Hei hei
Jeg heter Julie og er skaper, CEO av Tilbake Til Livet.
Tilbake Til Livet er et behandlingssted for deg med
avhengighets-utfordringer, og alt vi gjør, gjør vi på nett.
I Tilbake Til Livet er du 100% anonym og trygg.
Det er ingen krav til edruskap for å være med i den store gjengen vår,
som over de siste seks årene har blitt Norges største behandlingssted på nett.
Jeg er selv alkoholiker med edruskapsdato 21 oktober 2013
Skal du ha ordentlig hjelp må det skje gjennom en likesinnet.
Egenerfaring, kunnskap og bevisstgjøring er den solide veien til et godt liv uten.
Det handler ikke om å slutte - det handler om å få et godt liv uten.
I Tilbake Til Livet jobber vi både med moderne forskning og 12-trinnsmodellen.
Og jeg drar HIT på en deilig ubestemt tid. Jeg reiser avgårde 23 februar.
Aller forlag har lagt ned butikken, så papirutgaven (hard) tar jeg meg av selv. Boken koster kr 250 med frakt. Og hvordan gjør vi det? Du går på innboksen min på FB med adressen din eller på mail: [email protected]
Skuespilleren Julie Winge, eksmisbruker og tobarnsmor – skriver uredd og ærlig om sitt tretti år lange lidenskapelige, men turbulente forhold til alkoholen. I boken blottlegger hun nådeløst sine drømmer, forventninger, svakheter og skjebnesvangre feiltrinn. Veien fra hun tok sin første øl som trettenåring til hun tretti år senere ble sendt på avvenning. Julie skriver sårt, men også med humor om det å være alkoholiker og menneske – en kombinasjon som sjelden ender godt. En livsreise som kan være til hjelp og advarsel for alle dem som kjenner noen som er rusmisbruker, det vil si så godt som alle.
Det eneste du blir nødt til å passe på da, er at ingen står og lusker bak ryggen din.
Hvis du vil være med på reisen, kan du følge denne bloggen fra bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER
Er helt i kjelleren nå. Jeg trodde det ikke var mulig å synke lavere. Men det gjorde det. Ble to netter på glacelle denne helgen. Var helt rabiat på byen i går. Nå er det rett før jeg ikke orker mere. Er så lei. Jeg skjelte ut hun jeg var forelsket i og hun vil ikke ha noe mer med meg å gjøre. Det er ikke så rart. Jeg ble nesten påkjørt av en bil på vei hjem fra jobb i dag. Da tenkte jeg at det var like greit. Jeg vil ikke leve mer fordi det er jo ikke noe poeng. Jeg er bare gal.
…. klikket inn på telefonen min på mandag. Vi har snakket sammen siden det, og mannen har vært edru i noen dager. Alene, i en helt annen by enn min. Derfor kan jeg ikke følge deg dit du burde gå for og ikke være alene om dette. Alene stanger du hodet i veggen av ensomhet og ikke minst den største utfordringen som kommer nå, det er torsdag: kjedsomhet! Du har en kontakt i byen din nå, men det er helt opp til deg å bruke den, mest for å unngå ensomheten som kommer i ditt drikkemønster: helgen.
Hun du er forelsket i har egentlig ingenting med ølen din å gjøre. Den kom før henne. Ølen din er også viktigere enn HENNE(<link). Hun er dog en fantastisk unnskyldning til å danse ned i kjelleren. Herregud så mange samlivsbrudd eller ulykkelige forelskelser jeg brukte for å gå på rocker’n! Da kan man jo fint holde på i flere uker. Jeg lagde mesteparten av bruddene selv, rett og slett fordi jeg likte meg så godt i bunnen av flasken, dramatikken og ensomheten. I ensomheten kunne jeg drikke så mye jeg ville.
Å føle på kjedelig samtidig som du er ensom er uungåelig hvis du ikke oppsøker andre av samme slag som oss, da stanger vi bare hue i veggen. Det er en kneik man må over hvis man vil slippe. Du har en angst som gjør at du ikke kan bevege deg. Du klarer ikke å rydde, reise deg fra sofaen for og gå på do eller lage mat (gjetter jeg meg til). De enkleste ting. Hva er løsningen da? Øl.
Øl uten konsekvenser. Bare en øl. Joa, det blir selvfølgelig noen til, men ikke så mange som forrige gang. Lars, husker du forrige gang? Sist fredag? Da du skulle hjem å sa: det går bra, jeg har bare to øl hjemme, så jeg skal slappe av å ta det med ro. Det var da jeg fikk denne meldingen over her på mandagen.
To øl er konsekvensene av den helgen. To øl for meg er det samme. Jeg vil da for pokker ikke ha TO øl! Jeg vil ha blackout! Og helst uten konsekvenser. Men 28 drinker, som to øl blir, gjør at jeg klikker i vinkel, raver rundt i gatene, blir plukket opp av det samme politiet og våkner med et betongtak i hvitøyet som helt klart ikke er mitt. To øl a dø!
Du sier : ja, jeg skjønner at jeg må ta vare på meg selv. Er du klin hakke gal Lars?
Enfinstrofejegharhørtiheleverden hjelper ikke her;) Du har jo tatt vare på deg selv helt til nå, og det har vel ikke resultert i de mest edruelige blomsterenger? Jeg måtte faktisk krype til hjelpen for å få det til. Overgi meg helt og til den hjelpen jeg fikk, uten innvendinger. Uansett hva jeg hadde av motforestillinger. Og det var mange, det kan jeg love deg! – inne i hodet mitt, til det gikk over. Nå har det gått fire år.
For en time siden klikket du inn på telefonen igjen: Jeg tror ikke at jeg er alkoholiker, jeg har bare et alkoholproblem. Folk som er alkoholikere drikker hver dag.
Ok Lars. Det er torsdag – snart helg og du ser frem mot en friuke fra jobben. Ser du den?
Du sammenligner deg med fylliken på gaten eller den arbeidsløse på puben. Det gjør du for å gi deg selv lov til å drikke i helgen. Ditt drikkemønster handler om fridager, eller frikvelder. Du drikker ikke nå fordi du har nattevakter.
De fleste er som oss: jobber, har barn og går på tur eller trener. Vi drikker når vi har sjansen til det og vi drikker så fort vi får den. De fleste alkoholikere drikke IKKE hver dag. Det har de ikke tid til. Men den tiden kommer til slutt, når alt faller sammen. Alkoholisme er progressivt.
Vi har tatt en dag av gangen helt siden mandag, eller egentlig et par timer av gangen, uten at du helt forstår hva det er. Det er ikke så rart. Det første jeg tenkte da jeg fikk høre den frasen, var nettopp det – en frase.
Det er nesten umulig og ikke tenke: Ha! Tror du ikke jeg skjønner den eller! Jeg skal liksom tenke det hver dag så jeg ikke drikker lenger! Tror du ikke jeg skjønner at dagene går eller!
Jo det tror jeg, jeg tror alle gjennomskuer det med en gang. Men det er ikke det som er oppgaven. Det er ABC det, vi gjennomskuer selvfølgelig det. Oppgaven er en helt annen: oppgaven er å få seg selv til å tro at det bare går en dag av gangen. Det er en oppgave man bare kan gjøre selv. Å gå fra frasen til overbevisningen – selv. Det kan ingen gjøre for deg og du kan bare gjøre det på en måte som funker for deg. For meg går det sånn: jeg kan, uten tvil, drikke meg drita i morgen. Uten tvil. Selvfølgelig kan jeg det! Jeg kan drikke meg drita nå også jeg, men jeg venter til i morgen. Da skal jeg det, og ingen kan stoppe meg.
Jeg skal ikke tvinge på deg den frasen, det er bare et råd som kan funke. Det vil si, hvis du vil at det skal funke…
I dag er det torsdag. I morgen skal du kanskje dit vi går for å snakke med hverandre, hvis du tør. Istedenfor å gå på puben? Eller ikke. Det er klart du ikke vil det! Hvem vil det? Ingen. Alternativet ditt på fredag? Hva er det alternativet når man kjeder seg og er ensom? Ok, det er en øl. Men er det en?
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER
Jeg vil ikke åpne øynene. Jeg vet ikke hva klokka er for jeg kan ikke klokka ordentlig enda, dessuten er det mørkt. Nei jeg vil ikke mer. Nå skriker de enda høyere. Det hjelper ikke å holde hendene for ørene heller, for da skriker de bare inni hodet mitt istedenfor. De skriker så ofte? Også skriker de om de samme tingene hele tiden? Eller.. det er bare den ene som skriker.. den andre er helt stille. Jeg tror jeg ville skreket tilbake? Eller slått? Slått så det ble stille?
Kan de ikke bare være venner da? Kanskje jeg kan hjelpe dem til å bli venner? Kanskje de blir venner igjen hvis jeg tuller, ler og smiler masse? Eller lager mat? De er alltid så slitene etter jobb. De blir sikkert glade hvis jeg lager mat i morgen.
Heldigvis er det ikke sånn om dagen. Bare om natten. Eller om kvelden. Til slutt så sovner de. Jeg sovner jeg også, for det har jeg lært meg nå, å drømme meg bort. Det er en veldig kjekk gutt på skolen som jeg tenker på da. Så sovner jeg.
Når jeg våkner, så later de som ingen ting. Da prøver de å smile til meg og snakke fint, men det går ikke helt, for jeg vet at de kanskje tror at jeg vet at de bråket, men de vet det ikke helt, det ser jeg alltid og da later de som ingenting. Jeg også. Jeg må late som ingenting å smile masse, så de ikke blir lei seg igjen.
Jeg rekker nesten aldri skolen i tide lenger, for de drar før meg og jeg vil ikke egentlig gå på skolen. Iallefall ikke samtidig som de andre. Nå har jeg sagt at vekkeklokken ikke ringer veldig mange ganger, så jeg må snart finne på noe annet å si, men jeg vet ikke helt hva?
Det er forresten ikke bare om kvelden de skriker. Hvis jeg tenker etter, så skriker de midt på dagen også, da skjer det liksom helt plutselig og nesten alltid ved middagsbordet. Det begynner alltid med at de snakker om jobben. Hvorfor krangler de om jobben når de liker den? Når de gjør det, er det best å være stille. Jeg spiser alltid opp all maten min når det er sånn.
Det er egentlig verst når det begynner om dagen, for da varer det mye lenger. Da varer det både dagen, kvelden og natten. Og i bilen, hvis vi skal kjøre ett sted. Det er ikke så gøy, for da kan jeg ikke gå noe sted. Jeg hører alltid alt sammen, men i bilen må jeg liksom være helt oppi det? Jeg tror ikke de burde kjøre når de er sånn heller, jeg er ikke helt sikker, men det virker ikke sånn ihvertfall? De drar jo i hverandre mens de kjører? Men det er oftest om natten de krangler. Bare ikke i helgene eller i feriene. Da kan de plutselig fortsette om morgenen. Kanskje det er fordi de ikke skal på jobb?
Nå til sommerferien skal vi på lang telttur, det både gruer og gleder jeg meg til. Jeg gleder meg til Legoland og Liseberg, men jeg gleder meg ikke til å kjøre dit og jeg gleder meg ikke til å sove i telt om natten.
Stanislavski sier at vi har gått gjennom hele følelsesregisteret innen vi er syv år. Jeg fikk vite det da jeg gikk på teaterskolen, jeg leste det ikke selv, for jeg hadde nok med å være på Puben på kveldstid, ikke i boka. Men det satt for meg da læreren fortalte om det, det funker for meg at vi sannsynligvis har gått gjennom alle følelser av tap, sorg, glede osv. innen vi er syv år. Så man kan sette seg inn i både ting og tang tenker jeg – hvis man tør å gå dit, de gangene det er nødvendig vel og merke. Akkurat nå ville jeg gå til de samme barna som jeg har skrevet om i det siste. Gjennom meg selv, og mine nå forgangne følelser.
Jeg har vridd hode frem og tilbake, rundt, opp og ned for å finne ut av når det treffer hos meg. Denne hormonsyklusen som alle har kommer hver tredje måned, den kan vare i opptil 20 dager. Hei du! Stopp litt. Leste du tallet 20? Det hadde ikke jeg gjort, jeg hadde bare gått videre i teksten – det varer i 20 dager, det trenger ikke å være slitsom i 20 dager, men det er der. Faren for tilbakefall ligger i disse (hvilket tall sa du?) dagene, for oss som er rusavhengige. Jeg har skrevet om akkurat hva sen-abstinens er i midten av innlegget:HERDet innlegget du vet, det med hasjen som overskrift.
Men når har man det? Litt vanskelig, jeg mener, det går jo litt opp og ned i livet hele tiden? Jeg dro med meg spørsmålet på Retretten i forrige uke og fikk dette spørsmålet tilbake av Rita:
Når kranglet du med kjæresten din sist?
Og det du, det kan jeg love deg at jeg husker! Ikke når det gnisset litt, men når det dasket i adrenalinet og kortisoletføk opp som en djevel med agenda. Du vet, de kranglene som varer i tre dager, når til slutt ingen husker hvorfor de begynte. Når man sitter igjen med bare prestisje og stolthet, når man blir kald og ikke vil gi seg på sin rett. Nå er jeg så heldig at jeg er i et forhold som er klissete bra. Så når det da smeller, spretter dramatikken i taket, armageddon er nær og resten av verden er for maur å regne. Om polet og den brune baren er bestekompisen i hodet mitt da? Gjett a! Trassen setter inn fra alle hold. Nå skal han få se nå! Tenk at det går an å være så teit! Han hører jo ikke etter en gang! Jeg har jo rett jo, han må da høre det! Går det virkelig an å ha mer fett på hjernen! Jeg orker ikke å være her! Gå vekk! Stakkars stakkars meg..
Det er sånne følelser som fyrer meg – kjærestefølelser.
Så ja du, nå har jeg funnet min dato. Jeg husket også å spørre Rita om en annen vesentlig ting: synkroniserer man denne syklusen etterhvert hvis man bor sammen?
Ja
Praktisk å vite. Et fint våpen å ha – mot seg selv.
Så det er mitt tips for å finne ut av når din syklus setter inn – gå tilbake til en smell, eller sist gang du hadde overflod av energi: ommøblering? Oppussing med kosten på hue og maling mellom tærne? Da du måket så mye snø at du like godt tok naboen sin tomt i samme slengen? Eller da du kranglet i dagevis med noen på tekstmelding, selv om du godt vet at det er det mest idiotiske du gjør, man kan ikke krangle på tekst! Det vet da du også – jeg også… Da du ryddet den innerste skuffen på loftet. Eller da du NESTEN gjennomførte et prosjekt ingen andre på jobben brant like mye for som deg.
Eller enkelt for noen: sist gang du sprakk.
Selv kunne jeg ikke regne tilbake til min egen edruskaps dato, for det er tross alt fire år siden. I mitt liv føles store krangler med J unaturlig, så nå vet jeg når det kan skje neste gang: i en seilbåt på det Karibiske hav. Det kan jo være praktisk å vite om i forkant, for på den båten kan det bli en smule trangt, og i Sjørøverland? Der har de alko i alle butikker.
Det er vel alltid greit å ruste opp i fredstid hvis man vet hvilke våpen man skal skaffe seg. Når det smeller, er det for sent. Da smeller det bare. Om det smeller via en sprekk, en krangel, eller verdens største blomsteroppsats, kan man nok ikke vite i forkant, men man kan iallefall vite. Det er mitt våpen – å vite.
Vi har denne hormonsyklusen hele gjengen, det er bare ikke alle som løser det med femten drinker.
Beklager men at du leker hobbypsykolog og sier til en 14 år gammel gutt at han “ingenting kan gjøre” men må ta vare på seg selv? himmel– nei han kan nok ikke få mor/far til å slutte å drikke-men han kan få råd-vettige råd — helsesøster-nær familie -snakker av erfaring -med både alkohol og pillemissbruk i fam … – å si at det ikke er håp? UFF ser tårene på gutten… fordi om du nå er blitt “edru” har du nok mistet en del på veien dit…. og ja jeg er 5 barns MAMMA og har selv møtt “Kong Alkohol” så jeg vet hva jeg snakker om.
Jeg har ventet litt på dette nå, for når man tar for seg barn, i dette tilfellet fjortenåringer, kan temperaturen stige. Da blandes følelser inn. Oppdragelse er et minefelt og alle har sin egen versjon. Jeg driver ikke med oppdragelse, jeg snakker om fylla og den er alvorlig når det kommer til berørte barn. Fylla blir ikke mildere fordi barna er søte og små. Den blir verre. Mye verre.
Nå er det slik at denne rusen vår, den kan være helt ustoppelig i mange tilfeller.
Det blir reagert på ordet Håp. Det er klart det blir det! Vi skal jo ha håp her i livet. Ja, men ikke i dette tilfellet, bare det å skrive eller si at man må ha håp, setter i gang håpet, fordi vi elsker. Bildene av en romantisk fremtid med edru foreldre dansende bortover blomsterengen hånd i hånd kommer først i det du sier ordet HÅP. Det kommer på sekunder og blir der gjennom skoledagen – til middagsbordet er dekket… Da knuses håpet igjen og det er ordet IGJEN som regjerer her.
“Å ta vare på seg selv,” betyr å forstå at foreldrene ikke slutter. I det jeg sier “kanskje” ikke slutter, spretter håpet opp igjen som en djevel på få sekunder. Å ta vare på seg selv, betyr og beskytte følelsene sine – håpet – mot gjentatte fylle-rier som blir verre og verre. Rusavhengighet er progressivt, null diskusjon.
Å ta vare på seg selv, betyr å tilegne seg mest mulig kunnskap om hva som foregår. Som Herman gjør nå. Den kunnskapen får man ikke av meg, men av oss som har erfaringen. Enten fra rusens side, eller helst fra andre pårørendes side. Nå er det slik at Herman er i tvil om både seg selv og sine, og det er det nok av andre som er også. Veien dit kan vi vise, det kan også andre som har studert DETTE faget, sannsynligvis ikke helsesøster. Da skal du være heldig! Hvis din helsesøster tilfeldigvis har rus som fag. I tilfellet er jo det helt genialt.
Barnet som gråter av at jeg sier det jeg sier er et dramatisk og effektivt bilde. Barnet som gråter, er livredd og har mistet grunnen under føttene fordi foreldrene krangler om natten, er drita ved middagsbordet og uforutsigbare om morgenen, år etter år. Disse barna kryr det av. Det blir ikke snakket om, det blir ikke sett eller avslørt i tide fordi det ikke er synlig – i tide. Disse vellykkede drita foreldrene ødelegger barna like mye i sine edru perioder. Da kommer nemlig håpet du etterlyser. Endelig er mamma og pappa til stede. Endelig er det over. Vet du når håpet blir knust igjen? Sannsynligvis ved den kommende ferien, den ferien barna nå gleder seg til fordi alt er bra igjen.,
Det er glede man begynner å drikke på etter et stopp. Glede og tilfredshet. Man har plutselig noe å feire igjen og det krever belønning. Man begynner av en grunn og fortsetter av en annen. Glede > angst og smerte. Så når ferien kommer, den som barna gleder seg til, ja da du, da gleder foreldrene seg også, men ikke til det samme som barna. Foreldrene gleder seg til å slappe av, kose seg og nyte det fine været. Det fine været er ikke sola som skinner over vannet klokken 12. Det fine været er solnedgangen, med rekene og hvitvinen når barna forhåpentligvis har lagt seg. Der komme skjæret i sjøen, barna legger seg ikke så tidlig i ferien, så da får det heller feires mens de er våkne. Håp knust. IGJEN. Og IGJEN. Og…
Så håp får du ikke av meg, ikke når det kommer til små nurk heller. Jeg vil ikke ødelegge de med det ordet. Ikke før det faktisk er håp, noe som kommer sjeldent. Tårene til Herman og de andre barna, og partnerene, og foreldrene som er berørt av sånne som oss, har vært der lenge, fordi de håper og elsker – hele tiden. Det skal bort så lenge rus pågår, det er håpet som sender folk rett i psykiatrien. Kjærligheten kan de heldigvis beholde.
Ord som Hobbypsykolog skremmer meg ikke, det treffer heller ikke i brystet som det skal. Det som skremmer meg er dine forslag til hjelp. Nær familie? Jeg antar at du ikke mener de samme foreldrene. Men hvem mener du? Mormor? Tante og Onkel? De samme menneskene som er fylt av skam og angst på lik linje som de det gjelder – foreldrene? De samme som fornekter problemet kanskje enda mer enn de som sliter? De som til nød kan komme med ordet Periodedranker. Du vet den drankeren som får verdens største unnskyldning til å drikke på grunn av det samme ordet? Skal de hjelpe?
Helsesøsteren, legen, psykologen, professoren? Ja, det er fint hvis de har rus som spesialitet. Sannsynligheten for at barnet det gjelder treffer på en med rus på agendaen er vel heller liten. Det barnet du snakker om som ikke skal få hjelp av meg eller andre med egenerfaring vet jo ikke hvor det skal henvende seg. Hva skal helsesøsteren uten rus som fagfelt si? Slapp av gutt, jeg skal hjelpe mora di jeg, dette går så bra så. Skal gutten dele sin erfaring med noen som ikke har filla peiling på hva han snakker om? Legen? Litt Ritalin på bordet til den uregjerlige guttungen kanskje? Med påfølgende lykkepiller litt senere når han har blitt stor nok? Angstdempende morosukkertøy? Det står mye fint i beskrivelsene inne i pille-boksene. De skal selges. Alt som kødder med hjernen, alt som er endringsfremkallende på noen som helst slags måte, er også er avhengighetsskapende. Uansett hva som står i beskrivelsen. Får man det servert? Jada, for det virker som om man har alvorlig angst – ikke drita fulle foreldre.
Jeg er ikke i mot leger, psykologer eller helsesøster, de kan så absolutt hjelpe, men bare hvis de kan dette faget!
Unnskyld, jeg merker at jeg tenner. Ikke på kritikken, men på hva pårørende går gjennom. Det gjør jeg hver gang det kommer opp. Jeg får ta resten av dette siste avsnittet på innboksen, til de som trenger det – som hobbypsykolog.
Det er selvfølgelig på innboksene det foregår hos meg, der snakker vi videre og hjelper hverandre mer enn på denne bloggen. Hvis jeg skulle sagt alt her hele tiden, ville dere også ha lest det samme igjen og igjen, det er jo faktisk nesten sånn nå. På grunn av håpet som gjentar seg, på grunn av rusavhengigheten som aldri slutter og fordi de fleste søker etter løsninger som ikke virker. Den rusavhengige vil bare drikke litt mindre, ikke slutte – eller klare alt alene. Den pårørende håper at det skal gå bedre i morgen.
Solnedgang, hvitvin, reker og telt, eller lammestek og rødvin på fjellet?
Stakkaaaars meg! Jeg orker ikke meg selv lenger! Jeg er så tjukk at fettet detter nedover barkrakk.. nei, det var før.. nedoverkroppenminutenfordetfettetsomerderfrafør! Jeg er så møkkalei av å synes det om meg selv at jeg vurderer og transplantere hjernen eller bli en due. Tenk for eksempel nå snart, da skal jeg leve blant aper, kokosnøtter og palmer i mange måneder, med solen slikkende over den feite feite feite rumpa mi! Det er jo helt forferdelig synd på meg som har det sånn! I palmesus med turkise bølger skummende over valkene! Tenk på alle de Karibiske sjørøverne som blir nødt til å få det dvaske droget mitt i hvitøyet! Snakk om og ikke finne skatten!
Ok, da! Det var ikke akkurat det jeg sa ved kursstart på Retretten forrige uke, men nesten.
For ærlig talt? Jeg er møkkalei av å kaste bort livet mitt og tiden min på sånne tanker når de kommer å tar meg: For de tar meg og fengsler meg inn i mitt eget møkkahue. Joda søtnos, når det er sånn, er hodet mitt intet mer enn en kuruke som ikke en gang fluene gidder å tafse på.
Jeg vil ikke dusje, jeg vil ikke kle på meg vanlige klær, jeg vil ikke gå ut av døra og jeg vil helst ikke kjenne at jeg har hud. Snakk om tull!
Så dette tenkte jeg på i døgnet som gikk etter at vi hadde hatt om sorg. Det var da Rita forklarte meg om symptomer så jeg endelig forsto det litt bedre. Det dreier seg i grunn om det jeg prøvde å forklare Herman i forrige innlegg: HER
Spisevegringen min slår ikke inn så ofte lenger, den ligger der og vaker, det skal jeg innrømme, men så kommer den plutselig, da slår den hardt! Hvis jeg går bort til klesskapet eller ser meg i speilet kommer gråten, eller de litt desperate hikstene hvis du skjønner.
Så hva er det egentlig som plager deg nå da Julie – EGENTLIG. Hva er det som er så slitsomt eller vondt at du går direkte til den typen selvskading?
Du skjønner, du har det trygt i den smerten, du kjenner den godt og den dytter bort det som egentlig plager deg.
Med disse velvalgte ordene fra Rita, gikk jeg ut i tøværet, fikk våte føtter, frøs inn til margen og jeg gikk ut på den andre siden av meg selv uansett vær. Full av ny energi. Jeg hadde hørt etter, tenkt meg om og funnet ut hva det egentlig var som plaget meg. Jeg dro hjem og ordnet opp i det som tynger meg, og vet du hva – det hjalp.
Inni hodet mitt er jeg ikke så mye tynnere nå, jeg unngår speilet en stund til, men det går oppover for nå skjønner jeg hvordan jeg skal hanskes for å finne den underliggende årsaken. Nå skjønner jeg at jeg må sette meg ned når avhengighetene mine slår inn, puste ut å finne ut av hva som EGENTLIG plager meg. Så enkelt er det. Det løser ikke alt, men det letter så mye at det blir bedre.
I det lange løp må jeg jobbe med hva som ligger helt nede i dybden, under en selvforakt som startet en gang for lenge siden, sånt driver jeg med daglig. Men i hverdagen, hvis jeg får alkoholsug eller føler meg feit, så kan jeg lette litt på det øverste sløret å se etter den nåværende årsaken:
Rus (eller andre avhengigheter), er bare symptomet på noe annet
Sånn, jeg trodde jeg skjønte det før, men nå skjønner jeg det såpass godt at jeg kan gjøre noe med det. Og det ble overraskende enkelt.
Å gjøre noe med det, er å vite.
Skjønner du?
Nei?
Det er ikke så rart, fordi du må lære det av noen.
Det hjelper ikke å sitte hjemme med kartongen å “skjønne” seg selv til fyllekrampa tar knekken på deg. Og etter at du har lært det, da må du gjøre det igjen, da lærer du noe annet fordi du er annerledes når du lærer det igjen. Du hører med forskjellige ører hver gang. Ta f.eks dette innlegget. Jeg hadde om dette forrige gang også, men da var det noe annet som opptok meg, så den gangen lærte jeg noe om det – noe helt annet enn dette, men allikevel med det samme temaet på tavlen.
Så gå på Retretten da, eller AA, eller legg deg inn på Trasopp, eller gå et annet sted hvor egenerfaringen regjerer, så slipper du å gå på fylla!
Herman er en gutt som synes livet er spennende, det har han gjort siden han var liten. Du vet spennende på den måten at alt skal skje – hele tiden, ikke så uvanlig egentlig. Han har alltid levd fort, det ligger i ham. Nei! Han har ikke ADHD, slutt og diagnostiser alt mulig. Det kan jeg fortelle deg med en gang – denne gutten trenger ikke Ritalin;)
Så Herman, avhengighet er et symptom på noe annet. Hva er det andre med deg da? Vi begynner like godt med det du sier helt selv:
Jammen, det er jo jeg som er det sorte fåret i familien min!
Ha! Gjett om jeg kjenner igjen i det a!
Jeg husker ikke hvor gammel jeg var første gang jeg hørte det om meg selv. Jeg husker ikke om det var av læreren min, mormoren min, grandtantene mine eller foreldrene mine. Jeg husker ikke hvem som sa det først. En ting jeg husker, var at det ble sagt tidlig og i en slags “kose-form”, med en liten ladet latter og et lite skråblikk ned på meg. Jeg husker at det ble sagt over hode på meg, mens jeg satt på gulvet og hørte alt, tok inn alt og lo tilbake til dem. En annen ting som er sikkert, er at jeg plukket det opp med en gang. Det tok lang tid, men til slutt ble det min egen onde sirkel. Til slutt eide jeg mitt eget sorte får. Og da Herman, da kan man drite i alt.
Men du, jeg liker i grunn å være det sorte fåret.
Det er klart det! Det gir jo den største friheten som finnes! Vi kan gjøre hva vi vil, vi er jo stemplet som umulige fra før av. Men vet du hva? Det gjør egentlig vondt. Jada, det er rock’n roll, jada, det er kult. Innerst er det bare vondt. For det er egentlig vondt å føle seg utenfor. Og ja, jeg vet at du ikke vil at det skal være sånn. Det er kult å være spesiell. Kult vondt Kult vondt Kult vondt. Til slutt, etter en noen år, er det bare vondt, fordi man drikker det bort i kult hele tiden. Party!
Men det er også veldig ensomt. Nå skal jeg vedde for at du oversetter “ensomt” til “ensom ulv”, for det er det vi gjør. det er også kult. Vi oversetter alt til ting som passer inn i det bilde vi vil ha. Like greit å drite i sannheten og følelser og sånn. Party! Det tar over, til slutt er det bare party og null hjerneceller igjen.
Herregud! Jeg var jo Jim Morrison himself! Jeg satt på Père Lashaise i Paris da jeg var 18 år, på grava til Jim, og røyka store morosigg – kulere enn Solo var jeg, helt klart. Jeg likte ikke å være stein en gang, så det løste jeg med whiskyen til den sammme Jim himself, litt på grava hans og mest til meg. Mer husker jeg ikke av den turen.
På samme måte som jeg ikke husker noen av de tre gangene jeg har vært på Rosklildefestivalen. Hvem er rock’n roll på den festivalen da? Jeg som er drita i de tre dagene, eller de på scenen som faktisk kan noe? Men, det tenkte jeg ikke på den gangen. Det var JEG som var rock’n roll, det kunne jo en hver dust se! Jeg hadde jo sminken på haka, klærne på knærne, med tennene mine i øye på kjæresten min fordi han ikke skjønte noen ting. Og sånn fortsatte livet.
Hva er egentlig sannheten med Jim himself? Han døde i en alder av 27 år. Han døde av hjertestans. Men jeg tenkte ikke på det da jeg satt der, da var alt rock’n roll. Det er ikke normalt for en 27-åring å dø av hjertestans. Det er normalt for en 95-åring. Vet du hva? Jeg tror ikke Jim synes det er så kult nå? At han gikk glipp av nesten hele livet sitt mener jeg? Hva med Jimi Hendrix? Døde av spy?
De gjorde som de ville. Akkurat som de ville. De var svarte får, selv i sine egne band.
Her har du meg på vei til Jim Morrisons grav igjen. I en alder av 38 år. Man skal ikke gi seg så lett nei. Fordi jeg digger The Doors? Nei, ikke egentlig, jeg liker The Doors, men dette var for å drikke Whiskey.
Dette orker du kanskje ikke å ta inn Herman? Saken er at det egentlig føles jævlig vondt å bli sett på som et svart får. Det er jo derfor vi tar over ordet selv etterhvert: Jeg skal vise deg svart får jeg! Skole?! Pøh! Jeg er så svart som de kommer, hold kjeft – jeg spiller gitar! Kult…
Så der har du meg. Nå sitter jeg her, etter 30 år på fylla og synes det er jævlig digg å slippe. Jeg slipper å være et svart får lenger og de som fremdeles synes at jeg er det? De får ta opp det problemet med seg selv. For nå er det nemlig deres problem. Ikke mitt.
Jeg er hvit som få;)
Jeg er faen meg psykopat. Det er jo egentlig like greit. Ja, det er kult!
Nei, du er ikke psykopat. Du er intelligent, reflektert og du går de rundt deg en god gang. Du trenger ikke å hive det svarte fåret over bord enda, det vil du ikke uansett, men du kan begynne å reflektere over hvorfor du egentlig tenker sånn om deg selv. Ikke på den kule måten, men på den ærlige måten. Og det kan du, nettopp fordi du ikke er psykopat, men intelligent. Dette er en Psykopat.Sorry Herman, du dekker ikke alle kriteriene – uansett hvor mye du prøver. For det går jo fint an, å få ting til å stemme for seg selv.
Det du derimot har en hel mengde av, og nå vil du sikkert ikke høre på meg lenger, det er:
Selvforakt
…og den skjulte jeg på de mest geniale måter (jeg må hele tiden ta utgangspunkt i meg selv). Jeg skjulte det via kule holdninger, utagerende festing = jeg var mye av meg selv, litt for mye kanskje? Her kommer de andre avhengighetene inn, og de kommer inn før rusen har tatt over: selvskading, spisevegring (jo, for gutter også), gaming, sex (jada, med seg selv også), “rampestreker” som stjeling, pyromani, haugevis av skulking, ahh… jeg kommer ikke på alt – kan du minne meg på alle strekene på innboksen? Og kanskje rett og slett å drukne seg selv i sitt svarte får – som kan være de sistnevnte rampestrekene.
Kult? Ja, det er det verste, det føles sånn når man er 14 år, men det er fordi man turer frem “uten å tenke”. “Uten å tenke” er også en fin flukt. Det er klart man egentlig tenker! Man bare skyver det bort, og her er ølen og vodkaen fin å ha. Festen også. Det er også kult da, at de voksene undervurderer unge såpass mye at de mener dere ikke tenker – veldig bra å bruke, da er det bare å gjøre som man vil, selv om man egentlig ikke en gang vil det = for mye øl og for mange blackouter.
Du er ikke familiens svarte får, det er familien som er det svarte fåret – og skolen – og lærerne -og alle som ikke ser deg. Alle som ikke har tid til å se deg. Det vil ikke si at familien din, skolen din og lærerne dine er verre enn andres. For dette Herman, dette er helt vanlig.
Du er faktisk et av de mest ressurssterke menneskene jeg kjenner på 14 år, du har mer for deg enn de fleste voksene jeg kjenner. Tenk det du, de fleste voksene jeg kjenner har ikke stilt seg selv de samme spørsmålene som du har. De fleste voksene stopper ikke opp å tenker seg om som du gjør. Men gjør du noe med det nå? Det er ikke sikkert, livet er en fest, livet er veldig gøy og veldig vondt, det er vanskelig å stoppe når man er fjorten.
Dette er kanskje noen av symptomene som kan gjøre deg rusavhengig, resten kan du fortelle meg om hvis du vil. Nå leser jeg mellom linjene dine.
Jeg gjentar: rus er et symptom på noe annet, men hvis du er avhengig, (det bestemmer hjernen din for deg dessverre) blir rusen det som tar over for symptomene. Så, hvem er du inni deg – helt ærlig. Hvor redd er du? Og hva er du redd for – det trenger du ikke å fortelle til noen, bare tenk på det.
Skjønner du noe av dette? Rusen i seg selv er bare et symptom på alle disse tingene og de tingene du ikke har fortalt noen, de ordentlig vonde tingene og ikke minst – det andre har påført deg! Det finnes ganske mye party man kan drukne seg med i alt dette.
Jeg skal også spørre Rita Nilsen på Retretten om unge. Kanskje jeg også kan spørre en på Trasoppklinikken. Det eneste du får av meg nå, er min egen erfaring, pluss den kunnskapen jeg har tilegnet meg på kurs. Jeg går kurs hele tiden, men rådene mine vil nok ikke forandre seg (de er egenerfaring), men utvikle seg, det vil de, det kan jeg love deg!
Det som er lurt å gjøre med det jeg sier til deg, og da mener jeg ALT jeg sier til deg, er å feste deg ved de tingene du kjenner igjen selv, og overse de tingene du ikke kjenner igjen. Men siden du er så ung, så kan du lagre de tingene du tviler på en stund, til du får erfaringen. Derimot, det jeg sier om de voksne alkoholikerne og hvordan du skal forholde deg til dem – det kan du sluke rått. Det du har lest på bloggen min før, om hvordan rus funker for voksne, det er sånn det blir for deg også, HVIS du er avhengig. Det vet vi ikke enda, for det finnes ikke fasiter på dette område. Det finnes bare følelser og en hjerne som kjører sitt eget løp. Hele Norge fester jo! Så hvis du sammenligner deg med sidemannen – da er du ute å kjøre.
Jeg skal svare deg på ditt neste spørsmål i ett eget innlegg. Jeg prøver å skrive korte innlegg, så folk ikke skal sovne. Sånn jeg ser det, burde vi ta opp arv og miljø. Eller hva sier du?
Inn i granskauen så vanskelige oppgaver du gir meg!!
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER
Tenke seg til! Min kjære dro sin vei! Han tok bagen, satte seg på flyet å reiste til gokk? Heldigvis ser han fin ut bak fra. Hva skal jeg gjøre nå? Gråte store krokodilletårer med blødende hjerte og full kartong?
Nei, jeg skal vente på noe ut av en annen verden – bokstavelig talt.
J har reist til Tenerife. Fysj! Dra fra meg til et varmere land, tenker du så generøst. Men det er det beste med reisen! Han har startet reisen vår akkurat nå og vips så er den virkelighet, den har startet. Barna og jeg kommer etter, men ikke til Tenerife. J seiler avgårde over Atlanteren med annet maskulint og hardbarka mannskap om bare noen dager. Vi møter ham derimot i landet Gokk. Billetten er kjøpt og vente-huset leid. For barna og jeg må jo vente på ham i den andre enden. Vi reiser 23 februar og kommer hjem til samme tid som jeg har sagt før. Enellerannangang – og jada, jeg skal rus-relatere reisen for deg.
Hvis du nå sitter med åpen munn og lurer på om det har rabla for meg, eller om jeg har rabla ned i spritflasken, så kan du finne ut av det her:
I det innlegget står det at vi starter reise-festen på Grenada, det er det første som er forandret. Så da tenker jeg at du like godt kan vente å se hvor vi havner. Akkurat som jeg må – ja, jeg vet hvor vi starter da, men det sparer jeg til senere;)
“Du Julie, foreldre som drikker seg drita ved middagsbordet flere ganger i uka mens barna spiser? Jeg skjønner ikke helt forskjellen på de og folk som kaller seg alkoholikere?”
Jeg vil fortsette litt med vår fjorten år gamle gutt, fordi meldingene hans på innboksen min er så direkte og ærlige. Og ikke minst, de minner meg om hvem jeg selv var.
For ikke å snakke om den meldingen du ser over her nå. Da den dukket opp i går tente jeg på alle plugger. Ikke fordi jeg ikke skjønner hva foreldrene sliter med – det har jeg kjent igjen lenge og jeg har vært der selv. Men fordi det river i meg å se den andre siden, de unge pårørende som sliter med å forstå hva som foregår. Jeg vil kalle vår kloke og modige gutt noe, for å forenkle disse innleggene. Jeg synes Herman plasserer ham i riktig bilde;) Ja, la meg kalle ham Herman. Og jeg gjengir Hermans spørsmål så lenge han godtar det selv.
La meg få utdype svaret jeg ga ham i dag morges. Igjen med fare for å gjenta meg selv (det virker som om gjentagelse i forskjellige varianter er nødvendig på denne bloggen? Kan jeg få vite av dere om det stemmer?)
Lets go:
Som regel er forskjellen sånn: De som kalles alkoholikere er ofte de som har innrømmet det for seg selv og gjort noe med det. Den andre varianten er de som sitter på brune Puber (eller hjemme for den saks skyld) og bruker ordet alkoholiker som en unnskyldning for å dikke mer: “Ja jøss – jeg er så ælkis som de kommer, skal du ha en øl til? Jeg spanderer, skål a!”. Den tredje varianten er de som er det, nekter for det og blir kalt alkoholiker av andre mennesker fordi det er andre mennesker som ser det utenfra. I can go on…
De foreldrene som sitter ved middagsbordet, og ødelegger livet til barna sine flere ganger i uka er alkoholikere (og pillemisbrukere noen ganger). De har bare ikke innrømmet det for seg selv, og derfor fortsetter de i det uendelige. Det blir sakte, men sikkert verre og verre. Det er disse det er flest av, og det er disse det ikke snakkes om, de snakker garantert ikke om det selv heller, men de tenker det sannsynligvis fordi de sliter med det. Da tenker de det og skyver det bort i lange perioder av gangen. Ingen vil egentlig slutte å drikke.
Det de gjerne snakker om, for å dekke over både for seg selv og andre, er hvor mye de jobber, hvor liten tid de har i hverdagen og hvor slitene de er. De snakker gjerne om det som om de er ofre for hverdagen sin, som om ingen skjønner dem og ingen er på deres side – i alle sammenhenger omtrent. Nesten alle mennesker snakker om sånt en gang i blant, men alkoholikeren gjør det med en viss selvmedlidenhet i stemmen. Det gjør at dere barn og unge går rett inn i en følelse av skyld og skam. Skyld fordi dere tror på at dere er slitsomme og udugelige. Skam fordi dere ser foreldrene deres fulle/rusa mye av tiden. Dere dekker det for å beskytte både dere selv, bilde av familien utad og foreldrene deres. Det igjen gjør at dere tar på dere alt ansvaret for det dere føler er feil – uten å helt vite hvor feilen kom fra i utgangspunktet. Det er dette du må ha hjelp til for å klare deg selv. Du må ha hjelp til å få det bedre med DEG – ikke foreldrene dine. De stopper ikke før de stopper og de stopper kanskje aldri.
Dere unge blir også utsatt for foreldrenes personlighetsforandring på grunn av alkoholen. Da snakker jeg ikke nødvendigvis bare om når de er fulle. De er også fyllesjuke om morgenen: irriterte, trøtte, stressa og du tror gjerne at det er din skyld. Det er det ikke! Når kvelden nærmer seg, får de kort lunte igjen fordi de blir utålmodige – drinken er rett rundt hjørnet. Du oppfatter det kanskje som om du har gjort noe galt igjen. Det har du ikke. Plutselig er alt fryd og gammen en morgen og humøret er på topp. Da er de bakfulle, det vil si at mye mer av rusen sitter igjen fra kvelden før, så egentlig kan det kalles full spør du meg. Så plutselig er de stabile og til stede lenge, da får du enda et håp om at det er over, så begynner de igjen og håpet ditt blir knust atter en gang. Det har jeg skrevet litt om i dette innlegget: Blogge om rus? Ta deg sammen – du har barn!
De gjemmer seg bak det jeg kaller “vanlige” liv, mens de fornekter problemet for seg selv så mye, at de ofte ikke tenker over det selv, og ødelegger de rundt seg desto mer i prosessen.
Noen fler klassiske tanker de kan bruke er f.eks: “Nei! Jeg har ikke et problem, jeg har jo en jobb som jeg er best i”. “Jeg står da opp med barna hver morgen” (særlig da!)”. “Nå er det ferie og vi vil kose oss vi også!”.
Dette er også de som overhode ikke leser sånt som jeg skriver. De vil ikke ha noe med det å gjøre, fordi de ikke orker å forholde seg til det. Jeg hadde ikke orket å lese dette selv hvis jeg var der de er nå.
Åhhhh! Som jeg tenner når jeg skriver om dette til deg! Jeg tenner fordi det er så mye vondere for barn og unge enn det de selv vil innrømme eller er klar over i det hele tatt. Jeg ser ganske mange av disse foreldrene, for de synes bedre enn de tror selv, og for å være brutal igjen: de stopper kanskje ikke, for de nekter å se det – de er “vanlige”.
Så hva skal du gjøre med dette da Herman? Hvordan skal du forholde deg til disse drita middagene, bursdagene, helligdagene og feriene. Det er nesten umulig. Du kan ikke stoppe dem, det er ikke din skyld og foreldrene dine er egentlig ikke slemme eller hensynsløse – de er avhengige. De elsker deg, men avhengigheten er så sterk (uten at de tenker på det), at de ikke har kontroll. Rusen eier dem og de kan ikke løse det uten hjelp. Hjelp vil de fleste ikke ta i mot, for alle tror de kan klare seg selv – og vil helst det. Du må ta vare på deg selv og hvordan, kan jeg hjelpe deg med videre på innboksen. Som tekst krever den hjelpen et eget innlegg og jeg skal skrive det til deg, men det holder ikke i seg selv.
…Ja, jeg glemte nesten: de er gjerne flinke til å oppføre seg hvis de har fest, da blir de bare drita etter at alle har gått hjem istedenfor – eller sittende igjen med de andre på festen som tilfeldigvis også er sånn.
Til deg som er voksen: alle bidrag og tanker rundt dette temaet er mer enn velkomment i kommentarfelt og innbokser. Herman leser nok det du skriver <3
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER
“Ja Julie! Det er ikke effekten av rusen i seg selv som gir deg det største adrenalinkicket. Først er det den sosiale guttastemningen på Vorset når du bare er på din tredje øl. Men utover kvelden tar det helt overhånd og da drikker man bare for å glemme, og for å ha det bare enda litt morsommere”
…var svaret jeg fikk av dette reflekterte voksenbarnet på 14 år etter DETTE innlegget. Så hvordan følger man opp noe sånt? Hvordan snakke om avhengighet og hvordan det fungerer uten å bli brutal? Det går ikke i min bok, for da må jeg lyve.
Jeg ble virkelig imponert over svaret jeg fikk, fordi dette unge mennesket har tenkt seg om på en måte jeg ikke er vant til å møte i den alderen. Personen er også akkurat hvem jeg skriver mest om, det “vanlige” mennesket. Med et møblert hjem, med vanlige foreldre (hva nå enn det er), med venner, med det nyeste innen Nike og Polo, med skolesekk og ambisjoner. Med andre ord, den største kategorien innen rusavhengighet: de som ikke har et problem, bare en Mercedes eller to.
Først møter man: spenningen, kicket, forventningen, sommerfuglene i magen, smaken på små ulovligheter, og? Forelskelsen i alt det nevnte. Det er gøy. Hvordan skal man kjempe mot det? Og da mener jeg ikke foreldrene. Hvordan skal denne reflekterte fjortenåringen kjempe mot det som kicker inn. Det som er gøy?
Jeg drikker for å ha det enda litt morsommere (står det i meldingen over her):
Der satt den – hele grunnlaget for å fortsette > Gøy:
Det er ingenting som slår den første gangen, og jeg snakker ikke om kyss og klinings, jeg snakker om øl, fest, høy musikk, suggererende stemning i et rom tett av folk med hormonene i rakettfart mot Jupiter. Jeg snakker om det høyeste høye: Party! Men vet du hva, de neste gangene matcher nesten! De matcher nesten så mye at det er verdt og fortsette! De gnisser innpå den første gangen og det er all grunn til å ramle inn på neste party. Fylleangst? Pøh! Rist det av! Nå skal vi snakke om kveldens nedleggelser av digge gutter og jenter: tøft! Rent bortsett fra at jeg ikke husker så mye, men det er egentlig også ganske kult… joda, jeg kan dekke kult der… Fett!
Når er neste fest?! Allerede neste lørdag hos Pål? Så kult! Kommer Marianne? Jaja, hun sa det iallefall. Kult!
Ny forventning, ingen grunn til å skjelve da?!
…bare jævlig synd at jeg ble så drita. Jeg tror Marianne var der, men jeg husker ikke når hun dro. Jeg fikk ikke engang snakket med henne før hun forsvant. Jojo! Det blei klinings for det da! Hva hun het? Hilde tror jeg?… jaja, drit og dra.. du, skal Arnfinn ha fest neste helg eller?
Og det er her jeg får problemer med ordet “forebygging”.
Saken er at denne dampveivalsen går i mange år før det blir vondt nok, men den går, og den går bare en vei hvis du er rusavhengig. Avhengighet blir verre og verre og vondere og vondere. Og du som er ung, du ser ikke det av en enkel grunn: du har ikke noen forutsetning for å se noe som ikke har skjedd enda. Og fulle tante Marta? Det er ikke deg, det er tante Marta. Ferdig.
Og vet du hva jeg vet? Jeg vet at du er udødelig, jeg vet at du kan ta det om et par år og feste litt til nå? Ja, jeg vet det fordi vi tenker sånn alle sammen. Jeg vet at dødeligheten ikke kommer ordentlig før du er langt oppe i 30-årene, men det er fordi jeg har vært der. Jeg vet en ting til, jeg vet at du har en anelse om deg selv og det er jeg imponert over, nesten ydmyk tror jeg? Jeg gadd ikke det selv da jeg var 14, for det er litt snakk om det er det ikke? Å våge og se seg selv i hvitøyet? Det er jeg imponert over at du tør – og ikke minst gidder. For det går jo allerede litt i veien for det kule ved festen? Det er nettopp denne anelsen som kan hjelpe deg, kanskje ikke forbi, men ut – tidligere enn meg. Ta tak i denne anelsen og behold den som en dyrebar hemmelighet. Del den bare med noen du stoler på – stoler på innen rus vel og merke – ikke familien. Kanskje du ikke får gjort noe med den enda, men den er der og du eier den – helt selv. Den redder deg til slutt og til slutt trenger ikke å være så lenge til. Du har den jo. Jeg ER imponert!
Så dette er brutalt: så lenge gøy vinner over smerte, så lenge gøy tar bort usikkerheten du hater og nekter for å ha, og så lenge gøy faktisk er gøyalere enn fylleangsten – kan du godt slutte nå, men gjør du det?
Så lenge du ikke gjør det, kan jeg bare gjøre det jeg kan: jeg kan være her, jeg kan snakke og jeg kan skrive. Jeg kommer ikke til å dømme, jeg kommer ikke til å sladre, jeg kommer ikke til å moralisere. Jeg kommer til å gjøre alt for å beholde tilliten din så jeg kan ta deg i mot når du faller. Og falle? Det kan du gjøre så mange ganger det trengs for at du skal få vondt nok. Frem til det, behold og utvikle selvinnsikten din og spør den du stoler på, for det er den du reddes av, du er allerede på vei.
Avhengighet ligger i hjernen, ikke i omstendigheter, ikke i oppdragelse, ikke på skolen eller hos butikkdamen. Derfor er det bare disse tingene jeg kan gjøre. Jeg kan forresten også: Se deg. Og med SE, mener jeg SE, ikke anta, beordre, stenge deg inne eller komme med Norges lover.
Så her kjære foreldre, her ligger noe av den gryende avhengigheten, i morsomheter, kult og fett – hvilken plakat skal vi finne til dette?
