykisk nedbrutt selv – for det blir de til slutt:) Det er ikke så mye hjelp og info der ute til pårørende. Iallefall ikke som synes godt.
Til det første: Jeg vet ikke jeg? Er modig eller ikke modig noe man trenger å være enig eller uenig i? Jeg føler ikke at det krever mot av meg, jeg må ikke finne frem noe ekstra for å gjøre dette. Jeg synes rett og slett temaet er spennende og de det hjelper er et stort fantastisk pluss! Jeg mener jo ikke at ikke andre er modige når de gjør det! Det er klart dere er det! Blir ikke det bare ett individuell spørsmål? Tusen takk for så fin og omfattende kommentar:)))
Modig er du, Julie. At du ikke syns det selv, er vel et tegn på at du har kommet igjennom noen barrierer og forsonet deg sånn nonenlunde med hvem og hva du er. Det er det viktige målet.
Torstein Bugge Høverstad: Hei Torstein! Så hyggelig med kommentar fra deg:)
Ja, du har rett. Livet har blitt veldig bra og med så stor avstand som jeg har nå (selv om jeg følger ‘en dag av gangen’-regelen for meg selv), blir hele temaet veldig interessant å drive med. Vi har jo så rare hjerner alle sammen!