Hei hei
Jeg heter Julie og er skaper, CEO av Tilbake Til Livet.
Tilbake Til Livet er et behandlingssted for deg med
avhengighets-utfordringer, og alt vi gjør, gjør vi på nett.
I Tilbake Til Livet er du 100% anonym og trygg.
Det er ingen krav til edruskap for å være med i den store gjengen vår,
som over de siste seks årene har blitt Norges største behandlingssted på nett.
Jeg er selv alkoholiker med edruskapsdato 21 oktober 2013
Skal du ha ordentlig hjelp må det skje gjennom en likesinnet.
Egenerfaring, kunnskap og bevisstgjøring er den solide veien til et godt liv uten.
Det handler ikke om å slutte - det handler om å få et godt liv uten.
I Tilbake Til Livet jobber vi både med moderne forskning og 12-trinnsmodellen.
Rus er dritgøy – vi må nesten ta utgangspunkt i det, ideen om moro. Ikke hvordan det virker (først), men faktisk hvor gøy det er. Vi voksene kan resonere oss frem til at det er ideen om hva som kan skje på kvelden, som lager hele moroa, og til slutt ødelegger den. Men personlig ofret ikke jeg sånt en tanke da jeg var 13/14 år. Det er vel egentlig forventningene, adrenalinet og spenningen i forkant som regjerer? Dog ikke i mitt fjortis-hode. Det var selve festen som skulle bli kul, med dertil egnet mengde av drikkevarer – og kjekke gutter.. Det er jo nesten umulig å stoppe – i hodet til den det gjelder vel og merke?
Jeg hadde tenkt å skrive leksene mine fra den siste ukens kurs på Retretten for dere i dag, men jeg åpnet innboksen først. På innboksen lå denne meldingen fra en 14 åring:
Julie, vi som ikke har rukket å bli alkoholikere ennå, vil gjerne ha mer av de tekstene der det ikke bare står at du ikke kan slutte med mindre du må.
Og vips, så satt jeg her med den vanskeligste oppgaven som er innen dette feltet.
Hvorfor?
La oss begynne med denne samfunnsfanen her, som iallefall jeg har sett rundt om kring helt siden 80-tallet:
Tør å si NEI!
Eller:
Denne plakaten, eller fanen, eller budskapet eller hva pokker du vil, er BULLSHIT!
– i mine øyne, for jeg er nødt til å ta utgangspunkt i meg selv.
“Takk, men nei takk!” ???
Hvilken fjortis på vei til party tenker det?
Jada, du kan kverulere på at de finnes, men det er helt uinteressant i denne sammenhengen. De fleste? De vil være der det skjer, de vil prøve det som er gøy. De vil! De føler intet behov for å tørre noe som helst annet, ihvertfall ikke å si nei. Det er gøy, det er spennende og det fyller opp ett tomrom, et tomrom de enda ikke har tenkt over. Ferdig. Så da blir det vel heller:
Takk, men slutt å pes med neitakket ditt til meg din dust! Jeg skal på fest og du får ikke vite om det!
Er det ikke egentlig dette som er problemstillingen: Jeg vil prøve! Jeg vil være med der det skjer! Party er gøy! Hvem kommer i kveld! Fine damer! Kjekke gutter! Paaaaarteeey!!!
Jeg husker jo denne fanen fra jeg var fjortis selv, jeg tror den dinglet på trikkene mens jeg var på vei til Ullern – på fest. I mitt hode var den for andre enn meg. Jeg så ikke for meg at noen trengte den, jeg så for meg en hel haug med kristne ungdom som gikk i tåg med plakaten, med lysende gudeøyne, frelste opprop og i sin egen gørr kjedelige verden.
Tør å si nei? Gi deg a!
Dessuten skulle jeg møte Kim eller Alexander eller Christian eller Niklas eller Nikolai eller… man kliner da ikke med noen av de uten at det er party?!
Adrenalinet pumpet foran sminkespeilet, jeg kunne ikke komme meg fort nok av gårde! Vet du hva? jeg har allerede skrevet så mye om det i begynnelsen av boken min, så du kan like godt lese en sånn tekstbit fra boken HER.
Ja, det blir smerte dagen etter en hard fest for ungdom også, spesielt de som er på vei mot en uant avhengighet. Ja de møter blackouter med påfølgende angst. Mini-angst som de kvitter seg med ved hjelp av et par skulder-rist. Ja, det er et symptom på andre dypere ting. Ja, det er usikkerhet, det er en selvforakt de ikke har oppdaget ordentlig enda, ja det er…. blablablabla
I 1984? Da jeg var 14?
Det skvalderet der om dybde og følelser? Det hadde gått rett inn og rett ut, ikke det en gang tror jeg. Forbi? Jeg skulle på fest for faen!
Så hva er forebygging? Og da mener jeg – hva funker EGENTLIG? Personen som henvendte seg til meg på innboksen har på en måte strukket ut en hånd, men hvor lenge er den hånden ute før neste fest – som er spennende? Personen er også ganske, nei veldig lik meg. Jeg var på jakt etter party og spenning. Jeg drakk ikke, eller festet ikke på en bevisst smerte. Jeg festet fordi det var gøy. Punktum. Jeg hadde allerede spisevegring, jeg hatet meg selv, men jeg reflekterte ikke over det – PARTY!
Så hvordan forebygger man dette?
HIT ME!
Dette temaet – rusavhengighet, har ingen endelig løsning, ingen fasit og derfor er det ikke nødvendig med kloke veloverveide ord, heller ikke moral og statistikk. Her snakker vi person, vi snakker ungdom og innspill av alle slag – rett fra hjertet. Fra deg til meg til dere i kommentarfelt. Det tør du vel å bidra med?
Kanskje dette kan bli starten til flere innlegg som kan hjelpe de unge som har møtt sin første Blackout? Hvordan kan vi inspirere disse menneskene med noe annet enn flåsete innholdsløse faner?
Dette innlegget mellom gutten og meg fikk en fortsettelse her: Når Gøy Vinner
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
To uker i fengsel? Det er ingen straff – det er research.
Man kommer gjerne i fengsel på en eller annen måte hvis man har vært på fylla i noen år. Fengsel, fyllearresten, legevakten, toppen av en skyskraper, foran en knyttneve, med egen kniv på strupen, i en grøft med buksa nede på ufrivillig grunnlag – var det #metoo du sa? Fylla er #metoo #youtoo #allofus #normalety
Ja, det finnes lange straffer for grusomme lovbrudd, men det er ikke det jeg snakker om her nå. Jeg snakker om fylla og fylla har konsekvenser som er alt annet enn unike. Jeg har den samme historien som deg, naboen din og onkel Rolf. Derfor er det ikke synd på meg og jeg er heller ikke spesiell. Jeg er ikke unik, du er ikke unik og ja pårørende: det gjelder partneren din også. Her kommer mitt, egentlig lite unike fengselsopphold:
Ravneberget fengsel Sarpsborg Mars 2011 Fange nr. 0257
Barna var levert på skolen og skulle tas over av min søster. Kofferten var pakket uten at jeg visste helt hva jeg skulle ha med. Gikk man ikke rundt i en egen drakt når man var i fengsel? Kom alt til å være som på film?
Jeg måtte forte meg så jeg rakk bussen, jeg trillet kofferten ut på tunet og lukket døren bak meg. Fengsel …
Bare ideen om å bringe seg selv inn til fengselet var helt hinsides, akkurat da ville jeg heller blitt ført dit bak i en gammel Olsenbanden-bil med gitter i vinduet og en gal politimann bak rattet, enn å ordne hele reisen selv. En trikkebillett til kasjotten, takk.
Ravneberget fengsel lå i Sarpsborg, så det var bare å omfavne den store dagen, sette seg på båten inn til Oslo og ta toget mot Halden helt frivillig med hodet under armen. Jeg skulle være på pletten klokken tolv. Ferdig diskutert.
På reisen mellom Nesodden og Oslo S trakk jeg på meg en fasade som øredobbdamene fra Montebello bare kunne se blinke i det fjerne. En helt vanlig dag på Nesoddbåten til byen, «Hei, hvordan har du det da», «Hva skal du i påsken, vi skal til Trysil. Å guuud, så deilig det skal bli!». De skulle bare visst! Jeg var en skikkelig skurk som skulle i fengsel.
Jeg gikk gjennom byen en halv meter over bakken. Hva var dette? Jeg hadde bare sett sånt på tv, jeg kom sikkert til å drite meg ut blant de andre fangene! Fangene? Jeg måtte stålsette meg, late som ingenting og følge massen når jeg kom frem. Det var det jeg måtte.
Jeg kjente etter, mens jeg drasset kofferten bak meg nedover Karl Johan. Jeg kom ikke til å kunne drikke på to uker. Kom det til å bli kjipt? Helt sikkert. Jeg kjente rødvinen fra kvelden før dunke rundt i kroppen mot den kjølige vinden, det var akkurat passe kaldt og luften var som et friskt glass vann. Plutselig gledet jeg meg til å få en liten pause. Jeg kunne sikkert ikke drukne kveldene i tv, men jeg hadde tatt med meg tykke, lettleste bøker uansett. Jeg skulle la Ken Follett falle over nesen min om kvelden. Det skulle gå bra. På vei ned Karl Johan gikk jeg inn i den innstillingen ved å kjenne på fyllesjuken mot den friske vannglass-vinden, tenke på de fine barna mine, med mitt personlige anker i kofferten – bøkene. Jeg omformet det til et friminutt, og friminutter tar slutt.
Jeg så tomt ut av vinduet på togturen mot Sarpsborg, jeg telte stasjoner og visste ikke hvordan jeg hadde det. Jeg var et sted i ingenmannsland og ville ikke at toget skulle komme frem. Men det tøffet inn på stasjonen og jeg dro kofferten ned på perrongen. Kofferten var teit, tenk om ingen andre hadde med seg koffert i fengsel? Skulle jeg ha pakket en bag? Jeg visste at jeg måtte ringe fengselsvakten selv. Alt måtte gjøres på eget initiativ hvis man ville sone sin straff! Kunne damen i kiosken se på meg at jeg skulle i kakebua? Jeg gikk ut til parkeringsplassen for å ringe, jeg følte at alle så på meg og tenkte «Ja, der har vi en til av dem! Denne stasjonen er infisert med avskum fra gata».
Jeg lirket frem telefonen mens jeg tenkte at alle de som jobbet på stasjonen hadde sett prosedyren tusen ganger før.
«Hei, dette er Julie Winge, jeg står på Sarpsborg stasjon nå.» «Greit! Du blir hentet om fem minutter.»
Det ble lange fem minutter. Det å stå på en togstasjon i indre Østfold og dingle med feriekofferten mens man venter på en bli eskortert til Costa del Ravneberget på eget initiativ, er en helt egen følelse. Det er ikke som på film.
Etter en lang kjøretur gjennom skog og mark, med en altfor ung og alvorlig vakt bak rattet, en som overhodet ikke hørte hjemme i en Olsenbanden-film, kom vi frem til porten. Porten var skikkelig fengsel. Høye gittergjerder med piggtråd og egne sluser med alarmer og knapper for oss dømte – oss dømte! Eller, slusene var til for de som skulle ut i det fri. På vei inn i fengsel ble jeg kjørt til døren. Eskorteservice. Så langt var dagen en anelse utenom det vanlige. Jeg visste ikke hva jeg skulle møte og prøvde så godt jeg kunne og ikke se ut som en nysgjerrig, men redd torsk. Jeg motarbeidet alle instinkter om å se meg rundt.
Først var det inn til en vaktdame for stripping, ransaking og hosting (det holder). Hun begynte å telle pengene mine og fortalte meg at jeg bare kunne ha med meg så og så mye inn, og bare i mynter. Da måtte jeg spørre: «Å ja, er det fordi man kan ta livet av seg med sedler?» Hun lo og informerte meg om at «Nei, det er bare av praktiske årsaker. Dere har bare en liten sum å rutte med, og alt dere kan bruke penger på der inne er kioskautomater og betalingstelefonen i gangen». Ok, Julie, kanskje litt for mye film …
Så var det å vente på rom og seng. Før jeg ble tildelt noe sånt fikk jeg ikke ha med noe inn i fengselet. Ingen bagasje, ingen røyk, ingen penger og ingen steder å være. Alene med meg selv i spjelet.
Jeg satte meg på røykehjørnet og følte meg heller klønete – jeg utvidet og pusset litt på målet mitt med sandpapir, la på noen flere a-endinger, sh-er og banneord og ble fort kjent med de andre røykende fangene.
De var en lett blanding av husmødre, narkodømte og annet mørketall, ingen tunge dommer fikk jeg vite, for Ravneberget fengsel var et åpent fengsel.
Det ville si to ting. Jeg kunne gå fritt omkring som jeg ville innenfor området og det var ingen tunge kriminelle der, eller det var løgn. De tunge kriminelle som ikke hadde fått plass der de egentlig skulle være, var innom sånne steder, men de var på sin egen avdeling. Det ville også si at jeg måtte dele rom med folk. Et åpent fengsel krevde ingen låste dører og derfor heller ikke enerom. Det var spinkle køyesenger og vond lukt.
Nå satt jeg der, på røykehjørnet og ventet på sengeplass og tingene mine, rimelig røyksugen – og timene gikk i skilpaddefart. Jeg turte ikke å spørre de andre om å bomme, røyken var dyrebar, det skjønte jeg med en gang. Jeg hadde følehornene på stilker for å få med meg kodene blant damene. En av dem forbarmet seg over meg og serverte meg et par sigaretter, tegn på samhold notert.
Kvelden nærmet seg, og jeg ble kalt inn på vaktrommet. De hadde ikke plass til meg! Jeg håpet selvfølgelig at jeg skulle slippe unna og bli sendt hjem, men det skjer tross alt ikke i fengsel. Den eneste utveien for ledelsen den kvelden var å tildele meg et eget anneks på en liten idyllisk ås inne på det store fengselsområdet. Et søtt, lite, rødt hus, selvfølgelig var det rødt. Velkommen til fengsel, her har du din egen røde stue.
Huset besto av en gang med fine knagger, en stue og et kott. Jeg bestemte meg for å late som om kottet var et spa og plastikkbøtten i hjørnet var jacuzzien. I stuen sto det en tv som ikke virket, men det var i det minste en tv og jeg kunne bruke flimringen for å bøte på mørkeredselen min. Jeg hadde bok, flimring og eget hus, men enda ingen tilgang til telefon. Hva med barna – Ventet de telefon fra meg i kveld? Jeg krøllet meg sammen under dynen med et håp om at søsteren min, Viktoria var spennende nytt i huset. Jeg ble sikker på at hun var det, Viktoria var det beste som kunne ha skjedd dem nå. Viktoria var morsom. Jeg følte meg klar og edru, av en eller annen grunn var det deilig. Jeg gikk inn i en to ukers pause og sovnet med et savn etter barna mine og smilene deres.
Alle sto på rekke og rad ute på tunet, men ingen hadde fengselsdrakt. Jeg var litt skuffet over observasjonen, men vi ble i det minste telt! Etter at tallet stemte med vaktenes papirer dannet rekkene seg automatisk om til en kø, hun med røyken sto bak meg og hvisket meg i øret: «Nå skal vi ned i matsalen, hold deg langt bak i køen sammen med meg, for du kan ikke sette deg hvor som helst der nede. Vent til alle har satt seg og se om noen ber deg til bordet, jeg tror vi har en ledig plass hos oss.»
Akkurat som på film…
Ved den heller slunkne buffeen spottet jeg Big Mama. Vi hadde det også ja, det er alltid en Big Mama. Man plasserer henne omhyggelig i sitt indre, studerer personligheten nøye og jatter med – det vil si, når hun endelig gidder å se din vei. Man må for sitt bare liv ikke henvende seg til Big Mama på eget initiativ. Vold? Ikke nødvendigvis. Derimot, hard kvinnelig mental trakassering på sitt beste? Ja. Mye verre enn vold. Jeg hadde ikke en gang tenkt å teste hvordan det ville være å bli frosset ut av det gode selskap i dette etablissementet. Jeg fulgte oppskriften. Jeg fikk plass ved bordet til damen med sigarettene.
Etter frokost bar det til verkstedet – endelig i uniform. Den var fin og rød, det viste seg at man bare brukte den i arbeidstiden, derfor hadde jeg ikke sett den før. Vi skulle jobbe til klokken fire. Jeg passet på å komme sist inn så jeg ikke plasserte meg feil der heller. Vi skulle lage ventiler, og sto på rekke og rad ved et bord, der vi festet små duppedingser i avlange, smale dingsebomser, og vips, så hadde vi ferdige ventiler. Du vet, sånne smale skinner som ofte er integrert i forseglede vinduer øverst eller nederst. Galgenhumoren ved bordet var til å ta og føle på, og det viste seg at inntrykket mitt var riktig, de var i grunn helt vanlige damer med hus, barn, mann, stakittgjerde og ferieturer til Mallorca. Jeg følte meg som en av dem, men med det tyngste og mest meningsløse lovbruddet. Den ene damen hadde egentlig bare hoppet over å melde fra til Nav om at hun ikke lenger hadde rett til å ta imot penger av dem – vel hadde hun hoppet over det i et helt år, men hun hadde fått tre måneders fengselsstraff. Det minnet meg på at jeg hadde utført en meningsløs handling som kunne ha drept noen. Jeg ble ikke dømt av dem for det jeg hadde gjort, men det ble en egen skam jeg gikk og bar på der inne.
Etter to uker hadde jeg opplevd alt man har hørt om, det var til og med en dame som rømte mens jeg var der. Hun kom frivillig tilbake og ble satt på isolat. Da følte jeg at alt var dekket og at jeg kunne pakke sekken min for å dra hjem en dag for tidlig. Fengselet hadde nemlig hatt et annet regnestykke enn meg når det kom til å telle dager. De to ukene bak lås og slå hadde for det meste vært morsomme. Ikke for det, å være på et sånt sted lenger er sikkert helt grusomt, men to uker? Det er ikke en straff, det er en privilegert research-situasjon.
Jeg hadde en dag ekstra og ingen planer om å melde fra til Viktoria om det. Jeg mente at jeg fortjente en dag ute i det fri for meg selv. Etter at vi i husmorgjengen hadde utvekslet Facebook-navn, gikk jeg gjennom slusene og var ute i det fri med hele det neste døgnet til rådighet og en bankkonto som hadde ligget pent i dvale.
……………….
Vel fremme på Thon Hotel i Brugata, klokken var bare ti om morgenen. Jeg var i riktig strøk for mitt nye image som både ex-con og øl-frokostberte.
Den første slurken var herlig, men jeg måtte vel lage litt party av dagen? Kanskje jeg skulle handle inn litt svarte klær på Oslo City? Æsj, hadde jeg tid til det a? Jeg kunne jo ikke drikke mens jeg handlet! Jeg hadde mest lyst til å bli sittende, som limt fast med rumpa og komme tilfeldig i snakk med andre barfluer. Nei, jeg måtte jo på polet, jeg måtte ha litt på hotellrommet også. Jeg fikk handle likevel, og det skulle bli vodka, jeg kunne ta meg en drabelig fest nå, rødvinen fikk ligge.
Tilbake på rommet tok jeg i bruk drinken, røyken og telefonen. «Næmen, Julie! Har du sluppet fri!» Venninnen min lo i telefonen.
«Jajajaja! Og nå er det fest på hotellrommet!» «Jeg hiver meg rundt! Er det greit at jeg tar med kjæresten?» «Kom igjen!» Det ble stor gjensynsglede, mange fengselshistorier og enda bedre: De var utstyrt med kokain! Det var bare å sette nesa i sving. Jeg skulle ikke møte barna før etter skoletid dagen etter, legg den tanken ned nå Julie. Party!
Det var blinkende lys og musikk. Vi var et eller annet sted. Jeg kom ikke inn der vi prøvde først, så vi måtte hit og så dit. Jeg lo. Der var det noen jeg kjente! Jeg registrerte ikke hvem det egentlig var, men det var sikkert gøy. Mennesker, lys og musikk. Latter og masse armer.
Jeg våknet på hotellrommet – alene. Det var da enda flaks! Venninnen min hadde sikkert fått meg hjem til riktig dør, hun pleide det. Jeg kjente ingen angst, bare en drift, jeg ville hjem. Hjem til barna, jeg hadde fått blåst ut, sånn som jeg så på det, og jeg klikket sjelden i vinkel hvis ingen av de stakkars nærmeste var til stede, jeg kunne bare håpe at kvelden hadde gått smertefritt.
Landing.
Da barna kom hjem fra skolen, var det nesten som å komme hjem fra turne. Jeg landet i favnen deres. Jeg landet i hjemme-Julie og pustet ut. Jeg hadde bare vært på en litt mer absurd turne enn vanlig. Barna hadde ikke flere spørsmål enn de har til foreldre flest som kommer hjem fra jobb, så jeg slapp å dikte opp historier. Jeg hadde vært på turne, ferdig med det. Vi la oss i den store sengen om kvelden og druknet i dynene alle tre. Jeg var hjemme.
Sånn – det var fengsel. Denne teksten tok jeg fra boka mi nå bare av en grunn – å vise deg at vi alle har vært gjennom både ditt og datt;)
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
var uri = ‘https://impno.tradedoubler.com/imp?type(img)g(22950008)a(2816685)’ + new String (Math.random()).substring (2, 11); document.write(‘‘);
-Jeg må ordne alt mulig rart! Jeg må ordne.. ja også må jeg ordne.. Jeg husker ikke!!!
-Julie! Det du ikke får ordnet ordner seg. Du skjønner, nå om dagen har vi en genial oppfinnelse som heter internett og der er det ubegrensede muligheter for glemte ordninger.
– Saklig! Tenk om jeg kommer i fengsel a!
-For hva da? Jeg tror ikke de bruker ressurser på bortskjemte husmødre i bikini.
-Jeg vet vel ikke jeg vel? For å ta barna ut av det norske skolesystemet for eksempel?! Tenk om jeg ikke klarer å lære dem noe? Det må da være fengsel for sånt?
-Slutt og tull!
-Ok..
Jeg sitter her foran den norske TV’n som plutselig føles veldig trygg og tenker på hva jeg egentlig har satt i gang. Jeg har vært stor i kjeften og den kjeften har visst folk rundt meg tatt alvorlig. Det viser seg at jeg har en kjæreste som er med på alt utenom Bingo. Han betrodde meg en gang i sin naivitet, sin forskrudde oppfattelse av at jeg var en ganske normal person, at han hadde en drøm om å seile over Atlanteren. Mer skulle ikke til før Leiv Eiriksson her self mente at luftslott var teit. Så dra da – vi kommer etter med fly vi – jeg og barna. Nå skjer det.
At han skulle ta meg så ettertrykkelig på ordet hadde ikke mine grandiose visjoner tatt med i betraktningen. At han faktisk drar i neste uke, for å seile over halve kloden er ikke mer troverdig enn at Mikke Mus faktisk eksisterer. Så det vil si at Mikke Mus faktisk eksisterer.
Når vinterferien daler innover landet er vi borte alle mann, helt uten å ha vunnet en krone i lotto. Vi starter i Grenada (tror jeg):
Jeg tenker vi starter der fordi det ligger lengst sør på perleraden av Karibiske øyer. Ikke vet jeg hva vi skal der, men det blir sikkert strålende. Hvis det ser sånn ut så skal jeg nok klare å overleve saken.
Eller kanskje ikke:
Dette var hva Google hadde å by på da jeg søkte på bilder av Grenada. Jeg skal ikke finne ut av hva det er på nært hold…
Tja, der starter vi og jeg vet ikke hvor vi ender opp, jeg vet ikke en gang hvor lenge vi blir borte og jeg vet ikke… noen ting?
Kanskje vi ikke en gang starter der? Det spørs jo helt om det går fly dit eller ikke. Det har jeg ikke sjekket enda.
Vel, går det ikke fly dit så tar vi bare flyet til nærmeste sted. Kanskje vi begynner på en helt annen øy? Det får du uansett med deg senere, det blir en typisk “to be continued-sak”. Til og med dama mi fra barnevernet ærklerte henrykt: Så fantastisk! Så vi drar.
Ja, det er nettopp hva vi gjør – vi drar og jeg vet ikke helt hvor, så du får bare være med.
Vi har som regel ingen grunn til å slutte. Ingen grunn som er god nok til at det går an. Derfor sitter jeg her å tenker på dere pårørende der ute som fremdeles håper i bøtter og spann. Dere som spør meg om ting som er farlig for dere å tenke. Jeg tenker at jeg egentlig er et dårlig eksempel på en rusavhengig, eller en alkoholiker om du vil.
Når vi korker flaska lærer vi at vi ikke har lov til å sammenligne oss med andre . i det vi sammenligner kan vi jo drikke! Hvis vi ser rundt oss på alle dere som nipper til glasset og sammenligner oss med dere, så er det ingen tvil om at vi også kan kose oss. Hvis vi drar den litt lenger og sammenligner oss med deg på den siste festen du var full (for det skjer tross alt med dere også), så har vi da all grunn til å tro at vi også skal få lov til å feste!
Hvis jeg sitter på Nesoddbåten og ser en person med bugnende polposer, så tenker jeg ikke: Han har kjøpt inn til det store selskapet han har en gang i året. Jeg tenker: Nemlig! Se der! Alle andre kjøper vin, da kan jeg også!
Vi utvikler oss av å sammenligne oss med andre helt fra vi er små barn – man skal sammenligne.
Man skal også ha håp i livet for å drive fremover
Disse to grunnleggende tingene skal bort fra ligningen i denne sammenhengen.
Jeg er ikke ett godt eksempel på en rusavhengig fordi jeg er edru. De fleste er ikke edru og de blir det heller ikke. De fleste har ingen grunn til å holde seg edru, I dine øyne har de kanskje det, men det er fordi du sammenligner.
Jeg har gjort så godt jeg kan for å ta fra deg håpet, det kommer jeg til å fortsette med, men jeg har glemt å ta fra deg sammenligningsgrunnlaget. Det må bort.
Du får ikke lov til å sammenligne den det gjelder med naboen din, med venninna hennes, med meg eller med deg selv. Du får heller ikke lov til å håpe (ja, jeg måtte gjenta det, for vi håper uansett;).
Det du skal få lov til å gjøre er å akseptere at du aldri kommer til å forstå oss – det kan hjelpe deg litt.
Sannsynligheten for at vi drikker til vi stuper uten at du skjønner hvorfor er størst.
Jeg har sagt det klart i fra til mannen min: “du vil aldri være noe mer enn en god nummer to, rusen vil alltid være først.”
Rita Nilsen ruver foran tavlen, og når hun snakker så hører man – fordi man kjenner seg igjen i alt som blir sagt.
Men den der?! Nå får det være nok!!!
Mitt romantiske lille jeg skriker av protest innvendig! Kjæresten min blir aldri nummer to, hører du!? Vi har det jo kjempefint, jeg har faktisk aldri hatt det så bra jeg. Det er klart kjærligheten kommer først! En god nummer to a dø!
Ok, døra Julie! Jeg sier det til meg selv fordi jeg kjenner det – jeg kjenner idiotien i min egen protest. Innerst inne kjenner jeg at det er noe som ikke stemmer, at jeg muligens lyver for meg selv og at jeg er en romantisk drømmer. Jeg får i det minste møte opp i døra og se litt på meg selv. Er han en god nummer to? Nei! Jo?
Jeg har vært en rosa liten romantiker så lenge jeg kan huske. Drømt meg bort i slott, hvite hester, prinser, rockestjerner og Rob Lowe.
Seeee der a! Ahh! Rob Lowe i 1985! Livet var ikke verdt å leve uten ham! Det var bare så synd at han ikke skjønte det selv og holdt seg på lerretet! Ja? Jeg var jo der å ventet jeg, på Saga kino! Det er klart det var den eneste løsningen! Å skulke skolen for og tilbringe resten av livet på Saga Kino og gifte meg med the Silver Screen. Tårene rant mens Rob Lowe latet som han spilte saksofon på film. Jeg elsket selvfølgelig saksofonen også, ikke all musikken den ble brukt til, men saksofonen var fin – særlig i armene til Rob Lowe. Den burde helt klart ha vært meg. Det ser vel du også?
At det er jeg som egentlig er saxofonen mener jeg?
Forelskelse var uten tvil min første rus. Forelskelse i alt. Jeg jaktet på den følelsen og jeg husker at jakten var i full gang allerede da jeg var seks år, så den må ha vært der lenge før det. Den var en god nummer en helt til jeg forelsket meg i den tilstanden som gjorde at jeg turte nettopp det – å være forelsket, i alt. Den tilstanden ble funnet via Ringnes bryggerier. Fantastisk! En ny nummer en som sørget for at den gamle nummer en satt som ett skudd! Forelskelse, spenning, adrenalin, selvtillit, sommerfugler i magen = øl.
Det slår meg at veldig mange rusavhengige egentlig er drømmere. Drømmene er bare så alt for store og alt for utilgjengelige i det virkelige liv. Vi drømmer så vi tror det selv og gjør ingenting for å oppnå drømmene – det tar ølen seg av, og fallet blir desto større.
Så jeg får gå tilbake til døra: er alle andre en god nummer to i forhold til rusen for meg?
Hvis jeg går tilbake til alle mine tidligere forhold, så er svaret ett skingrende: JA!
Uansett følelser for personen så har festen kommet først. Så til de grader at det alltid har endt opp med brudd – som regel fra min side. Hvorfor det? Fordi at de har vært i veien for festen min. Det var ikke det jeg tenkte den gangen, men det var derfor.
Samlivsbrudd?
For en herlig unnskyldning til å gå på byen i 14 dager! For en fantastisk åpning til å gå rett i kjeller’n og bli der så lenge så mulig. For det er sannheten uansett hvor mye kjærlighetssorg det var – samlivsbrudd var en ypperlig anledning til å feste enda mer. Gjerne mens folk rundt meg “skjønte det”. Det er klart det! Det var jo synd på meg må vite, og jeg kan love deg en ting: det synes jeg selv også. Skål!
Så hva med nå da? Er de andre menneskene jeg har rundt meg fremdeles en god nummer to?
Nei – ikke så lenge jeg er edru, men det er alt!
I det jeg hever glasset sklir de unna og vi snakker ikke skliene på Frognerbadet her, vi snakker rutsjebane. De sklir unna uansett om jeg vil eller ikke. De glipper i takt med personligheten min, og den forsvinner fort. Den forsvinner ikke etter første slurk, den forsvinner litt før jeg egentlig hever glasset. Og sammen med personligheten min, forsvinner menneskene rundt meg. Ikke fordi de går sin vei, men fordi rusen er tilbake – som en god nummer en.
I det jeg hever glasset blir alt og alle en god nummer to. Det er brutalt, det har ikke noe med meg å gjøre, men det er sånn.
Kjære barn, kjære kjæreste, jeg er forelsket i dere og dere er nå en god nummer en. Det er bare opp til meg å holde dere på pallen. Derfor gjør jeg jobben min.
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
var uri = ‘https://impno.tradedoubler.com/imp?type(img)g(22950008)a(2816685)’ + new String (Math.random()).substring (2, 11); document.write(‘‘);
Lille navlebeskuende, selvopptatte, patetiske krek! Nå kan du enten sitte hjemme i sofaen foran Glamour-sesong nr 44 og gråte en krokodilletåre eller to over at alle på TV er penere, mer vellykkede og veltrente enn deg. Du kan ringe morra di for rnte gang i fylla for å fortelle henne hvor lite hun forstår, skjelle ut partneren din for at han brukte penger på ny sveis istedenfor kartongen du bestilte inni hodet ditt i dag morges, eller bare bli i kjeller’n din.
Du vet den kjeller’n som er så suggererende og vond, den som feeder suget, feeder selvmedlidenheten og den altoppslukende ensomheten din. Den kjeller’n som egentlig er litt digg å være i fordi den er så mørk. Du kan bli sittende der i plysjtåka og drikke GT med 10% tonic og 90% gin så lenge du bare vil for min del. Det er ikke opp til meg – fylla di kan du drive med så lenge du bare vil og litt til – eller…
….du kan tørke av deg snørra di, ta deg en dusj, dra på deg fillene, stålsette angsten din å møte meg for å legge sytinga di på hylla. Velg og vrak!
Nå skal jeg være så konkret det bare går an å få blitt:
Mandag 22 januar – det vil si nå på mandag skal jeg på kurs på Retretten. Ja tenk det – en gang til!
Det er klart jeg skal gå en gang til! Jeg har da for svingende ikke tenkt å begynne med profesjonell nedbøtting av statens edlere dråper igjen?! Så i og med at jeg skal unngå unødvendig svajing av kropp og sjel, må jeg holde edruskapet mitt ved like. Ja, du skjønner det – det er en jobb. Jeg må gjøre jobben helt på egenhånd og veldig grundig. Dette går ikke over av seg selv. Newsflash!
Kurset starter kl 10.00 og varer til kl 12.00. Etter 12 er det gratis lunsj og pjatt hvis man vil det. Det varer i fire dager til ende og hvis du kommer så får du det bedre enn før – jeg vet det, et umulig valg å ta.
Så her er dealen: jeg stiller meg opp foran hovedinngangen til Nationaltheateret kl 09.30 mandag 22 januar. Der blir jeg stående i ti minutter. Nei – ikke lenger enn det. Jeg kommer ikke for sent for din skyld – dessuten skal jeg rekke en røyk utenfor før det begynner, men det jeg gjør for din skyld er å ta deg med meg hvis du møter opp. Jeg vil ikke høre pjatt om kanskje/kanskje ikke på innbokser eller telefoner før den morgenen. Derimot leser jeg gjerne en melding eller femten litt før og etter at jeg har stilt meg opp for å vente på deg, meldingen skal lyde noe sånt som: “Hei Julie, jeg er på vei til deg nå, og vil gjerne være med på Retretten”. Tel nr er 993 44 741.
Har du det klart for deg nå?
Ikke det nei, da tar vi alternativ nr 2:
Mandag 29 januar drar jeg til det andre stedet man snakker med hverandre. Den dagen er det på Fagerborg kl 19.00 og varer i en time. Jeg setter meg like godt på Valka – altså Valkyrien, den brune øl-bula på Majorstua og venter på deg der. Du rister av deg fliret, motstanden, angsten og alle andre patetiske argumenter, skjønner at du må rydde bak pannebrasken for å få det bedre, og møter opp på Valka. Jeg sitter der til 18.30 og så bærer det dit hvor vi faktisk hører hjemme – ja, det er bare å krype!
Hmmm.. funka det?
-annonselenke-
Ikke det nei. Da er det bare å kjøpe sex-leketøy fra Kondomeriet via lenken under her, sprette en Cava og kose deg med deg selv – angsten din blir jo ikke mindre uansett. Du kan vurdere å overraske partneren din med litt positivitet også? Du skjønner, han er lei av Cava’n. Det går ikke nei? Så kom og møt meg da – SLUTT Å TULL!
var uri = ‘https://impno.tradedoubler.com/imp?type(img)g(22950008)a(2816685)’ + new String (Math.random()).substring (2, 11); document.write(‘‘);
Jeg klarer meg egentlig ganske fint og er ikke helt sikker på om jeg har et alkoholproblem. Det er jo hyggelig med ett glass i godt lag og det er jo umulig å slutte helt, derfor hadde det vært fint å kunne moderere det litt. Har du noen råd om hvordan jeg kan lære meg å drikke mindre? Vanligvis går det veldig bra, jeg har det hyggelig og liker vinen min, men jeg liker ikke helt at jeg får blackout?
Jeg begynte å drikke da jeg var 13 år og har hatt ganske mye problemer med angst, men det går riktig vei hele tiden. De fleste jeg kjenner begynte også på den tiden og klarer seg fint. Det burde vel jeg også?
Derfor er det en ting jeg ikke skjønner: etter et par øl begynner jeg å drikke ganske fort uten å kunne stoppe? De gangene det er fri tilgang på alkohol går det helt over styr. Jeg har hatt blackout utallige ganger og havnet i situasjoner jeg ikke kan stå for og gjort ting jeg egentlig ikke skjønner at jeg kan ha gjort fordi det ikke har noe med meg å gjøre. Som fyllearresten? Eller da jeg våknet nedslått på et sykehus i Danmark uten å vite at jeg hadde reist en gang? Jeg har våknet så mange steder uten å huske hvordan jeg kom meg dit. Det må det bli en slutt på og derfor vil jeg drikke mindre. Det er jo helt tydelig at andre klarer det?
Foreldrene mine er narkomane og mormoren min er alkoholiker. Har det noe å si? Genene mine bekymrer meg litt også fordi jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Det er akkurat som om problemet er mer psykisk enn fysisk? Det er nok ikke sikkert at jeg har et direkte alkoholproblem, men jeg isolerer meg for å drikke og husker ingenting dagen etter. Jeg tror ikke jeg er alkoholiker, jeg har gjort unna medisinstudier og klarer jobben min fint.
Allikevel drikker jeg alkohol som andre drikker vann og det er vanskelig å f.eks være i selskaper – der drikker folk så sakte og jeg får problemer med å få i meg nok uten at det ser mistenkelig ut. Jeg kan fint bare drikke ett par øl og en Jeger for det altså! Bare ikke på fest – da blir det vanskelig. De gangene jeg går ut på byen blir jeg grenseløs uansett hva jeg har bestemt meg for i forkant, men det skjer jo heldigvis ikke hver dag så derfor tenker jeg at jeg bare har et litt anstrengt forhold til alkohol?
Så jeg er nok ikke avhengig, jeg drikker aldri alene eller savner det på noen måte. Jeg har heller aldri alkohol hjemme og det er vel fordi jeg egentlig ikke trenger det? Problemet oppstår bare når jeg er sammen med andre som forrige helg da jeg fikk blackout på en fest jeg var bedt til. Det som var litt dumt med den festen, var at det var med den nye jobben min, og nå vet jeg ikke hva sjefen min eller mine nye kollegaer synes om meg, fordi jeg ikke tør å spørre dem om hva som skjedde den kvelden. Akkurat “avhengig” tror jeg ikke at jeg er, men kanskje jeg har et problematisk forhold til alkohol?
Ja du – dette brevet er helt typisk, det er selvfølgelig ikke originalt, men satt sammen av mange henvendelser og blandet litt med mitt gamle jeg – jeg utleverer ingen. Jeg har enda ikke møtt en aktiv alkoholiker som ikke sier noe av dette – det er universelt.
Innboksen lyser fra en venninne jeg virkelig burde møte snart. Ikke fordi jeg må, men fordi hun er en venninne og fordi jeg er et asosialt murmeldyr av verste sort. Jeg klarer nesten ikke å møte folk hvis jeg ikke har noe konkret på agendaen. Hvis vi ikke skal noe som får noe annet til å skje. Sette meg ned å la livet fare avgårde over en kopp kaffe på Cafe? Gå på besøk? Jeg klarer det ikke?
Og jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke om det er fordi jeg alltid har hatt vinen med meg i sosiale sammenhenger, eller om det er fordi jeg bare er sånn? Jeg kan jo ikke vite det? Jeg har hatt alkohol i hånden siden 1983 og jeg har hatt kaffe i hånden siden 2013, det er ikke mye av et liv uten vin egentlig.
Det sies at isolasjon er en stor fare i begynnelsen av et edruskap. En stor fare fordi man blir ensom, begynner å kjede seg og finner tilbake til den berømte løsningen. Isolasjon er vel også farlig fordi det er isolerende?
Problemet er at jeg ikke føler meg isolert? Problemet er at jeg føler ubehag ved å sitte i vanlige klær på pinnestoler ute på Kafe eller hjemme hos andre. Når jeg tenker meg om så har det vel mer med spisevegring enn med alkoholisme å gjøre? Før kunne jeg drikke bort alle følelser av selvforakt og fett som skled over bukselinningen og fortsatte nedover stolen mens jeg fjaset over det ene innholdsløse temaet etter det andre. Jeg tror det har med det å gjøre, men jeg vet ikke egentlig det heller. Den sykdommen har jeg hatt siden 1985, så jeg har ikke opplevd så mange andre følelser der heller. Kanskje jeg bare er sånn? Jeg vet ikke.
Jeg vet at jeg skal følge en alkoholiker dit man snakker med hverandre i dag, og jeg vet at jeg vil gå dit i pysjamasen uten sminke så jeg kan gjemme meg i meg selv. Jeg vet også at det hjelper hvis jeg gjør det motsatte. Tar på meg klær jeg liker og sminker meg. Jeg skal gjøre det fordi det ytre faktisk hjelper litt når man har det sånn. Basta.
Så hvordan har jeg det da?
Jeg har litt småangst og har hatt det i flere uker. Litt opp og ned.
Er det årstiden? Har jeg gått i hi? Jeg har småangst i form av en klump i brystet eller i magen, den flytter seg som det passer den. Jeg tror den kommer fordi jeg ikke får gjort ting jeg burde gjøre i løpet av en dag? Akkurat nå vet jeg ikke om jeg burde gjøre de heller? Om det er så farlig at jeg ikke gjør de i morgen i stedenfor?
Det jeg vet er at det kjennes ut som fylleangst og det gjør meg litt apatisk. Jeg vet også at det vil føles helt idiotisk når det er over? Litt sånn: hvorfor gjorde jeg det ikke bare? Dette er jo ikke noe vanskelig i det hele tatt? Jeg har det jo bra jeg!?
Jeg vet ikke om det er vanlig heller? Jeg vet ikke om alle har det sånn og jeg vet ikke om jeg hadde hatt det sånn hvis jeg ikke hadde vært rusavhengig? Jeg vet ikke noe av dette fordi jeg egentlig bare er fire år gammel.
Jeg vet dog at det sannsynligvis ikke er noen stor krise. Jeg vet at det går over og når jeg tenker meg om så vet jeg vel at det har litt med årstiden å gjøre? Har det ikke? Jeg drakk bare bort denne årstiden før og trodde jeg var i min dramatiske kjeller fordi jeg hadde det så grusomt? Det hadde jeg jo ikke! Det er nok bare årstiden…
Jeg vet ikke
Jeg vet at jeg må ta nye bilder til denne bloggen fordi blogger trenger bilder. Men det blir ikke i dag, for i dag kommer ikke Julie til å ta bilde av seg selv.
Det er vel ca sånn jeg har det, og du da?
Men du! Heldigvis ble dagen morsommere av at Kondomeriet vil ha meg til å annonsere for dem. Da kan du drillen? Du kjøper sexleketøyet ditt hos meg! Kjøper du det utenfor denne bloggen blir det bank! Kjøper du det ikke i det hele tatt, må vi ta en alvorlig prat! Skjønner? Et typisk Catch 22;)
Se det… der satte humøret fart;)
-annonselenke-
var uri = ‘https://impno.tradedoubler.com/imp?type(img)g(22950008)a(2816685)’ + new String (Math.random()).substring (2, 11); document.write(‘‘);
Vips kimet telefonen og damen i den andre enden av røret hadde ikke tenkt å ligge på latsiden. Jeg fortalte at det første problemet jeg så, var å få tak i billige lokaler.
– Pøh! Det er ikke noe problem, det fikser vi – når kan du?
– Jo jeg kan alt for mye før vinterferien, vi kan like godt hive oss på det med en gang?
– skal vi si onsdag 24 januar da?
– Ja, da sier vi det.
Den driftige damen er ingen hvem som helst, hun driver fremover som et rivjern, hun driver med all den motstanden hun har i sitt eget liv og du har sannsynligvis hørt henne snakke om det både her og der. Mer om det skal jeg si senere, for dette er bare en liten teaser.
Jeg har nemlig lært meg en ting: sier man noe veldig høyt så må det gjøres! Ta f.eks bare mitt eget edruskap? Det hadde tatt seg vakkert ut om jeg hadde ramla på fylla i sentrum nå.
Derfor blir det som mange av dere har ønsket: kurs for pårørende, sannsynligvis 24 januar i Oslo. Vi skal lage et FB-arrangement så det blir tydeligere.
Så hvordan skal det foregå?
Det skal foregå ekstremt interaktivt og jeg kan love deg at jeg får deg til å spørre. Tør du ikke å snakke høyt i forsamlinger så bruker vi telefonen. Jeg har den med meg på scenen, podiet, gulvet eller hva det nå blir, og leser sms’er som kommer fortløpende. Det finnes nok av muligheter og kommunikasjonsformer. Jeg er til for å avbrytes;)
Vi deler det nok opp i to deler. Den første delen er til for å grave i meg så du får et klart bilde av hvordan jeg og andre rusavhengige fungerer. Det må til for å gå til den viktigste delen: hvordan skal du leve som pårørende? Hvordan skal du klare å ta vare på deg selv? Og hvordan går man videre?
Blir det behov for en tredje del – en samtaledel, gjør vi det også.
Jeg tenker at dette kurset, forumet, interaktive foredraget (kall det hva du vil) ikke bare må være for folk som innser at de er berørt. Vi har god bruk for en og annen rusavhengig i salen også. Rusavhengighet gjelder både de som er det og de rundt. Derfor er det mer enn nok plass til helheten. Tviler du på hva du er, om du er, hvor du er, så gjelder dette så definitivt deg.
Om en fagperson eller fem detter innom er det mer enn velkomment. Det har seg nemlig slik at de fleste mennesker er berørt på en eller annen måte og de fleste mennesker har noe å bidra med.
Da sier vi det sånn da? Jeg kommer tilbake med eksakt sted, dato og klokkeslett.
Hvis du tvinger i meg Antabus, får jeg en del valg å ta.
Jeg kan lagre den i munnen en stund for å spytte den ut senere. Det vil si hvis du ikke har funnet ut at Antabus er en brus-tablett. Hvis du har funnet ut av det, og gir meg glasset på vei ut av døra til jobb (for jobb har vi vel blitt enige om at mange alkoholikere har nå?), så har jeg 15 lange minutter på meg til å finne et uforstyrret sted jeg kan stikke fingeren i halsen – det stedet finner jeg.
Hvis jeg har fått den inn i systemet? Hva gjør jeg da? Tja.. da får jeg vel bare vente i tre dager, det går det også. Jeg klarer det. Til slutt klarer jeg å la temaet svinne hen i glemselen, eller bare til det stedet der du ikke lenger orker å kjempe, orker konflikten, orker forsvaret mitt, kveruleringen og grunnene jeg gir deg for og ikke ta mer. Du er parkert.
Det har jeg klart med de fleste tingene jeg ikke har villet i livet, det er ikke så vanskelig med litt tålmodighet. Antabus gjør meg uvel av alkoholinntak, det gjør meg ikke villig til å slutte.
Du påstår at det var jeg selv ville begynne med Antabus? Javel. Det gjorde jeg for å slippe maset ditt, men det kommer jeg aldri til å innrømme for deg – ikke for meg selv heller.
Du gjør meg ikke villig til å slutte, så hvordan kan pillen din få det til?
Hvis jeg har valgt det selv for å slippe smerten? Da har jeg vært naiv, men håpefull. Det er et skritt på veien, bare på feil sti. Avhengighet er dessverre ikke så enkelt at det kan løses med en pille. Det sitter i hjernen og hjernen må restartes. Harddisken må byttes ut og det klarer jeg ikke uten en nerd ved min side. Jeg kan nemlig ingenting om programvaren, og hittil har jeg bare infisert den med virus.
Hvis jeg har vært hos legen min å fått høre de vanlige setningene om at jeg burde ditt og datt på grunn av helsen min. De tingene som går som prosjektiler fra det ene øret til det andre med kræsjlanding på Saturn, etterfulgt av et velmenende råd om å ta i mot en resept på Antabus? Ja, da er det vel egentlig bare å ta i mot så jeg slipper mer mas fra den kanten?
Det skader da ikke å ha det stående i hyllene mine? Kanskje jeg kan hekle en dekorativ hylse til det nye pilleglasset mitt, så det blir fint oppå det hele? En til hver høytid! Nisse-Antabus, Kylling-Antabus og detnorskeflaggantabusen? Det blir fint – hvis jeg gidder å hekle da…
Hvis barnevernet har pålagt meg å knaske antabus, så får jeg vel bare gjøre det? Jeg får stålsette meg til å være på fylla et par ganger i uka istedenfor hver dag, det går det også. Jeg får bare se på det som en grei organpause – til overvåkningen er over.
Men det er klart, hvis jeg har valgt å ta antabus en stund selv – fordi jeg allerede er edru, men usikker? Fordi jeg ikke stoler helt på meg selv, men vil holde meg edru mer enn noe annet? Da skal jeg vurdere å bruke det som en mental krykke de gangene jeg føler for det. Da kan jeg til og med ta det en gang i blant for din skyld hvis du ber om det. Hvis jeg allerede er i gang med det endelige nok’et mitt og du skjelver av frykt for at neste runde er rett rundt hjørnet? Da kan jeg ta en, men sannsynligheten for at du eller jeg trenger det da er mye fjernere.
