Det er tusenvis av mennesker som vil ha litt hjelp. LITT hjelp. Hjelp til å slippe, men ikke alt. Bare slippe litt? Uten for mye om og men. Bare drikke littegranne? Kan ikke noen få meg til å slutte, jeg orker ikke å gjøre det selv!

Du må dessverre gjøre alt selv – hele jobben, jeg kan bare vise deg hvordan. Jeg er også en av de som ikke gjorde det.

For mange år siden sluttet jeg for andres skyld, uten å gjøre den store jobben det tar å bli edru og uten å ha ett eget mål, om noe som helst. Jeg skaffet meg en “partner” som drev med det samme, vi kaller ham bare Maler’n. Gikk det bra?

Skal vi se:

Julie, jeg har en sjans til å bli sammen med eksen min igjen, så da passer det ikke så godt at du overnatter her så mye.»

Maler’n meldte sin lykke over telefonen.
Jeg opparbeidet meg en liten sorgsituasjon der og da. Praktisk å ha når man vil være litt dramatisk.
Jeg hadde bil, ingen steder å være og fire måneders edruskap bak meg.
Litt mer sorgfølelse nå. Så; et bilde og en plan dannet seg i hodet.
Telefonsamtalen satte meg fri. Maler’n hadde fått sitt eget miljø på møtene.

«Thon Hotel … værsågod.»
«Har dere ledig rom for i natt?»
Ja, det hadde de mente den hyggelige damen.

Bildet av vodkaflasken ble klarere.
Skal jeg gjøre dette?
Planen ble klarere.
Jeg må bare kjøre litt rundt omkring først.
Jeg kjørte opp på Grünerløkka forbi polet, og videre opp til Torshov. 

Jeg har fire måneders edruskap …
Hvor skal jeg drikke før jeg kan sjekke inn?
Jeg orket ikke tanken på å gå inn på en bar. Planen var ikke akkurat å nippe til drinken.

Jeg kan jo bare kjøpe masse cola, helle ut litt og blande meg en stor plastikkdrink?

Fire måneders edruskap – en evighet, jeg burde vel ikke ødelegge det nå?
Hei! Jeg hadde da aldri planlagt å slutte! Jeg skulle jo bare følge Maler’n, og han klarer seg fint nå han!
Jeg kjørte forbi polet på Sandaker-senteret.
Fire måneder.
Jeg kjøpte cola på Storo-senteret og gikk forbi polet.
Holder ikke egentlig fire måneder? Organene mine er jo nesten for friske nå?

Jeg la på litt humor …
Jeg kjørte tilbake til Grünerløkka og kjøpte vodkaen min. Spikersuppa?
Det var ganske kaldt ute …
Jeg satte meg på en benk i Spikersuppa og tok en plastikkdrink.

Hotellrom.
Facebook.
Svart.

…………………………………………………

Min tur i huset med barna på Nesodden.
Nå var jeg endelig den alenemammaen jeg lenge hadde drømt om å bli.

Jeg kuttet ut vodkaen og holdt meg til rødvin. Nesten nykter.
Rødvin og eplekurv?
Vi hadde en bråte med epletrær i hagen, de fikk bare henge.
Rødvin og Facebook? Ja. Det fikk bli det. Jeg satt fast ute på landet og alene med barna.

Facebook fikk bli min sosiale omgang og fest.
Jeg hadde tross alt vinterhage. Vinterhagen fikk holde.

Det var da enda godt jeg kuttet ut vodkaen i det minste?
Var jeg ikke flink som holdt meg til rødvin, nå som jeg var alene med barna?
Da blir vel inntaket mer moderat vel?

Svart

Denne tekstbiten er fra boken min, jeg ble minnet på den i dag fordi jeg sitter å tenker på nettopp det: man klarer det ikke alene i lengden, man klarer det heller ikke sammen med andre hvis man ikke legger seg helt flat og stripper seg for alle fordommer. Med andre ord, man må ha det vondt nok. Hvis man har det vondt nok kan det hende at man holder kjeft for å høre på de som har klart det? Noe jeg ikke gjorde den gangen…

Etter den sprekken tok det fire år til før jeg kom i mål og det var ikke pene fire år.

Så nei, jeg skriver ikke om deg… eller deg… eller deg…

Vi er bare helt like når det kommer til dette og vi vil sjelden ha den hjelpen som hjelper. Så egentlig? Jo, jeg har ombestemt meg – jeg skriver om deg.

Til Rusen

Jeg vet at du betyr mye for min datter. Jeg vet at du er hennes største kjærlighet men også hennes største fiende. At hun elsker deg og hater deg. At du får henne til å føle seg fantastisk men også forferdelig. Jeg vet at du har reddet livet hennes men også at du dreper henne sakte. Jeg vet at du får henne til himmelen men også til helvete.

Men oss to da? DU og jeg rus, hva slags forhold har vi. Hva gjør du for meg? Hvilke følelser gir du meg?

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Jeg vet iallefall dette; Du har tatt fra meg livet mitt. Gleden min. Håpet mitt. Du får meg til å føle et stort spekter av følelser, men ikke én av dem gir meg lykke, ikke èn av dem er god!

Sorg:

Over å se barnet mitt som jeg elsker miste seg selv litt etter litt.

Over å se at barnet mitt har det så utrolig vondt uten å kunne hjelpe.

Over å føle avmakt som mamma

Over å miste jenta mi til deg

Over å se verdens fineste, smarteste, mest fantastiske jente bli byttet ut med en jeg ikke kjenner

Over at jeg sier «slik er livet akkurat nå» og vite at jeg ikke kan velge

Fortvilelse:

Over å føle avmakt som mamma

Over å ikke ha kontroll over eget liv

Over å ha deg hengende over skulderen 24/7

Over å aldri puste helt ned i magen fordi det sitter en knyttneve av angst der

Over å være alene om frykten og fortvilelsen

Over å aldri tørre å tro på at «det går bra»

Over å ha en altoppslukende kraft som aldri lar meg senke skuldrene av frykt for neste telefon, melding eller dørklokke som kommer med dårlig nytt

Over å ikke kunne hjelpe resten av familien til å slippe de samme følelsene jeg sitter med

Sinne:

Over at DU har tatt fra meg barnet mitt

Over at jeg har lagt livet mitt til side for deg

Over at du manipulerer barnet mitt til å ta livet sitt sakte

Over at du har den makten du har

Over at jeg aldri aldri mer kommer til å tørre å tro du er borte

Over at sitte og se på ditt virke er det eneste jeg kan gjøre

Over at du lokker med gull og grønne skoger, lykke og opplevelser jeg aldri kan matche

Over at du er så lett tilgjengelig og at du er der i hvert «svake» øyeblikk

Over at du har tatt kontroll over mitt liv

Over at du kommer tilbake igjen og igjen, også når du ikke gjør det

Over at du skaper konflikter mellom meg og barnet mitt

Over at du lager misforståelser, sinne, trass og forsvar og at jeg derfor aldri tør å si hva jeg føler, mener og tenker. For at du tar fra meg tid og evne til å være god nok mamma for ikke bare den ene, men også den andre som jeg elsker

Over at du tar fra meg energien

Over at du gjør meg så helvetes sliten og lei meg

Over at du gjør meg isolert, ensom og asosial pga at du er altoppslukende tilstede hele tiden

Over at «slik er livet akkurat nå» er frykten og fortvilelsen du har plantet, og som har røtter dypere enn noe annet?.og du kommer alltid til å være der

Frykt:

For at det en dag blir for mye «deg og henne» og hun blir helt borte for meg

For at hun er alene der ute et sted

For at hun skal bli utsatt for overgrep, vold og drap mens du har henne under hælen

For at neste telefon, melding eller dørklokke varsler at hun er død pga deg

For at jeg én dag ikke inn når inn til jenta mi lenger

For at motivasjonen hennes om å bryte kjærlighetsforholdet til deg blir borte

For at framtidsønskene hennes blir borte

For at du skal klare å overta hele sinnet og hele kroppen hennes

For at jeg skal sitte igjen med et barn for lite

For at hun skal ta alle valg i livet basert på hva DU vil

For at hun skal sitte igjen uten muligheter for å slippe tak i deg, med utslettet sinn, egenverdi og håp

For at hun skal miste rettigheter, støtte og tilbud om hjelp

For at hun skal skylde penger, og leve i frykt pga det

For at min andre datter skal føle seg tilsidesatt og uviktig

Så for meg Rus er du ikke noe opptur, glede, lykke, energi, tilfredshet eller kjærlighet. For meg er du kun sykdom, hat og fortvilelse Min datter er syk. Jeg er syk. Familien er syk. DU har kommet inn i livet mitt for å bli, enten du er aktiv eller passiv.

Her er du. Der er du. Jeg ser deg. Jeg føler deg.

Jeg frykter deg. Jeg hater deg.

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Nesodden – Gol

Åja! Det hotellet ja! Der har jeg aldri bodd – jeg prøver det.

Tenkte jeg da jeg satt ned med Booking.com. Snufsete og syk holdt jeg ett foredrag for hyggelige Sanitetskvinner i Nesbyen og dro videre opp til Gol for å sjekke inn på hotellet jeg aldri hadde vært på før.

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Resepsjonsmannen var hyggelig og godmodig, som de gjerne er på Gol og sendte meg over tunet til rommet mitt.

Det demrer. Har ikke jeg egentlig vært her før?  Fylletåka reiser seg rundt meg. Små glimt av veldig mye vodka cola dukker opp. Jeg går inn på badet og en liten merkelig detalj får meg til å huske mer: en bråte med innpakkede gjennomsiktige plastkopper står klar til bruk for tannpuss. De er hygenisk forseglet i små plastposer.

Kult! Så mange plastkopper! Da er det nok til alle når de kommer! – av en eller annen grunn er det den første tanken jeg husker.

Jeg har hørt at noen mennesker tenker når de ser denne oppsatsen: Så bra! Den emballasjen kan brukes til nistepakkene i morgen tidlig. 

Den er en smule fjern for meg:

Kult! Romfest med glass til alle!

På turne i det vidstrakte land, med hvilestopp på Gol.

De andre er så treige! Ordne seg først? Det værste er at de gjør det uten å sprette noe. Den gamle sminken min fra i dag morges holder lenge. Jekk! Ut å spise middag vil de sikkert også? Hva er vitsen med det når man har fri til en skikkelig fest? Bortkastet tid… spesielt det å gå til restauranten. Det er partystopp det!

Eller… nå kan jeg egentlig ordne meg litt jeg også, med glasset i hånden er jo alt gøy! Jeg kan jo egentlig bare helle vodka i en colaflaske også? Nistepakke til restaurant løst. 

Jeg går ut av badet og ser alle menneskene i rommet, jeg ser festen for mange år siden. Før i tiden ville jeg bare ha sett en vanlig fest. Nå ser jeg at jeg var fullest på festen og jeg ser at alle de andre var ansatt og på jobb hos meg. Jeg ser at de var bekymret, men lot det ligge. Hva annet skulle de ha gjort? Så husker jeg ikke mer, blackouten som alltid kom står i veien. Og sikkert skammen. 

De festet jo masse de også Julie! Skriker plutselig den lille grønne djevelen på skulderen min. Jeg børster ham lett bort nå. Han glemmer det viktigste – de festet som alle andre fester, så det er min oppførsel det er snakk om her nå.

Hva var de bekymret for? Jeg kan bare gjette – man sier gjerne ikke fra om sånt. Man hjelper sånne som meg med å late som ingenting. Vi var her flere ganger går det opp for meg nå. De har vært bekymret for jobben, for om jeg kom til å spille forestilling dagen etter? De har ikke kunnet si noe fordi jeg aldri hadde dummet meg ut på det området. Jeg gjorde jobben min og drakk i etterkant. Jeg gjorde til og med jobben min tålelig bra. Da kan man ikke si så mye? Jeg var ikke flink. Vi gjør jobben vår hvis vi liker den. Det betyr bare at vi har to hobbyer istedenfor en. Og det betyr at ingen egentlig kunne ta meg på noe.

Så jeg husker at jeg ikke husker, jeg husker å ha sovet ut rusen i turnebilen dagen etter på vei til neste sted for å spille Barneteater kl 18. – Tussi tåler en støyt. Jeg husker også at jeg ikke bare har vært her på turne, jeg har vært her på fritiden, med barna.

På et annet hotell

Pers Hotell var perfekt for oss barnefamilier. Det beste var alle aktivitetene for de minste, det gjorde at timene gikk litt fortere. Tiden mot kvelden sto ikke for meg som en evighet på Pers. Små barn er slitsomme vanligvis, de skal underholdes hele tiden. Ikke for det, jeg måtte holde meg til kvelden uansett, faren til barna og familien hans ville ha reagert veldig hvis jeg ikke gjorde det.

Jeg drasset med meg barna fra aktivitet til aktivitet, gjennom korridorer, forbi barer og lounger. Urettferdig! Det satt alltid folk og koste seg med Irish og GT! Hvorfor fikk de lov og ikke jeg?

Slapp av Julie, nå er det bare to timer igjen til leggetid, to timer som vanligvis snegler seg avgårde går alltid bedre her, dette skal gå fort for en gangs skyld! Lenge leve Pers Hotell!

Ah, release! Små barn blir så trøtte etter en tur i badeland, nå kommer de sikkert til å sove godt i natt. Det blir deilig for de små trøtte kroppene.

Nei! Det ble deilig for meg – å vite at jeg sannsynligvis hadde helt fri hele natten. Jeg ble pent sittende på rommet sammen med pappa’n og farmor, de likte heldigvis også vodka cola, og å drikke fortere og mer enn dem var intet stort problem. Ikke å stå opp tidlig med barna heller – det lå i vanen. Og med vanen og vanlig kunne jeg fortsette.

På vei hjem fra Gol møter man dette skiltet før eller siden, og jeg er i minne-modus. 

Gode minner?

Jeg blir dratt enda lenger tilbake i tid, til ting jeg kunne ønske ikke eksisterte, til ting jeg ikke kan stå for eller egentlig leve med. Jeg skal tilbake til tiden på Riksteateret – mer turne, turne er party. 1997.

På Riksteateret skaffet jeg meg en søt liten lystekniker-kjæreste. Han var ikke bare søt, han var kjekk, noe jeg ikke oppdaget før jeg så andres reaksjoner på byen. Det var gøy – så lenge jeg var edru. Som full? Da kom all selvforakten min dundrende frem, snudde seg mot ham og gikk til attakk. Jeg rev ut de fine lyse krøllene av hodebunnen hans opp til flere ganger, og på Hønefoss våknet jeg på hotellrommet vårt en morgen med den velkjente angsten som fortalte meg at noe var ordentlig galt. Jeg så opp og han sto i døråpningen med et stort blåmerke på det ene øyet. Det ble ikke slutt.

Har fylla skylda?

Ja Som Rita Nilsen sier: husk at det som blir fortalt her har med rus å gjøre – ikke personen som forteller det.

Som person, som Julie, kan jeg ikke stå for noe av det jeg har skrevet nå. Det har ingenting med hvem jeg er å gjøre. Det har ingenting med mine verdier som menneske å gjøre. Så hva har det med å gjøre. Det lurte jeg på den gangen også, men kom aldri frem til noe svar – det fantes ingen.

Nå tror jeg at det var selvforakten min som viste seg i alle blackouter, den snudde seg og pekte utover mot de i nærheten. Selvforakten kom før rusen, før jeg var 13 år, men har man noen sjans til å ta tak i det i så ung alder? Man vet vel ikke om det en gang?

Men du, hvorfor skrev jeg dette til deg nå? Jeg skrev det bare fordi jeg håper at du kan kjenne deg igjen, så du skjønner at du ikke er alene, ikke er gal og ikke egentlig slem.

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Hver morgen våkner jeg opp og tenker: nå kan jeg da umulig ha noe mer å skrive om? Så går det et par minutter og der! Der detter det ned i hodet. For dette er nesten et utømmelig tema? Litt fordi “vanlige” mennesker ikke skjønner hvordan vi fungerer og litt fordi aktive rusavhengige er angrepet av det samme. Og ikke minst fordi det handler om hjernen. Rus er hjernen (Amygdala).

Det er akkurat som om denne driften opptar hele hjernen og alt annet blir sekundært. Men vet du hva? Det vil en aktiv rusavhengig være helt uenig i, hvis de ikke er opptatt av å slutte, da tar vi det litt til oss – litt. De fleste vil sette piggene ut hvis man sier noe sånt og komme med alle de strofene jeg har skrevet før. Spesielt denne første her:

Jeg jobber!

Annonsørinnhold

Husk valentinsdagen❤️ Siste sjanse for blomster på døren

Så:

Jeg er flink i jobben min og jeg er aldri syk! (Ikke så rart hvis man liker jobben sin og drikker bort sykdom?)

Så privat:

Pøh! Jeg tar meg av barna mine og de mangler ingenting!

Og en haug med lignende setninger.

Og siden det ofte faktisk er noe sant i det, blir man parkert. Med disse argumentene kommer man ikke videre. Den rusavhengige gjør derimot det – med rusen sin.

Sannheten er, som vi ikke finner ut av selv før vi har vært edru lenge, at den tar alt. Hele planleggingen av dagen går med på mengde og åpningstider. Rus er hjernen, rus er følelser og følelser er hjernen (du kan se det i den røde linken over her). Selv om det ikke er medisinsk korrekt å si, sier jeg, på grunnlag av min egen følelse, at rus er hele hjernen når det står på. Nesten umulig å kjempe mot?

I dag bærer det til Gol for å holde foredrag, man avlyser ikke “showet” på grunn av litt sykdom;) Jeg skal prøve å ta deg med!

Nå har jeg ikke flere bilder av meg selv, så du skal få en rose.

Ja det er det ikke så lett å uttrykke via bare tekst. Jeg har prøvd før og jeg synes ikke det funker helt selv heller. Så satt jeg her da, og kom på at jeg faktisk har spilt det. Og ikke nok med det – den ligger tross alt på youtube. I begynnelsen av denne kortfilmen som er laget til bruk i en teaterforestillig, tror jeg det ligger litt angst. Jeg husker ikke helt og jeg liker ikke å se på meg selv, så du får se for meg du:

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

Annonsørinnhold

Husk valentinsdagen❤️ Siste sjanse for blomster på døren

3 kommentarer

Egentlig kunne jeg tenke meg å stappe i meg en haug med piller i dag. Jeg er jo ikke avhengig av piller, så det går vel bra? Neida – det gjør ikke det, og jeg holder meg langt unna pilleglasset. Enkelt – jeg har ikke piller.

Jeg er syk. Det er ikke verre enn det. Sist gang jeg ble borte fra denne portalen (jeg hater å si Blogg) ble folk bekymret. Ikke så rart – jeg hadde også blitt redd for at jeg hadde drukket hvis jeg plutselig, ut av det blå, forsvant. Klart det!

Så, det kan hende at jeg blir borte i dag, kanskje i morgen også? Kanskje ikke. Jeg vet ikke, for jeg har aldri vært syk før, ikke siden jeg var liten. Jeg har drukket bort alt. Så jeg vet ikke hva slags sykdom jeg har, men jeg tror det er influensa. Ingenting å henge seg opp i, rent bortsett fra at jeg nesten ikke ser bokstavene. Herregud så mye syk jeg har vært de siste fire årene! Jeg visste ikke at man var så syk, så mange ganger jeg! På tide å finne ut hva de forskjellige vanlige sykdommene er kanskje? Nå er det vondt i hode og vondt i kroppen. Sikkert influensa?

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Ha en knalldag!

Kan man spille en tilstand? Spille selvforakt? Spille selvmedlidenhet?

Nei, kjære skuespiller, dette innlegget er egentlig ikke ment til deg;) Du kan jo sette deg inn i ting og tang fra før? 

Det som slo meg i dag da jeg boostet en skuespiller om alkoholisme, var at dette kanskje kan gi enda en vinkling på hvordan vi virker? For det er jo av en eller annen grunn det som driver meg for tiden. Å få pårørende til og skjønne hvorfor de må passe på seg selv – ved å vise hvordan vi er, men også og servere alkoholikeren litt gjenkjennelse.

Annonsørinnhold

Husk valentinsdagen❤️ Siste sjanse for blomster på døren

Spørsmålet var i utgangspunktet:  Hun har vært edru i ett år, hvordan har hun det? Og hvordan spille det?

Vi svømmer i angst når vi er aktive, og det henger igjen det første året. Men man kan ikke spille angst, for man kan ikke spille en tilstand. Hvis man spiller en tilstand og føler fra helvete og tilbake igjen, så blir man gjerne helt Linda Evans… og det kjære, det vil vi vel ikke?

Så hva er konkret med angst for en alkoholiker? Hva kan jeg vise frem? Jeg tror at jeg kan vise frem selvforakt. Jada, det er også en slags tilstand, men jeg kan trekke ut ting. Som hvor stygg jeg synes at jeg er og derfor føler meg trøtt og oppgitt hele tiden. Jeg gidder ikke å bry meg om hvordan jeg ser ut fordi jeg vil slippe å se på meg selv.

Eller omvendt. Jeg skifter. Jeg kan være overlykkelig og takknemlig over den minste ting når det har gått ett år. Bruke masse tid på trening og velvære. Litt for mye? Det tar et par år før livet jevner seg ut. Jeg må bli kjent med meg selv, ikke på nytt egentlig – jeg har jo aldri kjent meg! 

Selvforakten ligger i bånn hele veien. Jeg hadde den før jeg begynte å drikke, noen har en enorm selvforakt fra de er veldig små  (jeg er en av de) og det føles nesten som om man er født med den. Og selvforakten? Den har tross alt konkrete konsekvenser:

La oss si at jeg egentlig er litt sjenert da, og drikker meg opp uten å vite at det er det jeg driver med – jeg reflekterer ikke over sånt. Jeg skal bare feste å ha det gøy. Det er det som skjer i begynnelsen for en som er avhengig. Vi fester som alle andre og ferdig med det. 

Jeg føler at alt plutselig blir bra! Jeg føler meg pen, sexy og morsom. Jeg føler meg uovervinnelig mens jeg egentlig blir fullere og fullere. Da kommer onightstandet snikende. Det er en konkret konsekvens som preger hele personligheten min. Er ikke han der borte litt kjekk a? Jeg sjekker ham opp, mens fylla mi etterhvert som kvelden går, overbeviser meg om at han at på til er et “kjærligheten i mitt liv-emne”. 

Jeg våkner og sjekker det berømte taket som overhode ikke er mitt, snur meg til siden og ser en fyr jeg nesten ikke husker fra kvelden før. Så begynner det å demre. Uansett hva jeg husker da, skyter skammen inn i brystet. Første tanke: hvordan skal jeg komme meg ut av dette!? 

Snakk om å ville sage av seg armen! Har jeg fri den dagen, kommer jeg meg tilbake til stampuben hvor alle vet det – de så det i går og jeg ser at de så det, i det jeg kommer inn av døra. Jeg manner meg opp til å være tøff i trynet. “Ha! Så dere han karen jeg la ned i går eller!” Alle ler, den første ølen er på vei ned igjen for å stagge resten av angsten. Klar for ny runde…

Her er det stor forskjell mellom kvinner og menn. Kvinner skammer seg mye mer enn menn over tilfeldig sex, og det sitter igjen resten av livet for mange av oss.

Hvis det hadde vært meg som skulle spille en sånn rolle, ville jeg helt klart ha lagt drøssevis av sånne historier inn i rollefabelen min – noe så til de grader! Det preger veldig mye av hvem jeg er i skammen min. Massevis av tilfeldig sex ville jeg lagt inn, mellom – la oss si 16 og 30 år. Det gjør at jeg fremdeles nå som edru, kan få minner som gir meg fylleangst-ticks. Jeg ville også ha lagt inn en haug med utagerende oppførsel. Besserwisser i ett og alt. Høyeste stemmen på puben. Makan til fabelaktige uovervinnelige meg – angst.

Konsekvenser av selvforakt. En bautastein av selvforakt. Uten selvforakt, ingen alkoholisme. Det er mange konkrete ting man kan finne for å bygge opp fabelen om selvforakt. 

Spisevegring? Klart det! Som kvinne drar jeg på med så mye oppkast som bare mulig fra ung alder. Bulimi får meg til å føle meg totalt mislykket – flere ganger om dagen. Og ikke minst – skitten! Skitten, stinkende og feit. Alltid feit. Hvis jeg kombinerer den følelsen med å drikke ett glass vin så alt går bort? Så jeg blir dritsexy? Da du, da har vi det gående på by’n! Helt klart med i fabelen.

Så: 

Det første året som edru kommer det backflash av dette hele tiden. Ihvertfall hvis jeg skal spille en rolle og dramatisere det!

Jeg føler meg stygg, feit og teit. Derfor vil jeg ikke gå ut blant mennesker. Jeg vil ikke pynte meg, jeg vil ikke sminke meg og jeg vil ikke ta vare på meg selv, men jeg må jo det? 

Hvordan er det å gå på jobb de dagene man har det sånn?

Hvordan er det å gå i butikken eller møte venninner på Kafe? 

Og verst?

Sitte ved et langbord i fine middagsselskaper mens folk drikker, koser seg å prater lett? Hvordan er det å sitte på den stive pinnestolen, mens man kjenner valkene falle nedover på siden av kroppen og kjolen stramme der den ikke skal (nei, det har ikke noe med vekt å gjøre – bare følelser), mens man ikke finner på noe å snakke om som tar mer enn to setninger. 

Hvordan er det å møte venninner når man ikke kan sitte sammen med de på kjøkkenet en helt kveld å bøtte nedpå?

Hvordan er det å være sammen med en kjæreste som ikke skjønner?

Hvordan er det å være sammen med ham når det har gått så lang tid at han har fått tilliten tilbake? Når han har glemt hvor sinnssyk jeg er i fylla, og bare husker de morsomme og koselige gangene? Hvordan er det når han savner å drikke med meg igjen?

Hvordan går det når han sier:

Kanskje du ikke er alkoholiker?

Jeg tror faktisk ikke at du er det når jeg tenker meg om, dette går jo så bra! 

Hvordan blir det tilbakefallet sammen med ham?

Her har du to av mine tilbakefall: Tilbakefallet og her har du en drøm om hvordan jeg kan sprekke: Et sug uten grenser.

Det starter fint. Vi koser oss. Mens jeg allikevel kjenner hver slurk som en stor synd uten å si det høyt. 

Det blir stygt, det blir groteskt. Jeg heller nedpå uten kontroll. Drita. Jeg klikker i vinkel og slår ham. Plutselig. Uten forvarsel. Blackout.

Hvordan er det å våkne igjen dagen etter, med en som er dritforbanna og ikke skjønner hvorfor det skjedde – mens angsten rir? Og den angsten, den tilbakefalls-angsten, den er verre enn noe annet jeg har vært borti før.

Mange mennesker har vært borti en del av dette uten å være alkoholikere – i en mye mindre skala. Det jeg tror man må gjøre for å sette seg inn i det, er å gange sine egne erfaringer med 50? 100? Mye iallefall. Her har du noe jeg har forsøkt på: Drifter.

Så hvordan er det for ham som er pårørende?

Det er en helt egen historie, jeg har dratt den litt her: Angst og Ødeleggelse, jeg er tross alt pårørende selv også, det er mange av oss som er begge deler.

Noe sånt?

Linn Skåber, genialt spilt i “Hvem er redd for Virginia Woolf”.

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

God morgen!

I dag våknet jeg litt redd. Du vet denne her: jeg sto på kjøkkenet og ventet på at vannet skulle koke ferdig, plutselig føyk hodet mitt ukontrollert til høyre, og ut av munnen datt det: Åh! Du er så….

Jeg tror det var “teit” som var på vei ut av munnen. Jeg sitter her med en liten mini-angst som heldigvis ikke er for stor til å fungere. Den drar meg derimot rett tilbake til fylleangsten, det eneste som mangler er metallsmaken i munnen, uggenheten og hodet. Men hjernespinnet? O hellige salamander det er der. Du! Den lille mini-angsten er mer interessant enn vond, og den minner meg om hvem jeg er. Ikke for det, det gjør du også nå for tiden;)

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Herregud! Hva er det jeg driver med, jeg er så teit, hvem er det jeg tror at jeg er! Kommer den lille grønne djevelen og sier, han sitter på skulderen min og ler av meg. Fordelen er at jeg ikke har drukket, så jeg kan le av ham, men bort? Det vil han ikke, han prøver heller nye taktikker som: Du er så feit og stygg! Den går bare ikke. Jeg vil ikke høre på det tullet der. Joda – jeg gjør det for det. Jeg får bare gå på det ytre, sminke meg, eller det vil si – gidde. Ta på meg klær jeg egentlig liker, men ikke fikser i dag fordi jeg føler meg sånn. Det skal på, så kan han prøve seg med de ubrukelige kommentarene sine. Dessuten er det kaldt ute og han har ikke klær på seg – det kan funke!

Men du, jeg er ikke deppa. Jeg skjelver ikke og jeg fikser ham. Det hadde jeg ikke gjort for fire år siden. I dag skal jeg møte en skuespiller som skal spille alkoholiker, det blir gøy å snakke om det på den måten igjen, men jeg hadde avlyst det for fire år siden, og gått til den enkleste løsningen. Den enkleste løsningen hadde først tatt det bort og så forsterket det. Tenk det, Jeg slipper!

Derfor er jeg egentlig litt glad i min grønne lille djevel, ikke nok med at han minner meg på hvem jeg er, han er sikkert også en kar som dukker opp hos andre enn oss rusavhengige – så unike er vi ikke. Jeg har bra dager, jeg har dårlige dager og det er livet. Det gjør helheten fargerik og meg til menneske.

Men nå? Nå skal han få legge seg å sove for dagen – jeg går å sminker meg!

Å ta en dag av gangen, er så enkelt at man ikke får det til. Det er nesten det samme som et alt for enkelt telefonnummer – man husker det aldri.

For meg er det egentlig bare en meningsløs strofe, som dårlig heismusikk. Alle ord og setninger som er forbundet med edruskap er lalling inn og ut av ørene mine. Ordene høres frelste ut, og de høres automatiske ut. Men noe holder jeg meg til, fordi jeg har klart å gjøre det til mitt. Jeg har klart det fordi jeg trenger det og fordi jeg har jobbet meg gjennom alt. Jeg kan ikke velge før jeg vet hva jeg velger i.

Jeg kan ikke være edru uten å ta en dag av gangen. Men hvordan fikk jeg det til å funke? Til å bli mitt? Og vanskeligst av alt – hvordan fikk jeg meg selv til å tro at det faktisk er sant for meg? Du kan kalle det manipulering, hjernevasking og ja – hva du vil. Jeg driter faktisk i hva det kalles, så lenge det funker for meg. Men hvorfor funker det?

Annonsørinnhold

Husk valentinsdagen❤️ Siste sjanse for blomster på døren

Fordi jeg kan drikke meg drita i morgen. Jeg kan drikke meg snydens hvis jeg vil – og det? Det er helt sant.

For fire år siden, da jeg kom hjem fra Trasoppklinikken, ba jeg min datter om å tegne en tegning med ord på til meg.

– Hvilkene ord skal jeg tegne da mamma?

– Du skal skrive med masse farger: “Husk å kjøp vin i morgen”.

Maria skjønte det med en gang – mye fortere enn oss voksene, og dro i gang med full iver.

Lille Mathias begynte å sutre

– hva er det Mathias?

– jeg vil også!

– Det kan du vel!

– Jammen jeg vil ikke gjøre det samme som Maria!

– Det trenger du ikke Mathias. Du kan tegne og skrive med bokstaver: “Husk å kjøp øl i morgen”.

Den lille gutten ble kjempefornøyd og tegnet i vei. Vi hang tegningene på kjøleskapet og der ble de hengende lenge, til alles skue.

Hjalp det? 

Nei.

Det er ikke så enkelt å gjøre en setning eller to ekte for seg selv. Det krevde fokus og det krevde at jeg la meg flat for å tro på det. Jeg husker ikke helt, men jeg tror det tok meg ca ett år.

Jeg behøver ikke å tenke på neste fest, neste ferie eller neste høytid. Jeg kan nemlig drikke så mye jeg vil når den tid kommer. Og vet du hva? Det kan jeg selv om jeg er så offentlig med dette som jeg er nå for tiden. Det kan ingen ta fra meg.

Jeg skal ikke avslutte dette innlegget med setningen: En dag av gangen, i store fete typer. Det hjelper nemlig ikke, det blir bare heismusikk for deg, men slapp helt av – du kan bøtte nedpå så mye du vil i morgen.

Seile? Jeg som ikke kan det en gang? Ta barna helt ut av det norske skolesystemet og bare dra sin kos? Uten nevneverdig mye penger? Til den andre siden av jordkloden? Skal jeg virkelig gjøre det?

JA!

Og vi er i gang. J seiler fra Tenerife over til Karibien om en måneds tid, barna og jeg kommer etter med fly. Joda det gjør vi. Og vi snakker ikke en fattig liten vinterferie her nei! Når Julie skal bryte ned luftslott så skal de helt bort! Bo i båt? Vi får vel prøve det? Blir det klamt og krangelen står i taket, så kan vi vel bare krype til Airbnb? Eller kjøpe telt å legge oss på hver vår side av en eller annen øy… Her er båten forresten:

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Men her tenker jeg at det er viktig å åpne opp de små grå. Ikke tenke tid, ikke henge seg opp i ett sted, ikke bare reise til Karibien. Får vi barna først ut av skolen, så kan vi vel reise til verden? Det mest geniale? Vi kan ombestemme oss hvis det ikke går. Vi har ett trygt land å komme hjem til.

Første steg, skoleverket 

Det går an å kombinere norsk pensum på nett med en internasjonal skole, nettskolen heter Globalskolen. Jeg ringte dit i håp om å få med meg nettskolen ut i verden uten å gå på en fast internasjonal skole? Det er tross alt ikke faste skolebygninger på havet. Kanskje for havfruer, hvem vet. Det gikk ikke, Globalskolen har ikke støtte til det. Neste telefon… Fylkeskommunen. Og der? Der fikk jeg krystallklar beskjed: barna må tas ut av det norske skolesystemet (hjælp!) og etter det? Ja, etter det er vi i åpent farvann – bokstavlig talt. Det blir opp til oss å prøve og få et samarbeid med inneværende (skikkelig henrivende ord) skoler.

Klarer vi det? Vet ikke. Men gjør vi det? Hva tror du? Jeg tror ikke man får en sånn sjanse mange ganger i livet, hvis man i det hele tatt får en. Jeg tror at det handler om å være sta for å få det til. Og reise hjem igjen hvis det ikke går. Ja?  Står ikke det i fjelvettreglene da?

Vi lar J’s ønskedrøm gå i oppfyllelse først: å seile over Atlanterhavet. Med mannskap – og det kan jeg fortelle deg med en gang! Det blir ikke med barna og meg! Jeg klarer meg fint med å lære meg seiling i sjørøverland, så vi starter altså her:

Så kan det jo hende at vi går lei etter en stund? Jeg mener… ærlig talt! Jeg liker egentlig ikke sand. Hva gjør vi da? Hva vi vil selvfølgelig! Jeg kan for eksempel introdusere hele gjengen for dette stedet:

Her kan vi plage søsteren min og en del semi-filmstjerner jeg kjenner. Joda! Skryte skal man!

Men her du, her gidder vi ikke å være så lenge. Det er bare smog, asfalt og biler. Det er ingen filmstjerner i butikken og bare trash på Hollywood Boulevard. Men se det kan de få, hvis de det vil da.

Skal vi dra tilbake etter det? Kanskje, kanskje ikke. Hvis dette skjer, står båten fremdeles i finneskattenland.

Ja! Vet du hva vi gjør? Vi sender J tilbake til båten, det er på tide at den kommer seg til et sted i Europa synes jeg. Han vet det ikke enda, men det gjør vi! Så fikser jeg en bil mens han seiler og drar med meg barna hit:

Hvis de vil det da…  

Uten at han vet det, så har jeg på dette tidspunkt lurt J til å dra båten mot Kreta (jeg har nemlig planer om å gjøre en Oddyssevs etterhvert også, hysj!) Da tenker jeg at vi kan bo i vårt lille Townhouse i Kalives en stund og der du, der kan barna endelig gå på International skole. Ja hvis vi ikke drar videre til Afrika da… eller Tyrkia… eller Malta… eller Italia. Lofoten?

Eller? Kanskje vi også kan la båten ligge igjen i Karibien? Som en slags hytte? Kanskje J skal slippe den reisen tilbake med en gang? Det er jo det som er greia med hele dette nye edrue livet – en dag av gangen hele veien.

Så ja, jeg håper at du blir med meg på reisen, for jeg kommer selvfølgelig til å rusrelatere hele pakka for deg. Jeg skal ikke gi meg med det. Jeg skal heller ikke gi meg med de innleggene du er vant til. Det blir bare en blanding. Noen reise(rus)-innlegg og noen av de du kjenner til. Hvis vi får det til da..

Tenk om vi ikke får det til! Tenk om jeg har skrevet dette innlegget helt uten å ha godt nok grunnlag for det! Det må ikke skje. Vi reiser før vinterferien. Sånn blir det. Joda! Vi skal ha familiemøte i kveld;)

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.